Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra
Statsministerens kontor om at følgende vil møte
til muntlig spørretime:
De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede,
og vi er klar til å starte den muntlige spørretimen.
De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille
hovedspørsmål, bes reise seg. –
Vi starter med første hovedspørsmål,
fra representanten Thorbjørn Jagland.
Thorbjørn Jagland (A): Jeg skal la den saken ligge som har dominert
de siste dagene, siden den er til behandling i komiteen. Men jeg
vil spørre statsministeren om en annen stor sak.
I går ble det kjent at Naturkraft
vurderer å investere i Verdensbankens fond for klimaprosjekter
i utviklingsland. Hensikten er å bidra til reduksjoner
i utslippene av CO2 i utviklingsland, og der kan man få svært
mye igjen for pengene. Dette kan kompensere for utslippene av CO2 fra
gasskraftverk som Naturkraft har søkt om å få bygge.
Naturkrafts tankegang er helt i samsvar med Kyoto-avtalens prinsipper.
Regjeringen har avslått søknaden
fra Naturkraft om å bygge to gasskraftverk, og også om å utnytte
CO2-kvoter på denne måten. Jeg vil spørre
om Regjeringen nå ikke ser det som nødvendig å se
på denne saken på nytt, i og med at det har kommet
en slik bevegelse inn i den, i stedet for å fortsette å importere
kullkraft fra Danmark, som forurenser mye mer.
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Når det gjelder gasskraftverk, er
Regjeringens politikk den samme. Vi mener det er lite fremtidsrettet å åpne
for bygging av sterkt forurensende gasskraftverk når det
nå jobbes med prosjekter som kan gi henimot forurensningsfrie
gasskraftverk. Forutsetningen er selvsagt at det blir økonomisk
holdbart, og det mener jeg at vi fortsatt har tid til å vurdere.
Når det gjelder Verdensbankens karbonfond,
ser Regjeringen positivt på det tiltaket. Det er, så vidt
jeg forstår, et tiltak som er tenkt å være
gjeldende fram til ca. 2012, som er perioden for implementering
av Kyoto-avtalen. Både penger fra stater og fra private
kan gå inn i dette fondet for investering i utviklingsland,
og også i land som har kommet noe over det en definerer
som utviklingslandsstadium.
Dette karbonfondet er positivt, fordi det kan
gi oss erfaringer som er nyttige i forbindelse med implementering av
Kyoto-avtalen, og fattige land kan nyte godt av slike tiltak. Men
det er viktig å understreke at Kyoto-mekanismene ikke skal
komme i stedet for, men være et supplement til hjemlige
tiltak. Derfor er det viktig at vi opptrer slik at slike supplerende
virkemidler ikke fører til at utviklingen henimot mer miljøvennlig
teknologi når det gjelder gasskraftproduksjon, stopper
opp. Derfor er Regjeringen positivt innstilt og vil selv være
med og bevilge penger til dette karbonfondet. Men det rokker ikke ved
at vi nå bør forsøke å stimulere
fram en miljøvennlig gasskraftteknologi, og ikke satse
på en sterkt forurensende teknologi.
Thorbjørn Jagland (A): Statsministeren sa nå «sterkt forurensende
gasskraftverk». Faktum er at Norge nå importerer
enda mer forurensende kullkraft fra Danmark, og hvis vi skal vente
på den nye teknologien, som vi håper vil komme,
vil vi fortsette å importere forurensende kullkraft fra
Danmark. CO2-utslippene fra de kraftverkene venter ikke.
Det som er forholdet nå, er at Naturkraft
er villig til å investere i Verdensbankens fond. Naturkraft
sier selv i en pressemelding:
«Vi
håper å kunne skaffe en del av de CO2-kvotene
vi trenger til gasskraftverkene gjennom dette fondet, men vil avvente
Stortingets behandling av energimeldingen.»
Det betyr at de venter og ser om man kan få en
ny beslutning i forhold til disse CO2-kvotene, slik at man kan gå inn
i dette fondet og få på plass gasskraftverkene, både
for å sikre investeringer i utviklingsland og hindre forurensende
importert kraft fra Danmark.
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Som sagt: Vi synes det er lite fremtidsrettet
når det nå jobbes med en ny teknologi som kan
gi henimot forurensningsfrie gasskraftverk, at man skal satse på gammeldags
teknologi som er sterkt forurensende. Jeg har med en viss interesse og
en viss undring fulgt Arbeiderpartiet og Arbeiderpartiets leders
holdning til dette spørsmålet. Thorbjørn
Jagland uttalte selv så sent som i april 1998 at Stortinget ikke
må pålegge Naturkraft å bygge gasskraftverk
med det som kan bli en gammeldags teknologi. Det synes jeg var en
klok uttalelse. Likeså var det vel også arbeiderpartiregjeringen
og Jagland som mente at utslippstillatelser skulle behandles av
SFT etter forurensningsloven, noe som er gjort, og det er gitt tillatelse
til 10 pst. av det som de to planlagte gasskraftverkene
på Vestlandet vil representere. I Regjeringens politikk
på dette området er det en linje. Jeg har litt
vanskeligere for å se det i Arbeiderpartiets politikk.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Jens Stoltenberg.
Jens Stoltenberg (A): Arbeiderpartiet har ikke tenkt å legge
opp til en politikk der vi unntar gasskraftverkene fra behandling
etter forurensningsloven, men vi mener at den utslippstillatelsen
som er gitt, bidrar til mer forurensning og ikke mindre forurensning,
for den legger opp til at vi fortsatt kommer til å importere
mye kraft fra vesentlig mer forurensende kilder. Det er for å komme
i gang med utvikling av gasskraft i Norge vi ønsker å endre
utslippstillatelsene. Da tror vi også at vi kommer raskere
i gang med utvikling av mer miljøvennlig teknologi enn det
Regjeringen har lagt opp til. For det Regjeringen åpenbart
ikke forstår, er at mens man venter både på det nye
regelverket og på ny teknologi, forurenser vi stadig mer
gjennom den importen som vi har i de aller fleste år, bortsett
fra i spesielt våte år.
Mitt spørsmål til statsministeren
er om han kan tenkte seg å endre utslippstillatelsen som
Naturkraft har fått, slik at vi kan komme i gang med å bruke
norsk gass i Norge i stedet for å importere kraft, og på den
måten legge til rette for en mer miljøvennlig
politikk, spesielt hvis Naturkraft gjør opp for seg gjennom
Kyoto-mekanismer og tiltak i Verdensbanken.
Statsminister Kjell Magne Bondevik: For det første er jeg ikke enig i
utgangspunktet, at hvis en tillater gasskraftverk som er sterkt
forurensende, ved å endre utslippstillatelsen – det
vil si å godta et langt større utslipp – så vil
det i seg selv stimulere til en mer miljøvennlig teknologi.
Jeg tror tvert imot at hvis man begir seg inn på den linje,
så har man på en måte lettet litt på det
presset som det bør være for å arbeide
for mer miljøvennlig teknologi. Vi vet at det er flere
seriøse selskaper som nå jobber for forurensningsfrie
gasskraftverk. Hvis man gir tillatelse til det motsatte, nemlig
sterkt forurensende gasskraftverk, tror jeg at presset for å få fram økonomisk lønnsomme
prosjekter som er forurensningsfrie, vil bli mindre. Så vi
har ingen planer om det. Jeg synes, som sagt, at det at dette skulle
være så opplagt som Jens Stoltenberg nå gir
uttrykk for, harmonerer dårlig med det partiets leder sa
i april i fjor, at Stortinget ikke må pålegge
Naturkraft å bygge gasskraftverk med det som kan bli gammeldags
teknologi.
Presidenten: Carl I. Hagen – til oppfølgingsspørsmål.
Carl I. Hagen (Frp): Statsministeren viser stadig til at det er
nødvendig med ny teknologi, at dette er et teknologisk
spørsmål. I Dagsavisen for i dag fremgår
det at teknologien er her, og at det er ubegrenset plass til lagring
av CO2 i tidligere oljefelt. Problemet er imidlertid at kostnadene
ved den teknologi som er kjent, og som det ikke er varslet noe som
helst nytt på, gjør at dette er uøkonomisk.
Det er ikke et teknologisk spørsmål.
Jeg har lyst til å stille et spørsmål
til statsministeren: Er det Regjeringens politikk at man kanskje
skal doble energiprisen til norske husholdninger for å få til
den nødvendige økonomiske lønnsomhet
i forurensningsfrie gasskraftverk, som det ikke trengs ny teknologi
til, men som ganske enkelt er uøkonomisk? Er det det som
egentlig er Regjeringens politikk: å øke prisen
på strøm til husholdningene for å gjøre
dette lønnsomt?
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Nei, det er ikke Regjeringens politikk, og
det framgikk av et tidligere svar som jeg gav, at en forutsetning,
selvsagt, for å sette i gang henimot forurensningsfrie
gasskraftverk, er at det blir god nok økonomi i det.
Jeg er fullt klar over og har også sett
oppslaget i Dagsavisen i dag om at slik teknologi sannsynligvis
er like rundt hjørnet – kanskje allerede er der – men
problemet er å få det økonomisk lønnsomt.
Men det er seriøse selskaper som faktisk jobber for det,
og som mener at det er mulig å drive kostnadene ned, slik
at slike prosjekter kan bli realiserbare. Det synes jeg at regjering
og storing skal ta seg tid til å se om lar seg gjøre,
og selvsagt uten å skulle doble prisene på kraft
til husholdningene, som Carl I. Hagen antydet. Det er ikke Regjeringens
politikk.
Presidenten: Øystein Djupedal – til oppfølgingsspørsmål.
Øystein Djupedal (SV): Det vil sikkert glede statsministeren å høre
at det i hvert fall er noen her i stortingssalen som er enig i Regjeringens
holdning til spørsmålet om gasskraftverk, og jeg
har ikke tenkt å gi mye ros om det. Allikevel står
vi overfor en betydelig utfordring. Det er klart at hvis vi bygger
gasskraftverk, er Norges mål i Kyoto-avtalen enda lenger
borte. Allikevel, uten at vi har bygd gasskraftverk, ligger vi i
dag betydelig over de utslippskrav som Kyoto-avtalen stiller. Hvis
man ser på utslippsprognosene framover, er det all mulig
grunn til å tro at vi i 2008 vil ligge enda mange prosentpoeng
over det vi er tillatt gjennom Kyoto-avtalen. Da er spørsmålet hvordan
man allerede i dag kan sørge for tiltak som gjør at
man kan nå den planen som er lagt i Kyoto-avtalen. Og da
er utfordringen til Regjeringen: Hvilke konkrete tiltak annet enn å stoppe
planlagte gasskraftverk er det Regjeringen har tenkt på for
at vi faktisk skal klare å redusere CO2-utslippet? Når
det gjelder gasskraftverkene, så vil de stå for
større utslipp enn den totale norske aluminiumsindustri,
og det sier jo litt om hvilket omfang vi snakker om. Men mitt spørsmål
er: Hvilke tiltak er det Bondevik-regjeringen har tenkt å iverksette
for å nå Kyotos forpliktelser?
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg er selvsagt glad for SVs klare holdning
i gasskraftverksaken. Jeg hadde håpet at andre partier
også, som tidligere lå mer på den linjen,
hadde blitt stående der, istedenfor å antyde endring
av kurs.
Det er helt riktig som Øystein Djupedal påpeker,
at det blir enda vanskeligere for Norge å nå kravene
fra Kyoto-avtalen hvis vi bygger forurensende gasskraftverk basert
på eldre teknologi. Allerede uten slike gasskraftverk må vi
redusere utslippene med – jeg tror det er – rundt
24 pst. i forhold til dagens nivå for å oppfylle
forpliktelsene i Kyoto-avtalen. Skulle vi i tillegg bygge de to
omstridte gasskraftverkene på Vestlandet, ville den prosenten,
etter hva vi vet, øke med 4–5, og det ville gjøre
det enda vanskeligere. Derfor synes vi heller ikke det er fremtidsrettet
politikk.
Når det gjelder å oppfylle
Kyoto-kravene, har jo Regjeringen allerede lagt fram for Stortinget
en del forslag til tiltak som bringer oss, så vidt jeg
husker, ca. halvveis, og vi jobber videre med (presidenten klubber)
ytterligere tiltak – unnskyld, president – hvor
en må bruke både avgifter og andre former for
restriksjoner for å få dette ned.
Presidenten: Og her må presidenten bruke
klubba.
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det har jeg all forståelse for.
Presidenten: Jan Petersen – til oppfølgingsspørsmål.
Jan Petersen (H): Jeg forstår for så vidt
godt at statsministeren argumenterer for det han står for
i denne saken, men det er vel mye som tyder på at han like
godt først som sist kan forsone seg med at flertallet i
Stortinget kan komme til å mene noe annet.
Mitt spørsmål går
på to ting. Når statsministeren snakker om ny
teknologi, hvilke tidsperspektiver har han da? Faren ved hans standpunkt
er jo nettopp at man skyver langt ut i fremtiden muligheten for å nyttiggjøre
seg denne viktige ressursen for Norge.
Det andre spørsmålet jeg
vil stille, er: Hvorfor går han så lett forbi
det argumentet som bl.a. Thorbjørn Jagland nevnte, nemlig
at vi i dag er avhengig av import av forurensende kraft fra utlandet – ja,
man kan komme i den situasjonen at vi eksporterer norsk gass til
utlandet, for deretter å importere elektrisitet nettopp
lagd på denne gasskraften. Er det faktisk slik at statsministeren
unngår å snakke om de viktige miljøspørsmålene
i denne saken?
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Når det gjelder tidsperspektivet,
er det nok vanskelig for meg å ha noen klar oppfatning
av det, fordi det også er ulike signaler på det
fra de selskap som jobber med saken, og jeg kan ikke på noe
faglig grunnlag overprøve de uttalelsene. Men vi kjenner
til at Hydro jobber med et prosjekt, Aker Maritime gjør
det, etter hva jeg nå forstår, i samarbeid med
et seriøst internasjonalt oljeselskap, og vi har det som
Carl I. Hagen viste til fra Dagsavisen i dag. Dette synes jeg er
interessante ting, og jeg synes at vi bør kunne avvente
om disse lar seg realisere på et økonomisk forsvarlig
grunnlag.
Nei, vi går ikke lett forbi den problematikken
som Thorbjørn Jagland og andre har pekt på når
det gjelder import av kraft, som vi i store perioder er avhengig
av, som selvsagt også kan være produsert av sterkt
forurensende energikilder. Men vi tror ikke at en løser
problemet med forurensning i andre land ved at vi selv øker
forurensningen hos oss. Vi må i tilfelle da ha
på plass kvoteavtaler internasjonalt som gjør
at vi får kontroll med at en eventuell økning
hos oss betyr en reduksjon i andre land, og slike avtaler har vi
som kjent ikke på plass ennå.
Presidenten: Da går vi videre til neste
hovedspørsmål, fra Carl I. Hagen.
Carl I. Hagen (Frp): Jeg har også et spørsmål
til statsministeren, basert på et oppslag i Dagsavisen
i dag. På første side står det: «Asylsøkere
velger Norge foran Sverige.» Og inne i avisen fremkommer
det fra avdelingsdirektør Henriette Munkebye i Utlendingsdirektoratet:
«Helt fra 1998 ga Norge signaler om
at vi ønsker å myke opp utlendingspolitikken samtidig
som andre europeiske land strammet inn.»
Resultatet er en eksplosjon i antall asylsøkere
som kommer til Norge. I 1997 var det 2 271, og så etter
at Regjeringen myket opp, kom det i 1998 8 374, og i 1999 ligger
det an til i overkant av 9 000. Tallene er ikke klare før
i neste uke.
Vil Regjeringen sitte stille og være
vitne til at det nå kommer rundt 10 000 asylsøkere
hvert år i tiden fremover? Hvilke konsekvenser vil det
få for mange områder i det norske samfunnsliv
når vi allerede kjenner problemene med integrering av de
innvandrere som allerede er kommet til Norge, og de voksende konflikter
som eksisterer i det norske samfunn? Vil Regjeringen stilltiende akseptere
10 000 pr. år i tillegg til familiegjenforening og annet?
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det er riktig. Regjeringen er seg absolutt
bekjent av at vi har myket opp flyktning- og asylpolitikken på en
del punkter, og den oppmykingen fikk i hovedsak ganske bred tilslutning her
i Stortinget, med et klart avvik spesielt fra Fremskrittspartiets
side. Det er fordi denne regjeringen ønsker å ta
solidaritet og menneskerettigheter på alvor.
Selvsagt vil slike oppmykinger kunne representere
et signal til aktuelle grupper om å søke til Norge
for asyl. Det var vi forberedt på, og det bygger vi opp
et apparat for å håndtere. Men det at det kommer
flere asylsøkere til Norge, betyr ikke at alle disse nødvendigvis
får asyl. Det avhenger av saksbehandlingen i det enkelte
tilfellet, og derfor synes jeg ikke at å operere med disse
tallene her uten videre er dekkende for situasjonen, fordi vi behandler
disse sakene individuelt. Bortsett fra i noen tilfeller hvor man
har hatt mer kollektive ordninger av spesielle krigsårsaker
o.l., så behandles de individuelt og innvilges selvsagt
bare hvis de tilfredsstiller kriteriene i vår utlendingslovgivning.
At andre land fører en mer restriktiv
flyktning- og asylpolitikk , kan ikke vi rå med. Vi føler
at vi må føre en politikk som er human og så vidt
mulig rettferdig.
Carl I. Hagen (Frp): Hans Emanuelsson i det svenske Invandrarverket
sier:
«Vi
har en følelse av at Norge har en høyere profil internasjonalt,
og at det derfor er flere som vil til Norge. Det tar dessuten lengre
tid å behandle søknadene i Norge, og da stiger
sannsynligheten for at du får bli i landet».
Det stikk motsatte sa altså statsministeren
nå, at man hadde bygd opp et apparat. Meldinger i avisene
viser vel nettopp at man ikke har bygd opp et apparat, og at saksbehandlingstiden
er langt lengre enn det som har vært Stortingets intensjoner.
Allikevel ser det ut til at Regjeringen ikke vil gjøre
noen ting for å begrense antallet asylsøknader
gjennom en mer restriktiv politikk. Og når statsministeren
henviser til at også andre har fått kollektivt
opphold, så kommer jo det i tillegg, så vidt jeg
forstår, til disse tallene som nå altså er
rundt 10 000 pr. år. Hvor høyt skal det årlige
tallet på asylsøkere i tillegg til alle de andre
som kommer, være før Regjeringen reagerer overfor
de manges vedkommende som er lykkejegere og ikke flyktninger?
Statsminister Kjell Magne Bondevik: La meg først si at de som måtte
være såkalte lykkejegere, selvsagt ikke får
asyl i Norge på et slikt grunnlag. Vi har en utlendingslov
med kriterier for dette, og det er de som tilfredsstiller disse
kriteriene, som får opphold, ikke såkalte lykkejegere – slik
at ikke den misforståelsen skal bli hengende igjen.
Det er umulig å operere med bestemte
tall her, fordi det er lovgivningen og skjønn ut fra lovgivningen
som avgjør hvor mange som skal få opphold i Norge,
og ikke hvor mange som har søkt. Det avgjør ikke
hvor mange som får opphold. Derfor er det umulig å operere
med bestemte tall. Vi mener at den flyktning- og asylpolitikk som
nå føres, er rimelig, og den har bred tilslutning
i Stortinget.
Jeg er enig med representanten Hagen på ett
punkt, og det er at saksbehandlingstiden fortsatt er utilfredsstillende lang
i mange tilfeller, så vi er ikke ferdige med å bygge
opp det apparatet og få de ordninger som skal til for å få ned saksbehandlingstiden.
Det jobber vi faktisk også med nå.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Lodve Solholm.
Lodve Solholm (Frp): Statsministeren sa at køen ikkje var
så lang, og at ikkje alle som søkjer om asyl,
får opphaldsløyve i Noreg. Men problemet er jo
at sakshandsamingstida er så lang at det no blir ei opphoping
i mottaka, og vi ser at sjølv om statsministeren
hevda at det er brei semje, utanom Framstegspartiet, i denne salen,
er det no fleire og fleire kommunar som seier nei til å ta
imot flyktningar frå asylmottaka, dei som då ventar
på å få fast busetting. Med dei erfaringane
vi no gjer, og vi veit at det å opphalde seg i asylmottak
i lengre tid ikkje er bra for den det gjeld, er spørsmålet:
Kva vil statsministeren gjere for å møte dei utfordringane
og løyse dei problema som kjem i samband med dei store
inntaka? Ville det ikkje vere betre at ein no reduserte inntaket,
slik at ein kunne ta imot dei som skal vere her, på ein
skikkeleg måte og få til ei betre integrering
enn det som er i dag?
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg mener egentlig at jeg langt på vei
har svart på disse spørsmålene, men jeg
skal gjerne utdype det og prøve å presisere det.
For det første er jeg, som sagt, enig
i det som Carl I. Hagen og nå Lodve Solholm uttrykker,
nemlig at saksbehandlingstiden i en del tilfeller er for lang, og
at det fører til en uheldig opphoping av søknader.
Men dette er vi faktisk i gang med å jobbe ut tiltak for å få bukt
med, og der er det spesielt i gang et samarbeid som inkluderer flere
departement, først og fremst Justisdepartementet og Kommunal-
og regionaldepartementet, som har ulike ansvarsområder
på dette feltet for å få en dugnad for å få unna
søknader som har hopet seg opp. Det tar Regjeringen på alvor.
At dette skulle gjøre at vi nå begynner å endre
vår flyktning- og asylpolitikk, gjøre den mer
restriktiv og stenge ute mennesker vi mener har et reelt behov for
beskyttelse, som er truet på ulike måter, det
vil jeg ikke annonsere.
Presidenten: Vidar Bjørnstad – til
oppfølgingsspørsmål.
Vidar Bjørnstad (A): Arbeiderpartiet er enig i at vi skal ta vårt
internasjonale ansvar i forhold til flyktning- og asylsøkere.
Og i all hovedsak er vi enig i de retningslinjer som er nedlagt
i Regjeringens flyktning- og asylpolitikk. Men når det
gjelder innholdet i den, vil jeg også gjenta kritikken
mot praktiseringen i forhold til både behandlingstid for
asylsøkere, og overgangen til integrering i det norske
samfunn i kommunene, der det er uforholdsmessig og beklagelig lang
ventetid, og der vi har registrert at folk har sittet sju år
i mottak før en har fått en avgjørelse
eller er blitt tilbudt opphold i en kommune. Over tid kan vi selvsagt
ikke ha en flyktning- og asylpolitikk som er vesentlig forskjellig
fra andre europeiske land eller våre naboer, men jeg registrerer
at UDI sier at i praksis er ikke forskjellen så stor.
Jeg vil spørre statsministeren: Er
det viktig her å ha et nært samarbeid med EU i
en slik sammenheng? Og spørsmål nr. 2: Vi ser
at en del kommer ulovlig inn i landet gjennom internasjonal menneskesmugling.
Hva vil Regjeringen bidra med for å hindre slik kriminalitet?
Statsminister Kjell Magne Bondevik: For det første vil jeg si at jeg
er glad for at Arbeiderpartiet bekrefter at de i hovedsak er enig
i de retningslinjene som gjelder for vår flyktning- og
asylpolitikk, og det gjør at det er et solid flertall for
dem i Stortinget. Ellers er jeg enig med representanten Bjørnstad
i – som jeg også allerede har sagt et par ganger – at
det er uheldig med en så lang behandlingstid som vi har
i flere tilfeller. Det gjør også at integreringen
ikke blir så god som den skulle være. Det er betydelige
variasjoner mellom norske kommuner med hensyn til i hvilken grad
de tar imot flyktninger og asylsøkere, det kan også selvsagt
henge sammen med deres økonomi og andre forhold. Men dette
jobber vi nå med, vi er klar over nettopp disse to flaskehalsene,
og ønsker å utbedre tiltakene.
Når det gjelder internasjonalt samarbeid,
er jeg enig med representanten Bjørnstad i at det er ønskelig.
Det vil Regjeringen absolutt ha, både med EU og med land
som ikke er med i EU.
Menneskesmugling tar vi på alvor,
det må bekjempes både ved tiltak ved våre
grenser, samarbeidsavtaler med Schengen-landene, og andre tiltak
som kan medvirke til mer effektivitet i så måte.
Presidenten: Vi går videre med neste
hovedspørsmål.
Jan Petersen (H): Når det gjelder dagens heteste sak, vil
jeg si at jeg tror komite er det egnede format akkurat for tiden,
slik at også jeg vil stille spørsmål
om et annet viktig område. Jeg vil stille statsministeren
spørsmål på bakgrunn av den talen han
holdt på NHOs årskonferanse, hvor han drøftet
ting av viktighet både for norsk eierskap og for norske
arbeidsplasser. Der var han meget tydelig på at han nå ønsket å gjøre
noe når det gjaldt formuesskatten og investeringsavgiften.
Og jeg vil gjerne spørre statsministeren: Hvilke forslag
vil Regjeringen fremme?
Statsminister Kjell Magne Bondevik: La meg for det første si når
det gjelder Telia-Telenor saken, at jeg har forståelse
og respekt for at en ønsker å fortsette behandlingen
av den i komite. Det har jeg ikke noe å bemerke til.
Når det gjelder beskatning som er
av betydning for vårt næringsliv og dermed for
sysselsettingen, er Regjeringen innstilt på at det bør
skje endringer, og at det bør skje ytterligere bedringer
i rammevilkårene for vårt næringsliv.
Og i mitt foredrag på NHO-konferansen pekte jeg spesielt
på to forhold. Det ene gjelder opsjonsbeskatningen, og
det andre gjelder formuesbeskatningen.
Fra og med 1999 ble opsjonsskattereglene lempet,
slik at opsjoner ved beregnet verdi under 600 000 kr ikke ble lønnsbeskattet
ved erverv, forutsatt visse vilkår som måtte oppfylles.
Regjeringen vil nå på bakgrunn av erfaringer med
gjeldende regler arbeide for ytterligere lettelser i beskatningen
for at næringslivet i større grad skal kunne bruke
denne ordningen for å knytte til seg og holde på særlig
kvalifiserte medarbeidere. Et aktuelt alternativ vil være å endre
reglene, slik at opsjoner i arbeidsforhold først blir skattepliktige
som lønn ved realisasjon. Da vil reglene i tilfelle tilsvare
det som gjaldt før 1996.
Det er betydelige svakheter også ved
dagens formuesbeskatning ved at ulike formuesobjekt verdsettes til
dels svært forskjellig. Derfor vil vi nå arbeide
med spørsmålet om en mer likeartet verdsetting
av formuesobjekt, eller en fjerning av formuesbeskatningen. Et alternativ
som noen land praktiserer, så vidt jeg vet, er også at
en ikke har formuesbeskatning på såkalt arbeidende
kapital, altså den som står i bedriften og jobber
der for sysselsetting og vekst, mens de har det på annen
formue, altså – kan vi si – formue mer
for private formål.
Det er innenfor disse alternativene Regjeringen
nå vil jobbe og komme til Stortinget, og gjerne i kontakt
med partier som er opptatt av det samme, i løpet av vårsesjonen.
Jan Petersen (H): Så vidt jeg husker, brukte statsministeren
formuleringen at han skulle se på disse
områdene. Og noen ganger får man inntrykk av at
det er nettopp det man gjør, man sitter og ser, men det
blir liksom ikke noe mer ut av det.
Og mitt spørsmål er derfor:
Kan vi på disse to områdene vente substansielle,
konkrete, betydelige forslag om endringer?
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Så vidt jeg husker mine egne uttalelser,
sa jeg ikke bare se på, men jeg sa også arbeide for endringer i en retning som
er positiv for næringslivet, og dermed for sysselsetting
og vekst. Det er vår klare intensjon. Derfor er også mitt
svar på Jan Petersens spørsmål nå:
Ja, en kan vente endringer av substansiell karakter på de
områder som vi her har vært inne på,
kanskje også på andre, men det er disse to vi
nå særlig har i fokus. Jeg gjentar også at
vi gjerne samarbeider med partier på Stortinget som jeg
vet er opptatt av de samme spørsmål, i forbindelse
med fremleggelsen av forslag.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Øystein Djupedal.
Øystein Djupedal (SV): I nordisk eller i europeisk sammenheng er
ikke beskatningen av norske bedrifter spesielt hard. Tvert imot
vil de fleste undersøkelser vise at beskatningsnivået
i Norge ligger omtrent midt i, kanskje heller i underkant. Og det
betyr at når norsk næringsliv mener at konkurransekraften
primært bedres gjennom endringer i beskatningssystemet,
så er det en sannhet med store modifikasjoner. Men mitt
spørsmål til statsministeren er: Hvis man ønsker å endre
opsjonsbeskatningen, hvis man ønsker å endre formuesbeskatningen,
og hvis man ønsker å gi andre lettelser til næringslivet,
vil man stå igjen med at forskjellen mellom beskatning
av kapital og inntekt vil øke. I Voksenåserklæringen er
det et uttalt mål at den skal minskes, altså at
man skal få en relativt større grad av likhet
i beskatningen av lønnsinntekt og formues- og kapitalinntekt.
Og mitt spørsmål er da: Hvis man ønsker
det, vil man gå stikk i strid med det som er Voksenåserklæringens
målsettinger, og hvordan harmonerer det? Det kunne være
min utfordring til statsministeren.
Statsminister Kjell Magne Bondevik: La meg først si at Djupedal har rett
i at generelt sett kan en ikke si at norsk bedriftsbeskatning er
spesielt hard i forhold til andre lands, f.eks. de nordiske. Men
det er en del uheldige elementer i bedriftsbeskatningen som vi ønsker
ikke bare å se på, men arbeide for å endre,
og jeg har pekt på et par slike.
Når det gjelder forholdet mellom beskatning
av kapital og lønnsinntekter, har jo Regjeringen gjort
framstøt for å redusere den forskjellen. Det har
bl.a. blitt avvist av et stortingsflertall.
Når det gjelder formuesbeskatningen,
er det ulike alternativer, som jeg også har pekt på.
Det er et hovedproblem at det i dag er en veldig ulik verdsetting
av formuesobjekt. Og én vei å gå kan
da være å forsøke å få en mer
likeartet verdsetting, og det vil være en substansiell endring.
Et annet forhold jeg pekte på, er det en har i andre land,
at en ikke har en formuesbeskatning av arbeidende kapital i bedriften
i forhold til annen formue. Det kan være en annen vei å gå,
og det vil ikke føre til det problemet som representanten
Djupedal peker på.
Presidenten: Tore Nordtun – til oppfølgingsspørsmål.
Tore Nordtun (A): Nå vil jeg spørre statsministeren om
han kan bidra til å oppklare en del forvirringer. Stortinget
har gang på gang bedt om at Regjeringen må komme
med en gjennomgang av formuesbeskatningen, arveavgiften, investeringsavgiften
og opsjonsbeskatningen. Det har et samlet storting bedt om. Men
så svarte finansministeren på et spørsmål
fra Børge Brende forrige onsdag at det som Regjeringen
arbeidet med nå, og som ville komme i vårsesjonen,
var to saker, momsreformen og boligtakseringen/boligskatten.
Hva kommer Regjeringen med i vårsesjonen?
Statsråd Kjell Magne Bondevik: Ja, vi kommer med de to sakene, momssaken
og boligbeskatningen. Men vi har også varslet at vi utover
det arbeider med ytterligere skattespørsmål, de
som også representanten Nordtun pekte på at Stortinget
har bedt Regjeringen komme tilbake med. I tillegg til opsjonsbeskatningen
og formuesbeskatningen, som jeg har vært inne på i
svar til Jan Petersen, arbeides det også med investeringsavgift
og arveavgift. Så vi akter å følge opp
det Stortinget her har bedt om, og som vi selv på ulike
måter har varslet.
Presidenten: Da går vi videre til neste
hovedspørsmål.
Haakon Blankenborg (A): For å få litt variasjon skal eg
spørje utanriksministeren, og eg vil spørje om
korleis Regjeringa har tenkt å hjelpe til med utvidinga
av EU, for eg spurde statsministeren om det same i byrjinga av desember,
og da verka det ikkje som om han hadde tenkt så nøye
gjennom kva dette ville seie, utover det å støtte
generelt ei utviding av EU. Og det er viktig. Eg trur dei fleste
i Norge er samde i at ei slik utviding er viktig for Europa og for
Norge. Statsministeren har vel vore enda meir konkret og prata om
ein nasjonal konsensus i EU-spørsmål. Eg veit ikkje
om den formuleringa er drøfta i Regjeringa, men det er
iallfall også ei viktig konstatering at det er full oppslutning
om ei slik støtte f.eks. til utviding av EU.
Men det viktigaste for meg no er å finne
ut om Regjeringa har funne ut kva den faktisk kan medverke med i
ein slik utvidingsprosess, fordi vi i Arbeidarpartiet har tenkt å støtte
Regjeringa om den kjem opp med konkrete forslag i eit slikt arbeid.
Vi ventar derfor på konkrete forslag om korleis Regjeringa
kan støtte opp om utvidinga av EU.
Utenriksminister Knut Vollebæk: Det er to ting jeg har lyst til å slå fast
først.
Det første er at vi selvsagt har respekt
for de enkelte lands ønsker. Derfor har vi også understreket
betydningen av at det ikke skapes nye skillelinjer i Europa i vår generelle
holdning til EUs utvidelse, men at vi respekterer de ønskene
som kommer frem.
For det andre vil jeg nok tro at EU i stor
grad greier utvidelsesprosessen selv. Jeg er ikke sikker på at
man i første omgang ser til Norge for å få hjelp.
Men nettopp ut fra den holdningen som vi har tatt om ikke å skape
nye skillelinjer i Europa, har vi vært opptatt av at man
skal legge forholdene til rette for at de landene som ønsker medlemskap,
skal kunne være best mulig forberedt. Det vi konkret har
gjort, er å samarbeide med en del søkerlands myndigheter
om de spørsmålene som vi opplevde var viktige
da vi søkte. Dette har vi også avklart med kommisjonen,
og det har vært positivt mottatt.
I tillegg til dette vil representanten være
kjent med at vi har bestemt at vi skal innbetale en del hundre millioner kroner – jeg
husker ikke helt hvor mye det er – i et regionalt fond
til EU. Dette fondet har vi ment også kan brukes til søkerlandene.
Om det vil skje, er vel ikke helt sikkert, men da vil vi eventuelt
kunne komme tilbake til Stortinget og be om ytterligere midler for å utvide
det fondet som vi allerede har, dette regionale fondet, for at det
også kan omfatte de nye søkerlandene.
Haakon Blankenborg (A): Det er positive tiltak, og eg reknar også med
at ein går vidare på anna enn den økonomiske
støtta. Økonomisk støtte er viktig, og eg reknar
med at det fondet som det har blitt vist til her, og som det vart
vist til i førre runde, er det såkalla EØS-fondet. No
var det slik at Regjeringa foreslo å stryke det. Det var faktisk
etter ein runde med EU at dette kom på plass igjen. Nokon
særleg langsiktig strategi var det neppe bak det når
ein først foreslår å stryke det, og så bruker
det som eit argument for utvidinga. Men det er for så vidt historie.
Mitt spørsmål er om vi kan
vente fleire forslag frå Regjeringa i same gate for å følgje
opp statsministerens positive støtte til det som han seier
er ei avgjerande utvikling i Europa, nemleg opninga mot aust, slik
at dei landa som ønskjer det, faktisk kan bli med. Vil
det kome fleire konkrete forslag frå Regjeringa i så måte?
Utenriksminister Knut Vollebæk: For det første er det ikke bare snakk
om økonomiske tiltak. Disse kursene eller seminarene og
drøftelsene som vi har, er veldig praktiske og går
ikke på økonomiske spørsmål.
Når det gjelder det at Regjeringen
foreslo å stryke regionalfondet, er det heller ikke riktig.
Man foreslo å avslutte det regionalfondet vi hadde, fordi
vi mente at det var begrenset til fem år, og så ønsket
vi å se på et nytt fond som spesielt skulle ta
for seg de nye søkerlandene. Men det viste seg at det var
uenighet om dette i EU, og vi aksepterte da å forlenge
det fondet vi allerede hadde, selv om vi fikk støtte for
vårt syn av flere av EUs medlemsland.
Men i tillegg til det fondet vi nå har, ønsker
vi, som jeg sa, å se på stillingen for de nye
søkerlandene. Et område hvor vi arbeider konkret
for nye søkerland, er i Østersjørådet,
hvor Norge nå har formannskapet. Der ser vi allerede på praktisk
arbeid med institusjonsbygging, og jeg skal gjerne komme tilbake
til Stortinget med mer konkrete ting som vi kan få støtte
for i den sammenheng.
Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.
Kristin Halvorsen (SV): Jeg vil gjerne stille statsministeren et spørsmål.
Statsrådens redegjørelse
om Telia og Telenor ligger i samferdselskomiteen til behandling,
men når statsministeren stiller i spontanspørretimen
dagen etter at hans samferdselsminister har vært i en fire
timer lang åpen høring i Stortinget, regner jeg
med at han både er forberedt på og kanskje til
og med ønsker å gi uttrykk for noen av sine vurderinger
i denne saken før komiteen avgir sin innstilling.
I gårsdagens høring sa statsråd
Dag Jostein Fjærvoll følgende:
«Det
at en statsråd i media blir beskyldt for ikke å ha overholdt
informasjonsplikt eller har feilinformert, er en stor belastning.
Det er det alvorligste en statsråd egentlig kan bli beskyldt
for. Hvis den beskyldningen gjentas i dette hus, er det så alvorlig
at ut fra min vurdering betyr det at det er noe en statsråd
ikke kan leve med, når et flertall måtte gjøre
noe sånt, eller hvis det gjøres noe sånt.»
På generelt grunnlag vil jeg gjerne
spørre om statsministeren deler Fjærvolls vurdering.
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Kristin Halvorsen har jo også betydelig
parlamentarisk erfaring. Jeg tror at det statsråden der
i så måte gav uttrykk for i går, er en
generell oppfatning og en nokså selvfølgelig sak
dersom det dreier seg om feilinformasjon. Det betyr ikke at det
ikke kan være ulike syn på hvor mye informasjon Stortinget
bør få i ulike saker. Det vil alltid være
et skjønnsmessig spørsmål, og det kan
det være ulike oppfatninger av og kritikk av. Det er noe
annet. Men en feilinformasjon – det ligger i sakens natur
at det er så alvorlig at statsrådens uttalelser
der i går etter mitt skjønn var en nokså opplagt
ting, for ikke å si en selvfølgelighet.
Kristin Halvorsen (SV): Da vil jeg gjerne stille et tilleggsspørsmål.
Denne saken har den norske og den svenske regjering håndtert
litt ulikt i forhold til sine parlament. I den svenske riksdagen
var det statsråd Rosengren som holdt redegjørelsen
da fusjonen sprakk, i det norske storting var det statsminister
Kjell Magne Bondevik som holdt redegjørelsen da fusjonen
sprakk. Er det mulig for Regjeringen å sette noe skille
mellom en kritikk som rettes mot samferdselsministeren i denne saken,
og hele Regjeringens stilling?
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det er lov å prøve, men
jeg tror Kristin Halvorsen er fullt klar over at en statsminister
selvsagt ikke svarer på et slikt spørsmål nå på dette
tidspunkt. Det er sannsynligvis flere uker før saken kommer
til behandling i Stortinget i plenum. Slike spørsmål
håndteres av statsministeren der og da, og ikke nå.
Men jeg kan godt kort forklare hvorfor jeg
har funnet det riktig som statsminister å holde ikke bare
en, men to redegjørelser. Jeg holdt også en i
1998, var det vel, da det første fusjonsforsøket
ble stoppet. Grunnen til det er at dette er en stor sak, av betydning
for hele Regjeringen. Den endte jo også til slutt opp på statsministernivå i Sverige
og Norge. Og denne statsministeren har ikke tenkt å vike
unna det ansvaret i en sak som han selv har vært involvert
i, og som er en stor sak.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Carl
I. Hagen.
Carl I. Hagen (Frp): Jeg merket meg statsministerens svar om at
det var feilopplysninger til Stortinget som var det alvorlige. I
den forbindelse vil jeg gjerne spørre statsministeren om
han også er enig i at det ikke i seg selv er påstander
fremført i stortingssalen fra enkeltrepresentanter som
bør være det avgjørende for en statsråds
vurdering av sin posisjon, men at det er påstander som
er klarlagt gjennom votering, som er det alvorlige, og som etter vår
parlamentariske skikk og bruk tvinger en statsråd til å gå av.
Hvis det altså blir vedtatt i Stortinget gjennom votering
at et flertall mener statsråden har feilinformert, er det
det som medfører at han har en plikt til å tre
av fra sin stilling. Men det er jo forskjell på et flertall
manifestert i vedtak, og enkeltrepresentanters påstander.
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg kan i hovedsak si meg enig i
representanten Hagens fremstilling av dette. Det er klart at skulle
noe slikt, altså det som går på direkte
feilinformasjon, komme til uttrykk gjennom et flertallsvedtak, så er
det en nokså ikke bare alvorlig, men opplagt situasjon
og utgang på det.
Hvis den type påstander fremkommer
i uttalelser fra enkeltrepresentanter, vil det en trekker av konklusjoner på det,
måtte gjøres til gjenstand for vurdering og skjønn av
vedkommende statsråd, eventuelt i samråd med sin statsminister.
Det vil det ikke være mulig å gi et eksakt svar
på på forhånd, det må vurderes
der og da hvordan slike uttalelser fremkommer, hvor mange som stiller
seg bak dem, osv.
Presidenten: Erik Solheim – til oppfølgingsspørsmål.
Erik Solheim (SV): Jeg tror vi alle forstår vanskelighetene
med å trekke grensen mellom hva som bør diskuteres
nå, og hva som skal diskuteres senere, men jeg vil likevel
forsøke å ta opp et litt prinsipielt spørsmål
med basis i det som ble svart av statsråd Fjærvoll
i går. Hans forsvarslinje var at det ikke var nødvendig å legge
fram det som hadde stått i brevene fra advokatfirmaene,
fordi Regjeringen hadde tatt hensyn til dette i sitt forhandlingsopplegg
overfor svenskene og i sin håndtering av saken.
Spørsmålet blir om ikke Regjeringen
også er pliktig til å legge fram for Stortinget
informasjon som er av avgjørende betydning for dem som
er i grunnleggende opposisjon til Regjeringens handlemåte.
SV var som kjent skeptisk og kritisk til Regjeringens handlemåte
i denne saken helt fra start, og også til det Regjeringen
var pålagt av stortingsflertallet. Har ikke også de
krav på å få informasjon som er av avgjørende
betydning, og som kan styrke deres syn i den debatt som er rundt
en så stor og viktig og avgjørende sak?
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg er for så vidt enig i det generelle
utsagnet at det bør legges fram informasjon hvis den er
av avgjørende betydning for Stortingets behandling av saken.
Vi har altså ikke sett det slik i dette tilfellet. Det
har jo kommet en rekke innspill til departementet både
fra økonomiske, juridiske og andre rådgivere under
forhandlingsprosessen. Disse har departementet fortløpende
tatt opp og forsøkt å finne løsninger
på, og i dette tilfellet, hvor det gjaldt stemmerettsregler,
fant en altså en løsning på det gjennom
aksjonæravtalen. Derfor fant ikke Regjeringen noen avgjørende grunn
til å fremsende den problematiseringen.
Vi har for øvrig kilovis med dokumenter
som også har problematisert andre forhold, men som vi har
funnet løsninger på.
Men det vil alltid, som jeg har sagt tidligere,
være et skjønnsspørsmål hvor
mye slikt stoff som skal oversendes. At dette hadde hatt noen avgjørende
betydning for SVs standpunkt, har jeg ikke særlig stor
tro på, det vil jeg tro hadde vært det samme uansett,
og jeg vet ikke om SV hadde fått flere med seg på sitt
standpunkt om dette hadde fulgt med.
Presidenten: Vi går da videre til neste
hovedspørsmål.
Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg har et spørsmål til landbruksministeren.
Vi vet at Prior (Norske Eggsentraler) for tiden
anklages av konkurrenter for å bruke mafialignende metoder for å sette
konkurrentene ut av spill. I dag er de faktiske forhold at Prior
har eksklusive rettigheter gjennom et markedsreguleringsansvar.
Det betyr at dette selskapet i perioder kan sette sine konkurrenter
ut av spill f.eks. ved billigsalg. I dag har vi et system der alle
aktører innenfor kyllingmarkedet, private og samvirket,
må betale inn omsetningsavgift, men når det foretas
billigsalg, er det bare Prior som kan delta med egenprodusert vare,
og vi har en tydelig konkurransevridning.
Mener statsråden det er riktig og
rettferdig at Prior skal benytte konkurrentenes omsetningsmidler
for å kunne selge sine varer billig?
Statsråd Kåre Gjønnes: Når det gjelder beskyldninger mellom
aktører i markedet, private og samvirket som sådant,
synes jeg ikke det er min rolle å gå inn og ta standpunkt
til dem, dem får de framføre på den måten
de finner hensiktsmessig på eget grunnlag.
Når det gjelder markedsreguleringsordningene,
har det vært en bred tilslutning i Stortinget til at markedsregulering
som sådan er et ansvar næringen selv må ta innover
seg. Dette er et annet system enn det som f.eks. er i EU, der det
er offentlige myndigheter som bevilger midler til markedsreguleringsordninger.
I Norge er det slik at det er produsentene selv som gjennom avgiftsbelegging
må sørge for å finansiere de tiltak som
er nødvendig for å finne markedsbalanse. Dermed
vil naturligvis også de som har fått dette ansvaret,
samvirkebedriftene, måtte vurdere ulike tiltak for å nå de
mål de er pålagt gjennom det systemet Norge har
valgt.
I stortingsmeldingen som Regjeringen har fremmet, som
nå ligger i Stortinget til behandling, bekrefter vi at dette
er et system som vi også vil opprettholde i framtiden,
og at markedsreguleringsansvaret og forholdet mellom tilbud og etterspørsel
er et ansvar som næringen selv må ta. Det er naturligvis
viktig at dette utføres på en måte som
det offentlige kan akseptere, og det har vi en overvåking
på i enhver sammenheng når de opererer med sine markedsreguleringstiltak.
Øystein Hedstrøm (Frp): Det er riktig som statsråden sier,
at markedsreguleringssystemet er en unik og etter min mening antikvert
ordning for Norge, og i løpet av ett år, for et
par år siden, gikk tre private fjørfeslakterier
konkurs, eller de måtte avvikle virksomheten. Det var Rogaland
Fjørfeslakteri, Norsk Fugl og Hedmark Fugl. Så det som
skjer i praksis med de eksklusive rettighetene til markedsregulator,
er at de snart har et tilnærmet monopol på kyllingsektoren
i Norge. Hadde vi fått deregulert dette markedet og fått
mer reell konkurranse, ville kanskje vi som konsumenter til og med
kunne kjøpe kyllingen billigere i Norge. Det er kort vei
mellom beslutning om produksjon til produktet er klart for salg,
og det burde være mulig å selge kylling både
på Dombås og Dokka og over hele landet uten noen
markedsreguleringsordninger.
Vil statsråden ta et initiativ, slik
at kylling kan tas ut av omsetningsloven?
Statsråd Kåre Gjønnes: I hvert fall fra mitt ståsted er
jeg ikke i stand til å kunne konstatere at det er markedsreguleringsordningene
som har vært årsak til at enkelte bedrifter har
gått konkurs. Det er mange ting som innvirker på om
en bedrift er lønnsom eller ikke, det ligger i konkurransesystemet
som sådant.
Jeg vil bare bekrefte at fra Regjeringens side
har vi gitt melding til Stortinget gjennom meldingen, og da vil naturligvis
Stortinget kunne drøfte nettopp de spørsmål som
Hedstrøm nå reiser. Men vår oppfatning,
og det som vi da melder til Stortinget, er at vi ønsker å opprettholde den
markedsreguleringsordningen vi i dag har, på den måten
den organiseres. Vi har meldt tilbake at vi vil se litt på sammensetningen
av Omsetningsrådets styre og hvilken vedtaksmyndighet det
har, hva det er som skal behandles i Omsetningsrådets styre,
og hva som har en slik politisk karakter at det bør behandles
av departementet. Utover det har ikke Regjeringen gjennom sin melding
foreslått noen endringer.
Presidenten: Vi går da videre til neste
hovedspørsmål.
Torstein Rudihagen (A): Spørsmålet mitt går òg
til landbruksministeren.
Landbruksmeldinga skal vi kome attende til
i rikt monn, men eg våger meg litt innom den nå,
for den skildrar den utfordringa som jordbruket har, m.a. ved ein
aukande priskonkurranse på standard jordbruksvarer, ein konkurranse
som sjølvsagt vil auke når importvernet blir redusert,
men som vi òg ser store utslag av i dag, i og med at mange
nordmenn handlar mat i utlandet, spesielt kanskje i Sverige. Derfor
er det rett og bra at meldinga retter søkjelyset mot spesiell
matproduksjon, det som vi ofte kallar nisjeproduksjon, som i dag
vender seg mot ein kjøpe- og betalingsvillig marknad, eit
marknadsområde som ofte spør etter det litt meir
spesielle, det originale og det genuine. Det ser vi òg
i ein del andre land i Europa at ein har lukkast godt med. Analysane
i landbruksmeldinga er positive når det gjeld det potensialet
som måtte ligge her. Dess meir forunderleg er det da at
det ikkje ligg føre eit handlingsprogram for å kome
i mål med dei ambisjonane.
Kan landbruksministeren nå seie noko
om dei tiltaka som her kan settast inn?
Statsråd Kåre Gjønnes: Jeg er enig med representanten Rudihagen i
at landbruket har store utfordringer og kom egentlig over i en mer
kreativ tenking omkring de muligheter man kan finne i nisjeproduksjoner
utover å produsere standard vare, som jeg ofte kaller liter
og kilo. Det har vi altså for mye av, og vi må ha
sterke tiltak for å begrense produksjonen i forhold til
markedet.
Skal vi greie å ha et landbruk for å ha
levende bygder, må vi ha en kreativitet for å utvikle
en merverdiskaping på produktet, som også kan
utløse en større betalingsvillighet når
det gjelder spesielle produkter. Dette er fyldig omtalt i meldingen.
Vi har også sagt at vi vil ha en handlingsplan omkring
dette, og vi har i meldingen beskrevet hvilken retning vi mener
norsk landbrukspolitikk skal ha framover. Tilbakemeldingen fra Stortinget
vil gi Regjeringen et arbeidsgrunnlag for å sette i gang
tiltak på de punktene der Stortinget sier seg enig med
Regjeringen – og jeg håper jo at det vil gjelde
det meste av det som står i meldingen.
Vi har allerede opprettet et produktutviklingssenter
på FoU-siden som skal gi bedre tilgang for mange av de små næringsmiddelbedriftene.
Vi har faktisk ca. 1 200 næringsmiddelbedrifter
som er matvarerelatert rundt omkring i Norge, og vi prøver å koordinere
kunnskap slik at disse også kan få tilgang på dette.
Men til sjuende og sist skal vi også lage
en egen handlingsplan for nisjeproduksjon, for dermed å utfordre
den enkelte produsent og samtidig gi større ansvar til
mellomleddet, med støtte fra offentlige myndigheter for å oppnå denne
retningen for norsk landbruk framover.
Torstein Rudihagen (A): Eg synest ærleg talt at dette blir
litt smått og litt tafatt. Vi hadde jo ei melding frå Landbruksdepartementet
til behandling sist haust, nemleg skogmeldinga. Der òg
var det eigentleg same problematikken. Der innsåg ein òg
at det var naudsynt med ei verdiskaping av produkta for at norsk
skognæring skulle vere konkurransedyktig. Der var det konkretisert
eit verdiskapingsprogram som vi syntest var veldig bra, og som òg
hadde Arbeidarpartiet si fulle oppslutning.
Eg håper landbruksministeren kan vere
einig med meg i at for å lukkast i dette, krevst det ei
nokså stor omstilling, og det krevst ei langsiktig, tung,
strategisk satsing. Og da er spørsmålet: Kva med
Næringsmiddeltilsynet? Kva slags tankar har landbruksministeren
for å gjere Næringsmiddeltilsynet meir til ein
samarbeidspartner enn rådgjevar for denne småproduksjonen?
Og det andre spørsmålet:
Kan landbruksministeren skissere korleis han kunne tenkje seg eit
slikt verdiskapingsprogram gjennom byggestønadsordningar
og SND eller kva det nå måtte vere?
Statsråd Kåre Gjønnes: For det første ligger det i den meldingen
som Stortinget har fått overlevert, at vi ønsker å opprette
et kompetansesenter i Nord-Norge som spesielt skal være
innrettet mot å få denne nisjeproduksjonen i gang
i et utsatt område som Nord-Norge. Dette er en ganske stor
satsing.
Vi har videre beskrevet det som går
på merkeordninger, regionalmerking og merking for spesialiteter,
som vareopplysning for dem som skal kjøpe produktet. Så det er
allerede satt i gang tiltak.
I henhold til skogmeldingen og verdiskapingsprogrammet,
nå etter at Stortinget sluttet seg til dette, har Regjeringen
og departementet satt i gang et forprosjektarbeid som skal fremme
sin sluttrapport innen 15. april 2000, som da vil gi grunnlag for å gå videre
med selve programmet.
Regjeringen har budsjettmessig fulgt opp på en
særdeles god måte gjennom det budsjettet som også har
fått tilslutning i Stortinget. Så jeg føler
at på dette området har vi tatt initiativ, og
vi er allerede i gang, men vi kan ikke gå fortere enn det
Stortinget har gitt klarering for.
Presidenten: Vi går da videre med hovedspørsmål – Svein
Ludvigsen.
– Dersom tiden tillater det, vil siste
hovedspørsmål bli stilt av representanten Steinar
Bastesen.
Svein Ludvigsen (H): Jeg har et spørsmål til
landbruksministeren.
Regjeringen vedtok 7. januar i år
at osteprodusenten Synnøve Finden og andre heretter bare
skal få begrenset melkemengde fra monopolisten og konkurrenten
TINE Norske Meierier. Om det sier Konkurransetilsynet at Regjeringen
dermed hindrer konkurranse i meierisektoren fordi det favoriserer
samvirkebedriften Tine framfor private bedrifter. Taperne er forbrukerne
som må betale høyere pris på ost og andre
meieriprodukter, og i siste instans får bonden dermed også mindre
pris for melken sin.
Regjeringens vedtak er heller ikke helt i samsvar
med det Stortinget vedtok da man lagde en ny markedsordning for
melk i 1995-1996. Hensikten med den var jo å øke
valgfriheten for forbrukerne og dermed få ned prisene på melkeprodukter
i butikkene.
Konkurransetilsynets kritikk av Regjeringen
slår fast at forbrukerne betaler høyere butikkpris
enn nødvendig. Og mitt spørsmål til statsråd
Gjønnes er om han erkjenner at vedtaket er i konflikt med
forbrukernes interesser og Stortingets ønske om økt
konkurranse?
Statsråd Kåre Gjønnes: Regjeringens behandling gjennom kgl. resolusjon
av denne saken har sin bakgrunn i en klage fra Synnøve
Finden på et vedtak som er gjort i Omsetningsrådet.
Det er bakgrunnen for Regjeringens befatning med det. Regjeringens
behandling har resultert i en delvis imøtekommelse av Synnøve
Findens anførsler og synspunkter i forhold til Omsetningsrådets
vedtak. Etter at vedtaket er blitt kjent, har Regjeringen fått
kritikk fra TINE Norske Meierier, som mener at den har gått
for langt, og Regjeringen har fått kritikk fra Synnøve
Finden, som mener den har gått for kort. Regjeringens konklusjon
bygger på en totalvurdering av de oppgavene som det offentlige
har pålagt TINE Norske Meierier gjennom markedsregulering,
og det ønsket vi har for å skape en mulighet for
konkurranse i markedet, og ut fra det har vi kommet fram til et
vedtak som forsøker å ta høyde for mest
mulig imøtekommenhet i forhold til disse to hensyn.
Svein Ludvigsen (H): Jeg kan ikke si meg helt enig med statsråden
eller fornøyd med svaret. Derimot er jeg mer fornøyd
med Konkurransetilsynet, som slår fast at vedtaket som
Regjeringen har gjort, er til skade for konkurransen og dermed også til
skade for både forbruker og melkeprodusent, fordi man på den
måten for å forhindre høyere pris på melk
faktisk forhindrer økt produksjon av melk. Det er jo et
problem at man har overproduksjon, så dermed burde man
også kunne åpne for økt levering til de
private produsentene.
Så mitt spørsmål
blir da om ikke statsråden ville se det som en fordel om
det forelå en klage til Konkurransetilsynet, som gjennom
sitt vedtak kunne pushe på Regjeringen for å få den
til å åpne for økt leveranse av melk
til Synnøve Finden og andre private produsenter.
Statsråd Kåre Gjønnes: Som bakgrunn for Regjeringens konklusjon i
kgl. resolusjon foreligger det naturligvis en bred drøfting
av de synspunkter som Tine har gitt uttrykk for, og for de synspunkter
som Synnøve Finden har gitt uttrykk for. Det har også vært
høring med aktørene i departementet. I denne drøftingen,
som naturligvis var åpen, og etter min mening veldig grundig,
kom også Konkurransetilsynet med sine uttalelser i saken.
De lå også på bordet da Regjeringen tok
sin beslutning. Jeg vil tro at Konkurransetilsynet ikke overprøver
et politisk fattet vedtak i Regjeringen. De har gitt sitt syn til
kjenne i forbindelse med den behandlingen som Regjeringen har gjort.
Presidenten: Neste hovedspørsmål
vil bli stilt av Steinar Bastesen. Presidenten gjør oppmerksom
på at vi er litt på overtid, men med Stortingets
tillatelse vil Presidenten foreslå at hr. Bastesen likevel
får stilt sitt spørsmål.
– Ingen innvendinger har fremkommet.
Steinar Bastesen (TF): Jeg har et spørsmål til
statsministeren.
Stortinget har vedtatt at vi skal ha et multikulturelt samfunn
i dette landet. Vi har fått en god del forskjellige religioner,
bl.a. er det mange muslimer. Koranen sier at en muslimsk kvinne
ikke kan gifte seg med en ikke-muslimsk mann eller en kristen. Det
er ikke tilfellet for en mann, for en mann kan gifte seg med en
kristen eller ikke-muslimsk kvinne, for hun blir da mannens eiendom. Hvis
en muslimsk kvinne av kjærlighet tillater seg å forsøke å gifte
seg med en ikke-muslimsk mann, blir hun trakassert, forfulgt, kidnappet,
deportert, ofte til opprinnelseslandet, der hun utsettes for ulykke,
dør eller forsvinner. Dette er dokumentert i TV her i Norge.
Ser statsministeren dette som et fremtidig
problem i Norge? Og hvilke tiltak har statsministeren og Regjeringen
tenkt å iverksette for å ivareta et minimum av
menneskerettigheter for disse kvinnene?
Statsminister Kjell Magne Bondevik: La meg generelt si at det er klart at i Norge
gjelder norsk lov, som også hviler på menneskerettighetskonvensjoner
som vi har tiltrådt. Derfor aksepterer vi selvsagt ikke
slike tilstander som det representanten Bastesen nå refererte
til. Mennesker som kommer i en slik situasjon, har krav på samfunnets
beskyttelse, og tiltak skal settes inn ut fra loven mot dem som
måtte iverksette dem. Det vil være Regjeringens
politikk.
Vi skal også ha respekt for andre
religioner og religionsfrihet, og de som frivillig følger
de ekteskapsregler som Koranen foreskriver, har selvsagt fullt krav
på respekt for det. Men de som ikke måtte gjøre
det, og som blir utsatt for slike tilstander som Bastesen refererte
til, har selvsagt det norske samfunnet en plikt til å beskytte.
Steinar Bastesen (TF): Jeg har et tilleggsspørsmål.
Dette blir ofte framstilt som en kvinnekamp,
men det har ingenting med kvinnekamp å gjøre.
Det er spørsmål om religiøs fundamental
fanatisme. Mitt tilleggsspørsmål er: Vi gir i
dag tilskudd til private skoler, bl.a. er det vedtatt at vi skal
gi tilskudd til muslimske skoler der ungene nettopp skal pugge Koranen
og lære de skikkene som jeg nå har referert til.
Er det fornuftig bruk av pengene? Og vil det sikre de menneskerettighetene
jeg refererte til i stad?
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Etter mitt syn er vår privatskolelovgivning
nettopp også et utslag av respekt for menneskerettigheter,
inklusiv foreldreretten. Hvis foreldre ønsker at barna
skal få undervisning i en alternativ skole, enten det er
ut fra pedagogiske kriterier eller livssyn, bør de ha krav
på støtte for det. Det har faktisk med demokrati,
frihet og menneskerettigheter å gjøre. Men disse
private skolene, enten det er muslimske eller andre, skal selvsagt
også drive sin virksomhet på basis av norsk lov.
Som jeg sa: Mennesker som frivillig følger Koranens regler
på ulike områder, har krav på respekt
for det. Men hvis noen ikke gjør det, og så blir
utsatt for ulovlige handlinger, er det altså samfunnets
ansvar å gripe inn og beskytte disse menneskene. Og det
vil selvsagt bli gjort.
Presidenten: Den muntlige spørretimen
er nå omme, og vi går over til den ordinære
spørretimen.