Kari Henriksen (A) [12:04:05]: Jeg fremmer denne interpellasjonen fordi jeg, som mange andre i en landsdel der seilskuter var en del av hverdagslivet, er stolt av skuta som Sørlandet har, fullriggeren «Sørlandet». Langs kysten har seilende båter vært en viktig del av livsgrunnlaget og gitt arbeid og velstand. Seilskuter brakte inntekter og verden til Sørlandet, og ikke minst brakte de Sørlandet ut i verden. Hvite seil var et begrep, men ikke uten innhold. Jeg er sikker på at det er tilfellet i alle regioner som har seilskuter.

Sverre Mørkhagen har skrevet flere bøker om utvandringa til Amerika, og han har som tittel på et av sine foredrag: «Hvite seil, overfylte mellomdekk». Store deler av Norges befolkning flyktet fra sult og nød og jaktet på et bedre liv på midten av 1800-tallet. Det er ikke ulikt situasjonen vi opplever i dag. Forskjellen er at vi ikke hadde krig. Mange fikk sin første erfaring med de hvite seil under denne reisen. Lenge før det erobret vikingene verden til sjøs – med seil. Så vi kan godt si at seilene representerer håp – håp om mat, inntekt og også håp om et bedre liv. Men baksida av de hvite seilene er frykt. Døden på havet var kjent, og langs vår kyst er det mange graver uten kister.

De tre store skutene vi har igjen fra Norges århundrelange sjøfartshistorie, er tre flotte, gamle skuter: «Christian Radich», «Statsraad Lehmkuhl» og fullriggeren «Sørlandet». Jeg vil hevde at skutene har vært stemoderlig behandlet i forhold til andre, landliggende, kulturminner over lang tid, kanskje fordi vannveien er så lite brukt av de fleste av oss nå om dagen, kanskje fordi de er så få og holder til i byer som har andre – kanskje mer moderne – utfordringer, kanskje fordi ikke mange nok mener at de er viktige nok, eller kanskje fordi det koster penger. Det er ikke godt å si, men de har fått politisk oppmerksomhet før. Kulturdepartementet fikk utredet skværriggerne i 2002, og en enstemmig kulturkomité slo den gangen fast at skipene er noen av de viktigste kulturskattene vi har i Norge.

Alle skutene er vernet, og fullriggeren «Sørlandet» har høyeste vernegrad. Det koster å vedlikeholde vernede skip i henhold til myndighetenes vernekrav. Skutenes stiftelser gjør mye for å sikre økonomien og sørge for egen inntjening. Alle har inntekter gjennom aktiviteter i markedet og avtaler med stat, kommune og fylkeskommune om driftstilskudd.

Det kulturhistoriske er ikke bare knyttet til synet av skutene for fulle seil en fin sommerdag med solgangsbris. De museale og kulturhistoriske elementene handler om å verne og bringe videre maritime håndverkstradisjoner – spleise tau, hale og låre seil, styre mot vind og strøm. Arbeidet handler om å utføre gamle maritime håndverkstradisjoner i et levende, sjøgående museum. Det er derfor stor grad av enighet om at de har sin velfortjente plass i Norges kulturhistorie.

Opplæring har vært en viktig oppgave for skutene. Mange gutter som hadde vanskeligheter med å tilegne seg teori på skolen, klarte seg etter noen uker i en hengekøye under dekk. Hardt arbeid og krav og forventninger om å bli en del av fellesskapet gjorde at de fikk gode liv. De ble sjømenn, og de fikk en sosial tilhørighet.

I vår tid er The Tall Ships Races blitt en ubetinget suksess. Hvor enn seilskutene kommer, er det en fest og et folkehav. Det kan tas til inntekt for den anerkjennelsen som ligger i at vår sjøfartshistorie bringes til oss i en moderne form, men det må ikke undergrave det ansvar vi har som nasjon for å ta vare på disse kulturskattene, slik at de kan sikres for senere generasjoner.

Fullriggeren «Sørlandet» er verdens eldste fullrigger i aktiv tjeneste. Våre to andre skuter har en lang og lengre historie. Jeg vil gjerne tro at alle skal få like lang tid foran seg som bak seg, og at vi kan få det til ved hjelp av kloke politiske grep. For det er utfordringer. Finansiering er én av dem – en finansiering som kan sikre helårsdrift, og som kan sikre at disse skipene faktisk kan seile. Vernekravene er én ting, sertifikater og kompetent mannskap en annen ting som påvirker økonomien. Skal de oppfylle sine museale forpliktelser til ivaretakelse av håndverk og sjømannskap, må de brukes året rundt. Å beholde og rekruttere tilstrekkelig kompetent personell og mannskaper er en annen ting, og vedlikehold, som jeg har vært inne på, er en tredje oppgave og en utfordring.

Jeg vil berømme stiftelsene for deres systematiske arbeid med å konsolidere seg. De samarbeider godt om felles utfordringer og arbeider konstruktivt opp mot andre forvaltningsnivåer. Det er bra, og det har vært nødvendig.

I 2001 ble Skværriggerutvalget nedsatt. De leverte en rapport som omhandlet en del av de samme utfordringene som disse skutene har i dag, og de pekte på en del løsninger. Det har vist seg at noen av disse løsningene i markedet er problematiske å få til. Derfor tenker jeg at en del av hovedutfordringa er hvordan en skal sikre at det offentlige bidrar med tilstrekkelig økonomi, sånn at disse tre flotte skutene kan ivareta sin funksjon som stolte kulturbærere for Norge og bidra til å bringe Norge ut i verden på en tradisjonsrik og viktig måte.

Statsråd Thorhild Widvey [12:11:19]: Det er en kulturpolitisk viktig sak representanten Kari Henriksen tar opp i denne interpellasjonen.

De tre skværriggerne «Statsraad Lehmkuhl», «Sørlandet» og «Christian Radich» representerer viktig norsk kulturarv. Det er ingen tvil om at disse seilskipene er unike maritime kulturminner både i norsk og internasjonal målestokk. De tre skværriggerne er ikke minst gode formidlere av de rike norske sjøfartstradisjonene.

Ved å være aktive seilende kulturminner er skværriggerne også gode ambassadører for Norge.

Skværriggerne forvalter og viderefører viktig sjøfartskompetanse, maritime kunnskaper og unike håndverkstradisjoner. Denne kompetansen ivaretas gjennom aktiviteter på fartøyene, særlig toktene som arrangeres for ulike grupper medseilere.

Skværriggerne har hver sin historie som går tilbake til tidlig 1900-tall og mellomkrigstiden. Alle de tre skipene ble bygd som seilende skoleskip, men ble på ulike tidspunkt brukt til andre formål.

Seilskipene ble utsatt for stor slitasje og skader under krigen. Dette resulterte i store reparasjonsbehov for skipene i etterkrigsårene. Det ble imidlertid gjennomført bare mindre reparasjoner på skipene i løpet av de første tiårene etter krigen. Først fra andre halvdel av 1970-årene ble det satt i gang større reparasjons- og vedlikeholdsarbeid på skutene.

Staten har i flere tiår ytt ulike former for tilskudd til de tre skværriggerne. Men det siste tiåret har skværriggerne mottatt vesentlig faste bidrag fra staten for å dekke sine drifts- og vedlikeholdsbehov. Dette har bidratt sterkt til å gi skipene et løft når det gjelder vedlikehold og bevaring av skipene for ettertiden.

I 2002 ble det på oppdrag fra Kultur- og kirkedepartementet nedsatt et utvalg for å gjennomføre en uavhengig utredning som hadde som mål å kartlegge et realistisk drifts- og vedlikeholdsopplegg som kunne gi fundament for framtidig drift og vedlikehold av skværriggerne. Skværriggerutvalget leverte sin innstilling 1. august 2002.

Rapporten konkluderte med at det måtte arbeides for helårsdrift for alle skutene. I tillegg måtte staten ta et økonomisk ansvar for en betydelig del av nødvendig ekstraordinært vedlikehold og etablere en langsiktig støtte for slikt arbeid. Skværriggerutvalget slo fast at i tillegg til det ordinære statstilskuddet til drift og vedlikehold var det nødvendig å bevilge 38,6 mill. kr til ekstraordinær opprustning av de tre seilskutene.

Statlige bevilgninger til skværriggerne kan deles opp i to kategorier: ekstraordinære midler til vedlikehold og faste driftstilskudd.

Først litt om historikken for de ekstraordinære midlene til vedlikehold: I perioden 2003–2008 bevilget staten til sammen 41,4 mill. kr til ekstraordinært vedlikehold til de tre skværriggerne. 14,5 mill. kr av dette ble bevilget over statsbudsjettet, mens de resterende 26,9 mill. kr ble bevilget i form av spillemidler. Det betyr at staten helt ut innfridde sin forventede medvirkning i opprustningsplanen for seilskipene, slik Skværriggerutvalget skisserte i 2002.

I tillegg ble det fra 2009 opprettet et eget fast tilskudd over statsbudsjettet med avsetning til ekstraordinært vedlikehold av skværriggerne. Denne avsetningen ble doblet i perioden 2009–2013. Til sammen utgjorde vedlikeholdsmidlene i perioden 2009–2013 14,1 mill. kr. Fra 2014 ble vedlikeholdsmidlene lagt inn i det ordinære tilskuddet til de tre skværriggerne.

Når det gjelder årlig fast driftstilskudd til skværriggerne, har staten siden 2002, da skværriggerrapporten ble lagt fram, til nå bevilget totalt 189,4 mill. kr til de tre seilskutene. I 2014-budsjettet ble det også lagt inn en realøkning til skværriggerne.

Oppsummert kan vi slå fast at siden 2002 har staten bevilget betydelige midler til de tre skværriggerne. Staten har tatt et vesentlig ansvar for disse viktige kulturminnene. Midlene ble bevilget både i form av ekstraordinære midler til vedlikehold, fast avsetning til vedlikehold og ordinært driftstilskudd. Fra 2002 til 2015 ble det til sammen bevilget 245 mill. kr fra staten til vedlikehold og drift av skværriggerne.

I statsbudsjettet for 2015 ble bevilgningene til skværriggerne flyttet fra kap. 328, post 78 til spilleoverskuddet fra Norsk Tipping. I Kulturdepartementets budsjettproposisjonen for 2015 står det at dette gir ingen endring i forvaltningen av tilskuddene. Denne budsjettmessige endringen skal ikke innebære at disse flytende kulturminnene får en mindre gunstig behandling – deres årlige budsjettsøknad vil bli behandlet på samme måte som søknaden fra alle andre mottakere av faste tilskudd fra Kulturdepartementet.

Staten er fremdeles skværriggernes viktigste offentlige bidragsyter. Fylkeskommuner og kommuner har i mindre grad bidratt med nødvendig tilskudd. Fra statlig hold er det imidlertid lagt til grunn at de respektive kommunene og fylkeskommunene også bør ha et medansvar. Det er åpenbart at skværriggerne representerer en helt spesiell verdi for de byene der de respektive skutene har sin hjemmehavn.

Selv om de regionale tilskuddene til seilskipene alt i alt har utgjort en liten andel av de samlede offentlige midlene til skværriggerne, har det vært betydelige forskjeller i omfanget av medvirkning fra de respektive regionene. Til «Sørlandet» har både Kristiansand kommune og Vest-Agder fylkeskommune bevilget substansielle tilskudd. «Statsraad Lehmkuhl» og «Christian Radich» har ikke oppnådd tilsvarende bidrag.

Med utgangspunkt i en merknad fra familie- og kulturkomiteen i innstillingen om 2014-budsjettet, har departementet tatt opp med Oslo kommune, Bergen kommune og Hordaland fylkeskommune spørsmålet om økte lokale/regionale tilskudd til henholdsvis «Christian Radich» og «Statsraad Lehmkuhl».

I 2013 utgjorde de regionale tilskuddene til de tre skutene vel 3,1 mill. kr eller 14,5 pst. av samlede offentlige tilskudd. I 2015 er tilsvarende tall 8,7 mill. kr eller 28 pst. av de samlede offentlige tilskudd. Både for «Sørlandet» og for «Statsraad Lehmkuhl» utgjør den regionale medvirkningen nå 30 pst. av samlede offentlige driftstilskudd, mens «Christian Radich» har en regional tilskuddsandel på 24 pst.

Statlige midler til skværriggerne har bidratt vesentlig til at de tre skipene i dag er seilende kulturminner. Per datum framstår alle tre skutene i god stand, men i årene framover vil det utvilsomt bli avdekket nye vedlikeholds- og oppgraderingsbehov som det må finnes en løsning på. Dette er spørsmål som vil bli behandlet på adekvat måte når situasjonen måtte oppstå.

Norge har maktet å ta vare på tre skværriggere i operativ stand. Ambisjonen må være at slik skal vi også ha det i tiårene som ligger foran oss. Det påhviler både de respektive eierstiftelsene, staten og de involverte regionene et ansvar for å medvirke til at vi holder i hevd disse flotte kulturminnene.

Kari Henriksen (A) [12:19:19]: Jeg takker statsråden for et grundig og omfattende svar.

Det er helt riktig at det har vært bevilget penger til disse skutene over lang tid, og at en har tatt et offentlig ansvar for dem. Det spørsmålet en må stille seg, er om det ansvaret er nok, og om det er forutsigbart nok for stiftelsene som driver disse skutene. Hvis en tar de bevilgningene som statsråden selv nevnte i perioden 2002–2015 på 245 mill. kr, så blir det etter en kjapp hoderegning ca. 18 mill. kr per år, og hvis en deler det på tre igjen, blir det ca. 6 mill. kr per skute. Jeg tenker at hvis en skal ha disse skutene til å gå på vann og ha vedlikehold, kan 6 mill. kr, i hvert fall i noen perioder der de trenger ekstra vedlikehold i henhold til vernekravene, kanskje ikke være tilstrekkelig.

Men jeg synes det er betryggende å høre at statsråden sier at det er viktig at det offentlige skal være en sentral bidragsyter framover, og også sier, slik jeg forsto statsråden, at de vil finne løsninger på det. Jeg ber derfor om at statsråden utdyper litt dette at hun vil finne løsninger når slike situasjoner eventuelt oppstår. Her ligger det klare krav til vedlikehold i henhold til vernegrad, så i utgangspunktet vet vi at vedlikeholdet av disse skutene er dyrt, og det kommer med jevne og ujevne mellomrom. Så hvis statsråden kunne si noe om hvordan hun tenker når det oppstår slike ekstraordinære situasjoner: Tenker statsråden seg at det skal være en ekstra pott til slike ekstraordinære situasjoner? Det er det som har gjort at bl.a. Stiftelsen Fullriggeren Sørlandet er i den situasjonen de er i, at de måtte oppta lån for å finansiere vedlikeholdsutgifter knyttet til bl.a. vernekravene. Det er klart at det kan være mange årsaker til at man har kommet i den situasjonen, men uansett mener jeg at det er et ansvar å finne gode løsninger, slik at disse vedlikeholdsprosessene blir ivaretatt på en god måte.

Så jeg er litt bekymret. Men kan statsråden si litt med hensyn til dette når det nå er overført til tippemiddelordninga – de var jo imot det? Og så sier statsråden at det ikke er noen endringer i forvaltninga, men bl.a. pris- og lønnsvekstjusteringer, noe som ikke inngår nå, og det blir en dårligere politisk styring, slik som jeg ser det, når det nå er overlatt til andre å vedta rammer. Kunne statsråden kommentere dette?

Statsråd Thorhild Widvey [12:22:39]: Jeg er selvfølgelig kjent med at skværriggerne melder at det stadig er behov for ekstraordinære vedlikeholdsmidler for å holde skipene i god stand, og staten har – som jeg sa – investert betydelige midler for å imøtekomme skipenes behov for ekstraordinære vedlikeholdsmidler. Så tror jeg ikke at det er noen som ser for seg at det blir en pott hvor man har så mye midler disponible, og at man skal opprette en pott uten videre. Men, som jeg sa i mitt innlegg, er det viktig at vi følger utviklingen nøye, og så får man ta de utfordringene som kommer når det blir søkt om midler og pekt på de utfordringene som den enkelte har.

Så er det også slik at i sine budsjettrapporter for 2014 melder skværriggerne at skipene framstår i meget god stand. Fullriggeren «Sørlandet» gjennomførte i 2012 det største restaureringsarbeidet i skipets historie, og «Statsraad Lehmkuhl» framstår både penere, vil jeg påstå, og mer operativ enn noen gang tidligere. «Christian Radich» melder at skipet også framstår i god stand. Dette er svært gledelig å høre.

Det negative årsresultatet som «Sørlandet» og «Statsraad Lehmkuhl» avla i 2014, har departementet merket seg, og vi har også bedt om en forklaring fra institusjonene og om å få informasjon om hvordan en vil dekke dette underskuddet. Det er det selvfølgelig viktig å få en tilbakemelding på.

Når det gjelder skipet «Sørlandet», er jeg klar over at de har tatt opp et lån, og at man ser at det krever litt å betjene det, men det er selvfølgelig styret som har ansvar for å komme tilbake til hvordan de skal kunne klare å håndtere de utgiftene som de faktisk har. Jeg er også kjent med at skipet hadde et underskudd på 4,7 mill. kr. Underskuddet skyldes hovedsakelig uventede tap av utleieavtaler samt lavere salgsinntekter. Skipet har i tillegg hatt en veldig høy gjeldsgrad, som jeg sa. Meg bekjent tar stiftelsen sikte på å gå i balanse i 2016 og budsjettere med overskudd i 2017.

Det jeg tror er viktig, er at man selvfølgelig klarer å skaffe seg aktiviteter, slik at man også klarer å få inntekter på de ulike skipene, som jo er medvirkende til at man kan klare å få budsjettene sine til å gå i balanse i tiden framover.

Ruth Grung (A) [12:25:36]: Takk til både interpellanten og kulturministeren, som deler ambisjonene om hvor viktige disse tre skutene er for Norge som sjøfartsnasjon, og hva de betyr. Vi har kanskje ikke prioritert dem godt nok fram til nå, når vi ser den innsatsen vi har på andre kulturområder.

Når det gjelder «Statsraad Lehmkuhl», er det helt rett, som vi får tilbakemelding om, at den er i veldig god stand i dag. Men så lenge jeg har vært lokalpolitiker, har det vært et arbeid hele tiden med å skaffe nok inntekter og nok aktivitet. Jeg synes de er gode på aktivitet, og de har en aktiv venneforening i tillegg. Det er forutsigbarhet de etterlyser.

Det som er spennende med «Statsraad Lehmkuhl», er at det faktisk er det skipet som på verdensbasis gir tokt- og mestringstrening til flest unge mennesker. Jeg må også berømme dem for at de tok kontakt med de lokale rederiene, slik at lærlinger har hatt deler av læretiden sin om bord, og ikke minst det samarbeidet som de har hatt med Sjøkrigsskolen, slik at kadetter helt fra 2002 har hatt et tremåneders tokt. Nå sist var de i USA, så det er egentlig god reklame både for Sjøforsvaret og for norske seilskip.

Men jeg får også tilbakemelding om at de nå vurderer en ny måte å organisere utdanning i Forsvaret på, slik at den avtalen som de nå har fram til 2017, kanskje ikke blir videreført. Det er beklagelig også fordi vi får så veldig gode tilbakemeldinger på innholdet i opplæringen, hva det betyr å være samlet om å gjøre oppgavene og å være på et tokt, både for de lærlingene som har vært om bord, og også – og ikke minst – for kadettene. Men de har også hatt veldig spennende tiltak for ungdom som har hatt utfordringer, som er sammen om bord på skipet og må delta i alle de praktiske oppgavene – i tillegg til å være sjøsyk innimellom, tror jeg. De blir iallfall utsatt for det i tillegg.

Den største utfordringen er det signalet at de nå må søke hvert år. Hvis det var muligheter for å få på plass en ordning, er vi helt enig i det prinsippet som gjelder for veldig mange andre kulturinstitusjoner, om 70/30-deling. Omsider har både Bergen kommune og Hordaland fylkeskommune blitt enige om å dekke opp den siste 30 pst.-en. Det prinsippet synes jeg skal gjelde for samtlige. Det gjelder å ha en forutsigbarhet som er realistisk med hensyn til å pålegge dem egenaktiviteter, men at de vet at de kan få økonomi for driftsbiten, for de blir hele tiden utsatt for nye sertifiseringskrav som kanskje er vanskeligere å få på plass på en gammel seilskute. Det gjelder å sikre minimum på drift.

Svein Harberg (H) [12:28:48]: I tillegg til å være leder for komiteen som har ansvaret for skværriggerne, er det sånn at jeg er gammelt medlem av Statsraad Lehmkuhls Venner fra min oppvekst i Bergen, bor på Sørlandet og jobber nå i Oslo med «Christian Radich». Så det ligger naturlig for meg å ta vare på disse tre skutene.

Det har slått meg når jeg har sagt at jeg skulle ha innlegg om skværriggerne, at folk blir litt fjerne i blikket. Det bekrefter bare behovet for å beholde dem, så folk også i framtiden kan vite hva en rigg er, og hva en skværrigg er i forhold til gaffelrigg og de andre riggene. Dette er en viktig del av historien vår som vi skal fortelle. Her har vi anledning til å fortelle den med aktive kulturminner i bruk, så de virkelig forstår hva dette dreier seg om.

Så er det i grunnen tre ting vi snakker om når vi jobber med skværriggerne. Det ene er dagen i dag og finansiering og daglig drift. Det andre er hvordan vi skal sikre inntekter for framtiden. Og så er det også litt om historien.

Først er det viktig å slå fast at de har fått et solid løft. De har fått et solid løft i sine tilskudd egentlig gjennom to ting. Det ene var at Stortinget løftet sitt tilskudd for et par år siden med 1 mill. kr til hver av dem i økning. Det var et godt løft. Men ikke minst har vi nå presisert 70/30-delingen, som det dessverre har tatt litt tid å få på plass. Jeg har vært med og kjempet alle tre stedene for akkurat det, og nå ser det ut til at vi får det på plass. Men vi må huske på at det også er et løft som kommer i tillegg, for det var ikke sånn før. Så gjennom å være litt strenge på det, samtidig som departementet har vært rause disse to årene og ikke har hatt avkorting fordi det ikke var på plass, har vi greid å løfte totalinntektene til skutene, og det er bra.

Økonomiutfordringen er forskjellig for de tre. «Statsraad Lehmkuhl» har fortsatt et oppdrag for det offentlige, men det er varslet at det kanskje kommer til å slutte. «Christian Radich» har nettopp mistet sitt oppdrag for det offentlige. Og «Sørlandet» mistet det for en stund siden. I tillegg er de i forskjellig situasjon. Ja, de er «shipshape» i dag, sånn som det ser ut. Men «Sørlandet», f.eks., er i en helt annen verneklasse enn de andre. Det betyr at skal noe klinkes der, skal det klinkes på gammelmåten, som er mange ganger så dyrt som det er å klinke på de andre skutene. Så her er det litt forskjeller, selv om vi behandler dem likt, som også må ses på spesielt i forhold til det historiske løftet som ble gjort for «Sørlandet».

Jeg føler at vi har gjort et løft som er veldig bra – og som forteller noe om hvor viktige disse skutene er for oss – i det offentlige tilskuddet. Der ligger det grunnlagspenger til drift, og der ligger det også litt til vedlikehold. Vi skal huske at det som var et særskilt vedlikeholdstilskudd før, nå er tatt inn i det, så egentlig skal de sette av litt av disse pengene hvert år til i hvert fall løpende vedlikehold og ikke bare bruke dem opp på drift. Men det de trenger, er selvfølgelig oppdrag.

Det er viktig at vi sammen, som stortingsrepresentanter – jeg vet at mange på Stortinget brenner for å ta vare på disse skutene – arbeider mot forskjellige departementer når det gjelder det. Kulturdepartementet har gjort et løft som er bra, og på en måte gått foran og vist ansvar. Men her kan det være at vi kan koble på Kunnskapsdepartementet – det egner seg veldig godt til samarbeid med dem, det gir flere muligheter. Ikke minst burde vi koble på Utenriksdepartementet og Næringsdepartementet.

«Sørlandet» har tatt initiativ selv nå og startet en internasjonal skole. Jeg var der da de seilte fra Kristiansand, og de startet en ny internasjonal skole. På den måten får de inntekter.

Vi kan la alle skutene i utenlandsk havn være ambassadører for Norge. Bedre rammer rundt ambassadørvirksomhet skal en lete lenge etter. Det ville samtidig – og det er jo litt spennende – som de er ambassadører for Norge på offentlig oppdrag, også redusere kostnadene deres i utenlandske havner.

Vi må sammen se hva det offentlige kan gå foran med når det gjelder oppdrag, sånn at vi kan beholde disse levende kulturminnene også i framtiden.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [12:33:59]: Takk til interpellanten for å setja fokus på ein viktig del av vår kulturarv, og ikkje minst takk til kulturministeren, som også ser viktigheita av desse skutene våre.

Som ihuga vestlending frå Hordaland er det heilt på sin plass å snakka fram seglskutene, og då særleg vår eigen «Statsraad Lehmkuhl», som er det eldste av dei tre skipa. Det er noko eige når vi opplever det nydelege synet av eit skip som glir av garde. Det er noko majestetisk og fordums over det å sjå ein slik farkost. Desse farkostane vidarefører viktig maritim historie, med opplæring på ulike tokt der ungdom får kunnskap som kanskje hadde forsvunne, hadde det ikkje vore for våre seglskuter.

Vår eigen «Statsraad Lehmkuhl» er delaktig på ulike andre arenaer: ulike segltokt, skjergardsturar samt seglfestivalar i inn- og utland. Vi i Os kommune har dei to siste åra hatt besøk av Statsraaden der han har vore med på å markera eit viktig sommararrangement for våre innbyggjarar. Lunsjcruise med påfølgande bryggjedans har slått godt an – ja, eg vil nesten påstå at det har blitt ein slags tradisjon, så vi venta han i år òg. Han har òg vore leverandør for seglas for osingane til Shetland. Slike lokale arrangement er svært viktige og kan nok vidareutviklast endå meir rundt i fleire kommunar, som igjen kanskje kan føra til endå meir inntekter.

Det er klart at det er utfordrande å stå bak og balansera dette med vedlikehald og drift og samtidig finna nye vegar for å få inntekt for skutene. Staten yter ein stor skjerv til drifta av skutene, noko som er heilt nødvendig. Men også andre nære bidragsytarar har blitt oppfordra til å gi sin skjerv, dette for at skipa i dei respektive heimehamnene også vidarefører ein ekstra verdi for nettopp sine heimehamner. Derfor er desse midlane svært viktige også for vidare drift og vedlikehald, slik at ikkje berre staten står som bidragsytar aleine. Derfor er det gledeleg at det er ein god framgang i nettopp bidraget frå andre dei siste åra. Forventninga frå staten er at ein bidrar med minst 30 pst. av det samla offentlege tilskotet, noko ein ser i 2015 for «Statsraad Lehmkuhl».

Tilskot til skutene er frå 2015 tatt ut av statsbudsjettet og flytta over til tippemidlane. Det er ikkje grunnlag for å tru at dette vil medføra mindre i driftsmidlar, men at det heller er av teknisk karakter. Dei tre farkostane som ligg til grunn for denne interpellasjonen, treng vi alle vidare for å vareta vår maritime kulturarv, noko som Framstegspartiet er svært opptatt av.

Sigurd Hille (H) [12:37:01]: Jeg hadde ikke tenkt å delta i denne debatten. Jeg må først få lov å berømme representanten Kari Henriksen for å ta opp dette og sette fokus på det. Det er rart med det – det er enkelte ting som på en eller annen måte virker nær sagt viktigere enn andre, og dette er en av dem, for å si det på den måten.

Jeg så også, da dokumentene i forbindelse med budsjettet kom, at dette tilskuddet var overført til tippemidlene. Uten å ha noen spesiell innsikt i slike tippegreier, tenkte jeg at det kanskje ikke var helt betryggende, så jeg fikk også den uroen som jeg merker at flere har brakt frem her. Det er en slags forskjell på det å være på et bevilgningsbudsjett, over statsbudsjettet, og det å bli henvist til et eller annet kontor på Hamar som driver med spill, tenkte jeg da.

Nå har jeg hørt hva statsråden sa, og jeg legger til grunn – og vil presisere – at jeg oppfattet henne dit hen at bevilgningene til disse seilskutene skal fortsette som før, selv om det blir en annen avsender av midlene. Da legger jeg også til grunn at det blir holdt et slags øye med det, at vi er trygg på det.

Det er for vårt vedkommende heldigvis sånn at for «Statsraad Lehmkuhl» er det betydelige private bidrag med i bildet her, som gjør at det er en voldsom entusiasme bak dette lokalt. Det er også god oppslutning fra både fylkeskommuner og kommuner i sakens anledning, og jeg får legge til at vi får håpe at det fortsetter, selv om vi har fått andre regimer der enn tidligere. Jeg oppfattet, spesielt etter å ha hørt representanten Ruth Grung, at det skulle være i gode hender.

Jeg vil bare legge til at jeg som sagt håper at statsråden følger nøye med på dette, for det er sånn – for å si det litt folkelig – at det er enkelte ting man ikke tuller med. Skulle det skje noe med «Statsraad Lehmkuhl», er det omtrent på linje med at Sportsklubben Brann skulle bli utradert av kartet.

Kjersti Toppe (Sp) [12:39:32]: Takk til interpellanten. Eg hadde for så vidt heller ikkje tenkt å ha innlegg i denne saka, men føler meg nærmast moralsk forplikta til å ha eit innlegg som hordalandsrepresentant. Eg kan skriva under på det som er sagt her om at dette er veldig viktige kulturminne som betyr mykje nærmast for identiteten til iallfall dei som bur på plassar der ein veit om, ser og har kjennskap til skutene.

Dei er sjølvsagt viktige opplæringsinstitusjonar for maritim kompetanse. Det eg har forstått, og som er litt av bakgrunnen for interpellasjonen, er at ein har vore bekymra for finansieringa vidare. Det har òg vore ei utfordring til no. Der treng ein stadfesting frå Stortinget om korleis ein kan sikra ei føreseieleg og berekraftig finansiering.

Eg har forstått at dette med heilårsdrift, som er ekstremt viktig å sikra òg for å rekruttera og behalda dei sjøfolka ein er avhengig av å ha, er det stor oppslutning om. Dette nasjonale spleiselaget skulle eigentleg ha kome før, eg var litt overraska over det. Det er synd å måtta innrømma at det måtte eit sånt spleiselag til for at Bergen kommune og Hordaland fylkeskommune skulle koma og gi midlar. Men det er jo veldig bra. Eg forstår det slik at dei òg ønskjer å få bekrefta dette i Stortinget ved behandling av dette budsjettet, at dette er noko som skal vera, og at kommunane og fylkeskommunane må inn. Det synest eg òg er eit veldig bra grep.

Så har eg òg fått melding om dette med at seglskipa skal inkluderast i nettolønsordninga òg for å kunna rekruttera og kvalifisera norske sjøfolk.

Når det gjeld «Statsraad Lehmkuhl», er jo dei sjølvsagt opptatt av at avtalen med Sjøforsvaret og Sjøkrigsskulen vert vidareført. Han er av vesentleg betyding. Generelt ønskjer skutene at ein får fleire samfunnsoppdrag, og at dei kan bidra veldig mykje til maritim opplæring. Det er jo sånn med «Statsraad Lehmkuhl» at dei vel får dobbelt så mykje inntekter av forskjellige turar og sånt dei har, enn dei får i offentleg støtte. Vedlikehaldsarbeidet som er gjort, og oppgraderinga med sertifisering og sånt, er òg gjort veldig mykje med oppsparte midlar og gåver. Så ein oppfattar jo ikkje at det er veldig føreseieleg korleis dei skal klara drifta, som er dyr.

Det er sjølvsagt flyttinga av tippemidlane som no er grunnen til den store bekymringa. Eg prøver å følgja med på alle oppramsingane som kulturministeren kom med om finansiering, og ei slags stadfesting av at dette iallfall ikkje skal bety at den offentlege støtta vert mindre føreseieleg, og at ein fortløpande skal vurdera behovet for ekstraløyvingar til vedlikehald.

Eg vil berre avslutta med det same som representanten Sigurd Hille: Ein tullar ikkje med desse seglskutene. Her er det vel ganske tverrpolitisk semje – i posisjon og opposisjon – om at vi får følgja med på saka og utviklinga vidare.

Ib Thomsen (FrP) [12:43:46]: Jeg er helt enig med de siste talere i at dette temaet, disse skipene, det tuller man ikke med. Dette er et såpass viktig tema at jeg synes det er moro at man har en sånn enstemmighet i Stortinget om det, og det har man jo også sett tidligere at dette virkelig er noe Stortinget vil jobbe med.

Nå har det vært flere oppe og skrytt av sine skip fra sin kommune og sitt distrikt. «Sørlandet» har vært nevnt, «Statsraad Lehmkuhl» har vært nevnt. Vi har ikke hørt noen som har snakket om den største og den flotteste, «Christian Radich», som er kjent i hele verden, vil jeg si, gjennom film, «Windjammer», og TV-serien «The Onedin Line», så det kan vi skryte av, vi som er fra distriktet her.

Tilbake til det viktige temaet. Vi snakker om kulturminner, vi snakker om kulturvern, vi snakker om historiske skip som vi alle er enige om at vi skal ta vare på. De har også en nøkkelrolle når de ligger til havn i de store byene våre. De er et vakkert skue, de er en turistattraksjon i seg selv også når de ligger til havn. Der har vi et stort, stort ansvar.

Jeg har vært inne på den store enigheten i Stortinget som det er om disse skipene, jeg viser også til hva komiteen har ment om dette, som det heller ikke er noen diskusjon rundt. Da er jeg glad for at vi har en statsråd som viser en velvillighet til å gå inn i en dialog.

Men jeg mener fortsatt at dette bør være et spleiselag mellom kommunene, fylkene og staten. Da synes jeg også det er positivt at vi ser at det er en del private som vil være med og finansiere, og at vi også ser at de har masse oppdrag som gjør at de får inntekter til skipene. Så alt dette gjør at det blir veldig, veldig positivt.

Nå er det sagt at dette vil vi holde øye med. Det er jeg ikke redd for. Jeg er ikke redd for at det skal glippe noe her når vi har så stort flertall i Stortinget, men vi har også en del frivillige som jobber om bord på skipene. Vi har en del frivillige som er medlem av venneforeningene, og som sikkert vil minne oss på at dette er så viktig at vi ikke må skusle det bort.

Så jeg vil takke interpellanten for å ta opp dette viktige temaet, det synes jeg det står respekt av. Nå tar vi et felles løft og går til våre partigrupper og setter dette på de årlige budsjettene vi skal ha i Stortinget.

Det er denne kombinasjonen av kommune, frivillighet og fylkesting som gjør dette helt unikt, og at vi har disse flotte skipene liggende i byene våre.

Presidenten: Presidenten vil si til representanten fra Akershus at hun gjerne skulle ha snakket om «Christian Radich», men det går ikke herfra. (Munterhet i salen.)

Da gir presidenten ordet til interpellanten, representanten Kari Henriksen, som nå har en taletid på inntil 3 minutter.

Kari Henriksen (A) [12:47:04]: Da kan jeg jo si at presidenten har vært aktiv i forarbeidene, for å si det slik, og pekt på behovet for også å få med seg skuta fra Oslo.

Jeg vil takke for en veldig god debatt. Jeg synes det er veldig gledelig at det er felles intensjoner, og at en er enige om at dette er noe som – jeg vet ikke om det står i ordboka til presidenten, men på Sørlandet sier vi at dette kødder vi ikke med, og det gjør vi altså ikke nå i et samlet storting. Og da er det et viktig signal som er gitt, synes jeg, til denne regjeringa og til framtidige regjeringer om at dette er en utrolig viktig sak for Stortinget.

Alle innleggene har dreid seg om de tre tingene som jeg trakk opp i mitt innlegg, og det synes jeg er bra. Det har dreid seg om finansiering, enighet om spleiselag og enighet om at forutsigbarheten er vanskelig. Det har dreid seg om oppdrag og usikkerhet knyttet til det, usikkerhet knyttet til om det er tilstrekkelige oppdrag for inntjening. Jeg synes Harberg hadde et godt innlegg med tanke på å peke på andre offentlige instanser som også kan være bidragsytere inn i en sånn prosess. Det synes jeg er veldig bra, og jeg håper og tror at kulturministeren også vil ta med seg dette.

Når det gjelder personell, så har flere vært inne på det. Jeg tenker at det også er en utfordring, fordi den kunnskapen og utdanninga en trenger for faktisk å håndtere disse skipene, kan en få veldig få steder, og nettopp også av den grunn er det viktig å beholde disse skutene.

Arbeiderpartiet har fått flertall tidligere for en merknad i et Dokument 8-forslag om å få en mer forutsigbar og langsiktig utvikling og finansiering av freds- og menneskerettighetssentrene. Jeg er klar over at representanter fra Arbeiderpartiet nå har levert et Dokument 8-forslag til miljø- og energikomiteen om en samlet gjennomgang av viktige kulturminner, og med den enigheten som er her i dag, er jeg i hvert fall ikke i tvil om at vi skal klare å få til felles merknader på seilskutenes område i behandlinga av den saken, og det gjør meg optimistisk på seilskutenes vegne.

Jeg takker for debatten.

Statsråd Thorhild Widvey [12:49:56]: Jeg må få lov å takke for en god debatt og takke representanten Kari Henriksen for å fremme interpellasjonen. Det er viktig å minne oss alle om hvor viktige disse skværriggerne er. Som det ble sagt her, så er ikke dette noe man «tuller med», og det er statsråden enig i. Heller ikke på dette feltet er det noe statsråden driver og tuller med – for å si det slik det er.

Bare noen veldig korte kommentarer til slutt: Noen var inne på dette med at noen av seilskutene har vært brukt som skoleskip, og det er svært positivt, men dette er jo ikke innenfor Kulturdepartementets ansvarsområde, men under Kunnskapsdepartementet, men jeg er også av dem som mener at dette er en veldig god ting. Det er veldig bra at man også i framtiden kan bruke dem til det.

Når det gjelder dette med spillemidler, så tar vi sikte på å videreføre driftstilskuddene til skværriggerne, på samme måte som vi har gjort før, og som jeg også sa: Når de sender søknader, vil de bli behandlet på akkurat samme måte som da de lå i statsbudsjettet, så overføring til spillemidlene gir ingen endring i forvaltningen av tilskuddene. Og jeg minner også om at vi faktisk har støttet dem, at vi har gitt mer i driftstilskudd til hvert av disse skipene også de siste årene, fordi vi ser at de har store utfordringer.

Når det gjelder egeninntektene, så er det jo disse som representerer det meste av inntektene for alle tre skipene. Men der er det en veldig stor forskjell, for både for «Christian Radich» og «Statsraad Lehmkuhl» representerer egeninntektene faktisk godt over 70 pst. – henholdsvis 73 og 74 pst. – mens for «Sørlandet» så representerer de 38 pst. Når det derimot gjelder bidragene totalt sett, har de regionale bidragene faktisk vært større når det gjelder «Sørlandet» enn de to andre. Og som jeg sa i mitt innlegg, har Kulturdepartementet gjennomført flere møter med både Bergen kommune og Hordaland fylkeskommune – og også Oslo kommune – for å få dem til å intensivere det, og det har vist seg å være en suksess. Siden 2015 har det vært en merkbar økning i de regionale tilskuddene til alle tre, og det er veldig positivt, og vi holder løpende kontakt med disse kommunene og de regionale beslutningsmyndighetene, at de selvfølgelig også opprettholder sitt tilskudd i framtiden. Det tror jeg vil være svært viktig.

Så bare en liten påminnelse til representanten Ib Thomsen: Det er altså ikke «Christian Radich» som er den største av dem alle, det er det «Statsraad Lehmkuhl» som er. Takk for en god debatt.

Presidenten: Sak nr. 4 er dermed ferdigbehandlet.