Hans Olav Syversen (KrF) [10:36:19]: «Vi skal skape verdier, men det er ikke likegyldig hvordan vi gjør det.»

Det er et motto som et av våre større investeringsfond har. Samme motto kunne kanskje være aktuelt for Statens pensjonsfond - for så vidt både innenlandsdelen og den noe større utenlandsdelen. De etiske retningslinjene som Samarbeidsregjeringen presenterte for Stortinget i forrige periode, bygger jo på at vi har to overordnede etiske hensyn i forvaltningen av nasjonens sparekapital:

Det er et etisk hensyn i seg selv - først og fremst til dem som kommer etter oss - å sikre en finansiell avkastning som står i forhold til risikoen ved investeringene. Å skape verdier gjennom fornuftig kapitalforvaltning er verdifullt på mer enn én måte. Men vi aksepterer ikke at det skjer gjennom produksjon av produkter eller produksjonsmetoder som vi som samfunn ikke vil være medansvarlig for.

Jeg - og jeg tror flere med meg - har med interesse også registrert finansministerens engasjement for å forsikre omverdenen om at Statens pensjonsfond er en profesjonell, forutsigbar og åpen aktør som ikke foretar investeringer ut fra politiske hensyn. Senest i Financial Times var finansministeren klar på hvilke velsignelser den frie flyt av norsk investeringskapital medførte for de internasjonale kapitalmarkedene, og hvorfor enkelte lands myndigheter derfor burde legge bort eventuelle ideer om særskilt regulering av nasjonale, statlige fond. Jeg registrerte også med interesse den sterke understrekningen finansministeren gav både i denne artikkelen og i innledningen til departementets etikkseminar for noen uker siden av at fondet selvsagt ikke skal være noe redskap for politisk motiverte investeringsbeslutninger. Så er spørsmålet om det synet deles av hennes partifelle som jeg har henvist til i innledningen av denne interpellasjonen.

Nok om det. Jeg tror i grunnen finansministeren og jeg kan være enig i at det ikke behøver å være noen motsetning mellom å bevare et klart skille mellom politikk og kapitalforvaltning og samtidig ha ambisjoner om å utvikle videre det etiske rammeverket. Departementet har jo satt i gang en evaluering av de etiske retningslinjene, og vil presentere konklusjonene sine i 2009. Mitt håp med denne interpellasjonen er at den kan være et oppspill til kanskje å høre litt om hvordan finansministeren tenker i så måte, og hva vi har i vente. Jeg håper det er noe godt!

Som kjent er det etablert to hovedmekanismer for å ivareta de etiske hensynene i forvaltningen: eierskapsutøvelse og en uttrekksmekanisme. For noen kan en nærliggende tanke være at uttrekk bør fases ut, at nye mekanismer bør utelukkes, og at man satser helt og fullt på eierskapsutøvelse for å ivareta de etiske hensynene. Jeg er i grunnen enig i at eierskapsutøvelse - når det er grunn til å tro at det vil virke over tid - bør være et foretrukket virkemiddel. Men samtidig har det også sin klare begrensning. Effekten av eierskapsutøvelse ligger i at andre investorer og ledelsen i selskapene blir overbevist om at det er både i deres og vår langsiktige finansielle interesse å forandre praksis.

Det er for så vidt fornuftig å la Norges Bank avgjøre hvordan eierskapsutøvelsen skal skje, innenfor de samme krav til åpenhet og til rapportering som gjelder for resten av forvaltningen. På det omtalte seminaret var åpenhet også et spørsmål. Vi ble - så får vi se om det holder stikk - beroliget med at kommende årsmelding i stor grad skal vise at åpenheten ivaretas. Så er spørsmålet om åpenheten ivaretas både for aksjedelen og - ikke minst - for obligasjonsdelen, som kan være mer krevende. Det er jo slik at Norge leder et arbeid i OECD i kampen mot skatteparadiser, men vi kan heller ikke se bort fra at det for obligasjonsdelen av vårt utenlandsfond også er utfordringer i så måte. Å kombinere dette er ikke alltid en enkel oppgave.

Siden vi ikke kan akseptere at etiske hensyn i forvaltningen skal begrenses av hvilke spørsmål Norges Bank mener det er formålstjenlig å ta opp, må det etter min mening også fokuseres på andre virkemidler. Det er dessverre ikke slik at etikk og butikk alltid går hånd i hånd. Da skal ikke etikken settes til side, etter vår mening.

Det er velkjent fra tidligere avstemninger her på huset at vi mener at tobakk står i en særstilling blant verdens legale produkter på ett område: Selv med «normal bruk», som produsentene selv vil anbefale, medfører tobakk en betydelig sannsynlighet for alvorlig helseskade og forkorting av livet. Bare for et par dager siden var det på ledersiden i International Herald Tribune en klar advarsel om hva tobakksprodusentene nå egentlig bedriver. Her beskrives det hvordan tobakk nå dreper flere enn tuberkulose, aids og malaria til sammen, og at storparten av dette skjer i de fattige landene og med en aggressivitet fra tobakkselskapene som er påfallende. Det er en minst like anerkjent internasjonal konklusjon som at bruk av klasevåpen medfører særlig store sivile lidelser gjennom frekvensen av udetonerte blindgjengere som blir liggende igjen. Som kjent er det grunnlaget for at vi har ekskludert produsenter av klasevåpen fra investeringsuniverset.

Men selv om vi forholder oss til det som det har vært enighet om i Stortinget, er det grunnlag for å stille noen spørsmål. Vi har etablert en relativt omfattende kvalitetssikringsprosess for uttrekk. Det støtter vi fullt ut. Konsekvensen av denne prosessen så langt har i hovedsak vært å utelukke våpenprodusenter. Så har også et meget begrenset antall selskaper blitt utelukket på grunn av bidrag til stor miljøskade eller brudd på arbeidstakers rettigheter.

Slik prosessen nå er lagt opp, tror jeg det er meget begrenset risiko for at selskaper blir utelukket fra investeringsuniverset på feilaktig grunnlag. Men det er kanskje relevant å stille spørsmål ved om selve prosessen gjør at grove foreteelser som vi absolutt ikke vil medvirke til, likevel ikke får praktiske konsekvenser for våre investeringer. I de etiske retningslinjene er f.eks. grov korrupsjon satt opp som et kriterium som bør føre til uttrekk, men så langt er ingen selskaper utelukket på dette grunnlaget. Samtidig ser vi at Storebrand har utelukket ti selskaper på dette grunnlaget, KLP har utelukket fem. Tiden tillater meg ikke å komme med et eksempel, men det er med dette nevnt.

Vi vil også utfordre finansministeren til å vurdere nærmere bruk av såkalt positiv selektering på deler av porteføljen. Positiv selektering på grunnlag av miljømessig bærekraft gjennomføres på en vesentlig mer gjennomtenkt måte i finansverdenen i dag enn det spede forsøket med såkalte miljøfond, som ble nedlagt da de etiske retningslinjene for hele fondet ble etablert. Positiv selektering er en type forvaltningspraksis som Norges Bank neppe vil ta i bruk på eget initiativ. Men begrunnelsen for det vil ikke være at det sannsynligvis er tapsbringende. Problemet for en fondsforvalter er at avkastningsforskjellene kan bli store over en begrenset periode sammenlignet med en aksjeportefølje uten slik selektering. Derfor, hvis vi ønsker å utvikle positiv selektering som ett av flere virkemidler for å ivareta etiske hensyn, må Finansdepartementet ta initiativet til det gjennom justerte retningslinjer. Det ser vi fram til å høre om finansministeren kunne tenke seg.

Vi er jo også klar over at man nå skal åpne for investeringer i unoterte aksjer, eiendom og infrastruktur. Jeg vil bare peke på at det også gir nye utfordringer innenfor det området vi her snakker om. Mulighetene er jo der, etter vår mening, til gjennom vår kapital og innenfor dagens formål å kunne bidra til positiv utvikling av selskaper som f.eks. kan gi nye svar på klimautfordringene. Formålet skal selvfølgelig fortsatt være å få en langsiktig finansiell avkastning.

Statens pensjonsfond - Utland har tiltrukket seg stor internasjonal oppmerksomhet, og selv om vi ønsker å gå videre, har jeg lyst til å si at det er både spennende og utfordrende også når man er i utlandet å høre hvilken stor anerkjennelse fondet faktisk får når det gjelder sin forvaltning. Det skal vi være takknemlig for.

Statsråd Kristin Halvorsen [10:47:11]: Først vil jeg takke representanten Syversen for engasjementet på dette området. Jeg er selv sterkt engasjert i hvordan vi forvalter Statens pensjonsfond, ikke bare på grunn av at det er jobben min, men også fordi dette er en problemstilling som vi har fulgt lenge. Det var SV som i sin tid først tok opp problemstillingen rundt etiske retningslinjer, i 1999, men det har blitt felleseie for Stortinget etter at Samarbeidsregjeringen la fram forslaget til etiske retningslinjer i 2004. Dem har vi nå utviklet og hatt erfaring med over en periode, og det er riktig som representanten Syversen sier, at vi i løpet av 2008 nå tilrettelegger for en prosess der vi skal evaluere de etiske retningslinjene, se på hvordan de fungerer, og så skal vi våren 2009 legge fram for Stortinget eventuelle forslag til endringer. Men denne interpellasjonen gir oss jo en kjærkommen mulighet til kanskje ikke å konkludere i dag, men å diskutere litt åpent rundt Statens pensjonsfond.

La meg ta utgangspunkt i bl.a. følgende: For det første er jo nå vårt fond et av verdens største fond. Det er veldig stor internasjonal oppmerksomhet omkring hvordan vi forvalter fondet. Det utgjør ca. et årlig bruttonasjonalprodukt, altså 2 000 milliarder kr. Ca. 15 pst. av vårt bruttonasjonalprodukt går inn i fondet hvert år. Det er klart at det er enormt stort.

Det er en stor internasjonal debatt, fordi en rekke land frykter for statlige fond som kan ha andre begrunnelser bak sine investeringer enn økonomiske interesser, og det er manglende åpenhet rundt ulike fonds investeringsstrategi. Der holdes Norge fram som det beste eksemplet man finner i verden på hvordan man kan sikre åpenhet om fondets investeringsstrategi. Det er veldig viktig at alle i Stortinget og alle som i ulike sammenhenger kommer i diskusjon om dette, er med på å vise fram på hvilken måte vi sikrer den åpenheten. Nå har jo ikke den åpenheten kommet av seg selv. Det er klart at når man forvalter folkets sparepenger, må også folket ha mulighet til å ha innsyn i hvordan det investeres, og hva de etiske retningslinjene er, så det er i tråd med våre lange demokratiske tradisjoner at vi har så stor åpenhet rundt dette.

Det er også veldig viktig å understreke at Finansdepartementet, som har jobben på vegne av eierne, nemlig det norske folk, ikke blander seg borti enkeltinvesteringer, men at det er Norges Bank som foretar investeringene. For i mange land tror man at det er stortingsrepresentanter eller finansministeren eller hvem det måtte være, som ringer rundt og fikser investeringer til ulike selskaper. Slik skjer det ikke i Norge, og det kan aldri skje. Det er bred politisk enighet om det.

Det er riktig som representanten Syversen sier, at det å tjene penger, eller å sørge for at fondet har en god avkastning, er en etisk oppgave i seg selv. For når vi har valgt å opprette et fond, er jo det for at ikke bare vår generasjon, men også kommende generasjoner skal nyte godt av de verdiene det innebærer å ta en naturressurs, veksle om i kroner og skulle forvalte det videre. Derfor er det altså av hensyn til kommende generasjoner at vi skal sikre oss en god avkastning av fondet. Men det henger selvfølgelig sammen med at det skal skje til en moderat risk, og fordi vi antakelig er så langsiktige investorer at vi nærmest kommer til å være i disse markedene til evig tid, er også de etiske retningslinjene og målsettingene med dem en viktig del av hvordan man skal sikre avkastning av fondet framover. For hvis man skal være inne i ulike selskaper og aksjemarkeder til evig tid, vet vi at våre investeringer er avhengig av at verden går i en bedre retning når det gjelder klima - kostnadene ved det motsatte er mye større - og vi vet at vi kommer til å være avhengig av en verden som utvikler seg videre når det gjelder å respektere menneskerettigheter osv. Dette er to sider av samme sak.

Vi har på bakgrunn av det som var Graver-utvalgets innstilling i sin tid, utviklet de etiske retningslinjene. Jeg må si at mitt utgangspunkt for evalueringen er at jeg er godt fornøyd med de erfaringene vi har så langt. Vi har ekskludert 25 selskaper. Det er på bakgrunn av råd fra det etiske rådet som opererer uavhengig av Finansdepartementet. 20 av disse selskapene produserer ulike former for våpen som vi mener ikke er i tråd med de etiske retningslinjene, som atomvåpen, landminer eller klasebomber. Fem av selskapene er utelukket fordi de driver alvorlig miljøskadelig virksomhet eller bryter menneskerettighetene.

Det er viktig å merke seg at det stilles store krav til et statlig fond når det gjelder begrunnelsene for uttrekk. Det kan jo private pensjonskasser, f.eks., tillate seg å ikke være like grundige på. Men for oss er det viktig at man har en stor grad av åpenhet rundt begrunnelsene for uttrekk - det kjennetegner det arbeidet som det etiske rådet gjør - en begrunnelse for uttrekket, mulighet for selskapene til å svare på den begrunnelsen og offentliggjøring av begrunnelsen når uttrekket har skjedd. Det er en veldig viktig grunn til at mange selskaper faktisk følger våre uttrekk, og at de etiske avveiningene som gjøres i forskjellige selskaper, har stor oppmerksomhet.

Pensjonsfondet er et meget stort fond og har nå investert i ca. 7 000 selskaper rundt omkring i verden. Det sier seg selv at hvis vi klarer å utvikle eierskapsinnflytelsen vår, kan det ha større betydning for hvordan vi slår igjennom når det gjelder de etiske kriteriene for fondet, enn den muligheten vi har gjennom å trekke oss ut av noen enkeltselskaper. Den eierskapsutøvelsen - der er jeg enig med representanten Syversen - har noen utfordringer, ikke minst i forhold til innsyn og dokumentasjon på hva som faktisk er gjort. Norges Bank jobber med stadig å forbedre hvordan dette skal gjøres, men det er offentlig i vårt land hvilke selskaper vi har investert i. Vi skal ha offentlighet rundt hvordan vi skal opptre på generalforsamlinger osv. Men en utfordring i forbindelse med den etiske eierskapsutøvelsen er på hvilken måte man skal sikre en stor grad av offentlighet rundt det som skjer, og om man kan vise til en sammenheng mellom den eierskapsutøvelsen som Norges Bank bedriver på vegne av vårt fond, og de resultatene, de forandringene som eventuelt skjer i selskapene. Det er klart at det er en mye mer kronglete vei i forhold til å bevise vår innflytelse enn det er å trekke seg ut av et selskap. Det er en utfordring som jeg mener vil stå sentralt i evalueringen av de etiske retningslinjene som nå foregår.

Så til enkeltspørsmål, f.eks. spørsmålet om vi skal drive positiv selektering i forbindelse med investeringene i fondet, et spørsmål som har kommet opp, og som jeg regner med kommer til å være en viktig del av debatten rundt de etiske retningslinjene. Jeg ser ikke for meg at vi kan ha positiv selektering som overskrift for forvaltningen av hele Statens pensjonsfond. Det vil være en meget krevende oppgave, og det vil kreve enormt med kompetanse å skulle investere i et så stort fond etter den typen retningslinjer, og vi vil ha ganske store utfordringer med å kommunisere at vi ikke har en politisk dagsorden for hele fondet. Men det jeg regner med kommer opp som et forslag i debatten om evalueringen, er om en liten del av fondet kan ha en annen overskrift eller kan bli et eget fond der man driver positiv selektering, f.eks. med utgangspunkt i et ønske om å være med og investere i virksomhet rundt omkring i verden, som utvikler klimateknologi. Det synes jeg er en interessant debatt, men jeg tror det i tilfelle må gjøres et meget skarpt skille mellom pensjonsfondet som sådant og en investeringsstrategi som vil være helt annerledes.

Når det gjelder spørsmålet om tobakk, regner jeg med at det kommer opp i diskusjonen om de etiske retningslinjene - det vil være flere andre enkeltområder som også kommer opp i den diskusjonen. Det imøteser jeg med stor glede. Graver-utvalget konkluderte med at man ikke skulle utelukke tobakk fordi det var et lovlig middel. Men dette er selvfølgelig synspunkter som vi kan ta opp og diskutere på nytt.

Vi legger fram i april - som vi nå har startet med å gjøre årlig - en stortingsmelding om Statens pensjonsfond. Der gjennomgår vi investeringsstrategien, og så vil prosessen om evaluering av de etiske retningslinjene pågå i hele 2008. Det vil komme en egen høringsuttalelse om dette, som vi inviterer folk til å være med på, og så skal Stortinget få seg forelagt våre konklusjoner fram til da. Men jeg vil gjerne gi en utstrakt hånd til både finanskomiteen og hele Stortinget med tanke på å være med i prosessen som nå skal pågå i hele 2008, og jeg er også lydhør overfor innspill underveis.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:58:14]: Jeg takker for svaret på interpellasjonen, som jeg synes lover godt for det arbeidet som nå gjøres i departementet med å vurdere muligheter framover i lys av den evalueringen av de gjeldende retningslinjene, som nå skjer.

Jeg er helt enig i at dersom man skal foreta positiv selektering, kan ikke det gjelde for hele investeringsuniverset. Men når man nå, som statsråden selv har varslet, ser for seg mulige investeringer utenfor aksjer og utenfor obligasjoner, gir det også muligheter i en annen utstrekning enn i dag til å kunne foreta en slik positiv selektering, og som jeg vil tro kan innebære investeringer som samlet sett vil gi svært god samfunnsmessig avkastning. Statsråden nevnte selv miljøteknologi som ett eksempel, uten at man dermed skal legge bort målet om en god avkastning i seg selv. Det må også være med som et kriterium, etter min mening.

Jeg har lyst til å utfordre statsråden på en passasje i sentralbanksjefens årstale. Mot slutten av talen sa han følgende:

«Når vi plasserer pensjonsfondets midler, er vi gjester i våre naboers hus. Kravene til forvaltningen av eierskapet kan derfor ikke bare tuftes på norske verdier og holdninger. Vi må ta inn over oss at andre land kan trekke andre skiller mellom politikk, etikk og forvaltning. Når vi hever pekefingeren mot et selskap, hever vi den også mot lover, reguleringer og praksis i landene der selskapet hører til og driver sin virksomhet - og vi gjør det som representanter for den norske stat.»

Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal tolke den type uttalelser. For det første vet jeg ikke hva sentralbanksjefen mener med at vi er «gjester i våre naboers hus». Dette er investeringer, som gjør oss til eiere, og i hvilken grad man da er gjest, er jeg litt usikker på. Jeg vil faktisk mene at det er vi, som investorer, som selv må pålegge oss normer for hva vi investerer i, og hva vi selv mener vi kan stå inne for. Det er vår forpliktelse overfor det mandat vi har fra den norske befolkningen, etter min mening.

Jeg vet ikke hvordan statsråden selv vurderer dette, men det kunne jo være interessant å høre, for her synes jeg det kan ligge en antydning om at man synes det er for mye etikk på dagsordenen.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Kristin Halvorsen [11:01:33]: La oss tolke sentralbanksjefen i beste mening. For det er Stortinget - vi som folkevalgte - Regjeringen og Finansdepartementet som representerer eierne av fondet, og det er Norges Bank som forvalter fondet på vår bestilling og etter vårt mandat og våre retningslinjer. Og jeg er helt enig med representanten Syversen i at vi som eiere har pålagt oss, og ønsket oss, at våre sparepenger ikke bare skal gå dit hvor det kanskje på kort sikt skulle være størst avkastning, hvis det er en fare for at vi samtidig medvirker til grove brudd på menneskerettighetene eller grov miljøskade. Og det står vi fritt til å gjøre med våre sparepenger. Det skal vi fortsette med, og det er det debatten videre framover dreier seg om.

Men jeg tror det er veldig viktig, slik som diskusjonen nå går ute i den store verden, der man fra enkelte land og enkelte selskaper frykter strategiske investeringer som ikke dreier seg om etiske retningslinjer i vår forstand, men som dreier seg om å kjøpe opp andeler av selskaper for å ha kontroll over dem med en politisk overskrift, å si at våre etiske retningslinjer - selv om man i noen debatter selvfølgelig kan si at de er politiske - tar utgangspunkt i grunnleggende menneskerettigheter, felles verdier som vi slåss for, som FN står for, og som burde være felleseie i alle land. Å si at det skulle være en spesielt uhøflig opptreden fra en gjest, vil jeg mene er helt i strid med hva som er tankegangen bak de etiske retningslinjene for pensjonsfondet.

Det som er veldig viktig, er at man klarer å utvikle det etiske eierskapet som Norges Bank på våre vegne må utøve. For det handler om hvordan vi opptrer som eiere. Og fordi vi i dag har en begrensning på våre investeringer på 5 pst. - vi kan ikke eie mer enn 5 pst. i hvert enkelt selskap, og gjennomsnittet er 0,5 pst. - er vi små eiere som må alliere oss med andre eiere. Og det gjøres.

I tillegg tror jeg at en vekselvirkning mellom uttrekksmekanismene og den etiske eierskapsutøvelsen kan være interessant å se nærmere på framover. For eksempel kan man tenke seg situasjoner hvor det etiske rådet anbefaler et uttrekk, men hvor man ber Norges Bank om å gå inn og se om det fins noen mulighet til å påvirke et selskap, for så å ta opp spørsmålet om uttrekk til ny behandling på et senere tidspunkt for å se om en har kommet noen vei. Her tror jeg det ligger noen muligheter til å få til et bedre samspill mellom de virkemidlene vi har for den etiske eierskapsutøvelsen.

Alf E. Jakobsen (A) [11:05:11]: Det er stor oppmerksomhet internasjonalt, som man har vært inne på, om Statens pensjonsfond - Utland. Ute høster vi stor anerkjennelse ikke minst for vår åpenhet og hvordan vi ivaretar det etiske ansvaret.

Her hjemme er det tilsvarende stort politisk fokus på Statens pensjonsfond - Utland. Dette fikk vi dokumentert bl.a. ved forrige debatt om forvaltningen av Statens pensjonsfond i juni 2006, der vi hevet aksjeandelen i fondet fra 40 til 60 pst. Vi får igjen anledning til å drøfte ulike sider ved fondet her i dag gjennom Kristelig Folkepartis interpellasjon. Og så får vi en ny anledning til å komme tilbake til det når meldingen om fondet for 2007 kommer senere i vårsesjonen.

Samtidig - og det er positivt - har vi fått tilkjennegitt at det er bred enighet i Stortinget om at hovedstrategien bør ligge fast. Unntaket er Fremskrittspartiet, som både var imot å øke aksjeandelen og er redd for strenge etiske krav.

Jeg er stolt over at vi har etiske retningslinjer der vi medvirker til å unngå grove brudd på menneskerettigheter, eksempelvis barnearbeid, grove former for miljøødeleggelser eller korrupsjon. Jeg viser her til den internasjonale etikkonferansen i januar - der flere av de som er til stede her, var med - der startskuddet gikk for en bred evalueringsprosess av de etiske retningslinjene. Denne prosessen er viktig og gir oss anledning til å etterprøve om retningslinjene fungerer etter hensikten, og gir ikke minst mulighet til innspill til eventuelle forbedringer.

Jeg tror det er flere årsaker til at Statens pensjonsfond - Utland høster stor anerkjennelse. Både Norges Bank og Finansdepartementet har vært flinke til å orientere om den forvaltningsmodellen vi har på dette området, både nasjonalt og internasjonalt. Jeg tror en viktig årsak til den positive mottakelsen ute er at de to aktørene sammen har maktet å få fram at det er en klar ansvars- og arbeidsdeling, som statsråden var inne på, der det er Finansdepartementet som eier og Norges Bank som forvalter fondet. Ikke minst er det viktig at det er Norges Bank som tar beslutninger på de enkelte investeringer på vanlig kommersielt grunnlag, og så er det departementet som styrer den overordnede strategien for SPU.

Stortinget får seg forelagt strategiske valg, som da vi økte prosenten i forhold til aksjeandelen fra 40 til 60 pst. Så spiller Etikkrådet en viktig rolle når departementet skal fatte beslutninger om å utelukke selskaper. Både arbeidsdelingen og åpenheten er viktig å videreføre og bør ligge fast.

Slik jeg ser det, har vi en klar målsetting om å oppnå høyest mulig verdi på kapitalen, men vi går ikke over lik for å få det til.

Måten vi sprer risiko i mange selskap i ulike land på, er en god måte å vise ansvarlighet på, og gjennom dette sikrer vi målsettingen om høy avkastning til en akseptabel risiko. Dette er viktig ikke minst i forhold til framtidige generasjoner. Vi er i en situasjon veldig mange land kan misunne oss. Dersom vi fortsetter å stelle oss slik som vi hittil har gjort, sikrer vi ressurser til dem som kommer etter oss. Dette medfører stabilitet i produksjon og sysselsetting, og det skaper igjen et godt samfunn for de aller fleste av oss.

Slik jeg ser det, kan Norge umulig kritiseres for at vi har politiske mål for våre investeringsstrategier ved bruk av Statens pensjonsfond - Utland. Jeg tror de fleste ser at vi har finansielle målsettinger, og at vi gjennom å spre små eierandeler i selskaper i over 40 land også ufarliggjøres internasjonalt.

Jeg vil også vise til at Statens pensjonsfond - Utland er viktig når det gjelder sikring av framtidige pensjoner. Det er anslått at våre pensjonsforpliktelser på dette feltet vil øke fra 250 pst. av verdiskapningen i Fastlands-Norge i dag til om lag 350 pst. i løpet av noen tiår. Så jeg er glad for at vi har fått et bredt pensjonsforlik som vil dempe økningen noe. Dette er ytterligere et argument for at vi skal ha ansvarlighet i bruk av midler i pensjonsfondet.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:10:28]: Aller først vil jeg bemerke at Statens pensjonsfond er skapt gjennom store klimautslipp fra vår olje- og gassindustri, og det er jo et lite paradoks i lys av dagens etiske debatt.

Jeg har lyst til å gjenta det representanten Syversen siterte fra sentralbanksjefens årstale nylig:

«Når vi plasserer pensjonsfondets midler, er vi gjester i våre naboers hus. Kravene til forvaltningen av eierskapet kan derfor ikke bare tuftes på norske verdier og holdninger. Vi må ta inn over oss at andre land kan trekke andre skiller mellom politikk, etikk og forvaltning. Når vi hever pekefingeren mot et selskap, hever vi den også mot lover, reguleringer og praksis i landene der selskapet hører til og driver sin virksomhet - og vi gjør det som representanter for den norske stat.»

Det er kloke ord fra sentralbanksjefen. En mer direkte advarsel mot ytterligere innstramminger i praktiseringen av retningslinjene er det ikke mulig å komme med, og det lar seg ikke tolke slik finansministeren gjorde et fattig forsøk på i sted.

Sentralbanksjefen påpeker forhold som Fremskrittspartiet til nå har stått alene om å forfekte, nemlig at etikk pr. definisjon er subjektivt, og at det er en imperialistisk tankegang å utelukke selskaper fordi de ikke tilfredsstiller Norges definisjon av etikk anno 2008.

Når vi i dag anser barnearbeid som uetisk, høster vi honnør hos de aller fleste. Vi ønsker ikke å bruke barn til arbeid i Norge. Barn skal gå på skole. Det er Fremskrittspartiet helt enig i.

Men en slik holdning til barns hverdag er relativt ung i vårt land. Og i historisk sammenheng har Norge benyttet barnearbeid i en rekke sammenhenger. Jeg avsluttet nylig en bok om sagbrukenes historie i Norge, der det ble påpekt at brukene brukte barn helt ned i tiårsalderen helt frem til 1920-tallet. I jordbruket ble barn benyttet enda senere, det samme gjelder handelsflåten og ikke minst landets gruvedrift.

Fremskrittspartiet er enig i at det ville vært best dersom barnearbeid ikke fantes, men vi er uenig i at det er Norges oppgave å fordømme land som bygger sin velstand ved å benytte de samme markedsmekanismene som har gjort Norge rikt. Ikke minst er dette galt når vi gjennom forskningsrapporter, bl.a. fra Bangladesh, har fått bekreftet at alternativet til disse barna verken er lek eller skolegang, men barneprostitusjon og tigging.

Vi kan jo selv tenke oss hvordan norske politikere ville ha reagert dersom andre land skulle sette sine etiske krav til våre bedrifter. Vi ville aldri akseptert det!

Videre er Regjeringens utøvelse av de etiske retningslinjene inkonsekvent. Gjennom den kalde krigen var Norge beskyttet av NATOs atomvåpenparaply. Mange mener at dette var hovedgrunnen til at Vesten vant den kalde krigen.

I dag definerer alle partier, bortsett fra Fremskrittspartiet, produksjonen av komponenter til slike våpen som uetisk, og ekskluderer de bedriftene som bidro til vår sikkerhet gjennom etterkrigstiden. Dette gjelder alle verdens ledende forsvarsindustribedrifter.

Men inkonsekvensen slutter ikke der. For samtidig som finansministeren definerer forsvarsbedriftene som uetiske, kjøper forsvarsministeren årlig for milliarder fra de samme bedriftene. Ja, forsvarsministeren pålegger sågar disse bedriftene å inngå industrisamarbeidsavtaler med norske bedrifter gjennom gjenkjøpsavtaler.

Regjeringen hevder at det på et eller annet mystisk vis er etisk uriktig å tjene penger gjennom å investere i verdens ledende forsvarsmaterielleverandør, Lockheed Martin, mens det er etisk helt akseptabelt å kjøpe materiell fra den samme bedriften.

Hvordan kan det være uetisk å investere, mens det samtidig er etisk å bidra til bedriftens inntjening? Da er det jo interessant å se på partiet SV, som ønsker å boikotte Jaffa-appelsiner fra Israel - som en etisk og moralsk handling overfor Israel. Da er det altså uetisk å kjøpe Jaffa-appelsiner.

Viktig å merke seg i denne sammenheng er at bedriftene Lockheed Martin, Northrop Grumman, EADS, Honeywell og andre ikke fatter styrevedtak om å produsere komponenter til atomvåpen. Dette er oppdrag som bedriftene pålegges av sine respektive lands myndigheter, fordi det inngår i landenes sikkerhetspolitikk og deres globale ansvar. Eller for igjen å sitere sentralbanksjefen:

«Når vi hever pekefingeren mot et selskap, hever vi den også mot lover, reguleringer og praksis i landene der selskapet hører til og driver sin virksomhet».

Praktiseringen er også dobbeltmoralsk når det gjelder kjøp av obligasjoner. Regjeringen har valgt å utelukke kjøp fra Burma, men har ikke utelukket kjøp av obligasjoner i Saudi-Arabia, Syria, Iran, Venezuela, Sudan, Zimbabwe, Cuba, Pakistan og Kina, for å nevne noen - alle land hvor menneskerettighetsbrudd er en integrert del av landenes rettsprinsipper.

Fremskrittspartiet mener at utøvelsen av de etiske retningslinjene ikke er i henhold til intensjonen. Vi er glad for at vi har sentralbanksjefens støtte i dette synet.

Fremskrittspartiet ønsker at Regjeringen tar en ny gjennomgang av samtlige selskaper som er utelukket fra investeringsporteføljen.

Jan Tore Sanner (H) [11:15:48]: La meg først si at det er viktig at også de synspunktene som Tybring-Gjedde gjør seg til talsmann for, kommer frem i denne debatten. Det er vesentlig med bredde i debatten om de etiske retningslinjene. Men jeg har samtidig lyst til å minne representanten Tybring-Gjedde om at Fremskrittspartiets nåværende leder, tidligere finanspolitisk talskvinne, Siv Jensen, var en ivrig forkjemper for de etiske retningslinjene - sammen med SVs Øystein Djupedal. Så det var et betydelig press fra Fremskrittspartiet i forrige periode for å få innført de retningslinjene som dagens regjering styrer etter.

Det er etter min oppfatning viktigere at vi bruker kreftene på å utvikle de etiske retningslinjene slik at de ivaretar etiske og ikke politiske formål, enn at vi skal bruke tid og krefter på å finne mange grunner til å gå bort fra de etiske retningslinjene.

Jeg er glad for at representanten Hans Olav Syversen reiser denne debatten i dag. Fondet er av en slik størrelse og har en såpass stor internasjonal betydning at det er viktig med åpenhet og debatt om investeringsstrategi, og det er viktig - det vil jeg understreke - at det er avklarte roller i forhold til hvordan eierskapsutøvelsen skal håndteres.

Jeg er enig i det representanten Hans Olav Syversen understreker må være utgangspunktet, nemlig at man skal sikre høyest mulig avkastning av pengene i pensjonsfondet. Det er det viktig å holde fast ved. Det er våre fremtidige pensjonspenger og vår fremtidige velferd som forvaltes, og selv bare en marginalt lavere avkastning vil ha store fremtidige konsekvenser for vår velferd og for de fremtidige pensjonene.

Jeg er også enig i at de etiske retningslinjene som ligger til grunn i dag, er fornuftige. Vi er også åpne for den debatten som finansministeren har varslet, nemlig at man nå skal ha en gjennomgang av de etiske retningslinjene for å vurdere både om de fungerer etter hensikten, og selvsagt også om det er behov for og ønskelig med en videreutvikling. Men vi vil ikke ta noen stilling til i hvilken retning det bør gå før vi ser evalueringen som finansministeren legger frem.

La meg også understreke at det er en hårfin balansegang på en veldig stram line mellom hva som kan puttes inn under den etiske hatten, og hva som er og vil bli tolket som politikk. Jeg kunne derfor ønsket meg at finansministeren i sitt avsluttende innlegg avklarte sin holdning til Hans Olav Syversens interpellasjon, hvor han trekker frem at miljø- og utviklingsminister Erik Solheim i en uttalelse varslet at fondet kan bli brukt for politisk motiverte investeringer. Når den problemstillingen først er reist, synes jeg det er viktig at finansministeren avklarer sin holdning til det.

Som sagt er det viktig at man befinner seg på riktig side med hensyn til hva som vil bli oppfattet som, og hva som er, politisk motiverte investeringer og håndtering av pensjonsfondet. Vi vet jo allerede i dag at enkelte av våre ambassader har måttet bruke mye ressurser på å forklare at det ikke er politikk, men etikk som ligger til grunn for de vurderingene som er gjort. Enda større blir utfordringene og balansegangen dersom man også skal bruke eierskapsstyringen til å fremme de etiske formålene.

Jeg bare påpeker disse utfordringene. Her er det en betydelig balansegang, og Høyre vil advare sterkt mot en utvikling av eierskapsstyring og etiske retningslinjer som vil bli oppfattet som, og som i realiteten er, en politisk styring av investeringene til pensjonsfondet. Vi mener at det skal være etiske retningslinjer, men at det ikke skal være politisk motiverte investeringer.

Torgeir Micaelsen (A) [11:20:52]: Det er spennende å tilhøre den generasjonen som nå får muligheten til å være med og forvalte det vi har høstet gjennom én generasjon, og som har ligget på havbunnen og godgjort seg i millioner av år. Tilfeldigvis får jeg og resten av det norske storting lov til å være med og forvalte dette fondet, som har blitt en betydelig aktør også på verdensarenaen.

Jeg er veldig glad for at det når vi nå har en debatt om dette i forkant av gjennomgangen av de etiske retningslinjene, er flere som påpeker at det nettopp er en egenverdi, en etisk verdi i det å forvalte den finansielle formuen vår. Jeg har ikke tall på hvor mange som har kontaktet meg i løpet av de årene jeg har vært på Stortinget, som vil ha oss til å påvirke til å investere i spesielle selskaper av ulik valør, fordi man mener at den finansielle etiske verdien av å forvalte en formue som skal vare i generasjoner framover, ikke er en god nok verdi i seg selv. Jeg mener vi må legge det til grunn fortsatt.

Jeg er ikke enig med representanten Tybring-Gjedde i at vi skal ha en etisk nærmest verdirelativisme knyttet til hva vi skal eller ikke skal investere i. Jeg mener at det må være lov til på vegne av den norske stat, på vegne av det fondet vi nå forvalter, å legge til grunn det man i verdenssamfunnet, i FNs Global Compact f.eks., har sagt, at dette er grunnleggende verdier av etisk art som må være relativt universelle over hele verden. Jeg er helt enig i at det fins etiske dilemmaer og grenseoppganger i dette, som representanten Tybring Gjedde tok opp. Jeg mener likevel at det må være lov å argumentere for at norsk formue i form av investering i selskaper ikke kan bidra til å trampe på helt grunnleggende menneskerettigheter.

Så er spørsmålet når vi skal gå videre, om det er mulig å se for seg en mer omfattende bruk av etiske retningslinjer for å fremme problemstillinger utover de rent grunnleggende menneskerettighetene, som det er veldig greit å se på. Klimautfordringene er en åpenbar problemstilling. Ett steg har vi allerede tatt gjennom at Statens pensjonsfond - Utland har sluttet seg til det såkalte Carbon Disclosure Project, CDP, som er den største sammenslutningen av institusjonelle investorer i verden, der man ber selskaper over hele verden om å rapportere om sine klimagassutslipp. Det er ikke en konstruksjon der man peker på hvilke selskaper man skal investere i, men det er en sammenslutning der man til de grader får gjort synlig hva slags type utslipp de ulike selskapene har, og hva slags strategier selskapene har for å møte dem. Det er veldig spennende, og her kan vi også bruke Statens pensjonsfond - Utland i framtiden til å være med som institusjonell investor. For å løse klimautfordringene må vi på en måte alliere oss litt med kapitalen, mener nå iallfall jeg. Det har to sider. Den ene er at åpenhet rundt klimaspørsmålene stimulerer til tiltak i seg selv. Men det har også en finansiell side. Store institusjonelle investorer som f.eks. CalPERS, den store pensjonskassen i California, peker jo nettopp på at det i framtiden å investere i selskaper som ikke har reelle, gode strategier for å møte de klimaendringene som vil komme, også vil innebære mer risikofylte investeringer. Det er en veldig spennende tanke - hvis vi kunne forfølge den videre ved å være med og være en påvirkningsaktør for å få flere selskaper til å være med på det, i stedet for å sitte stille og tro at alt skal gå over. For det kommer ikke til å skje, og det vil dessverre også påvirke selskapers markedsverdi og også vår investering i framtiden.

Så jeg imøteser en veldig grundig gjennomgang av dette. Jeg skal være ydmyk på at det er mange etiske grenseoppganger og en balansegang mellom politiske investeringer og mer egennyttige vurderinger som kanskje ikke er gjeldende over hele verden. Men jeg mener at et lite land som Norge, med den fantastiske formuen vi har, også må se på hva slags handlingsrom vi har for å påvirke et kapitalmarked, selskaper som har store påvirkningsmuligheter over hele verden. Det kan være vår rolle i framtiden, også i klimaspørsmål.

Hans Olav Syversen (KrF) [11:25:51]: Jeg vil gjerne takke for debatten. Den gir grunnlag for en omfattende meningsutveksling når Regjeringen til slutt foreslår mulige endringer i de etiske retningslinjene.

Jeg er enig i det representantene Micaelsen og Alf E. Jakobsen sa om at dette skal skje uten at vi gir slipp på hovedformålet med fondet, nemlig å sørge for at vi plasserer pengene slik at vi også har mulighet til å gi pensjoner til framtidige generasjoner. Det er en etisk forpliktelse i seg selv.

Så vil jeg gjerne gi representanten Tybring-Gjedde den honnør at han absolutt bidrar til bredde i debatten. Det er helt klart. Jeg synes også at Tybring-Gjedde pekte på dilemmaer som man ikke skal ta lett på. Men jeg er ikke enig i at svaret på dilemmaene er å strekke hendene i været og si: Nei, vi makter ikke å gjøre noen ting, vi, så da legger vi oss flate, og så lar vi kapitalen rå ensidig. Det er iallfall ikke vårt utgangspunkt når det gjelder svaret på de dilemmaene som også Tybring-Gjedde var inne på.

Som Jan Tore Sanner sa: Grenseoppgangen mellom etikk og politikk er ikke enkel. Det er ikke bare å si at dette er etiske vurderinger, det har ikke noe med politikk å gjøre. Det er klart at etikken oppstår heller ikke i noe vakuum. Den oppstår ikke fra intet. Den er også et uttrykk for visse grunnleggende etiske verdier som man har med seg. Men selv om iallfall noen mener at man bare skal strekke hendene i været og si at sorry, dette blir for vanskelig, er det jo det å arbeide med dette vanskelige temaet som er utfordringen, og som jeg tror har framtiden for seg. For det er klart at oppmerksomheten rundt Pensjonsfondet også er positiv i den forstand at det gir en retning for utvikling av investeringer som ikke bare berører Pensjonsfondet som vi besitter, men som har vakt interesse langt utover det. Det i seg selv kan jo påvirke til positive endringer generelt.

Så jeg føler jo at når det gjelder akkurat dette ensidig å bruke politikk som motivasjon for investeringer, har finansministeren parkert sin statsrådskollega, iallfall svært så indirekte. Det er greit. Jeg tror at det er det stor enighet om også her på huset. Men etter min mening ligger utfordringen i å kunne se mulighetene når vi nå skal revidere retningslinjene, til å se på positiv selektering for en liten del av fondet f.eks. til å fremme noe så framtidsrettet som miljørettede investeringer.

Statsråd Kristin Halvorsen [11:29:27]: Jeg vil gjerne takke for en viktig debatt. Jeg skulle egentlig ønske meg flere slike, for det er en enorm oppmerksomhet om Pensjonsfondet i internasjonale sammenhenger. Det dreier seg om to ting. Det dreier seg om hvordan vi forvalter fondet, og om med hvilken åpenhet, og hva som er vår investeringsstrategi - og vi holdes fram som et eksempel som alle andre fond burde følge - og det dreier seg om de etiske retningslinjene. Og når vi så langt har klart å ha den balansen med å vise både hvor stor åpenhet vi har, hvordan vi er finansielle investorer og ikke strategiske investorer, og samtidig ha etiske retningslinjer, har vi klart den balansegangen - som vi må klare videre framover også. Det er det som må være utfordringen vår når vi nå går videre i å vurdere de etiske retningslinjene.

Jeg tror sentralbanksjefen ville blitt meget ubekvem hvis han fikk beskjed om at det han nå bedriver, er en imperialisme på vegne av det norske folk, når man forvalter grunnleggende menneskerettigheter som ikke kan sies å være politisk omstridt rundt omkring i verden, men som tvert imot deles av FN og jobbes med rundt omkring.

Så vil jeg gjerne understreke på nytt at det er vi som eier Statens pensjonsfond, og det er Norges Bank som forvalter pensjonsfondene på våre vegne. Denne debatten viser jo at det er en veldig bred enighet i Stortinget om de etiske retningslinjene vi har i dag, og om den prosessen som vi skal ha videre framover. Det har en veldig stor verdi i seg selv, for dette er store verdier, det er et svært fond, og det er langsiktige investeringer. Graver-utvalget la vekt på et prinsipp om overlappende konsensus når det gjaldt hvilke prinsipper man skal legge seg på når det gjelder de etiske retningslinjene, og det er viktig fordi man nettopp bør ha bred oppslutning om dette.

Det er bare når det gjelder Fremskrittspartiet, jeg lurer på hva man egentlig mener. For Fremskrittspartiet - det er helt riktig som representanten Sanner sa - var en sterk pådriver i forrige periode, sammen med SV, for å få til etiske retningslinjer. Det er ingen ting av det representanten Tybring-Gjedde tar opp her, som ikke ble belyst den gangen. Det er et dilemma at vi trekker oss ut av selskaper som vi også handler med. Men det dilemmaet er gjennomgått, og man kom til at man ikke kan la være å sette strenge krav til hvordan vi investerer sparepengene våre, selv om det kan være vanskelig å handle i et verdenssamfunn. Fordelen med å være kunde og ikke investor er at da plukker en i hvert fall de varene en kjøper. Vi må ikke kjøpe atomvåpen eller klasebomber eller landminer. Dette er en balansegang som vi vil ha. Jeg registrerer at Tybring-Gjeddes engasjement er større på vegne av våpenindustrien enn på vegne av de etiske retningslinjene. Det tror jeg blir Fremskrittspartiets problem, ikke vårt problem.

Jeg ser fram til videre godt samarbeid om debatten.

President, jeg glemte en liten kommentar til representanten Sanner. Kan jeg få ta det?

Jeg vil gjerne gjøre det helt klart, som jeg har gjort både i mediene og i tidligere innlegg, at jeg ikke ser det som aktuell politikk å ha positiv selektering for hele Statens pensjonsfond. Det mener ikke statsråd Erik Solheim heller. Men den debatten som kommer til å komme, er om en liten del av Pensjonsfondet skal brukes til positiv selektering.

Presidenten: Debatten i sak nr. 3 er avsluttet.