Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Martin Henriksen, lederen Lene Vågslid og Maria Aasen-Svensrud,
fra Høyre, Ingunn Foss, Peter Frølich og Frida Melvær, fra Fremskrittspartiet,
Per-Willy Amundsen og Kjell-Børge Freiberg, fra Senterpartiet, Jan
Bøhler og Jenny Klinge, og fra Sosialistisk Venstreparti, Petter Eide,
viser til representantforslag fra stortingsrepresentantene Solveig
Skaugvoll Foss, Freddy Andre Øvstegård og Eirik Faret Sakariassen
om regulering av politiets maktbruk i oppdrag mot barn under barnevernets omsorg.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at forslagsstillerne
mener det trengs en sterkere regulering av hvilke tvangsmidler og
kombinasjoner av tvangsmidler det skal være lov å bruke overfor
barn. Bakgrunnen er flere oppslag i mediene om politiets bruk av
makt overfor barn i barnevernet. Stavanger Aftenblads egne undersøkelser,
publisert 12. februar 2021, dokumenterer at politiet i løpet av 2019
utførte 2 814 oppdrag rettet mot barn under barnevernets omsorg.
Oppdragene skjedde som oftest etter anmodning fra barnevernet. Det
betyr at institusjoner og barneverntjenester gjennomsnittlig ba
om eller fikk hjelp av politiet åtte ganger daglig.
Flertallet viser videre til
at forslagsstillerne peker på at barn i EMD, FNs barnekomite og
andre internasjonale organisasjoner er definert som en særlig sårbar gruppe
hvor det stilles særlig strenge krav til bruk av tvang. Videre vises
det til at barnevernloven § 6-8 gir barnevernet adgang til å kreve
bistand fra politiet ved gjennomføring av undersøkelser og ved fullbyrding
av bestemte vedtak ved bruk av tvang. Terskelen er forutsatt å være
høy, og det skal alltid gjøres en grundig vurdering av om det er
nødvendig med tvangsbruk og bruk av politiet. Forslagsstillerne
peker på alvorlige funn gjort av Stavanger Aftenblad som viser til
at bruk av politiet ikke nødvendigvis forholder seg til de strenge
vilkårene.
Flertallet viser til at det
i forslaget vises til at barnevernloven § 6-8 ikke bare hjemler
en adgang for barnevernet til å tilkalle politiet, men også en plikt
for politiet til å bistå, men at verken politiloven eller politiinstruksen
inneholder særskilte vilkår for når det kan brukes makt mot personer
under 18 år. Utgangspunktet i politiinstruksen § 3-2 er dermed at
politiet kan bruke de samme tvangsmidlene overfor barn som overfor
voksne.
Flertallet merker seg at det
i forslaget kommer frem at Barneombudet i brev av 9. juni 2020 til
Justis- og beredskapsdepartementet har reist spørsmål om hvorvidt
politiets hjemmel for bruk av tvang overfor barn i dag er for lite
spesifikk, slik at forholdsmessighetsvurderingen blir for tilfeldig.
Ombudet fremholder at reglene er så generelle og på et så overordnet
nivå at det er fare for at de gir liten veiledning når ansatte i
politiet står overfor en akutt situasjon der de skal vurdere tvangsbruk
overfor barn. Videre vises det også til at Norges institusjon for
menneskerettigheter (NIM) i brev til justiskomiteen den 4. mars
2021 mener at politiloven og politiinstruksen bør revideres, fordi
de ikke inneholder kvalifiserte forholdsmessighets- og nødvendighetskrav. Videre
pekes det på at det til sammenligning stilles et kvalifisert nødvendighetskrav
i straffegjennomføringsloven ved bruk av tvangsmidler overfor personer
under 18 år, der det skal være «tvingende nødvendig» sammenlignet
med «strengt nødvendig» for personer over 18 år.
Flertallet viser til at forslagsstillerne
mener at endringene av politiloven og politiinstruksen må følges av
en mer presis og avgrenset angivelse av den faren som må foreligge
forut for bruken av et bestemt tvangsmiddel, for eksempel krav til
umiddelbar eller akutt fare. Under tidspunkter eller i områder med
permanent generell bevæpning må det også i politiinstruksen gis
unntak fra generell bevæpning når politiet bistår barnevernet.
Flertallet viser videre til
at forslagsstillerne mener det må innføres et forbud mot bruk av
spyttmaske på barn da det også kan tenkes å medføre brudd på EMK artikkel
2 om retten til liv, og artikkel 3 om tortur eller umenneskelig
eller nedverdigende behandling eller straff. Forslagsstillerne mener
at å påføre et barn under barnevernets omsorg – som potensielt kan
ha tidligere traumer og ha opplevd overgrep – en spyttmaske, ikke kan
forsvares.
Flertallet anerkjenner i likhet
med forslagsstillerne at bruk av tvangsmidler overfor barn ikke
er noe politiet tar lett på, og at evaluering og læring er noe politiet
er opptatt av i slike situasjoner. Forslagsstillerne viser i den
forbindelse til at Politiets utlendingsenhet (PU) har utarbeidet
en barnefaglig veileder for politiet i asylsaker, og at de barnefaglige
råd PU har laget kan tjene som modell og være til hjelp i politiets
bistand til barnevernet.
Flertallet merker seg at forslagsstillerne
viser til at det ikke er en nasjonal praksis for loggføring av og
statistikk over tvangsbruk under politioppdrag i barnevernssaker
som kan gjøres offentlig tilgjengelig. Videre vises det i forslaget
til at barns rettssikkerhet innebærer også en rett til å klage som
skal være reell ved at den er effektiv og tilgjengelig.
Flertallet viser til at forslagsstillerne
mener en reell kontroll av tvangsbruk, må være avhengig av at politiet
dokumenterer sine oppdrag for barnevernet og hvilke tvangsmidler
som ble benyttet, i langt større grad enn i dag, og at dette er
informasjon som kan hentes ut og gjennomgås av et kontrollorgan.
Videre stiller forslagsstillerne spørsmål ved klageordningens uavhengighet så
lenge det ikke finnes et eksternt klageorgan.
Flertallet viser til at forslagsstillerne
på denne bakgrunn legger fram forslag til regulering av politiloven
og politiinstruksen for en tydeliggjøring av viktigheten av et strengere
menneskerettslig vern ved tvangsbruk overfor barn enn overfor voksne.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til Justis-
og beredskapsdepartementets svar til justiskomiteen av 28. april
2021 (vedlagt) hvor det opplyses at Politidirektoratet vil vurdere
utvikling av hensiktsmessig registrering av maktmiddelbruk under
politioppdrag i barnevernssaker. I vurderingen vil det legges vekt på
at registreringen skal danne grunnlag for statistikk som kan gjøres
offentlig tilgjengelig. Disse
medlemmer mener det er bra at Politidirektoratet nå vurderer dette,
men at regjeringen fortsatt har et ansvar for å sikre at en nasjonal
praksis for loggføring og statistikk, som er offentlig tilgjengelig,
blir realisert og ikke bare vurdert.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen sikre en nasjonal praksis for loggføring og statistikk
over tvangsbruk under politioppdrag i barnevernssaker, som kan gjøres
offentlig tilgjengelig.»
Disse medlemmer viser
til at departementet opplyser at de vil vurdere om det kan være
grunn til å nedfelle en mer presis regulering av politiets maktbruk overfor
mindreårige i politiinstruksen og eventuelt i politiloven. Disse medlemmer viser
til at det i straffegjennomføringsloven er et kvalifisert nødvendighetskrav
ved bruk av tvangsmidler overfor personer under 18 år, der det skal
være «tvingende nødvendig» sammenlignet med «strengt nødvendig»
for personer over 18 år. Disse medlemmer viser til at Norges
institusjon for menneskerettigheter anbefaler at politiloven og
politiinstruksen bør revideres, da de ikke inneholder slike kvalifiserte
forholdsmessighets- og nødvendighetskrav ved bruk av tvang overfor
mindreårige. Disse
medlemmer viser til innspill fra Barneombudet som fremholder
at reglene i dag er så generelle og på et så overordnet nivå at
det er fare for at de gir liten veiledning når ansatte i politiet
står overfor en akutt situasjon der de skal vurdere tvangsbruk overfor
barn.
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti fremmer derfor følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen fremme forslag om endring av politiloven og politiforskriften
for å tydeliggjøre at det gjelder et strengere menneskerettslig
vern ved tvangsbruk overfor barn enn overfor voksne, herunder, men
ikke begrenset til, en innføring av kvalifiserte forholdsmessighets-
og nødvendighetskrav ved bruk av tvang overfor mindreårige.»
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser videre
til at Stavanger Aftenblad i sin gjennomgang avdekket til dels alvorlig
maktbruk fra politiet mot utsatte barn, med hyppig bruk av uniformert
politi, bruk av håndjern, bodycuff, to tilfeller av bruk av spyttmaske,
og at politiet i flere av oppdragene var bevæpnet. Disse medlemmer mener det trengs
en sterkere regulering av hvilke tvangsmidler og kombinasjoner av tvangsmidler
det skal være lov å bruke overfor barn. Endringene av politiloven
og politiinstruksen må blant annet inneholde en mer presis og avgrenset
angivelse av den faren som må foreligge forut for bruken av et bestemt
tvangsmiddel, for eksempel krav til umiddelbar eller akutt fare.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen innføre strengere regulering av hvilke tvangsmidler
og hvilken kombinasjon av tvangsmidler som kan brukes overfor barn
under barnevernets omsorg.»
Disse medlemmer mener
at det må innføres et forbud mot bruk av spyttmaske på barn. Disse medlemmer viser
til at bruk av spyttmaske gir en «inherent risk of asphyxiation»
(kvelning) og nakkeskade, jf. EU-forordning 2019/124 pkt. 25. Bruk
av spyttmaske kan også tenkes å medføre brudd på EMK artikkel 2
om retten til liv, og artikkel 3 om tortur eller umenneskelig eller
nedverdigende behandling eller straff. Disse medlemmer mener at å
påføre barn, som potensielt kan ha tidligere traumer og ha opplevd
overgrep en spyttmaske, ikke kan forsvares. Disse medlemmer viser til Justis-
og bredskapsdepartementets svarbrev til komiteen, hvor justisminister
Mæland fremholder:
«Å forby enkelte
typer maktmidler i oppdrag hvor mindreårige er involvert, kan være
vanskelig av sikkerhetsmessige hensyn, og jeg kan ikke se at det
er veien å gå.»
Disse medlemmer mener at risikoen
for et betydelig ubehag for politiet eller andre voksne ikke vil være
en tilstrekkelig begrunnelse, verken menneskerettslig eller helsefaglig,
for å bruke spyttmaske på barn. Hypotetisk sett vil spyttmaske som
sikkerhetstiltak først og fremst bli satt på spissen om et barn
har en alvorlig smittsom sykdom og kan tenkes å spytte på politiet. Disse medlemmer mener
imidlertid at dersom det oppstår en slik situasjon, må politiet
eventuelt vurdere å påføre seg selv en spyttbeskytter eller innføre
andre tiltak for å beskytte seg selv og andre.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen innføre et forbud mot bruk av spyttmaske på barn.»
Disse medlemmer viser
til at Justis- og beredskapsdepartementet opplyser om at Politidirektoratet har
under utarbeidelse retningslinjer for når tjenestepersoner kan avvæpnes
i tilfeller hvor direktorat har besluttet generell bevæpning. Hensikten
er å sikre at politidistrikter og særorgan gjennomfører risikovurderinger
for tjenestetyper og oppdrag som likevel bør gjennomføres ubevæpnet
fordi bevæpning vil kunne være uhensiktsmessig, upraktisk, til ulempe
eller virke støtende. Disse
medlemmer viser til at det i utarbeidelsen av slike retningslinjer
bør spesifiseres et unntak fra generell bevæpning når politiet bistår barnevernet.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at det kan
oppstå situasjoner hvor bevæpning av politiet kan være nødvendig
selv om det er barn tilstede, og hvor det er barn som er utsatt
for trussel. Likevel er disse
medlemmer svært tilfredse med at det nå pågår et arbeid i Politidirektoratet
med å utarbeide retningslinjer for når tjenestepersoner kan avvæpnes
i de tilfeller direktoratet har besluttet generell bevæpning, og
forutsetter at barnets beste er en selvfølgelig del og av avgjørende
betydning i dette arbeidet.
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti fremmer derfor følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen gi unntak fra generell bevæpning når politiet bistår
barnevernet.»
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til
at Barneombudet i sitt brev til Justis- og beredskapsdepartementet
av 9. juni 2020 stiller spørsmål ved om barns rettssikkerhet er
godt nok ivaretatt når de blir utsatt for tvang fra politiets side.
Menneskerettighetene stiller krav til overvåking og kontroll av
myndighetenes tvangsbruk overfor individet. Disse medlemmer viser til at
etter dagens praksis har barn en skriftlig klagerett til politimesteren
i distriktet om de utsettes for tvangsbruk.
Disse medlemmer mener dagens
praksis ikke er tilstrekkelig av flere grunner. For det første vil
en reell kontroll av tvangsbruk være avhengig av at politiet dokumenterer
sine oppdrag for barnevernet og hvilke tvangsmidler som ble benyttet,
i langt større grad enn i dag, og at dette er informasjon som kan
hentes ut og gjennomgås av et kontrollorgan. Stavanger Aftenblad har
imidlertid avdekket at slik dokumentasjon i dag er mangelfull og
ulik fra distrikt til distrikt. For det andre er ikke dagens klageordning
tilpasset barn. Barnets kunnskap om systemet og muligheten til å
fremme en skriftlig klage selv er begrenset. Dersom en klagemulighet skal
være reell for barnet, kreves det tilpassinger som lav terskel og
et barnevennlig språk.
Disse medlemmer stiller også
spørsmål ved klageordningens uavhengighet, når det er politimesteren
i et distrikt som skal behandle en klage som gjelder politiets tvangsbruk.
Skal klageorganet være effektivt bør det også være eksternt.
Disse medlemmer viser til
sammenligning at barnevernet må sende alle sine tvangsprotokoller
til statsforvalteren. Statsforvalterne registrerer løpende de avgjørelsene
om tvang som barneverninstitusjoner sender inn til dem, og oppsummerer
hvert år hvor mye og hvilken type tvang som utføres på barneverninstitusjonene
i fylket. I tillegg har barna klagerett til statsforvalteren. I
2019 behandlet statsforvalterne 579 klagesaker over tvangsbruk på
landsbasis. Dette gir Helsetilsynet en god oversikt til å kunne
drive tilsyn og kontroll, og dermed bidra til kunnskap, læring og
evaluering til det beste for barn under barnevernets omsorg. Også
innen psykisk helsevern har en sett behov for slike uavhengige klagemekanismer.
I politiet derimot, som råder over langt mer inngripende tvangsmidler,
har ikke barn en uavhengig klagerett. Disse medlemmer viser til
at departementet opplyser om at de har hatt et møte med Barneombudet
og er i dialog med Bufdir for å avklare behovet for tilpasning av
dagens klageordning. Disse medlemmer mener
at tilpassinger av dagens klageordning til politimesteren i distriktet
ikke vil være tilstrekkelig for å oppfylle krav om uavhengighet.
Disse medlemmer vil ideelt
sett ønske at man i et samarbeid mellom etatene kunne utforme felles
klageregler og måter å håndtere dem på. Slik disse medlemmer ser det skal
barn i barnevernet ha enkle og tilgjengelige klageordninger, også
i de tilfeller barnevernet har hjemmel til å innhente bistand av
politiet. For at klageordningen skal være enkel å forstå og å håndtere mener disse medlemmer at
det ikke bør opprettes flere selvstendige klageordninger. Det vil
kunne svekke forutsigbarheten og bli en kompliserende faktor for barn
og foreldre å vite hvilke klager som hører hjemme hvor.
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti fremmer derfor følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen utrede og fremme forslag om å opprette et uavhengig
klageorgan for barn under barnevernets omsorg som er utsatt for
tvang fra politiet.»
Disse medlemmer viser
til at Politidirektoratet etter Stavanger Aftenblads avsløringer
har bestemt at de vil utarbeide en barnefaglig veileder i samarbeid med
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). Disse medlemmer vil oppfordre
til at utviklingen av en slik veileder også gjøres i samråd med
de ansattes organisasjoner og representanter for barna selv. Barn som
har opplevd tvangsbruk, har viktig innsikt og kunnskap om hvordan
de ønsker å bli møtt og hvordan man kan ivareta deres integritet.
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at regjeringen er
godt i gang med å imøtekomme mange av problemstillingene som adresseres
i dette forslaget. Politidirektoratet har opplyst om at de vil vurdere
utvikling av hensiktsmessig registrering av maktmiddelbruk under
politioppdrag i barnevernssaker. Det skal i denne vurderingen legges
vekt på at registreringen skal danne grunnlag for offentlig og tilgjengelig
statistikk.
Disse medlemmer erkjenner
at selv om dagens regelverk gir klare føringer om at politiet så
vidt mulig skal unngå bruk av fysisk makt, og at all maktutøvelse skal
være nødvendig og forholdsmessig, er det naturlig med en fornyet
vurdering av hvordan politiets maktbruk overfor mindreårige bør
reguleres. Et godt tiltak er at Politidirektoratet vil utarbeide
en barnefaglig veileder i samarbeid med Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet
(Bufdir). Departementet vil også vurdere om det er grunn til å nedfelle
en mer presis regulering av politiets maktbruk overfor mindreårige
i politiinstruksen og eventuelt i politiloven.
Disse medlemmer viser til
at Norge har et høyt utdannet politi som har høy bevissthet rundt
maktbruk. Gjennom bachelorutdanningen ved Politihøyskolen utdannes
politiet til å utøve minst mulig makt. Når det gjelder spørsmålet
om å utføre oppdrag ubevæpnet i situasjoner hvor politiet er generelt
bevæpnet, er dette vurderingen politiet er nærmest til å foreta.
Komiteens medlemmer
fra Høyre viser til at Politidirektoratet har under utarbeidelse
retningslinjer for når tjenestepersoner kan avvæpnes i tilfeller
hvor direktoratet har besluttet generell bevæpning. Hensikten er
å sikre at politidistrikter og særorgan gjennomfører risikovurderinger
for tjenestetyper og oppdrag som likevel bør gjennomføres ubevæpnet,
fordi bevæpning vil kunne være uhensiktsmessig, upraktisk, til ulempe eller
virke støtende.
Disse medlemmer viser også
til at Politidirektoratet har hatt møte med Barneombudet og er i
dialog med Bufdir, for å avklare behovet for tilpasning av dagens
klageordning.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet mener det mangler kunnskap om politiets
bistand til barnevernet, herunder omfang og eventuelle ulikheter fra
distrikt til distrikt. Hvorvidt det er riktig ressursbruk av politiets
kapasitet, kan det også stilles spørsmål ved.
Disse medlemmer viser til
at det har vært en eksplosiv vekst av bistandsoppdrag fra politiet
til oppdrag innenfor rus- og psykiatri de siste årene. Hva som er årsaken
til de mange tusen oppdragene politiet blir bedt om å bistå både
barnevern og helsevesen med, må undersøkes nærmere.
Disse medlemmer har etterlyst
bedre oversikt knyttet til omfang av politiets bistand til barnevernet
og praktiske forhold rundt disse oppdragene. Forslag 1 i representantforslaget
er etter disse
medlemmers syn for detaljert.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen finne en løsning på hvordan det kan lages en oversikt
over politiets bistand til barnevernet.»
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen utarbeide en barnefaglig veileder for politiets
bistand til barnevernet. Veilederen bør utarbeides i samarbeid med
de ansattes organisasjoner, barnevernet og representanter fra barna
selv.»