Høring med utenriksminister Knut Vollebæk

Dessuten møtte ekspedisjonssjef Atle Leikvoll

Presidenten: Eg ønskjer utanriksminister Knut Vollebæk velkommen til høyring om St.prp. nr. 6 om veterinæravtalen. Vi har ei forskyving på programmet, men vi prøver å halde det innanfor dei tre kvartera som var avsette, dvs. til ca. kl. 16.15, og dess kortare spørsmål dess fleire vil sleppe til. I utgangspunktet vil eg leggje opp til at den som stiller spørsmål, også får høve til oppfølging, men inntil vidare ikkje oppfølging frå andre på det spørsmålet, for testen i går var litt ymse på det, for å seie det slik. Så vi ventar litt før vi her slepp laus den anarkistiske varianten.

Utanriksministeren kan få ei kort innleiing om han ønskjer det, på 5 minutt. Heller ikkje her brukar vi stoppeklokke, men gjer det slik vi gjorde det i går, at vi ut frå skjønn klarer å fordele ordet mellom komitear, parti og enkeltpersonar på eit vis som gjer at flest mogleg slepp til undervegs. Heller ikkje i dag presenterer vi medlemene med komite eller parti, fordi vi berre er ute etter den saklege bakgrunnen for saka, og dermed betyr sikkert ikkje komite eller parti nokon ting for det de blir spurde om. Så med dei orda startar vi.

Utanriksministeren, ver så god.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Takk, møteleder.

I mine innledende bemerkninger vil jeg fokusere på selve forhandlingsprosessen med EU og våre internasjonale forpliktelser. EØS-avtalens vedlegg I slik det trådte i kraft 1. januar 1994, omfattet store deler av EUs veterinærregelverk. Det er imidlertid områder hvor EUs regler ikke kommer til anvendelse, bl.a. spørsmålet om veterinær grensekontroll, regelverket som regulerer de helsemessige vilkår ved innførsel fra tredje land og dyrs velferd.

I EØS-avtalens vedlegg I henvises det til at avtalepartene i løpet av 1995 skal gjennomgå de områder hvor EUs regler ikke kommer til anvendelse. Samtidig skjedde det endringer på felter av relevans for våre internasjonale forpliktelser knyttet til handel med mat og dyr. Av disse kan nevnes EUs innføring av økt grensekontroll ved import fra tredjeland, som ble gjennomført 1. januar 1997. Sverige, Finland og Østerrike ble medlemmer av EU 1. januar 1995, og etableringen 1. januar 1995 av Verdens Handelsorganisasjon, WTO, medførte et vesentlig utvidet regelverk på jordbruksområdet i forhold til den tidligere GATT-avtalen. Gjennomgangen av EØS-avtalens vedlegg I ble gjennomført i drøftelser mellom EFTA-EØS og EU-siden i perioden 1995-1996. I forhandlingene gjorde Norge flere forsøk på å begrense revisjonen av vedlegg I til kun å omfatte fisk og fiskeprodukter, og dermed begrense eller avvikle veterinærkontrollen bare for denne type produkter. En slik løsning hvor Norge bare overtok de reglene vi hadde interesse av, ble vurdert som uakseptabelt fra EUs side. Senere i forhandlingene forsøkte Norge å få til en løsning som kun dekket animalske produkter. Dette strandet bl.a. på at Sverige og Finland, som EU-medlemmer, i så fall ville være nødt til å bygge opp grensekontrollstasjoner mot Norge, som hovedsakelig bare ville brukes til kontroll av levende dyr.

For Islands vedkommende var – og er for så vidt fortsatt – situasjonen en annen. Det opprinnelige vedlegg I til EØS-avtalen omfatter kun fisk og fiskeprodukter for Islands del. Det reviderte vedlegg I vil fortsatt bare gjelde for fiskeprodukter. At det ble slik, har både en geografisk og en næringsmessig forklaring.

Et viktig forhold som påskyndet forhandlingene, var at EU vedtok å innføre harmonisering av den fysiske kontrollen ved grensepassering inn til EU fra 1. januar 1997. EUs harmonisering innebærer en skjerping av kontrollen overfor tredjeland. Den gjennomsnittlige kontrollfrekvensen ble økt fra 3–5 pst., som det var til å begynne med, til 20–50 pst. I påvente av ikrafttredelse av revidert vedlegg I har EU fortsatt å anvende en lavere kontrollfrekvens for varer som kommer fra Norge og Island. Norsk fiskerinæring eksporterte for nærmere 24,6 milliarder kr i 1997, hvorav 59 pst. gikk til EU-landene, dvs. 14,5 milliarder kr. Opptrapping av grensekontrollen ville derfor ha skapt problemer for fiskerinæringen.

Mot denne bakgrunnen ble forhandlingene med EU rettet inn mot en løsning som innebar fjerning av den veterinære grensekontrollen mellom Norge og EU, og innføring av et harmonisert veterinært regelverk innen hele EØS-området. Forhandlingene ble ferdig i desember 1996. Daværende landbruksminister Dag Terje Andersen redegjorde for avtaleutkastet i Stortinget i januar 1997. I denne debatten ble det av nåværende regjeringspartier satt fram forslag om å be daværende regjering videreføre eksisterende veterinærkontroll ved internasjonal handel med levende dyr og animalske produkter. Forslaget ble ikke bifalt.

I behandlingen av St.prp. nr. 70 for 1996-97 om jordbruksavtalen bad stortingsflertallet om at Landbruksdepartementet arbeidet videre med en utvidelse av EØS-avtalens vedlegg I i tråd med de retningslinjer som det samme flertall hadde gitt sin tilslutning til under stortingsdebatten i januar 1997.

Dette var altså status da regjeringen Bondevik overtok i oktober 1997. Siden den gang har det kun vært tekniske justeringer i lys av utviklingen på EU-siden, som primært da skyldes organisatoriske endringer i EUs vitenskapskomitesystem.

I Voksenåserklæringen fastslo de tre sentrumspartiene:

«Av hensyn til miljø, helse og sikkerhet, finner en sentrumsregjering det viktig å opprettholde strenge krav til matkvaliteten og internasjonal handel med mat og levende dyr. En sentrumsregjering mener det er viktig å opprettholde en streng veterinærkontroll og vil undersøke mulighetene for å reforhandle deler av den inngåtte avtale med EU om disse spørsmål.»

En sentrumsregjering går inn for en matpolitikk og veterinære bestemmelser som er langsiktige og i samsvar med føre var-prinsippet.

Regjeringen tok derfor initiativ overfor EU-siden til mulige reforhandlinger etter forutgående konsultasjoner av Stortingets organer. Regjeringen gjorde det klart at sonderingene med EU for å reforhandle deler av veterinæravtalen skulle baseres på to klare forutsetninger. For det første: Det ville måtte skje i nær kontakt med Island, som er part i avtalen. Og for det andre: Sonderingene måtte dessuten håndteres på en slik måte overfor EU at det på det daværende – eller som vi sa den gang: på det nåværende tidspunkt ikke reises tvil om at avtalen i sin nåværende form er et reelt alternativ. Sonderingene for dette formål ble gjennomført i mitt møte med EØS-ansvarlig kommisjonsmedlem Hans van den Broek i Brussel 14. november i fjor.

EU sa seg ikke villig til å gjenåpne forhandlinger om deler av den fremforhandlede løsningen. Å insistere på reforhandlinger i en slik situasjon gav liten mening da forhandlingsmotparten hadde gjort det klart at det ikke eksisterte noe grunnlag for nye forhandlinger. Følgelig ville slik insistering være det samme som å avvise det foreliggende avtaleutkastet. Den felles forpliktelsen om å revidere EØS-avtalens vedlegg I ville således bli resultatløs. Det ville kunne virke uheldig overfor EU å så tvil om Norges vilje til å etterleve forpliktelsene i EØS-avtalen dersom man etter at det forelå et omforent avtaleutkast, valgte å forkaste dette. Konsekvensen for fiskerinæringen ville bli at Norge ble behandlet som tredjeland, dvs. gjenstand for full veterinærkontroll ved grensepassering til EU. Regjeringen besluttet derfor å akseptere avtaleutkastet som det forelå, og konsulterte Stortingets organer om dette standpunktet.

Når Regjeringen fattet denne beslutningen, var det ikke fordi partiene hadde endret holdning til selve avtaleutkastet, men mot bakgrunn av stortingsflertallets uttrykte ønske til avtalen og Regjeringens egen vilje til å vurdere ytterligere nasjonale kontrolltiltak dersom dette ble ansett nødvendig.

Etter betydelige forsinkelser på EU-siden med hensyn til den interne klareringen av avtaleutkastet fattet EØS-komiteen beslutning nr. 69/98 av 17. juli 1998 om endring av EØS-avtalens vedlegg I, som gjelder veterinære og plantesanitære forhold. Beslutningen skal tre i kraft 1. januar 1999, forutsatt at EØS-komiteen har mottatt alle meddelelser i henhold til avtalens artikkel 103 nr. 1.

For Norges del ble vedtaket fattet med forbehold om Stortingets samtykke, og den foreliggende proposisjon for dette formål ble fremmet 5. november i år. Som det fremgår av proposisjonen, er Regjeringens tilråding basert på at selve EØS-beslutningen må vurderes sammen med de nasjonale tiltakene som foreslås iverksatt. Jeg skal ikke gå nærmere inn på disse tiltakene og effektene av dem. Det vil andre statsråder gjøre senere under høringen.

Jeg vil likevel avslutte mine innledende bemerkninger med å understreke forutsetningene som ligger til grunn for Regjeringens tilråding.

For det første: Det settes av tilstrekkelige ressurser til en effektiv gjennomføring av nødvendige nasjonale kontrolltiltak.

For det andre: Sikkerhetsklausulen skal brukes aktivt dersom folke- og dyrehelsen er satt i fare.

For det tredje: De nasjonale kontrolltiltakene evalueres fortløpende.

For det fjerde: Regjeringen legger fram for Stortinget innen utgangen av år 2001 en totalvurdering av det nye regelverket og smittesituasjonen, sammen med forslag til endringer som måtte være nødvendige.

Presidenten: Den første som får ordet, er Kjell Engebretsen, som er ordførar for saka.

Kjell Engebretsen (A) (ordfører for saken): Takk, leder. En av de tingene som er nevnt flere ganger i forbindelse med arbeidet med denne saken, er opptrappingen av grensekontrollen for fisk, og at det vil skape store problemer. Nå er det fra flere hold sagt at her foreligger det ingen reell utredning fra Regjeringens side hva gjelder EUs rett til å øke denne kontrollfrekvensen mot tredjeland på den måten som man gjør, og man viser da til bestemmelser i WTO osv. Jeg vil be utenriksministeren om å avklare det spørsmålet for oss.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Det jeg prøvde å si i min innledning, var at hvis vi hadde bedt om en reforhandling av veterinæravtalen, kunne vi ikke bare reforhandle deler av den, det ville også måtte omfatte fisk. Hele avtalen måtte da reforhandles. Det betyr at hvis vi ikke hadde fått en ny avtale, som EU sa vi ikke ville få, hadde vi ingen avtale, og dermed ville vi bli behandlet som et tredjeland. Det vi vet, er at en del av EUs medlemsland, spesielt Danmark og Tyskland, har behandlet oss etter sine nasjonale regler som gjaldt før man fikk dette nye regelverket på det veterinære området. Det vil si at de har en noe mer lempelig behandling av oss når det gjelder kontroller, enn det de normalt skulle ha overfor et tredjeland. Men vi har fått klar beskjed om at den lempelige behandlingen kun vil gjelde i denne – hva skal vi si – venteperioden fram til avtalen skal tre i kraft, 1. januar neste år, under forutsetning av at vi blir en del av den avtalen. Hvis det ikke skjer, er det iallfall min klare forståelse – og jeg har ikke noen grunn til å tro noe annet – at vi vil bli behandlet som et ordinært tredjeland, noe som vil føre til en betydelig økning av kontrollen – med de problemer det vil medføre for vår fiskeeksport.

Kjell Engebretsen (A): Hvis jeg får lov til å følge opp nettopp dette med problemene for fiskeeksporten, og hvor store de eventuelt blir: Det fins et par svenske tjenestemenn som har uttalt seg om dette. En sier at han er svært overrasket over at norske myndigheter hevder at kontrollen vil bli ti ganger hyppigere og enda grundigere enn den er i dag hvis Norge ikke tilslutter seg den utvidede EØS-avtalen på veterinærfeltet; det er ikke sant at det ikke blir noen endring hvis Norge ikke skriver under på avtalen. Vi kontrollerer altså langt mer i dag enn det som forlanges hvis avtalen vedtas, sier han. Den økte kontrollhyppigheten av norsk fisk hvis avtalen ikke underskrives, vil føre til forsinkelser i markedet osv. Det er ikke rart at man presser på for å få en slik avtale, sier denne personen. Det som er poenget, er at svenske tjenestemenn ved tollstasjonen sier at de allerede i dag kontrollerer mer enn hva som skulle være aktuelt om denne avtalen ble undertegnet, og sier at det ikke kan være aktuelt med noen slik økt frekvens.

Utenriksministeren pekte på at regjeringspartiene ikke har endret mening fra de ønsket å reforhandle avtalen. Men det kan ikke være noen som helst slags tvil om at Regjeringen anbefaler denne avtalen.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Hvis jeg får begynne med det siste, så er det ingen tvil om at Regjeringen anbefaler den sammen med de nasjonale tiltakene vi har sagt vi skal iverksette. Det var også det vi kom tilbake til Stortinget og sa etter den runden vi hadde i Brussel i november i fjor, at vi fortsatt mente avtalen i seg selv ikke var tilfredsstillende. Vi ville da vurdere dette og se på hva vi kunne gjøre for å treffe nasjonale tiltak som ville bøte på de svakhetene vi mente lå i avtalen. Nå har Regjeringen lagt fram en proposisjon som en samlet pakke, hvor veterinæravtalen med nasjonale tiltak ligger inne, og den samlede pakken er selvsagt noe Regjeringen kan anbefale, ellers ville den ikke ha lagt den fram.

Når det gjelder diskusjonen om kontroll, er det to forskjellige typer kontroll her. Det ene er tollkontroll og det andre er veterinærkontroll. Dette dreier seg ikke om tollkontroll, dette dreier seg om veterinærkontroll. Jeg tror nok fiskeriministeren vil være bedre til å redegjøre i detalj for spørsmålene som berører fiskerinæringen. Men hvis jeg får lov, vil jeg gi ordet til ekspedisjonssjef Leikvoll, som kan si litt om de ulike typer kontroller vi har her.

Presidenten: Ja, Atle Leikvoll, ver så god.

Atle Leikvoll: Bare helt kort. Som en illustrasjon på de endringene som vil finne sted i påvente av vedtaket som EØS-komiteen fattet i juli, har Norge og Island ikke blitt gjenstand for det nye regimet for veterinærkontroll som EU innførte fra 1. januar 1997. Det har med frekvenser å gjøre, men det har også å gjøre med oppbygging av egne grensekontrollstasjoner for dette formål. Og verken Finland eller Sverige har i denne perioden bygd opp slike stasjoner, som de ville ha måttet gjøre dersom den ytre grensekontroll skulle gå mot Norge.

Presidenten: Då er det Siri Frost Sterri og deretter Øystein Hedstrøm.

Siri Frost Sterri (H): Ja, takk.

Utenriksministeren hadde en nyttig gjennomgang av hele grunnlaget for den saken vi behandler i dag. Jeg har to spørsmål, og det ene er knyttet til den siste gjennomgangen.

Utenriksministeren vektla, som det også står i proposisjonen, at sikkerhetsklausulen vil bli brukt aktivt hvis det er fare for folke- eller dyrehelsen. Det har både i den alminnelige debatten og for så vidt også i høringen i går blitt reist tvil om hvilke muligheter Norge har for å ta i bruk sikkerhetsklausulen, med andre ord om man kan risikere mottiltak fra EU-siden tilsvarende det man må overveie knyttet til eventuelle veto til direktiver. Jeg vet ikke om utenriksministeren kan avklare noe nærmere hvilke muligheter vi der har.

Det andre er rett og slett knyttet til det faktum at fire av regjeringsmedlemmene har dissentert når det gjelder anbefalingen til Stortinget. Mitt spørsmål er kort og godt hvordan utenriksministeren vurderer den situasjonen for Norges del. Vil det svekke vår forhandlingsposisjon fremtidig i forhold til EU?

Presidenten: Utanriksministeren, ver så god. Svaret er vel ja på det siste spørsmålet?

Utenriksminister Knut Vollebæk: Jeg forstår at lederen kjenner meg godt.

Hvis jeg får begynne med det siste spørsmålet, siden lederen prøver å svare på mine vegne, vil jeg si at det har ikke svekket oss i det hele tatt – i hvert fall ikke som jeg er kjent med. Jeg vet ikke om andre i denne salen har fått andre signaler. Men som jeg sa som et svar på det forrige spørsmålet, er det ingen tvil om at Regjeringen har lagt frem denne proposisjonen, Regjeringen står bak denne proposisjonen. Innad i EU er man veldig godt vant med dissenser, man har jo en rekke diskusjoner internt. Selv om jeg kommer fra Washington nå, har jeg truffet en del av mine EU-kolleger, og vi har hørt en del om de interne diskusjonene der som er både heftige og store – og vanskelige, ikke minst. Så det at man har interne diskusjoner om spørsmål som berører viktige områder i EU, det er ikke noe nytt for dem. Det som selvsagt er av betydning, er hva Regjeringen går for. Det er ingen tvil om hva Regjeringen går for her, og derfor har ikke dette noen konsekvenser – så vidt jeg kan se i hvert fall – for vårt forhold til EU, verken i denne saken eller i andre saker som måtte komme opp.

Når det gjelder bruken av sikkerhetsklausulen, er det slik at dette er nasjonale beslutninger som fattes i alvorlige situasjoner. Vi har til nå brukt denne tre ganger, så det er jo ikke noe man bruker i eninga, for å si det folkelig, og nettopp av den grunn er det noe som også da respekteres og aksepteres hvis det er en tilstrekkelig alvorlig situasjon.

Presidenten: Oppfølgingsspørsmål fra Siri Frost Sterri.

Siri Frost Sterri (H): Bare en kort oppfølging. Jeg skal ikke bedrive polemikk når det gjelder det første svaret fra utenriksministeren, men det er vel kanskje ikke helt sammenlignbart dette med uenighet internt i EU og uenighet internt innenfor ett land i forhold til hva man her mener, men la nå det ligge. Kan utenriksministeren si noe mer om – jeg holdt på å si – hva som må til fra Norges side – altså hvilken bevisbyrde det påligger oss for å kunne ta sikkerhetsklausulen i bruk? Det står jo her hvis folke- og dyrehelse er satt i fare. Hva ligger det i det?

Utenriksminister Knut Vollebæk: Får jeg lov til å gi ordet til ekspedisjonssjef Leikvoll igjen, som kan si litt om bl.a. de tre gangene vi har brukt sikkerhetsklausulen?

Presidenten: Dei som kan det, får svare.

Atle Leikvoll : Jeg tror jeg velger å åpne mitt svar med å påpeke, som utenriksministeren sa, at det er nasjonale bestemmelser i alvorlige situasjoner. Og hvilke tiltak da Regjeringen velger å sette i verk, vil jo være en funksjon av alvoret i situasjonen, og vil kunne variere fra alt fra full stopp i importen av et produkt fra et land, til mer begrensede tiltak. Det som utløses parallelt, er jo en konsultasjons- og samordningsmekanisme med motparten for å sikre forståelse for vedtaket som er fattet, innholdet i dette, varigheten av dette. Så generelt kan vi si at det er en sikkerhetsklausul som er der for å brukes dersom situasjonen tilsier det, og at den inneholder en god del prosedyreforpliktelser og også konsultasjoner mellom partene i denne avtalen, som det er i de fleste andre avtaler som har en sikkerhetsklausul. Og det har de aller fleste som berører handel mellom land, enten det da er regionalt eller globalt.

Når det gjelder de tre gangene Norge har gjort bruk av denne klausulen så langt, har jeg ingen særskilt veterinærfaglig ekspertise – det har de som kommer senere – men det har dels vært munn- og klovsyke i Hellas, det har vært noe som heter Newcastle disease i Sverige, og det har vært kanskje den mest kjente, Mad cow disease i England.

Presidenten: Ja, takk. Då var det Øystein Hedstrøm og deretter Johan J. Jakobsen.

Øystein Hedstrøm (Frp): På høringene her i går ble det hevdet at det var en del usikkerhet knyttet til de samfunnsøkonomiske konsekvensene ved å inngå denne veterinæravtalen, og man mente at dette ikke var skikkelig redegjort for i proposisjonen. Man fremholder jo at EØS-avtalen begrunnes med fordeler for fiskerinæringen. Hvis vi fortsatt blir et tredjeland, anslås det at kostnadene ved grensekontroll for fiskerinæringen omtrent vil dobles. Går vi med i veterinæravtalen, vil vi også få økte kostnader for kompensatoriske tiltak, og disse kostnadene vil være høyere enn om vi fortsatt er et tredjeland. Jeg vil gjerne ha noen synspunkter på dette, i og med at det har kommet dårlig fram i proposisjonen, slik det hevdes fra en del høringsinstanser.

Presidenten: Utanriksministeren, ver så god.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Det er kanskje begrenset hva jeg kan svare. Jeg tror nok dette er et spørsmål som bør rettes til fiskeriministeren, for han har det konstitusjonelle ansvaret for fiskeri, samtidig som han jo også kan fiskerinæringen bedre enn det jeg kan.

Det som jeg synes er av viktighet her, er størrelsen på vår fiskeeksport til EU. I 1997 var det 59 pst. av vår totale eksport som gikk til EU – den totale eksporten var da ca. 25 milliarder kr. Jeg vil vel tro at selv om vi vil ha visse utgifter ved oppbygging av en ekstern veterinær grensekontroll i utgangspunktet, vil ikke disse utgiftene være like høye fremover. Det vil ikke være samme utgiftene på årsbasis som det man har i oppbyggingen. Min forståelse er at fiskerinæringen har vært bekymret for at man ikke skulle få beholde de fordelene som veterinæravtalen la opp til for næringen, og det var jo en av grunnene til at Regjeringen ikke insisterte på en reforhandling da man forstod at det ikke var mulig bare å reforhandle en del av veterinæravtalen, men at man måtte ta også den delen som gikk på fisk. Men detaljer om fiskerinæringens syn på de økonomiske konsekvensene av ikke å slutte seg til, tror jeg jeg må få lov til å overlate til fiskeriministeren.

Presidenten: Øystein Hedstrøm – oppfølgingsspørsmål?

Øystein Hedstrøm (Frp): Nei, men vi har muligheten til å spørre fiskeriministeren …

Presidenten: Ja, og han har tid til å forberede seg no, så …

Johan J. Jakobsen, ver så god!

Johan J. Jakobsen (Sp): Utenriksministeren gikk gjennom de forutsetninger som Regjeringen hadde lagt til grunn for å anbefale avtalen, og det siste og fjerde punktet gikk på at Regjeringen innen 2001, eller i løpet av år 2001, skal legge fram for Stortinget en totalvurdering av regelverket og en totalvurdering av smittesituasjonen. I den forbindelse står det også i proposisjonen at en vil legge fram for Stortinget forslag til endringer, og det må jo bety at en overfor EU i denne situasjonen vil legge fram forslag til endringer av den avtalen som er framforhandlet – og det vil vel i klartekst bety en form for reforhandling av den avtalen som nå ligger i Stortinget. Nå har jo utenriksministeren allerede prøvd å få til en reforhandling – og har kanskje en viss erfaring med det. For det første: Hvis slike reforhandlinger ikke skulle føre fram, at en ikke får aksept i EU for de forslag til endringer som er nevnt i proposisjonen, hvilke muligheter har Norge da – sett at dette er en situasjon som vi i Norge bedømmer som alvorlig? Betyr det at en kan si opp avtalen, eller si opp den delen av avtalen? Vil det i så fall ha betydning for hele EØS-avtalen? Det er den vurderingen jeg kunne tenke meg å be utenriksministeren om å gi: Hvilke scenarioer en ser for seg i tilfelle en 1) ikke når fram med en reforhandling, og 2) hvilke konsekvenser det kan ha for EØS-avtalen eller for det vedlegg som i dag egentlig står på dagsordenen.

Presidenten: Utanriksministeren, ver så god.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Jeg har lyst til å vise til den samlede konklusjonen som jeg trakk, eller den samlede forutsetningen for at Regjeringen går for dette, nemlig at det settes av tilstrekkelige ressurser til en effektiv gjennomføring av nødvendige nasjonale kontrolltiltak. Det er jo grunnen til at Regjeringen nå går for dette, at vi mener at vi skal kunne kompensere avtalens svakheter ved nasjonale kontrolltiltak. Så vil vi bruke sikkerhetsklausulen aktivt dersom det skulle være fare, som vi har sagt, og så vil vi evaluere de nasjonale kontrolltiltakene fortløpende. Og så vil vi da, i 2001, foreta en totalvurdering av det nye regelverket og av smittesituasjonen, med forslag til endringer.

Når det gjelder forslaget til endringer, er det viktig, tror jeg, å huske på at dette reviderte vedlegg I til EØS-avtalen inneholder ingen særskilt tidsbegrensning. Det betyr at verken Norge eller de andre avtalepartene har rett til ensidig å si opp eller fravike de felles rettigheter og forpliktelser som følger av avtalen, og eventuelle endringer etter en totalvurdering innen utløpet av 2001 vil derfor dreie seg om nasjonale tiltak som ikke er regulert i avtalen, og/eller endringer som ikke er omforenet med EU, slik at vi kan ikke ensidig si opp denne avtalen. Men hvis vi ser for oss en helt hypotetisk situasjon hvor dyre- og folkehelsen er truet, er det klart at vi da enten kan bruke sikkerhetsklausulen, eller vi kan også, selvsagt, si opp avtalen. Men det vil da få konsekvenser for hele EØS-avtalen. Vi kan ikke skalte og valte med denne avtalen som vi vil, for den er ikke tidsbegrenset, og det er en avtale som binder oss med både rettigheter og forpliktelser. Det er det viktig å huske på. Men vi mener, og det er jo grunnen til at vi la frem dette, at med de nasjonale tiltakene som vi har lagt frem, så er dette godt nok, så kan Regjeringen stå for det. Men så vil vi da vurdere langs veien. Og vårt håp er jo at vi skal kunne ha så gode nasjonale tiltak at det skal kompensere for svakhetene ved veterinæravtalen.

Presidenten: Johan J. Jakobsen, ver så god.

Johan J. Jakobsen (Sp): Bare for å få klarlagt det siste: Det betyr så vidt jeg skjønner, at de forslag til endringer av regelverk som har basis i en smittesituasjon som Norge skulle oppleve som uakseptabel – altså de forslag til endringer i den avtalen som ligger her – har EU i realiteten rett, vetorett, til å forhindre kan bli gjennomført med mindre Norge velger den andre løsningen, nemlig å bruke sikkerhetsklausulen.

Når det gjelder ordlyden i selve vedlegget, er det da slik – hvis jeg oppfatter utenriksministeren riktig – at hvis EU ikke aksepterer forslag til endringer, vil et forsøk på såkalt reforhandling ikke kunne føre fram. Så noen trussel om å si opp avtalen, er ikke relevant fordi den ikke er tidsbegrenset.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Det er riktig at avtalen ikke er tidsbegrenset, men det er ofte vanskelig, synes jeg, å diskutere denne type spørsmål som hypotetiske spørsmål i et vakuum. For hvis vi ikke er i en situasjon hvor dyre- og folkehelsen er truet, er det klart at vi ikke vil få noe gjennomslag i EU for endringer. Men hvis vi er i en alvorlig situasjon – på samme måten som vist til i mitt svar til representanten Frost Sterri – og man bruker sikkerhetsklausulen, så går man, og det redegjorde også ekspedisjonssjef Leikvoll for, inn i en dialog med EU, man har konsultasjoner. Så det er ingen av oss som har rett til ensidig å endre. Men i en alvorlig situasjon vil det jo være naturlig at man drøfter den situasjonen som har oppstått. Hvis vi da tenker på de tre gangene vi har brukt sikkerhetsklausulen, altså ved kugalskap, ved alvorlige sykdommer i Hellas og Sverige, har det jo vært en forståelse og det har også vært en interesse fra EUs side nettopp for å finne tiltak som kan hindre smitte. Så i en slik alvorlig situasjon ville jeg jo se det som veldig usannsynlig at vi ikke skulle få forståelse og gjennomslag for våre synspunkter.

Presidenten: Da er det Erik Solheim, og deretter Bjarne Håkon Hanssen.

Erik Solheim (SV): Et par spørsmål til oppfølging av det Kjell Engebretsen spurte om tidligere. Det er jo ingen som har hevdet at denne veterinæravtalen isolert sett er til fordel for Norge. Verken tilhengere eller motstandere har hevdet det. Og da blir de to avgjørende spørsmålene: Hvilke andre kompensatoriske tiltak kan vi sette i verk for å dempe ulempene med avtalen? Og dernest: Hvilke ulemper vil det gi for Norge på andre områder hvis vi ikke går inn på denne avtalen?

Da har jeg et par spørsmål angående fisk. Det ene er: Er det foretatt noen grundig studie av noe slag som kan være litt mer konkret enn på slagordplanet når det gjelder hvilke faktiske ulemper det vil gi for Norge å bli betraktet som tredjeland? Har man f.eks. studert hvilke ulemper andre land – Japan, USA og andre land som er i en tilsvarende situasjon – har i sin fiskeeksport til EU, og så forsøkt på noen måte å tallfeste hva det kan bety for Norge?

Utenriksminister Knut Vollebæk: Jeg tror kanskje at jeg vil henvise det spørsmålet også til fiskeriministeren som den som er ansvarlig for dette, og som sitter inne med den nødvendige kunnskap. Jeg kan ikke tallfeste det her og nå, men jeg vet at Japan har store problemer med sin fiskeeksport til EU, og har ønsket å få et regelverk à la det vi har i Norge, og har bl.a. vært på studietur til Norge for å prøve å få til noe tilsvarende. Men meg bekjent har de ikke greid det, og det er også høyst usannsynlig at de vil greie det. Så det oppleves, i hvert fall fra japansk side, som et stort problem at de har så pass strenge regler når det gjelder deres fiskeeksport til EU. Men jeg tror jeg må få lov – hvis det er akseptabelt, leder – å henvise til fiskeriministeren.

Erik Solheim (SV): Da får vi sikkert anledning til å komme tilbake til dette. Det er jo av stor betydning for oss i Norge, som, i motsetning til hva de fleste av oss tror, jo er matvareeksportør og ikke matvareimportør i sum. Jeg føler i hvert fall at vi lærte noe annet på skolen, men det var kanskje jeg som bodde i Oslo, som gjorde det.

Men et annet spørsmål litt i samme gate er: I de forhandlingene som har vært ført med EU, har EU forsøkt å skissere problemene som ville komme for Norge. Men har man truet i forhandlingene, har man sagt hva mottiltakene fra EUs side ville bli? I samtaler med van den Broek, var han på noen måte inne på hva som ville være EUs motreaksjon dersom Norge ikke aksepterte avtalen slik den forelå i fjor høst?

Utenriksminister Knut Vollebæk: Til det første spørsmålet, om hvilke problemer EU skisserte under forhandlingene om den avtalen, tror jeg kanskje jeg må vise til den andre siden av bordet her, for det var noen andre enn meg som forhandlet frem avtalen. Jeg kom for så vidt til dekket bord på den måten at det lå en avtale der.

Det var ingen trusler fra van den Broeks side, bortsett fra at han sa at det ikke er snakk om å reforhandle deler av avtalen. Altså, det var bare et fait accompli, slik at hvis ikke vi ville ha avtalen slik som den var, så var det ingen avtale. Og det var ikke noe mer å snakke om, det var ikke grunnlag for noen diskusjon. Så det var for så vidt greit nok. Han hadde vel også en følelse av at han hadde vært gjennom en relativt lang forhandling og diskusjon, slik at han ikke så noen grunn til å gjenåpne det. Og så skal vi jo huske på, som jeg også prøvde å si innledningsvis, at vi har et forhold til Island, som vi også måtte ta hensyn til. Og islendingene var jo opptatt av at man ikke skulle rokke ved den delen av avtalen som gikk på fiskeeksporten, for det var av den aller største betydning for dem. Så i EFTA-sammenheng eller i EØS-sammenheng hadde vi heller ikke noen støtte for dette. Og derfor prøvde vi, som jeg den gangen også orienterte Stortinget om, å håndtere det på alle mulige beste måter, slik at vi ikke skulle fjerne inntrykket av at den foreliggende avtalen var et reelt alternativ. Jeg brukte en del ord den gangen på å forklare at dette var sonderinger og ikke krav om reforhandling, fordi vi jo var opptatt av at dette ikke skulle brukes av EU, at de skulle si at ok, vil dere ikke ha avtalen, så skal dere slippe det, for dette var en avtale som lå der, som sagt, og som islendingene var veldig interessert i å beholde.

Presidenten: Bjarne Håkon Hanssen, deretter Odd Roger Enoksen.

Bjarne Håkon Hanssen (A): Ja, jeg skal stille nok et spørsmål om fisk, men denne gangen trur jeg det er mer på utenriksministerens bord enn fiskeriministerens. Fra flere hold blir det henvist til SPS-avtalen knyttet til WTO når man diskuterer problemene med å eksportere fisk til EU. Og det som blir hevdet, er jo at EU ikke kan føre en generell linje med forhøyet kontroll ved import til EU som følge av SPS-avtalen og de kravene som der stilles til vitenskapelig begrunnelse og særskilt risikovurdering ved innføring av strengere kontroll. Det blir henvist til at den norske fiskehelsen generelt er svært god, og at vi også på våre mottaksanlegg langs kysten har innført de krav som ligger i EØS-bestemmelsene om sanitære forhold, hygiene osv., og at man dermed altså kan bruke SPS-avtalen som argument for å få en grei grensepassering inn til EU, selv om vi blir et tredjeland.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Det er vel dessverre ikke fullt så enkelt, for i henhold til WTOs SPS-avtale har hvert medlemsland rett til å fastsette sitt nasjonale beskyttelsesnivå ut fra sin egen helsesituasjon, og så iverksette de veterinære og plantesanitære tiltak som er nødvendige for å ivareta dette beskyttelsesnivået. Tiltakene skal baseres på et vitenskapelig grunnlag og på særskilt risikovurdering, og ikke være mer handelshindrende enn nødvendig for å sikre det aktuelle beskyttelsesnivået. Og Utenriksdepartementet er ikke kjent med at EU har foretatt individuelle risikovurderinger for hvert enkelt land og hvert enkelt produkt. EU har generelt valgt, som en administrativ forenkling, å basere seg på veiledende prosentsatser for kontrollfrekvens, for å sikre at etablerte krav til helse og matvaretrygghet er oppfylt. Dette er det samme prinsipp for gjennomføring av SPS-avtalens bestemmelser som Norge og avtalens øvrige parter har lagt til grunn, dvs. at selv om vi mener at vi har et tilstrekkelig godt system, så behandles vi som et tredjeland fordi det har man valgt av administrative grunner.

Odd Roger Enoksen (Sp): Litt til den opprinnelige EØS-avtalen fra 1992. Protokoll 10 artikkel 11 sier at nye tiltak på kontrollsiden «ikke kan gjøre tidligere forenklinger virkningsløse», og at målsettingen «er forenkling av kontrollrutiner, dokumenter og formalia i forbindelse med godstransport». Jeg vil gjerne ha noen kommentarer til de nye kontrolltiltakene fra EU som nå innføres, om de er i tråd med den opprinnelige EØS-avtalen, og om det har vært noen drøftinger om det.

Et annet spørsmål også: Hvis jeg forstod ekspedisjonssjefen rett i stad, ble det sagt at det ikke bare var kontrollfrekvensen, men også kontrollregimet som ble endret. Det er mulig jeg misforstod, men dette finner jeg iallfall ikke beskrevet i proposisjonen, hvor det står at det er kontrollfrekvensen som økes fra 3 pst. – 5 pst. og opp til 20 pst. – 50 pst. Dersom det ble sagt at også kontrollregimet endres, kan dere beskrive det litt nærmere?

Utenriksminister Knut Vollebæk: Hvis jeg får lov, gir jeg ordet til ekspedisjonssjef Leikvoll.

Atle Leikvoll: Jeg begynner med det siste spørsmålet. Hvis jeg brukte ordet «kontrollregime», så var nok det litt upresist. Det jeg ønsket å illustrere, var at som en del av systemet må det bygges – på samme måte som det framgår av proposisjonen at Norge nå vil gjøre – egne kontrollstasjoner for å gjennomføre kontroll. Verken Sverige eller Finland har gjort dette, i påvente av den avtalen som nå er framlagt for Stortinget. Så det var som en illustrasjon på at det er deler som ikke er gjennomført i våre naboland, i påvente av iverksettelsen av denne avtalen.

Når det gjelder EØS-avtalen, den opprinnelige og Protokoll 10, som dreier seg om forenkling av kontroll og formaliteter i forbindelse med godstransport, så er utgangspunktet, som det igjen framgår at stortingsproposisjonen, at veterinær grensekontroll ikke er dekket av EØS-avtalen. Veterinær grensekontroll er, slik som EØS-avtalen er nå, et ikke-regulert felt. Følgelig har de faglige vurderingene med hensyn til EUs rettigheter og forpliktelser konkludert at det er ingenting i Protokoll 10 som vil være til hinder for å foreta endringer i den veterinære grensekontrollen, i og med at veterinær grensekontroll innenfor EØS-avtalen slik som den er nå, ikke er et regulert forhold mellom Norge og EU.

Odd Roger Enoksen (Sp): Et kort oppfølgingsspørsmål. Det at man bygger egne kontrollstasjoner, hvilken betydning vil det ha i praksis annet enn at kontrollfrekvensen vil øke? Kan du si litt om det?

Atle Leikvoll: Jeg er nå langt inne på fiskeriministerens område, men han får jo anledning til å korrigere i etterkant.

Det som det betyr generelt, er jo at ved etablering av egne kontrollstasjoner for dette formål vanskeliggjøres norsk eksport inn til EU. Om det blir stort eller lite, skal jeg la være å kvantifisere. Men kravet til egne kontrollstasjoner innebærer generelt at det blir færre stasjoner som det vil kunne eksporteres gjennom, med de potensielle problemene som det vil kunne medføre.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Jeg vet ikke om jeg bare kan eksemplifisere litt om våre problemer med Finland, for finnene har vært mer restriktive enn kanskje noen av de andre landene, som Sverige og Danmark, slik at de har både vanlig tollkontroll og veterinær grensekontroll. Jeg har bl.a. på anmodning fra fiskerinæringen to ganger snakket med den finske handelsministeren om disse problemene, for tollkontrollen er ikke noe problem, men den veterinære kontroll er et problem, fordi man stenger – veterinærene går hjem kl. 1600 på fredag, og så kommer de tilbake mandag kl. 0800. Det har vi prøvd å gjøre noe med. Delvis har vi sagt at man i Finland måtte kunne nøye seg med tollkontroll, som de gjør andre steder, eller føre den samme praksisen som andre land gjør, eller eventuelt holde også veterinærstasjonen åpen i løpet av helgen. Men det har man, i hvert fall en del ganger, ikke gjort. Det har ført til store problemer for deler av fiskerinæringen i Nord-Norge, med henvendelser til Regjeringen om å ta dette opp. Det er vel noe av det som vil kunne bli et problem hvis vi får egne veterinære kontrollstasjoner.

Presidenten: Då er det Marit Nybakk og til slutt Kjell Opseth. Då har alle som har bede om ordet ein gong, fått ordet.

Marit Nybakk (A): Jeg vil stille tre-fire spørsmål som var oppe i de høringene vi hadde i går. Først og fremst dreier dette seg om høringer og svar fra høringsinstanser på spørsmål fra dem som sitter her.

For det første: Er det riktig at ved å inngå denne avtalen, godkjenne veterinæravtalen, så får vi en økt import av mat? Det er mulig det er landbruksministeren som bør svare på det, men i den grad utenriksministeren kan si noe om det – om han kan svare på det.

For det andre: Er det slik at internasjonal handel med biologisk materiale, internasjonal handel med mat eller levende vesener, fører til økt smitte generelt?

For det tredje: Vil den nasjonale kontrollen som man nå oppretter, være en betydelig svekkelse i forhold til den eksisterende?

Og det siste: Har man ikke foretatt noen konsekvens- eller risikoanalyse i forhold til de foreslåtte endringene?

Jeg vil gjerne be utenriksministeren kommentere disse fire punktene.

Presidenten: Eg var redd det vart fire spørsmål, men det var ikkje så ille likevel.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Det var jeg redd for også, for jeg har en del utenriksministre som venter på meg om tre kvarter. Det første er mitt, for å si det sånn. Svaret er greit: Nei, dette vil ikke føre til økt import av mat, for det reguleres av WTO-avtalen.

Når det gjelder økt smitte, må jeg få lov til å henvise til helseministeren, muligens også til landbruksministeren når det gjelder import av levende dyr. Når det gjelder de to andre, det ene var om det er en betydelig svekkelse av vårt kontrollregime, mener jo Regjeringen at det ikke er det, i og med at man legger frem denne proposisjonen, men jeg ville vel også der be om at man stiller dette spørsmålet til helseministeren og til landbruksministeren, som jo er ansvarlige for på den ene siden de nødvendige tiltak for folkehelsen og på den annen side dyrehelsen. Og jeg vet at det er arbeidet mye med det, slik at man mener at dette skal ivaretas på betryggende måte.

Når det gjelder konsekvensanalyser – det er av og til vanskelig å foreta konsekvensanalyser av relativt hypotetiske problemstillinger. Jeg tror kanskje det er viktigere i høringen av helseministeren og landbruksministeren å få frem hva som er gjort, ikke minst fordi landbruksministeren her har satt i gang et betydelig arbeid, og det er gitt økte bevilgninger til, etter Regjeringens mening, nødvendige kontrolltiltak. Så jeg tror det er viktig å fokusere på det. Alt i alt mener Regjeringen at dette er forsvarlig.

Presidenten: Ja takk. Kjell Opseth, ver så god.

Kjell Opseth (A): Det går fram av proposisjonen at vi har stor handlefridom til å iverksetje tiltak for å tryggje folke- og dyrehelsa. Er det ei forsterking av dei tiltaka som vart foreslått i proposisjonen, eller finst det òg andre tiltak som ein kan settje i verk? Det var det eine spørsmålet.

Det andre er: Finst det noka oversikt over kor mange direktiv Noreg har godkjent som går på å betre mathygienen eller produksjonen av mat i Noreg?

Utenriksminister Knut Vollebæk: På det første spørsmålet er svaret begge deler, for å si det sånn. Det er en utbygging av de tiltak som ligger i proposisjonen, og det er også nye tiltak som man kan foreta. Det er også vist til nye bevilgninger som landbruksministeren har foreslått.

Når det gjelder antall direktiv som Norge har godkjent for bedring av mathelsen, må jeg innrømme at jeg ikke har det i hodet, men det skal vi selvsagt fremskaffe, slik at Stortinget kan få seg det forelagt relativt raskt, men akkurat her og nå har vi ikke mulighet til å svare på det spørsmålet.

Presidenten: Ja, takk. Då takkar vi utanriksministeren for at han ville komme til denne høyringa, og ønskjer lykke til i møtet med dei andre utanriksministrane. Han kan prøve å orientere om veterinæravtala der også, og så kan vi få høyre resultatet. Tusen takk.