Se også behandlingen av sak nr. 4, nr. 5 og nr. 6 på formiddagsmøtet.

Presidenten: Den innkalte vararepresentant for Møre og Romsdal fylke, Eli Sollied Øveraas, har tatt sete.

Bent Hegna (A): Den siste tiden har avslørt tydelig hva som er en oljenasjons store utfordring: Vi må lære å forholde oss til svært usikre og svingende oljepriser. Det er også slik at kampen om investeringene blir stadig tøffere. Norsk sokkel konkurrerer om investeringer med en rekke andre land.

Politikerne har en stor og vanskelig oppgave med å styre den økonomiske politikken. De enkelte oljeselskapene må forberede seg på den stadig sterkere konkurransen. I denne situasjonen er det svært viktig at selskapene som opererer på norsk sokkel, opplever at de betingelsene som avgjøres i Norge, ikke skifter fra år til år, og gjerne flere ganger i året, i takt med politikernes behov for penger til å innfri feite valgløfter.

Norge kan aldri konkurrere med enkelte andre land om lavere skatter og mulighet for rovdrift på arbeidsfolk og miljø. Men én ting må vi kunne tilby som et viktig konkurransefortrinn: Stabilitet og langsiktighet er kan hende det eneste fortrinn vi har på norsk sokkel. I denne sammenhengen er ikke minst den siste tidens usikkerhet omkring f.eks. økning av CO2 –avgiften viktig, en økning som i juni var så viktig for Regjeringen at den truet med å gå av om den ikke fikk flertall for den, mens det nå i høst var omvendt, nå ville Regjeringen godta kutt i CO2 –avgiften for å kunne vingle videre.

Det har vært usikkerhet om selskapsskatt, og det har vært usikkerhet omkring nye rutiner for nye felt. Dette er ikke spesielt god politikk for stabilitet og langsiktighet.

En annen side av virkeligheten med lave oljepriser er hvordan oljeselskapene forholder seg til dette. Fra den siden kan det vanskelig møtes med annet enn reduserte kostnader.

NORSOK-prosessen viste oss at det var mulig å redusere kostnadene og ved det forlenge levetiden på feltene og levetiden for Norge som oljenasjon. Det er mye som tyder på at vi bør gå inn i en ny NORSOK-runde. Det er all grunn til å tro at oljeprisen forblir lav, og det er jo bare penger å tjene på å redusere kostnadene om prisen på olje skulle stige igjen.

Det å kutte kostnader har én velkjent side. Det er som regel de ansatte som må blø. Hardere arbeidspress og tøffere arbeidsmiljø er en høy pris å betale for mange. Etter min oppfatning er det mulig å gjennomføre nødvendige prosesser uten at det går på helsen løs, men det krever ledelse.

Myndighetene har etter min mening et spesielt ansvar for å ta initiativ til at selskaper som opererer på sokkelen, gjennomfører nødvendige tiltak på en forsvarlig måte. Vi har også en meget sterk leverandør- og utstyrsindustri som rammes av lave oljepriser og jakten på kostnader. Det er et viktig ansvar at også denne delen av Olje-Norge, som kanskje er det vi må satse på når det en gang tar slutt på olje og gass, kommer igjennom dette med hodet over vannet. Verdiskapingen i denne teknologiske og kunnskapsbaserte industrien vil bli et viktig fundament for industriproduksjon i framtidas Norge.

Så noen ord til slutt om noe som andre fra Arbeiderpartiet har tatt opp før meg, men som ikke blir mindre viktig av den grunn: omstillinger i kraftsektoren.

I en situasjon med stadig økende etterspørsel etter strøm produsert på rein vannkraft, og hvor vi hele tiden må importere kullkraft, må det være feil å foreslå tiltak som motvirker omorganisering og effektivisering i kraftsektoren. Å gjøre som Regjeringen vil, fjerne refusjonsordningen for dokumentavgift, er å sende et signal ut til denne bransjen – at vi ikke vil ha mer effektivitet og omstilling, at Regjeringen ikke vil ha en mer effektiv vannkraftproduksjon og -omsetning!

Jeg ser i dagens aviser at tidligere nestleder for Senterpartiet, Kolbjørn Almlid, kaller nåværende linje i Senterpartiets politikk for «reaksjonær» og «bakstreversk». Jeg skal ikke gå så langt. Men å ville bremse omorganisering i en tid med så store omveltninger i dette markedet både i Norge og i Europa, med stadig større underskudd på strøm i Norge, hvor vi importerer mer og mer kullkraft, og å ville bremse effektiviseringen, det er iallfall ikke særlig framtidsrettet. Men det er vel kanskje heller ikke Senterpartiets rolle å være framtidsrettet.

Bror Yngve Rahm (KrF): Budsjettforslaget for Olje- og energidepartementet bærer naturlig nok noe preg av de innstramninger som det synes å være stor enighet om når det gjelder statsbudsjettet. Likevel har Regjeringen evnet å ivareta viktige prioriteringer, noe som også gjenspeiles i forliket med Høyre og Fremskrittspartiet.

Regjeringens hovedmålsettinger for energipolitikken er knyttet til langsiktighet, verdiskaping, velferd, sysselsetting, fremtidig kraftforbruk og et ønske om å etablere energinasjonen Norge som et foregangsland i miljøspørsmål.

Forslaget til budsjett for 1999 imøtekommer langt på vei disse hovedmålene. Ikke minst er det gledelig at satsingen på enøk og alternativ energi er sterkt prioritert i budsjettforslaget. Dette samsvarer med Regjeringens mål om begrensning av energiforbruket.

Norge er blant de land som forbruker mest elektrisk kraft pr. innbygger. Prognosene for de neste 15-20 årene innebærer et økende kraftbehov og medfører samtidig at import av elektrisitet under gitte forutsetninger også vil øke. I et slikt perspektiv understreker Regjeringen i Voksenåserklæringen viktigheten av å tenke nytt omkring hvordan vi best kan løse fremtidig kraftbehov og samtidig ta nødvendig hensyn til miljøutfordringene for energisektoren samlet sett.

Med det som bakteppe stilles vi overfor enorme utfordringer på energisektoren. For å motvirke økende forbruk av fossile ressurser og samtidig ta vare på resterende, store vassdrag, vil derfor vår vilje til kritiske holdninger til dagens energiforbruk og prognoser for kommende år være svært viktig. Å bygge ut nye, store vassdrag og samtidig åpne for bruk av gass til dekning av et forventet økende innenlands energiforbruk er i denne sammenheng neppe veien å gå. Jeg er derfor glad for av Regjeringen har sagt nei til utbygging av Øvre Otta-vassdraget, og at signaler fra Høyre gir forhåpninger om at vassdraget kan spares.

Jeg er derimot lite glad for at Arbeiderpartiets landsmøte nå har åpnet for bruk av gass på det innenlandske marked. Jeg kan vanskelig forstå annet enn at dette er i strid med partiets eget program, som understreker den norske gassen som eksportartikkel til avlastning for sterkt forurensende kraftproduksjon i andre land. Jeg har også registrert betydelig frustrasjon innen Arbeiderpartiets egne rekker over dette vedtaket, som vanskelig kan tolkes annerledes enn som et miljøpolitisk tilbakeskritt.

Derimot er Regjeringens offensive holdning til å tenke nytt for fremtidens energipolitikk et skritt i riktig retning. Arbeidet med å utvikle alternativ energiproduksjon videreføres gjennom det opprinnelige forslaget til neste års budsjett, på 270 mill. kr. Forslaget er riktignok noe redusert ved det inngåtte forlik med Høyre og Fremskrittspartiet, men likevel sitter vi igjen med en betydelig økning i forhold til årets budsjett.

I sum betyr budsjettforliket mellom regjeringspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet en økning på 30 pst. til enøk og alternativ energiutvikling i 1999.

Når det gjelder tilskudd til introduksjon av energiteknologi og bioenergi, vil den økte satsingen gjøre det mulig å utvide støtteordningen til også å gjelde solenergi, og i tillegg styrke innsatsen særlig for vindkraft, varmepumper og fjernvarme. Fritaket for investeringsavgift og produksjonsstøtten til vindkraft betyr en viktig styrking av innsatsen, i tillegg til den økte muligheten for investeringsstøtte som det legges opp til i budsjettet.

Økt satsing på enøk og alternativ energi kombinert med Regjeringens forslag til økt elavgift, viser at Regjeringen tar på alvor målsettingen om at Norge i et normalår skal være selvforsynt med elektrisk kraft gjennom fornybare energikilder. Elavgiftsøkningen, som Regjeringen har foreslått, har imidlertid ikke fått det nødvendige flertall i Stortinget, og det er derfor grunn til å etterlyse konkrete, alternative tiltak for å nå denne målsettingen.

Regjeringen foreslår å avvikle ordningen med refusjon av dokumentavgift for kraftselskaper. Jeg støtter dette, bl.a. av hensyn til likebehandling i forhold til andre virksomheter, og er tilfreds med at forliket med Høyre og Fremskrittspartiet sikrer flertall for forslaget.

Fra og med budsjettet for 1993 har Stortinget samtykket i at Kongen under gitte forutsetninger kan godkjenne nye prosjekter i petroleumsvirksomheten. Fullmakten til forenklet myndighetsbehandling foreslås videreført i budsjettet for 1999, men øvre grense for de samlede investeringer pr. prosjekt foreslås redusert fra 5 milliarder kr til 3 milliarder kr. Regjeringen har ved dette signalisert vilje til økende deltakelse fra Stortingets side, men en registrerer at flertallet ønsker å gi Regjeringen utvidede godkjenningsfullmakter.

Jeg vil til slutt anbefale det fremlagte forslag, inklusiv forliket med Høyre og Fremskrittspartiet, for Olje- og energidepartementets budsjett for 1999, et budsjett som ivaretar og viderefører hovedprioriteringer for en ny og fremtidsrettet energipolitikk.

Torny Pedersen (A): Samfunnet er i stor utvikling, særlig når det gjelder teknologi. For å komme videre med teknologi og utvikling trenger vi i framtiden å legge stor vekt på forskning. Andre land i Europa er kommet lenger enn oss, og vi må i framtiden satse enda mer på grunnleggende forskning for å skape kompetanseheving og verdiskaping i Fastlands-Norge, ikke minst i distriktene. Dette har Arbeiderpartiet innsett, og foreslår derfor å opprette et Norges forskningsfond, der statlig salg av aksjer og eierandeler omplasseres til framtidsrettet forskning istedenfor at formuen går til å dekke rent forbruk og borgerlige overbud.

Arbeiderpartiet mener det bør satses på tre hovedområder: marin forskning, medisinsk forskning og miljøforskning. Det siste vil være av stor betydning for at vi skal kunne nå våre forpliktelser i Kyoto-avtalen om utslipp av klimagasser.

Miljøvernforskning hadde høy prioritet i norsk forskningspolitikk mens Arbeiderpartiet hadde regjeringsmakten; faktisk økte forskning og utvikling finansiert av Miljøverndepartementet, med over 50 pst. på 1990-tallet, fram til 1997. Miljøforskningen i dag stiller nye krav til forskningsinnsats.

Vi vet at grunnforskningen er fundamentet for annen forskning. Vi har derfor et offentlig ansvar for å sikre denne forskningen gode rammevilkår, og da kan vi ikke bruke ostehøvelprinsippet og skjære litt her og litt der. Likevel er det dette det borgerlige flertallet gjør i neste års budsjett, der basisbevilgningene til forskningsinstituttene også har fått et lite kutt. Det er ikke de store tallene, men signalene gjør at Norge ganske raskt kan stå uten ekspertise i forskningsarbeidet. Bare innenfor Norsk institutt for naturforskning, NINA, er antallet forskere faktisk redusert fra 15 til 8 over kort tid. Det vil i framtiden være viktig å gi disse instituttene en større forutsigbarhet i rammevilkårene for det arbeidet de gjør.

Vi har fortsatt mange uløste oppgaver innenfor miljøvernforskning, miljøarbeid og miljøopprydding rundt omkring i landet. En av de mest forurensede plasser i landet er det tidligere gruveindustristedet Sulitjelma. Hele komiteen er enig om at staten som siste eier av gruvevirksomheten har ansvaret for miljøoppryddingen i Sulitjelma, og at det fortsatt gjenstår store oppryddingsarbeider etter 104 år med gruvedrift og store forurensninger. Et eksempel på dette er: I 1989 ble smeltehyttepipen – den er 65 meter høg – sprengt ned, den var til fare for omgivelsene, ble det sagt. I dag, 10 år etter, ligger den der nesten nedgravd av sand og støv fra slagghaugene, som under spesielle værforhold sender svarte skyer over deler av Sulitjelma.

Komiteens uttalelse er derfor en seier for Sulitjelma-samfunnet og gir håp om at vi skal klare å løse de omfattende forurensningsproblemene til tross for at Regjeringen mener deres økonomiske forpliktelser er avsluttet i Sulitjelma. Dette mener Regjeringen, selv om et flertall i finanskomiteen i revidert nasjonalbudsjett i 1998 påla departementet å komme med midler til opprydding på budsjettet for 1999.

Hvor langt fra virkeligheten er Venstres politikere, som kaller seg miljøforkjempere og attpåtil har statsrådene i både Nærings- og handelsdepartementet og Miljøverndepartementet? Arbeiderpartiet foreslår i budsjettet for 1999 å bevilge 1 mill. kr til oppryddingsarbeidet i Sulitjelma, og SV støtter dette. Dessverre ble Sulitjelma et offer for et borgerlig budsjettforlik. De fem borgerlige partiene fant ikke økonomiske midler til miljøarbeidet i Sulitjelma, og Sulitjelma må vike for maktens tinde, også denne gangen. Jeg velger å tolke det slik at ved neste korsveg står komiteen samlet.

Presidenten: Lars Rise har bedt om ordet utenom tur for å sette fram et forslag.

Lars Rise (KrF): Jeg skulle gjerne ha kommentert en del av det som Torny Pedersen sa, men …

Presidenten: Det er ikke mulig, det er for å fremsette et forslag representanten nå har fått ordet.

Lars Rise (KrF): Ja, jeg skal få fremsette forslag nr. 3 på side 54 i innstillingen.

Presidenten: Lars Rise har da tatt opp det forslag han refererte til.

Statsråd Guro Fjellanger: Innenfor et ellers stramt budsjett fortsetter Regjeringen innsatsen for et bedre miljø. Dette krever at ambisjonene og virkemidlene i miljøvernpolitikken både blir vedlikeholdt og styrket. Miljøvernpolitikken må forankres bedre lokalt, og den må integreres bedre i det økonomiske systemet og i de ulike sektorene. Hovedsatsingsområdene i budsjettet er klimatiltak, vern av biologisk mangfold og tiltak mot helse- og miljøfarlige kjemikalier. Regjeringen har også fastsatt nye, ambisiøse nasjonale mål for luftkvalitet. Jeg er fornøyd med at vi har fått tilslutning til hovedlinjene i budsjettproposisjonen.

Miljøvernpolitikken favner langt videre enn Miljøverndepartementets eget budsjett. I samband med statsbudsjettet er de to første sektorvise miljøhandlingsplanene lagt fram, av Samferdselsdepartementet og Forsvarsdepartementet. I 1999 vil det bli utarbeidet flere nye planer.

Proposisjonen om grønne skatter var ett steg i en nødvendig omlegging av skatte- og avgiftssystemet og en oppfølging av prinsippet om at «forurenseren skal betale». Skatte- og avgiftsopplegget i budsjettet inneholder de endringene Stortinget vedtok i juni. Flere av forslagene er viktige elementer i Regjeringens klimapolitikk. Jeg kan nevne utvidelse av CO2-avgiften og sluttbehandlingsavgiften på avfall. Endringer i avgiftsopplegget vil også stimulere til utvikling av vindkraft og andre alternative energikilder, samtidig som bevilgningene til enøk på Olje- og energidepartementets budsjett øker. Regjeringen har nedsatt et offentlig utvalg som skal utrede et nasjonalt system med omsettelige kvoter for klimagasser. Utvalget skal avgi sin innstilling innen utgangen av 1999.

Innsatsen mot lokal luftforurensning og støy er viktig for Regjeringen. Vi har lagt fram nye og strengere mål for lokal luftkvalitet. Ambisjonsnivået er høyt, og vi har satt i gang et arbeid med å gjennomgå det nasjonale og lokale virkemiddelapparatet. Regjeringen tar sikte på å legge fram nasjonale mål for støy i løpet av 1999.

Kunnskapen om det biologiske mangfoldet og verdiene som er knyttet til det, må styrkes. Det er derfor satt i gang et arbeid med kartlegging, verdiklassifisering og overvåking av biologisk mangfold i kommunene. Regjeringen har startet arbeidet med rikspolitiske retningslinjer for å ivareta det biologiske mangfoldet.

Regjeringen vil sikre en forsvarlig forvaltning av de store rovdyrene, samtidig som det opprettholdes et aktivt jordbruk med mulighet til å utnytte utmarksbeitene. Innsatsen for registrering av bestander er økt. Det er avsatt midler til omstilling for særlig utsatte bruk, og Regjeringen vil følge utviklingen nøye bl.a. med tanke på forebyggende tiltak og uttak av skadedyr.

Utslippene av de helse- og miljøfarlige kjemikaliene skal reduseres vesentlig, og vil bli forsøkt stanset innen år 2000, 2005 og 2010. De farligste stoffene vil bli redusert først. Forbrukernes og næringsdrivendes rett til å vite og til å gjøre miljøvennlige valg skal styrkes. På dette feltet satser Regjeringen spesielt på tiltak som bedrer informasjonen om slike stoff i alle ledd i produksjonsstrømmen.

Poenget med Lokal Agenda 21 er å få i stand samarbeid mellom kommunen, frivillige organisasjoner og lokalt næringsliv i en felles innsats for bærekraftig utvikling. Ordførere og rådmenn er derfor også nøkkelpersoner i Lokal Agenda 21-arbeidet. En forankring i kommunenes ordinære planprosesser er avgjørende. Jeg ser Lokal Agenda 21 som et viktig verktøy i fornyelsen av lokaldemokratiet. Ved å bygge på det apparatet Kommunenes Sentralforbund har regionalt, i tillegg til viktige kompetansemiljøer på sentralt nivå, kan en videre få til en god erfaringsutveksling og læring som vil styrke Lokal Agenda 21-arbeidet.

Denne samarbeidsstrategien skal ikke gå på bekostning av frivillige organisasjoner – snarere tvert imot. Jeg vil i denne sammenhengen minne om at det ligger inne midler på flere poster i budsjettet som kan benyttes i Lokal Agenda 21-arbeid.

Jeg har merket meg komiteens skepsis til regionale knutepunkt for samordning og utvikling av Lokal Agenda 21-arbeidet. Flertallet går imot en videre oppbygging av regionale knutepunkt finansiert med statlige midler. For å følge opp flertallet vil jeg beholde de knutepunktene der det foreligger avtale, men ikke bygge dette videre ut. Jeg gjør oppmerksom på at avtalene med knutepunktene er tidsbegrenset og selvsagt vil bli evaluert, og at Stortinget vil få kunnskap om denne evalueringen.

Jeg vil også imøtekomme Sametingets ønske om å gå aktivt inn i Lokal Agenda 21-arbeidet.

Komiteen viser til sitt tidligere ønske om at Regjeringen legger fram en ny stortingsmelding om avfallspolitikk, kildesortering og gjenvinning. Arbeidet med en slik stortingsmelding er startet opp.

Jeg er enig i komiteens forslag om at det kan være ønskelig med en ny gjennomgang av friluftspolitikken. Jeg har allerede begynt drøftingene omkring hvilke tema som vil være sentrale i en slik gjennomgang. Viktige tema som peker seg ut, er utvikling av arealbruken, særlig i byer og tettsteder og langs kysten, og kommersialisering av naturbruk i forhold til allemannsretten.

Jeg er fornøyd med komiteens merknader om Statens naturoppsyn og vektleggingen av den lokale tilknytningen og funksjonen som Naturoppsynet skal ha.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jens Stoltenberg (A): Statsråden nevnte miljøinnsatsen på en rekke andre områder enn Miljøverndepartementets budsjett, bl.a. Samferdselsdepartementets og Olje- og energidepartementets. Jeg er selvfølgelig helt enig i at det gjøres viktige miljøvedtak på andre departementers budsjetter. Desto mer oppsiktsvekkende er det at statsråden ikke med et eneste ord nevner kanskje det mest dramatiske miljøvedtaket vi er i ferd med å gjøre innenfor denne budsjettbehandlingen, nemlig de veldig dramatiske kuttene når det gjelder innsats for atomsikkerhet og bedre miljø i Nordvest-Russland. Atomforurensningen på Kola er ikke ett av mange miljøproblemer vi står overfor, det er kanskje det mest akutte, det mest alvorlige og det mest påtrengende miljøproblemet vi står overfor, og der skjer det altså en massiv nedbygging som miljøstatsråden burde ha forholdt seg til når hun valgte å nevne andre departementers innsats. I utgangspunktet prøvde Regjeringen å begrunne kuttet – fra godt over 400 mill. kr i fjor til forslag om 100 mill. kr i år – med at det var vanskelig å bruke opp pengene. Det i seg selv er et problem for Regjeringen. Når man så i tillegg halverer forslaget på 100 mill. kr til 50 mill. kr, så innrømmer utenriksministeren i et brev til Stortinget av 1. desember at det vil gå ut over aktivitet, at flere søknader må få nei, og at flere prosjekter som er i gang vil få redusert støtte. Det betyr mindre innsats for et renere miljø på Kola og i Nordvest-Russland, og da blir mitt spørsmål: Hvordan kan en miljøstatsråd forsvare at vi trapper ned den innsatsen?

Jeg vil også si at vi er innforstått med at antall saker miljøvernministeren fremmer, ikke er det eneste mål på om det føres en aktiv miljøpolitikk, men det vi kritiserer Regjeringen for, er at selv de varslede sakene, som f.eks. den lovede beretningen om rikets miljøtilstand, greide ikke Regjeringen å få fram, og da er det et poeng at det er ganske tynt med andre saker i tillegg.

Statsråd Guro Fjellanger: La meg først få lov til å innrømme at selv om denne statsråden snakker svært fort, skal det godt gjøres å komme inn på alle saker på fem minutter. Men jeg er helt enig i at situasjonen i Russland, som i hovedsak betjenes over Utenriksdepartementets budsjett, er svært viktig. Vi er dessverre i den situasjon at vi de siste årene har sett at det har vært vanskelig å få brukt penger i Russland fordi avtalene bl.a. om toll og andre typer administrasjon ikke har vært på plass, slik at vi har kunnet gjennomføre tiltak. Det har ført til at vi en rekke ganger har vært nødt til å overføre bevilgninger fra ett år til et annet. Det som Regjeringen nå har foreslått, er at vi har en tilsagnsfullmakt som gjør at man kan fortsette planleggingen i 1999 på 200 mill. kr, som kan komme til utbetaling i år 2000.

Jeg har også lyst til å understreke at når det gjelder mitt eget departement, så står fortsatt de 270 mill. kr i tilsagnsfullmakt til Nikel og vil komme til utbetaling hvis det er mulig å få på plass et avtaleverk som gjør dette mulig.

Når det gjelder beretningen om Regjeringens miljøprofil og rikets miljøtilstand, var det min klare ambisjon å få den fram til budsjettet i år, men det viste seg da vi begynte å arbeide med dette, at det ble vanskelig når vi hadde så høye ambisjoner. Vi ønsker at dette dokumentet skal være langt mer grundig enn det Regjeringen hittil har fått til gjennom Grønn bok og beskrivelsen i budsjettet. Og i og med at jeg ikke hadde gått sterkere ut enn å si at jeg «tok sikte på» fra Stortingets talerstol, valgte vi å orientere Stortinget om dette i budsjettproposisjonen. Det er mulig at vi burde ha gjort det på en annen måte, men jeg tror at vi har vårt relativt på det tørre.

Så har jeg også lyst til å si at det er en rekke ting Regjeringen har gjort, selv om ikke Stortinget har fått mer enn en melding fra oss. Jeg nevner stikkord som Øvre Otta, trasévalget Lofast, proposisjonen om grønne skatter, nasjonale mål for luftkvalitet, nei til pukkverk i Jondalen og jordvernsaken i Stavanger – stikkord som viser at denne Regjeringen tar miljøvern på alvor.

Jan Tore Sanner (H): Jeg skal ikke blande meg borti kjeklingen mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene om hvem som er den største miljøsinken, Thorbjørn Berntsen eller Guro Fjellanger, men det er påfallende at når statsråden og andre i sentrumspartiene skal bevise at dette er en miljøregjering, vises det nesten gjennomgående til forslag fremmet fra andre departementer enn Miljøverndepartementet. Det er tydelig at overgangen fra opposisjon til posisjon også har vært en overgang fra visjon til administrasjon i miljøpolitikken. Jeg synes det er særlig skuffende at man ser ut til å legge opp til en ytterligere byråkratisering av miljøpolitikken.

Statsråden var så vidt inne på den såkalte knutepunktoppbyggingen knyttet til Lokal Agenda 21. Lokal Agenda 21 skal jo være et lokalt og frivillig arbeid, hvor det er de frivillige organisasjonene, vellene, nærmiljøentusiaster, næringsliv og kommunen som er inne i bildet. Statsråden sier at denne oppbyggingen, som er knyttet til Kommunenes Sentralforbund, ikke går på bekostning av de frivillige organisasjonene, men det er jo nettopp det den gjør. Når Regjeringen foreslår å bevilge 18 mill. kr., og de fleste av de millionene skal gå til flere byråkrater, er det en byråkratisering av miljøpolitikken. Og vi har byråkrater nok – i kommunene, i fylkene, knyttet til fylkesmannens miljøvernavdeling og den store floraen av statlige miljøvernetater. Nå har Stortinget satt foten ned, og jeg ber statsråden bekrefte at de ni planlagte knutepunktstasjonene som skal opprettes i 1999, blir skrinlagt, og at de pengene isteden brukes til frivillige organisasjoner, slik som Stortinget har sagt.

Statsråd Guro Fjellanger: Jeg vil nødig gjenta meg selv, men av de sakene jeg nevnte i sted hvor vi har tatt et offensivt miljøstandpunkt, er det opptil flere som ligger under mitt departement.

La meg nevne fem av dem veldig kort.

For det første har vi fått fart på avtalen med Norske Skog når det gjelder avsvertingsanlegg, så det blir bygd en fabrikk for resirkulert papir i Norge. For det andre har vi fått på plass en avtale som regulerer dumping av plattformer. Det skyldes at denne regjeringen var innstilt på å endre utgangspunktet – i forhold til at vi før gikk mot et generelt forbud, nå har vi et forbud, men med unntak. Det er også mitt departement som har ansvaret for de nye nasjonale målene på luftkvalitet. Det er mitt departement som har ansvaret for pukkverket i Jondal. Og som Stortinget er vel kjent med, er det også mitt departement som har ansvaret for jordvernsaken i Stavanger.

Når det så gjelder de to andre spørsmålene som representanten Sanner reiser – jeg tror jeg sa det i innlegget mitt, men jeg skal gjerne gjenta det – har vi oppfattet Stortingets ønske helt klart dit hen at vi bare skal føre videre de regionale knutepunktene som det er inngått avtale om, og det skal vi selvsagt følge opp.

Jeg har lyst til å understreke at når vi har valgt denne organiseringen, er det fordi vi mener at et nært samarbeid mellom fylkeskommunen, fylkesmannen og KS er viktig, og det er også det vi har tilbudt disse aktørene. KS er viktig fordi det er helt riktig å få forankret en slik prosess inn i de vanlige planprosessene i kommunen for ikke å få en prosess helt på siden av de føringer som ellers legges på det som skjer.

Jeg tror vi har et felles ønske om ikke å bygge opp en altfor stor administrasjon, men når vi bl.a. hadde foreslått 5 mill. kr over Riksantikvarens budsjett til fylkeskommunen, er det fordi fylkeskommunen er blitt pålagt nye oppgaver, og da syns jeg det ville være naturlig å følge opp disse påleggene om nye oppgaver med penger. Men vi skal selvsagt følge opp Stortingets ønske på dette punkt.

Hallgeir H. Langeland (SV): Som eg sa tidlegare i dag, er den kritikken som Arbeidarpartiet i dag har i media mot Miljøverndepartementet og miljøvernministeren, fortent. Men eg meiner òg at den rammar det partiet som uttaler seg, for dei er faktisk dårlegare innanfor dette rammeområdet enn Regjeringa og samarbeidspartnarane, dei har større kutt.

Som eit tips til Arbeidarpartiet kan eg føreslå at dei gjer som SV og fremmar eigne forslag som miljøvernministeren må følgje opp etter vedtak i Stortinget. Me får berre sjå til, sidan ho er litt passiv sjølv, at komiteen syter for å få fram offensive miljøsaker.

Eit stramt og etter SV si meining lite ambisiøst miljøbudsjett var det miljøvernministeren kom med. Det manglar midlar til kulturminnevern, miljøforsking, opplysningsarbeid, biomangfald, kalking, PCB-opprydding, innsatsen i nordområda var svekt osv. I det heile var det eit svakt miljøbudsjett som vart presentert for Stortinget. Og når det i utgangspunktet var knapt og det så etter forhandlingar vart kutta med 20 mill. kr, samsvarar det dårleg med det som står i Voksenåserklæringa. Mitt første spørsmål til miljøvernministeren er om dette fører til at ein kan gjennomføre noko som helst av det som står i Voksenåserklæringa på dette rammeområdet – ikkje på energiområdet.

Spørsmål nr. 2 gjeld klima. Det får me høve til å kome tilbake til i ein interpellasjonsdebatt 12. januar. Det vart sagt av miljøvernministeren at ein hadde ei målsetting om ein reduksjon på 50 pst. innanlands. Kan miljøvernministeren stadfeste dette talet?

Statsråd Guro Fjellanger: Jeg skjønner at det er enklere å bruke mer penger både på Miljøverndepartementets budsjett og på Olje- og energidepartementets budsjett når SV i sitt alternative opplegg velger å halvere innstrammingen. Det er klart at da blir det mer penger til fordeling. Jeg må likevel tillate meg å stille spørsmål ved klokskapen i et sånt forslag – ikke minst fordi ambisjonen om å få ned renten, som i veldig sterk grad ligger til grunn for de innstrammingene vi har foreslått, er viktig i alle forvaltningsledd, både på kommunenivå, fylkesnivå og sentralt, og vil også være viktig i forhold til hvor mye midler som er tilgjengelig til innsats på miljøsiden.

Når det i forliket med Fremskrittspartiet og Høyre er kuttet 20 mill. kr i Miljøverndepartementets opprinnelige forslag til budsjett, er dette noe jeg ikke har problemer med å leve med – i hvert fall ikke når jeg vet at i det opplegget Arbeiderpartiet opprinnelig la fram, var kuttet nesten dobbelt så stort. Og det er også sånn, enten SV liker det eller ikke, at en forutsetning for at et forslag til budsjett skal bli et budsjett, er at det kan få flertall i Stortinget, og det er noe en regjering må forholde seg til.

Jeg mener vi har godt grunnlag for å si at vi er godt i gang med å følge opp Voksenåserklæringen, også innenfor mitt området. Det vil man kunne se hvis man ser på de gjennomgangene vi legger fram med jevne mellomrom, siste gang da vi hadde sittet et år. Jeg er ikke i tvil om at vi skal komme godt i havn med dette på de fire årene vi har til disposisjon.

Når det gjelder klimadebatten, får vi tid til å ta den grundig og skikkelig 12. januar. Det jeg tillot meg å referere i mitt innlegg i Buenos Aires, var de forslagene som Regjeringen la fram for Stortinget, som ville dekke halvparten av gapet mellom forpliktelsene våre og referansebanen, og som Stortinget i all hovedsak sluttet seg til. Det punktet Stortinget ikke sluttet seg til, valgte man å erstatte med et annet som man mente ville dekke inn vel så mye. Stortinget var også enig i at man skulle komme tilbake med tiltak både nasjonalt og internasjonalt.

Gunn Karin Gjul (A): Statsråd Fjellanger stiller spørsmål om klokskapen i SVs påplussinger i Miljødepartementets budsjett. Da vil jeg minne statsråden om at det er ikke lenge – bare to budsjetter – siden også hennes kamerater i Regjeringa var med på disse budrundene. Jeg tror det er riktig å minne om at det bare er to budsjetter siden Senterpartiet foreslo å plusse på Miljøverndepartementets budsjett med en halv milliard mer enn det Thorbjørn Berntsen la opp til. Og det er bare to budsjettrunder siden Kristelig Folkeparti foreslo å plusse på 350 milliarder kr utover det Berntsen foreslo i sitt budsjett. Det er også et poeng at man i dag kan lese ut av det budsjettet som Regjeringa har foreslått, at det er nesten en blåkopi av det budsjettet som Thorbjørn Berntsen den gang la fram.

Det er slik at sentrum har lagt lista høyt i forhold til hva vi kan vente av dem i miljøpolitikken og når det gjelder alternativ energi. Det som er helt klart, er at jeg ganske tydelig kan dokumentere den påstand at de har sviktet sine miljømål ved å føre en slik miljøpolitikk som de gjør. I Voksenåserklæringa la de altså opp til en miljøpolitisk snuoperasjon, og miljøvernministerens regjeringskollega Anne Enger Lahnstein uttrykte seg så sterkt som å si at de ville ha en fundamentalt annen miljøtenkning. Da har jeg lyst til å stille statsråden dette spørsmålet: Mener hun at den miljøpolitikken som hun nå står for, er en fundamentalt annen miljøtenkning, og at de manglende nye initiativene fra Miljøverndepartementet – initiativ som glimrer med sitt fravær – er en del av den fundamentalt nye miljøtenkninga? Og ser hun på resultatet, som – etter ett år med sentrumsregjering – er en gedigen forbruksvekst og en økning av elforbruket med 5 TWh, som en fundamental endring av miljøpolitikken?

Statsråd Guro Fjellanger: Mitt utgangspunkt for å stille spørsmål om klokskapen i SVs forslag var at de finansierer det ved å halvere innstrammingen i budsjettet – og her tror jeg jeg var ganske tydelig i mitt forrige svar. Jeg vet ikke helt om sammenlikningen med situasjonen for to år siden holder, ikke minst fordi man da ikke la opp til en innstramming på 8 milliarder kr.

Jeg er litt forvirret i forhold til hva Arbeiderpartiet egentlig mener om Regjeringen for tiden, når to av de mest sentrale i energi- og miljøkomiteen henholdsvis sier at Regjeringens politikk er en bråstopp og en blåkopi av Arbeiderpartiets. Jeg vet ikke hvordan vi skal tolke det, men jeg syns kanskje det kan være viktig å nevne en del trekk ved dette budsjettet som er annerledes enn ved Arbeiderpartiets budsjetter tidligere: Det har aldri vært foreslått så mye penger til kalking som denne Regjeringen har gjort, vi økte bevilgningene når det gjelder rovvilt – ikke minst til bestandsregistrering – vi har økt innsatsen når det gjelder miljøavgift og oppryddingstiltak, vi har økt innsatsen på energiøkonomisering, og vi har fulgt opp proposisjonen om grønne skatter. Jeg syns nok at dette på et drøyt år må kunne sies å være et godt skritt i riktig retning.

I likhet med andre talere fra sentrumshold som har vært oppe på talerstolen i dag, er jeg litt overrasket over den kritikken som blir reist mot Regjeringen når det gjelder økningen i elforbruket. En av de viktigste årsakene til at Regjeringen foreslo å øke elavgiften, var jo nettopp at vi vet at selv med den økningen vi foreslo, ville prisen på strøm i Norge ikke blitt høyere enn den var i 1996. Men selv dette virkemidlet var altså ikke Arbeiderpartiet villig til å være med på. Det kunne vært et viktig virkemiddel for å gjøre noe med det elforbruket vi har i Norge i dag.

Hallgeir H. Langeland (SV): Det kan ikkje vera nokon tvil om at Venstre og Senterpartiet – sentrumspartia i det heile – for to år sidan hadde ein heilt annan miljøprofil enn det dei har i dag i posisjon. Noko anna må ein ikkje fortelja denne salen – alle me som er her, veit at det hadde dei. Då var sentrumspartia– Venstre og Senterpartiet spesielt – meir på linje med SV, og dei hadde ein offensiv miljøpolitikk. I utgangspunktet var òg Voksenåserklæringa positiv når ein tenkjer på miljø.

Men så er det den praktiske politikken, det er den me snakkar om. Kva er det som skjer når ein kjem i posisjon? Jo, då forsvinn miljøpolitikken, då er satsinga på miljøet ikkje lenger her.

Så kan ein seia at SV ikkje strammar så mykje inn. SV strammar inn der ein bør stramma inn, nemleg i forhold til dei som har nok pengar – aksjespekulantar og andre folk som verkeleg treng ei innstramming. Der strammar SV inn. Det var òg ein del av profilen til sentrumspartia då dei var i opposisjon. Så dette med å vera i posisjon ser ut til å vera plagsamt. Då forsvinn liksom heile det politiske grunnlaget som ein hadde før.

Så til ei veldig konkret sak – ei sak som eg har utfordra statsråden på fleire gonger i spørjetimen, men som statsråden har sendt vidare til fiskeriministeren. Det dreiar seg om biologisk forureining i samband med lakseoppdrett. Nå hadde ein i Hordaland 60 000 laks – altså 300 000-400 000 kg – som rømde frå merdane, og det går ut over villaksen ved at lus blir spreidd til villaks. Det manglar kunnskap om dette; det er mykje forureining knytt til oppdrettsanlegga generelt. Kva vil statsråden gjera med dette? SV meiner ein bør forska på det og har forslag om det. Kva synest statsråden om det?

Statsråd Guro Fjellanger: Jeg tror jeg kanskje skal gjenta meg selv og si at det som var viktig for meg å få fram, var at SV økte bl.a. miljøbudsjettet ved å halvere innstramningen – som altså er på 8 milliarder kr. Og den innstramningen mener vi er viktig fordi en høy rente er noe av det mest usosiale vi kan ha, og noe av det som er aller dårligst i forhold til fordelingspolitikk, som er et annet område jeg vet SV er opptatt av.

Så blir Venstre tatt til inntekt for å ha vært på linje med SV i tidligere budsjettperioder. Det er én ting jeg vet, og det er at det partiet jeg tilhører, har alltid lagt fram budsjett som har gått i balanse, og har alltid hatt minst like store innstramminger som det regjeringen har foreslått. Det var et prinsipp som Venstre til og med levde etter den tiden det ikke var på Stortinget. Så hvis man prøver å ta Venstres miljøengasjement – enten det er i posisjon eller opposisjon – til inntekt for at vi tidligere har drevet overbudspolitikk, vil jeg på det sterkeste ta avstand fra det.

Så over til laksen: På veien ned fra talerstolen hvisket representanten Langeland til meg: «laksefisken, veit du». Jeg må innrømme at etter å ha vært rundt og kikket på noe av dette, har jeg bl.a. lært at det man trenger for å bli en god laksefisker, er tålmodighet, tålmodighet, tålmodighet og oransje flue. Og jeg pleier å si at jeg ikke har noen av delene. Men jeg har likevel stor interesse for feltet, fordi jeg synes det er viktig. I tillegg til problemer med lus som spres, har en selvsagt problemer med den genetiske forurensningen, som dessverre kanskje er vel så viktig.

Det som skjer nå, er at det lakseutvalget som er nedsatt legger fram sin innstilling på nyåret. Det er en innstilling jeg gleder meg til å få, og som jeg selvsagt skal følge opp.

Til representantens spørsmål om det er plagsomt å sitte i posisjon, skal jeg få si: Nei, det er egentlig ganske artig, og det anbefales.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Gunn Karin Gjul (A): Jeg har innledningsvis bare lyst til å kommentere noe som kom fram i replikkordskiftet mellom statsråd Fjellanger og Jens Stoltenberg, hvor statsråd Fjellanger på en måte skyver under teppet konsekvensene av kuttene på bevilgningene til Øst-Europa. Det ble hevdet i det replikkordskiftet at det kan fortsette som før, på grunn av mulighetene for overføringer fra året før. Men slik er det altså ikke. I et brev fra utenriksministeren blir det sagt:

«Når det gjelder 1999 isolert sett er det imidlertid klart prosjektaktiviteten vil bli påvirket negativt av at bevilgningen reduseres til et såpass lavt nivå som nå foreslås. I tillegg til at en rekke prosjektsøknader vil måtte avslås, vil andre prosjekt få redusert sin støtte. »

Det er helt klart at den største miljøtrusselen, som vi har på Kola, med manglende skikkelig lagring av atomavfall, og de farlige truslene vi har også ellers, tar ikke denne regjeringen på alvor og innover seg. Og det er det bare trist å erkjenne.

Årets miljøbudsjett er det første budsjettet sentrumsregjeringen har utarbeidet fra starten av. Gjennom hele 1990-tallet har sentrumspartiene uttrykt sterk misnøye over manglende miljøsatsing fra arbeiderpartiregjeringene, og de har skapt store forventninger til sin egen innsats. Helt fram til regjeringsskiftet hevdet sentrumspartiene at de stod for en fundamentalt annen miljøpolitikk. Senterpartiets leder sendte sågar ut en egen pressemelding i juli 1997 hvor hun lovte at en sentrumsregjering ville bli en miljøregjering som sa nei til fortsatt sterk forbruksvekst, ja til sterkere satsing på klimatiltak, ja til en omfattende omlegging til grønne skatter og ja til en sterkere satsing på kollektivtrafikken.

På alle disse områdene har Regjeringen sviktet sine ambisiøse mål:

• Motstanden mot en fortsatt sterk forbruksvekst er snudd til en løssluppen forbruksfest og en historisk vekst i elektrisitetsforbruket.

• Kritikken mot Arbeiderpartiets klimapolitikk er snudd til en samlet oppslutning om Arbeiderpartiets klimastrategi både i Kyoto og i Buenos Aires.

• Omleggingen til grønne skatter er blitt en marginal justering.

• Satsingen på kollektivtransporten er blitt til kutt i jernbaneinvesteringer og kutt i kollektivtransporten.

Den fundamentale endringen i miljøtenkningen finner vi i hvert fall ikke i dette miljøbudsjettet. Dette budsjettet er praktisk talt en blåkopi av de siste budsjettene som Thorbjørn Berntsen la fram som miljøvernminister, budsjetter som Thorbjørn Berntsen mottok flengende kritikk for fra sentrumspartiene.

Med sentrumspartiene kom det ingen miljørevolusjon, men en miljøpause. Den som hadde forventet mange nye miljøinitiativ med en sentrumsregjering, er dessverre blitt skuffet. Sentrumsregjeringen og miljøvernminister Guro Fjellanger har heller utmerket seg med manglende miljøinitiativ. Bortsett fra Kyoto-meldingen har det ikke kommet et eneste politisk initiativ fra Regjeringen. Paradokset er at det er opposisjonen i Stortinget som tar initiativ. Ved to anledninger har Stortinget pålagt Regjeringen og miljøvernministeren å finne nye miljøpolitiske løsninger.

I vår påla Stortinget Regjeringen å utarbeide en ny stortingsmelding om avfallspolitikk. Sjøl om tall fra Statistisk sentralbyrå viser at vi gjenvinner mer og mer avfall for hvert år, hjelper det lite når hver innbygger produserer stadig mer søppel. Vi trenger nye virkemidler og tiltak som reduserer sjølve avfallsmengden, og som pålegger produsenter å redusere bruken av emballasje. Vi trenger en ny avfallspolitikk.

I den innstillingen vi behandler i dag, pålegger vi Regjeringen å legge fram en ny stortingsmelding om friluftsliv. De siste åra har muligheten for å drive friluftsliv blitt svekket betydelig ved at attraktive naturområder er blitt redusert i både størrelse og kvalitet. Attpåtil er de blitt vanskeligere tilgjengelig. Stadig flere nordmenn bor i byer og tettbygde strøk og har ikke den daglige tilgangen til skog og mark. Arbeiderpartiet mener det er et mål at alle skal ha mulighet til å ta del i de opplevelser og gleder naturen gir. Skal vi oppfylle denne målsettingen, må vi utarbeide nye virkemidler i friluftspolitikken.

Meldingen om rikets miljøtilstand ble annonsert å skulle være juvelen i sentrumsregjeringens miljøpolitikk. Siden budsjettdebatten i fjor høst har vi gjentatte ganger blitt lovet en rapport om Regjeringens miljøprofil og rikets miljøtilstand. I spørretimen den 18. mars lovte statsråd Fjellanger at den skulle komme til høsten. I en pressemelding den 23. april skrudde hun ytterligere opp forventningene med følgende uttalelse:

«Den sektorovergripende miljøvernpolitikken vil dessuten bli mer offensiv ved innføringen av sektorvise miljøhandlingsplaner og et nasjonalt resultatoppfølgingssystem, det vil si en jevnlig rapportering om Rikets miljøtilstand.»

Nå er denne rapporten utsatt – kanskje til neste års budsjett?

Hvor ble det av sentrumspartienes løfter? Fra å skulle endre miljøpolitikken fundamentalt har de endret sin egen politikk fundamentalt.

Jan Johnsen (H): Høyre viser til de store mulighetene som ligger i utvikling og bruk av alternative energikilder og fornybar energi. Høyre vil stimulere til enøk, økt bruk av nye energikilder, vannbåren varme, varmepumper og bioenergi, og foreslår derfor en økning på 12 pst. til dette formålet.

Vi har blitt anklaget her i salen for at vi ikke har kjørt hardt på alternativ energi. Det vil jeg bare tilbakevise, for er det noen som har kjørt på det, så er det Høyre. Vi la fram et forslag i Stortinget om økt bruk av varmepumper, nettopp fordi varmepumper er det vi mener er det beste å satse på i dag.

Rett utenfor vinduet her finnes det enorme muligheter for energi. Det er så mye energi at vi klarer faktisk ikke å bruke opp det som er der ute. Og tar vi i bruk det som er i jord og vann i tillegg, kan vi altså boltre oss i energi uten å gjøre sånn som sentrumskameratene, nemlig å legge på avgiften for at vi skal vri forbruket. Det vi må gjøre, er å sørge for å markedsføre denne energiformen på en helt annen måte enn det vi har gjort til nå. Her må det kjøres effektivt ut – altså skikkelig markedsføring i likhet med den markedsføringen som næringslivet bruker for å selge sine produkter. Der har Stortinget noe å lære, og det var det Høyre ønsket at vi skulle klare å få til.

Det største miljø- og energiproblemet vi har her i Norge, er Regjeringen. Vi har en regjering som dessverre ikke har flertall i denne salen, og det er et skikkelig problem. Derfor vil jeg oppfordre Regjeringen til snarest å vende seg enten til høyre eller venstre for å få orden på både energi- og miljøpolitikken. Vi kan ikke ha det slik som vi har det i dag, hvor vi vingler fra side til side, og hvor det er uforutsigbarhet hele veien. Er det noe næringsliv, oljeindustri og annen industri ønsker å få fatt i, er det stabile rammevilkår. De ønsker å styre etter forutsigbarhet, ikke etter det vi opplever i dag. Det er en tragedie for Norge at vi har en regjering som ikke har innsett dette.

Vi har en politisk krise her i landet, og denne politiske krisen er det vår jobb i Stortinget å få slutt på. Jeg blir skikkelig forbauset når jeg opplever at sentrumskameratene kommer til Stortinget og sier at de er meget godt fornøyd med det budsjettet de har lagt fram, ikke minst representanten Rise kunne fortelle at han var meget godt fornøyd med det de hadde lagt fram. Hva er det de har lagt fram? Først måtte vi som sitter i opposisjon, sørge for å skifte blod på dem, og etterpå måtte vi sørge for å gi dem kunstig åndedrett for at de i det hele tatt skulle komme fram til den finansdebatten som vi hadde. Det er jo en tragedie at de ikke har innsett at det ikke var de som la fram et budsjett, det var alle de andre i Stortinget som la det fram.

Jeg håper, som jeg sa innledningsvis, at denne regjeringen skjønner den skriften som er på veggen for denne nasjonen. Hvis de ikke skjønner det, får vi i opposisjonen skjønne det, og så får vi sørge for å hjelpe dem ut av regjeringsbygningen.

Olav Akselsen (A): Etter dette innlegget må det vel kanskje vera rett å minna om at det var Høgre som sørgde for at denne regjeringa overlevde nok ein gong.

Oljeprisen er den lågaste på mange år. Det set spesielle krav til oss som er politikarar i eit land med så stor oljesektor som det Noreg har. Heldigvis har målmedveten politikk gjort Noreg langt mindre sårbar for svingingar i oljeprisen enn berre for nokre år sidan. Ved hjelp av oljefondet har me skapt ein buffer som kan ta av for svingingane. Reduserte oljeinntekter betyr ikkje lenger automatisk kutt i offentlege utgifter eller tenester.

Sjølv om låge oljeprisar og dermed reduserte inntekter for staten ikkje er fullt så akutt som før, vil sjølvsagt eit redusert oljefond bli eit problem på sikt. Men låge oljeprisar betyr meir for Noreg enn reduserte inntekter. Oljesektoren i seg sjølv er svært viktig. Tusenvis jobbar i oljeselskap og leverandørindustri. Ringverknadene skapar ny aktivitet og nye arbeidsplassar. Mange lokalsamfunn og kommunar er heilt avhengige av den aktiviteten som skjer innan oljesektoren. Dersom denne sektoren får problem, betyr det at store delar av Noreg får det. Redusert oljepris over tid kan trua tusenvis av arbeidsplassar. Om me kan påverka oljeprisen, er ei sak for seg.

Men oljeprisen er ikkje det einaste rammevilkåret denne industrien lever under. All den tid oljeprisen er så flyktig, er det dess meir viktig at dei andre rammevilkåra er føreseielege og langsiktige. Dette har ikkje vore tilfellet det siste året, snarare tvert imot. Det er innført ei ny uvisse, ei uvisse knytt til styresmaktene si handtering av denne sektoren.

Fleire representantar har vore inne på forslag om auka CO2-avgift, auka kapitalskatt og senka grense for forenkla godkjenning – alle forslag som går i feil retning. I staden for å medverka til å gjera det meir interessant å investera i Noreg i ein vanskeleg periode, har Regjeringa gjort det motsette. Eg kan heller ikkje sjå at statsråd Arnstad sitt innlegg tidlegare i dag var særleg avklarande eller roande på dette området. Det ser dessverre ut som om denne næringa må leva med uvisse knytt til styresmaktene sin politikk.

Det er blitt hevda at det ikkje er dei heilt store skilnadene i dei ulike budsjetta i dag. Eg vil likevel hevda at forholdsvis små kutt – eller for den sakas skuld påplussingar– får langt større konsekvensar på nokre område enn på andre. Eit slikt sårbart område er Riksantikvaren. Når forlikskameratane har kutta 6 mill. kr, eller eigentleg 8 mill. kr, på dette området, får det direkte konsekvensar for aktiviteten som Riksantikvaren skal utføre. Fleirtalet er urolege for sine eigne kutt. Samtidig som dei kuttar på posten for vern og sikring av freda kulturminne, ber dei om å bli haldne orienterte om verknaden av kuttet. Det normale er å plussa på dersom ein er uroleg for om eit område får nok pengar, og ikkje slik som fleirtalet her gjer, å kutta.

Eg synest òg det er litt merkeleg at ein prøver å skjula dette kuttet slik som fleirtalet eigentleg gjer. Eg synest det hadde vore meir reieleg om ein gav beskjed om kva kuttet ville innebera.

Me står no på terskelen til eit nytt årtusen. Eg synest det gjev oss eit høve til å sjå bakover, sjå på historia vår, og då er spørsmålet kva som kjenneteiknar det århundret som me no er i ferd med å gå ut av. Eg vil hevda at blant mange ting er ikkje minst industrialiseringa av Noreg avgjerande for den velstanden som me alle i dag kan ta del i. Eg synest det er viktig å ta vare på den delen av kulturarven vår som er knytt til industri og tekniske kulturminne. Eg seier meg derfor lei for at det ikkje var mogleg å få til ein auke av stønaden til desse. Og eg konstaterer at iveren etter å ta vare på desse kulturminna var viktigare for regjeringspartia den gongen dei var i opposisjon enn tilfellet er i dag. Eg håper at dei kutta som fleirtalet har gjennomført, ikkje vil gå ut over industriminna.

Det har i dag vore ramsa opp ei rekkje tiltak som Regjeringa har fullført, og som dei skryter av. Eg vil seia at denne lista først og fremst viser at ambisjonane på dette området er sterkt reduserte. Eg meiner at det rette ville vera å samanlikna dagens satsing med desse partia si satsing då dei var i opposisjon. Mellom anna er det slik at enøksatsinga til regjeringspartia er meir enn halvert sidan 1997. Det kunne ha vore interessant å få svar på kva det er som tilseier at ein treng mindre løyvingar til enøk i dag enn for berre to år sidan.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Karin Andersen (A): Først til det lille tilløpet til finansdebatt som har vært her. Det er riktig at SV strammer mindre inn enn regjeringspartiene, men det betyr jo at vi har en annen fordelingspolitikk enn det regjeringspartiene har. Den som skal drive en god miljøpolitikk, må også ha en fordelingspolitikk.

Så har jeg bare lyst til å minne om at da vi behandlet revidert nasjonalbudsjett i vår, strammet SV mer inn enn Regjeringa – og det var faktisk da vi skulle ha gjort det. Nå stiller de fleste økonomer store spørsmålstegn ved den store innstramminga som skjer nå, for den vil antakeligvis ende opp i stor arbeidsledighet. Det syns vi er et alvorlig spørsmål, og vi ønsker altså ikke å risikere det. Vi hadde kanskje ønsket oss en annen tone i denne debatten og sett at det var mulig å vurdere saker litt annerledes enn Regjeringa gjør nå, i den klemte posisjonen de tydeligvis er i.

Jeg opptatt av tida framover. Kan vi tro på at det vil gå noe bedre til neste år? For det vil vi jo gjerne. Vil Regjeringa da sette miljøsakene høyere på dagsordenen og slåss for dem, også når de sitter i budsjettforlik? Eller vil de fortsette å latterliggjøre dem som fremdeles står på miljøsakene og som ønsker å sette dem først? Når man går inn i forlik, setter man jo noen ting foran andre, og det har tydeligvis Regjeringa gjort. Det skjønner jeg at man må gjøre. Noen av oss har erfaring fra slikt fra lokalpolitikken. Men da må man også si at dette var ikke det viktigste for oss, vi satte det bak. Og det er i den sammenhengen kontantstøtta stadig kommer opp.

Jeg har lyst til å si til svar på det som Gunnar Kvassheim sa i stad, at SV bruker kontantstøtta til alt. Vi gjør ikke det. Kontantstøtta har vi brukt til barnehager og tiltak for barn og unge. Jeg hadde ikke tenkt å bruke den på miljøbudsjettet. Men problemet for Regjeringa er at de ved å binde seg til denne avtalen, har hindret at man kan gå i forlik med andre partier og finne løsninger som kunne ha gjort at man hadde fått satset mer på miljøsida. Og det er det som vi beklager så sterkt har skjedd.

Så til store miljøsaker som denne Regjeringa har hånd om. Miljøvernministeren nevnte i stad en rekke av dem, som hun mente at Regjeringa hadde tatt et godt grep om. Men hun glemte én, og det var Regionfelt Østlandet. Der har de altså etter mitt syn gjort en halv jobb, og den jobben var dessverre for dårlig. Riktignok har de sagt et prinsipielt nei, men de har lagt fram en melding som er et ensidig forsvar for. De har ikke brukt posisjonen sin i regjering til å utrede alternativer. Og de har spilt ballen rett i beina på alle lokale aktører som er for skytefelt, bare ikke i sin kommune. Og nå slåss man som bikkjer. Dessverre har denne regjeringa ikke håndtert den viktige og store, kanskje den største naturvernsaken i norsk historie på en slik måte at vi nå har noe særlig stort håp om å vinne fram.

Gunnar Breimo (A): Noen ord om rovdyrforvaltningen. Stortinget har satt seg det høye mål at vi skal ivareta våre internasjonale forpliktelser om vern samtidig som vi skal ha både sau og rein i utmarka. Det sier seg selv at det da må bli en vanskelig balansegang som vil kreve store ressurser til forebygging, bestandsregistrering og -regulering. Jeg er derfor glad for at komiteen peker på at storsamfunnet må ta et større ansvar, bl.a. at det skal være et offentlig ansvar å drive bestandsregulering.

Etter mitt syn har vi i for stor grad overlatt ansvaret til næringsutøverne, som sammen med lokalsamfunnet flere steder nå er i ferd med å bli den tapende part. Jeg tror vi må tenke litt annerledes. På en langt mer aktiv måte må samfunnet forvalte sine rovdyrstammer, sørge for å vite hvor store de er og at antallet holdes på et akseptabelt nivå. Vi må også erkjenne at det i dag enkelte steder bare er ett forebyggende tiltak som vil virke, nemlig å redusere antall rovdyr.

Det kan nemlig ikke herske tvil om at vi i visse områder har for mange rovdyr. Vi har hatt en kraftig økning de siste årene. I deler av Nordland er jerven i ferd med å vinne sin endelige seier over både sauebønder og reineiere. Tap på 50-70 pst. har allerede fått mange til å gi opp, f.eks. i Sagfjorden, hvor de virkelig har prøvd å forebygge. Det har gjort et sterkt inntrykk på meg at ingen på tross av tapene, for ikke å si nederlaget, ønsker å rydde ut jerven. Men antallet dyr både kan og må reduseres, om nødvendig på utradisjonelt vis.

Med det store saueholdet vi har hatt i lang tid, kommer vi enkelte steder ikke utenom en form for minimumsforvaltning dersom Stortingets intensjoner skal innfris. Det stiller ekstra store krav til fortløpende bestandsregistrering, noe samfunnet må ta konsekvensene av. Jeg er enig i at vi ikke trenger en ny altomfattende rovdyrdebatt, men det trengs litt nytenkning og en god del mer penger.

Svaret på problemene vi står overfor er ikke uvettig jakt, slik noen i denne sal synes å ønske, men en planmessig forvaltning. Hvis vi ikke makter det, er jeg redd vernearbeidet vil bli satt under stadig sterkere press og på sikt tape helt.

Med forslaget om en påplussing på bevilgningen på 5 mill. kr viser Arbeiderpartiet at vi tar rovdyrproblemene på alvor. Og nok en gang kan vi bare forundres over sentrumspartiene, som for kort tid siden hadde penger til absolutt alt. I stedet for å støtte et forslag som vil gi rom for en enda mer offensiv forvaltning enn Regjeringen legger opp til, satser de tydeligvis også her på en form for kontantstøtte, nemlig erstatning for tap. Men like lite som noen kan leve av kontantstøtten alene, kan noen holde det gående på bare erstatninger, verken økonomisk eller moralsk. Også på dette området må det være langt bedre å forebygge skader enn passivt å betale ut erstatninger.

Lars Rise (KrF): Jeg merket meg at representanten Stoltenberg i sitt innlegg tidligere i dag tenderte mot å gjøre dette til en finansdebatt. Han harselerte over regjeringspartienes politiske prioriteringer i 1997, minnet om behovet for større innstramminger enn det vi fikk i fjor, og minnet også om at Arbeiderpartiet advarte mot lavere oljepris.

Dette er sannsynligvis riktig. Arbeiderpartiet advarte, men tok samtidig beslutninger om å utvide rammene, både i forbindelse med behandlingen av 1997-budsjettet og ved behandlingen av revidert nasjonalbudsjett for halvannet år siden.

Arbeiderpartiet aksepterte utvidelsen av rammene. Derfor må også Arbeiderpartiet ta ansvar for dette nå og ikke klandre sentrumspartiene. Jeg har lyst til å stille representanten Stoltenberg spørsmål om hva som skjedde med det private forbruket. Vi fikk høre et kraftig innlegg fra representanten Gjul om hvordan det private forbruket har økt. I en periode da renten langsomt burde ha begynt å gå oppover, satte finansminister Stoltenberg renten ned med til sammen ca. 1,5 pst. Og i samme periode økte det lånefinansierte forbruket med ca. 110 milliarder kr.

Dette må Arbeiderpartiet være med på å ta ansvaret for. Dette ble også sagt veldig tydelig i valgkampen. Gunn Karin Gjul henviste nettopp til den gedigne økningen i det private forbruket og hva man skal gjøre for å få det ned. Blant annet henviste hun til elforbruket, som har økt med 5 TWh. Da er vi nødt til å minne om forslaget om å øke elavgiften og hva Arbeiderpartiet gjorde med det forslaget.

Når det gjelder Voksenåserklæringen er det en avtale mellom tre partier inngått etter valget. Arbeiderpartiets program derimot er jo en kontrakt med velgerne, og i denne kontrakten med velgerne heter det:

«Arbeiderpartiet vil at det ved hjelp av fornybare energikilder normalt skal produseres elektrisitet tilsvarende det norske el-forbruket.

Det skal satses på at vannkraft, energisparing og alternative energiformer kan gjøre Norge uavhengig av el-import fra forurensende energiproduksjon.»

Nå er altså dette standpunktet forlatt, og kontrakten med velgerne er brutt. Nå er det heller ikke lenger slik at gasskraften skal eksporteres, nå skal vi også dekke opp vårt eget stadig økende kraftforbruk med gasskraft. Dermed er også målet om å kunne dekke det norske kraftbehovet med egen elektrisk kraft fra fornybare energikilder forlatt. Dette er ingen bråstopp i miljøpolitikken, det er virkelig å snu bilen og kjøre med full gass i motsatt retning.

Jeg merket meg for øvrig at representanten Johnsen fikk problemer med å kontrollere temperamentet sitt da han refererte til at jeg var fornøyd med det budsjettet Regjeringen la fram. Jeg må få spørre om denne regjeringsstormen han varslet, er Høyres offisielle politiske linje nå, eller om det er Rogaland Høyre avdeling Solastrandens.

Jens Stoltenberg (A): Jeg skal først si litt om det jeg tegnet meg for å si litt om, og hvis jeg rekker det, skal jeg kommentere litt av representanten Rises innlegg.

Det jeg tegnet meg for, var for å avklare noe når det gjelder refusjonsordningen for dokumentavgiften. Der er det slik at et flertall i komiteen i forslag IV i innstillingen går inn for at Stortinget forlenger fristen for søknad om refusjon av dokumentavgift fram til 31. desember 1998.

Så oppfattet jeg statsråd Arnstad dithen at hun og Regjeringen er åpen for en slik forlengelse dersom vi snakket om fristen for eierskapsvedtak, altså vedtak av eierne om å gå inn for en omorganisering som da vil kunne danne grunnlag for refusjon av dokumentavgift. Hvis det er slik at statsråden kan bekrefte at man kan tenke seg å utvide den fristen for eierskapsvedtak til den 31. desember 1998, kan det forslaget omgjøres til et oversendelsesforslag, og så er den saken ut av verden.

Når det så gjelder det representanten Rise tok opp, vil jeg bare si: Jeg registrerer at Kristelig Folkeparti mener at det private forbruket var altfor høyt i 1997. Da er det jo rart at Kristelig Folkeparti øker forbruket enda mer, fra dette veldig høye nivået i 1998 til enda litt mer i 1999.

Man bør kanskje være litt forsiktig med å gå så høyt ut mot privat forbruk når man altså samtidig legger opp til en fortsatt massiv vekst i forbruket. Det er selvfølgelig også årsaken til at elforbruket nå vokser mer enn på svært lenge. Det vi nå gjør i Norge, er jo at vi ikke greier å bli enige om hvordan vi skal dekke vårt eget kraftforbruk. Det eneste vi greier å bli enige om, er å øke importen, og det er alle partier imot! Og det er det vi driver med.

Statsråd Marit Arnstad: La meg først få lov til å bekrefte, som jeg også var inne på i mitt innlegg tidligere i dag, at jeg har registrert at et flertall i Stortinget uttrykker ønske om å utvide fristen for refusjon av dokumentavgift til den 31. desember 1998. Jeg tar til etterretning at en da utvider den fristen som en frist for eiervedtak knyttet til refusjonsordningen. – Så det kan jeg trygt bekrefte, som komitelederen uttrykte ønske om.

Så noen ord om et par av de ting som er kommet fram i debatten. For det første et par ord om rammebetingelsene på norsk kontinentalsokkel. Det vurderes løpende i departementet. Vi er opptatt av at det skal være akseptable rammebetingelser, enten det er høyere oljepriser eller det er et mer usikkert prisbilde, som det vi ser i dagens oljemarked. Derfor har også Regjeringen nå iverksatt et prosjekt for å kartlegge norsk kontinentalsokkels konkurransedyktighet. Vi går gjennom den. Vi har også vedtatt å utlyse nye utvinningstillatelser, som kan gi mulighet for ny letevirksomhet i årene framover. Vi har så langt ikke vært villige til å gå inn og vurdere skattesystemet, og det er fordi rammebetingelser er langt mer enn bare spørsmålet om skatt. Det å skulle sette ned skattebetingelsene vil være uheldig all den tid vi har et rimelig fleksibelt skattesystem på norsk kontinentalsokkel. Vi har et mer fleksibelt skattesystem på norsk kontinentalsokkel enn man har på britisk kontinentalsokkel, i den forstand at vi kan se flere felt i sammenheng, både felt som er i en utbyggingsfase, og felt som er i en produksjonsfase. Jeg merker meg sjølsagt at det er delte meninger i Stortinget om de konkrete skatteforslagene som Regjeringen foreslo, men som vi i et forlik med Høyre og Fremskrittspartiet ikke hadde mulighet til å gå videre med.

Stoltenberg var inne på spørsmålet om bruken av oljeinntektene. La meg også få lov til å si to ord om det. Jeg er enig i de betraktningene han kom med, og jeg har lyst til å nevne at det oljekorrigerte underskuddet i neste års budsjett faktisk er lavere enn det noensinne har vært. Det er også et tegn på at vi bruker stadig mindre av oljeinntektene i det norske statsbudsjettet og dermed også er mindre avhengige av oljesektoren enn tidligere.

La meg få lov til å nevne investeringsanslagene – som jeg var inne på i innlegget mitt, men der fikk jeg litt dårlig tid – fordi vi har hatt debatter i Stortinget om det tidligere. Investeringsanslagene er i år beheftet med ekstra stor usikkerhet, knyttet til den kraftige reduksjonen i oljeprisen. Det bidrar til å øke usikkerheten rundt tidspunktet for og budsjetteringen i lisensene. Jeg har allerede sagt at så langt ser vi en tendens til en økning i investeringsanslagene for 1999 i forhold til nasjonalbudsjettet, men vi må komme nærmere tilbake til Stortinget i revidert nasjonalbudsjett med endelige prognoser omkring det.

Bror Yngve Rahm (KrF): Det var på mange måter litt synd at det først var i de avsluttende runder at denne debatten fikk litt temperatur, og den ble da iverksatt av representanten Jan Johnsen, som talte til Stortinget i store bokstaver, og det var for så vidt greit. Det som var problemet, var at det var vanskelig å forstå hva Jan Johnsen egentlig mente. Han sa på den ene siden at vi bader i muligheter for energi ved hjelp av alternativer til det vi har i dag. Samtidig er Jan Johnsen den som står i fremste rekke for å bygge ut Øvre Otta, og er den som står i fremste rekke for å bygge gasskraftverk på de fleste gatehjørner. Han sa samtidig at han ønsket å bære denne regjeringen, som han selv nettopp har støttet, ut av regjeringskontorene, for i neste øyeblikk å beklage at denne regjeringen ikke har flertall i Stortinget. Summa summarum står vi igjen med et budskap fra representanten Jan Johnsen som i grunnen har form av et eneste stort spørsmålstegn.

Så til representanten Gunn Karin Gjul, som brukte mye av sin tid på et massivt angrep på det hun definerte som regjeringspartienes svik i miljøpolitikken, med referanse til det som står i Voksenåserklæringen, og andre ting som regjeringspartiene måtte ha gitt utrykk for. Det er grunn til å minne Gunn Karin Gjul om at det stortingsprogrammet som hun gikk til valg på, er en kontrakt med Arbeiderpartiets velgere. Landsmøtet i Arbeiderpartiet har nå foretatt en endring midtveis i løpet, og åpnet for at man kan bruke gass til innenlandsk forbruk. Jeg vet at det er et vedtak som Gunn Karin Gjul selv beklager. Men til tross for innstrammingsbudsjetter har Regjeringen greid å ivareta hovedprioriteringer innenfor energi- og miljøsektoren. Når det gjelder prioritering av enøk og alternativ energi, er det forslag om betydelige økninger. Vi har invitert Stortinget til å delta i tiltak som kan redusere elforbruket og har bl.a. satt opp elavgiften, et virkemiddel vi har stor tro på ville vært effektivt.

Så til slutt til Karin Andersen, som i likhet med sin partikollega Langeland refererer til kontantstøtten som et hinder for økt satsing på miljø, og som påstår at den klemma som regjeringspartiene har satt seg i gjennom en avtale med Fremskrittspartiet og Høyre, hindrer oss i å inngå et samarbeid i en annen retning. Til det er det å si at dette er ikke regjeringspartienes problem, men at det er et problem at vi har et parti i Stortinget som ikke aksepterer at det er et flertall i Stortinget som har gått inn for denne avtalen, og som samtidig danner et flertall bak loven. Det er et større problem for det partiet enn det er for regjeringspartiene.

Statsråd Guro Fjellanger : I likhet med representanten Gunnar Breimo er jeg enig i at spørsmålene omkring rovvilt er viktige, ikke minst fordi vi har et felles ansvar for å prøve å kombinere to tilsynelatende motstridende hensyn, nemlig å bevare en levedyktig bestand av de fire største rovdyrene våre, samtidig som vi er opptatt av å bruke utmarksbeite til både sau og rein, antakeligvis den mest fornuftige og miljøvennlige kjøttproduksjonen vi kan ha. Det har vært Regjeringens tanke at det viktigste vi kunne gjøre på dette området, var å øke bevilgningene til bestandsregistrering. Begrunnelsen for det er enkel. Det hersker relativt stor uenighet om hvor mange rovdyr vi har av de forskjellige arter. Så når vi har valgt å øke denne posten, er det for at vi skal sette oss selv i stand til bl.a. å foreta sporing på snø og få så presis kunnskap som mulig om hvor mange rovdyr vi har.

Vi har også gjort en del viktige ting når det gjelder forebygging. Blant de tingene vi har gjort, er at vi har åpnet for uttak av skadedyr og i stor grad også har delegert myndigheten til dette lokalt. Det vi er i ferd med å gjøre nå, er å foreta en bred evaluering av hva som er situasjonen etter årets beitesesong, hvor vi i tillegg til å gå gjennom tapsmønster og det vi måtte ha av kunnskap om bestandene, er interessert i å ha en skikkelig evaluering av de forebyggende tiltakene, ikke minst for å få kunnskap om hvem av dem som fungerer bra, hva slags overføringsverdi de har, og hvor de eventuelt kan overføres. Det er også slik at summen til erstatning har økt, og utkastet til lovtekst på lovfestet rett til erstatning er på høring.

Helt til slutt vil jeg bare si to setninger om Regionfelt Østlandet. Nevnte jeg ikke det i sted, må det ha vært en feiltakelse. Men jeg synes det er viktig å understreke at begrunnelsen fra Regjeringens side for ikke å anbefale alternativene er at vi har dokumentert at det er store naturinngrep. Jeg kan vanskelig skjønne at den dokumentasjonen ikke skulle kunne være til hjelp for dem som er engasjert i dette spørsmålet.

Karin Andersen (SV): Først til det siste: Dokumentasjonen som ligger i konsekvensutredningen for Regionfelt Østlandet, og som ligger i alle høringsinstansene, er god. Men en finner den ikke igjen i stortingsmeldinga. Der har en virkelig spart på papiret og ikke tatt med gode miljøargumenter mot, men derimot forsøkt å minimalisere dem. En har systematisert det på en slik måte at en har nullet ut mange av de viktige miljøpolitiske ankepunktene. Det er beklagelig, men vi som ønsker å kjempe mot dette, får bidra til at disse fakta kommer bedre fram under behandlinga i Stortinget.

Så til representanten Rahm, som sier at det ikke er Regjeringa som har et problem, men det er tydeligvis noen andre som har et problem, fordi Regjeringa har inngått en kontantstøtteavtale med Høyre og Fremskrittspartiet, og nå har en også inngått andre avtaler med de samme partiene. Problemet er jo at de har inngått en avtale som de sjøl sier at de ikke kan bryte, og de har opphøyd den til det viktigste, for den skal alltid ligge i bunnen – den skal alltid være der. Jeg har hørt at Arbeiderpartiet har sagt at de er villig til å forhandle om denne kontantstøtten og se på muligheter til å føre deler av den videre, og vi i SV har også signalisert at det kunne vi tenke oss. Men jeg har overhodet ikke hørt et eneste signal fra Regjeringa om hvordan den kunne tenke seg å posisjonere seg i denne saken for å komme ut av denne klemma. For i den klemma regjeringspartiene sitter nå, får de ikke gjort noe med miljøpolitikken som kan bety en forandring, og de får heller ikke gjort noe med fordelingspolitikken, noe jeg syns er nesten like beklagelig. Så problemet er ikke at en har fått denne saken igjennom en gang, men problemet er at en har skrevet seg sammen med andre partier på avtaler som de sier de ikke kan bryte, og så skal de tvinge denne saken gjennom først, foran alle andre saker. Og hvis den ikke er foran alle andre saker – hvis det er det signalet som nå kommer, at den ikke er viktigst – får man si at denne avtalen er vi nødt til å gå bort fra, for det er andre saker som er viktigere. Men så lenge regjeringspartiene sjøl fortsetter å håndtere denne ene saken på den måten en gjør, blir det den som blir viktigst, og den som får styre alt. Da finner vi dessverre ikke løsninger på miljøpolitikken, og vi finner heller ikke løsninger på en rekke andre saker. Derfor hadde det vært viktig om representanter for Regjeringa eller regjeringspartiene i dag hadde gitt klarere signaler om i hvilken retning de kan tenke seg å gå miljøpolitisk, hvem de tror er alliansepartnerne for å komme dit – litt om hvor de kunne tenke seg å gå for å få dette til. Det gjør de ikke. Nå lukker de bare igjen øynene for disse realitetene og fortsetter å la det stå til sammen med Høyre og Fremskrittspartiet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 4 – 6.