Olemic Thommessen (H) [11:36:21]: Jeg vil tro at vi er nokså enige om hvilket signal den fremlagte undersøkelsen som det refereres til i interpellasjonen, gir. Det er dessverre nokså forstemmende lesning, nemlig at 9 pst. av skolene sier at svensk og dansk – altså skandinavisk – ikke er en del av undervisningen. Cirka 70 pst., samlet sett, sier at det er litt så som så, at det oppfølges i liten grad, og bare 3 pst. mener at målsettingene i læreplanen oppfylles i stor grad. 88 pst. av skolene sier også at de ikke samarbeider med skoler i andre nordiske land.

Denne interpellasjonen er ikke ment som kritikk overfor regjeringen med hensyn til hva lærerne gjør eller ikke gjør, for jeg antar at vi kommer til å være enige om at dette er viktig. Jeg bare mener det er viktig at vi bringer temaet opp, og at vi sammen best mulig skal forsøke å stake ut en vei for å gjøre noe med denne utfordringen. Det er faktisk slik at det er viktig å bringe det skandinaviske språkfellesskapet videre. Kanskje er det slik at vi tar det litt for gitt.

Nordisk samarbeid er det bred konsensus om. Det er ikke akkurat et område som fremstår som truet, som en kriseorientert ting, eller noe som det er en stor politisk konflikt rundt. Det er nærmest en litt øredøvende konsensus som gjør at nordiske spørsmål har litt tungt for å komme opp. Når det nordiske temaet blir svakt i den offentlige debatt, tror jeg det også smitter i forhold til bl.a. skoleverket. Slik sett tas det ikke på alvor. Det er ikke noe som prioriteres.

Det vi også ser, er dessverre en ikke veldig god utvikling når det gjelder språkforståelsen de skandinaviske land imellom. Vi har andre undersøkelser som klart viser at jo yngre folk er, jo mindre er språkforståelsen. Hovedproblemet ligger kanskje mellom dansk og norsk på den ene siden og norsk og svensk på den andre.

Hvorfor er nordisk samarbeid viktig? Er nordisk samarbeid noe vi har i en forbrødringens ånd, eller noe vi har fordi det er politisk nødvendig, og riktig og viktig å ha? Jeg tror det siste. Vi har en fantastisk historie i forbrødringens ånd, og vi har nytt godt av det. Vi har blitt et fredelig hjørne av verden. Men inn mot en ny tid tror jeg vi ser at globaliseringen kommer til å gi oss konkurranse på nesten alle samfunnsområder, på en måte som gjør at vi trenger en konsolidering rundt det vi selv står for – de verdiene vi selv står for, den økonomien vi er en del av, og den kulturkrets vi er en del av. Alt dette vil være en del av et internasjonalt bilde, der konkurransen styrkes, og der vi faktisk har behov for et bredere fundament enn det hvert enkelt av de nordiske land kan stille opp med.

I privat sektor ser vi at de internasjonale eierskapene orienterer seg nordisk. Vi ser at de største aktørene innenfor finans, bank og forsikring orienterer seg nordisk. I den politiske sammenhengen er vi alle små nasjoner i den internasjonale debatten. Samlet sett er vi verdens et sted mellom tiende og tolvte største økonomi. Samlet sett vil vi kunne gjøre oss gjeldende med en helt annen vekt enn det vi klarer hver for oss.

Også når det gjelder kultur og forskning, er det å ha en god felles skandinavisk språkforståelse sentralt. Det å ha en kulturell hjemmebane øker vår mulighet til kreativitet, øker vår kapasitet og bedrer vår evne til å gjøre oss gjeldende i en skarp internasjonal konkurranse. Særlig på forskningsområdet er det kanskje verdt å ta tak i dette. Det er vel det området som er mest utfordret når det gjelder bruk av skandinaviske språk – det området hvor det å opprettholde de såkalte språkdomenene er mest krevende i forhold til internasjonaliseringen. Og godt er det, på én måte. Vi skal ikke isolere oss, men vi er nødt til å ha en politikk som er tydelig i forhold til tospråklighet, slik vi har det i den nasjonale språkpolitikken. Men det betyr altså ikke at vi må glemme de fellesnevnerne som det skandinaviske språket representerer.

Dette kommer til å bli sentralt, og mer sentralt, både for å videreføre den nordiske velferdsmodellen og for å opprettholde vår økonomi og vår røst i det internasjonale bildet. Mange sier at vi kan jo snakke engelsk – næringslivsledere, kanskje, når vi snakker om å orientere oss mot engelsk i forhold til f.eks. selskaper som jobber på tvers av de nordiske landene. Ja, det kan vi sikkert. Men det er ikke på grunn av engelskkunnskapene vi har et sted mellom 70 000 og 100 000 svenske ungdommer som jobber i Norge. Det er på grunn av deres forståelse av norsk, og nordmenns forståelse av svensk – det at de kan gå rett inn i norske sammenhenger, rett inn i kafeer, butikker og andre steder hvor vi har gleden av å treffe dem.

Hva kan vi da gjøre? For det første er det viktig at ikke det nordiske samarbeidet marginaliseres. Det er viktig at vi løfter det frem. I lærerutdanningen opplever vi også at dette er noe som fares over med harelabb. Foreningen Norden tok for et års tid siden en telefonisk runde til lærerinstitusjonene, og den ga et nokså tilsvarende bilde som det vi fikk ved direktoratets undersøkelse. Vi skal ikke legge mer i en telefonrunde enn nødvendig, men signalene var i hvert fall entydige.

Så er vi kanskje nødt til å tenke litt nytt rundt hva som engasjerer elever. Hvordan kan man jobbe frem nye prosjekter, nye måter å tilnærme seg skandinaviskundervisningen på, som gjør at dette aktualiseres og kanskje blir mer spennende?

Dagens teknologi for nett – mail, Twitter, Facebook, alle elektroniske måter å kommunisere på – burde jo kunne åpne for å jobbe på tvers. Vi har en historie for at skoleelever møter hverandre, besøker hverandre, men vi har ikke noen lang historie for f.eks. at skoleelever på tvers i Norden løser elevoppgaver sammen. Både innen historie, samfunnsfag, kulturfag, på en rekke områder, tror jeg det kunne virke vitaliserende på undervisningen – altså en ny og litt mer praktisk tilnærming, og en tilnærming som ville understreke den merverdi som ligger i det nordiske.

Det finske formannskapet i Nordisk Råd har i disse dager gjennomført en konferanse i Helsingfors, der noe av dette er temaet. Det har vært piloter fra prosjekt i Finland – som nettopp har tatt tak i besøk, men besøk med praktisk innhold mellom Sverige og Finland, og mellom Sverige og Finland i samisk sammenheng – piloter som jeg tror det ville være nyttig å se nærmere på.

Så er det viktig at vi følger opp og prioriterer det arbeidet som faktisk gjøres. Der vil jeg nevne Foreningen Nordens skolearbeid, som dessverre har kommet litt uheldig ut i årets budsjett, med et praktisk kutt på 156 000 kr. Det er ikke noe stort beløp i den store sammenhengen, men det er et stort beløp i forhold til elevutvekslingen vi snakker om. Jeg håper statsråden vil ta med seg det hjem til departementet med tanke på å finne en løsning som jeg vet at det arbeides for. Beløpet skulle vel ikke være større enn at det skulle være mulig.

Så vil jeg peke på det arbeidet som gjøres av de bilaterale foreningene, altså svensk-norsk forening på Voksenåsen, dansk-norsk på Lysebu og Schæffergården og Haneholmen i Helsingfors, som gjennomfører lærerseminarer der man jobber med nordisk litteratur, og der tilbakemeldingene er entydig positive.

Jeg håper departementet vil bruke de kanalene som er mulig inn mot skoleverket, inn mot Utdanningsdirektoratet, for å vitalisere den skandinaviske undervisningen. Det må handle om økt interesse, det må understreke viktigheten av dette feltet, og det må også handle om å stille krav til at man faktisk oppfyller de læreplanene som ligger der, for de er slett ikke dårlige hvis man bare hadde valgt å følge dem.

Statsråd Kristin Halvorsen [11:46:34]: Det virker som om undertegnede og representanten Olemic Thommessen har samme sorgtunge reaksjon når vi prøver å henvende oss til unge dansker og blir svart på engelsk. Jeg har i hvert fall insistert på helt til nå bare å heve stemmen og snakke litt tydeligere og regne med at de forstår etter hvert – men med det resultat at de tror at jeg er svensk. Så det er helt opplagt at det er mindre kjennskap blant ungdom i Norden nå til svensk, dansk og norsk, og mindre forståelse. Det tror jeg skyldes mange forhold. Jeg er ikke sikker på at det – hvis vi hadde gjort tilsvarende undersøkelser som den representanten Thommessen nå spør om, på et tidligere tidspunkt – sto så mye bedre til med opplæringen i nordisk i norsk skole. Men jeg tror at påvirkningen rundt var mye mer nordisk, og ikke like engelsk, eller amerikanisert, som nå. Det var Sverige og Danmark som var våre utenlands ferieland. Det var mye mer slik at man så på svensk og dansk tv. Det var mange flere finske ungdommer som snakket svensk, og flere islandske ungdommer som hadde studert i de andre nordiske landene, og det var derfor mye enklere i nordisk sammenheng også at det var de skandinaviske språkene som ble valgt som fellesspråk. Nå opplever også jeg stadig oftere at det er engelsk som blir fellesspråket når man møtes i Norden, fordi de finske ungdommene er blitt mye flinkere i engelsk og mye mer interessert i engelsk, og fordi islandske ungdommer ikke like ofte som tidligere har studert i andre nordiske land. Så jeg tror vi har et mer krevende utgangspunkt.

Likevel er ambisjonene for vår kunnskap om opplæring i nordiske og skandinaviske språk stor i norsk skole. Vi har opplæring i nordisk forankret i læreplanen i norsk, og etter 10. årstrinn skal elevene kunne «forstå og gjengi informasjon fra svensk og dansk dagligtale» samt «lese og gjengi innholdet i et utvalg tekster på svensk og dansk.»

Etter Vg1 på studieforberedende og Vg2 på yrkesfaglig skal elevene kunne «gjøre rede for likheter og forskjeller mellom de nordiske språkene og mellom norrønt og moderne norsk språk», og etter Vg2 på studieforberedende «gjøre rede for et utvalg nordiske tekster i oversettelse og i original». Så vi har et betydelig ambisjonsnivå på dette området, og det er viktig hvordan vi følger det opp.

Gjennom Nordisk Ministerråd er det allerede igangsatt tiltak for å styrke undervisningen i nordisk. Ministerrådet har bevilget 300 000 danske kroner til hvert av de nordiske land for å arbeide med Nordisk språkkampanje 2011. Kunnskapsdepartementet kanaliserer midler til kampanjen gjennom følgende samarbeidspartnere og tiltak:

• Foreningen !les utvider leselystprosjektet i ungdomsskolen og Rein tekst i videregående skole for å styrke fokuset på nabospråkundervisning gjennom veiledningsmateriell til lærere knyttet til tekstutdrag, også på lydfiler, på svensk og dansk i pocketbøker som elevene får til odel og eie.

• Språkrådet konkretiserer to prosjekter: Nordisk barneordbok, som er en nettordbok for barn fra ca. 12 år og publiseres elektronisk, og kurs i nabospråkundervisning for lærere i ungdomsskolen.

• Foreningen Norden vil i 2011 arrangere nordiske forfatterturneer og tilby besøk av en nordisk skandinaviskspråklig forfatter eller litteraturformidler til skoleklasser på 4., 7. og 10. trinn. Med besøket vil det følge et opplegg for forberedelse og etterarbeid, med et aktuelt tekstutdrag og oppgaver. Opplegget vil være tilpasset læreplanens kompetansemål.

Direktoratets spørreundersøkelse har gitt nyttig informasjon, og vil bli fulgt opp med tilsvarende spørringer. Eventuelle endringer vil bli vurdert. Det er nærliggende å se dette i sammenheng med at læreplanen i norsk skal revideres, og at ny læreplan skal foreligge til skoleåret 2013–2014.

I forbindelse med revideringen av norskplanen vil også den nettbaserte veiledningen bli justert, og nordisk språkforståelse vil være et aktuelt tema.

Direktoratet har utarbeidet en implementeringsplan for informasjon og veiledning om nye læreplaner høsten 2013. Kompetansemål i norskplanen, inkludert nordisk språkforståelse, kan være et aktuelt tema.

Men jeg tror det er viktig at vi går tilbake til det litt bredere bildet. Heldigvis er det slik at det på mange områder tas betydelige initiativer for å styrke det nordiske samarbeidet, også på kulturområdet – ikke minst på kulturområdet. Det har selvsagt også betydning når det gjelder språkutvikling og de impulsene som norsk skole får utenfra. Kulturdepartementet oppfordrer aktører på hele kulturområdet til å delta aktivt når det gjelder nordisk samarbeid. De har til vurdering å etablere et flerårig formidlingsprogram i folkebibliotekene som skal legge til rette for nabolands litteratur for både voksne og barn. Vi vil legge til rette for at Den kulturelle skolesekken formidler kunst og kultur også på nordiske nabospråk, og det legges også opp til å styrke formidlingen når det gjelder norske film- og tv-produksjoner i Norden for å sikre flere samproduksjoner for film og fjernsyn.

Det er også sånn at det jobbes med aktuelle støtteordninger for dataspill, og det kan også være med på å utvikle dataspill på flere nordiske språk. Da er vi inne på noen kanaler som kanskje kan være litt mer attraktive for ungdom også. Samtidig jobber vi med å finne løsninger som kan bidra til bedre gjensidig tilgang på nabolandsfjernsyn i Norden. Det er litt vanskeligere å styre nå enn før, men det er i hvert fall en oppmerksomhet man kan ha. Når vi skal bygge opp en norsk språkbank, vil det bli lagt til rette for et utvidet nordisk samarbeid om språkressurser, og regjeringen jobber aktivt med å fremme og følge opp mål og tiltak i den nordiske språkdeklarasjonen mellom andre tiltak som kan styrke det nordiske språkfellesskapet.

Vi prøver å tilnærme oss dette på et bredt felt, fordi det er klart at skolen ikke fungerer i et vakuum på dette området og kan ikke kompensere for at samarbeidsområdene i det nordiske fellesskapet har endret seg, og heller ikke kompensere for at den amerikanske og engelskspråklige kulturen er mye tettere på dagens ungdom. Men vi kan, som jeg har vært inne på, bruke forskjellige kanaler for å sørge for at vi fremdeles har god forståelse og kjennskap til hverandres skandinaviske språk.

Olemic Thommessen (H) [11:54:37]: Jeg vil takke statsråden for et fint svar. Nå er det slik at jeg vil heller at danskene tror jeg er svensk enn jeg vil kapitulere på engelsk. Jeg lever med det. Men jeg er enig i beskrivelsen, og jeg kjenner meg også veldig igjen i indignasjonen der man står og spør om veien.

Men det er altså slik at engelsk definerer oss på en bortebane, selv om vi liker godt å tro at vi er veldig flinke i engelsk. Så kan vi jo tenke oss selv, når vi er i en litt krevende debatt i en litt krevende sammenheng, at vi yter bedre – vi er sterkere deltakere – på morsmålet vårt enn på engelsk. Det må vi ikke glemme. I det ligger det også et forhold mellom en elite og den folkebevegelsen som den skandinaviske forbrødringstanken egentlig er, og som er en veldig viktig verdi å ta vare på. Norden er ikke EU i den sammenhengen, og det mener til og med jeg er et poeng.

Så synes jeg det er flott å høre om det brede bildet, og jeg er helt enig i at det må være tilnærmingen. Men da er det også slik at jeg lurer litt på hvordan koordineringen av dette arbeidet skjer. Jeg har forstått det slik – jeg ber om en bekreftelse på det – at det er Kunnskapsdepartementet som har hovedansvaret for det skandinaviske språkarbeidet i Norge. Men i virkeligheten ligger dette i flere departementer. Statsråden var selv inne på Kulturdepartementet, som jo håndterer den nasjonale språkpolitikken. Språkrådet har også et skandinaviskrettet arbeid. Jeg føler meg litt usikker på hvordan det egentlig står til med forholdet mellom f.eks. Språkrådet og Utdanningsdirektoratet når det gjelder det praktisk-operative på det området.

Kunnskapsdepartementet håndterer veldig viktige temaer her, det gjelder f.eks. et tema som fastpris på fagbøker, som har et viktig språkpolitisk perspektiv. Og Ministerrådets arbeid, som også skjer på flere områder, antar jeg ligger i UD. Så det er litt vanskelig å forholde seg til dette når man ser det utenfra.

Det er et stort arbeid som må gjøres innenfor terminologiarbeid og oversetting, som ligger hos Nordisk språkkoordinasjon i København. Jeg mener også at det arbeidet de gjør, burde vært styrket, og at man burde hatt en mer aktiv holdning når det gjelder utvikling av fellesnevnerne i de nordiske språk. Er det slik at Kunnskapsdepartementet har hovedansvaret for dette, og hvordan tenker man seg videre koordinerende arbeid på det?

Statsråd Kristin Halvorsen [11:58:02]: Det er Kunnskapsdepartementet som har ansvaret for å følge opp den norske biten av den nordiske språkkampanjen for 2011. Men så vil det alltid være et stort behov for samarbeid på tvers av departementer når det gjelder det nordiske samarbeidet, og det er fornyingsministeren som er nordisk samordningsminister, og som kaller oss når det gjelder hvilke områder det er forventet at vi skal stille opp.

Jeg deler det engasjementet som Olemic Thommessen har, når det gjelder å sørge for at vi får til et bedre nordisk samarbeid som kan sikre en språkkunnskap mellom de skandinaviske landene, og jeg tror vel kanskje også at dette handler litt om bevissthet som kan gå i bølger. Særlig vet vi at ungdomskulturer kan bevege seg i bølger når det gjelder i hvilken retning man orienterer seg.

Når det gjelder musikk og film, er det mye spennende som skjer innenfor ungdomskulturer, som kan tilsi at det kan bli større interesse og større utveksling på disse områdene. Så jeg tror vel vi skal ta det også som et utgangspunkt, men være oppmerksom på at vi skal ta vår del av ansvaret. Min del av det ansvaret er selvfølgelig både å følge opp det som nå er initiativet når det gjelder Nordisk språkkampanje, men også sørge for at læreplanen i norsk, som jo innebærer at man skal ha kjennskap til svensk, dansk og norrønt, følges opp i skolen. Det handler ikke bare om kjennskap til og kunnskap om svensk og dansk, men det handler også om vår egen språkrikdom, fordi gjennom kjennskap til beslektede språk utvikler vi også vårt eget.

Anna Ljunggren (A) [12:00:36]: I fjor høst deltok jeg på en konferanse et sted i Nord-Norge med representanter fra næringslivet fra hele landet. Vi ble delt inn i grupper, og jeg valgte en gruppe der en svenske var den første som skulle innlede til debatt. Som sikkert alle andre der forventet jeg at han skulle snakke sitt morsmål under presentasjonen, men han startet med å si at for at vi skulle forstå ham, så valgte han å snakke engelsk.

La det være sagt: Jeg har ikke noe imot engelsk. Tvert imot, grunnleggende engelskkunnskaper er avgjørende for å klare seg i dagens globaliserte verden. Det er ikke poenget. Poenget er å illustrere viktigheten av opplæring i og forståelse for svensk og dansk i skolen. Skolen skal, som statsråden har redegjort for, selvfølgelig følge læreplanens mål om forståelse av dansk og svensk. Det er mange grunner til at dette ligger i læreplanen. Eksempelet mitt over illustrerer det, i tillegg til flere eksempler som har vært brukt før i dag.

Det er viktig at vi i Skandinavia forstår hverandre. Vi har i stor grad samme kultur, og deler av vår historie er den samme. Det handler nok mer om en felles kulturforståelse og viktigheten av språk i et kulturelt perspektiv enn – for å sette det på spissen – at norske barn skal lære å snakke dansk.

I arbeidslivet vil det være gunstig å ha visse kunnskaper om nabolandenes språk. Det er ikke bare i arbeidslivet det vil komme godt med, men også i videre utdanning kan det faktisk forekomme at deler av pensumet er på nettopp svensk eller dansk, enten på høyskoler eller på universitet.

Jeg undrer meg litt over Høyres språkpolitikk. Thommessen fremmer her viktigheten av svensk- og danskkunnskaper i skolen, mens man på Høyres landsmøte vedtok å fjerne nynorsk. Er det viktigere å kunne nabolandenes språk enn å kunne et av våre egne språk? Nynorsk handler i aller høyeste grad om kulturforståelse. Det handler om vår egen historie.

Kunnskapsministeren redegjorde godt for de ordningene man har igangsatt gjennom Nordisk Ministerråd i kampanjen Nordisk språkkampanje. Foreningen Norden har også igangsatt ulike kampanjer for å fremme skandinavisk språk, bl.a. gjennom kampanjen Bruk skandinavisk!

Jeg er så heldig å komme fra en kommune som grenser til Sverige. Vår dialekt er preget av dette. Vi har arvet mange ord og uttrykk fra våre svenske naboer. Dette har krydret dialekten vår og gir oss en spesiell identitet. Dette gjør at man her får med seg en ekstra kontakt med nabolandet, noe man nok i større grad må få gjennom skolen der det er heller langt til grensen.

Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.

Elisabeth Aspaker (H) [12:03:54]: Jeg vil gi honnør til interpellanten for å ta opp en problemstilling der skolen er forutsatt å spille en sentral rolle.

Norge har utvilsomt tette bånd til både Sverige og Danmark – både historiske og kulturelle. Disse båndene er det viktig at vi tar vare på, og da er kjennskap til våre nabospråk en forutsetning. Språk er en avgjørende faktor for å lære andre kulturer å kjenne. Skal norske elever lære å forstå kulturen i våre naboland, går veien gjennom språkforståelse. I den «engelskfiseringen» av samfunnet som vi ser, er det kanskje viktigere enn noensinne å gi nye generasjoner innsikt også i våre nabolands språk.

Målene i Kunnskapsløftet og læreplanverket er meget tydelige. Jeg vil benytte anledningen til å nevne noen av disse målene: Allerede ved slutten av 4. klasse på barneskolen skal norske elever kunne «forstå noe svensk og dansk tale». Innen utgangen av syvende klasse skal de kunne «lese enkle litterære tekster på svensk og dansk og gjengi innholdet».

Det er altså en tydelig forventning at norske elever allerede i barneskolen skal kunne mestre ikke ubetydelige ferdigheter i svensk og dansk. Kravene blir ikke mindre på ungdomsskolen og i den videregående skolen. I løpet av ungdomsskolen, og før utgangen av 10. klasse, skal elevene våre kunne «forstå og gjengi informasjon fra svensk og dansk dagligtale» og «lese og gjengi innholdet i et utvalg tekster på svensk og dansk».

Statsråden har selv referert til kompetansemål knyttet til videregående opplæring. Det er ikke ambisjonsnivået som er problemet, men det er etterlevelsen og hvordan disse kompetansemålene i videregående skole skal kunne nås hvis vi ikke lykkes bedre i det nødvendige arbeidet som må gjøres helt fra grunnskolen.

Målformuleringene knyttet til nabospråk som svensk og dansk er ambisiøse, og de krever målrettet arbeid på alle trinn i skolen. Jeg synes både statsråden og interpellanten har pekt på viktige tiltak for å kunne oppnå bedre resultater, og for at skolen i større grad skal kunne lykkes i dette arbeidet. Da er jo, som interpellanten pekte på, den undersøkelsen som er gjort av Utdanningsdirektoratet, litt deprimerende lesing. Vi må vel kunne si at det ikke akkurat er høyrehåndsarbeid, men snarere venstrehåndsarbeid som gjøres mange steder i forhold til de andre skandinaviske språkene.

Spørsmålet blir jo da hvordan vi kan tro at elevene skal nå de oppsatte kompetansemålene hvis vi ikke er mer systematiske og mer nøye med å etterleve det som står i læreplanen. Det foregår faktisk en del spennende ting på dette området. Jeg er selv blitt kjent i år med et prosjekt ved Høgskolen i Harstad, der studenter på produsentstudiet faktisk har utviklet et IKT-basert program hvor de kobler norske elever opp mot elever enten det er i Sverige eller i Danmark. Så løser man via toveis lydbilde og digitale hjelpemidler oppgaver i fellesskap, og man har sågar lagd en liten landskamp, lagt inn en slags konkurranse. Det har motivert elevene veldig, og jeg tror det kanskje kan være blant de nye veiene vi kan gå for faktisk å gjøre denne undervisningen både mer elevnær, hverdagsnær og mer motiverende for elevene. Litt humoristisk sagt: Man kan jo spørre seg hvor deilig det vil være å være norsk i Danmark i fremtiden hvis opplæringen i dansk forfaller. For Høyre er det i hvert fall viktig å si at både det danske og det svenske grannespråket er det faktisk viktig at vi greier å ta vare på i forhold til den undervisningen vi har i norsk skole.

Så et lite svar til representanten Anna Ljunggren, som var bekymret for nynorsken. Det Høyre har vedtatt på sitt landsmøte, er valgfritt skriftlig sidemål. Da er det samtidig veldig sterkt poengtert at det for de 87 pst. av norske elever som har nynorsk som sitt sidemål, ikke er snakk om å slappe av i det faget, snarere tvert imot. Man skal lese mer, man skal bruke de positive virkemidlene og legge vekt på både kulturhistorie og språkhistorie. Vi er overbevist om at det er en bedre måte å skape goodwill rundt nynorsk i Norge på enn den måten det undervises i det faget på i svært mange skoler i Norge i dag.

Olemic Thommessen (H) [12:09:07]: Jeg vil takke for fine innspill i denne debatten, og kanskje særlig takke for de innspill statsråden har kommet med, som jeg riktignok skal kommentere om et øyeblikk.

Det er altså slik at det i et nordisk samarbeid også kreves at de andre er med. Ut fra det jeg kjenner til, har jeg vel dessverre en magefølelse som forteller meg at det nok ikke står så mye bedre til i Sverige og Danmark, enn si i de andre nordiske landene, enn det gjør her hjemme. Jeg vet at det er tatt en del initiativ i Danmark, særlig i forbindelse med formannskapet som Danmark har i år. Men det er behov for en vitalisering av hele dette arbeidet, og der er det behov for at statsrådene kommuniserer og tar det opp med en viss tyngde. Jeg vil gjerne utfordre utdanningsministeren på om hun vil ta opp spørsmålet om en ytterligere styrking av arbeidet for å vitalisere skandinavisk i skolene. Da vil jeg innom det som jeg kanskje synes statsråden ikke kommenterte, og det er om det er behov for å gå inn i skolen og se på hvordan denne undervisningen skjer, og på hvilke områder. Statsråden var jo selv inne på behovet for å løfte blikket. Da er det kanskje et poeng å løfte blikket litt utover norskfaget, selv om man ikke skal fire på kravene der. Men kanskje er det også andre fagområder der man kunne styrke skandinavisk språkforståelse gjennom praktisk samarbeid, slik jeg var inne på. Jeg synes det ville vært interessant å få en kommentar fra statsråden om hun kunne tenke seg å bidra til dette gjennom f.eks. å sette i gang noen piloter, gjerne i samarbeid med de andre nordiske landene, der man f.eks. i tråd med det eksemplet som representanten Aspaker var inne på, fikk utarbeidet undervisningskonsepter innenfor f.eks. samfunnsfag, historie, kulturfag, mediefag der man opererte på tvers av de nordiske landene.

Jeg tror det er nødvendig med en slik type vitalisering, for språkforståelse handler til syvende og sist om trening. Det er, som statsråden var inne på innledningsvis, når vi møter andre skandinavisktalende at vi venner oss til å lytte til skandinaviske språk. Det er i det praktiske møtet med svensk og dansk at tersklene bygges ned for hva vi får med oss av innholdet i det som sies. Da handler det om den store bredden. Det gjelder ikke bare i sin alminnelighet, som jeg har vært inne på i denne debatten, men det gjelder også i forhold til skolens angrepsvinkel.

Statsråd Kristin Halvorsen [12:12:26]: Jeg tror vi nå diskuterer på litt flere plan. Det ene er: Synes norsk ungdom, det norske samfunnet generelt sett og de andre skandinaviske og nordiske landene at det har betydning at man har god kjenneskap til hverandre, når vi i veldig stor grad har mye felles? Vi har mye felles når det gjelder hvordan våre ulike velferdsstater er bygd opp. Vi har mye felles når det gjelder synet på likestilling og kvinners rolle i arbeidslivet. Vi har mye felles når det gjelder historie og kulturarv. Det er det store, brede bildet. Hvis det er sånn at det generelt oppleves som lite relevant å ha kunnskap om og kjennskap til de andre nordiske landene, skal det godt gjøres at skolen kompenserer for det.

Jeg er helt enig i at vi har mye felles, og at det er grunnlag for å heise fram det vi har felles. Men jeg tror representanten Ljunggren har et poeng når hun trekker sammenligninger til vår egen interesse for sidemål, og særlig når nynorsk er sidemål for elever som har bokmål som hovedmål, for det handler jo også om å ha oppmerksomhet rundt vår egen kulturarv, vår egen språkutvikling osv. Sånn sett er dette litt to sider av samme sak. Jeg undrer meg over at man tror at kjærligheten til Vesaas automatisk blomstrer i det øyeblikket man blir kvitt skriftlig sidemål når sidemålet er nynorsk. Jeg tror vi egentlig har større utfordringer når det gjelder spørsmålet rundt kulturarv og stolthet på vegne av egen historie osv. Det tror jeg kanskje er litt relevant for hele diskusjonen om Norden.

Jeg tror det er veldig mye å hente på å tenke litt alternativt på hvordan sosiale medier kan sørge for at man f.eks. har samarbeidsprosjekter på tvers av bokmål og nynorsk i Norge, eller på tvers av svensk og norsk eller dansk og norsk, eller i nordisk sammenheng. Da kan man få opp den nordiske kunnskapen, interessen og relevansen rundt dette, selv om det i utgangspunktet kanskje er andre typer oppgaver man holder på med. Det kan være innenfor realfag, naturfag, religion eller politikk for den saks skyld. Så jeg tror vi har et stort potensial her i å tenke på andre muligheter og på andre arenaer, ikke bare knytte dette til læreplanen i norsk og kompetansemålene i norsk. Jeg skal ta med meg videre den interessen som har vært vist i denne diskusjonen, for å sørge for at ungdom i Norden og i de skandinaviske landene fortsatt og i framtiden skal kunne se at vi har mye felles.

Presidenten: Debatten i sak nr. 4 er dermed avsluttet.