Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:05:23]: Det er utenrikspolitikkens oppgave å ivareta norske interesser og fremme verdier som er viktige for oss. Dette skal vi greie i en tid med økende globalisering, der mange rammebetingelser ligger fast, men der også mange er i dyptgående endring.

Utenriks- og sikkerhetspolitikken må finne en avstemt balanse mellom kontinuitet og fornyelse om vi skal klare å gjøre Norge gjeldende, ta ansvar, og dermed trygge våre interesser.

Om vi ønsker at andre skal være relevante for oss, så må vi evne å være relevante for dem.

Vår engasjementspolitikk bygger på en erkjennelse av at norsk sikkerhet og norske interesser må ivaretas gjennom et tydelig fokus på våre nærområder - og på erkjennelsen av at relevans i dagens verden også handler om engasjement utenfor nærområdene.

Vår tids største utfordringer kan ikke isoleres geografisk. De er grenseoverskridende. Klima, kamp mot fattigdom, bekjempelse av internasjonal terror, spredning av smittsomme sykdommer, utfordringer knyttet til migrasjon, arbeidet for fred, nedrustning og forebygging av konflikter - alt dette politiske arbeidet utspilles på flere arenaer, og mange av dem ligger geografisk langt utenfor våre nærområder.

Norge er en overskuddsnasjon, politisk og økonomisk. Vi har kapasitet og krefter til å ta vår del av ansvaret for en tryggere verden. Slik vil vi gjerne kjennes igjen, særlig når omverdenen opplever Norge som privilegert, med store inntekter, stor formue og fred og stabilitet.

Derfor skal norsk engasjementspolitikk tjene norske interesser også på den måten at vi tar medansvar og bygger interessefellesskap med sentrale aktører, med partnere som vi også trenger for å fremme det som er viktig for Norge.

Sentrale oppgaver for oss våren 2008 gir et tidsbilde på denne tilnærmingen:

I april samlet vi Den internasjonale kontaktgruppen for Somalia i Oslo - en gruppe Norge har ledet sammen med USA, og som FN nå overtar ansvaret for. I starten av mai ledet vi giverlandsgruppen til palestinerne, AHLC, til ministermøte i London, som i tillegg ble den første store samlingen på politisk nivå om situasjonen i Midtøsten siden møtet i Annapolis i fjor høst. I den første uken av mai var vi vertskap for giverlandskonferansen for Sudan her i Oslo. For en uke siden hadde forhandlere for den filippinske regjering og den såkalte National Democratic Front of the Philippines uformelle, fortrolige fredssamtaler her i Oslo, hvor vi var vertskap og tilrettelegger, etter anmodning fra partene.

Gjennom fire regjeringer har Norge bidratt som tilrettelegger av politiske fredssamtaler på Sri Lanka. Det har vært oppturer og nedturer, og partene må bære ansvar for begge deler. Nå peker mye nedover. Norge er fortsatt rede til å bidra om det kan føre til veien mot fred.

Norge førte an i arbeidet for en sterkere internasjonal koordinering av innsatsen i Afghanistan, og dette fikk gjennomslag. Vi deltar nå i kjernegruppen for forberedelsene til Afghanistan-konferansen i Paris 12. juni i år.

Norge viser lederskap i sentrale deler av det globale klimaarbeidet, som i skogsatsingen og i arbeidet for å fremme fangst- og lagringsteknologi.

Med statsministeren i spissen har Norge skapt en allianse for å levere på to av de sentrale tusenårsmålene: kampen mot barnedødelighet og mødredødelighet. Denne uken startet innspurten i Dublin i forhandlingene om en internasjonal konvensjon mot klaseammunisjon, som har uakseptable humanitære konsekvenser - en prosess som startet i Oslo i februar i fjor.

Jeg kunne nevnt flere eksempler på norsk engasjement og nærvær i internasjonale sammenhenger, men viktigere her i dag er spørsmålet: Hvorfor er dette av betydning for Norge?

For det første fordi fattigdom, klima- og miljøødeleggelser, migrasjon, konflikt og ustabilitet truer internasjonal fred og sikkerhet og derfor også norsk sikkerhet. Det er derfor i vår interesse å bidra der vi kan, ikke minst når vår innsats etterspørres, og når vår innsats på visse områder kan gjøre en forskjell.

For det andre fordi vårt engasjement gir oss en stemme det lyttes til, utover de områder og konflikter jeg nevnte. Norsk utenrikspolitikk kjennetegnes ved å være engasjert. Vårt aktive engasjement gir derfor tilgang til sentrale internasjonale beslutningstakere og -arenaer som er viktige for Norge også i andre sammenhenger. Dette er en tilgang vi alltid har behov for. Og som et land utenfor EU, den kanskje viktigste regionale beslutningsarena verden har sett, kan det være krevende for Norge å få tilgang i en del sammenhenger. I vår verden er ikke et land relevant bare ut fra hvem det er og hvor det ligger. Det er også avgjørende hva landet gjør, og hvilke løft det er rede til å ta.

Og så en tredje dimensjon: Engasjementspolitikk er verdipolitikk. Politikk som ikke forankres i verdier, er vilkårlig og ustabil og derfor verken bærekraftig eller effektiv. Norges engasjementspolitikk har sitt ankerfeste i verdier som solidaritet, menneskerettigheter, fred og en internasjonal rettsorden som beskytter de svake og legger bånd på de sterke.

I norsk debatt mener noen at vi må legge mer vekt på norske interesser og mindre vekt på et bredere engasjement. Jeg mener at det er et falskt dilemma, for vi tar dårligere vare på norske interesser om vi ikke viser evne og vilje til engasjement. En snever forståelse av norske interesser er også dårlig interessepolitikk. Moderne realpolitikk handler om evnen til å favne bredden av det nye globale interessefellesskapet vi er en del av.

La meg ta to eksempler for å illustrere dette og hvordan utvikling såkalt langt borte er nært Norge.

Først til utviklingen i Midtøsten. På en rekke ulike områder vil den politiske, sosiale og økonomiske utviklingen i Midtøsten berøre Norge direkte. Så godt som alle land i verden berøres av konfliktene i dette området. De påvirker verdensøkonomien og det bredere politiske klimaet internasjonalt. Men det er også flere sammenhenger. Midtøstens framtid vil ha direkte betydning for Norges strategiske posisjon. Vedvarende høy usikkerhet mellom Israel og palestinerne, uroligheter i Golfområdet, Irans økende innflytelse og en eventuell spredning av konflikten i Irak vil kunne øke den globale konkurranse om knappe energiressurser, forsterke behovet for å utvinne ressurser i nordområdene og derfor påvirke Norge i betydelig grad.

Tilsvarende går det i dag en lang linje mellom spenningene i mange samfunn, også i det norske, med hensyn til religioner og kulturer og religiøse og politiske grunnforhold i Midtøsten. Karikaturstriden i 2006 er ett utslag av disse spenningene. Følelsen av ekskludering og rekrutteringen av unge europeiske muslimer til radikale politiske grupperinger etter 11. september 2001 er et annet utslag.

Norge har stått seg godt på ikke å politisere produksjon og salg av våre olje- og gassressurser. Men vi må sikre at vi har den best mulige forståelsen av den politiske og strategiske utviklingen i de sentra der viktige politiske beslutninger tas om verdens energipolitikk - fordi viktige deler av norsk næringsliv med sin erfaring nå engasjerer seg i disse landene, fordi handling så det monner på klimaområdet må inkludere de store olje- og gasstatene, og fordi det er i Norges interesse å ha nærvær de stedene der energibeslutningene formes. Derfor har vi styrket vår utenrikspolitiske kontakt med sentrale oljeproduserende land i Golfen. Derfor opprettet vi en norsk ambassade i Algerie, som sammen med Russland og Norge i dag er Europas gassleverandører. Vi er til stede i Aserbajdsjan, og vi vurderer nå å sikre oss en ny tilstedeværelse i Sentral-Asia. Dette er med andre ord regioner og land som er sentrale for våre kjerneinteresser.

For det andre Afghanistan: Afghanistan illustrerer hvor nært Norge i dag er flettet sammen med andre land, og hvordan hendelser langt borte påvirker oss her hjemme. ISAF-styrken i Afghanistan har sitt mandat fra gjentatte vedtak av et enstemmig sikkerhetsråd i FN. ISAF er NATOs viktigste engasjement, og NATO er vårt sikkerhetspolitiske ankerfeste.

Vårt ISAF-engasjement har innvirkning på Norge, både direkte ved operasjonens betydning for å stabilisere Afghanistan og ved at vi bidrar til at afghanerne får kontroll over eget land. Operasjonen skal også hindre at internasjonal terrorisme på ny får et arnested, og den skal støtte bekjempelsen av den stadig voksende opiumsproduksjonen.

For få år siden ville få sett noen sammenheng mellom utviklingen på landsbygda i Afghanistan, fjellområder i Pakistan og det norske samfunnet. Men i dag står alt dette i sentrum også for vårt eget lands og for de transatlantiske lands sikkerhetsutfordringer.

La oss så vende blikket en annen retning - mot nord, et hovedområde for norsk engasjement.

Norge har en åpen økonomi, lang kystlinje og store havområder og er avhengig av en robust, FN-basert internasjonal rettsorden. Med voksende interesse for de nordligste havområdene øker denne betydningen for oss. Å bidra til å støtte opp om og utvikle det internasjonale rettssamfunnet er derfor en norsk kjerneinteresse.

De 22 tiltakspunktene i Regjeringens nordområdestrategi dekker et bredt felt, til havs og på land, og i forhold til andre land. Gjennomføringen av strategien vil bli omtalt i Regjeringens forslag til statsbudsjett for neste år, og vi vil legge fram en samlet oversikt våren 2009. Den helhetlige forvaltningsplanen for Barentshavet-Lofoten legger de miljømessige rammebetingelsene for en bærekraftig utnyttelse av havområdene i nord.

Den viktigste ytre forandringen siden Regjeringen første gang la fram hovedlinjene i nordområdepolitikken, er den raske nedsmeltingen av polisen som vi nå observerer. De siste forskningsresultatene indikerer en raskere nedsmelting enn det som går fram av Klimapanelets fjerde hovedrapport. Vi må arbeide for å bremse denne utviklingen, og klimaarbeidet må derfor ha første prioritet. Dette gjør det enda viktigere å få fram Arktis’ betydning for klimautviklingen både regionalt og globalt.

Mange fokuserer nå på økte muligheter til å drive økonomisk aktivitet innen petroleum, fiskerier og skipsfart, og på at nye isfrie områder kan bli tilgjengelige for utnyttelse av de fornybare og ikke-fornybare naturressursene. Her må Norge finne balansen mellom det overordnede klimamålet og ivaretakelsen av norske interesser i nord.

Kortere skipsruter kan åpnes til Asia og Amerika. I løpet av noen tiår - kanskje enda tidligere - kan det bli økt press for ny økonomisk aktivitet i Arktis.

Med andre ord: Norsk nordområdepolitikk får en tilleggsdimensjon og et geografisk perspektiv som strekker seg mot polpunktet. Det understreker igjen betydningen av det folkerettslige rammeverket, der ikke minst havretten angir sentrale spilleregler.

Den mye omtalte «flaggplantingen» på Nordpolens havbunn - eller hvor det nå var - skaper hos noen et inntrykk av Arktis som et rettstomt område. La oss da med stor ro slå fast at ansvar og rettigheter også i Polhavet styres av havretten. Her er det ikke fritt fram.

Dette var det bred enighet om da Norge inviterte rettssjefene fra utenriksdepartementene i de fire øvrige polkyststatene i tillegg til Norge - altså Canada, Danmark/Grønland, USA og Russland - til et møte i Oslo om disse spørsmålene i oktober i fjor.

Med samme formål og i samme krets deltar jeg på en konferanse på Grønland i neste uke, som jeg er invitert til av den danske utenriksminister. Der vil utenriksministrene markere enighet om reglene for Polhavet og om behovet for å møte de nye utfordringene, slik at vi kan sikre en ansvarlig forvaltning av havområdet.

Det grunnleggende rettsgrunnlaget er klart, men vi trenger statenes gjennomføring av inngåtte avtaler. Og vi trenger mer politikk, mer systematisk politisk innsats, for å møte alle virkningene av klimaendringene i dette sårbare området.

Et bilde på utviklingen i nord er at vi har gått fra å stå overfor én stor militær trussel til å møte et knippe av sammensatte risikofaktorer. Nordområdepolitikken krever at vi forstår hva som ligger fast, og hva som er i endring.

Utfordringene - også når det gjelder sikkerhet - knyttes i økende grad til klima og miljø, energi, fiskerier og sjøtransport. De tradisjonelle militærstrategiske problemstillingene er fortsatt relevante, men de er ikke lenger dominerende. De skyver ikke alt annet til side.

Forholdet til Russland utgjør som tidligere en hovedakse i norsk nordområdepolitikk. Men perspektivet endret seg etter den kalde krigen, og gjør det fortsatt. Samtidig er det slik at to forhold forblir konstante: for det første at Norge er nabo til en stor stat med interesser og ambisjoner i våre nærområder, og for det andre at dette forholdet underbygger vårt behov for urokkelig euroatlantisk sikkerhetsforankring.

På samme tid framstår det nye Russland som en arvtaker av blandet kost fra sin egen sammensatte historie. Et selvbevisst land med store energiinntekter viser seg nå fram og søker respekt som regional og internasjonal aktør. I noen sammenhenger skjer dette gjennom et handlingsmønster vi kjenner igjen, som ved å gjenoppta et militært øvelsesmønster i våre nærområder.

Dette skjer på bred front og kan ikke tolkes som en trussel mot Norge. Men det er et følbart nærvær vi følger nøye. Russisk militær flyaktivitet som forstyrrer sivil lufttrafikk i våre nærområder, slik vi erfarte i umiddelbar nærhet av oljeinstallasjonene i Nordsjøen i desember i fjor, bør være unødvendig og er ikke representativt for det generelt gode forholdet mellom våre to land. Dette gir vi klart uttrykk for.

Det russiske politiske systemet gjennomgår en kraftfull utvikling. Tidligere i måneden skiftet landet president etter valg - i seg selv en historisk hendelse - selv om resultatet virket som gitt på forhånd da Dimitrij Medvedev tok over som Vladimir Putins etterfølger.

Fortsatt er det kritiske mangler ved det politiske systemet, knyttet bl.a. til ytringsfrihet og spørsmål ved det politiske systemets pluralisme. Og meldinger fra Tsjetsjenia bærer fortsatt bud om alvorlige menneskerettighetsbrudd.

Vi må fortsatt leve med mange ubesvarte spørsmål. Russland er åpnere og mer tilgjengelig enn i tidligere tider. Igjen fascineres europeere av den russiske kulturnasjonen. Russland er en del av verdensøkonomien, men er fremdeles ikke omfattet av det multilaterale bindingsverk av regler som er nedfelt i WTO og OECD, hvor forhandlinger om medlemskap pågår. Korrupsjon og vilkårlighet er fortsatt framtredende. Vi skal ta president Medvedev på alvor når han sier at hans største oppgave er å forankre rettsstaten.

Norge har gjennomgående opplevd en positiv utvikling i det bilaterale forholdet til Russland. Handelen øker. Flere enn noen gang reiser begge veier. Men i flere sammenhenger framstår Russland med vekslende forutsigbarhet og kan være en krevende samarbeidspartner. Det understreker betydningen av langsiktighet, fasthet og tydelig norsk forankring i allianse med euroatlantiske partnere.

Vi har opplevd økt russisk oppmerksomhet omkring arbeidet mot ulovlig fiske. Det er positivt. Fra norsk side vil vi fortsatt prioritere jevnlig tilstedeværelse og hyppig kontroll av fiskeriaktiviteten i nordlige havområder under norsk jurisdiksjon. Vi må være forberedt på å håndtere de ulike utfordringer som vi har sett kan oppstå. Forutsigbarhet i vårt reaksjonsmønster er viktig for å sikre stabilitet og bærekraftig utnyttelse av ressursene i disse områdene også i framtiden.

De siste 15-20 årene har gitt Norge utvidet utenrikspolitisk handlingsrom i nordområdene. Det la grunnlaget for Barentssamarbeidet, for styrket kontakt mellom myndigheter over grensen og for et bredt folk-til-folk-samarbeid. Her gjør Norge viktige erfaringer som vi prioriterer å videreutvikle og dele med europeiske og atlantiske partnere, også med våre venner i EU.

Vår visjon må være at den norsk-russiske grensen kan bli en vanlig europeisk grense, uten unødige hindre for bevegelse av personer, varer og tjenester. Målet er visumfrihet, slik det er formulert i den nye visumavtalen, selv om det er et stykke igjen dit. Avtalen vil tre i kraft så snart den er godkjent av Dumaen, noe vi håper vil skje i løpet av sommeren.

Vi har kartlagt og foreslått forenklinger i grensepasseringen. Vi ønsker bedre service og forenklet passering, samtidig som Norges forpliktelser til å kontrollere Schengen-grensen med Russland oppfylles.

Vi letter mulighetene til rekruttering av russisk arbeidskraft, slik stortingsmeldingen om arbeidsinnvandring skisserer. Vi må utvikle regelverk og praksis for visumutstedelse, grensepassering og rekruttering av arbeidskraft på en slik måte at det fremmer og ikke hemmer økonomisk samkvem.

Utbygging av Sjtokman-feltet og planene om ny gruvedrift i Sør-Varanger gjør dette aktuelt, i likhet med mye annen aktivitet i denne regionen.

Når jeg om tre uker møter min russiske kollega Sergei Lavrov ved grensen - én dag i Kirkenes og én dag i Murmansk - vil styrket grenseregionalt samarbeid stå sentralt.

Vi er enige med guvernør Jevdokimov fra Murmansk om å se på muligheten for å utvikle et såkalt tvillingbysamarbeid mellom grensekommunene Sør-Varanger og Petsjenga.

Vi vil undersøke om det er mulig å få russiske myndigheter med på å utforme såkalte grenseboerbevis for befolkningen i de grensenære områdene i Norge og Russland. En ordning med et slikt bevis, som skal forenkle prosedyrene ved grensekryssing, vil kunne få stor betydning. Dessuten er en arbeidsgruppe ledet av vegsjefen i Region Nord og viseguvernøren i Murmansk i dialog om samferdselsplaner for grenseområdet. Dette vil fra vår side også bli vurdert i forbindelse med Nasjonal transportplan 2010-2019.

Så må vi ha et helhetlig perspektiv på økosystemet i havet. Vi tar med oss erfaringene fra norsk sokkel og prinsippene fra forvaltningsplanen til samarbeidet med Russland og dialogen med russiske myndigheter. Vi arbeider nå med prosjekter som bidrar til å sikre høyere standarder for helse, miljø og sikkerhet i hele Barentshavet, bl.a. er det et prosjekt om utvikling av slike HMS-standarder for virksomheten på sokkelen og for skipsfarten i arktiske farvann som drives fram av Det Norske Veritas, og som i første runde finansieres av Utenriksdepartementet.

Kunnskap er navet i nordområdestrategien. La meg nevne ett aktuelt eksempel: Flere land - og EU - er opptatt av å utvikle integrerte systemer for sivil overvåking av havområdene i nord, systemer som skal binde sammen ulike databaser for å sikre helhetlig overvåking og varsling. Norge har utviklet delsystemer innen overvåking av skipsfarten, fiskeflåten, havmiljøet og været. Det må være en nasjonal oppgave å knytte disse sammen til et helhetlig overvåkings- og varslingssystem. Det vil være fordeler, men også kostnader, ved å knytte disse sammen til et helhetlig system.

Gjennom kunnskapsprogrammet Barents 2020 er SINTEF gitt i oppdrag å gjennomføre et forprosjekt for et slikt system for havområdene i nord. Vi legger spesielt vekt på å trekke med kunnskapsmiljøene i nord i dette arbeidet. Om et slikt prosjekt lar seg gjennomføre, kan det gi oss et unikt verktøy for å håndtere den framtidige utviklingen i nordlige havområder. Det kan samtidig bli en arena for nært samarbeid med andre land - som Russland, Island og Danmark. Endelig vil vi innen rammen av Barents 2020 finansiere et forskningsprogram for utenrikspolitikk og nordområdene. Programmet ble utlyst i februar, og tildeling til en passende institusjon vil bli gjort før sommeren.

Nordområdesatsingens fokus trekkes altså ytterligere nordover. Norge leder nå arbeidet i Arktisk råd og etterfølges av Danmark og Sverige - dvs. seks år med felles nordiske arbeidsprogram. Rådet har lagt stor vekt på kunnskap og vitenskap, særlig knyttet til klima. Arbeidet, igangsatt av rådet, har gitt viktige bidrag til forståelsen av klimaendringene.

Arktisk Råd er et naturlig organ for å utmeisle mer av den politikken vi trenger for polområdet. Det krever at regjeringene og organisasjonene, bl.a. med viktig urfolkdeltakelse, er rede til å sette slike politiske dagsordener. Å forankre en sterkere politisk tilnærming vil stå sentralt for Norge fram mot ministermøtet i Tromsø neste vår. Her legger vi opp til nært samarbeid med den arktiske parlamentarikerforsamlingen.

Videre opplever vi økt internasjonal interesse for Svalbard. Vi ønsker aktivitet og oppmerksomhet velkommen. Vi merker også at andre lands regjeringer utviser større interesse. Vi minner da om at det er borgere og selskaper som etter Svalbardtraktaten har rettigheter på øygruppen, ikke fremmede stater som sådanne.

Norge viderefører de lange linjene i norsk svalbardpolitikk. Det innebærer korrekt overholdelse av Svalbardtraktaten og kontroll med at den blir etterlevd. Det innebærer konsekvent og fast håndhevelse av suvereniteten, og bevaring av ro og stabilitet i området. Det innebærer også å sikre at Svalbard forblir et av verdens mest bevarte villmarksområder.

Vi legger vekt på en korrekt, konsekvent og fast håndhevelse på grunnlag av norsk rett. Det gir forutsigbarhet for alle aktører, og det sikrer likebehandling. Samtidig må vi også dekke nye behov innen lovgivning og forvaltning. Derfor har Regjeringen tatt initiativ til at det utarbeides en ny svalbardmelding som vil bli framlagt innen utløpet av denne stortingsperioden.

La meg vie den nordiske dimensjonen særlig oppmerksomhet. Vi opplever en mulig renessanse for nordisk politisk samarbeid. Det skyldes et sammenfall av viktige utviklingstrekk.

For det første: De nordiske landene er i dag forankret i bredere europeiske samarbeidsordninger. Vi snakker ikke om Norden som en definerende ramme for forankring på områder som forsvar, økonomi eller handel, slik tilfellet var på slutten av 1940- og begynnelsen av 1950-tallet. For de fem nordiske landene representerer NATO og/eller EU de sentrale utenriks- og sikkerhetspolitiske ankerfester. EØS-avtalen knytter de nordiske landene nå sammen i en felles markedsramme. Dette sikrer like spilleregler og den forutsigbarheten som Norden alltid har ønsket. EØS-avtalen er dermed vår viktigste nordiske samarbeidsavtale.

For det andre: Noe av det mest nyskapende regionale samarbeidet har vokst fram nettopp i Norden, fra Nordisk Ministerråd til Barentssamarbeidet, Østersjøsamarbeidet og Arktisk Råd.

For det tredje: En ny sikkerhetspolitisk dagsorden gjør det attraktivt og relevant for de nordiske landene å søke tettere samarbeid. Igjen: Ikke på tross av samarbeidet i de bredere rammene, som i henholdsvis NATO og EU, men kanskje snarere på grunn av de mulighetene dette gir.

Vi ser at det er nye utfordringer i nord som ikke automatisk kan henvises til de bredere rammene, NATO og EU, men som bør håndteres av landene som lever med og må håndtere de spørsmål jeg nevnte - klimaendringer og miljø, kriminalitet, migrasjon, inkludering, transport, ressursforvaltning og grenseregionalt samarbeid, for å nevne noe.

De fem nordiske landene utgjør sammen kjernen. Våre utenrikspolitiske konsultasjoner får nå økt dybde og økt relevans. Norge, Sverige og Finland vier særlig oppmerksomhet til hovedutfordringer lengst nord på den skandinaviske halvøy, herunder forholdet til utviklingen i Nordvest-Russland. Norge og Danmark utdyper samarbeidet om arktiske spørsmål, og sammen med Danmark og Island utvikler vi samarbeidet omkring Nord-Atlanteren.

Det er interessant at samarbeidet på forsvarsnivå er en viktig drivkraft i denne tilnærmingen. Finland og Sverige har hatt slikt samarbeid over tid. Nå ser de norske, svenske og finske forsvarsmyndighetene etter et rom for tettere samarbeid og integrasjon. Dette er økonomisk fornuftig for relativt sett små forsvarssystemer, men det åpner også perspektiver for mer samordning, samøving og felles deltakelse i operasjoner.

NATO-toppmøtet i april rettet fokus mot alliansens videre utvikling i forhold til de sikkerhetspolitiske utfordringer. Toppmøtet samlet seg om behovet for å utvikle NATO som organisasjon, og å være i stand til å møte nye sikkerhetsutfordringer som informasjonssikkerhet, energisikkerhet og maritim overvåking. I alle disse sammenhengene prioriterer vi nå å holde fokus på sikkerhetsutfordringene i NATOs nærområder, inkludert nordområdene. Her må vi være den viktigste talsmannen. Samtidig opplever vi at utvidelsen av alliansen har hatt stor oppmerksomhet siden midten av 1990-tallet. Dette har bidratt til økt fokus på andre regioner av Europa, og det har vært en kilde til vedvarende friksjon overfor Russland.

Det er viktig å minne om at hvert land står fritt til å velge sin egen alliansetilhørighet, slik vi gjorde i 1949. Det har også Russland erkjent. Utvidelsene av NATO og EU har gitt de nye medlemslandene stabilitet i en krevende utviklingsperiode. Det er positivt. På toppmøtet i Bucuresti ble det gitt klarsignal til Albania og Kroatia, og til Makedonia når navnestriden med Hellas er løst. Videre ble det gitt entydige signaler om at døren står åpen for Ukraina og Georgia.

Samtidig er det viktig å videreutvikle samarbeidet mellom NATO og Russland. Det krever innsats fra begge parter. Det pågår samtaler om en mulig løsning på striden omkring CFE-avtalen, selv om det er få synlige framskritt. Utbyggingen av det amerikanske missilforsvarssystemet drøftes fortsatt med et skeptisk Russland, noe russisk-amerikanske samtaler her i Oslo i går bekreftet.

Det er av stor betydning at alliansens 26 medlemmer holder fast ved NATOs lange tradisjon med å arbeide seg fram til kompromisser. Denne evnen til kompromiss preget NATO-toppmøtet i Bucuresti og har bidratt til utviklingen av alliansesamarbeidet. Norge har en klar sikkerhetspolitisk begrunnelse for sin forankring i NATO, i likhet med mange av de nye NATO-medlemmene. Samtidig har vi mange tiårs erfaring med pragmatisk samarbeid med vår nabo i nord, og vi har de siste årene hatt konstruktivt samarbeid både bilateralt og regionalt med Russland gjennom Barentssamarbeidet. Alt dette er erfaringer Norge legger vekt på å ta med seg i NATO og i arbeidet i NATO-Russland-rådet.

La meg så skifte perspektiv og utsyn. Jeg begynte min redegjørelse med å snakke om engasjementspolitikk, og internasjonalt pågår det nå en debatt om vilkårene for moderne engasjementspolitikk. I debatten gjøres følgende hovedpoeng: Evnen til å løse konflikter og fremme utvikling avgjøres av evnen til å bruke et bredt sett av virkemidler og et aktivt diplomati. Bruk av militær makt inngår i registeret av virkemidler, men vil ikke være mer enn et supplement til en bredere tilnærming der politiske, økonomiske, kulturelle og sosiale forhold også tillegges vekt - ikke minst når utfordringene vi møter, er så sammensatte.

Det er også debatt om holdningen til autoritære regimer og ytterliggående politiske bevegelser: Skal de isoleres eller boikottes, eller skal de engasjeres, møtes, med sikte på å påvirke og endre deres atferd? Dette er krevende avveininger og dilemmaer. De siste ukene har naturkatastrofene i Asia vist slående forskjeller på Kinas og Burmas håndtering av krisene. Burmas avvisning av assistanse til nå har kastet et uhyggelig lys over slike situasjoner.

Den humanitære katastrofen i Burma stiller igjen spørsmålet: Hvordan kan vi påvirke landets regime til å åpne opp? Fra norsk side har vi i den første fasen etter katastrofen konsentrert oss om hva som best kunne styrke hjelpearbeidet på bakken. Vi har forsøkt å engasjere naboland i regionen til å bruke sine kanaler inn til Burma. Målet er å påvirke militærregimet til å åpne opp for en utenlandsk nødhjelpsbistand og få i stand en dialog.

De siste dagene har det vært tegn til at regimet åpner døren på gløtt. Den muligheten må vi benytte. Derfor reiser statssekretær Raymond Johansen til Burma i dag for å delta på møter om situasjonen i landet og om utviklingen i nødhjelpsarbeidet. Her vil også FNs generalsekretær delta. Reisen vil forhåpentligvis gi mulighet for å skaffe seg et førstehåndsinntrykk av situasjonen i de flomrammede delene av landet, og til å knytte kontakter med regimet.

Det vil alltid være uakseptabelt å skulle premiere regimer eller grupperinger som bryter etablerte internasjonale normer. Samtidig viser mange erfaringer at isolasjon og sanksjoner snarere kan styrke makthaverne og presse fram mer ekstreme holdninger og mer ekstrem politikk. Det er dilemmaet.

Denne diskusjonen får også betydning når det gjelder krigen mot terror, som ble lansert 11. september 2001 etter de krigsliknende angrepene på USA, og som utløste USAs legitime rett til selvforsvar. Siden har krigsbegrepet vært et dominerende paradigme. Det har bl.a. bidratt til å endre den internasjonale debatten om hvordan vi løser konflikter og forebygger krig. Og det har redusert rommet for engasjementspolitikk og bruken av politiske verktøy i kampen mot terrorhandlinger.

Terrorisme kan verken aksepteres eller tolereres. De som begår terrorhandlinger, må nedkjempes, arresteres og stilles til ansvar. Angrep mot sivile utfordrer enhver stats grunnleggende ansvar for å beskytte sine innbyggere. Vi må ha rett til å forsvare oss, og om nødvendig med militære midler. Men det er også en økende erkjennelse av at dette ikke er tilstrekkelig. Det må en bredere tilnærming til. FNs globale strategi mot terrorisme legger nettopp vekt på å se langsiktig arbeid og bekjempelse på kort sikt i sammenheng - en tilnærming der arbeidet for å styrke rettsstaten er like viktig som arbeidet for rettslig forfølgelse av terrorister. Norge bidrar til oppfølging av denne strategien, både i samarbeid med FN, med enkeltland og regionale organisasjoner.

At militær tilnærming til bekjempelse av terrorisme ikke er nok, ser vi i Afghanistan. Oppgaven med å stabilisere Afghanistan og sikre landets gjenoppbygging og utvikling kan ikke reduseres til militært å nedkjempe opprørsgruppene. De må møtes med fasthet, også militært. Men Afghanistans framtid kan ikke vinnes militært. Afghanistans komplekse problemer, internt og med naboland, kan ikke løses som en del av kampen mot internasjonal terrorisme, kan ikke reduseres til det. Framgang kan bare skje ved en kombinasjon av økt sikkerhet, utvikling og nasjonal forsoning.

President Karzai har ved gjentatte anledninger tatt til orde for en bred politisk forsoning som inkluderer ulike grupper i landet. Slike synspunkter fremmes nå også av deler av opposisjonen. Dette tegner til å bli en sentral problemstilling i de afghanske valgene neste år. Forsoning vil ikke minst bli viktig for å kunne gjennomføre valgene. Men forsoningen må være afghanernes eget verk.

NATOs toppmøte la stor vekt på at et bredt sett av virkemidler er nødvendig for den internasjonale innsatsen i Afghanistan. Det var enighet om å styrke FNs rolle, og at FN skal ha ansvaret for å koordinere den internasjonale innsatsen, noe også utnevnelsen av Kai Eide bærer bud om. Videre ble det vedtatt en strategisk politisk-militær plan for NATOs engasjement framover. Planen understreker behovet for afghansk eierskap, styrket koordinering og regional tilnærming. Dette er en linje Norge har arbeidet for, og som vi støtter aktivt. Nå pågår arbeidet med en politisk utviklingsplan som skal følge opp afghanske prioriteringer under Afghanistan-konferansen i Paris i juni.

Utfordringen knyttet til politisk dialog oppstår ikke minst i møte med aktører som politiske, sosiale og religiøse grupperinger, for i utenrikspolitikken er statene fortsatt hovedaktører, og stater er trenet til å forholde seg til andre stater. Det er langt mer krevende å forholde seg til grupperinger. Flere av dem, som tigrene på Sri Lanka, Hamas og Hizbollah i Midtøsten, er ført opp på internasjonale terrorlister og stengt ute fra politiske kontaktnett. Men betyr det at de blir svekket, og at de mister innflytelse og oppslutning? De spørsmålene må vi våge å stille.

Midtøsten gir en rekke eksempler. Norge støttet palestinernes president Abbas i hans bestrebelser på å danne en samlingsregjering som samlet over 90 pst. av grupperingene i den folkevalgte forsamlingen. Hans tilnærming var at dette ville engasjere og forplikte Hamas til å velge den politiske veien. Det ville legge press på bevegelsen og skille mellom moderate og ekstreme elementer. Palestinerne må selv bære et hovedansvar for at denne samlingsregjeringen brøt sammen. Men det internasjonale samfunnet må også ta sin del av ansvaret. Boikotten ble opprettholdt. Regjeringen ble fortsatt isolert. De som tok sjansen på å gå den politiske veien, fikk lite å vise til.

I dag er situasjonen enda mer alvorlig. Palestinerne er delt. Gaza er isolert i en humanitær krise. Israel rammes av ekstremistenes raketter og svarer med militære reaksjoner. Vold som avler vold, rammer sivile på begge sider. Spenningen stiger i Libanon. Irans innflytelse øker.

Forhandlingene mellom Israel og palestinerne pågår, og de har vår aktive støtte, men frustrasjonen på bakken øker. Det blir krevende å trygge freden om ikke de sentrale aktørene ansvarliggjøres og trekkes inn i den politiske prosessen.

Det sterke amerikanske engasjementet for å legge til rette for en fredsløsning er et viktig bidrag i denne uoversiktlige og vanskelige situasjonen. Amerikanerne kom sent, men de kom kraftfullt. På samme måte støtter Norge det viktige arbeidet som den internasjonale Midtøsten-kvartettens utsending, Tony Blair, gjør for å legge et grunnlag for økt ferdsel og økt økonomisk virksomhet i det palestinske området.

Vårt mål står fast - en slutt på okkupasjonen, en framforhandlet fredsløsning på de såkalte sluttstatusspørsmålene som kan sikre at Israel og en palestinsk stat kan leve side om side i fred, innenfor internasjonalt anerkjente grenser.

Jeg tror likevel vi i dag må si det klart: Tostatsløsningen er partenes erklærte mål, og den har verdenssamfunnets støtte. Men det krever at det tas målbare skritt på veien mot dette målet. Om utviklingen på bakken fortsetter å gå i negativ retning, setter det visjonen om tostatsløsningen i reell fare.

Til sist: Innsats for menneskerettighetene er også i Norges interesse. Engasjement for å styrke menneskerettighetene er blant våre mest effektive virkemidler for å forebygge konflikt og fremme utvikling. Bare land som respekterer grunnleggende menneskerettigheter, kan over tid bidra til den stabile internasjonale rettsorden som Norge og andre land er tjent med.

Verdenserklæringen om menneskerettighetene er 60 år i år, og utviklingen på dette feltet må regnes som et av de viktigste resultatene av alt internasjonalt samarbeid i løpet av disse årene. Menneskerettighetene har sikret seg en sentral dagsordenmakt. Nesten alle stater hevder i dag å bygge på respekt for de universelle menneskerettighetene.

Det har vokst fram et innflytelsesrikt, høyt kompetent og uavhengig sivilsamfunn som påtaler menneskerettighetsbrudd. Dette er godt hjulpet av mediene og en informasjonsteknologi som gjør verden delaktig og engasjert - samtidig. Likevel er virkeligheten langt mer krevende. Amnesty International dokumenterer at det forekommer alvorlige brudd på menneskerettighetene i et flertall av verdens land. Spriket mellom forpliktelser og realiteter er slående.

Tidligere i år rapporterte den amerikanske tenketanken Freedom House om de første tegn siden 1994 til at demokratiske verdier er i tilbakegang, og at autoritære styresett vinner fram. Slike utviklingstrekk endrer det normative klima. Det gir oss store utfordringer, for det er også slik at land og regioner med store menneskerettighetsutfordringer nå øker sin innflytelse i verden. Dette gjelder for en rekke av verdens ledende energistater, som er viktige for Norge fordi vi selv er en energistat, og fordi disse statenes medvirkning er avgjørende for å lykkes i klimapolitikken. Det betyr at stater vi bør og må forholde oss til, samtidig er på kryssende kurs med oss i synet på menneskerettigheter, demokrati og politisk styresett. I slike møter må vi ha en fast verdiforankring. Vi må ha en tydelig stemme. Vi må ha et bredt engasjement som øker muligheten for påvirkning. Vi må være utålmodige, men samtidig må vi holde fast ved et langsiktig perspektiv.

Norge er kandidat til FNs menneskerettighetsråd. Vi vet at Norge trolig vil tilhøre mindretallet i dette rådet i viktige spørsmål, men det kan aldri være grunn til å utebli. Vår strategi må være å arbeide for å endre styrkeforholdet og forsvare og fremme prinsipper som er universelle. Det er ikke såkalt vestlige verdier. De er menneskehetens verdier og alle menneskers rettigheter, slik vi får anledning til å diskutere senere i dag.

Derfor er det avgjørende ikke å falle inn i forenklede, skjematiske bilder om at verden er delt inn i «vi» og «de andre», eller at vi står oppe i en «kollisjon mellom sivilisasjoner». Slike forenklinger er lite egnet til å forstå og gjøre noe med dagens komplekse globale virkelighet. Splid og konflikter oppstår vel så mye langs politiske, sosioøkonomiske og religiøse skillelinjer innad i regioner, religioner, kulturer og nasjoner som mellom såkalte vestlige og orientalske samfunn. Bare i ekstreme unntakstilfeller tjener vi menneskerettighetene eller kampen for klima, fattigdomsbekjempelse eller fremme av fred og utvikling ved å unnlate å møte andre lands ledere. Det er ikke for mye kontakt mellom grupper med interessemotsetninger. Det er for lite.

Derfor er vår holdning til land som Kina at vi søker dialog og tilgang, at vi vil bruke alle de kanalene som vårt åpne og sammenvevde verdenssamfunn gir oss for innflytelse. Det gjør vi for å si fra om vårt syn på menneskerettighetsbrudd og situasjonen for ytringsfrihet og religionsfrihet - både før, under og etter De olympiske leker i august. Og det benytter vi i disse dager når vi slipper til med humanitær støtte til de hardt prøvede jordskjelvområdene i Kina.

Næringslivets samfunnsansvar får stadig større oppmerksomhet både politisk og for næringslivet selv. Vi ser at bedrifter som evner å innrette sin virksomhet etter gode etiske og miljømessig bærekraftige prinsipper, kan styrke sin markedsposisjon og konkurransekraft både ute og hjemme. Næringslivets samfunnsansvar har derfor en viktig utenrikspolitisk dimensjon og vil bli drøftet i en egen stortingsmelding som framlegges i løpet av året.

Vår verden sliter med et underskudd på politisk vilje og evne til å finne moderne løsninger på en lang rekke store utfordringer. Det mangler politisk vilje til å ta i bruk løsninger som er kjente, men som er krevende. Ikke minst gjelder det viljen til å gjøre de internasjonale styringsorganene - med FN i sentrum - i stand til effektiv handling.

I vår globale tidsalder møter vi en ny generasjon utfordringer, der de kjente løsningene ikke duger, og der nytenkning og ny handling trengs. En internasjonal nøkkelutfordring har klare likhetstrekk fra viktige lærdommer i vår egen historie. Det handler om å utvikle politiske systemer for rettferdig byrdefordeling. Det handler om å mobilisere den handlekraften som følger av opplevelsen av fellesskap, om at de som er best stilt, må bære den tyngste bør, om at før kampen mot fattigdom vinnes, blir veldig lite annet viktig.

Verden trenger nå en ny avtale for verdenshandelen. Verdensøkonomien hadde trengt stimulansen fra et gjennombrudd i WTO-forhandlingene. Det hadde også gitt de fattige landene den ordnede tilgang til markeder som de trenger. Hvorvidt det er tilstrekkelig politisk vilje globalt sett til å avslutte runden, er usikkert, men Norge er rede til å bidra.

Verden trenger framskritt innen nedrustning, rustningskontroll og ikke-spredning av masseødeleggelsesvåpen. Nå pågår arbeidet for å forby klaseammunisjon, som har uakseptable humanitære konsekvenser, og vi har jobbet strategisk for å sette atomnedrustning langt høyere på den internasjonale dagsordenen.

Verden trenger synlige framskritt på veien mot klimakonferansen i København neste år. Vår evne til å møte klimautfordringene står og faller med evnen til å fornye det multilaterale avtaleverket, trekke utviklingslandene med og finne mekanismer som kan fordele byrdene.

Verden trenger mer handlekraft for å møte utfordringen fra en tiltakende matvarekrise, med dobling av prisene på ris og kornsorter. Det er stort behov for humanitær bistand for å avhjelpe nøden. Norge har avsatt 100 mill. kr til dette formålet. Samtidig må vi arbeide langsiktig for strukturelle løsninger gjennom internasjonalt samarbeid i organisasjoner som FAO, UNDP, Verdensbanken, OECD og WTO.

For å konkludere: I denne redegjørelsen har jeg pekt på at i en moderne realpolitikk må vi evne å favne spennvidden i det nye globale interessefellesskapet som vi er en del av. For å ivareta norske interesser må vårt engasjement derfor være bredt, strategisk og verdibasert.

Presidenten: Utanriksministeren si utgreiing vert lagd ut til handsaming i eit seinare møte.

Stortinget.no

Stortinget - Møte tysdag den 20. mai 2008 kl. 10

Sak nr. 1

Talarar

Tilhøyrer sak

Alt om