Møte i Europautvalget mandag 8. mars 2010 kl. 15.30

(Alt offentlig)

Møtet ble ledet av lederen for utenriks- og forsvarskomiteen, Ine M. Eriksen Søreide.

Næringskomiteens medlemmer var innkalt for å delta under behandlingen av sak nr. 1.

Det ble ikke foretatt navneopprop, men til stede var:

Ine M. Eriksen Søreide, Svein Roald Hansen, Jan Arild Ellingsen, Laila Gustavsen, Dagfinn Høybråten, Peter N. Myhre, Trygve Slagsvold Vedum, Karin S. Woldseth, Sigvald Oppebøen Hansen, Anette Trettebergstuen, Hadia Tajik, Øyvind Vaksdal, Arve Kambe, Laila Marie Reiertsen, Jan Tore Sanner, Gina Knutson Barstad, Steinar Gullvåg, Irene Johansen og Jørund Rytman.

Fra næringskomiteen: Terje Aasland, Svein Flåtten, Lillian Hansen, Arne L. Haugen, Frank Bakke Jensen og Marit Halleraker.

Fra Regjeringen var utenriksminister Jonas Gahr Støre og landbruks- og matminister Lars Peder Brekk til stede.

Følgende embetsmenn fikk adgang til møtet: Avdelingsdirektør Henrik Einevoll, avdelingsdirektør Kristin Nummedal og seniorrådgiver Cathrine Steinland, alle Landbruks- og matdepartementet, og ekspedisjonssjef Christian Syse, avdelingsdirektør Per Strand Sjaastad og seniorrådgiver Else Underdal, alle Utenriksdepartementet.

Videre var komiteens faste sekretær Victor C. Rønneberg og delegasjonssekretær Hanne Mork til stede.

Dagsorden:

1.              Landbruks- og matministeren vil etter planen redegjøre for:

-       Innledning:

Generelt om omfanget av matområdet i EØS-avtalen, fokusering av innsatsen og satsing på nasjonale eksperter. Kort om betydningen av Lisboa-traktaten for landbruks- og matområdet, samt kjedemaktproblematikk.

-       Dyrehelse:

Kort om arbeidet med EUs dyrehelsepolitikk 2007–2013, herunder forberedelsene av en ny dyrehelselov i EU, som vil være EUs nye rammeregelverk for dyrehelse.

-       Dyrevelferd:

Kort om det pågående arbeidet på dyrevelferdsområdet. EUs handlingsplan for dyrevelferd løper i perioden 2006–2010, og en rekke tiltak i planen er gjennomført og er underveis. Planen er nå under evaluering, en prosess som ventes å være ferdig innen utgangen av 2010.

-       Fiskemelsaken:

Orientering om Norges beslutning fra januar 2010 om å gjennomføre forbud mot fiskemel i fôr til voksne drøvtyggere. Norge har siden 2002 med en faglig begrunnelse unnlatt å gjennomføre forbudet, men tok i januar 2010 en beslutning om å gjennomføre forbudet.

-       Forhandlingene om EØS-avtalens artikkel 19 om handel med landbruksvarer:

Orientering om hvilke prioriteringer regjeringen har gjort i forhandlingene, kort om resultatet av forhandlingene og hvilke konsekvenser resultatet får for norsk landbruk.

2.              Utenriksministeren vil etter planen redegjøre for:

-       Avtale med EU om handel med landbruksvarer etter EØS-avtalens artikkel 19:

28. januar 2010 ble artikkel 19-forhandlingene avsluttet. De har pågått siden 2006. Forhandlingsresultatet vil omgjøres til en brevvekslingsavtale og legges fram for EUs Råd og Europaparlamentet. På norsk side vil resultatet framlegges for Stortinget.

-       Utviklingen på Island:

Torsdag 25. februar ble det brudd i samtalene mellom Island, Nederland og Storbritannia om bedre lånebetingelser for Icesave-avtalene, og det ser ut til at det går mot folkeavstemning 6. mars. Det har i løpet av de siste ukene også vært kontakt mellom norske og islandske regjeringsrepresentanter, men det har ikke kommet noen konkret forespørsel fra islandsk side om ytterligere lån fra Norge eller de øvrige nordiske landene. EUs behandling av Islands søknad om EU-medlemskap har kommet et skritt videre med Kommisjonens uttalelse (”avis”) 24. februar om søknaden.

-       Makrellsaken: Langsiktig avtale om forvaltningen av makrell inngått med EU:

Etter flere forhandlingsrunder ble Norge og EU 26. januar i år enige om en bilateral fiskeriavtale og en avtale om makrell. Makrellavtalen gir langsiktig forutsigbarhet om fordeling og gjensidig rett til å fiske i hverandres soner.

-       EØS/EFTA-landenes deltakelse i EUs byråer:

EUs byråer spiller en stadig viktigere rolle i EUs politikkutforming. Det er viktig å sikre EØS/EFTA-landene de rettigheter som EØS-avtalen gir i en situasjon hvor EUs institusjonelle ramme endres. Det er etablert 35 byråer i EU. Innenfor rammen av EØS-avtalen deltar EØS/EFTA-landene i 17 byråer, og ønsker å delta i fem byråer som er på trappene/er vedtatt i EU.

3.              Aktuelle rettsakter for møtet i EØS-komiteen 12. mars 2010. Se vedlagte brev fra Utenriksdepartementet, datert 26. februar d.å., samt liste med omtale av de enkelte rettsakter.

4.              Eventuelt.

Lederen: Vi setter møtet et lite halvminutt før tida. Vi har litt dårlig tid i dag, og det betyr at alle, både statsråder og møtedeltakere for øvrig, må være disiplinerte, både i innledninger, spørsmål og svar. Derfor tar vi heller ikke noen nærmere introduksjon av møtets deltakere i dag, bortsett fra å opplyse om at næringskomiteen også er til stede, i likhet med landbruks- og matminister Lars Peder Brekk og utenriksminister Jonas Gahr Støre.

Dagsordenen er todelt, dels for landbruks- og matministeren og dels for utenriksministeren, og vi tar derfor landbruks- og matiministeren først, med en kort innledning om temaene som står oppført på dagsordenen, og deretter muligheter for spørsmål fra komiteen. Vi gjør det samme når utenriksministeren taler.

Husk på å bruke mikrofonen. Det er veldig viktig, så alt kommer med.

Da gir jeg først ordet til landbruks- og matministeren.

Sak nr. 1

Landbruks- og matministeren vil etter planen redegjøre for:

-       Innledning:

Generelt om omfanget av matområdet i EØS-avtalen, fokusering av innsatsen og satsing på nasjonale eksperter. Kort om betydningen av Lisboa-traktaten for landbruks- og matområdet, samt kjedemaktproblematikk.

-       Dyrehelse:

Kort om arbeidet med EUs dyrehelsepolitikk 2007–2013, herunder forberedelsene av en ny dyrehelselov i EU, som vil være EUs nye rammeregelverk for dyrehelse.

-       Dyrevelferd:

Kort om det pågående arbeidet på dyrevelferdsområdet. EUs handlingsplan for dyrevelferd løper i perioden 2006–2010, og en rekke tiltak i planen er gjennomført og er underveis. Planen er nå under evaluering, en prosess som ventes å være ferdig innen utgangen av 2010.

-       Fiskemelsaken:

Orientering om Norges beslutning fra januar 2010 om å gjennomføre forbud mot fiskemel i fôr til voksne drøvtyggere. Norge har siden 2002 med en faglig begrunnelse unnlatt å gjennomføre forbudet, men tok i januar 2010 en beslutning om å gjennomføre forbudet.

-       Forhandlingene om EØS-avtalens artikkel 19 om handel med landbruksvarer:

Orientering om hvilke prioriteringer regjeringen har gjort i forhandlingene, kort om resultatet av forhandlingene og hvilke konsekvenser resultatet får for norsk landbruk.

 

 

 

Statsråd Lars Peder Brekk: Det norske regelverket på matområdet er i hovedsak EØS-basert, med unntak av plantehelseområdet og plantevernmidler. Det faglige ansvaret på matområdet er fordelt mellom tre departementer: Helse- og omsorgsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet og Landbruks- og matdepartementet.

Cirka 50–60 pst. av alt regelverk som innlemmes i EØS-avtalen hvert år, hører inn under Mattilsynets ansvarsområde. Dette krever fornuftige prioriteringer og effektive prosesser, og en stor grad av samordning for å gi riktige innspill til rett tid i rette fora.

Innenfor matområdet har det vært betydelige forsinkelser knyttet til innlemming og ikrafttredelse av regelverk, herunder et omfattende regelverk om hygiene og kontroll. Dette skyldes forsinkelse på Island i forbindelse med behandling og vedtakelse av ny islandsk matlov. Island vedtok omsider sin matlov før jul. De norske forskriftene som gjennomfører regelverket om hygiene og kontroll, kunne derfor tre i kraft 1. mars i år.

Matdepartementene har utarbeidet en felles europastrategi som gir en oversikt over de viktigste sakene på matområdet. Dette er en er oppfølging av St.meld. nr. 23 for 2005–2006, Om gjennomføring av europapolitikken. Denne oppdateres årlig, og årets versjon er nettopp ferdig.

Matdepartementene har også satset på å sende nasjonale eksperter til strategiske posisjoner i Europakommisjonen. For Europakommisjonen gir dette tilgang på ekspertise og erfaring. For oss gir ordningen både mulighet til påvirkning og informasjon underveis og verdifull EU-kompetanse ved hjemkomst.

Lisboatraktaten vil ha betydning både for det EØS-harmoniserte matområdet og for landbruksområdet. Blant annet vil EU utarbeide mer sektorovergripende rammeregelverk. Dette vil kunne skape utfordringer for oss når vi skal trekke grenselinjene for EØS-avtalen, f.eks. mot landbruksunntaket. Europaparlamentet får økt innflytelse, bl.a. ved at de får medbestemmelse på lik linje med Rådet i EUs landbrukspolitikk.

I statsråd 19. februar ble det oppnevnt et utvalg som skal gå gjennom hele verdikjeden for mat for å utrede styrkeforholdene. I EU er det tilsvarende bekymringer for fordelingen av marginene mellom dagligvarehandel, industrien og primærnæringen, og mangel på åpenhet. Fall i pris til bonden på mange viktige jordbruksprodukter har ikke ført til fall i pris i butikk. Både kommisjonen og rådet har arbeidet med disse problemstillingene. Vi har en løpende og god dialog med EU på området, og vårt nylig nedsatte utvalg vil også gjøre internasjonale sammenligninger.

Europakommisjonen har lagt fram en handlingsplan for å utforme og iverksette EUs nye dyrehelsestrategi. Planen gjelder fram til 2013 og vil bl.a. resultere i en ny dyrehelselov.

Norges dyrehelse er en av verdens beste. Årsakene til dette er selvsagt geografiske og klimatiske forutsetninger, strukturen i landbruket og befolkningsstrukturen, svært lite import av levende dyr og godt samarbeid mellom næring og myndigheter.

Potensielle klimaendringer og økt gods- og persontrafikk over landegrensene gir mange utfordringer for å beholde den gode dyrehelsen. Senere tids funn av sykdommer, som f.eks. blåtunge, har vist at internasjonalt samarbeid på dyrehelseområdet er svært viktig. Norge ønsker å være en aktiv medspiller i det arbeidet.

Forebygging av sykdom er bedre og billigere enn behandling av sykdom. Den nye strategien legger vekt på bedre forebygging av sykdom.

Norge har gitt innspill i høringen som ble gjennomført i forbindelse med forberedelsen av den nye dyrehelseloven. I våre innspill er det lagt vekt på betydningen av å kunne beholde handlingsrom for en strengere nasjonal og regional politikk for å opprettholde vår gode status.

I høringen er det definert ti områder som vies særskilt oppmerksomhet. I de fleste av disse er det nær sammenheng mellom Norges og EUs posisjoner.

På noen områder har Norge påpekt enkelte momenter som er særskilt viktige for oss. Det gjelder bl.a. at det bør kunne etableres regioner som ikke nødvendigvis følger nasjonale grenser, der helsestatus er høyere eller bedre enn i EU-landene for øvrig. Dette er i samsvar med Verdens dyrehelseorganisasjons, OIEs, anbefalinger.

Det andre er at individuelle medlemsland skal kunne iverksette nasjonal regulering av sykdommer som anses viktige for landet, forutsatt at det ikke er i konflikt med EUs handelsregelverk.

Det tredje er at det opprettes minstestandarder for smittebeskyttelse, at de enkelte land kan innføre tilleggskrav til smittehygieniske rutiner på besetningsnivå, og at overvåkingsprogrammet er kost/nytte-basert.

EU har også en handlingsplan for dyrevelferd for perioden 2006–2010. Kommisjonen evaluerer nå handlingsplanen, og det kommer sannsynligvis en ny oppfølgende handlingsplan.

Av viktige saker kan nevnes en ny forordning for beskyttelse av dyr på avlivingstidspunktet. Norge har arbeidet aktivt for fortsatt å kunne kreve at alle dyr skal bedøves før avliving. Dette er et eksempel på at det er mulig å påvirke EU også utenfor medlemskap.

Forskningsprosjektet Welfare Quality har arbeidet med å utvikle objektive indikatorer for dyrevelferd. Det er snakk om en ny objektiv måte å måle dyrevelferd på. En merkeordning for dyrevelferd basert på de objektive indikatorene til Welfare Quality er til diskusjon. Både rådet og Europaparlamentet er positive til å utrede dette videre.

Det arbeides for å etablere et senter for dyrevelferd i Europa som kan bestå av et nettverk av ulike andre senter. Oppgaver vil bl.a. kunne være å være høringsinstans, evaluere standarder i lys av ny kunnskap og gi opplæring og informasjon om dyrevelferd.

Det ventes at det vil bli utarbeidet en ny overordnet dyrevelferdslov i EU de nærmeste årene.

Europaparlamentet er sterkt engasjert i dyrevelferdsområdet og behandler nå en rapport hvor de både evaluerer Kommisjonens handlingsplan og kommer med anbefalinger om hva som må prioriteres framover.

Norge har vært og vil være en aktiv bidragsyter i EUs prosesser. Et viktig virkemiddel er bevisst plassering og bruk av våre nasjonale eksperter. På dyrevelferdsområdet har det gitt resultater.

Siden 2002 har Norge med faglig begrunnelse unnlatt å gjennomføre EØS-avtalens forbud mot å fôre storfe og småfe med fiskemel. Etter at et siste møte om saken med Kommisjonen ble avholdt i begynnelsen av januar, konkluderte jeg med at det ikke var formålstjenlig å utfordre EU og ESA ytterligere i denne saken. ESA hadde på dette tidspunktet varslet at de ville oversende saken til EFTA-domstolen for avgjørelse. ESA fikk i brev 12. januar i år beskjed om at regelverksendringene vil kunne gjennomføres i slutten av april. Beslutningen om å iverksette dette forbudet nå ble gjort etter en grundig og helhetlig vurdering.

Faglig sett er fiskemel i seg selv et trygt produkt med utmerkede egenskaper som fôr til drøvtyggere. Fiskemel er også en særlig verdifull proteinkilde i økologisk drøvtyggerfôr. Vi vil fortsatt arbeide internasjonalt for å få aksept for at fiskemel igjen kan bli tillatt i drøvtyggerfôr.

Norge og EU-kommisjonen ble 28. januar i år enige om en ny avtale etter EØS-avtalens artikkel 19 om handel med landbruksvarer. Det gjenstår formell godkjenning av avtalen fra begge parter.

Utgangspunktet for Norge i forhandlingene har vært at vi fortsatt skal ha et sterkt importvern.

I forhandlingene har Norge stort sett gitt konsesjoner for landbruksvarer der det allerede er import til ordinær toll, eller der næringsmiddelindustrien allerede har et importbehov. Avtalen fører derfor i seg selv i liten grad til noen stor økning av importen for disse varene. Samtidig åpner den nye avtalen for noe mer import av matspesialiteter.

For ost økes den tollfrie importkvoten fra 4 500 tonn til 7 200 tonn. Dette tilsvarer nivået for osteimport fra EU de senere årene. For økningen på 2 700 tonn vil kvotene bli fordelt på auksjon. Ordningen med ”historiske rettigheter” knyttet til import av ost vil bli avviklet etter tre år, og det vil bli etablert et nytt importsystem for dagens importkvote på 4 500 tonn, som sikrer likebehandling av aktørene.

For kjøtt er det etablert midlertidige importkvoter fra EU for storfe på 900 tonn, kylling 800 tonn og gris 600 tonn. Dette er midlertidige kvoter som vil bli en del av en eventuell ny WTO-avtale. For kjøttvarer er det i tillegg en begrenset økning av eksisterende importkvoter for noen produkter. Vi snakker da om skinker, pølser, kjøttboller og andebryst. Norge har videre gitt EU toll-lettelser eller importkvoter på enkelte innsatsvarer til konserves- og fôrindustrien.

For Norge innebærer forhandlingsresultatet at kvoten for tollfri eksport av ost inn til EU øker fra 4 000 tonn til 7 200 tonn. Videre innebærer avtalen tollfrihet eller tollfrie kvoter inn på EU-markedet for bl.a. vegetabilske oljer, bær, snacks, hunde- og kattemat, tran og juletrær som det er realistisk at norske bedrifter vil kunne utnytte. Norge har for øvrig begrensede muligheter for eksport av landbruksvarer på grunn av høyt kostnadsnivå.

Enkeltelementer i avtalen kan innebære noen utfordringer for norsk landbruk, f.eks. de nye kvotene for svinekjøtt og fjørfekjøtt.

Forhandlingene har vært krevende med meget omfattende krav fra EU om markedsadgang. Den endelige avtalen innebærer langt mer beskjedne konsesjoner og er etter min mening godt forankret innenfor rammene av norsk landbrukspolitikk.

 

 

Lederen: Takk for det. Man ble jo rent sulten av å høre oppramsingen på slutten av alt det innebar!

Da er det åpent for spørsmål fra komiteen. Vi begynner med Dagfinn Høybråten.

Dagfinn Høybråten (KrF): Jeg skal la andebrystet hvile!

Jeg har et spørsmål om fiskemel. Så vidt jeg skjønner, innebærer Norges gjennomføring av dette forbudet ingen tilslutning til argumentene bak det. Tvert imot fastholder man de faglige argumentene som man har hatt siden dette kom i 2002, og vil arbeide for at de skal få gjennomslag.

Når en samtidig vet at Island har fått et unntak fra dette forbudet, er jeg litt undrende til at man har valgt denne konklusjonen. Hvis det er slik at de faglige argumentene står seg, og et annet EØS-land har fått unntak, hva er da grunnen til at Norge har latt være å ta saken videre?

Svein Flåtten (H): Jeg vil gjerne understreke det som Høybråten nettopp sa. Jeg synes også det er underlig, hvis det er riktig, at Island har fått et slikt unntak, og at ikke vi da har søkt et slikt unntak i stedet for nå å bøye kne og ikke utfordre EU.

Så har jeg et spørsmål om dette med mattrygghet. Store grupper i Norge har vært misfornøyde med EUs politikk på dette området. Nå oppfatter jeg landbruksministerens innlegg dit hen at han er fornøyd med tingenes tilstand og EØS-lovgivningen på dette feltet. Det er fint hvis han kunne bekrefte det, og i tillegg om han kunne si noe om vi gjør en spesiell jobb for å komme med i de forskjellige komiteer og utvalg som opprettes på dette feltet. Det sies ofte at vi blir stående utenfor, og verken er med eller kan observere.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Mitt spørsmål går på dyrevelferd. Det er jo ei sak som engasjerer utover dette huset.

Spørsmålet mitt er om det står noko i handlingsplanen for dyrevelferd om metoder for kastrering av gris. Kan statsråden seie noko generelt om korleis statusen er på det?

Statsråd Lars Peder Brekk: Jeg skal prøve å svare på spørsmålene.

Først til Høybråten og spørsmålet om fiskemel. Det er riktig at det hele tiden har vært forskjellig behandling av Norge og Island, som også Høybråten understreket. Utgangspunktet har vært at kommisjonen har sagt at det er en forskjell mellom Island og Norge som gjør at Norge ikke har kunnet få unntak på samme grunnlag som Island. Det er det vi har hørt.

Norge har hele tiden prøvd å oppnå det samme unntaket. Det er årsaken til at en ikke har implementert dette regelverket før nå. ESA har truet med rettssak, og da vi nylig fikk saken satt på spissen, var det min vurdering at det ikke hadde noen hensikt å utfordre videre. Derfor implementerer vi dette regelverket. Men det er samtidig riktig det som ble understreket. Faglig sett mener vi at vi fullt og helt er på trygg grunn ved å si at det riktig og mulig å bruke fiskemel til drøvtyggere i Norge. Så vi vil jobbe videre med å forsøke å få en åpning for det i framtiden.

ESA hadde varslet rettssak – bare for å understreke det – og man ble enige om å gjennomføre denne endringen for å unngå en rettssak.

Jeg har også lyst til å understreke at etter at denne prosessen gikk hardt og tett med ESA-systemet, ble det den 12. januar avholdt et møte mellom Landbruks- og matdepartementet, fôrbransjen og andre berørte aktører med en gjensidig orientering, og for å diskutere konsekvensene av å gjennomføre fiskemelforbudet. Alle berørte parter i saken, både næringen og myndighetsorganer på ulike plan, har forståelse av at selve gjennomføringen av endringen vil kreve en overgangsperiode. Så saken vil bli fulgt opp senere.

Så var det spørsmålet fra Svein Flåtten om en er fornøyd med EØS-lovgivningen. Det oppfattet jeg å være Flåttens hovedpoeng. De fleste saker som har med EØS-avtalen å gjøre, går på matområdet. Det er innenfor de tre departementenes ansvarsområdet. Det gjøres hele tiden en grundig og skikkelig jobb for å følge opp sakene og ivareta norske interesser på en adekvat og god måte. Norge har nasjonale eksperter i EU. Vi ser at det gir oss gode resultater. Det gir oss informasjon. Det gir oss mulighet til å påvirke. Og det gir oss kunnskap, etter at de har avviklet sin tid der. Så jeg har bare lyst til å understreke at innenfor de rammer EØS-avtalen gir, fungerer dette arbeidet godt.

Til Flåttens spørsmål: Jeg vil understreke at vi har tilgang til alle relevante komiteer under kommisjonen, men vi har fremdeles noen utfordringer når det gjelder tilgang til fora under rådet. Det er skillelinjene.

Så til Sigvald Oppebøen Hansen og spørsmålet om metoder for kastrering av gris. Jeg skal ikke si at jeg er noen stor ekspert på dette området, men EUs handlingsplan er ikke spesifikk. Nytt regelverk skal baseres på oppdatert kunnskap. Det som nå er poenget i Norge, er at vi har hatt en stor forskningsinnsats på området. Vi ser at den forskningen ikke har gitt de tilsiktede resultatene. En har samtidig sett at det har kommet nye behandlingsformer med medikamentbruk som nå er under utprøving, og som forhåpentlig vil gi de resultatene vi ønsker.

 

Sak nr. 2

 

Utenriksministeren vil etter planen redegjøre for:

-       Avtale med EU om handel med landbruksvarer etter EØS-avtalens artikkel 19:
28. januar 2010 ble artikkel 19-forhandlingene avsluttet. De har pågått siden 2006. Forhandlingsresultatet vil omgjøres til en brevvekslingsavtale og legges fram for EUs råd og Europaparlamentet. På norsk side vil resultatet framlegges for Stortinget.

-       Utviklingen på Island:
Torsdag 25. februar ble det brudd i samtalene mellom Island, Nederland og Storbritannia om bedre lånebetingelser for Icesave-avtalene, og det ser ut til at det går i retning av folkeavstemning 6. mars. Det har i løpet av de siste ukene også vært kontakt mellom norske og islandske regjeringsrepresentanter, men det har ikke kommet noen konkret forespørsel fra islandsk side om ytterligere lån fra Norge eller de øvrige nordiske landene.  EUs behandling av Islands søknad om EU-medlemskap har kommet et skritt videre med Kommisjonens uttalelse (”avis”) 24. februar om søknaden.

-       Makrellsaken: Langsiktig avtale om forvaltningen av makrell inngått med EU:
Etter flere forhandlingsrunder ble Norge og EU 26. januar i år enige om en bilateral fiskeriavtale og en avtale om makrell. Makrellavtalen gir langsiktig forutsigbarhet om fordeling og gjensidig rett til å fiske i hverandres soner.

-       EØS/EFTA-landenes deltakelse i EUs byråer:
EUs byråer spiller en stadig viktigere rolle i EUs politikkutforming. Det er viktig å sikre EØS/EFTA-landene de rettigheter som EØS-avtalen gir i en situasjon hvor EUs institusjonelle ramme endres. Det er etablert 35 byråer i EU. Innenfor rammen av EØS-avtalen deltar EØS/EFTA-landene i 17 byråer, og ønsker å delta i fem byråer som er på trappene/er vedtatt i EU.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Siden tiden er litt kort, skal jeg forsøke å gå gjennom dette på en forholdsvis rask måte.

Artikkel 19 har landbruksministeren redegjort for. Jeg vil si at det var forhandlinger som trakk ut i tid. Det var etter vår felles vurdering taktisk at det var en fordel å få avtalen konkludert med den utgående kommisjonen. Disse forhandlingene er krevende, og jeg vil bare si at i det videre artikkel 19-samarbeidet ligger fortsatt klausulen inne om balanserte avtaler. Det er en viktig del for Norge når vi går inn i disse forhandlingene. Det er forhandlinger der vi ikke har så mye å kreve, men veldig mye å gi, sett fra deres side. Som landbruksministeren sa, er det en utfordring for oss å utnytte de mulighetene vi får. Et av de tiltakene vi har sett litt på, er hvorvidt Innovasjon Norge kan bistå noen av de næringene som har fått nye muligheter til å gå videre på EU-markedet.

Jeg tror jeg skal ta utviklingen på Island til slutt, for det kommer i en litt annen kategori. Hvis jeg kan gjøre det, tar jeg de andre sakene først.

Vi har varslet inn et punkt her om EØS/EFTA-landenes deltakelse i de såkalte byråene i EU. Det er 25 byråer i EU under ulike politikkområder som er viktige i politikkutformingen og i gjennomføringen av EUs regelverk.

Det indre markedet, behovet for økt administrativ kapasitet og tilbakeholdenhet hos medlemsstatene mot å delegere mer myndighet til kommisjonen, bidrar til denne utviklingen. Så er spørsmålet: Hva med oss i denne sammenhengen? Disse byråene har ulik kompetanse og er organisert på ulik måte, men har noen fellestrekk. De er etablert utenfor EUs tradisjonelle organer og er geografisk spredt rundt om i unionen. De skal tilby informasjon og faglige vurderinger innenfor et avgrenset politikkområde.

I de senere årene er det etablert flere byråer med mer regelutformende karakter. Flere av disse vurderer sikkerheten til ulike produkter og tjenester, og de er tett koblet til det indre markedets virkemåte. Noen av dem har formell inspeksjonsmyndighet – de kan foreta kontroll av hvordan regelverket etterleves av private og offentlige aktører. I tillegg har enkelte byråer en viss vedtaksmyndighet. Vi deltar i disse byråene som en del av arbeidet med å følge opp EØS-avtalen. Det gir oss mange faglige kontakter. Vi deltar nå i 17 byråer innenfor rammen av EØS-avtalen. I tillegg ønsker vi å delta i fem andre byråer som er vedtatt opprettet i EU. Det inkluderer et byrå på energiområdet, et byrå på telekommunikasjonsområdet og tre tilsynsbyråer for finansnæringen. Utfordringen er selvsagt deltakelsen i arbeidet i disse organene. Som hovedregel er vi representert i styrene, men uten stemmerett i alle de byråene vi er medlem av. Vi legger til grunn at EØS/EFTA-landene fortsatt får delta med fulle rettigheter i nye byråer, men uten stemmerett. Det ser ut som om det ikke er noen spesiell motkraft mot det fra EUs side.

Så er det noen byråer hvor det legges opp til et styre med begrenset antall EU-medlemmer som rekrutteres på bakgrunn av faglige kvalifikasjoner. Der må vi realistisk sett være forberedt på at vi ikke får styreplass, men at vi må arbeide for at Norge har tilknytning til andre fora i byrået som gir tilfredsstillende konsultasjonsmuligheter.

Så er det nye byråer hvor medlemslandene får begrenset representasjon i styret, basert på en rotasjonsordning. Der er EØS/EFTA-landenes utgangspunkt deltakelse i denne rotasjonsordningen. Vi vil fortsatt arbeide for slik deltakelse, men vi må foreta en vurdering av behovet for deltakelse fra byrå til byrå.

Vedtakskompetanse for disse byråene reiser spørsmål av rettslig og politisk karakter. For EØS/EFTA-landene kan det være problematisk å la seg underlegge slike vedtak. Det vil som regel ikke være naturlig f.eks å legge tilsvarende kompetanse til EFTAs overvåkningsorgan.

EU-byråene får en stadig viktigere rolle i å forvalte eksisterende politikk og bistå i utformingen av ny politikk overfor EU. Vi vektlegger derfor deltakelse i alle de byråene som er relevante, for å sikre rettighetene våre i en situasjon hvor EUs arbeidsmåte endres betydelig. UD har satt i gang et arbeid med berørte departementer på dette feltet for å sikre at vi får best mulig medvirkning. Jeg kommer tilbake til utvalget når det foreligger mer konkret informasjon om vår deltakelse i de nye byråene, som jeg omtalte.

Så skal jeg kort nevne makrellsaken. Vi ble den 26. januar enige med EU om en bilateral fiskeriavtale og en avtale om makrell. Makrellavtalen gir langsiktig forutsigbarhet om fordeling og gjensidig rett til å fiske i hverandres soner.

Samarbeidet med EU har vært langvarig. Det har vært omfattende, og det ble, som denne komiteen vet, satt på prøve i fjor høst da EU stengte norske makrellfiskere ute fra EU-farvann.

Et viktig punkt for oss i disse forhandlingene har vært å få på plass en tilfredsstillende gjensidig soneadgang for fiske etter makrell. I tillegg ble vi enige med EU om andre elementer i makrellforvaltningen som gjør at vi nå sammen kan se framover. Utfordringene er imidlertid ikke over. Vi er nødt til å få på plass et forvaltningsregime som også inkluderer Island og Færøyene. Forhandlingene her starter 15. mars, og det blir erfaringsmessig en krevende prosess. Den norske målsettingen er å få på plass en omforent avtale som omfatter alt fiske av makrell i Nordøst-Atlanteren.

Så kom det et par spørsmål på forrige møte som jeg vil si noe om. Selv om representanten Nesvik ikke er her nå, vil jeg allikevel svare. Det ene spørsmålet gjaldt at vi burde delta på alle arenaene der det er mulig å påvirke EU i fiskeripolitikken, Grønnboken, som utvalget har vært opptatt av.

Vi har kommet med et omfattende skriftlig bidrag til Grønnboken, og så har vi arbeidet for å få i stand et møte med Europaparlamentets fiskerikomité, hvor fiskeri- og kystministeren ønsker å ta opp reformen. Hun har også sendt gratulasjonsbrev til sin nye kollega i EU-kommisjonen og uttrykt ønske om et snarlig møte.

Så nevnte representanten Nesvik at det hadde vært en åpen høring med de fiskeriansvarlige i Brussel den 1. desember, at Norge ikke deltok, og at det var beklagelig. Vi har sjekket den saken. Det stemmer at det var møte 30. november og 1. desember. Dette var et møte i fiskerikomiteen i Europaparlamentet.  Her ble EUs reform av den felles fiskeripolitikken debattert, med utgangspunkt i komiteens utkast til rapport. Det som viste seg, var at de som holdt innlegg, eller hadde ordet utenom parlamentarikerne, var blitt spesielt invitert. Det var representanter for regionale råd, bestående av nærings- og miljøorganisasjoner, fiskeindustri, NGO-er og andre parter internt i EU. Det forklarer hvorfor Norge ikke var blant de inviterte.

Så spurte representanten Flåtten om hvordan vi har tenkt oss vårt videre arbeid i forbindelse med reformen av fiskeripolitikken. Det opptar oss mye. Vi jobber, særlig Fiskeri- og kystdepartementet, med å legge en møteserie med representanter for EU og ulike medlemsland med jevne mellomrom. Så vi holder nærvær og trykk. På alle slike møter er denne reformen et naturlig agendapunkt. Den 24. februar var Fiskeri- og kystdepartementet i formannskapslandet Spania, i Madrid, for å møte formannskapet. Det å møte formannskapet for å fremme norske synspunkter har vært en bevisst strategi fra norsk side. Vi forbereder nå tilvarende med Belgia, som kommer inn. Selv om det nå er en utenrikssamordner på EU-siden, Lady Ashton, er det for alle andre saker formannskapslandet som står sentralt.

Vi har to fiskeriråder ved den norske delegasjonen i Brussel. De deltar i ulike møter og fora for å fremme norske synspunkter. Også her må vi, som på andre områder, bruke mer tid på Europaparlamentet nå, etter Lisboa, enn før, og vi jobber med å ha økt kontakt.

Så til Island, som siste punkt. Jeg skal gjøre dette kort, for vi følger jo med i media.

Siden sist vi møttes, i slutten av januar, har den islandske regjeringen fulgt to spor: Det ene var forberedelse til folkeavstemning, noe som automatisk fulgte etter at presidenten ikke signerte. Det andre var å få til en dialog med Nederland og Storbritannia for å komme fram til en avtale med bedre betingelser, slik at folkeavstemningen, om avtale ble oppnådd, kunne avlyses. Så vet vi at man ikke lyktes med det. Det ble ingen avtale, og det ble en folkeavstemning. Resultatet kjenner vi – et stort nei-flertall. Det er ikke overraskende, for det forelå allerede et tilbud fra Nederland og Storbritannia som var gunstigere enn det som folkeavstemningen var innkalt til å stemme over, selv om det ikke ble noen avtale. Det betyr at lovvedtaket av 30. desember bortfaller.

Vi kan ha ulike tolkninger av hva som nå vil skje. Vi konstaterer at regjeringspartiene Samfylkingen og Venstre Grønne ved sine ledere har sagt at de har til hensikt å fortsette regjeringssamarbeidet og å fullføre Icesave-avtalen. Finansministeren har sagt at et nei i folkeavstemningen ikke var et nei til at Island skal ta ansvar, men til vilkårene i avtalen. Jeg tror det er viktig å få fram det. Både presidenten og de fleste partier har stort sett sagt at Island har sine forpliktelser, men at det er vilkårene som diskuteres.

Jeg vil si noe om Norge, for jeg går ut fra at det vil komme spørsmål om dette. Island har ikke på noe punkt fremmet forespørsel om lån fra Norge utover IMF-lånet, formelt. Men la meg si at i de ukene som Island nå har forhandlet tett med Storbritannia og Nederland, har vi også hatt en tett dialog med statsminister, finansminister og utenriksminister på Island. Vi har vært åpne for å se på ulike måter som Norge kan bidra på. Det ene er denne pakken som Norden bidrar med inn i IMF-pakken, som gir en internasjonal ramme for å gi Island lån til å betale tilbake til de to landene det de to har lagt ut. Men om dette kan bli pakket på en annen måte, skal ikke vi være formalistiske på det. Det vet Islands regjering. Men Island har altså ikke fremmet noen forespørsel til Norge om å gi noe annet bidrag enn det etter mitt skjønn veldig romslige bidraget vi allerede har gitt. Norge er det landet som kommer til å bidra mest. Så er den islandske regjeringen også fullt ut klar over at det ikke er Norge som blokkerer for at andre gjennomgang i IMF kan gjennomføres, slik at neste tranche kan utløses. Vi stiller ikke noe krav til at det skal inngås en avtale med Storbritannia og Nederland. Men vi erkjenner samtidig at uten en slik avtale er det vanskelig for Island å få på plass i IMF en slik helhetlig pakke, som de trenger for å ha soliditet framover.

Så min analyse er at så lenge Icesave-avtalen forblir uløst, vil det virke negativt på de betingelsene Island kan oppnå på det internasjonale kredittmarkedet. Noe av dramaet nå er jo at selv om de har fått en avtale i horisonten som er bedre enn den forrige, så er effekten av den bedringen i ferd med å bli forspilt ved at tiden dras ut. Dette er ikke en forhandling mellom Island og Norge. Det er en forhandling mellom Island, Storbritannia og Nederland, som de må gjennom, uansett.

La meg også si at av denne første tranchen som de nordiske land har utbetalt, har islendingene bare brukt ca. 60 pst. Så det er ikke et umiddelbart likviditetsproblem Island har. Det kommer etter hva jeg hører ekspertene sier, først i 2011. Jeg vil kanskje be om at vi er litt varsomme med å referere alle disse tallene utad, selv om jeg ikke ber om å få det unntatt offentlighet. Men det er vår vurdering. Det er altså ikke et akutt problem.

I diskusjonen om at Norge må gjøre noe mer eller annerledes, bare ber jeg om ryddighet i hva som er de to agendaene. Den ene agendaen er at de må komme til enighet med Storbritannia og Nederland. Det er ingen vei utenom. Det andre punktet er hvordan pakken skal finansieres. Det er der vi kommer inn. Der kommer vi til å være fleksible og imøtekommende, slik vi har vært til nå. Så jeg håper intenst at prosessen ikke blir forsinket, og at det kommer til en omforent løsning.

Når det gjelder Islands EU-søknad, har jeg ikke annet å si enn at EU-kommisjonen har gitt sin såkalte avis, der de vurderer hvordan Island står i forhold til EUs regelverk. Uttalelsen gjennomgår de ulike forhandlingsområdene, med konsentrasjon av områder der det vil være behov for forhandlinger og tilpasninger.

Det er noen områder som er spesielt utfordrende for Island. Det er ikke uventet fiskeri, landbruk, regionalpolitikk, miljø, fri bevegelse av kapital samt finansielle tjenester.

Uttalelsen konkluderer med at Island er godt forberedt på å påta seg medlemskapsforpliktelser på de fleste områdene, spesielt på områder som er dekket av EØS, og det anbefales at EU åpner medlemskapsforhandlinger med Island om medlemskap. Den islandske regjeringen har uttalt at den ønsker at forhandlingene igangsettes snarest mulig, og at de får grønt lys i slutten av måneden på neste toppmøte.

 

 

Lederen: Takk for det! Da åpnes det for spørsmål – først Svein Roald Hansen.

 

 

 

Svein Roald Hansen (A): Det var i grunnen bare et lite supplement på dette med arbeidet i EU-parlamentet med ny fiskeripolitikk. På møtet i Brussel i EFTA-parlamentarikerkomiteen den 23. hadde vi en arbeidslunsj med flere av medlemmene i EU-parlamentets fiskerikomité, hvor vi også hadde invitert med oss medlemmer fra næringskomiteen, og en deltok der, så det var en nyttig gjennomgang og meningsutveksling på det, og et lite bidrag til å understreke de innspillene som har kommet fra norsk side.

Jan Tore Sanner (H): Det er mye god vilje i Norge i forhold til å bistå Island, og jeg synes at utenriksministeren har besvart på en god måte den strategien som Norge har valgt. Jeg mener i likhet med utenriksministeren at det er fornuftig å velge IMF-sporet. Men jeg legger samtidig merke til at utenriksministeren bruker begreper som at Norge ikke blokkerer, og at Norge opptrer fleksibelt og imøtekommende. Spørsmålet er: Gjør Norge noe mer aktivt internt i IMF for å forsøke å frakoble Icesave-problematikken i forhold til det IMF-opplegget, eller låneordningen, som man ønsker å få på plass i forhold til Island? Det var det ene.

Det andre knytter seg til Islands medlemskapsforhandlinger. Der var utenriksministeren inne på en del av de utfordringene som man står overfor. Hvis jeg ikke husker helt feil, har vel Norge hjulpet andre land som har søkt om medlemskap i EU. Vil Norge vurdere å gi tilsvarende hjelp til Island i forbindelse med deres medlemskapsforhandlinger?

Lederen: Vi har to spørsmål til på listen, men det er såpass omfattende spørsmål at jeg tror vi skal la utenriksministeren svare på de to spørsmålene som har kommet nå, først, så kan de som ønsker ordet ytterligere, tegne seg under hans svar. De som foreløpig har tegnet seg, er Dagfinn Høybråten og Irene Johansen.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre: For å gi fyllestgjørende svar, vil jeg anmode om – hvis det er mulig – at de svarene unntas offentlighet. Er det akseptabelt?

Lederen: Det er i orden.

 

 

 

Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Til Sanner: Gjør Norge noe mer aktivt for å bidra for å frakoble Icesave-problematikken? Det er jo Norge som har vært tydelig på at vi stiller ikke noe krav til den avtalen eksplisitt. Vi er ikke part i den avtalen. Vi legger til grunn at den islandske regjering i det den sier og gjør, opptrer på en måte som viser at den er forpliktet til å stabilisere Islands økonomi, bringe balanse i den økonomien, og vi sier veldig tydelig at de vil gjøre opp de utestående fordringene de har. Da mener vi at de har lagt et realistisk løp, som det som nordisk naboland er riktig å gå inn og bidra til gjennom at Island vil trenge lån for å kunne gjennomføre det programmet. Det har vært vår holdning.

 

Jeg vil begynne med å si – og det er grunnen til at jeg gjerne vil unnta dette offentlighet – at det er en langt kjøligere holdning til dette i resten av Norden. Jeg tror ikke det skyldes manglende nordisk solidaritet, men jeg tror at ser man på dette nordisk, har Norge et veldig klart fokus mot Island, Finland er nok lite berørt sånn direkte, opplever jeg, i den over havet-dimensjonen, og Sverige har et veldig fokus på Baltikum, hvor det står utfordringer i kø, hvor svenske interesser er direkte engasjert med stort banknærvær osv., og hvor det fra svensk side er en veldig liten forståelse for at de skal strekke seg noe lenger og gjøre noe som kan prejudisere hvordan man skal opptre overfor andre fallerte banker og økonomier. Danskene vil jeg si er omtrent på samme nivå.

 

Poenget er at de nordiske landene har samlet seg om en holdning hvor de vil være positivt innstilt til Islands sak, men jeg tror ikke det er noen tvil om at EU-landenes solidaritet – og tre av de nordiske landene er EU-land – om den blir satt på prøve, går til andre EU-land, i vurderingen av det som skal til for å få til et nytt styremøte i IMF og gjøre vedtak for å åpne en ny tranche, i den grad dette blir satt på spissen – nå tror jeg nok utsettelsen sist ble foretatt fordi man anså at i påvente av en folkeavstemning var det naturlig å vente med å se helheten, og det er oppfatningen blant alle land at det å utbetale til et stabiliseringsprogram gjør man når man ser byggesteinene i stabiliseringsprogrammet, og det å få til en avtale om tilbakebetaling, er viktig for det. Jeg kan jo nevne at de renteendringene som briter og hollendere har gjort i de samtalene som ikke førte fram til en avtale, kan ha lettet på regningen med 2,5 milliarder kr, bl.a. gjennom rentefritak for 2009 og 2010. Det er klart det påvirker også hvor mye det er aktuelt å låne ut, og derfor påvirker det også den pakka IMF vil legge fram for andre runde.

 

Så derfor har altså Norge gjort sitt synspunkt klart, at for oss er det ikke avgjørende, vi kan stille opp i IMF og være med på et vedtak i og for seg uten at den avtalen er på plass, men det er en overveldende oppfatning at den avtalen er en komponent som må på plass. Og la meg så ta resonnementet ett skritt til, for det spørsmålet ligger kanskje på leppen: Hvis det ikke blir noe møte i IMF, eller noen utbetaling, kan ikke da Norge unilateralt betale ut sin andel? Det har vi ikke egentlig direkte vurdert, bl.a. fordi hele ideen med dette stabiliseringsprogrammet er at det er flere land, og at det er en kombinasjon av et tungt nordisk element, hvor den norske andelen er betydelig, sammen med IMF, som er den helheten som gir tryggheten til Island. Derfor er det ikke noen løsning på Islands problem at Norge går inn i en slags midlertidig sak med sitt ene – det inngår i en helhet. Og så igjen understreker jeg at Island har ikke bedt om det heller. Hvis den situasjonen skulle oppstå at dette drar ut, at det ikke blir noen enighet, at IMF totalt går i blokkering på det, vel, så får vi vurdere det når det tidspunktet kommer. Men jeg vil bare være helt tydelig på at Island mangler ingen kommunikasjonskanaler til oss på dette, på fortrolig nivå, ukentlig – flere ganger i uka – og de vet at vi er en lyttende part.

 

Men jeg vil si nå, siden dette nå er unntatt offentlighet, at det har vært en ganske tankevekkende erfaring å følge den islandske strategien også, i måten det nå har vært arbeidet på i innspurten fram mot folkeavstemningen, og jeg kan godt forstå at det har vært vanskelig for briter og nederlendere. Vi har ikke gitt dem noen drahjelp på noen måte, den islandske presidentens uttalelse vil jeg sterkt ta avstand fra, men islendingenes forhandlingsopplegg er jo helt usett i annen internasjonal sammenheng ved at man forhandler med en regjering som så forhandler med opposisjonen, slik at forhandlerne egentlig føler at de forhandler mer med opposisjonen enn regjeringen, som anbefalte det forrige forslaget. De er en utrolig krevende setting, og den blir ikke enklere nå når de skal forhandle etter de ganske dype splittelsene som er internt. Partilederdebatten etter folkeavstemningen tydet ikke på at det var et veldig godt klima mellom opposisjon og posisjon, som må til for den runden.

Medlemskapsforhandlingene: Norge har tilbudt Island at i den grad våre erfaringer fra 1994 er relevante for dem, er vi villige til å bidra med det, og der har vi jo også mange typer kontakter. Det har vel ikke vært slik at Island har forespurt direkte om det, men jeg vil jo si at 15 år med EØS har gitt oss ganske god samkjøring på det, og islendingene vet jo at det er to–tre områder dette kommer til å stå på, og på de områdene, når det gjelder fiskeripolitikken, har ikke Island for vane å komme og be Norge om råd, for å si det forsiktig.

Dagfinn Høybråten (KrF): Først tilbake til den andre delen av agendaen. Jeg vil gjerne anerkjenne det arbeidet som er gjort i forhold til makrell fra Regjeringens side, og betrakter den enighet som er oppnådd, som veldig bra. Det er godt håndverk og, etter det jeg kan bedømme, et godt resultat.

Jeg vil også understreke betydningen av det arbeidet som gjøres når det gjelder disse byråene, og at en legger stor tyngde i det, for noe av ideen med EØS-avtalen er jo at den skal være dynamisk, og at vi må gjøre tilpasninger både i vår arbeidsmåte og våre strategier når EU endrer seg, som det nå gjør, forholdsvis dramatisk.

Så til Island: Det er jo kjent at det ligger en sak i Stortinget som er til behandling, og jeg vil ikke gå nærmere inn på en diskusjon om det i dette forum, det får vi komme tilbake til. Men til orienteringen som utenriksministeren nå gir, må jeg si at jeg har problemer med å forstå distinksjonen mellom det at Norge ikke formelt sett knytter en betingelse om løsning på Icesave-forhandlingene og en norsk medvirkning, og det at vi de facto gjør det. Det er slik jeg må tolke den redegjørelsen og den forklaringen vi har fått.

Hva som skiller dette fra en ren retorisk omgåelse av det som er realiteten her, nemlig at Norge ikke er innstilt på å bidra på noen annen måte enn gjennom en fase 2 i IMF, har jeg problemer med å forstå – jeg må bare si det slik, for det er vel det som er resultatet av den norske holdningen.

Til det utenriksministeren sa i den lukkede delen av møtet: Island er jo ganske alene, og vi er antakelig de som står dem nærmest – og dermed også står nærmest til å rekke dem en hånd. Det står i vår makt å gjøre det – og vi har så langt latt være å tilby dem det. Det kan være fordi vi ikke har fått en formell forespørsel, men det vil undre meg om ikke dette har vært et tema i de tette samtaler som man har hatt ukentlig og nesten daglig, særlig når Islands president uttaler seg slik han gjør. Det er greit at vi tar avstand fra den framstillingen han kommer med. Jeg vil si at med den sterke backingen som en støtte til Island har i Stortinget, forventer jeg at Regjeringen vurderer det utenriksministeren sa Regjeringen ikke hadde vurdert, nemlig et bilateralt bidrag. Det vil selvfølgelig ikke være hele løsningen for Island, men det vil definitivt være en håndsrekning fra et av de få landene som Island kan regne som sine venner i denne situasjonen.

Irene Johansen (A): Jeg vil takke for en veldig fyldig redegjørelse.

Jeg skal ikke ta opp saken om Island. Jeg vil tilbake til den nye avtalen om handel med landbruksvarer og har et spørsmål i forbindelse med det. Avtalen skal formelt godkjennes av parlamentet som en ny ordning, slik jeg forstår det. Da lurer jeg på: Hvordan vurderes behandlingen i parlamentet, og er det nødvendig å jobbe opp mot parlamentet for eventuelt å sikre et positivt vedtak der?

Så et spørsmål til, om EUs revisjon av fiskeripolitikken. Mange fylkeskommuner i Norge er medlem av CPMR, Conference of Peripheral Maritime Regions of Europe, og av Nordsjøkommisjonen. Hvilket samarbeid har Utenriksdepartementet og berørte departementer med fylkeskommunene når det gjelder de sakene som tas opp i CPMR og Nordsjøkommisjonen om bl.a. fiskeripolitikk?

Lederen: Da får utenriksminister Støre ordet.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Takk for anerkjennende ord om makrell.

La meg ta for meg artikkel 19 først. Jeg tror ikke – dette blir mer en følelse – det er nødvendig å jobbe opp mot Europaparlamentet når det gjelder artikkel 19. Det blir spennende å se hvordan dette vil virke, om det vil ha større betydning for Europaparlamentets saker. Dette har vært en sak hvor kommisjonen har forhandlingsmandat fra landene. Det er jo på en måte slik at dette nesten blir en sak om det interne maktspillet i EU.

Jeg kan også nevne at det vel er slik at når det gjelder EØS-finansieringsordningene – som vi i og for seg er ferdig med – har de fortsatt diskusjoner internt i EU om fordeling. Disse spørsmålene blir ikke noe lettere etter hvert. Dette er ikke noe som berører oss direkte, men det berører oss fordi man nødvendigvis ikke kommer videre før de er blitt enige seg imellom. I kontakter opp mot Europaparlamentet, i kontakter partigrupper imellom – som vi alle er enige om at vi trenger mer av – kan også dette være et tema. Vi tror ikke at dette er en sak hvor vi må drive med intensivt lobbyarbeid, for denne avtalen skal være balansert. Og da er spørsmålet. Hvordan finner man den balansen? Den har vi nå funnet. Så jeg tror altså ikke at det er behov for dette.

Når det gjelder kommuner og fylkeskommuner, skal vi ha et møte med KS om ikke lenge. Det gjelder en konferanse om bl.a. europapolitikken. Der kan dette være et tema å ta opp og forfølge. Vi ønsker å forsterke den kontakten.

Så vil jeg si til Høybråten, som har problemer med å forstå. Det respekterer jeg, for dette er ikke uten videre en enkel sak. Men jeg vil komme tilbake til det forholdet at det som i dag er det store spørsmålet, er Islands utestående avtale med Nederland og Storbritannia. Den forhandlingen mener jeg vi står helt utenfor. Og her kan jeg bare si at jeg siden høsten 2008 jevnlig har forsøkt overfor min britiske kollega å viderebringe hvordan et lite land opplever et stort land, hvordan Geir Haardes ansikt så ut da han på sitt kontor viste meg listen fra det britiske departementet, som terrorlistet Landsbanken, noe som noen på en måte har smilt litt av og har ment så litt spesielt ut – men hva det betyr psykologisk. Vi har veldig tydelig forsøkt å jobbe den veien, og jeg tror det har hatt en viss oppvekkende effekt i Storbritannia.

Dette er en forhandling Island ikke kommer utenom. De to landene har lagt ut 30 milliarder kr for å gjøre opp med sine kunder, og de mener at Island må betale regningen. Island har så langt ikke villet prøve dette rettslig ut fra gjeldende EØS-rett, langt på vei fordi – tror jeg – islandske jurister anser at det vel er omtrent der det ligger. Så kan det være diskusjoner om hvor stort ansvaret er, men det er de vurderingene Island til nå har gjort seg. Disse forhandlingene må på plass, og jeg tror ikke vi kan gjøre mer enn det vi har gjort når det gjelder dette.

Jeg kan foran denne forsamling si at etter at presidenten hadde latt være å signere, tilbød Norge seg å være mellomstasjon mellom Island og de to landene, for å se om det var mulig å få til noen endring i betingelsene, slik at det kunne være grunnlag for et nytt forslag. Det aksepterte islendingene. Jeg påtok meg dette og hadde kontakt med Storbritannia og Nederland. Etter hvert ble det klart at de var rede til slike samtaler, og det beste ville være at de var direkte. Disse samtalene pågikk helt fram til noen dager før folkeavstemningen. De lyktes ikke i å komme i mål. Det tror jeg var negativt. De må komme i gang igjen.

Så til det andre spørsmålet, som gjelder den andre agendaen: Hvordan settes lånepakken sammen? Det viktige å få fram tror jeg er – for å bruke et begrep fra annen finansieringsvirksomhet – at noen ganger når man skal finansiere et stort prosjekt, er det et lånekonsortium som stiller garantier, ikke bare en, men flere. Det islendingene har vært tydelige på fra starten av, er at de ønsker en slik bred pakke. I forhistorien var det slik at det islandske SV, som har finansministeren, var veldig skeptisk til IMF, begrunnet i deres politiske syn på denne organisasjonen. Finansminister Sigfússon har beveget seg mange skritt når det gjelder det, og ønsker nå denne balanserte pakken, fra IMF og de nordiske landene sammen. Et annet alternativ, som et supplement til dette, har vært å mobilisere mulige lån fra EU som kan bidra til at de kan betale mer tilbake tidlig, slik at rentebelastningen blir mindre underveis.

Det er et islandsk anliggende å vurdere å regne på disse marginene. Vi sendte for noen uker siden en delegasjon til Island fra Utenriksdepartementet, Finansdepartementet og Norges Bank for å kunne sette seg grundig inn i faktagrunnlaget og se om vi kunne bistå noe i de vurderingene. Men det er Island som må foreta disse vurderingene.

Poenget mitt er at vår rolle er i det konsortiet, som den ledende i Norden. Inntil Island skulle ønske å snu rundt på dette og si at vi ønsker ikke konsortiet lenger, vi ønsker ikke IMF, tror jeg vi skal stå veldig stødig på dette. Hvis vi nå bryter ut av det og sier at det kan gå som det går med IMF, men Norge kommer med sine 500 mill. euro, så er det en femtedel/en sjettedel av hele beløpet – det er bare det. Jeg tror det er en dårlig løsning for Island at de skal ha Norge, ett land, som sin primære kreditor her. Det er nettopp balansen mellom IMF og land som gir et stabilt grunnlag videre.

Så det er her vi har ligget. Og vi kommer til å opprettholde det synspunktet at for oss er det ikke avgjørende for å kunne gå videre at denne avtalen er i boks. Men jeg tror en lesning av holdningen til EU, med de to landene som har lånt ut pengene – amerikanerne er litt både og – vil vise at denne avtalen må på plass for at det skal være stabilitet til å gå videre.

Jeg vil legge til at når det gjelder hvor mye det haster, er det litt ulike syn.

Som sagt, de har bare trukket rundt 60 pst. – så vidt jeg forstår av dagens tall – av det de nordiske landene betalte ut i første runde.

Dette er egentlig en fra time til time-sak. Så vi følger dette nøye, og vi vil selvfølgelig orientere Stortinget på et hvilket som helst tidspunkt som Stortinget måtte ønske.

Lederen: Takk for det.

Da er vi ferdig med sak nr. 2 på dagsordenen.

Sak nr. 3

 

Aktuelle rettsakter for møtet i EØS-komiteen 12. mars 2010.

Se vedlagte brev fra Utenriksdepartementet, datert 26. februar d.å., samt liste med omtale av de enkelte rettsakter.

Lederen: Er det noen som har kommentarer? – Det ser det ikke ut til å være.

Sak nr. 4

 

Eventuelt.

 

Lederen: Det er ikke meldt inn saker under Eventuelt.

 – Ba du om ordet, Jan Tore Sanner?

Jan Tore Sanner (H): Jeg har et spørsmål under Eventuelt, hvis jeg får lov. Utenriksministeren kan vurdere om han har anledning til å svare på det.

Det gjelder datalagringsdirektivet og den tyske forfatningsdomstolen. Kan utenriksministeren bare ganske kort orientere om hvordan han vurderer konsekvensene av forfatningsdomstolens dom? Jeg registrerer at kommunalminister Navarsete har uttalt at dette vil føre til forsinkelser i Norge. Jeg antar at hun uttalte seg som partileder og ikke som kommunalminister, men uttalelsen kom allikevel fra en statsråd i Regjeringen. Så vil dommen eventuelt få konsekvenser for fremrykningen nasjonalt?

Lederen: Utenriksministeren får avgjøre om han ønsker å besvare spørsmålet.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Ja, jeg besvarer det gjerne.

La oss bare være tydelige på hva det er forfatningsdomstolen har sagt noe om. Jeg har ikke satt meg veldig grundig inn i dette, men jeg forstår det på følgende måte: Det er ikke direktivet, men lovgivningen rundt direktivet Tyskland har vedtatt. Det dette illustrerer, er at det er opp til landene selv – som vi alle vet – å innføre en nasjonal lovgivning som lever opp til direktivet. Regjeringen har antydet at hvis vi skal implementere datalagringsdirektivet, er det opp til oss om det skal være 6 eller 24 måneders lagring. Det er opp til oss om vi vil kreve domstolsgodkjennelse for innsyn i lagringen. Og det er opp til oss når det gjelder krav om hvordan det skal lagres osv., for å balansere mellom personsikkerhet og sikkerhet mot kriminalitet.

Slik jeg forstår det, er det altså slik at den tyske dommen ikke sier at datalagringsdirektivet er i strid med grunnloven. Bestemmelser som gjennomfører direktivet i tysk rett, kan således vedtas, men de må sikre personvernet og kan bare åpne for bruk av data i begrenset utstrekning.

Så langt anser vi det slik at datalagringsdirektivet ikke er i strid med den norske Grunnloven. Men vi må gå grundig igjennom hvordan reglene eventuelt skal vedtas for at det skal implementeres. Spørsmålet om gjennomføring er på høring. Høringsfristen er 12. april 2010. Det har vært mer enn tre måneders høringstid. Vi arbeider med utgangspunkt i at vi her vil få et godt grunnlag for arbeidet fram mot det å komme med saken på vanlig måte.

Det saken egentlig illustrerer, er at det er de vedtakene landene selv treffer, som virkelig får betydning, og det er det grunnlovsdomstolen har gått inn og sett på.

Lederen: Takk for det.

Da er siste sak på dagsordenen avsluttet, og jeg takker utenriksminister Jonas Gahr Støre, landbruks- og matminister Lars Peder Brekk og alle andre tilstedeværende for å ha bidratt til at vi kom i havn med et langt program innenfor tidsrammen.

Møtet hevet kl. 16.25.


Sist oppdatert: 09.03.2011 09:23