Steinar Bastesen (Kp) [11:29:48]: Jeg har et spørsmål til
justisministeren:
«Det har i den siste tiden vært
flere tilfeller der innsatte har dødd etter overdose.
Narkotikaproblemet er svært komplekst, men når
man ikke makter å redusere, for ikke å snakke
om hindre, omsetning av narkotika i fengslene, hvilke tiltak skal
da til i det sivile samfunnet for å hindre omsetning?
Hvordan ser statsråden på dette
problemet, og vil det bli satt i gang forsterkede tiltak for i alle
fall å redusere dette problemet?»
Statsråd Odd Einar
Dørum [11:30:22]: For det første vil jeg uttrykke
at ethvert dødsfall som skyldes overdose, i fengsel og
hvor det ellers måtte finne sted, er ett for mye.
Innsatsen mot rusmisbruk må rettes
mot hele kjeden, fra dyrking og produksjon
til forebyggende tiltak for å hindre nyrekruttering
til misbruk, til behandling av rusmiddelmisbrukere og til gjennomføring
av straffetiltak.
Politiet skal konsentrere
sin innsats mot bakmennene. Opprettelsen av CATCH, som senere har
gått inn i Nye Kripos, har effektivisert politiets arbeid.
Dette gir seg utslag i store mengder beslaglagt narkotika.
Skadereduserende tilbud til de mest belastede
rusmiddelmisbrukerne, som sprøyterom og legemiddelassistert
rehabilitering i og utenfor fengslet, kan bidra til å redusere
den narkotikarelaterte kriminaliteten, overdosedødsfallene
og rusmisbruket innenfor og utenfor fengselsmurene.
Kontroll- og rehabiliteringsarbeidet i fengslene
ble styrket i den nye straffegjennomføringsloven. Den landsomfattende
undersøkelsen «Levekår blant innsatte»,
fra 2004, dokumenterer at ca. 60 pst. av alle innsatte
kan defineres som tunge stoffmisbrukere før innsettelse
i fengsel.
De senere år har man kunnet se en
tendens til mindre misbruk innenfor
murene. Dette skyldes økt og mer målrettet kontrollaktivitet
og en styrket innsats med rehabiliterende tiltak.
Det er svært omfattende kontrolltiltak
i fengslene, både overfor innsatte og besøkende.
Dette gjelder f.eks. bruk av narkotikahund, besøkskontroller,
ransakinger og visitasjoner. I samarbeidet mellom
kriminalomsorgen og politiet vektlegges nødvendigheten
av informasjonsutveksling mellom de to etatene.
Justisdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet
lager nå et felles rundskriv om ansvarsfordelingen for innsatte
og domfelte rusmisbrukere, mellom kriminalomsorgen, helsetjenesten
og sosialtjenesten. Samarbeidsrundskrivet skal sikre at
innsatte rusmisbrukere med behov for behandling får oppfølging
under fengselsoppholdet, i løslatelsesfasen og ute i samfunnet etter
endt dom.
Det skal i 2005 etableres koordinerende rusteam
i alle større fengsler. Rusteamene skal ha et
særlig ansvar for informasjon og koordinering
av rusarbeidet i fengslene og ta initiativ til
kompetanseutvikling på området.
Regjeringen vil i løpet av våren
fremme en odelstingsproposisjon
som skal gi grunnlag for etablering av et narkotikaprogram med domstolskontroll etter «drug
court-modellen» i Irland og Skottland. Målet med
denne ordningen er å gi et rehabiliteringstilbud som alternativ
til fengsel for tunge rusmisbrukere.
Steinar Bastesen (Kp) [11:32:38]: Jeg takker for svaret.
Det har vært antydet at advokater
og annet personell innen rettspleien har medvirket til
omsetning av narkotika i fengslene. Videre har det blitt hevdet
at det er et problem at advokater og andre innen
rettspleien og fengselsvesenet blir presset eller truet
til slik medvirkning.
Dødsstraff er, som kjent, ikke
tillatt i Norge.
Hvordan ser statsråden på dette
problemet, og hva vil bli gjort for å hindre
at trusler skal skremme personer innen rettspleien?
Statsråd Odd Einar Dørum [11:33:19]: Jeg har ikke noen alminnelig
kjennskap til at advokater opptrer slik som her er sagt. Men vi
har, som sagt, en skjerpet besøkskontroll. Og jeg tror
man kan si, hvis man skal skjære inn til beinet, at alt
i alt fungerer fengslene som effektiv avrusning for veldig mange.
Men det er klart at det største
problemet er før og etter. Det var
derfor jeg også la vekt på det i svaret
til representanten Bastesen. Det hjelper jo ikke om man
blir avruset i fengslet, hvis det ikke er noen
som følger en opp etterpå.
Det andre problemet, som vi har hatt noen
tragiske eksempler på, er at man ikke
har hatt gode nok samarbeidsrutiner mellom helsetjenesten
ute som har ansvaret inne i fengslene, og de som er i
fengslene. Det er derfor vi legger vekt på å få det
rundskrivet som jeg nevnte, slik at det ikke skal være noen
vanntette skott. For man kan ikke gi fra seg helseopplysninger
uten samtykke, og jeg tror at hvis man bruker samtykkeregelen, vil
en innsatt sørge for at fengselsansatte vet om et rusmisbruk,
slik at man f.eks. ikke får en uheldig kombinasjon
av medikamenter.
Disse tiltakene i sum skal nettopp
gjøre livet bedre og bidrar til å forhindre
de overdosedødsfallene som var representantens anliggende.
Steinar Bastesen (Kp) [11:34:26]: Jeg takker igjen for svaret.
Jeg har et tilleggsspørsmål:
Flere har tatt til orde for at man får
etablert besøksrom med fysiske hindre mellom
de innsatte og gjester. Det er også foreslått
at hvert fengsel får sin egen narkotikahund.
Hvordan ser statsråden på dette
forslaget, og vil det bli etablert spesielle fysiske ordninger
som hindrer direkte kontakt mellom innsatte
og personer utenfor fengslet som møter de innsatte?
Statsråd Odd Einar Dørum [11:34:59]: I tillegg til kontrollen har vi forskjellige
soningsregimer. I de strengeste soningsregimene er det nok liten
kontakt. Men folk soner under forskjellige forhold. Noen
soner tungt og strengt fordi de tilhører den typen kriminelle – og
da er vi dessverre nødt til å gjøre
det slik. Slik må samfunnet beskytte seg.
Så er det andre som soner
under helt andre forhold. Den største
gruppen vi snakker om her, er mennesker som sliter tungt, og som
vi må møte med en kombinasjon av tiltak
i samarbeid mellom kriminalomsorg,
helsemyndighet og andre.
Kontrolltiltakene våre er
der. Jeg kommer selvfølgelig til å se på om
de kan bli bedre, men de har blitt intensivert. Vi bruker hunder – jeg
har sett hundene – og det er klart at de er ganske
effektive. Hele dette kontrollregimet, som jeg tok opp i det første
svaret til representanten Bastesen, er altså skjerpet.
Men jeg må understreke at skal vi
ha noen som helst sjanse til å hjelpe mennesker,
er vi nødt til å få til et enda bedre
samarbeid mellom helsetjenesten både
før soning, under soning og etter soning. Da
kan vi kanskje forebygge noen tragedier. For representanten
og jeg deler sorgen over det som inntreffer i slike situasjoner.