Eva Kristin Hansen (A) [15:02:08]: Jeg merker meg den store interessen for interpellasjonen min!

Forvaltningsplanene er et verktøy for å samordne og prioritere bruken av havområdene, sånn at vi sikrer bærekraftig bruk og beskyttelse av de marine økosystemene. Det betyr at all menneskelig aktivitet skal forvaltes i sammenheng, og at den samlede påvirkningen på miljøet ikke må bli større enn at mangfoldet og produktiviteten til økosystemet blir opprettholdt.

Grunnlaget for de helhetlige forvaltningsplanene for havområdene ble lagt tilbake til St.meld. nr. 12 for 2001–2002, som het Rent og rikt hav. Med utgangspunkt i de sektorvise konsekvensutredningene skulle de gi grunnlag for å etablere verneområder og gi generelle retningslinjer for virksomhet i havområdene.

I forvaltningsplanene er det framhevet hvilke spørsmål det må arbeides med for å sikre fortsatt god sameksistens, og forvaltningsplanen skal medvirke til en felles forståelse av forvaltningen av havområdene mellom næringsinteressene, lokale, regionale og sentrale myndigheter og miljøvernorganisasjoner og andre interessegrupper.

Formålet med forvaltningsplanene er å legge til rette for verdiskaping gjennom bærekraftig bruk av ressurser og goder i de norske havområdene, samtidig som vi skal opprettholde økosystemets struktur, virkemåte og produktivitet. Planene skal klargjøre de overordnede rammene for eksisterende og ny aktivitet i det aktuelle havområdet, samtidig skal det legges til rette for bredde og mangfold i næringsutviklingen. Det er viktig å legge til rette for sameksistens mellom ulike næringer, særlig fiskeri, sjøtransport og petroleumsaktivitet. Planene skal sørge for verdiskaping gjennom bærekraftig bruk og utnyttelse av ressursene fra havområdene, samtidig som de skal bevare strukturen, virkemåten og produktiviteten i økosystemet. Behovet for et solid og tverrsektorielt forvaltningssystem er forsterket av endringene i næringsstrukturen i havområdene.

Kort oppsummert: Forvaltningsplanene skal bidra til en helhetlig forvaltning av våre havområder.

Gjennom utarbeidelse og behandling av forvaltningsplanene for de norske havområdene legges grunnlaget for den kunnskapsbaserte forvaltningen og den bærekraftige bruken. Under regjeringen Stoltenberg II ble det lagt fram forvaltningsplaner for alle de norske havområdene. Stortinget har hele tiden forutsatt at planene skal rulleres, sånn at de til enhver er oppdatert og har et oppdatert kunnskapsgrunnlag som forvaltningen baseres på.

Forvaltningsplanen for Norskehavet ble lagt fram gjennom St.meld. nr. 37 for 2008–2009. Det ble gjennom Stortingets behandling av meldingen forutsatt at forvaltningsplanen skulle oppdateres i 2014. Målene skulle ettergås, og tiltakene var ment å sjekkes av og vurderes i 2014. Det har ikke skjedd.

Nå har regjeringen varslet at den først vil revidere forvaltningsplanen for Norskehavet i 2025 – 16 år etter at Stortinget behandlet den første og elleve år etter at Stortinget forventet å få en oppdatering. Da er det nærliggende å spørre om arbeidstempoet i regjeringen når det gjelder miljø- og havforvaltningsspørsmål, er skrudd kraftig ned. Går det på sparebluss om dagen?

I 2014 ble faggrunnlaget for oppdatering av forvaltningsplanen for Norskehavet lagt fram. Der går det fram at flere av miljømålene i planen som Stortinget behandlet i 2009, ikke er nådd.

Når det gjelder beskyttelsen av særlig verdifulle og sårbare områder, er mange mål ikke nådd. Kun hos fem av de elleve områdene som er særlig verdifulle og trenger ekstra beskyttelse, kan faggrunnlaget slå fast at miljømålene er nådd.

Når Stortinget i 2009 forventet en oppdatering av forvaltningsplanene i 2014, var det bl.a. for å se status på miljømålene og vurdere nye tiltak og eventuelt forsterke de vi allerede har. Når statsråden ikke vil oppdatere forvaltningsplanen nå og ikke revidere den før i 2025, innebærer det at han er fornøyd med situasjonen og ikke vil gjøre noe for at målene skal nås?

Etter at Stortinget behandlet forvaltningsplanen for Norskehavet i 2009, har det kommet mye ny og relevant informasjon om miljøtilstanden i Norskehavet. Samtidig har Norge tatt på seg internasjonale politiske forpliktelser for naturmangfold.

Det er gjennomført en konsekvensutredning med tanke på petroleumsvirksomhet rundt Jan Mayen, som synliggjorde store miljøverdier, særlig i forhold til sårbare sjøfugler. Miljødirektoratet la i 2014 fram en rapport med oppdatert kunnskap om marin forsøpling i norske havområder, som omhandlet bl.a. effekter på dyreliv og kilder til mikroplast i havet. Iskanten nord for Jan Mayen har med eksisterende forvaltningsplan ikke den samme beskyttelsen som iskanten i Barentshavet. Siden 2009 har vi fått ny og viktig informasjon om iskanten, bl.a. fra Polarinstituttet.

Artsdatabanken har lagt fram rødliste for arter både i 2010 og 2015. Begge rødlistene forteller om en alvorlig negativ utvikling knyttet til sjøfugl. Norskehavet er et viktig leveområde for sjøfugl. Siden forvaltningsplanen for Norskehavet ble lansert i 2009, har Norge undertegnet naturmangfoldsmålene fra Aichi under Biomangfoldkonvensjonen og FNs bærekraftsmål, som begge danner grunnleggende politiske forpliktelser til å ivareta havets fornybare ressurser på en miljømessig bærekraftig måte.

Som sagt, det var Stoltenberg II-regjeringen som la fram forvaltningsplanen for Norskehavet i 2009. Jeg mener selvsagt at forvaltningsplanen fra 2009 var god, men at den var så god at den tok høyde for den nye konsekvensutredningen for Jan Mayen, ny informasjon om marin forsøpling og iskanten, to rødlister for arter truet av utryddelse, naturmangfoldsmålene fra Aichi og FNs bærekraftsmål, det kan selv ikke vi som mente at den planen var bra, gå god for. Det blir nærliggende å tro at statsråden mener at jobben Stoltenberg II gjorde, var så god at han ikke trenger å komme med noe nytt før i 2025.

La meg til slutt ta opp det som bekymrer meg mest i denne saken, og det er den rollen forvaltningsplanene skal spille i framtiden. Arbeiderpartiet mener de helhetlige forvaltningsplanene for havområdene er det viktigste grepet for en økosystembasert forvaltning av havområdene. Forvaltningsplanene kan sammenliknes med forvaltningen av vann og vassdrag, som vi forvalter etter EUs vannrammedirektiv. Og EU er jo noe klima- og miljøministeren er opptatt av – så kanskje han kan lære litt her. EUs vannrammedirektiv krever at forvaltningsplanene revideres hvert sjuende år for at forvaltningen skal bygge på ny kunnskap og være dynamiske. Kanskje vi rett og slett bare burde gjøre det samme med våre forvaltningsplaner for havområdene, at de oppdateres hvert femte år og revideres hvert tiende.

Når statsråden ikke vil revidere forvaltningsplanen for Norskehavet før i 2025, innebærer det at han mener at hvert 16. år er en naturlig syklus for å sikre en kunnskapsbasert forvaltning? I naturmangfoldmeldingen står det at forvaltningsplanene for havområdene skal oppdateres «ved behov». Mener statsråden at dette vil skape en forutsigbar forvaltning for aktuelle næringsinteresser? Jeg mener ikke det.

Forvaltningsplanene er det viktigste overordnede verktøyet vi har for en helhetlig forvaltning av våre havområder, og det spørsmålet jeg ønsker å stille her i dag, og som jeg ønsker å få debattert, er rett og slett: Ønsker statsråden å gå bort fra dette flotte systemet?

Statsråd Vidar Helgesen [15:10:12]: Interpellanten kan jo glede seg over en sterkt stigende interesse for temaet, gitt hennes utgangskommentar.

Kyststatene har en klar plikt etter FNs havrettskonvensjon fra 1982 til å beskytte miljøet i sine havområder. Dette henger nøye sammen med de omfattende rettighetene kyststatene har etter Havrettskonvensjonen til å utnytte de levende marine ressursene og andre ressurser i områder under sin jurisdiksjon.

Norge la grunnlaget for en helhetlig havmiljøpolitikk i 2002 gjennom Stortingets behandling av havmiljømeldingen Rent og rikt hav. Et av hovedgrepene i meldingen var å etablere helhetlige forvaltningsplaner for norske havområder.

Formålet med forvaltningsplanene er å legge til rette for verdiskaping gjennom bærekraftig bruk av ressurser og økosystemtjenester i havområdene og samtidig opprettholde økosystemenes struktur, virkemåte, produktivitet og naturmangfold. Forvaltningsplanene er derfor et verktøy både for å tilrettelegge for verdiskaping og for å opprettholde miljøverdiene i havområdene.

Forvaltningsplanene bidrar til klarhet i overordnede rammer, samordning og prioriteringer i forvaltningen av havområdene. Norge har med dette et politisk verktøy for helhetlig havforvaltning og for legitimitet omkring beslutninger som omhandler balansen mellom næringsinteresser og miljøhensyn i våre havområder.

Våre store og ressursrike havområder har i det vesentlige en god miljøstatus. Det gir Norge en unik posisjon for satsing på blå vekst. I tillegg til økt aktivitet i allerede etablerte næringer til havs vil vi få utvikling av nye havbaserte næringer. Jeg tror at vi vil komme til å se en bredere blå sektor i fremtiden. Og i et Norge i omstilling blir dette viktig. Regjeringen legger derfor vekt på dette både i maritim strategi, i arbeidet med bioøkonomi og i arbeidet med å styrke Norges grønne konkurransekraft. En av regjeringens tre store omstillingskonferanser i år vil dreie seg nettopp om potensialet for blå vekst.

Og skal vi ha blå vekst, er de marine naturverdiene grunnlaget for den langsiktige bruken og verdiskapingen fra havet. Fremtidig verdiskaping basert på bruk av marine ressurser er avhengig av god miljøtilstand og et rikt naturmangfold i havet. Opprettholdelse av økosystemenes naturmangfold og produktivitet er sentralt for at de marine naturverdiene skal forbli fornybare.

Økt bruk av havet setter store krav til en kunnskapsbasert forvaltning. Dette er svært viktig som grunnlag for marine næringer – et solid forvaltet havmiljø gir også et godt ressursgrunnlag for disse næringene. Økt bruk av havet må ikke forringe naturverdiene og grunnlaget for langsiktig ressursutnyttelse og verdiskaping.

Forvaltningsplanene er derfor et viktig verktøy for en blå vekst basert på verdier fra havet.

En sentral del av forvaltningsplansystemet er det faglige samarbeidet i de rådgivende gruppene Overvåkingsgruppen og Faglig forum, bestående av direktorater og rådgivende institusjoner under berørte departementer. Overvåkingsgruppen under ledelse av Havforskningsinstituttet og Faglig forum under ledelse av Miljødirektoratet arbeider etter mandat fra departementene.

Overvåkingsgruppen og Faglig forum utgjør det faglige oppfølgingssystemet under forvaltningsplanene. Innenfor gruppene samarbeides det om jevnlig overvåking, vurdering og rapportering av miljøtilstanden og andre relevante forhold. Faglig forum utfører også ved behov særskilte utredninger og oppdrag, og utvikler nå et arealverktøy for fremstilling og sammenstilling av kartbaserte data. Et fleksibelt, databasert arealverktøy vil kunne bidra til å forenkle arbeidet med oppdatering og revidering av forvaltningsplanene.

Norge har nå forvaltningsplaner for alle sine havområder. Dette er et konkret uttrykk for at Norge som kyststat har både evne og vilje til å ta ansvar for de store havområdene vi forvalter.

Planene skal jevnlig revideres, og de skal oppdateres ved behov.

En full revidering av forvaltningsplanen for det enkelte havområdet skal bygge på en grundig faglig vurdering av næringsutvikling, ny kunnskap, resultater fra overvåking og annen kunnskap om langsiktige endringer i økosystemene. Det har vært lagt opp til at revidering skal foretas for hvert område om lag hvert 15. år.

Regjeringen vil, som Stortinget er kjent med, fremme en melding til Stortinget om revidering av forvaltningsplanen for Barentshavet – Lofoten i 2020. Arbeidet med det faglige grunnlaget for revideringen startes opp i inneværende stortingsperiode. Det er også varslet at det tas sikte på å revidere forvaltningsplanen for Norskehavet i 2025 for perioden frem mot 2040. Forvaltningsplanen for Nordsjøen og Skagerrak skal revideres senest i 2030.

Regjeringen vil oppdatere forvaltningsplanene ved behov. En oppdatering er en mer begrenset sak enn en revidering og er knyttet til behov for en oppdatering av mer avgrensede problemstillinger, oppdatert kunnskap eller geografiske områder. Oppdateringene bidrar til å sikre hensiktsmessige rammer for forvaltningen også i tiden mellom revideringene av forvaltningsplanene.

Forvaltningsplanen for Barentshavet – Lofoten ble lagt frem og behandlet av Stortinget i 2006. Denne planen ble oppdatert første gang i 2010 med særlig vekt på beskrivelse og vurdering av havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Regjeringen gjennomførte en ny oppdatering av denne forvaltningsplanen i 2014 gjennom Meld. St. 20 for 2014–2015, den såkalte iskantmeldingen. I denne oppdateringen var søkelyset rettet mot den nordligste delen av forvaltningsplanområdet, hvor klimaendringene viser seg tidligst. Stortingets flertall vedtok som kjent å sende denne meldingen tilbake til regjeringen.

Forvaltningsplanen for Norskehavet ble lagt frem i 2009. Etter en helhetsvurdering ble miljøtilstanden i Norskehavet karakterisert som god. Samtidig ble det pekt på en rekke utfordringer i forvaltningen av Norskehavet, særlig knyttet til effekter av klimaendringer og forsuring av havet, status for enkelte fiskebestander, risiko for akutt forurensning, nedgang i sjøfuglbestandene og behov for bevaring av korallområder. På flere områder ble det vedtatt gjennomføring av tiltak.

Det er riktig at det i meldingen og i Stortingets behandling av denne i 2009 ble forutsatt at forvaltningsplanen skulle oppdateres senest i 2014, m.a.o. etter fem år, hvor en ny vurdering av de arealbaserte rammene for petroleumsvirksomhet i Norskehavet ble nevnt særlig.

Faggrunnlaget for oppdatering av forvaltningsplanen for Norskehavet ble offentliggjort i en rapport fra Faglig forum i april 2015. Dette faggrunnlaget omfatter oppdatert kunnskap om miljøtilstand og påvirkning, aktivitet og verdiskaping i Norskehavet. Faggrunnlaget viser at hovedtrekkene i miljøtilstand og bruken av Norskehavet ikke har endret seg vesentlig siden 2009. Miljøtilstanden er fortsatt god for havområdet som sådan, samtidig er utfordringene i hovedsak de samme. Aktivitetsnivået har ikke endret seg vesentlig. Det arbeides videre med gjennomføring av de tiltakene som ble vedtatt i forvaltningsplanen for Norskehavet, og som ikke er gjennomført fullt ut.

Regjeringen mener, basert på dette faggrunnet, at det ikke er behov for oppdatering av forvaltningsplanen for Norskehavet nå. Regjeringen har med dette ikke vurdert rammene for petroleumsvirksomhet på nytt, men legger til grunn regjeringens politiske plattform for 2013–2017 om at det ikke iverksettes petroleumsvirksomhet ved Jan Mayen, iskanten, Skagerrak eller på Mørefeltene.

Regjeringen ser på forvaltningsplanene som et viktig politisk verktøy. Med økt aktivitet i eksisterende og utvikling av nye havbaserte næringer vil forvaltningsplanene være sentrale for å tilrettelegge for blå vekst. Det er gjeldende sektorregelverk som ligger til grunn for reguleringen av aktivitet. Samtidig er forvaltningsplanene et verktøy for å opprettholde naturverdiene og det langsiktige grunnlaget for ressursutnyttelse og verdiskaping.

Norge skal være et foregangsland når det gjelder helhetlig og økosystembasert forvaltning av havområdene. Det er et mål å sikre en helhetlig forvaltning som tar vare på naturmangfoldet og gir grunnlag for en bærekraftig utnyttelse av ressursene. Internasjonalt har Norge en ledende rolle i å utvikle kunnskap om og forvaltning av miljøet og ressursene i havet. Forvaltningsplanene har høstet betydelig anerkjennelse internasjonalt. En rekke land har nå etablert en tilsvarende forvaltning av havområdene, bl.a. EU gjennom havstrategidirektivet og direktivet om maritim arealplanlegging. Klimaendringer og økt aktivitet i havområdene skaper stadig nye utfordringer. Havnasjonen Norge har interesse av å opprettholde og videreutvikle rollen som en ansvarlig forvalter av havet.

La meg derfor igjen slå fast at regjeringen viderefører systemet med helhetlige forvaltningsplaner for havområdene.

Eva Kristin Hansen (A) [15:19:29]: Takk til statsråden for svaret.

Statsråden refererte til faggrunnlaget for oppdatering av forvaltningsplanen. Det ble offentliggjort i 2015, var det vel, og da varslet daværende statsråd Tine Sundtoft at hun ville komme tilbake til Stortinget vedrørende en oppdatering av forvaltningsplanen for Norskehavet. Jeg må si at man må lure på hva som har skjedd fra hun sa det, til nå.

I Meld. St. 14 for 2015–2016 om naturmangfold, som ligger til behandling i Stortinget nå, omtaler man tilstanden i Norskehavet. Man sier:

«En hovedkonklusjon fra fagrapporten er at «Helhetsvurderingen av miljøtilstanden i Norskehavet som ble gitt i St.meld. nr. 37 (2008–2009) var at miljøtilstanden var god. Det ble pekt på at det likevel var betydelige utfordringer i forvaltningen av Norskehavet, særlig knyttet til effekter av klimaendringer og forsuring av havet, overbeskatning av enkelte fiskebestander, risiko for akutt forurensning, nedgang i sjøfuglbestandene og behov for bevaring av korallområder.»

Samtidig sier regjeringen i samme melding:

«Faggrunnlaget viser at hovedtrekkene i miljøtilstand og bruken av Norskehavet ikke har endret seg vesentlig siden forvaltningsplanen ble lagt fram i 2009. Regjeringen mener på grunnlag av dette at det ikke er behov for oppdatering av forvaltningsplanen for Norskehavet nå.»

Det gjentar statsråden nå, og jeg må si at det henger ikke på greip. På den ene siden erkjenner man at man har utfordringer, ikke minst de som ble uttalt i forbindelse med St.meld. nr. 37 for 2008–2009, og sier at de fortsatt er gjeldende i 2014. Og for å bruke regjeringens egne ord fra stortingsmeldingen om naturmangfold: «utfordringene er i hovedsak de samme».

Det bekrefter de også ved at de trekker fram områder fra det siste faggrunnlaget, om problematikk rundt surere hav, sjøfugl, korallrev og forurensning langveisfra. Så det er ny kunnskap på plass, og vi har utfordringer. Men likevel ser ikke regjeringen for seg en revidering før i 2025, og man vil ikke ha en oppdatering nå. Da må man lure: Mener virkelig statsråden at dette er tilstrekkelig? Regjeringen klarte å legge fram en oppdatering av en forvaltningsplan for å flytte iskanten, uten et faglig grunnlag. Nå har man et faglig grunnlag for Norskehavet, men velger ikke å gjøre noen ting.

Regjeringen er klar over at vi har utfordringer, men sitter stille i båten, og jeg vil gjerne ha en forklaring på hvorfor regjeringen og statsråden har et så lemfeldig forhold til forvaltningsplanregimet – for man må jo undres på motivasjonen for hvorfor ingenting skjer.

Statsråd Vidar Helgesen [15:22:24]: Jeg konkluderte mitt forrige innlegg med at regjeringen vil videreføre systemet med forvaltningsplaner for havområdene, og jeg gjorde det med utgangspunkt i store ambisjoner for å utvikle og utnytte havområdene for blå vekst i et Norge i omstilling. Med det utgangspunktet er vern og ansvarlig forvaltning ytterst viktig.

Det arbeidet vi setter i gang med nå for å revidere forvaltningsplanen for Barentshavet – Lofoten i 2020, blir en milepæl. Det er første gang en forvaltningsplan blir revidert, og det vil bli et omfattende og grundig faglig arbeid. Den type revidering av forvaltningsplanene skal altså etter dagens system skje om lag hvert femtende år, og det er derfor – i tråd med hva interpellanten sa – vi har varslet at det skal tas sikte på å revidere forvaltningsplanen for Norskehavet i 2025.

Dagens system for forvaltningsplanene innebærer ikke et like fastlagt system for når forvaltningsplanene skal oppdateres, som for når de skal revideres. Formålet med oppdateringene er å sikre hensiktsmessige rammer for forvaltningen, også i tiden mellom revideringene. Det er derfor slik at det må gjøres en vurdering av hvorvidt det er behov for å fremme en melding til Stortinget for dette formålet.

Basert på det faggrunnlaget vi har for Norskehavet nå, sier vi i naturmangfoldmeldingen:

«I 2014 ser man at miljøtilstanden fortsatt er god for havområdet som sådan, men utfordringene er i hovedsak de samme. Det er vanskelig å se de store endringene i et så kort tidsperspektiv (2009–2014). Aktivitetsnivået har ikke endret seg vesentlig.»»

Vi sier også:

«Regjeringen mener på grunnlag av dette at det ikke er behov for oppdatering av forvaltningsplanen for Norskehavet nå.»

Den naturmangfoldmeldingen ligger nå til behandling i Stortinget, med utgangspunkt i et faggrunnlag som altså viser at miljøtilstanden i hovedtrekk er den samme, at utfordringene er de samme, og at aktivitetsnivået er nokså uendret. Så vi mener at det ikke er behov for en slik oppdatering nå.

Åsmund Aukrust (A) [15:24:53]: For litt over et år siden måtte Tine Sundtoft svare på de samme spørsmålene som Vidar Helgesen gjør, da i en interpellasjon fra Terje Aasland. Også da var Arbeiderpartiet og de andre opposisjonspartiene bekymret for regjeringens arbeid med forvaltningsplaner. Hun sa da:

«La meg med en gang slå fast at regjeringen vil videreføre forvaltningsplanene for havområdene som politisk verktøy.»

Dette ble bekreftet også av vår nye klimaminister, men i handling gjør en noe ganske annet. Denne regjeringen har ikke fulgt opp arbeidet med forvaltningsplaner på en god måte.

Før sommeren i fjor avviste Stortinget regjeringens dårlige håndverk i behandlingen av iskanten. Man godtok ikke den oppstykkingen av forvaltningsplanen som regjeringen la opp til. Som den eneste stortingsmeldingen på årevis ble den sendt tilbake til regjeringen. Det er bra at ministeren nå bekrefter at arbeidet med revidering av forvaltningsplanen for Barentshavet – Lofoten er i gang, han kalte det til og med «en milepæl». Men da skal det minnes om at det vedtok Stortinget mot Høyre og Fremskrittspartiets stemmer.

Forvaltningsplanene er vårt viktigste virkemiddel for å forvalte våre havområder på en bærekraftig og sikker måte. All menneskelig aktivitet skal forvaltes i en større sammenheng. Vi skal være sikre på at den aktiviteten vi har, ikke ødelegger for naturen og havets unike økosystemer. Vi skal være stolte av dette arbeidet. Klimaministeren kommer selv rett fra UD, og jeg vil tro at han der i møte med sine tidligere kolleger har fått spørsmål om og skryt av forvaltningsplanene, for dette systemet er en norsk eksportvare. Vi har til enhver tid den best tilgjengelige kunnskapen om hva vi mennesker kan gjøre av aktivitet. Dette er et av klima- og miljøministerens aller viktigste verktøy.

Derfor er det overraskende og oppsiktsvekkende at både Tine Sundtoft og Vidar Helgesen ikke vil bruke dette verktøyet. Og etter å ha hørt innlegget fra ministeren skjønner jeg rett og slett ikke hvorfor, for han ga egentlig ganske mange gode grunner til at det er viktig å fortsette å oppdatere forvaltningsplanene. Han snakket om hvordan havet er i endring, og at mange av havets kvaliteter er truet.

Det faglige grunnlaget var klart i fjor. Der tidligere ministere har gjort det de kan for å få oppmerksomhet om det, er det av denne regjeringen lagt rett i en skuff. Vi finner på side 108 i naturmangfoldsmeldingen at regjeringen skriver at det ikke er behov for en oppdatering av forvaltningsplanene, og viser til revidering i 2025.

Dette er ikke å gjøre det Stortinget har sagt. Jeg kan lese fra komitémerknaden fra 2009, som en samlet komité sto bak:

«Komiteen har merket seg at miljøtilstanden i Norskehavet er god, og at de mest kjente verdifulle og sårbare områdene er identifisert i forvaltningsplanen. Det er imidlertid et betydelig kunnskapsbehov knyttet til mer presis informasjon om miljøverdier som korallrev og annet naturmangfold på havbunnen i Norskehavet.

Komiteen er derfor tilfreds med at det skal satses på kunnskapsinnhenting og kartlegging og legger dette til grunn for sin tilslutning til forvaltningsplanen. Komiteen har videre merket seg at forvaltningsplanen skal være rullerende og oppdateres jevnlig, første gang senest i 2014.»

Mener ikke regjeringspartiene dette lenger? Mener de nå at det ikke lenger er behov for informasjon om korallrev eller annet naturmangfold en finner på havbunnen i Norskehavet? Mener ministeren virkelig at vi har god nok informasjon om dette i dag?

Av og til sier vi at Norge er et lite land i verden. Men vi er egentlig ikke det, for hvis vi legger sammen land, hav og sokkel, er vi blant de 15 største landene i verden. Vi er en havnasjon. Det gir oss bokstavelig talt et hav av muligheter. Dem skal vi bruke, men de må brukes innenfor forsvarlige rammer, for havområdene våre gir oss et stort ansvar. Havene er globale. Vi forvalter dem på vegne av oss alle og på vegne av framtidige generasjoner. Havene er i endring, også våre egne. Tap av biologisk mangfold, temperaturstigning, forurensning, havnivåstigning og klimautslipp – dette er alt sammen gode argumenter for at Norge skal fortsette arbeidet vi har gjort med forvaltningsplaner.

Statsministeren har tidligere sagt at det har vært vanskelig å være klima- og miljøminister i en regjering hvor ikke alle er så opptatt av det. Og når vi ser på mengden saker som Tine Sundtoft og Vidar Helgesen har produsert, skjønner vi at de har en vanskelig jobb med å få gjennomslag for miljøets beste i regjeringen. Men at de ikke engang klarer å bruke sine egne virkemidler, synes jeg er overraskende og trist.

Så merker jeg meg at det på talerlisten foreløpig er ingen fra regjeringspartiene. Jeg ville vært spent på å høre hva Høyre og Fremskrittspartiet har å si. Men jeg ser at alle de andre partiene står på talerlisten. Jeg ser spesielt fram til å høre innleggene fra Venstre og Kristelig Folkeparti, for jeg tviler på at de er fornøyd med hvordan klimaministeren håndterer dette spørsmålet, og det kan se ut som om stortingsflertallet igjen er nødt til å gjøre et vedtak mot regjeringspartienes vilje. Så kan ministeren komme tilbake og kalle det vedtaket for «en milepæl».

Rigmor Andersen Eide (KrF) [15:30:04]: Jeg vil takke interpellanten for å ta opp et viktig tema om og på et viktig område for landet vårt.

I samarbeidserklæringa mellom Kristelig Folkeparti, Venstre og regjeringspartiene heter det at regjeringa ikke vil åpne for petroleumsvirksomhet ved Jan Mayen og iskanten. Da Kristelig Folkeparti forhandlet om samarbeidserklæringa, hadde vi oppdateringer av forvaltningsplanen for Norskehavet i tankene. Det var i forbindelse med denne forvaltningsplanen at vi skulle slå fast at Jan Mayen ikke skulle åpnes for oljevirksomhet, og at iskanten i området som kalles Vesterisen, skulle sikres. Hvis regjeringa faktisk velger ikke å legge fram en forvaltningsplan for Norskehavet, vil ikke politikken fra samarbeidserklæringa bli nedfelt.

Regjeringas fremgangsmåte i denne saken overrasker meg. Når det er sagt, la regjeringa i fjor fram en stortingsmelding om iskanten, som komiteen etter en grundig prosess valgte å sende tilbake til regjeringa, fordi den ikke var helhetlig og økosystembasert oppdatert av en forvaltningsplan.

For flertallet er det viktig at revideringa eller oppdateringa av forvaltningsplanene kun kan skje etter et faggrunnlag som er lagt fram for Faglig forum, og etter at dette er sendt på offentlig høring. Nå har regjeringa et faggrunnlag for en oppdatering av forvaltningsplanen for Norskehavet, som er utarbeidet av Faglig forum, og som har vært på offentlig høring. I denne situasjonen velger regjeringa altså ikke å legge fram en oppdatering av forvaltningsplanen.

Mener statsråden det styrker forvaltningsplanene at regjeringa i 2015 la fram en oppdatering av en forvaltningsplan uten et faggrunnlag, og når en i 2016 velger ikke å legge fram en forvaltningsplan når det er utarbeidet et faggrunnlag? Jeg bare spør.

Marit Arnstad (Sp) [15:32:54]: Jeg tror vi alle sammen er enige om at systemet med forvaltningsplaner er et godt og fornuftig system. Det er også et system – som også representanten Aukrust var inne på – som andre land ser til Norge for å kunne adoptere. Det er også en viktig del av det ansvaret vi har som kyststat.

Det har også regjeringen sagt ganske tydelig i tidligere sammenhenger. Det ble sagt at dette med forvaltningsplaner og systemet bidrar til klarhet i rammene. Det bidrar til samordning og prioriteringer, og det viser også vår evne som kyststat til å forvalte våre havområder på en god måte. Men skal vi røkte et slikt system, må vi få muligheten oftere enn hvert 15. år til å ha en gjennomgang i Stortinget omkring problemstillinger knyttet til de ulike havområdene. Det trenger ikke være en revolt eller noe revolusjonerende nytt som skal legges på plass heller, men i tillegg til det faglige, grundige og løpende arbeidet som foregår, må også nasjonalforsamlingen og de politiske partiene få muligheten til å gjennomgå hva som er status for våre havområder. Det er egentlig det denne debatten handler litt om.

Det er bra at statsråden sier at de fastholder systemet. Det er også greit at han sier at han redegjør for hvordan revisjonssystemet er – altså når en skal revidere de enkelte. Men det er veldig lenge å vente hvis en ikke skal oppdatere en plan fra 2009 før i 2025.

Også de politiske partiene må få lov til å være en del av det nødvendige og løpende arbeidet med forvaltningsplanene. Nasjonalforsamlingen må også tas på alvor i et slikt spørsmål. Det må ikke bli slik at dette bare blir et faglig spørsmål og ikke forankres i nasjonalforsamlingen. Vi trenger rett og slett ikke å få en oppdatering med de store, revolusjonerende endringene, men vi trenger kanskje å reflektere over hva det er som forandrer seg i havområdet, hva som er statusen for Norskehavet, og hva en skal være ekstra oppmerksom på. Jeg tror stortingsflertallet hadde satt pris på om en kunne få den muligheten til en slik debatt jevnligere enn det regjeringen har lagt opp til, særlig fordi en her har et faggrunnlag som en ikke hadde da regjeringen la fram sitt forslag om iskanten.

Det må ikke bli slik at skiftende regjeringer for å unngå eventuelle plagsomme runder og politisk debatt velger ikke å oppdatere en forvaltningsplan som vi ser som et langsiktig virkemiddel i vårt ansvar som kyststat. Det kan en sjølsagt si er viktig for enhver annen regjering som måtte komme, og som kommer til å sitte de neste 10–20 årene. Men enhver regjering burde egentlig ha klart for seg at Stortinget fortjener å få en debatt og være en del av den viktige rollen som forvalter av våre havområder. Det er Stortinget som har initiert spørsmålet om forvaltningsområder og vedtatt det. Det er for lang tid å vente til 2025 før en involverer nasjonalforsamlingen i en debatt om oppdatering av et havområde, sjøl om det skjer lite reint faktisk av negative ting. Det er andre ting omkring miljøstatusen knyttet til Norskehavet som er verdt å diskutere også i Stortinget.

Ola Elvestuen (V) [15:36:58]: Jeg vil også få takke interpellanten for å ha tatt opp et viktig spørsmål, og jeg ser vel på denne debatten som en litt tidlig debatt i forhold til den som komiteen senere skal ha om naturmangfoldloven, som kommer til Stortinget til våren.

Jeg hadde også tenkt å begynne der representanten Arnstad begynte, med at det positive her er jo at du har et samstemt storting som ser betydningen av forvaltningsplanene, og at det styringsverktøyet er for å styre politikken overfor de norske havområdene. Og nå har vi jo forvaltningsplanene for alle de norske havområdene. Det dette egentlig viser, og som denne diskusjonen også viser, er hvordan Stortinget, hvordan vi skal ha systematikken omkring disse forvaltningsplanene og oppgraderingen av dem etter at de er vedtatt.

Jeg er også enig med representanten Arnstad i at hvis vi ser på 15 års sykluser, så er det to ting: For det første så skjer det ting – selv om det ikke er den store endringen av forvaltningsplanen, så skjer det helt klart ting i løpet av en 15-årsperiode som gjør at det kan være riktig å se på forvaltningsplanen på nytt for å få en oppdatering av hvordan måloppnåelsen er i forhold til de vedtakene som er gjort tidligere, fordi det kan skje politiske vedtak. Det ble vist til tidligere at vi har en samarbeidsavtale mellom de fire partiene på borgerlig side, hvor dette med bevaring av Jan Mayen fra petroleumsaktivitet er en sentral del, som også må følges opp i den praktiske politikken, eller så kan det kan være nye temaer som ikke var et stort tema i 2009, som dette med marin forsøpling, som også bør inn i en forvaltningsplan.

Men så er det det siste, som også ble tatt opp av Arnstad, som handler om når det egentlig er naturlig at Stortinget skal tas med igjen og få en ny oppdatering av en forvaltningsplan. Hvis en legger seg på 15 års sykluser, så er det tre til fire storting mellom hver gang en har denne til behandling i Stortinget, og vi er nødt til å ha et system som gjør at Stortinget involveres oftere enn bare hvert 15. år. Så jeg ser det slik at i denne saken handler det om at her vil Stortinget kunne gjøre et viktig vedtak til våren, slik at vi får en klargjøring av hvor ofte Stortinget mener det er nødvendig å ha en revisjon, slik at en har et tydeligere vedtak om hvor ofte du må ha en oppdatering.

Jeg tror, i hvert fall fra Venstres side, at det styrker arbeidet med forvaltningsplaner om vi får dette klarlagt. Vi må vite at vi får jevnlige oppdateringer, akkurat som vi må vite at vi får en revisjon jevnlig. Det gir en forutsigbarhet for den politiske prosessen, det gir en forutsigbarhet for alle som har interesser inn mot forvaltningsplanene, og det gir definitivt også en større forutsigbarhet for næringslivet og den næringsutviklingen som vi skal ha.

Det er ikke størrelsen på endringen som skal ligge i en oppdatering eller i en revisjon, som er avgjørende for om det er behov for at den kommer til Stortinget eller ikke. Tvert imot – en god forvaltningsplan skal jo være så god at den kan vare over tid, men det vil likevel være nødvendig jevnlig å ha justeringer, og det vil alltid være nødvendig jevnlig å ha den faglige vurderingen og det faglige grunnlaget som Stortinget skal ta sin beslutning ut fra.

Så jeg ser fram til denne diskusjonen og ser fram til hvordan den skal føres fram mot våren til behandlingen av naturmangfoldloven. Jeg mener det vil være riktig av komiteen å fastslå ikke bare hvor ofte det skal være en revisjon av forvaltningsplanene, men at vi også tydelig fastslår hvor ofte vi skal ha en oppdatering.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [15:41:46]: Det er synd at ikke representanter fra regjeringspartiene tar ordet. Det er selvsagt at statsråden gjør det, og han tilhører definitivt ett av regjeringspartiene, men det er synd at vi ikke får den brede debatten som egentlig er nødvendig for å gi statsråden et godt grunnlag for å tenke igjennom dette fram mot behandlingen vi skal ha av naturmangfoldmeldingen. Vi hadde høring om den i dag, og det kommer klare bekymringsmeldinger fra organisasjonene knyttet til den usikkerheten som skapes rundt forvaltningsplanregimet.

Jeg ber statsråden merke seg det som alle – utenom statsråden selv – som har tatt ordet i dag, sier, nemlig at vi ønsker å få en jevnligere oppdatering, og vi ønsker å gå i en dialog og fastsette tydeligere retningslinjer, føringer for hvor ofte forvaltningsplanene skal revideres, og hvor ofte de skal oppdateres. Nå er det slik at de oppdateres ved behov. Jeg synes ikke det er godt nok. Vi må få en diskusjon om hvilke behov som er sterke nok til at de skal oppdateres, når vi har fått, slik vi har fått nå, en full gjennomgang fra det faglige rådet, som har vært på høring, og som slår fast bl.a. at flere av de miljømålene som vi har satt oss for Norskehavet, ikke er nådd. I tillegg til det sier statsråden at vi går videre og gjennomfører de samme tiltakene som vi har hatt. Som stortingsrepresentant vil jeg ikke være fornøyd med det. Hvis vi i fellesskap har satt oss noen miljømål for områder nedfelt i forvaltningsplanen, hvor vi ikke ser den bedringen som vi ønsker å se, burde vi fått oss dette forelagt og fått en ny runde i Stortinget for å se hva vi skal gjøre for å øke innsatsen for å nå de målene som vi har satt oss. Det ville være naturlig å ta i en sånn type oppdatering. Det er et svært arbeid som skal gjøres for å lage en sånn type oppdatering. Da kan det ikke være slik at det er overraskende for Stortinget at vi ikke får en oppdatering, når det har vært gjennomført en full faglig runde om dette.

Jeg ville tro at statsråden var interessert i å ta opp arven etter Børge Brende, for hele forvaltningsplanregimet er på mange måter arven etter Børge Brende, ta dette opp på en ordentlig måte, gå i dialog med Stortinget og med dem som har uttrykt bekymring for at disse tingene skyves på, og bli enige om et sett av rammer for hvor ofte vi skal oppdatere forvaltningsplanene, hvor ofte vi skal ha en full revisjon. Mitt utgangspunkt – og det kan jeg si nå – i denne debatten er at vi bør ha en full revisjon hvert tiende år, ikke hvert femtende år eller sekstende år, som det legges opp til for en av dem. Vi burde ha en oppdatering jevnlig, hvert femte år. Jeg håper at dette er noe vi kan samtale om med partiene i komiteen og bli enige om et sett med kjøreregler. Representanten Marit Arnstad var inne på det, Ola Elvestuen det samme, at det er en fordel for skiftende flertall å vite at enten man er i posisjon eller i opposisjon, får man en oppdatering av forvaltningsplanene hvert femte år og en full revisjon hvert tiende år, som er det jeg ønsker – eller om vi lander på noe annet.

Jeg merker meg også det som representanten Rigmor Andersen Eide fra Kristelig Folkeparti tok opp, nemlig at i samarbeidserklæringen står det veldig tydelig at regjeringen ikke vil åpne for petroleumsvirksomhet ved Jan Mayen og iskanten. Det er en av de tingene som det er helt naturlig at nedfelles i et dokument fra regjeringen, og som forankres i Stortinget. Jeg er overbevist om at det er noe som vil få bred tilslutning i Stortinget.

Eva Kristin Hansen (A) [15:46:48]: Først har jeg lyst til å takke for en god debatt. I likhet med flere synes jeg det er litt beklagelig at ingen av representantene fra regjeringspartiene syntes det var verdt å delta i denne debatten i dag. Men det får vi nå bare leve med, og så får man også bare ta til etterretning at regjeringen ikke ser noe behov for å oppdatere forvaltningsplanen for Norskehavet nå, og at man har lyst til å vente i veldig lang tid før en revidering – det til tross for at vi faktisk har en del ny kunnskap. Vi vet mye om situasjonen i Norskehavet, om hvordan det står til. Vi vet at vi har en iskant uten beskyttelse mot oljeaktivitet. Vi opplever at korallrevene våre ødelegges. Vi vet at vi har sjøfugler som er sårbare ute i havet, og som trenger beskyttelse. Vi har lundefuglen, som jeg gjerne kunne tenke meg å ha en diskusjon rundt. Vi har diskusjoner rundt oljevernberedskap, som burde vært tatt jevnlig, og ikke minst det med marin forsøpling. Det var knapt nok nevnt i den meldingen som ble behandlet i Stortinget i 2009, og er den nye utfordringen vi har. Men jeg får bare ta til etterretning at regjeringen ikke ønsker å diskutere dette med Stortinget.

Jeg har lyst til å takke representanten Marit Arnstad for et veldig godt innlegg. Hun sier det veldig godt: Må vi vente i Stortinget til hvert 15. år før vi får muligheten til å diskutere hvordan det står til i et viktig havområde, før vi får en revidering? For det virker ikke som om regjeringen er særlig ivrig på å drive med oppdatering. Det skal skje etter behov, men ut fra det statsråden sier i dag, virker det som om det må skje en katastrofe omtrent – eller en veldig stor endring – for at det skal være verdt å diskutere disse sakene i Stortinget. Jeg vil gjerne diskutere oljevernberedskap, korallrev, sjøfugl og marin forsøpling, for det er jo litt for galt, som representanten Elvestuen sier, at du må sitte fire perioder på Stortinget for å få muligheten til å diskutere disse utfordringene. Det er de færreste forunt å få lov til å sitte fire perioder. Det er vel bare dagens president og noen få andre som har gleden av å kunne få sitte på Stortinget så lenge. Flere av oss vanlige dødelige får ikke lov til å sitte så lenge, men vi vil også gjerne være med og diskutere disse viktige spørsmålene. Det betyr noe hvordan vi forvalter havområdene våre, det betyr noe hvordan vi utvikler næringsinteressene, og hvordan vi utvikler ikke minst petroleumsvirksomheten.

Så jeg synes det er litt underlig at statsråden ikke ønsker å oppdatere forvaltningsplanen og venter veldig lenge for en revidering. Men jeg vil advare statsråden ut fra debatten i dag: Hadde jeg vært ham, ville jeg ha begynt å tenke tanken, for det virker ut fra debatten som om det kan hende at det er noen her som kunne tenke seg å vedta noe i Stortinget når vi behandler naturmangfoldmeldingen. Jeg ville bare ha begynt å forberede meg, for jeg tror at Stortingets vilje er ganske sterk i denne saken.

Statsråd Vidar Helgesen [15:49:53]: Jeg har aldri vært speider, men alltid beredt skal jeg jo være. Jeg vil få lov til å takke interpellanten og øvrige representanter for en god debatt om et godt og viktig system, et system som regjeringen altså viderefører fordi forvaltningsplanene er et fleksibelt politisk verktøy i det at den helhetlige forvaltningen av havområdene kan fornyes gjennom oppdateringer og revidering av planene basert på ny og oppdatert kunnskap innenfor en helhetlig ramme.

Det er også slik, som representanten Aukrust sa, at dette er en eksportvare, og det er helt korrekt at jeg i mitt forrige virke i diskusjoner med EU også har drøftet og vært ikke så lite stolt av dette systemet, som også, som andre påpekte, ble utformet under en Høyre-statsråd.

Jeg vil bare si til representanten Aukrust at det å få frem et faggrunnlag er jo å bruke systemet. Det er et oppfølgingssystem under forvaltningsplanene med jevnlig overvåking, vurdering og rapportering av miljøtilstanden og andre relevante forhold. Det gjøres gjennom overvåkningsgruppen og Faglig forum. Dette fagarbeidet er en kontinuerlig prosess. Vi får også kunnskap gjennom overvåkningsprogrammet Mariano, så vi mangler ikke kunnskap.

Nå forteller kunnskapen at det ikke er skjedd signifikante endringer i miljøtilstanden, i utfordringer eller i aktivitet, og det betyr etter vår vurdering at man ikke behøver å lage en ny oppdatering av forvaltningsplanen. Dette har vi altså meldt tilbake til Stortinget om i naturmangfoldmeldingen, basert på faggrunnlaget. Men jeg noterer meg ønsket fra flere om hyppigere stortingsbehandlinger, selv om informasjonen ikke er signifikant endret.

La meg også si at noe som i fortsettelsen kan tale for oppdatering av forvaltningsplanen, er dersom ny aktivitet som kommer inn i havområdene gjennom ny satsing på blå vekst, får et visst omfang, f.eks. fremvekst av nye næringer som oppdrett til havs, algedyrking, fornybar energiproduksjon eller mineralutvinning på havbunnen. Men vi er ikke der nå. Det som også kan gi grunn til oppdatering, vil være om vi får ny kunnskap i årene fremover om virkninger på havmiljøet av f.eks. klimaendringer og havforsuring.

La meg takke igjen for en god debatt om et viktig tema – og et viktig og godt forvaltningssystem.

Presidenten: Dermed er sak nr. 8 ferdigbehandlet.