Regjeringen legger med dette fram en proposisjon
om jordbruksavtalen for 2016–2017, inngått mellom staten og Norges
Bondelag 15. mai, etter at Norsk Bonde- og Småbrukarlag brøt forhandlingene.
Jordbruksoppgjøret i 2016 gjelder bevilgninger over
kap. 1150 for kalenderåret 2017 og omdisponeringer innenfor vedtatt
budsjett for 2016. Videre omfatter oppgjøret målpriser for perioden
1. juli 2016 til 30. juni 2017 og enkelte andre bestemmelser.
Det mest sentrale politiske grunnlaget for forhandlingene
er regjeringens politiske plattform, Stortingets behandling av kap.
1150 og 4150 Til gjennomføring av jordbruksavtalen m.m. i Innst.
285 S (2013–2014), Innst. 385 S (2014–2015) og avtalen mellom regjeringspartiene
og samarbeidspartiene av 28. mai 2014.
Jordbrukets krav ble lagt fram 25. april. Statens tilbud
ble lagt fram 4. mai. Den 6. mai meddelte jordbruket at de ville
gå i forhandlinger.
I plenumsmøte 12. mai 2016 la Statens forhandlingsutvalg
fram et arbeidsdokument om utsettelse av løsdriftskravet fra 2024
til 2034, som en del av en forhandlingsløsning. I plenumsmøte 14. mai
kl. 22.15 meddelte Norsk Bonde- og Småbrukarlag at de valgte å bryte
forhandlingene. Det ble overlevert en ensidig dagsprotokoll, jf.
vedlegg 3 i proposisjonen. I plenumsmøte 15. mai konstaterte statens
forhandlingsleder at det var inngått jordbruksavtale mellom staten
og Norges Bondelag, og sluttprotokollen ble underskrevet. Protokollen
følger proposisjonen som vedlegg 1.
Jordbrukets forhandlingsutvalg viste i sitt
krav til Stortingets behandling av jordbruksoppgjøret 2015 (Innst.
385 S (2015–2016)) og regjeringsplattformen. Jordbruket krevde en
gjennomsnittlig netto inntektsøkning på 20 800 kroner per årsverk.
Inntektskravet var bygget opp med grunnlag i lik kronemessig inntektsvekst
som andre grupper i samfunnet (prognose på 12 700 kroner per årsverk
for 2017), inndekning av kostnadsveksten på driftskostnader, kapitalslit
og leasing og rente på lånt kapital fra 2016 til 2017, i tillegg
til en heving av inntektsnivået på 8 100 kroner per årsverk for
å redusere inntektsforskjellen til andre grupper og stimulere til
rekruttering.
Med de forutsetninger som var lagt til grunn, hadde
kravet en ramme på 860 mill. kroner. Kravet var finansiert med 193
mill. kroner i økte målpriser, en økning i bevilgningene over kap.
1150 på 577 mill. kroner, 56 mill. kroner i ledige midler på avtalen
og 34 mill. kroner i økt verdi av jordbruksfradraget.
Jordbruket la stor vekt på at inntektsgapet
til andre grupper må reduseres og at budsjettmidler må økes og målrettes
mot små og mellomstore bruk gjennom styrking av strukturen i flere
av tilskuddene. Videre la jordbruket vekt på at kornøkonomien måtte
styrkes, storfekjøttproduksjonen økes og at landbruket må settes
i bedre stand både til å redusere klimautslipp fra matproduksjonen,
tilpasse matproduksjonen til en ny klimavirkelighet og øke karbonbindingen.
Samtidig må markedsmulighetene sikres og utnyttes.
Statens forhandlingsutvalg la fram tilbud om
en inntektsvekst på 1 1/2 pst. fra 2016, før oppgjør, til 2017,
etter en inntektsvekst på 15,2 pst. fra 2014 til 2016. Prognosen
for andre grupper i samme periode er 2 1/2 pst. per år ifølge SSB.
Med prognosene som var lagt til grunn for produktivitetsvekst og
prisutvikling på områder utenfor avtalen, hadde tilbudet en ramme
på 90 mill. kroner. Det ble foreslått målprisøkninger tilsvarende
125 mill. kroner, reduksjon i bevilgningen over kap. 1150 på 70
mill. kroner, 56 mill. kroner i ledige midler på avtalen og 21 mill. kroner
i redusert verdi i jordbruksfradraget.
Statens tilbud prioriterte økt produksjon der
det er markedsmuligheter, økt kvalitet, bedre utnyttelse av norske
gras- og utmarksressurser gjennom økt tilskudd for korn og redusert
insentiv til å produsere gras i kornområdene og økt satsing på investeringstiltak
for å møte behovet for investeringer i driftsapparat og jord. I
tillegg prioriterte tilbudet klimaområdet innen forskning, utredning
og rådgivning.
Norsk landbruk består av om lag 180 000 landbrukseiendommer
og om lag 42 000 jordbruksbedrifter. Utviklingen for gårdsbruk med
ganske like muligheter vil variere. Dette skyldes at bøndene, som private
næringsdrivende, og deres familier treffer sine valg ut fra en helhetlig
vurdering av hvilke muligheter landbruket gir, og hvilke andre muligheter den
enkelte gårdbruker har for disponering av kompetanse, tid og økonomiske
ressurser. Landbrukspolitikken må til enhver tid ta hensyn til kostnader
og konkurransekraft, både for jordbruket og matindustrien. Alle
ledd i verdikjeden er viktige for å oppnå et godt samlet resultat.
Budsjettnemnda for jordbruket (BFJ) har som hovedoppgave
å legge fram og bearbeide et grunnlagsmateriale for jordbruksoppgjøret.
Materialet består av følgende tre rapporter:
Totalkalkylen for
jordbruket: Jordbrukets totalregnskap og budsjett. Beregningene
viser registrerte og normaliserte tall for inntekter, kostnader,
arbeidsforbruk, vederlag til arbeid og kapital og vederlag til arbeid
og egenkapital.
Referansebruksberegninger: Beregningene
er basert på driftsgranskningene fra Norsk institutt for bioøkonomi
(NIBIO), og brukes til å vurdere utslag av et oppgjør for ulike
produksjoner, distrikter og bruksstørrelser.
Resultatkontrollen for gjennomføringen
av landbrukspolitikken.
Inntektsutviklingen for jordbruket vurderes
i avtalesammenheng med utgangspunkt i normaliserte regnskaper i
Totalkalkylen, inkl. inntektsverdien av jordbruksfradraget ved ligningen.
Totalkalkylen er et sektorregnskap for selvstendig
næringsdrivende, og kan ikke ha samme presisjonsnivå som lønnsstatistikk.
Data på foretaksnivå viser at det er betydelig variasjon rundt gjennomsnittet,
også innen produksjoner og mellom bruk med likeartede forhold og
forutsetninger.
Rapporteringen tar utgangspunkt i regjeringens politiske
plattform, avtalen med samarbeidspartiene av 28. mai 2014, Stortingets
behandling av oppgjørene i 2014 og 2015, jf. Innst. 285 S (2013–2014)
og Innst. 385 S (2014–2015), og Prop. 1 S (2015–2016).
Det siste tiåret har det samlede produksjonsvolumet
i jordbruket økt med 2,8 pst. Produksjonen av husdyrprodukter har
økt med ca. 6 1/2 pst., mens produksjonen av planteprodukter har
falt med i overkant av 5 1/2 pst.
Det er særlig det kraftfôrbaserte husdyrholdet som
har økt, i tillegg til deler av det grovfôrbaserte. Produksjonen
av kumelk er relativt stabil. Produksjonen av storfekjøtt er redusert
med i overkant av 3 1/2 pst. i perioden. Den negative produksjonsutviklingen for
sau og lammekjøtt har snudd.
Produksjonen av korn, frukt, poteter og blomster har
falt det siste tiåret. For korn skyldes produksjonsreduksjonen både
redusert areal og svak avlingsutvikling knyttet til dårlige værforhold.
Gode avlingsår i 2014 og 2015 var ikke tilstrekkelig til å snu den
negative trenden. Produksjonen av grønnsaker har økt med om lag
14 pst., mens fruktproduksjonen er redusert med 18 pst. I grøntsektoren
har markedsforholdene vært utfordrende. Målprisene oppnås i varierende
grad.
Det er variasjon i markedsbalansen mellom de ulike
sektorene. For storfekjøtt, korn og i grøntsektoren er det udekkede
markedsmuligheter for norskprodusert vare. For svin var det et markedsoverskudd til
og med 2014, men BFJ har ikke beregnet noe pristap for 2015 og 2016.
For egg er det et visst overskudd. Det er også prognosert overskudd
for sau/lam etter at det har vært underdekning i en tiårsperiode.
Selvforsyningsgraden beskriver hjemmemarkedsandelen
målt på energibasis, og er ett av flere mål på hvilken markedsandel
den norske matsektoren har i det norske matmarkedet. Selvforsyningsgraden
for varer produsert i jordbruket påvirkes særlig av værforholdene,
samt av ulike kvalitetskrav, priser, landbrukspolitiske virkemidler
og internasjonale handelsavtaler. Det tas ikke hensyn til eksport
eller til muligheten til, dersom situasjonen skulle kreve det, å legge
om produksjonen til produkter med høyere energigrad. Selvforsyningsgraden
er derfor ikke et godt mål på mulighetene for å dekke matvarebehovet med
innenlands produksjon.
Selvforsyningsgraden for jordbruksprodukter økte
mye fra 1970 til 1990 som følge av økt norsk matkornproduksjon.
Samtidig avtok fiskens andel av energiinntaket. Derfor har selvforsyningsgraden
inkl. fisk variert rundt 50 pst. i flere tiår. Etter flere år med reduksjon
i selvforsyningsgraden fra 2008, økte den med 3 prosentpoeng, fra
47 til 50 pst., fra 2014 til 2015. Dette skyldes i stor grad at
kornavlingene har vært gode.
Selvforsyningsgraden sier ikke noe om opprinnelsen
til innsatsvarene i produksjonen. Mange av jordbrukets produksjonsmidler
importeres. Av det totale fôrbehovet (grovfôr og kraftfôr) er om
lag 20 pst. importerte råvarer. Norskandelen er særlig redusert
for fett- og proteinfraksjonen, spesielt som følge av forbudet mot
bruk av kjøttbeinmel og fiskemel i dyrefôr fra henholdsvis 2003
og 2010.
I behandlingen av jordbruksoppgjøret 2015 uttalte
en samlet næringskomité at det er avgjørende at landbrukspolitikken
som føres gir trygg og sikker mat, landbruk over hele landet, økt
verdiskaping og en bærekraftig næring. Produktivitetsutviklingen
i jordbruket har i mange år vært større enn i andre næringer som
følge av økt avling og ytelse per enhet, og blant annet gjennom
redusert arbeidsinnsats som følge av teknologiske forbedringer og
strukturendringer. Når markedet i hovedsak er avgrenset til innenlands
forbruk, betyr det at samlet sysselsetting går ned.
Måloppnåelsen for landbruk over hele landet
belyses gjennom følgende parametere:
Arealutvikling og
-fordeling
Geografisk fordeling av produksjon og arbeidsforbruk
Rekruttering og næringsutvikling i landbruket
I perioden 1999–2015 er det estimert en reduksjon
i totalt jordbruksareal på ca. 5 pst. Registrert totalareal var
på sitt høyeste i 1998. Nedgangen i jordbruksareal skyldes i all
hovedsak reduksjon i arealet med åpen åker og hage. Fra 2005 har
nytt digitalt kartgrunnlag vært tatt i bruk som kontrollgrunnlag ved
søknad om produksjonstilskudd. Overgangen er nå fullført. Tall fra
Landbruksdirektoratet viser at innføringen av det nye kartverket
i perioden 2005–2013 har gitt en reduksjon i arealet på ca. 3,3
pst.
I perioden fra 2009–2014 ble over 97 400 daa areal
godkjent til nydyrking. Godkjent areal for nydyrkingen økte med
4 015 daa fra 2013 til 2014. I 2004 ble det satt et nasjonalt mål
om at den årlige omdisponeringen skulle bli redusert til under 6 000 daa.
Dette målet ble nådd i 2013. I 2014 ble det omdisponert 5 700 daa.
Omdisponeringen av dyrket mark er nå på det laveste registrerte
nivået siden registreringene startet i 1976. I 2015 fastsatte Stortinget
et nytt mål for omdisponering på maksimalt 4 000 dekar per år. Målet
skal nås gradvis innen 2020.
Hovedbildet for produksjonsutviklingen er at
økningen i produksjoner med vekst kommer i mer sentrale områder.
Den sterke produksjonsøkningen av kylling har først og fremst kommet
i Trøndelag, Rogaland og på Østlandet. I Trøndelag har eggproduksjonen
økt betydelig de siste årene, mens den er relativt stabil i andre
områder. Veksten i grønnsaker på friland har kommet på Østlandet.
Veksten i svinekjøttproduksjonen har i størst grad kommet i Rogaland.
For perioden 1999–2013 er arbeidsforbruket redusert
med knapt 40 pst. Nedgangen har vært størst i Agder-fylkene og Telemark,
med en nedgang på 46,8 pst., mens Rogaland og Østlandet har den
laveste reduksjonen i arbeidsforbruk, med henholdsvis 30,1 pst.
og 34,9 pst.
Endring i fordelingen av arbeidsforbruket inndelt etter
virkeområdet for de distriktspolitiske virkemidlene, påvirkes sterkt
av endringer i melkeproduksjonen.
Flere virkemidler over jordbruksavtalen skal
bidra til næringsutvikling, kunnskapsutvikling, kompetanseheving
og rekruttering i landbruket. Virkemidlene er hovedsakelig finansiert
innenfor Landbrukets utviklingsfond (LUF).
Økt verdiskaping er ett av hovedmålene for landbruks-
og matpolitikken, og flere av virkemidlene over LUF skal bidra til
lønnsom utnyttelse av gårdens samlede ressurser.
De fylkesvise investerings- og bedriftsutviklingsmidlene
(IBU) har et todelt formål. De skal bidra både til utvikling av
ny næringsvirksomhet på landbrukseiendommen, og til utvikling og
modernisering av landbruket generelt. Samlet tilsagnssum for tilskudd
var i underkant av 530 mill. kroner. Om lag 83 pst. av tilskuddene
ble gitt til jord- og hagebruk, og 17 pst. til andre landbruksbaserte
næringer. Gjennomsnittlig beløp for tilskudd var 518 000 kroner
i 2015, mot 401 000 kroner i 2014. Det er stor etterspørsel etter
investeringsvirkemidler. De fleste søknadene gjelder midler til
effektivisering av produksjonsapparatet.
Investeringsstøtte til jord- og hagebruk skal
tilpasses de nasjonale markedsforholdene. I 2015 ble i underkant
av 73 pst. av IBU-tilskuddene til jord- og hagebruk gitt til investeringer
innenfor husdyrproduksjon. Andel av investeringstilskudd som gikk
til investeringer innen melkeproduksjon og grôvforbasert kjøttproduksjon
(sau, geit og storfe) utgjør nærmere 99 pst. av alle tilskudd innen
husdyrproduksjon. Dette henger bl.a. sammen med et stort investeringsbehov
i melkeproduksjonssektoren som følge av kravet om løsdriftsfjøs
fra 2024, samt markedssituasjonen for fjørfe, egg og svin, og at
Innovasjon Norge fra mai 2013 ikke lenger deltar i finansiering av
nyetableringer eller utvidelser av disse produksjonene.
For etablering av bedrifter i landbruket utenom tradisjonelt
jord- og skogbruk, er det en klar politisk målsetting at midlene
skal bidra til økt sysselsetting og etablering av nye, lønnsomme
arbeidsplasser. Innovasjon Norges rapport om bruk av IBU-midler
i 2015 anslår en gjennomsnittlig forventet sysselsettingseffekt
på om lag 455 årsverk for tilsagn gitt til prosjekter innen tiltaksgruppene
etablerertilskudd, bedriftsutvikling og investeringer i andre landbruksbaserte
næringer. Det er en nedgang på 29 pst. fra 2014. Figur 3.6 i proposisjonen
gir en oversikt over fordelingen av tilskudd i 2015 til andre næringer
i tilknytning til landbruket fordelt på bransjer.
Landbruksnæringen er kjennetegnet av små foretak,
som hver for seg har begrenset kapasitet til å drive utviklingsarbeid
og kunnskapsutvikling som kommer felleskapet til gode. De fylkesvise
utrednings- og tilretteleggingsmidlene (UT-midler) forvaltet av Fylkesmannen
skal ivareta dette. Målgruppen er organisasjoner, institusjoner,
kommuner og ulike former for samarbeidsorganer innen landbruk. Fylkesmennene
har i 2015 innvilget totalt 82,4 mill. kroner i utrednings- og tilretteleggingsmidler
fordelt på 674 prosjekter. Det regionale partnerskapet er godt involvert
i prioriteringen av midlene. En stor andel av midlene går til prosjekter
i tilknytning til tradisjonelt jordbruk.
Fylkeskommunene ble tildelt 20 mill. kroner
til arbeid med rekruttering og kompetanseheving på landbruks- og
matområdet i 2015, fordelt etter samme fordelingsnøkkel som for
IBU-midlene.
Fylkeskommunene rapporterer om god samhandling
med andre offentlige instanser, og melder om stor etterspørsel etter
kompetansetiltak og etter- og videreutdanningstiltak både for utøvere
som allerede er etablert i næringen, og for utøvere som er på vei
inn i næringen. En betydelig andel av midlene er derfor også i 2015
brukt til samlings- eller nettbasert etter- og videreutdanning tilsvarende
videregående nivå, ofte kalt Voksenagronom.
Forskningsmidlene over jordbruksoppgjøret forvaltes
av et styre bestående av avtalepartene. De disponeres til forskningsprosjekter
etter åpen utlysning. I 2015 var det satt av 53 mill. kroner til
forskningsmidler over jordbruksoppgjøret med en overordnet føring
om å prioritere kunnskapsutvikling for økt matproduksjon i hele
landet og høyere verdiskaping hos bonden. Etter behandling av 74
skisser og 38 innkomne søknader, innvilget styret støtte til 18
nye prosjekter.
Matmerk har som formål å styrke konkurranseevnen
til norsk matproduksjon og styrke omdømmet til norske matprodukter
hos norske forbrukere. Matmerk administrerer og videreutvikler Kvalitetssystem
i landbruket (KSL), godkjennings- og merkeordningen for Inn på tunet,
merkeordningene Nyt Norge, Beskyttede betegnelser og Spesialitet,
samt KIL, generisk markedsføring av økologisk mat og enkelte andre
prosjekter.
KSL skal være et styrings- og kvalitetssystem
for den enkelte bonde og dokumentere for forbrukerne, varekjedene
og myndighetene hvordan produksjonen på norske gårdsbruk foregår.
Fra og med 2015 samler Utviklingsprogrammet satsingen
som tidligere lå i Utviklingsprogrammet for lokalmat og grønt reiseliv
og i Reinprogrammet. Det skal stimulere til økt lønnsomhet og konkurranseevne
med utgangspunkt i tre arbeidsområder: finansiering (vekst og forpliktende
samarbeid), kompetanse og omdømme. Matstreif og deltagelsen på Internationale
Grüne Woche (IGW) i Berlin er de to viktigste omdømmeprosjektene
i programmet.
Bioenergiprogrammet skal bidra til mer miljøvennlige
energiløsninger både i landbruket og i andre sektorer, og samtidig
gi mulighet for økt verdiskaping for skogeiere. Det er også et mål
å skape aktivitet i hele landet. I 2015 ble det innvilget støtte
til 149 prosjekter. Samlet tilsagn var på 66,1 mill. kroner.
Skogbruk og trebasert industri er en viktig
verdikjede i Norge. I 2014 ble det solgt tømmer for 3,4 mrd. kroner,
og omsetningen i skogindustrien var på 35 mrd. kroner. Skogbruk
og trebasert industri sysselsatte rundt 22 500 personer, hvorav
rundt 6 800 i skogbruket.
Stående kubikkmasse i den norske skogen er på om
lag 900 millioner m3 og den årlige tilveksten
er på om lag 25 millioner m3. I 2015 endte
tømmeravvirkningen i Norge til industriformål på 10,2 millioner m3. Tall tilbake til 1920-årene viser at
det kun er sesongen 1989/90 som har dokumentert høyere hogstvolum.
Innvilgningsrammen til skogbruk over Landbrukets
utviklingsfond var i 2015 på 214 mill. kroner. Gjennom ordningen
for tilskudd til nærings- og miljøtiltak i skogbruket (NMSK) ble
det i 2015 avsatt totalt 174 mill. kroner. Av det totale beløpet
til NMSK ble det bevilget 101 mill. kroner til veibygging, taubane
mv. i 2015.
I 2015 ble det satt ut i underkant av 31,3 millioner
skogplanter i Norge, 9 pst. flere enn i 2014, og nær en dobling
siden 2005. Med dagens høye avvirkningsnivå er dette likevel et
for lavt plantetall.
Fra 2014 til 2016 er bruttoinntektene i jordbruket beregnet
å øke med ca. 1,6 mrd. kroner, mens kostnadene (inkl. realrentekostnaden)
øker med i underkant av 0,1 mrd. kroner. Vederlag til arbeid og
egenkapital for jordbrukssektoren øker dermed med 1,5 mrd. kroner
fra 2014 til 2016.
Tabell 3.4 i proposisjonen viser utviklingen
i vederlag til arbeid og egenkapital fra 2014 til budsjetterte tall
for 2016 ifølge BFJs normaliserte regnskaper.
Årets beregninger viser en økning i vederlag
til eget arbeid og egenkapital fra 2014 til 2015 på 13,9 pst., eller
42 000 kroner per årsverk. Fra 2015 til 2016 budsjetteres det med
en økning på 1,1 pst., tilsvarende 3 900 kroner per årsverk. Inntektsveksten per
årsverk fra 2014 til 2015 er vesentlig sterkere enn det som ble
lagt til grunn i fjorårets oppgjør, og klart sterkere enn for gjennomsnittet
for lønnsmottakerne. Det er også budsjettert med en økning fra 2015
til 2016. De viktigste enkeltårsakene til inntektsveksten er økte
inntekter fra melk og kjøtt, herunder bedre markedsbalanse for svin
og redusert rentekostnad både i 2015 og 2016.
Referansebrukene er basert på NIBIOs driftsgranskinger,
som gir data på foretaksnivå. Beregningsprinsippene er forskjellige
fra totalkalkylen på enkelte områder. Tabell 3.5 i proposisjonen
viser BFJs beregninger av vederlag til arbeid og egenkapital per
årsverk, inkl. virkningen av jordbruksfradraget, for referansebrukene
i årene 2014–2016.
Referansebruksberegningene for perioden 2014–2016
viser at med unntak av referansebrukene med korn, egg/planteproduksjon,
frukt/bær og fjørfeslakt/planteprodukter, har det vært en positiv
inntektsutvikling. Enkelte av produksjonene, som for eksempel svin/korn,
har hatt en svært høy økning. Dette skyldes hovedsakelig den bedrede
markedsbalansen for svin. Tallene viser også at større bruk har
større inntekt, målt per årsverk, enn mindre bruk, og at inntektsveksten
per årsverk øker med økende bruksstørrelse. Inntektsveksten i hele
perioden er stor for det grasbaserte husdyrholdet samt for svin/korn.
Som i totalregnskapet er fallende rente og energikostnader en viktig
årsak til inntektsvekst i perioden.
Tabell 3.6 i proposisjonen viser årslønnsveksten for
alle grupper lønnsmottagere, ifølge Det tekniske beregningsutvalget
for inntektsoppgjørene, t.o.m. inntektsåret 2015. Statens forhandlingsutvalg
har lagt til grunn en inntektsvekst på 2,4 pst. for 2016, og 2,8
pst. for 2017, som anslått i revidert nasjonalbudsjett.
Jordbruket stod for 1,9 pst. av samlet sysselsetting
i Norge i 2015, mot 4,1 pst. i 1999. På 2000-tallet var den gjennomsnittlige
årlige nedgangen i antall årsverk 4,1 pst. Etter 2010 har den årlige
nedgangen vært klart lavere. Det regnes nå med en årlig reduksjon
i arbeidsforbruket på 2 pst. i 2016 og 2017. Reduksjonen i antall
jordbruksbedrifter er også avtagende, og er nå på i underkant av
2 pst. per år.
Antall jordbruksbedrifter er redusert med 22,5 pst.,
eller om lag 11 000 bedrifter, fra 2005 til 2015. Gjennomsnittlig
areal per jordbruksbedrift har økt fra 195 daa i 2005 til 230 daa
i 2014. Det har vært en vesentlig strukturendring i alle produksjoner.
I 2015 var det 8 769 jordbruksforetak med melkeproduksjon, når samdrifter
regnes som ett foretak. Dette innebærer en reduksjon i antall bedrifter
med melkeproduksjon på 61 pst. i perioden 1999–2015. Gjennomsnittlig
antall melkekyr per melkebruk har økt fra 13,8 i 1999 til 25,6 i
2014.
Antallet samdrifter med melkeproduksjon økte raskt
fram til 2008, for så å gå ned. Nedgangen skyldes i all hovedsak
innføringen av kvoteleie fra 1. mars 2009.
Antall daa korn per bedrift med kornproduksjon økte
fra 194 daa i 2005 til 254 daa i 2015. Antallet verpehøner per bedrift
økte fra ca. 4 000 til i underkant av 7 400, når bedrifter med under
500 høner holdes utenom. Gjennomsnittlig besetningsstørrelse for jordbruksbedrifter
med purker økte fra 47 til 82 purker per bedrift i samme periode.
Generelt innebærer likevel strukturutviklingen at bedriftene spesialiseres.
Andelen leid areal er i gjennomsnitt ca. 44
pst. og har vært stabil de siste årene.
Produktivitetsveksten i jordbruket er høy. Jordbrukssektoren
har de siste ti årene hatt en gjennomsnittsvekst i brutto arbeidsproduktivitet
på 4,1 pst. per år. Tilsvarende produktivitetsmål for norsk industri
(bruttoprodukt per timeverk) viser en gjennomsnittlig årlig vekst
på 1,5 pst. de siste ti år, ifølge det tekniske beregningsutvalget
for inntektsoppgjørene. Gjennomsnittlig vekst i Fastlands-Norge
var 1,0 pst.
OECDs PSE-analyser (Producer Support Estimate)
viser næringsstøttens andel av jordbrukets samlede brutto inntekt.
Beregningene omfatter både budsjettstøtte og virkning av importvernet
(skjermingsstøtte), dvs. forskjellen mellom verdensmarkedspris og
norsk pris. Støttenivået i Norge målt ved PSE-prosenten har i gjennomsnitt
vært om lag 60 de siste årene. I gjennomsnitt for alle OECD-land
var PSE-prosenten 17 i 2014.
Norsk landbruk har lange tradisjoner for bærekraftig
forvaltning som tar hensyn til miljø, kulturlandskap og biologisk
mangfold. Utvikling i kunnskap og virkemidler har bidratt til at
aktiviteten på mange områder er mer miljøvennlig i dag enn for 20–30
år siden.
Reduksjon av vannforurensning er en viktig del av
miljøarbeidet. Samlet gjennomføring av ulike jordarbeidingstiltak,
grasdekte arealer m.m. i kornområdene, har redusert erosjonsrisikoen
på de dyrkede arealene, men ikke tilsvarende det som har vært forventet
effekt av tiltakene. Ifølge NIBIO har mer nedbør og ustabile vintre
gitt økt avrenning som kamuflerer effekten av iverksatte tiltak.
Jordbrukets utslipp av klimagasser var i 2014
på 4,4 millioner tonn CO2-ekvivalenter
og utgjorde ca. 8,3 pst. av de totale norske utslippene. Jordbrukets utslipp
har blitt redusert med 11,1 pst. fra 1990 til 2014, og med 1,1 pst.
fra 2013–2014. Samtidig var det i perioden en økning i de nasjonale
utslippene samlet sett. Redusert bruk av gjødsel og færre storfe er
hovedårsakene til nedgangen i utslipp fra jordbruket.
Nasjonalt miljøprogram har som hovedmål å sikre
et åpent og variert jordbruks- og kulturlandskap, og å sikre at
et bredt utvalg av landskapstyper og særlige verdifulle biotoper
og kulturmiljøer ivaretas og skjøttes. Det skal også bidra til at
jordbruksproduksjonen fører til minst mulig forurensning og tap
av næringsstoffer til luft og vann.
De store ordningene over nasjonalt miljøprogram er
areal- og kulturlandskapstilskuddet og tilskudd til dyr som beiter
på innmark og utmark. Det var registrert om lag 2,3 millioner beitedyr
i utmark i 2015. Antall storfe på utmarksbeite har økt hvert år
siden 2007, og i 2015 var det 5 pst. flere storfe på utmarksbeite
enn i 1999. Det ble også registrert en økning i antall sau og geit
på beite i utmark sammenliknet med 2014. Om lag 70 pst. av alle
beitedyr var på utmarksbeite i 2015, for sau var andelen 85 pst.
og 29 pst. av alle storfe var på utmarksbeite.
De regionale miljøprogrammene (RMP) omfatter
en sentral del av de mest målrettede tiltakene og virkemidlene over
jordbruksavtalen. I 2015 ble det utbetalt over 430 mill. kroner
i tilskudd til 22 100 foretak for gjennomførte tiltak innenfor de
regionale miljøprogrammene i vekstsesongen 2014. De største tiltaksområdene
var avrenning til vassdrag og kyst (37 pst.), og kulturlandskap
(28 pst.). Den ulike prioriteringen av tiltak mellom fylker er i
tråd med intensjonen for ordningen.
Klima- og miljøprogrammet skal bidra til praktisk
og næringsrettet kunnskap om klima- og miljøutfordringer som raskt
kan formidles til landbruket. I 2015 ble 8 mill. kroner fordelt
til fylkesvise tiltak og 10 mill. kroner til sentrale tiltak.
Formålet med Spesielle miljøtiltak i jordbruket (SMIL)
er å ivareta natur- og kulturminneverdiene i kulturlandskapet, samt
redusere forurensningen fra jordbruket. Ordningen skal gi mer målrettet
innsats med utgangspunkt i lokale behov, utfordringer og målsettinger.
Ordningen forvaltes av kommunene og bevilgningen for 2015 var på
195 mill. kroner, herav 100 mill. kroner øremerket dreneringsordningen.
Totalt ble det i 2015 innvilget midler til nær 3 000 prosjekter
med samlet tilsagn på 120 mill. kroner.
Det er et mål å legge til rette for økt kjøttproduksjon
basert på utmarksbeite og vedlikehold av kulturlandskap. Støtte
til investeringstiltak i beiteområder i utmark ses i sammenheng
med midler til forebyggende og konfliktdempende tiltak mot rovviltskader over
Klima- og miljødepartementets budsjett. Det var avsatt 9 mill. kroner
til ordningen i 2015. Det ble gitt driftsstøtte til 750 beitelag
fra RMP, og dette omfatter 74 pst. av sau og 28 pst. av storfe som
slippes på utmarksbeite.
Det er et mål at 15 pst. av matproduksjonen
og matforbruket skal være økologisk i 2020. Det legges vekt på at
satsingen skal bidra til balanse mellom produksjon og etterspørsel.
Samlet for alle produktgrupper økte omsetningen av økologiske produkter
i dagligvarehandelen med nesten 15 pst. fra 2014 til 2015. Omsetningsstatistikken
skiller ikke mellom norskproduserte og importerte varer. Totalt
ble det omsatt økologiske matvarer for ca. 2 mrd. kroner i 2015,
tilsvarende 1,6 pst. av totalmarkedet.
De økologiske arealene i 2015 var på 443 166 daa,
og utgjorde om lag 4,5 pst. av det totale jordbruksarealet. Dette
er en reduksjon på 0,2 prosentpoeng sammenliknet med 2014. Det var
nedgang i de fleste typer økologiske arealer, med unntak av arealer til
poteter, grønnsaker og bær.
Husdyr i økologisk driftsform utgjør en liten
andel av det totale antall husdyr i Norge. Antall sau og lam i økologisk
driftsform utgjør 4,6 pst. av totalt antall, mens storfe utgjør
3,5 pst. av totalt antall storfe.
Det ble satt av 30 mill. kroner for 2015 til utviklingsprosjekter
innen økologisk landbruk for å fremme produksjon og omsetning.
Foredling og omsetning av jordbruksvarer ligger i
hovedsak utenfor jordbruksavtalens virkeområde. Jordbruks- og handelspolitiske
forhold, markedsordninger og prisutvikling på råvarer har likevel
stor betydning både for næringsmiddelindustri og omsetning. Landbrukspolitikken,
og utformingen av virkemidlene i jordbruksavtalen, må som følge
av dette ha alle ledd i kjeden fra jord til bord som perspektiv. Produksjonsverdien
i nærings- og nytelsesmiddelindustrien i 2015 var ifølge SSB på
om lag 194 mrd. kroner (inkl. fisk). Økningen fra 2014 var på 6
pst. Ifølge NIBIO utgjorde fisk om lag 24 pst. av verdien i 2013.
Norsk næringsmiddelindustri (ekskl. fiskevarebransjen)
har fått redusert sin hjemmemarkedsandel de siste årene. Hjemmemarkedsandelen
målt i verdi er anslått til om lag 80 pst., mens den i 2003 utgjorde 88,2
pst. (NILF, Mat og industri 2015).
For den norske RÅK-industrien er prisutviklingen
i EU-markedet mer relevant enn verdensmarkedsprisene, og meierivarer
er sentrale. I EU gikk melkeprisen ned mot slutten av 2014 og holdt
seg lav i 2015. Gjennomsnittsprisen sank med 18 pst. i forhold til
2014, målt i euro. Økende prisforskjeller gir økt behov for prisnedskriving
til norsk industri, til tross for at krona er svekket. Svekket krone
har, isolert sett, styrket konkurransekraften til norsk matsektor
på hjemmemarkedet. Samtidig bidrar det til at viktige innsatsvarer
i jordbruket, og matvarer som importeres, blir dyrere.
På grunn av importvernet for sentrale produkter fra
det norske jordbruket, påvirkes forbrukerprisene for mat i Norge
mindre av internasjonale prissvingninger enn i mange andre land.
Fra januar 2010 til nå har matvareprisene økt om lag like mye i
Norge, Sverige og Danmark, målt i nasjonal valuta.
Isolert sett ga målprisøkningene i jordbruksoppgjørene
både i 2014 og 2015 grunnlag for en økning i matprisindeksen på
1/4 prosentpoeng hvert år.
Den nyeste forbruksundersøkelsen (2012) viste at
11,8 pst. av husholdningenes konsum gikk til mat- og alkoholfrie
drikkevarer. Det er samme konsumandel som i forrige forbruksundersøkelse
(2007–2009). Statistikken viser også at prisnivået på mat i Norge
i 2014 var 14 pst. høyere enn i Danmark og 33 pst. høyere enn i
Sverige. Svekkelse av den norske krona bidrar isolert sett til å
redusere prisforskjellen til nabolandene.
Absolutte prisforskjeller til omverdenen på
råvarer og forbruksvarer har betydning for sektorens konkurransekraft.
Produksjonen i norsk jordbruk og næringsmiddelindustri
har vært jevnt økende over tid. Til tross for høy norsk produksjon
fortsetter importen av landbruksvarer å øke, og importkonkurransen
er krevende for næringen. Det ble i 2015 importert landbruksvarer
til en verdi av 59,1 mrd. kroner, en økning på 11 pst. sammenlignet
med 2014. Verdien på norsk eksport av landbruksvarer var til sammenligning
på 9,2 mrd. kroner. Deler av økningen i importverdien i 2015 skyldes
at den norske kronen ble svekket mot euro og dollar. Litt under
halvparten av importen av landbruksvarer er import av matvarer (ikke
dyre- og fiskefôr) som dels er i direkte konkurranse med norsk produksjon.
EU står for om lag 62 pst. av landbruksvareeksporten til Norge,
med Danmark og Sverige som de to største eksportlandene.
Bearbeidede landbruksprodukter som omfattes av
ordningen med råvarepriskompensasjon (RÅK), er spesielt utsatt for
økt importkonkurranse. Importen er økende. I 2015 ble det importert
RÅK-varer til menneskemat til en verdi av 11,1 mrd. kroner. Dette er
en økning på 9 pst. fra 2014. Verdien av norsk eksport av RÅK-varer
har de siste to årene vært stabil rundt til 2 mrd. kroner. Rundt
90 pst. av RÅK-vareimporten til Norge kommer fra EU, og da i særlig grad
fra våre nærmeste naboland. Utviklingen i råvareprisene i Norge
sammenlignet med EU er derfor et sentralt element i konkurransevilkårene
for industrien, og for avsetning av norske jordbruksprodukter.
Dagligvaremarkedet har de siste tiårene vært
preget av en økende vertikal integrasjon, noe som påvirker konkurranseforholdene
for matindustrien.
Den største endringen i dagligvaremarkedet det siste
året er gjennomføringen av Coops overtagelse av ICA Norge. Det er
nå tre store dagligvarekjeder som kontrollerer om lag 93 pst. av
markedet.
Andelen av dagligvarehandelens egne merkevarer
(EMV) er i jevn vekst og har økt fra 9,7 pst. i 2005 til 14,7 pst.
av samlet omsetning i dagligvaremarkedet i 2015. Dagligvarekjedene
satser også på oppkjøp av industri og har etablert seg innen bl.a.
bakeri-, grønt- og kjøttsektoren. Vertikal integrasjon sammen med
stor markedskonsentrasjon i alle tre salgskanaler for mat hvor tre
dagligvarekjeder deler markedet mellom seg (dagligvare, storhusholdning
og bensin, kiosk og servicehandel), er samlet med på å gi dagligvarekjedene
økt kontroll i verdikjeden.
Det har i de siste årene vært debatt om hvilke
tiltak som bør iverksettes for å sikre konkurransen og en effektiv
verdikjede til beste for forbrukerne.
Regjeringen vedtok i 2015 en ny nasjonal strategi mot
antibiotikaresistens for perioden 2015 til 2020. I tråd med denne
er det i 2016 laget en egen handlingsplan mot antibiotikaresistens
i landbruket. Viktige sektormål for landbruket er å redusere forbruket
av antibiotika til produksjonsdyr med 10 pst. innen 2020, og hindre
at den resistente bakterien LA-MRSA etableres i norsk svinehold.
Et mangfoldig matmarked og lovfestet matinformasjon
som er riktig, relevant og lett tilgjengelig, er viktige forutsetninger
for at forbrukerne skal kunne gjøre informerte valg og utøve makt
i matmarkedet. Forbrukerne har fått styrket sine krav på informasjon om
mat og næringsmidler ved nye krav til merking i EUs matinformasjonsforordning
som trådte i kraft i Norge i desember 2014. Ytterligere EU-krav
til merking trer i kraft desember 2016.
Handel er grunnleggende for økonomisk vekst og
utvikling. Internasjonalt utvikles et stadig mer omfattende handelssamarbeid
mellom land. Utviklingen går i retning av reduserte handelsbarrierer
og økt handel. Regjeringen vil balansere ulike hensyn i den nasjonale
forvaltningen av importvernet og i internasjonale handelsforhandlinger
om landbruksvarer. For forbrukerne vil økt handel med landbruksvarer
kunne gi et bedre vareutvalg og lavere matvarepriser.
Uruguay-runden, med multilaterale forhandlinger
om regelverk knyttet til handel, resulterte i opprettelsen av Verdens
Handelsorganisasjon (World Trade Organisation–WTO) 1. januar 1995.
Samtidig ble det etablert egne avtaler om landbruk (Landbruksavtalen)
og om sanitære og plantesanitære forhold (SPS-avtalen). Landbruksavtalen
legger viktige rammebetingelser for den nasjonale landbrukspolitikken
gjennom forpliktelser og rettigheter på de tre områdene markedsadgang,
internstøtte og eksportsubsidier. Norge er bundet av disse forpliktelsene
inntil en ny landbruksavtale kommer på plass.
WTOs landbruksavtale skiller mellom støtte som i
Uruguayrunden ble underlagt reduksjonsforpliktelser (såkalt gul
støtte), og støtte som ikke ble underlagt slike forpliktelser (såkalt
blå og grønn støtte).
Gul støtte er verdien av differansen mellom
norske målpriser og faste referansepriser fra perioden 1986–1988
multiplisert med tilhørende volumer, i tillegg til prisstøtte over
budsjett, fratrukket særavgifter. Norges maksimalt tillatte gule
støtte er på 11,449 mrd. kroner. Ved siste notifikasjon i 2014 var det
notifiserte nivået i gul boks 9,8 mrd. kroner.
Med de to siste ministermøtene i 2013 og 2015 har
WTO startet en utvikling der en tar sikte på å få til enighet på
avgrensede områder. Det er enighet blant medlemmene i WTO om at
landbruk også vil være sentralt i diskusjonene fram mot en ny ministerbeslutning
i desember 2017.
På ministerkonferansen i Nairobi i desember 2015
ble det enighet om at industrilandene, med unntak for noen få produkter,
med umiddelbar virkning skulle avslutte all bruk av eksportsubsidier
for sine jordbruksprodukter. For meierivarer, svinekjøtt og bearbeidede
jordbruksprodukter er det som unntak gitt tillatelse til å fortsette
med bruk av eksportsubsidier til utgangen av 2020. Dette berører
i hovedsak Sveits, Canada og Norge.
Landbrukspolitikken er ikke en del av EØS-avtalen,
men utviklingen av EUs felles landbrukspolitikk har likevel betydning
for norsk landbruk og næringsmiddelindustri. Prisutviklingen på
landbruksproduktene i EU påvirker omfanget av grensehandelen og konkurransekraften
til næringsmiddelindustrien.
Landbrukspolitikken i EU (CAP) gjennomgikk en
stor reform i 2003. En ny reform ble vedtatt i 2013, og iverksatt
fra 2015. Denne reformen innebærer en videreføring av tidligere
reformer, men med justeringer av virkemiddelbruken. Mer enn 80 pst.
av støtten til landbruket i EU er nå produksjonsuavhengig støtte.
Reformen øker fleksibiliteten for medlemslandene i gjennomføringen
av landbrukspolitikken. Det vil derfor bli betydelig variasjon mellom medlemsland
i bruken av virkemidler.
Høsten 2015 presenterte Europakommisjonen en tiltakspakke
for landbruket i EU med en økonomisk ramme på 500 mill. EUR. En
ny tiltakspakke med samme økonomiske ramme ble lansert i mars 2016. Tiltakspakken
fra mars 2016 er først og fremst finansiert av nasjonale midler.
EU tar for første gang i bruk en bestemmelse i reguleringen for
den felles markedsordningen som åpner for at samvirkeforetak og
andre produsentorganisasjoner får mulighet til å etablere frivillige
ordninger for å regulere produksjon og tilbudet av landbruksvarer.
Kapittel 1–5 i proposisjonen gjennomgår premissgrunnlaget
for den inngåtte jordbruksavtalen mellom staten og jordbruksorganisasjonene.
Partene har særlig lagt vekt på Sundvolden-erklæringen, avtalen
mellom regjeringspartiene og samarbeidspartiene av 28. mai 2014
og Stortingets behandling av jordbruksoppgjørene i 2014 og 2015.
Videre utgjør Statens forhandlingsutvalgs arbeidsdokument av 12. mai
2016 om utsettelse av løsdriftskravet, en viktig premiss for avtalen,
jf. vedlegg 1 i proposisjonen. Moderasjon har preget både fjorårets
og årets lønnsoppgjør. En lønns- og kostnadsutvikling mer i tråd med
utviklingen hos våre handelspartnere er nødvendig i omstillingen
av økonomien. Nasjonale rammebetingelser må utformes slik at jordbruket
gradvis blir i bedre stand til å møte utfordringene.
Internasjonale forhold påvirker i økende grad rammebetingelsene
for jordbruket og matindustrien. Importen av jordbruksprodukter
er økende. Internasjonalt faller prisene på jordbruksprodukter.
Det gjør at forskjellen mellom norske og internasjonale priser øker,
selv om det varierer mellom produkter og markeder. Hensynet til
matsektorens konkurransekraft og markedssituasjonen tilsa tilbakeholdenhet
med prisøkninger i oppgjøret.
I Sundvolden-erklæringen sier regjeringen bl.a. at
virkemidlene skal innrettes slik at de bidrar til økt produksjon,
og det skal arbeides for en høyest mulig selvforsyning av mat av
beredskapshensyn. Videre sier regjeringen at den vil gjøre jordbruket
mindre avhengig av statlige overføringer, redusere jordbrukets kostnadsnivå
og gi bonden nye og bedre inntektsmuligheter. Regjeringen vil gjøre
budsjettstøtten mer produksjons- og mindre arealavhengig, innenfor
rammene av internasjonale regelverk.
Landbruks- og matdepartementet arbeider med en
ny melding til Stortinget om jordbrukspolitikken. Spørsmålet om
produksjonsregioner for melk, oppfølging av en arbeidsgrupperapport
om forenkling av virkemidlene, og utvalget som har gjennomgått markedsbalanseringen,
gjøres i meldingen. Det legges også opp til at en del av temaene
fra en arbeidsgruppe om rekruttering og oppfølging av landbrukets
klimaarbeid, omtales i meldingen. Landbruks- og matdepartementet
har hatt endringer i prisutjevningsordningen for melk på høring.
I kapittel 7.8 og vedlegg 5 blir det orientert om hvilke endringer
departementet legger opp til.
Det ble i oppgjøret i 2014 gjennomført en rekke endringer
i virkemidlene. Disse endringene ble forhandlet og vedtatt i Stortinget
etter forslag fra regjeringen, som følge av brudd i forhandlingene.
Stortingsflertallets vedtak om oppgjøret i 2014 ble lagt til grunn
for avtalen med Norges Bondelag i 2015. I årets krav foreslo Jordbrukets
forhandlingsutvalg bl.a. å gjeninnføre øvre grenser for hvor mange
dyr eller dekar som kan få marginalsats i hvert enkelt foretak.
Årets oppgjør legger flertallsenigheten fra 2014 til grunn.
De offentlige rammebetingelsene må utformes slik
at bøndene kan utnytte ressursene mer effektivt. I dimensjoneringen
av de økonomiske virkemidlene mener regjeringen det er viktig å
prioritere bruk som har ressursgrunnlag til å være en arbeidsplass
for profesjonelle utøvere. Det er likevel i denne avtalen gjort
noen tilpasninger i tilskuddene for å jevne ut inntektsmulighetene
mellom større og mindre bruk.
Innenfor en samlet bevilgning på over 14 mrd. kroner
må virkemidlene utformes med sikte på best mulig måloppnåelse. Avtalepartene
prioriterer økt produksjon der det er markedsmuligheter, økt kvalitet,
å utnytte norske gras- og utmarksressurser bedre og å styrke grunnlaget
for den geografiske produksjonsfordelingen.
Det er videre et betydelig behov for investeringer i
driftsapparatet og i jord. I melkeproduksjonen er det bl.a. et stort
investeringsbehov for å møte kravet om løsdrift for alle kyr fra
2024 og 2034. Løsdriftskravet påvirker investeringsbehovet og mulighetene
for å utnytte allerede investert kapital i jordbruket, og særlig
for små og mellomstore bruk. Landbruks- og matdepartementet har
tatt initiativ til en endring av forskrift om hold av storfe § 32,
slik at kravet om løsdrift først trer i kraft 1. januar 2034 for
alle husdyrrom som var i bruk til storfe da løsdriftskravet for
nye husdyrrom ble innført 22. april 2004, og som har vært i sammenhengende
bruk siden. Dette utgjør et premiss for avtalen. Forskriftsendring
ble sendt på høring 20. mai 2016.
Stabil rekruttering av kompetente næringsutøvere
er viktig for å nå målene i landbrukspolitikken. Jordbruksavtalen
er det viktigste bidraget til å opprettholde gode rammevilkår og
grunnlag for økt lønnsomhet i landbruket. Den er derfor også det
viktigste verktøyet for å legge til rette for god og stabil rekruttering
til næringen. Spesielt investeringsvirkemidlene er et målrettet
virkemiddel.
Jordbruksavtalen påvirker bare en del av bøndenes
inntektsdannelse direkte. Inntektsutviklingen i jordbruket måles
i forhandlingssammenheng ved at sektorinntekten i Totalkalkylen,
normalisert regnskap, divideres på antall årsverk og verdien av
det særskilte jordbruksfradraget ved ligningen legges til.
Næringskomitéens flertall la i 2014 til grunn
at inntektsutviklingen skal måles i prosent. Både oppgjøret i 2014
og avtalen i 2015 var basert på det, men innebar også en nivåheving
ut over lik prosentvis vekst. Årets inntektstall viser en inntektsvekst
for 2014–2016 som er 2 1/2 pst. høyere enn det ble inngått avtale
på i 2015, tilsvarende om lag 350 mill. kroner.
Partene ble i forhandlingsmøtet 7. mai enige
om å legge materialet fra Budsjettnemnda for jordbruket (BFJ) til
grunn for forhandlingene i 2016. Utviklingen i viktige indikatorer
fra BFJ er gjengitt i kapittel 3 i proposisjonen. Produksjonen i
jordbruket har økt med 2,8 pst. de siste ti årene, ifølge normalisert
regnskap. I husdyrsektoren er det produksjonspress og tendenser
til overskudd, med unntak for storfekjøtt. Til tross for en mer
positiv produksjonsutvikling for planteproduktene og økt korn- og
grønnsaksproduksjon, er det fortsatt i disse sektorene, sammen med storfekjøtt,
at det er størst markedspotensial for økt norsk produksjon.
Fra 2005 til 2013 ble jordbruksarealet redusert med
4,7 pst., hvorav 3,3 prosentpoeng kan knyttes til forbedret registrering
som følge av overgang til digitale kart. Fra 2013 regner BFJ med
en reduksjon på 0,5 pst. til 2016, og at arealreduksjonen for korn
ikke fortsetter i 2016.
De siste ti årene har investeringsvolumet variert rundt
8,5 mrd. 2014-kroner, med en budsjettert økning på 3,5 pst. fra
2015 til 2016. SSBs investeringstelling i 2015 ga lavere tall for
investeringer og klart høyere tall for vedlikehold enn det andre
datakilder indikerer. Det har gjort at inntektsutviklingen fra 2011
til 2014 er svakere enn beregnet de siste årene. Nemnda og SSB har
satt i gang arbeid med å undersøke investeringstallene.
Totalkalkylen er et sektorregnskap som viser
totalverdiene som skapes i norsk jordbruk ved utnyttelse av jordbrukets
produksjonsressurser. Siden dette er tall fra et sektorregnskap
for selvstendig næringsdrivende, hvor inntektene varierer, er det
behov for å vurdere inntektsutviklingen over noe tid.
Årets totalkalkyle viser at bruttoinntektene
i sektoren økte med 3,7 pst. fra 2014 til 2015, og budsjetteres
å øke med 0,2 pst. fra 2015 til 2016. Kostnadene (inkl. renter)
var om lag uendret fra 2014 til 2015 og budsjetteres å øke med 0,4
pst. i 2016. Det er særlig rentereduksjon og fall i energikostnadene
som bidrar til å holde kostnadsveksten nede.
Jordbrukets gjennomsnittlige Vederlag til arbeid og
egenkapital per årsverk økte med 13,9 pst. i 2015. For 2016 budsjetterer
BFJ med en økning på 1,1 pst. For perioden 2014 til 2016 økte inntekten
med 15,2 pst. Med grunnlag i gjennomførte lønnsoppgjør, legger avtalen
til grunn 2,4 pst. lønnsvekst i 2016. For 2017 er anslaget for lønnsvekst
i revidert nasjonalbudsjett 2016 på 2,8 pst. benyttet.
Referansebrukene viser, i gjennomsnitt, en sterk inntektsvekst
fra 2014 til 2016. Veksten er størst i melkeproduksjonen og spesialisert
produksjon av storfekjøtt, utenom svinehold, hvor forbedret markedsbalanse
fra 2014 gir et vesentlig bidrag. I melkeproduksjonen øker inntekten
mer per årsverk ved økende bruksstørrelse. Viktige forklaringer
er økt melkepris og fallende rente. Større bruk har større produksjon
og høyere gjeld per årsverk. Noe utflating av strukturprofilen i
tilskuddene i 2014 bidrar også, men bruket med 14 kyr mottar likevel
dobbelt så mye tilskudd per ku som bruket med 55 kyr. Både for egg
og sau gir tendenser til overproduksjon negativt bidrag til inntektsutviklingen.
Avtalepartene er enige om å inkludere verdien
av det særskilte jordbruksfradraget ved ligningen ved vurdering
av inntektsutviklingen i jordbruket.
Budsjettnemndas anslag, basert på selvangivelser
for 2014, viser at jordbruket sparte 827 mill. kroner i skatt pga.
jordbruksfradraget. Det utgjør 1 343 mill. kroner omregnet til verdi
før skatt. I 2016 reduseres verdien av jordbruksfradraget som følge
av at skatten på alminnelig inntekt er redusert fra 27 til 25 pst.
Jordbrukets brutto inntekter består av inntjening fra
markedet og overføringer fra staten. Oppbyggingen av rammen for
avtalen er basert på anslag for utviklingen i jordbrukets produksjon,
kostnadsutvikling, samt arbeidsforbruk og anslag på lønnsvekst for andre
grupper. For de makroøkonomiske størrelsene legger avtalen i stor
grad til grunn SSBs prognoser i Økonomisk utsyn.
Det er lagt til grunn følgende tekniske forutsetninger
for rammen:
Økning i produksjonsvolumet
på 0,8 pst. fra 2016 til 2017.
Prisøkning på 1,3 pst. i gjennomsnitt for
inntektsposter som ikke er avtaleregulert. Disse utgjør om lag 38
pst. av brutto markedsinntekter.
Vekst i volumet av ikke-varige driftsmidler
med 0,6 pst. fra 2016 til 2017.
Prisøkning på jordbrukets ikke-varige driftsmidler
på 2,3 pst. fra 2016 til 2017.
Kapitalslit og leasing er beregnet av Budsjettnemndas
sekretariat med grunnlag i generell prisvekst på 2,0 pst., og 0,2
prosentpoeng reduksjon i bankenes utlånsrente.
Normalisert rentekostnad er beregnet med
samme forutsetninger og økning i lånemassen til en samlet næringsgjeld
på 57,1 mrd. kroner.
2,0 pst. reduksjon i arbeidsforbruk, som
prognosert av Budsjettnemnda.
2,4 pst. lønnsøkning for andre grupper
i 2016 og 2,8 pst. i 2017.
Totalt gir disse anslagene en prognosert økning
i brutto inntekter som følge av økt produksjon og prisøkning i sektorer
uten målpris på 420 mill. kroner. Prognosert kostnadsvekst blir
610 mill. kroner.
Årets totalkalkyle viser at jordbrukets inntekter er
budsjettert å øke med 2,5 prosentpoeng mer enn det som ble lagt
til grunn for fjorårets avtale for perioden 2014 til 2016. Dette,
sammen med den økonomiske situasjonen, behovet for mer konkurransedyktig
næringsliv og budsjettsituasjonen, er tillagt vekt i rammevurderingen.
Samtidig er det en del av avtalen at jordbruket skal ha mulighet
for en viss nivåheving, ut over lik prosentvis vekst. På dette grunnlaget
har avtalen en ramme på 350 mill. kroner, jf. tabell 6.2 i proposisjonen.
Rammen legger grunnlag for en inntektsøkning per
årsverk på 3,1 pst. fra 2016, før oppgjør, til 2017, tilsvarende
10 700 kroner per årsverk. Økningene i målpriser vil få inntektseffekt
fra 1. juli 2016. Forutsatt at prisøkningen realiseres fullt ut,
vil inntekten i 2016 øke med vel 1 pst. i 2016 og ytterligere knapt
2 pst. i 2017. Avtalen legger til rette for en inntektsvekst per
årsverk på 18 3/4 pst. fra 2014 til 2017, eller i underkant av 6
pst. per år. Prognosen for andre grupper er vel 2 1/2 pst. per år
i samme periode.
Finansieringen av rammen går fram av tabell
6.3 i proposisjonen. Målprisene økes fra 1. juli 2016 med en årsvirkning
på 190 mill. kroner. Fra 2015 er det 56 mill. kroner i overførte
midler, som ikke ligger inne i grunnlagsmaterialet fra Budsjettnemnda.
Disse midlene disponeres som en del av rammen. Bevilgningen over
kap. 1150 økes med 100 mill. kroner i 2017. Verdien av jordbruksfradraget
anslås å øke med 4 mill. kroner.
Partene legger vekt på næringsmiddelindustriens konkurransekraft.
Bevilgningen til råvareprisordningen skal ta hensyn til svingninger
i volumer, endringer i internasjonale priser, endringer i målpriser
og tilskuddsendringer som påvirker råvareprisene til industrien,
samt virkninger som følge av mulige svingninger i valutakurser.
Med nåværende prisbilde i Europa, spesielt for melkeprodukter, har
Landbruksdirektoratet prognosert økt bevilgningsbehov i 2017. I
avtalen er bevilgningen økt med 25,5 mill. kroner i 2017 for å dekke
prognosert behov og økt behov som følge av økte målpriser.
Grunnlaget for fordelingsprofilen er omtalt
i kapittel 2 og 6.1 i proposisjonen. Avtalen prioriterer å stimulere
til økt beiting og utnytting av utmarksressursene, økt verdiskaping
og kvalitet i produksjonen av storfekjøtt, og å jevne ut inntektsmulighetene
mellom større og mindre bruk noe. I tillegg gir avtalen redusert
stimulans til å legge om til grasbasert produksjon i de typiske
kornområdene ved å øke kornprisen, øke arealtilskuddet til korn
og redusere tilskuddet til grasproduksjon.
Det vises for øvrig til nærmere omtale i kapittel
7 i proposisjonen, sluttprotokollen og øvrige vedlegg.
Jordbruksoppgjøret dreier seg om budsjettmessige
endringer for budsjettåret 2017. Videre utarbeides det prognoser
for forbruket i 2016 på de enkelte ordninger med gjeldende satser
og regelverk. På bakgrunn av dette fremmes det nye bevilgningsforslag for
Stortinget som innebærer endringer og omdisponeringer, innenfor
gjeldende budsjett i 2016, som tilpasser bevilgningene til det faktiske
behov. I den forbindelse legges det til grunn en omdisponering av tidligere
bevilgede, men ikke disponerte beløp (overførte beløp), som engangsbevilgninger
i inneværende budsjettår.
Summen av udisponerte, overførte midler fra 2015
og prognoserte behov i 2016, innebærer at 46,292 mill. kroner kan
omprioriteres innenfor rammen av budsjettet for 2016.
I tilbudet foreslås det en økning i kornprisene
fra 1. juli 2016 på i gjennomsnitt om lag 7 øre per kg. Målprisen
på mathvete økes med 9 øre/kg mens målprisen på matrug ikke endres.
For å regulere prisøkningen på råvarer til kraftfôr og matmel, er
det derfor lagt til grunn en økning i prisnedskrivingen til norsk korn
på 2,5 øre per kg, og ytterligere 4 øre per kg til nedskriving av
norsk korn i matmel. For å unngå markedsforstyrrelser, og bidra
til at forutsetningene om råvarekostnad i kraftfôrproduksjonen oppfylles, må
den økte prisnedskrivingen av norsk korn gjennomføres fra 1. juli
2016. Dette innebærer at bevilgningen i 2016 på post 73.19 styrkes
med 17,6 mill. kroner og post 73.20 styrkes med 3,75 mill. kroner. Dette
finansieres gjennom omdisponering av ledige midler. De foreslåtte
økninger i målprisene på melk og kjøtt innføres også fra 1. juli
2016, og forutsetter økt prisnedskriving for å videreføre RÅK-prinsippene.
Det er derfor satt av en økt bevilgning til RÅK på post 70.12 med
3,25 mill. kroner i 2016. Det resterende udisponerte beløp på 21,65
mill. kroner er partene enige om å benytte til å styrke egenkapitalen i
LUF.
De endringer som følger av jordbruksavtalen, sammen
med justeringer i budsjettet for å tilpasse bevilgningen til behovet
i 2016, er vist i tabell 8.3 i proposisjonen.
Stortinget ba i mars 2015 regjeringen komme
tilbake til Stortinget på egnet måte med en helhetlig gjennomgang
og vurdering av markedsordningen for melk, herunder med en særskilt
gjennomgang og vurdering av prisutjevningsordningen. Målet med gjennomgangen
skal være å legge til rette for økt konkurranse innenfor den norske
melke- og meierivaresektoren. I denne gjennomgangen bør en også vurdere
hvordan norske aktører kan møte den internasjonale konkurransen.
Landbruks- og matdepartementet (LMD) vil med vedlegg
5 i proposisjonen orientere Stortinget om endringene i prisutjevningsordningen
for melk. Regjeringen vil komme tilbake til en helhetlig gjennomgang
av markedsordningen for melk i den kommende meldingen til Stortinget
om jordbruksnæringen.
I gjeldende ordning er det tolv prisgrupper
og seks biproduktgrupper. Etter en vurdering av høringsinnspillene
legger LMD opp til at prisutjevningsordningen fra 1. juli 2020 skal
bestå av fire prisgrupper og fire biproduktgrupper. Gruppeinndelingen
er endret slik at modnede oster og mysoster i industrimarkedet inngår
i en stor industrigruppe. Biproduktavgiften for kjernemelk fjernes
fra 1. juli 2016. En fjerning av avgiften vil først og fremst føre til
at man kan få i gang en fornuftig og lønnsom bruk av et godt råstoff.
Etter en vurdering av høringsinnspillene, vil LMD
avvikle avgiftene i prisgruppe 1 for yoghurt og prisgruppe 4 for
ferske oster allerede fra 1. juli 2016 for raskest mulig å gjennomføre
Stortingets ønske om å styrke konkurransekraften for norsk melk.
LMD vil videre kutte 25 pst. i eksportstøtten
fra 1. juli 2016 og 25 pst. fra 1. juli 2017 for deretter å beholde
resten av satsen fram til 1. juli 2020. Eksportstøtten for modnede
oster utgjør differansen mellom tilskuddssatsen for ost i dagligvaremarkedet (prisgruppe
5) og tilskuddssatsen for ost til merkevareeksport (prisgruppe 12).
LMD foreslo i høringen å nedskalere innfraktordningen
slik at den blir noe mer på linje med andre fraktutjevningsordninger
i jordbruket og for å gi insentiv til mest mulig effektiv frakt.
For å imøtekomme de noe ulike signalene i høringen finner LMD det riktigst
å redusere kostnadene i innfraktordningen med om lag 5 øre per liter
ved å ta halvparten av reduksjonen som et likt kutt i øre (2,5 øre)
i alle innfraktsatser og den andre halvparten som en lik prosentvis
reduksjon (7,5 pst.).
Samtidig ser departementet behov for at modellen
for innfraktordningen utredes med sikte på å innføre en ny modell
fra 1. juli 2017. En mulig endring vil enten kunne være å opprette
en nullsone for tilskudd eller beholde dagens system med en minimumssats.
En reduksjon i kostnadsdekningen i innfraktordningen
øker isolert sett kostnadene i Tine Råvare med om lag 5 øre per
liter og hos Q-Meieriene med om lag 4 øre per liter. Dette vil isolert
sett gi redusert melkepris til bonde. Målprisen for melk økes derfor med
5 øre, men uten at det regnes inntektseffekt av målprisøkningen.
På denne måten vil melkeprodusentene samlet komme uendret ut, og
endringen vil ikke påvirke rammen for jordbruksoppgjøret.
LMD vil gjøre det særskilte distribusjonstilskuddet
som Q-Meieriene i dag mottar, selskapsnøytralt fra 1. juli 2016.
Det særskilte distribusjonstilskuddet skal kun gå til produkter
i prisgruppen for ikke smakstilsatte flytende produkter og biproduktgruppen
for kremfløteprodukter. Departementet viderefører taket på 100 millioner
liter per aktør (jf. vedlagte brev av 31. mai 2016).
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Else-May Botten, Ingrid Heggø, Odd Omland og Knut Storberget, fra
Høyre, Frank Bakke-Jensen, Ingunn Foss, Gunnar Gundersen og Ove Trellevik,
fra Fremskrittspartiet, Sivert Bjørnstad, Oskar J. Grimstad og Morten
Ørsal Johansen, fra Kristelig Folkeparti, Line Henriette Hjemdal,
fra Senterpartiet, lederen Geir Pollestad, fra Venstre, Pål Farstad,
og fra Sosialistisk Venstreparti, Torgeir Knag Fylkesnes,
viser til sluttprotokollen fra forhandlingene mellom Staten og Norges
Bondelag om jordbruksoppgjøret 2016–2017, som ble inngått 15. mai
2016, etter at Bonde- og Småbrukerlaget brøt forhandlingene, samt
brev fra Landbruks- og matdepartementet datert 31. mai 2016 hvor
det vises til en feil i proposisjonen på side 122. Det skal stå:
«Departementet viderefører taket på 100 millioner liter pr. aktør.»
Jordbruksoppgjøret 2016 gjelder bevilgninger over
kap. 1150 for kalenderåret 2017 og omdisponeringer innenfor vedtatt
budsjett for 2016. Videre omfatter oppgjøret målpriser for perioden
1. juli 2016 til 30. juni 2017 og enkelte andre bestemmelser. Ramme
for årets avtale er på 350 mill. kroner. Endring av målpriser, 190
mill. kroner, endret bevilgning i 2017 på 100 mill. kroner, overførte
midler fra 2015 og endret verdi på jordbruksfradraget på 4 mill.
kroner.
Det mest sentrale politiske grunnlaget for forhandlingene
er regjeringens politiske plattform, Stortingets behandling av kap.
1150 og 4150 Til gjennomføring av jordbruksavtalen m.m. i Innst.
285 S (2013–2014), Innst. 385 S (2014–2015) og avtalen mellom regjeringspartiene
og samarbeidspartiene av 28. mai 2014.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er
tilfreds med at Bondelaget og staten kom til enighet i årets jordbruksoppgjør.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, ser det som viktig at organisasjonene
i landbruket hvert år kan forhandle med staten om viktige rammebetingelser
for næringen, utenom den ordinære budsjettprosessen på høsten. Forhandlingsinstituttet
tjener både landbruket og forbrukerne, og dette flertallet vil
derfor hegne om dette.
Dette flertallet ønsker et sterkt
norsk landbruk, og ser det som viktig å øke matproduksjonen basert
på norske ressurser. For at landbrukspolitikken skal legge til rette
for en god klimaprofil, er det viktig å øke matproduksjonen basert
på norske ressurser.
Komiteen viser til
Stortingets behandling av jordbruksoppgjøret 2015 (Innst. 385 S
(2015–2016)) og de føringer for jordbrukspolitikken som er lagt der.
Komiteen peker på at rammen for
oppgjøret legger grunnlag for en inntektsøkning per årsverk på 3,1
pst. fra 2016 til 2017, tilsvarende 10 700 kroner per årsverk. Økningene
i målpriser vil få inntektseffekt fra 1. juli 2016. Forutsatt at
prisøkningen realiseres fullt ut, vil inntekten i 2016 øke med vel
1 pst. i 2016 og ytterligere knapt 2 pst. i 2017.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at avtalen legger til rette for en inntektsvekst per årsverk
på 18 3/4 pst. fra 2014 til 2017, eller i underkant av 6 pst. per år.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at vridningene i tilskuddsordningene
for å stimulere til økt matproduksjon og mer effektiv gårdsdrift
fra 2014 og 2015 legges til grunn også for årets avtale. Dette gir
forutsigbarhet for landbruket, og legger til rette for at bønder som
vil satse og investere i norsk landbruk og norsk matproduksjon gjennom
denne avtalen fortsatt får gode muligheter til det. Disse
medlemmer peker på at vridningene i tilskuddene fra areal
til produksjon så langt har vært vellykket. Der det tidligere var
underskudd på lammekjøtt, er vi nå selvforsynte. Dette viser at
bøndene responderer godt på justeringer i tilskudd, og disse
medlemmer regner med at underdekningen av norsk storfekjøtt
fremover vil bli mindre når kvalitetstilskuddet for storfekjøtt
klasse O+ nå nær dobles.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
peker videre på at det er stor optimisme og investeringslyst i norsk
jordbruk. Det er derfor viktig, ikke minst for rekrutteringen til
næringen, at det er mulig for den enkelte bonde å modernisere og
videreutvikle alle brukstyper.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at det derfor er satt av
575 mill. kroner til investeringsstøtte i jordbruket. Samtidig peker disse
medlemmer på at regjeringens vridning i tilskuddene og endringer
i enkelte øvre kvotegrenser legger til rette for større grad av utnyttelse
av stordriftsfordeler i produksjonen. Samtidig er strukturdifferensieringen
i tilskuddene opprettholdt, noe som innebærer at støttenivået er
relativt sett høyere for mindre produsenter. Distriktsdifferensieringen
i tilskuddene er også opprettholdt.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at innretningen på regjeringens landbrukspolitikk som en følge av
dette stimulerer til nødvendig teknologisk utvikling og investeringer
i gårdsdriften, og gjennom det legger til rette for økt matproduksjon
for både små og store bruk over hele landet.
Disse medlemmer peker i denne
sammenheng også på at regjeringen i Meld. St. 31 (2014–2015) Garden
som ressurs – marknaden som mål – Vekst og gründerskap innan landbruksbaserte
næringar, fremmer en rekke tiltak som legger til rette for at den
enkelte bonde bedre kan utnytte gårdens samlede ressurser i sin
virksomhet. Disse medlemmer understreker at regjeringens
samlede landbrukspolitikk gir både store og små bruk over hele landet
gode muligheter for fremtiden.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
peker på at Norge er et gressland med gode forhold for å ha sau
og storfe som kan hente mye av fôret selv på beite. Årets jordbruksavtale
styrker tilskuddet til beiting i utmark både for sau og storfe for
å utnytte norske gressressurser bedre, og flertallet peker
på at regjeringen i sitt tilbud økte dette tilskuddet til dels betydelig
mer enn det bondeorganisasjonene selv krevde i forbindelse med jordbruksavtalen.
Det betyr en styrking av distriktslandbruket, bedre dyrevelferd
og at kulturlandskapet blir holdt i hevd.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener regjeringen
i for liten grad har vektlagt Stortingets forventning om økt norsk
matproduksjon med grunnlag i norske ressurser. Disse medlemmer ønsker
en tydeligere prioritering av bruk av gress- og beiteressursen.
Komiteen merker seg
at partene er enige om enkelte omdisponeringer innenfor budsjett
for 2016. 17,6 mill. kroner disponeres til økt prisnedskriving til norsk
korn og 3,8 mill. kroner disponeres til tilskudd til matkorn fra
1 juli 2016. 3,3 mill. kroner til økt prisnedskriving til RÅK-industrien
og 21,7 mill. kroner tilføres Landbrukets utviklingsfond. Som følge av
redusert utbetalingsprognose for rentestøtteordningen med 30 mill.
kroner og redusert tilskuddsramme fra LUF med 25 mill. kroner er
partene enige om å redusere bevilgningene til Landbrukets utviklingsfond
for 2017 med 55 mill. kroner. Som et investerings- og rekrutteringstiltak
økes bevilgningen til investering og bedriftsutvikling i landbruket
(IBU-midler) med 26,5 mill. kroner.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
de strukturgrep som ble foretatt i 2014 fortsatt er gjeldende. Disse medlemmer viser
til at det er behov for å bedre økonomien særlig på små og mellomstore
bruk. Dersom inntektsveksten per årsverk år for år vokser mest på
de store brukene så vil det føre til at for mange små og mellomstore
bruk forsvinner. Dette er uforenelig med de mål som Stortinget har
satt for landbrukspolitikken.
Disse medlemmer registrerer at,
til tross for at regjeringen har vært opptatt av antall forenklingstiltak,
kan regjeringen ikke dokumentere at den enkelte bonde har spart
tid på disse tiltakene.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen har varslet at den vil legge frem en stortingsmelding om
landbruket. Disse medlemmer vil understreke at det
overordnede målet for en slik melding må være å øke norsk matproduksjon
med grunnlag i norske ressurser. Disse medlemmer mener
at meldingen må ta utgangspunkt i at vi skal ha et landbruk i hele
landet der det er rom for både små, mellomstore og store bruk. Disse
medlemmer mener at videre strukturrasjonalisering i matproduksjonen
ikke vil være forenelig med de målene som Stortinget har satt for
norsk landbruk, og mener det må være et mål i meldingen å holde
antallet bønder i Norge på om lag dagens nivå.
Komiteen understreker
at jordbrukets viktigste oppgave er å produsere mat. Av hensyn til
beredskap, ressursutnytting, verdiskaping, sysselsetting og klimahensyn
er det viktig at norsk jordbruk produserer de matvarene som det
er naturlig å produsere i Norge, og i et omfang som kan dekke innenlands
etterspørsel og lønnsom eksport.
Komiteen har merket seg at avtalepartene,
for å stimulere til økt økologisk produksjon, øker satsene for økologisk
husdyrproduksjon og for arealer som brukes til å dyrke økologiske
grønnsaker, frukt, bær og poteter. Det skal gjennomføres en evaluering
av midlene til generisk markedsføring av økologisk mat.
Komiteen merker seg at Landbruksdirektoratet
frem mot jordbruksoppgjøret i 2017 skal gjøre en vurdering av virkning,
mulig innretning og forvaltningskostnader knyttet til å innføre
pristilskudd til økologisk frukt, bær og grønnsaker, med intensjon om
å innføre en slik ordning for 2018.
Komiteen viser til at det stimuleres
til økt kornproduksjon, særlig i de områder av landet som har gode
naturgitte forhold for produksjon av matkorn. Målprisene på korn
økes tilsvarende en økt bruttoinntekt på 75 mill. kroner. Målprisen
for mathvete økes med 9 øre per kg. Rug holdes uendret. Sammen med
prisnedskriving på 2,5 øre for norsk korn og en økning i tilskudd
til matkorn på 4 øre per kg økes prisen på råvarer til matmel med
2 øre per kg. Målprisen på bygg og havre økes med hhv. 7 og 6 øre per
kg. Det anslås at råvarer til kraftfôr vil øke med 3 øre per kg.
Satsene i arealtilskuddet for korn i sone 1–4 økes med 13 kroner
per dekar. Arealtilskuddet til grovfôr reduseres med 35 kroner per
dekar i sone 1 og 5 kroner per dekar i sone 3 og 4. Kulturlandskapstilskuddet
til alt areal reduseres med 13 kroner per dekar.
Komiteen viser til at for å styrke
økonomien på små og store bruk med sau, økes tilskuddet til sau over
ett år med 27,6 mill. kroner. Satsen økes med 40 kroner for de første
100 sauene.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, merker seg at
målprisen for svinekjøtt økes med 9 øre per kg. For bedre å balansere
markedet reduseres satsene for tilskudd for avls- og slaktegris,
tilsvarende 10 mill. kroner og distriktstilskudd for egg reduseres
med 20 øre per kg for Vestlandet og 45 øre per kg for Nord Norge.
Komiteen merker seg
at avtalepartene har prioritert produksjoner med markedspotensial,
og støtter at det satses på å øke norsk storfekjøttproduksjon.
Komiteen merker seg økningen
i kvalitetstilskuddet og utformingen av dette, og at tilskudd til beiting
i utmark økes.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, viser til at storfekjøttproduksjon
er en langsiktig produksjon. Flertallet understreker at
behovet for økt bygningskapasitet i næringen må følges opp med tilstrekkelig
tilgang på investeringsvirkemidler i årene framover.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, merker seg
at maksimal dagsats for tilskudd til avløsing ved sykdom og fødsel
mv. økes med 30 kroner, som krever en økt bevilgning på 3,4 mill.
kroner.
Dette flertallet merker seg at
distriktstilskuddene for frukt, bær og veksthusgrønnsaker økes innenfor
en ramme på 3,3 mill. kroner og at Landbruksdirektoratet får i oppdrag
å vurdere dagens bestemmelser om tilskuddsgrunnlag fram mot jordbruksoppgjøret
i 2017. Avrenspris for poteter settes til 40 øre per kg. Partene
foretar en gjennomgang av priskurven for potet, med sikte på å legge
til rette for lenger sesong for norsk vare.
Dette flertallet merker seg at
partene er enige om at søknadsfristene for produksjonstilskudd er 15. mars
og 15. oktober og er absolutte, men at det skal være mulig å endre
innsendt søknad i 14 dager etter søknadsfristen uten at det får
økonomiske konsekvenser for søker. Informasjon til næringen, kommuner
og fylkesmenn om det nye forvaltningssystemet er særdeles viktig.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti viser
til at hele landet må tas i bruk for å nå målet om å øke matproduksjonen
basert på norske ressurser. Det at importerte kraftfôrråvarer øker
er bekymringsfullt, og disse medlemmer har også merket
seg at kornproduksjonen er redusert med over 20 pst. de siste ti årene,
fram til 2014. Denne utviklingen må snus. Disse medlemmer mener
derfor at kornøkonomien bør prioriteres i fremtidige jordbruksoppgjør.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at andelen norske råvarer i kraftfôret økte med 9 prosentpoeng fra
2014 til 2015, fra 46 pst. til 55 pst. Norskprodusert andel av karbohydratene
i kraftfôret økte fra 61 pst. til 73 pst.
Flertallet har merket seg at
tilgangen av norsk korn i sesongen 2015–2016 er den høyeste produksjonen
siden 2004, og 26 pst. høyere enn gjennomsnittet for perioden 2010–2014.
Gunstige værforhold i 2015 bidro til at kornavlingene per dekar
i 2015 var de høyeste noen gang, og den 6. største totale kornavlingen
noen gang.
Flertallet viser til at partene
i jordbruksavtalen er enige om å stimulere til økt kornproduksjon, særlig
i de områder av landet som har gode naturgitte forhold for produksjon
av matkorn.
Komiteen mener at
for at vi i fremtiden skal kunne produsere norsk mat som forbrukerne
etterspør, må vi sikre et sterkt jordvern. Matjorda er en viktig
nasjonal ressurs, som er begrenset. Under 3 pst. av Norges totale
areal er dyrket jord, og kun 1,3 pst. egner seg til dyrking av korn.
Derfor er det viktig å ta vare på mest mulig matjord dersom vi skal
nå målene om økt norsk matproduksjon. Komiteen ser
det derfor som viktig at Stortinget høsten 2015 samlet seg om ambisiøse
mål for jordvernet, i forbindelse med behandlingen av jordvernstrategien (jf. Innst.
565 (2015–2016)).
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, viser til at næringskomiteen
da samlet seg om at det årlige målet for omdisponering av dyrket
mark skulle settes til maks 4 000 dekar innen 2020. Stortinget ba
om at regjeringen i revidert nasjonalbudsjett for 2016 skulle komme
med positive virkemidler for kommunene som vil gjøre det enklere
å unngå utbygging av dyrket mark. Flertallet merker
seg at dette ikke er fulgt opp i tilstrekkelig grad fra regjeringens
side.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser at regjeringen i revidert nasjonalbudsjett
for 2016 varslet flere virkemidler tilknyttet jordvern. Blant annet
viste regjeringen til at jordvern vil bli omtalt i forbindelse med
Nasjonal transportplan, og det er startet et arbeid med sikte på
å forbedre kartleggingen av jordbruksarealene. Disse medlemmer viser
til at omdisponeringen av dyrka jord har hatt en fallende tendens.
I 2014 ble 5 710 dekar omdisponert. Til sammenligning ble det i
årene 2004–2013 i gjennomsnitt omdisponert 7 600 dekar årlig. I
åtte av disse årene med rød-grønn regjering. Disse medlemmer er
glade for at godkjent nydyrket areal fortsatt ligger på et høyt
nivå, og mer enn dobbelt så mye som det som er omdisponert, med 16 846
dekar i 2015 og 18 572 dekar i 2014.
For å nå målet om økt matproduksjon
må hele landet tas i bruk. Komiteen understreker
betydningen av at vi gjennom differensierte virkemidler bidrar til
lønnsom matproduksjon i marginale områder, samtidig som det legges
til rette for volumproduksjon som sikrer næringsmiddelindustrien
tilgang på råvarer av høy kvalitet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til de
særskilte markedsmulighetene innenfor produksjonene korn, storfekjøtt
og grønt. Disse medlemmer understreker at tilskuddssystemet
for storfekjøttproduksjon utformes slik at det stimuleres til produksjon
både i ammekubesetninger og i kombinasjonen kjøtt- og melkeproduksjon.
Økonomien i korn- og grøntproduksjon må bedres for å stimulere til
økt produksjon.
Komiteen viser til
innstillingen om fjorårets jordbruksoppgjør, jf. Innst. 385 S (2014–2015),
der en samlet næringskomité slo fast at det må opprettholdes en
differensiering i virkemidlene, for å legge til rette for en variert
bruksstruktur og sikre bærekraftig produksjon på jordbruksarealene
i hele landet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti har merket seg
at det i jordbruksoppgjøret for 2014 kom en dreining i tilskuddene
til fordel for større bruk, noe som har ført til at inntektsavstanden
mellom små og mellomstore bruk har økt.
Disse medlemmer har vært bekymret
for denne utviklingen, men har merket seg at flertallet i Stortinget
– Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre – har
støttet opp om denne kursendringen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre ser det som
positivt at det i årets avtale er bevegelse i retning av å styrke
de små og mellomstore brukene, og at den økte budsjettstøtten i
stor grad innrettes mot å bedre lønnsomheten og driftsgrunnlaget
for de små og mellomstore brukene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, ser det som viktig å styrke
differensieringen av virkemidlene, slik at en opprettholder en variert
bruksstruktur og sikrer bærekraftig produksjon på jordbruksarealer
over hele landet, i tråd med Stortingets uttrykte målsettinger. Flertallet ser
det som viktig at den strukturelle innretningen i virkemidlene må
utformes for å legge til rette for lønnsom drift ved ulike bruksstørrelser.
Komiteen legger til
grunn at utøverne i jordbruket skal ha reelle muligheter til samme
inntektsutvikling som andre i samfunnet. For å sikre rekruttering
og inntektsmulighetene for dem som bruker hele eller mesteparten
av arbeidskraften sin i næringen, er det viktig å redusere inntektsgapet
mellom jordbruket og andre i samfunnet.
Komiteen mener det er avgjørende
at utøverne i landbruket skal kunne ha en inntektsutvikling og sosiale
vilkår på linje med andre grupper, slik Stortinget har forutsatt.
Komiteen peker også på at bøndene
som selvstendige næringsdrivende selv kan påvirke sin inntektsutvikling,
blant annet gjennom investeringer de foretar i egen gård og hvordan
de legger opp til å utnytte gårdens ressurser.
Komiteen ber regjeringen om å
drøfte inntektsmålet i jordbruket i den varslede jordbruksmeldingen
til Stortinget.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
legger vekt på at avtalen har en innretning som vil bidra til en
balansert inntektsutvikling i næringen ved at budsjettmidlene fordeles
med en strukturprofil som jevner ut inntektsmulighetene for små
og mellomstore bruk.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ser det som viktig
å bedre lønnsomheten i landbruket, og redusere inntektsgapet mellom
landbruket og sammenlignbare grupper. Det vises til innstillingen
fra jordbruksoppgjøret for 2015, jf. Innst 385 S (2014–2015), der
en samlet komité slo fast følgende:
«Komiteen er enige om å sikre en hensiktsmessig bruk
av statlige overføringer, redusere kostnadsnivået og gi bonden nye
og bedre inntektsmuligheter.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at staten i sitt tilbud la opp
til å kutte i budsjettstøtten til landbruket med 70 mill. kroner. Disse
medlemmer ser det som et steg i riktig retning at den fremforhandlede
avtalen gir en økning på 100 mill. kroner i budsjettmidler, og at
budsjettmidlene i stor grad målrettes for å bedre inntektsmuligheter
for små og mellomstore bruk.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ønsker økt rekruttering
til landbruket, og da er det viktig med konkurransedyktige inntektsmuligheter.
Aktørene i landbruket ligger etter andre grupper inntektsmessig,
og jordbruksoppgjør endrer ikke på dette. For at de landbrukspolitiske målene
skal nås, mener disse medlemmer at inntektsgapet
mellom jordbruket og andre yrkesgrupper i samfunnet må reduseres.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at årets jordbruksoppgjør
vil gjøre at inntektsforskjellene mellom landbruket og andre grupper
vil øke. Disse medlemmer vil vise til at økningene i
budsjettmidler til jordbruket de tre siste årene er økt med 145
mill. kroner. Til sammenligning var økningen i budsjettmidler over
jordbruksavtalen de tre siste årene under regjeringen Stoltenberg
II på over 1 mrd. kroner. Disse medlemmer viser til
at bondens mulighet for økt inntekt er det viktigste tiltaket for
å nå de landbrukspolitiske målene. Stortingsflertallet bestående
av Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre har
definert prosentvis lik inntektsvekst som andre grupper som gjeldende
inntektsmål. Dette vil år for år øke inntektsforskjellene.
Disse medlemmer mener derfor
at det er nødvendig å definere et nytt inntektsmål for jordbruket,
som vil bidra til å redusere inntektsforskjellene og å nå målene
som Stortinget har satt for norsk matproduksjon. Disse medlemmer vil
derfor foreslå følgende inntektsmål for jordbruket og fremmer følgende
forslag:
«Inntektsmålet for jordbruket er å redusere,
og over tid fjerne, inntektsforskjellene mellom jordbruket og andre
yrkesgrupper i samfunnet målt i kroner per årsverk.»
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet har merket seg at den rød-grønne regjeringen
hadde som inntektsmål å «sikre utøverne i landbruket en inntektsutvikling
og sosiale vilkår på linje med andre grupper», jf. Meld. St. 9 (2011–2012).
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at det er et stort
investeringsbehov i landbruket. Det er derfor nødvendig å etablere
en investeringspakke for landbruket utenfor rammen av jordbruksoppgjøret.
Det er særlig behov for å stimulere til investeringer som bygger
opp under familiejordbruket.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge for at det
i statsbudsjettet for 2017 etableres en investeringspakke for landbruket
særlig rettet mot investeringer på små og mellomstore bruk.»
Komiteen viser til
at jordbruket er primærleddet i en komplett norsk verdikjede fram
til forbruker. I mange lokalsamfunn er den totale sysselsettingseffekten
og verdiskapingen den står for, viktig. Matindustrien må sikres
konkurransedyktige og forutsigbare rammebetingelser, og det må legges
til rette for økt foredling av råvarer fra norsk landbruk.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, mener at det i forbindelse
med utfasing av eksportstøtte innen 2020 må iverksettes kompenserende
tiltak, i tråd med Stortingets signaler.
Komiteen er enig i
at jordbrukets viktigste oppgave i klimasammenheng er å redusere
utslippene per produserte enhet, øke opptaket og tilpasse produksjonen
til et klima i endring.
Komiteen merker seg at det nedsettes
et utvalg som skal se nærmere på hvordan jordbrukets samlede utslippsregnskap
kan videreutvikles og synliggjøres bedre, og som grunnlag for kunnskapsbaserte
tiltak. I klimaarbeidet prioriteres videre innsats inn mot forskning,
utredning og rådgivning. Komiteen registrerer at
ordningen med tilskudd til drenering videreføres med uendrede satser,
og at midler til handlingsplan for bærekraftig bruk av plantevernmidler
prioriteres til jordbruksformål.
Komiteen merker seg at norsk
jordbruk har et klimagassavtrykk, men likevel at det er blant verdens reneste.
Komiteen ser det som viktig at
landbruket bidrar til å nå de ambisiøse klimamålene vi har satt
oss, og er kjent med at jordbrukets viktigste oppgave i klimasammenheng
er å redusere utslippene pr. produsert enhet, øke CO2-opptaket
og tilpasse produksjonen til et klima i endring. Komiteen ser
det som positivt at næringen aktivt arbeider med dette, og er kjent
med at næringen har satt seg som mål at landbruket skal være fossilfritt
innen 2030, og arbeider med tiltak for klimasmart matproduksjon. Komiteen viser
til klimarapporten fra det partssammensatte utvalget bestående av
Klima- og miljødepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Skogeierforbundet,
Bondelaget, Norsk Bonde- og Småbrukarlag og Miljøstiftelsen Zero
la fram tidligere i år, som viser til at norsk landbruk har potensial
for å kutte 20 pst. av utslippene, samtidig som produksjonen opprettholdes. Komiteen mener
arbeidet med å redusere klimautslipp fra norsk matproduksjon må
prioriteres samtidig som målet om økt matproduksjon med intensjon
om økt selvforsyning ivaretas. Det må også lønne seg å investere
i klimasmarte driftsmetoder, og virkemidlene må innrettes for å stimulere
til dette.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, mener at dagens kanaliseringspolitikk
er klimasmart, og ser det som viktig at den geografiske produksjonsfordeling
videreføres. Det må sikres at melkeproduksjonen ikke flyttes til
arealer der man tradisjonelt har dyrka korn. Bare slik utnytter
vi det norske arealet til matproduksjon, og sikrer mest mulig bærekraftig
og miljøvennlig produksjon. Flertallet har også merket
seg at effektiv melkeproduksjon, med produksjon av kjøtt og melk
i kombinasjon, gir redusert klimamessig fotavtrykk.
Flertallet mener arbeidet med
å redusere klimautslipp fra norsk matproduksjon må prioriteres, samtidig
som målet om økt matproduksjon med intensjon om økt selvforsyning
ivaretas. Virkemidlene må utformes slik at næringsutøverne gis tilstrekkelig ansporing
til å investere i klimaeffektiv og klimatilpasset drift. Et mangfold
av bruk er viktig for å møte klimaendringene. Økt drenering er sentralt
for å øke matproduksjonen og redusere klimautslippene, og virkemidlene
må innrettes slik at dreneringsaktiviteten forsterkes. For å lette
finansieringen av investeringer i klimatiltak bør det vurderes en
fondsordning med skattefordel etter modell av skogfondsordningen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti har merket seg
at regjeringen verken i tilbud eller i Prop. 133 S (2015–2016) har tatt
hensyn til at et flertall på Stortinget har uttalt seg kritisk til
en ordning med utsiktsrydding på Vestlandet. Disse medlemmer vil
igjen understreke at selv om en slik ordning isolert sett er positiv,
så må den finansieres på andre måter enn over jordbruksavtalen.
Disse medlemmer mener det viktigste
klimatiltaket norsk landbruk kan bidra med, er å øke matproduksjonen
med grunnlag i norske ressurser.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at jordbruksoppgjøret er regjeringens viktigste mulighet til
positiv styring og påvirkning av en sektor som er avgjørende for
landets beredskap og sikkerhet. Norge er et karrig land, vi har
et tøft klima. Det krever av oss som er valgt til å styre landet
at vi tar i bruk de virkemidlene som er nødvendige for å sikre matproduksjon
der det er mulig, over hele landet. Oppdraget handler ikke om morgendagen,
neste uke, eller den stortingsperioden vi er i, vårt oppdrag har
et perspektiv utover generasjonene.
Dette medlem mener at Norge skal
selge til og kjøpe mat fra andre land, men økende kraftfôrimport
er ikke sjølberging, det er bruk av jord i andre land. Det øker
avhengigheten av forhold i andre land og verdensdeler, forhold som
raskt kan endres. Stortinget har et sterkt ansvar for å sikre matberedskapen for
våre innbyggere.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti viser
til at fullgod utnyttelse av det norske jordbrukspotensialet gjør
at man ikke kan drive god jordbrukspolitikk uten å styrke de mellomstore
og mindre brukene. Vi må satse på disse brukene, fordi det er der
vi samlet sett har de store jordarealene. Driftsforholdene er slik
i Norge at hvis vi skal lykkes, må vi satse på kvalitet, ren mat,
økologi og en bærekraftig og ikke minst dyrevennlig produksjon.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
jordbruksoppgjøret ikke bidrar til å oppfylle disse grunnleggende
forhold, og foreslår derfor å sende oppgjøret som helhet tilbake til
regjeringen. Det kan ikke være sånn at når regjeringens jordbrukspolitikk
drar Norge i feil retning, så sitter Stortinget stille, under dekke
av at forhandlingsinstituttet må bevares. Dette medlem mener en
slik handlemåte er en blankofullmakt for en politikk som skader
nasjonens interesser. Når regjeringen er uvillig til å drive god
politikk, må Stortinget ta styringen.
På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
«Prop. 133 S (2015–2016) Jordbruksoppgjøret 2016
m.m. sendes tilbake til regjeringen.»
Dette medlem viser til den negative
utviklingen i aktivt jordbruksareal. Det er dette medlems mål
å utnytte de ressursene naturen har gitt oss. For å gjennomføre
en rettferdig, miljøvennlig og fremtidsrettet politikk må regjeringen
levere noe vesentlig bedre enn det forslaget Stortinget behandler nå.
På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen innlede nye forhandlinger
med jordbrukets organisasjoner og legge fram et nytt tilbud i samsvar
med følgende prinsipper:
Matproduksjon er
en samfunnsoppgave.
Økt kunnskap om klimaendringene og konsekvenser
for framtidig matvaresituasjon globalt og nasjonalt krever utforming
av ny landbrukspolitikk basert på prinsippet om matsuverenitet, bevaring
og bruk av tilgjengelig matjord og matproduksjon basert på egne
ressurser.
Norsk jordbruk er bruk av jord i Norge.
Dette betyr at jorda må dyrkes der den ligger, gjennom drift av
små og store bruk, og at det jobbes målrettet for å bruke mer areal.
Jordbrukspolitikken må i sum legge til
rette for at det blir lønnsomt for bonden å øke produksjon på norske
ressurser.
Kraftfôrprisen må økes, dette må inkludere
en mer rettferdig tilskuddsordning, ikke lav kraftfôrpris og økt
tilskudd til volum.
Inntektsgapet på første årsverk skal tettes
for alle produksjoner.
Omlegging mot mer økologisk produksjon,
slik at målet om 15 pst. økologisk forbruk og jordbruksareal kan
nås innen 2020.»
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at det i perioden
1999 til 2015 er registrert en reduksjon i det totale jordbruksareal
på 537 000 dekar (5,2 pst.). Reduksjonen i fulldyrka jordbruksareal er
særlig sterk i Telemark, Agder, vestlandsfylkene (over 20 pst. i
Hordaland) og Troms. Det er en målsetting å øke norsk matproduksjon,
i hovedsak på norske ressurser.
Disse medlemmer understreker
at det er en svært viktig målsetting å snu den negative arealutviklingen.
Dersom en skal lykkes med det, må det utvikles nye målrettede virkemidler.
Disse medlemmer mener at innføring
av et driftsvansketilskudd ved jordbruksforhandlingene 2018 er en
treffsikker ordning for å motvirke arealavgang, gjengroing og redusert
biologisk mangfold på bruk med vanskelige driftsforhold. Driftsvansketilskuddet
skal kompensere for bratthet, skiftestørrelse og uhensiktsmessig
utforming. På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen innføre et driftsvansketilskudd
i jordbruksoppgjøret 2018.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at hovedavtalen for jordbruket regulerer, blant annet, hvordan
forhandlingene skal gjennomføres. § 1-4 regulerer uenighet mellom
organisasjonene, og hvor staten da «skal ta underhåndskontakt med
hver av organisasjonene for å finne grunnlag for en felles opptreden
fra deres side. Kontakten skal bygge på prinsippet om at staten
skal være nøytral i forhold til de to organisasjonene». Dette
medlem vil understreke at «disiplinering» av én eller begge
organisasjoner ikke er statens oppgave, og forutsetter at slikt
ikke vil finne sted i fremtiden.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at dagens målstruktur for norsk jordbrukspolitikk ikke i tilstrekkelig
grad er konkretisert gjennom målbare delmål. Målstrukturen inneholder
heller ikke en klar prioritering av delmålene. Dette medlem mener
det er nødvendig å operasjonalisere de overordnede jordbrukspolitiske målene
nærmere, inkludert delmål, gjennom mer konkrete, avgrensede og etterprøvbare
mål som skal gi grunnlag for styring og resultatmåling. Dette medlem ber
regjeringen om å klargjøre hovedmål og delmål for jordbrukspolitikken
samt å foreta en prioritering mellom målene og komme tilbake til Stortinget
med slike mål høsten 2016, og fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem for Stortinget
en sterkere operasjonalisering av veien mot de langsiktige målene
for landbrukspolitikken, gjennom en ny struktur for mer konkrete,
avgrensede og etterprøvbare delmål.»
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener at differensieringen
i virkemidlene må styrkes, slik at en variert bruksstruktur opprettholdes
og at bærekraftig produksjon sikres på jordbruksarealene i hele
landet. Den strukturelle innretningen i virkemidlene må utformes
slik at lønnsomheten ivaretas for alle bruksstørrelser.
Komiteen ser det som
viktig å legge til rette for økte investeringer i landbruket og
vil styrke kapitaltilgangen og investeringsvirkemidlene for norsk landbruk.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, mener det er store investeringsbehov
i jordbruket knyttet til å kunne øke matproduksjonen, videreutvikle
velferden for folk og dyr, samt tilrettelegge for nødvendige klimatiltak.
Næringa må sikres gode investeringsordninger gjennom investeringsvirkemidler
og målrettede skatteendringer. Investeringstilskuddene må utformes
slik at mangfoldet av bruk opprettholdes, og slik at produksjonen
tilpasses brukenes arealgrunnlag. Investeringer i landbruket gir
store ringvirkningseffekter og vil skape vekst og sysselsetting
i hele landet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti,
er enig i at kravet om løsdrift først trer i kraft fra 1. januar 2034.
Komiteens medlemmer fra Venstre og
Sosialistisk Venstreparti støtter ikke kravet om at løsdrift
utsettes til 2034. Løsdriftskravet har vært kjent siden St.meld.
nr. 12 (2002–2003) om dyrehold og dyrevelferd. Samtlige norske melkebønder
har fått minst 20 år på å legge om driften, og mange aktører har
allerede bygget nye løsdriftsfjøs. Disse medlemmer mener
at en utsettelse av løsdriftskravet vil være urimelig overfor de
bøndene som har innrettet seg etter gjeldende regelverk og påtatt
seg store lån for å bygge om eller bygge nytt.
Disse medlemmer viser til at
Landbruksdepartementets arbeidsgruppe om storfehold i 2008 konkluderte
med at løsdrift gir bedre dyrevelferd:
«Arbeidsgruppa er enig om at løsdrift totalt sett gir
bedre grunnlag for dyrevelferd enn båsfjøs. Løsdrift gir, i motsetning
til båsfjøs, dyra adgang til mosjon og fri bevegelse, utøvelse av
naturlig adferd og sosial samhandling med andre dyr.»
Disse medlemmer er av den oppfatning
at god dyrevelferdspolitikk bør prioriteres, ikke treneres.
Disse medlemmer viser til at
det følger med særskilte investeringsbehov for å imøtekomme kravet
om løsdrift i storfehold, særlig for små og mellomstore bruk. Disse
medlemmer mener derfor at investeringsvirkemidlene må økes
og innrettes slik at investeringene skjer i samsvar med ressursgrunnlaget.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti merker
seg at regjeringen går inn for at løsdriftskravet skal gjelde fra
2034, og at det skal utformes kompenserende tiltak for å ivareta
hensynet til dyrevelferd i overgangsperioden. Dette medlem mener
denne utsettelsen burde vært unngått. Dette medlem forutsetter
at tiltakene utformes i nært samarbeid mellom faglagene og relevante fagmiljø.
Komiteen viser til
Stortingets tidligere vedtak, og støtter at en begynner utfasingen
av eksportsubsidier for ost, og at de frigjorte midlene benyttes
til å styrke konkurransekraften for andre produkter.
Komiteen ønsker at dagens sats
på 50 øre per liter i distribusjonstilskudd videreføres til 2018,
da ordningen skal evalueres. Det settes ikke noe maksimal grense
for det totale volumet som kan gå inn under ordningen, men hvis
dette overstiger 115 millioner liter totalt, begrenses tilskuddssatsen
innenfor en samlet økonomisk ramme på 57,5 mill. kroner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, merker seg videre reduksjonen
i innfraktordningen for melk, og understreker betydningen av denne
ordningen for å sikre melkeproduksjon over hele landet.
Flertallet understreker at avvikling
av eksportstøtte vil øke behovet for avsetningen av melkeprodukter
i det norske markedet. Arbeidet med å sikre gode rammevilkår for
avsetning av norsk melk må forsterkes.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at en velfungerende varekjede forutsetter at det er en
viss styrkebalanse mellom leddene i varekjeden. Dette flertallet er
opptatte av at det er effektiv konkurranse i alle ledd i varekjeden,
både i matindustrien og i handelen. I Norge har produsentene hele
ansvaret for markedsbalansen og finansierer selv alle balanseringstiltak.
Produsentsamvirkene står derfor for markedsbalanseringen. Samvirkets
tildelte markedsregulatorrolle må ikke være konkurransevridende
for noen.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
et sterkt importvern for landbruksprodukter er en forutsetning for
å kunne opprettholde landbruk over hele landet og øke matproduksjon
på norske ressurser. Et fortsatt velfungerende og forutsigbart importvern
er avgjørende for hele verdikjeden.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener
et sterkt importvern for landbruksprodukter er en forutsetning for
å kunne ha et landbruk over hele landet og for å øke matproduksjonen
med grunnlag i norske ressurser. De foreslåtte målprisøkningene
i jordbruksavtalen er avhengig av at tollvernet ikke svekkes.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, mener at forhandlingene med
EU, de såkalte artikkel 19-forhandlingene, i størst mulig grad må
skjerme norsk landbruk.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti understreker
at tollvernet er særlig viktig for de større bøndene som henter
en stor del av inntektene fra markedet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, mener Norge har et stort ansvar
for å ta vare på de bevaringsverdige husdyrrasene. Flertallet mener
den beste måten å sikre disse på er å sørge for at det er god økonomi
for bonden å drive med denne type produksjon.
Forslag fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen innføre et driftsvansketilskudd
i jordbruksoppgjøret 2018.
Forslag 2
Inntektsmålet for jordbruket er å redusere,
og over tid fjerne, inntektsforskjellene mellom jordbruket og andre
yrkesgrupper i samfunnet målt i kroner per årsverk.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen sørge for at det
i statsbudsjettet for 2017 etableres en investeringspakke for landbruket
særlig rettet mot investeringer på små og mellomstore bruk.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 4
Prop. 133 S (2015–2016) Jordbruksoppgjøret 2016
m.m. sendes tilbake til regjeringen.
Forslag 5
Stortinget ber regjeringen innlede nye forhandlinger
med jordbrukets organisasjoner og legge fram et nytt tilbud i samsvar
med følgende prinsipper:
Matproduksjon er
en samfunnsoppgave.
Økt kunnskap om klimaendringene og konsekvenser
for framtidig matvaresituasjon globalt og nasjonalt krever utforming
av ny landbrukspolitikk basert på prinsippet om matsuverenitet, bevaring
og bruk av tilgjengelig matjord og matproduksjon basert på egne
ressurser.
Norsk jordbruk er bruk av jord i Norge.
Dette betyr at jorda må dyrkes der den ligger, gjennom drift av
små og store bruk, og at det jobbes målrettet for å bruke mer areal.
Jordbrukspolitikken må i sum legge til
rette for at det blir lønnsomt for bonden å øke produksjon på norske
ressurser.
Kraftfôrprisen må økes, dette må inkludere
en mer rettferdig tilskuddsordning, ikke lav kraftfôrpris og økt
tilskudd til volum.
Inntektsgapet på første årsverk skal tettes
for alle produksjoner.
Omlegging mot mer økologisk produksjon,
slik at målet om 15 pst. økologisk forbruk og jordbruksareal kan
nås innen 2020.
Forslag 6
Stortinget ber regjeringen legge frem for Stortinget
en sterkere operasjonalisering av veien mot de langsiktige målene
for landbrukspolitikken, gjennom en ny struktur for mer konkrete,
avgrensede og etterprøvbare delmål.
Komiteens tilråding fremmes av samtlige av komiteens
medlemmer, unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre slikt
vedtak:
I
I statsbudsjettet for 2016 gjøres følgende endringer:
Kap. | Post | Formål | Kroner |
Utgifter |
1150 | | Til gjennomføring av jordbruksavtalen
m.m. | |
| 50 | Fondsavsetninger, økes med
| 21 650 000 |
| | fra kr 1 203 053 000 til kr 1 224 703
000 | |
| 70 | Markedsregulering, kan
overføres, økes med | 5 964 000 |
| | fra kr 291 600 000 til kr 297 564 000 | |
| 73 | Pristilskudd, overslagsbevilgning, økes med | 21 350 000 |
| | Fra kr 2 870 180 000 til kr 2 891 530
000 | |
| 74 | Direkte tilskudd, kan
overføres, reduseres med | 653 000 |
| | fra kr 8 139 710 000 til kr 8 139 057
000 | |
| 77 | Utviklingstiltak, kan
overføres, reduseres med | 7 459 000 |
| | fra kr 246 880 000 til kr 239 421 000 | |
| 78 | Velferdsordninger, kan
overføres, reduseres med | 40 852 000 |
| | fra kr 1 582 454 000 til kr 1 541 602
000 | |
II
Stortinget gir Landbruks- og matdepartementet fullmakt
til å iverksette tiltak i henhold til det framlagte forslag til
jordbruksoppgjør m.m., herunder tiltak som er knyttet til bevilgninger
i 2017.
Det er ein feil i Prop. 133 S (2015-2016). Siste setning
på side 122 i proposisjonen skal lyde:
«Departementet viderefører taket på 100 mill. liter per aktør.»
Oslo, i næringskomiteen, den 9. juni 2016
Geir Pollestad | Ingunn Foss |
leder | ordfører |