Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Åsmund Aukrust, Per Rune Henriksen, Anna Ljunggren, Audun Otterstad
og Terje Aasland, fra Høyre, Tina Bru, Odd Henriksen, Eirik Milde og
Torhild Aarbergsbotten, fra Fremskrittspartiet, Jan-Henrik Fredriksen og
Øyvind Korsberg, fra Kristelig Folkeparti, Rigmor Andersen Eide,
fra Senterpartiet, Marit Arnstad, fra Venstre, lederen Ola Elvestuen,
fra Sosialistisk Venstreparti, Heikki Eidsvoll Holmås, og fra Miljøpartiet
De Grønne, Rasmus Hansson, viser til Meld. St. 25 (2015–2016)
Kraft til endring – Energipolitikken mot 2030 og Dokument 8:51 S
(2015–2016) om tiltak for å redusere klimagassutslipp.
Komiteen mener at Paris-avtalen
legger betydelige føringer for norsk energi- og klimapolitikk. Komiteen viser
i den sammenheng til at Stortinget har besluttet at Norge skal implementere
EUs klimarammeverk.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet
De Grønne, mener dette vil danne en god ramme for norsk energipolitikk
frem mot 2030, og gi et godt grunnlag for å kunne innfri både energi-
og klimamålene.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne,mener EUs klimamål for 2030 er ambisiøse, og
anerkjenner at for å nå målene kreves en betydelig innsats, også
fra Norge. Energisektoren spiller en nøkkelrolle for å nå disse
målene. Det langsiktige målet er et bærekraftig og miljøvennlig
energisystem med svært lave klimagassutslipp.
Komiteen mener Norge
skal føre en ambisiøs energipolitikk som tar i bruk våre fornybare
energiressurser. Komiteen mener energipolitikken
må bygge opp under klimapolitiske målsettinger og bidra til at Norge
blir et ledende land i omstillingen til lavutslippssamfunnet. Komiteen mener
at energipolitikken derfor må legge til rette for at fossil energibruk
i størst mulig grad kan erstattes med fornybare energikilder i alle
deler av økonomien.
Komiteen mener at tydelige og
langsiktige målsettinger for utslippsreduksjoner kan bidra til større
forutsigbarhet og vil være viktige styringssignal til næringslivet,
forvaltningen og folkevalgte. Komiteen vil peke på
at en systematisk fremstilling av ulike virkemidler i klimapolitikken
bør være del av en sak for Stortinget om en ny klimalov. Komiteen viser
i den forbindelse til at Stortinget har vedtatt at regjeringen ved
innføringen av en klimalov, skal rapportere i de årlige budsjettene
hvordan Norge kan nå klimamålene for 2020, 2030 og frem mot 2050,
og hvordan budsjettet påvirker Norges klimagassutslipp. Komiteen viser
til vedtak I i Innst. 397 S (2015–2016), jf. Dokument 8:51 S (2015–2016).
Komiteen foreslår:
«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med fremleggelsen
av statsbudsjettet for 2017 – etter at EU-kommisjonens forslag til
innsatsfordeling for ikke-kvotepliktig sektor er lagt frem – synliggjøre
utslippsbanene for de enkelte sektorer innenfor ikke-kvotepliktig
sektor. Fremleggelsen må omtale målsettinger for hver enkelt sektor
basert på en vurdering av hva dette forslaget vil innebære for Norge.»
Komiteen stadfester at klimamålet
for 2020 ligger fast, og at de innenlandske utslippene ikke skal overstige
45–47 millioner tonn CO2-ekvivalenter
i 2020. Komiteen viser til at EUs fornybardirektiv setter
bindende nasjonale mål for andel fornybar energi, og at Norge har
et mål om 67,5 prosent fornybarandel, inkludert 10 prosent i transportsektoren.
Komiteen viser til at dette vil
være et forpliktende klimamål for 2030.
Komiteen mener det vil være fornuftig
å anvise utslippsbaner for den enkelte sektor innenfor ikke-kvotepliktig
sektor i lys av innsatsfordelingen fra EU.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at klimaforliket er blitt forsterket i de senere års budsjetter,
og at det har vært et taktskifte i klimapolitikken siden 2013. Flertallet viser
blant annet til at innskuddet til Fondet for klima, fornybar energi
og energiomlegging er kraftig økt, at det gjennomføres en historisk sterk
satsing på jernbane, gang- og sykkelvei og belønningsordningen for
kollektivtrafikk i storbyene.
Flertallet viser til at et norsk
klimamål for ikke-kvotepliktig sektor vil bli synliggjort når innsatsfordelingen
fra EU foreligger, og at dette mest sannsynlig vil bli et svært
ambisiøst mål.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne er svært
forundret over at Venstre og Kristelig Folkeparti sammen med regjeringspartiene
i så stor grad velger å avvente EU-kommisjonens forslag til innsatsfordeling,
før de selv tar stilling til hvilke tiltak som må gjennomføres nasjonalt
før 2030.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til representantforslag Dokument 8:51 S (2015–2015) – med 45 forslag
fra Arbeiderpartiet for å redusere klimagassutslippene i Norge og internasjonalt.
I Innst. 397 S (2015–2016) ble temaene om Landbruk og skog, sirkulær
økonomi og om klimalov behandlet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser
til at Paris-avtalen fra desember 2015 gir en klar retning for fremtidig
klimaarbeid, og inneholder bestemmelser som gjør at innsatsen styrkes
over tid. Disse medlemmer viser til at regjeringen
ved flere anledninger har uttalt at energimeldingen skulle se energi
og klima i en sammenheng. Disse medlemmer er derfor
forundret over at det i energimeldingen mangler konkrete anvisninger
som gjør at klimagassutslippene vil gå ned fram mot 2030.
Disse medlemmer viser til behandlingen
av Meld. St. 13 (2014–2015) Ny utslippsforpliktelse for 2030 – en
felles løsning med EU, hvor Norges målsetting er å kutte utslippene
minst 40 pst. i 2030 sammenlignet med 1990, og hvor det legges opp
til felles gjennomføring sammen med EU gjennom en bilateral avtale
med EU. Disse medlemmer viser til at regjeringen
i denne stortingsmeldingen valgte fem prioriterte satsingsområder,
som fremkommer slik:
1. Reduserte utslipp
i transportsektoren
2. Utvikling av lavutslippsteknologi i
industrien og ren produksjonsteknologi
3. CO2-håndtering
4. Styrke Norges rolle som leverandør av
fornybar energi
5. Miljøvennlig skipsfart
Disse medlemmer mener samtlige
av disse prioriterte innsatsområdene må inngå som sentrale områder
i energipolitikken fram til 2030. Disse medlemmer kan
ikke se at energimeldingen tar opp i seg disse prioriterte innsatsområdene. Disse medlemmer mener
at om Norge skal nå sine klimamålsettinger, er det viktig at energisektoren
integreres som en del av løsningen. Det haster med å iverksette
tiltak og anvise en tydelig retning på samfunnsutviklingen fram
mot 2030.
Disse medlemmer vil understreke
viktigheten av at regjeringen ikke venter på en avtale med EU, og
mener regjeringen må legge frem konkrete klimatiltak for å nå Norges
mål om 40 pst. reduksjon av utslippene innen 2030.
Disse medlemmer mener en av de
viktigste forutsetningene for at Paris-avtalen skal bli et kraftfullt
vendepunkt i den globale klimasatsingen, er at det enkelte land
raskt starter med å gjennomføre tiltak for å redusere klimagassutslipp.
I tillegg vil en vellykket oppfølging være avhengig av at den vestlige
del av verden, i tillegg til å redusere egne utslipp, bidrar til
å redusere klimagassutslipp i utviklingsland.
Disse medlemmer mener Paris-avtalen
er en global og ambisiøs avtale som forplikter regjeringen til å
oppfylle klimaforliket fra 2008, jf. Innst. S. nr. 145 (2007–2008),
hvor komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet,
skrev:
«Som en del av en global og ambisiøs klimaavtale
der også andre industriland tar på seg store forpliktelser, skal
Norge ha et forpliktende mål om karbonnøytralitet senest i 2030.
Det innebærer at Norge skal sørge for utslippsreduksjoner tilsvarende
norske utslipp i 2030.»
Komiteen viser til
Innst. 407 S (2015–2016) om ratifikasjon av Paris-avtalen, der flertallet
går inn for at Norge skal bli klimanøytralt i 2030.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønneviser til klima- og miljøminister Vidar
Helgesens redegjørelse til Stortinget om oppfølging av Paris-avtalen
den 12. april 2016, hvor han sa:
«Parisavtalen betyr at partene – inkludert Norge –
vil føre en gradvis mer ambisiøs klimapolitikk. Det globale temperaturmålet
er skjerpet, noe som også betyr en annen målestokk for hva som kan
anses som ambisiøst.
Norge sendte i mars ifjor inn
vårt foreløpige nasjonalt fastsatte bidrag til FN, i form av et
absolutt utslippsmål for 2030, etter at Stortinget hadde gitt sin tilslutning.
Norge vil påta seg en betinget forpliktelse om minst 40 prosent
utslippsreduksjon i 2030 sammenlignet med 1990.
I
Stortingets behandling av det norske bidraget til Parisavtalen i
mars 2015 ble det betingede målet om karbonnøytralitet fra klimaforliket
gjentatt. Dette fastslår at Norge som en del av en global og ambisiøs klimaavtale
der også andre industriland tar på seg store forpliktelser, skal
fremskynde målet om karbonnøytralitet fra 2050 til 2030. Hensikten
var å bidra til at andre land skulle påta seg forpliktelser mer på
nivå med våre.
Det er ingen tvil om at vi gjennom
Parisavtalen har fått en avtale med høyt ambisjonsnivå. Den er et vendepunkt
i det internasjonale klimaarbeidet. Alle land skal nå være med å
bidra, svært forskjellig fra den todeling som har preget klimakonvensjonen
og Kyotoprotokollen der kun industriland har hatt kvantitative forpliktelser.
De femårige innmeldingene og globale gjennomgangene vil gi progresjon
i landenes bidrag over tid, og dermed bidra til å oppnå avtalens ambisiøse
utslippsmål.
Regjeringen mener likevel at premissene
for å fremskynde Norges mål om karbonnøytralitet ikke er oppfylt
nå.»
Disse medlemmer viser videre
til statsminister Erna Solbergs svar på spørsmål fra Terje Aasland
i Stortinget den 4. mai 2016 – om regjeringen nå ville oppfylle
denne delen av klimaforliket fra 2008. Statsminister Erna Solberg
svarte:
«Den er ikke global, for den er ikke et globalt rammeverk,
det er nasjonale, innmeldte prioriteringer. Det betyr at vi har
i dag ikke systemer for å kunne veksle ut, som er gode nok for å
si at vi kan love klimanøytralitet i 2030, fordi da trenger vi jo
å vite hvordan vi får regnskapsført eventuelle investeringer også
i andre land.»
Disse medlemmer mener regjeringen
uten rettmessig grunnlag, ved de nevnte uttalelser, bryter klimaforliket
fra 2008, og at de gjennom dette tilkjennegir at regjeringen utgjør
et passivt ytterpunkt i klimapolitikken.
Disse medlemmer har siden regjeringen Solberg
tiltrådte høsten 2013 registrert at regjeringen konsekvent viser
en manglende vilje til å fremme gode klimaløsninger. Det er først
i berøringspunktet med Stortinget at de klimariktige løsningene
kommer på saker som fremmes av regjeringen. Disse medlemmer viser
til at som en konsekvens av dette, er det fremmet et historisk stort
antall representantforslag som omhandler klima og vår fremtid. Svært
mange av forslagene har fått flertall, og kan kun anses som et uttrykk
for at det er sterkere klimapolitisk vilje i Stortinget, enn hva
regjeringen klarer å presentere for Stortinget.
Disse medlemmer vil peke på at
regjeringen og dens støttepartier må tåle å bli målt på resultatene
av sin politikk og ikke hvilke mål den setter mange år frem i tid.
For at Norge skal nå sitt klimamål om å kutte utslippene til 47
mill. tonn CO2-ekvivalenter i 2020, må
utslippene reduseres med mellom 1,5 og 2 mill. tonn årlig. I stedet
øker utslippene. Disse medlemmer vil også peke på
at Miljødirektoratet i sine siste oppdaterte utslippsbaner anslår at
klimamålene for 2020 ikke engang vil være nådd i 2030.
Disse medlemmer merker seg at
regjeringen skryter av økte innskudd i fondet som finansierer Enova,
men vil minne om at milliarder blir til millioner når bare avkastningen
av fondet brukes. Tar man hensyn til at regjeringen lar fondet få
ansvar for å finansiere stadig flere oppgaver som tidligere hadde ordinære
budsjettbevilginger, så innebærer Enovas økte handlingsrom fra 2016
sammenlignet med 2014 bare litt over 100 mill. kroner. Disse
medlemmer viser til at dette er langt fra nok til å være
noen satsing, og er ikke i nærheten av å kunne innfri de ambisjoner
regjeringen hevder de har i klimapolitikken. Disse medlemmer mener
at å påstå, slik regjeringen gjør, at deres politikk innebærer noen
reell styrking av Enova, er derfor faktisk feil.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener påstanden
om et taktskifte i klimapolitikken er retorikk fra regjeringspartiene
og deres støttespillere. Disse medlemmer vil peke
på at norske klimagassutslipp gikk ned i den rød-grønne regjeringsperioden
fra 2005–2013, og at de har gått opp under dagens regjering.
Disse medlemmer vil særlig peke
på SSBs utsagn 20. mai 2016:
«Etter en mangeårig trend med reduksjon i utslipp
av klimagasser, økte utslippene i 2015 med i underkant av 0,8 millioner
tonn CO2-ekvivalenter sammenlignet med 2014.»
Disse medlemmer har merket seg
at regjeringen Solberg ikke har fremmet ett eneste forslag som i
vesentlig grad vil bidra til utslippsreduksjoner, men at alle klimatiltak
enten er fremmet av opposisjonen eller forhandlet frem av regjeringens
støttepartier.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk
Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser til komiteens
behandling av Meld. St. 25 (2015–2016), og at Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig
Folkeparti og Venstre unødvendig har satt så korte frister slik
at et grundig arbeid med meldingen er vanskeliggjort. Man må derfor
basere seg på en mindre gjennomarbeidet innstilling enn ønskelig, og
den norske energibransjen får ikke et så sterkt og omforent politisk
grunnlag for sin omstilling til bærekraft som den burde fått.
Komiteens medlem fra Miljøpartiet De
Grønne understreker overfor alle som jobber i energibransjen
og alle som ønsker en grønn omstilling, at Miljøpartiet De Grønne
på tross av dette er rede til å samarbeide med alle partier som
setter klima- og miljøutfordringene først.
Dette medlem konstaterer at på
tross av en innstilling fra komiteen om energimeldingen som burde
vært bedre organisert, så har komiteens flertall på en rekke punkter
forlatt standpunkter i meldingen, flyttet sin politikk i betydelig
mer klima- og miljøvennlig retning, og stemmer nå for en lang rekke
tiltak og virkemidler som Miljøpartiet De Grønne lenge har fremmet. Dette
medlem konstaterer at det er mulig å både ha rett og få
rett. Det gir håp for et klimanøytralt bærekraftssamfunn.
Komiteen mener en
omstilling av økonomien gjennom mindre bruk av fossil energi skaper
store muligheter for norsk næringsliv. Komiteen peker på
at svært mange land arbeider for å redusere sine klimagassutslipp,
noe som betyr at det globale markedet for fornybar energi- og klimateknologi
og energieffektivisering vil vokse betydelig. Hvis norske bedrifter
skal utnytte dette grønne potensialet, mener komiteen det
er avgjørende at vi har optimale rammevilkår for norske bedrifter,
og en fremtidsrettet og forutsigbar energipolitikk. Det betyr en omstilling
av det norske energiforbruket i fornybar retning, sammen med forskning,
utvikling, demonstrasjon og markedsintroduksjon for fornybar teknologi.
Komiteen mener at nesten all
aktivitet i samfunnet medfører bruk av energi, og en rekke faktorer påvirker
utviklingen i det norske energibehovet frem mot 2030. Elektrisitet
blir en stadig viktigere del av energibruken, både i Norge og andre
land. Teknologiutviklingen gjør det mulig å bruke elektrisitet på nye
områder. IKT benyttes i stadig flere prosesser i økonomien og husholdningene.
Bruken og avhengigheten av elektrisitet til slike og andre formål
forventes å øke frem mot 2030. Dette har betydning for den samlede
energibruken og for kraftsystemet. Det har skjedd store endringer
på energiområdet siden siste energimelding ble lagt fram i 1999.
Samtidig har klimaendringene og den internasjonale anerkjennelsen av
disse påvirket både norsk og utenlandsk energipolitikk. Energimarkedene
og energipolitikken i landene omkring oss har endret seg betydelig
og utvikler seg stadig. Utviklingen har også påvirket den norske energiforsyningen.
Energisystemet er en sentral del av norsk økonomi. Det må være bærekraftig,
både økonomisk, økologisk og sosialt.
Komiteen legger til grunn at
energisystemet må gjøre det mulig å skape verdier og arbeidsplasser gjennom
produksjon og foredling av energi, og sikre energitilgang for alle
til en akseptabel kostnad. Samtidig må hensynet til viktige miljøverdier
ivaretas. Energisystemet må innrettes slik at det skaper mest mulig
verdier for samfunnet, til lavest mulig kostnad. Energi-, klima-,
og næringspolitikk må derfor sees i sammenheng.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser
til at Meld. St. 25 (2015–2016) Kraft til endring – Energipolitikken
mot 2030, er en god analyse av hvordan energisektoren er bygd opp. Disse medlemmer mener
meldingen ikke tar for seg hvordan fremtidens energipolitikk frem
mot 2030, slik tittelen tilsier, vil antas å se ut.
Disse medlemmer viser til at
det pågår en rekke prosesser både i regjeringen og i EU som vil påvirke
denne sektoren. Den varslede industrimeldingen og energiunionen
er to slike prosesser. Disse medlemmer viser til
at dette er for dårlig belyst i stortingsmeldingen.
Videre vil disse medlemmer peke
på at stortingsmeldingen i stor grad tar for seg vannkraftsektoren,
og i liten grad belyser vind, sol og hydrogen som fremtidige viktige
fornybare energikilder og energibærere, der Norge kan satse både
gjennom direkte ny industriproduksjon, men også ny fornybar energiproduksjon.
I tillegg har meldingen ingen prioriterte anvisninger på hvordan
et antatt kraftoverskudd skal benyttes for å skape nye muligheter
for økt verdiskaping og sysselsetting.
Disse medlemmer vil understreke
at norsk vannkraft har vært en viktig pilar for at 98 pst. av kraftproduksjonen
i Norge i dag er fornybar. Samtidig vil disse medlemmer vise
til at meldingen ikke staker ut kursen fremover for å fase ut det
gjenstående fossilbruket i Norge, herunder transportsektoren.
Disse medlemmer har merket seg
at meldingen ikke omtaler betydningen av skattepolitikken, organisering
av nett- og offshoresektoren. Disse medlemmer hadde
også forventet at hvilke konsekvenser Paris-avtalen vil få for denne
sektoren, i større grad ble belyst i stortingsmeldingen. Disse medlemmer mener
derfor meldingen er svak på flere viktige forhold som i stor grad
vil prege utviklingen innenfor energisektoren.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen gjennomgående mener at det er markedet som skal løse
de store utfordringer innenfor sektoren: lav kraftpris og lav etterspørsel. Disse
medlemmer vil understreke at sektoren, i tillegg til markedet, trenger
tydelige politiske rammebetingelser som utnytter energiressursene
på en best mulig måte for framtida.
Disse medlemmer viser til at
Norge i 2014 oppnådde målet om fornybarandel på 67,5 pst. Dette skyldes
at vi bruker den fornybare kraften til alt fra oppvarming til transport,
sammenlignet med andre land i Europa. Disse medlemmer vil
understreke viktigheten av at fokuset på økt fornybarproduksjon
i Norge fortsetter.
Disse medlemmer viser til at
den store fornybare kraftproduksjonen har vært – og er – grunnlaget
for kraftintensiv industri. Norske industribedrifter produserer
i dag med lave klimagassutslipp i forhold til de fleste konkurrenter.
Ett av Norges viktigste fortrinn er tilgang på ren energi til konkurransedyktige
priser. Dette sikrer konkurransefortrinnene til norsk industri.
Norsk industri har store muligheter for å vinne konkurransekraft
i tiden fremover.
Disse medlemmer mener det er
av stor betydning for å lykkes at myndighetene klargjør gode, langsiktige
og forutsigbare rammebetingelser som forsterker mulighetene for
framtidsrettede industrielle investeringer. Norsk industri må derfor
sikres minst like gode rammebetingelser som tilsvarende industri
i EU.
Disse medlemmer mener energipolitikken må
underlegges tydelige prioriteringer, og mener det er to hovedområder
som må tillegges betydelig vekt. Industriell vekst basert på fornybar
energi må utgjøre den ene pilaren, og veksling fra fossil energibruk
til fornybar energibruk må utgjøre den andre pilaren.
Disse medlemmer vil understreke
at innføringen av grønne sertifikater har bidratt til utbygging av
ny fornybar energi i Norge, som igjen har ført til lave kraftpriser,
og som har vært positiv for å beholde kraftforedlende industri i
Norge. For disse medlemmer er det sentralt at kraftoverskuddet
kan benyttes til ny norsk industri.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
det er viktig at det ble lagt fram en stortingsmelding om norsk
energipolitikk, men konstaterer at regjeringen i meldingen i liten
grad anviser noen strategiske grep som kan bringe norsk energipolitikk
inn i en ny fase. Denne fasen vil etter Senterpartiets mening bli
preget av nødvendig klimaomstilling og vekst i eksisterende og nytt
næringsliv. Dette medlem konstaterer at de grep som
ble gjort av den rød-grønne regjeringen i perioden 2005–2013, fortsatt
preger norsk energipolitikk, og da spesielt den store satsingen
på utbyggingen av overføringsnettet og satsingen på «grønne sertifikater».
Dette medlem vil peke på at det
fra Senterpartiets side er viktig at det settes noen langsiktige mål
for energipolitikken, og at perioden etter de grønne sertifikatene
må avløses av nye satsinger på teknologier som kan gjøre arbeidet
med nye fornybare energikilder bredere og mer strategisk. Dette medlem mener
nye områder må løftes teknologisk gjennom fullskala demonstrasjonsprosjekter.
Dette krever en aktiv statlig deltakelse.
Dette medlem mener det er påfallende
at regjeringens energipolitikk bærer preg av politisk nøling, og
mener dette svekker statens handlekraft i en energipolitisk virkelighet
hvor nettopp en slik handlekraft er påkrevet. Dette medlem vil
understreke at Senterpartiet mener det er særlig grunn til å peke
på behovet for at den store satsingen på «grønne sertifikater» blir
videreført av en like ambisiøs satsing på teknologi og kommersialisering
av fornybar energi, særlig hydrogen, havvind og solenergi. Norsk offshorekompetanse
gir særlig muligheter innenfor havvindsektoren.
Dette medlem viser til at det
i denne innstillingen fremmes en rekke forslag som legger føringer for
kommende statsbudsjett (inkludert skatte- og avgiftssystemet) og
i spesielt stor grad den kommende stortingsmeldingen om Nasjonal
transportplan 2018–2029. Mange av disse er politisk interessante, men dette
medlem vil likevel være tilbakeholden med å gå inn for slike
føringer nå. Dette medlem forventer at regjeringen
både i statsbudsjettet for 2017 og forslaget til Nasjonal transportplan
kommer med konkrete forslag som bidrar til å nå Norges klimamål.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk
Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne er enig i at norske
bedrifter har behov for en fremtidsrettet og forutsigbar energipolitikk.
En fremtidsrettet energipolitikk er derimot ikke å subsidiere fossil
energi og avvikle all støtte til fornybar energiutbygging.
Disse medlemmer mener det er
uheldig at sammenhengen mellom energibruken på sokkelen og kraftsystemet
på land ikke er dekket i meldingen. Her er det et vidt felt i norsk
energipolitikk som ikke er dekket. Disse medlemmer mener
derfor at det er nødvendig med en vurdering av sokkelens energibehov
og hvordan dette skal dekkes i fremtiden. Vurderingen må legge Paris-avtalens
enighet om å tilstrebe å begrense temperaturøkningen til 1,5 grader til
grunn.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem en sak
om energibruken på sokkelen og sammenhengen med fastlandets kraftsystem,
med en vurdering av sokkelens energibehov og hvordan dette skal
dekkes i fremtiden, i tråd med ambisjonen om at vi ikke skal overstige
1,5 graders temperaturstigning.»
Disse medlemmer mener fornybarandelen slik
den fremkommer i Energimeldingen er sterkt misvisende. Etter EUs
fornybardirektiv regnes ikke energi som brukes til å fremstille
energi med i nevneren på fornybarandelen. Siden om lag 1/6 av norsk energiforbruk
skjer i oljeindustrien, så blir tallet for fornybarandel vesentlig
lavere. Brukes meldingens egne tall, ender vi opp med en fornybarandel
for 2014 på ca. 40 pst.
Disse medlemmer mener det er
nødvendig å rapportere på fornybarandelen slik den faktisk forekommer
i Norge i tillegg til slik den regnes ut i EU og ber regjeringen
gjøre det i alle fremtidige dokumenter der fornybarandelen omtales.
Disse medlemmer foreslår at Norge
setter seg et eget fornybarandelsmål, som inkluderer offshore virksomhet.
Dette målet bør være ambisiøst og på høyden med målet vi har satt
oss for fastlands-Norge.
Disse medlemmer viser til at
den viktigste prioriteringen i norsk energipolitikk de neste tiårene er
å gjøre energiforsyningen tilnærmet 100 pst. fornybar. Det betyr
at fornybarandelen, eventuelt inkludert karbonfangst og lagring
(CCS), også skal opp til tilnærmet 100 pst.
Disse medlemmer viser til Paris-avtalen som
har et mer ambisiøst mål enn hva som ble lagt til grunn da Norge
meldte inn sine forslag til utslippsreduksjoner.
For å kunne sikre at vi har et bærekraftig og
miljøvennlig energisystem med lave klimagassutslipp, mener disse
medlemmer det er vanskelig å utelate offshorevirksomhet
som i dag har høyere energibruk enn transportsektoren. Energibruken
innenfor olje- og gassutvinning har økt med 37 pst. siden 2000,
samtidig som produksjonen har blitt redusert. Energiintensiteten
i næringen har gått opp med hele 66 pst. Den landbaserte industrien
har i samme periode økt produksjonen, men redusert energibruken. Disse
medlemmer understreker at vi ikke får en helhetlig fremstilling
av energisystemet ved å utelate offshoresektoren.
Disse medlemmer mener det er
viktig å skape et lønnsomt energisystem. Disse medlemmer deler
ikke regjeringens oppfatning av at dette best oppnås gjennom å sikre
lavest mulig kostnader ved utbygging. Ønsker vi å bidra til bærekraftig
teknologi- og næringsutvikling, vil dette kunne innebære økt offentlig
satsing for å hjelpe ny og umoden teknologi ut i markedet.
Disse medlemmer vil understreke
at Parisavtalen har etablert en felles global målsetting, som innebærer
at resten av karbonbudsjettet vil være oppbrukt i løpet av 10–12
år med dagens utslippsnivå. Disse medlemmer viser
til FNs klimapanels femte hovedrapport, som slår fast at «karbonbudsjettet»
for å tilstrebe å begrense temperaturøkningen til 1,5˚C er på om
lag 400 gigatonn CO2, mens de årlige globale
utslippene er på omkring 40 gigatonn. Disse medlemmer understreker
at det ikke er noen motsetning mellom deltakelse i EUs kvotesystem
og det å fatte nasjonale vedtak om forpliktende og etterprøvbare
nasjonale utslippsmål som er mer ambisiøse. Disse medlemmer mener
den fremste oppgaven for norsk energipolitikk må være å bidra til denne
omstillingen uten at dette innebærer store nye naturinngrep.
Disse medlemmer mener derfor
at energilovens formålsparagraf bør endres slik at dette fremgår tydelig.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag.
«Stortinget ber regjeringen legge frem forslag om
endring i energilovens formålsparagraf for å sikre at miljø- og
klimahensyn blir førende for energipolitikken.»
Komiteens medlem fra Miljøpartiet De
Grønne viser til at klimamålene tilsier at vi må sette en
dato for avvikling av oljeaktiviteten på norsk sokkel. Dette vil
bidra til både en fremtidsrettet og en forutsigbar energipolitikk.
Det gir tid til omstilling til bærekraft – både for olje- og gassprodusentene
og for leverandørindustrien.
Komiteen mener at
forsyningssikkerheten for energi er god i Norge, men viser til at
samfunnets krav til forsyningssikkerhet er økende. En stabil energiforsyning
er grunnleggende for et moderne velferdssamfunn, og et konkurransefortrinn
for norsk industri. Det blir viktig å legge til rette for at energisystemet
vårt gir god forsyningssikkerhet i møte med de nye utfordringene
som vi står overfor.
Komiteen mener det er viktig
å legge til rette for et fleksibelt energisystem som gjør det mulig
med raske og effektive tilpasninger ved svingninger i produksjon
og bruk av energi. Det blir viktig å styrke det nordiske samarbeidet
på energiområdet i og med at de nordiske kraftsystemene er tett
sammenkoblet. De nordiske landene er avhengig av hverandre for å
bevare et effektivt kraftmarked med god forsyningssikkerhet. Den
økte andelen av uregulerbar kraftproduksjon og økt utvekslingskapasitet
ut av Norden krever et godt nordisk samarbeid. Et styrket nordisk
samarbeid er også viktig for å påvirke den omfattende utviklingen
av regelverk for kraftmarkedet i EU.
Komiteen mener det er riktig
å legge til rette for et sterkt overføringsnett for strøm. Det pågår
i dag store investeringer i overføringsnettet både i transmisjonsnettet
og i distribusjonsnettet. Dette vil bidra til å styrke forsyningssikkerheten.
Muligheten for ny energiproduksjon, endringer i energibruken og
utbygging av overføringsnettet gir til sammen et godt grunnlag for
fortsatt god forsyningssikkerhet i Norge.
Komiteen mener det er viktig
å legge til rette for at den teknologiske utviklingen og utviklingen
av nye markedsløsninger bidrar til å styrke forsyningssikkerheten.
Ny teknologi legger til rette for at sluttbrukerne kan ha et mer
aktivt forhold til sitt strømforbruk. Både effektivitets- og rimelighetshensyn
tilsier at tariffer bør reflektere hvordan brukeren påvirker kostnadene
i nettet. Det er rimelig å forvente at forbruket i fremtiden vil
bli mer energieffektivt, men også mer effektkrevende. Dette kan
bety at belastningen på nettet blir større i enkelttimer, samtidig
som det blir færre kilowattimer å dele kostnadene på.
Komiteen mener derfor at når
nettet må dimensjoneres etter effektbehov, kan kundens effektbelastning
være et relevant kriterium for tariffering.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til meldingen og omtalen av internasjonaliseringen som pågår
i fornybarnæringen. Flertallet mener det vil være
positivt at flere private aktører deltar i utbyggingen av utviklingskapasitet,
og mener derfor det er riktig å fjerne dagens eierskapsbegrensninger. Flertallet mener
konkurranse bidrar til økt verdiskaping gjennom innovasjon og mer
kostnadseffektiv utbygging av utenlandsforbindelser.
Flertalletviser
til at utviklingen av kabelprosjekter tar lang tid, og flertallet mener
at prosjektutvikling og konsesjonsbehandling av ny overføringskapasitet
derfor må startes i god tid før ønsket realiseringstidspunkt. Flertallet vil
understreke at konsesjonsbehandling av nye mellomlandsforbindelser
må sikre at grunnrenten tilfaller fellesskapet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne støtter
bygging av samfunnsøkonomisk lønnsomme overføringslinjer mellom
Norge og utlandet. Mellomlandsforbindelsene bidrar til verdiskapning
i det norske kraftsystemet samtidig som det gir forsyningssikkerhet
i tørrår. Ettersom driften og eierskap fra norsk side er tillagt
Statnett, bidrar flaskehalsinntektene til å dekke kostnader i det
norske sentralnettet. Disse medlemmer viser til at
Norge har hatt kraftutveksling med naboland siden 60-tallet, og
at utvekslingskapasiteten per i dag er 20 pst. av produksjonskapasiteten.
Utbygging av nye forbindelser gir store virkninger for kraftsystemet
og bakenforliggende nett. De nye kablene til Tyskland og Storbritannia vil
øke overføringskapasiteten med 50 pst.
Disse medlemmer viser til at
EUs energipolitikk er i stor endring. Mange land har innført eller vurderer
å innføre tiltak i sine energisystemer som i sterk grad vil påvirke
lønnsomheten i overføringskablene. Disse medlemmer er
enige i regjeringens betraktning om at «det er behov for å høste
erfaringer og gjøre grundige analyser før utvekslingskapasiteten
økes ytterligere». Disse medlemmer viser til at regjeringen
parallelt med dette legger frem Prop. 98 L (2015–2016), hvor det
foreslås å tillate at private selskap kan bygge og drive nye slike
forbindelser. Disse medlemmer støtter ikke dette
forslaget.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk
Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser til at dersom
Europa skal lykkes i sin energirevolusjon, er de avhengig av norsk
batterikapasitet. Disse medlemmer vil derfor oppfordre til
aktiv kartlegging og prosjektering av nye utenlandsforbindelser.
Det er viktig å kartlegge Europas antatte fremtidige behov for balansekraft,
definere hvilke faktorer som vil spille inn på behovet og hva dette
vil ha å si for videre utbygging av norsk utvekslingskapasitet.
Et godt integrert kraftsystem vil bidra til at de samlede kraftressursene
i regionen utnyttes bedre, slik at det samlede behovet for utbygginger
og naturinngrep pr. produsert enhet reduseres.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede hvilke nye
kabler som er mest aktuelle og prosjektere disse, slik at investeringsbeslutning
og utbygging kan foretas raskt dersom erfaringene med de nye utenlandskablene
til Storbritannia og Tyskland vurderes som gode.»
Komiteen viser til
at utbygging av fornybar energi stiller store krav til overføringsnettet
i områdene hvor utbyggingen finner sted, og at nettutbygging finansieres
over nettleien. Komiteen mener store fornybarutbygginger
kan resultere i at en større kostnad legges på de lokale kundene
ved utbygging av overføringsnett. Komiteenmener det er viktig å legge til rette
for at kostnaden til utbygging av elektrisitetsnettet fordeles så
jevnt som mulig, og at ikke en uforholdsmessig stor del blir lagt
til nettkundene i fornybarområdene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser
til at transmisjonsnettet er et «spleiselag» hvor forbrukere i hele
Norge deler kostnaden ved drift av nettet. Når det gjelder regionalnettet
og distribusjonsnettet, deles kostnadene blant disse nettets forbrukere,
og kostnadene varierer sterkt ut fra naturgitte forhold i de ulike
nettområdene. Konsekvensen av dette systemet er at forbrukere og
næringsliv i mange distriktsområder betaler langt høyere tariffer enn
forbrukere i sentrale strøk. Disse medlemmer vil
understreke at dette innebærer konkurranseulemper for næringslivet
i distriktene og urimelige forskjeller for husholdningsabonnentene.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at utjamning av nettleie vil være en sentral utfordring i energisystemet
framover, og at regjeringens innsats for å utjamne nettkostnader
er for svak. Disse medlemmer viser til at man må
adressere denne utfordringen på en annen måte og at dette kan skje enten
gjennom en egen utjamningsordning eller gjennom å styrke den statlige
tilskuddsordningen for å utjamne overføringstariffer vesentlig.
Disse medlemmer har merket seg
at NVE i februar 2016 opplyste at strømkundene med høyest nettleie
«må betale nesten tusen kroner i måneden mer enn strømkundene med
lavest nettleie». Disse medlemmer er av den oppfatning
av nettkostnader er en samfunnskostnad som bør fordeles noenlunde
likt på alle brukere.
Disse medlemmer foreslår:
«Stortinget ber regjeringen legge fram en sak
om en enhetlig tariffmodell for å oppnå en likeverdig nettariff
i regionalnettet og sentralnettet for store forbrukere med høy brukstid
(SFHB), og om hvordan en slik ordning raskt kan implementeres, slik
at forutsigbarhet sikres for alle SFHB-bedrifter som er knyttet
til regionalnettet.»
Disse medlemmer viser til at
det gjennomføres store investeringer i nett. Disse medlemmer viser
til at store forbrukere må få likeverdige nett-tariffer i regionalnettet
og sentralnettet. En omlegging til gjennomgående tariff for industrien
bør basere seg på den modellen som i dag gjelder for sentralnettet.
Disse medlemmer foreslår:
«Stortinget ber regjeringen legge fram forslag om
en egen utjamningsordning for nettleie.»
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil også påpeke at regjeringen
og stortingsflertallet nylig besluttet å innføre krav til selskapsmessig
og funksjonelt skille i nettselskapene, et krav som vil virke byråkratiserende,
fordyrende og sentraliserende. Disse medlemmer viser
til at ingen andre europeiske land har stilt et slikt krav til mindre
energiselskaper.
Komiteen mener det
bør legges til rette for energiproduksjon, forbruksstyring og energireduksjon
hos sluttbrukerne. Komiteenmener
at en modernisering av energibruken i bygningsmassen kan frigjøre
energi og effekt, samt redusere effektforbruket ved behov. Komiteen mener
dette kan redusere behovet for nye utbygginger av kraft og nett. Komiteen mener
at regler og vilkår for lokal kraftproduksjon og leveranse på nett
(plusskundereglene) er viktig for hvordan og i hvilken grad lokal
kraftproduksjon vil bre om seg. Komiteen mener at
plusskundeordningen må fremme lokal kraftproduksjon. Komiteen viser
til at Enova kan støtte næringsaktører som vil produsere strøm fra
egen fornybar energi, og som ikke nødvendigvis er koblet til nettet.
Komiteen mener at nettariffer
ikke bør være til hinder for lokal energi og kraftproduksjon, samt
at en god ordning for såkalte «plusskunder» som omfatter alle typer
bygg og boliger inkludert leiligheter i borettslag, kommer på plass. Komiteen viser
til at Stortinget tidligere har bedt regjeringen legge til rette for
at nettselskaper pålegges å tilby plusskundeabonnement. Komiteen mener
at boligselskaper må ha muligheten til å etablere fellesmåler som
plusskunder for å sikre lønnsom drift. Komiteen har
merket seg at NVE har vedtatt plusskundeordningen, og sammen med
Statnett har funnet en løsning slik at boligselskap får alle fordelene
av å være plusskunde, og komiteen er tilfreds med
dette.
Komiteen viser til at AMS vil
gjøre det enklere for sluttbrukere som ønsker å produsere egen strøm
å levere overskuddskraft inn på nettet. Komiteen mener
det må legges til rette for at kunder i et boligselskap kan gå sammen
om å installere kraftproduksjon og bli plusskunde.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne foreslår:
«Stortinget ber regjeringen i sitt oppdragsbrev
til Enova åpne for at det kan gis støtte til næringsaktører som
vil produsere strøm fra fornybar energi til eget forbruk, og som
ikke nødvendigvis er koblet til nettet.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til plusskundeordningen,
som skal tre i kraft 1. januar 2017. Plusskunder har ofte installert
solceller, men andre desentraliserte teknologier kan også benyttes
innenfor ordningen. Disse medlemmer har merket seg
at dagens plusskundeordning er begrenset, slik at plusskundene ikke
kan levere mer enn 100 kW på nettet til enhver tid.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
en slik begrensning er lite hensiktsmessig fordi den hindrer maksimal
utnyttelse av tilgjengelig areal og energi der hvor egenproduksjon
installeres. Dette medlem foreslår at denne begrensningen
fjernes eller forhøyes til et høyere nivå i plusskundeordningen
som skal tre i kraft fra 1. januar 2017.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fjerne begrensningen på
100 kW i plusskundeordningen som trer i kraft fra 1. januar 2017.»
Komiteen mener at
tilgangen på ren, fornybar energi er et stort fortrinn for Norge.
På veien mot lavutslippssamfunnet vil tilgangen på ren energi bli
stadig viktigere for at Norge og verden skal nå sine klimamål. Andelen
av fornybar energi i vårt samlede energibruk øker. Norges fornybarandel
har vokst fra 58 pst. i 2004 til 69 pst. i 2014, i henhold til beregningsmetoden
i EUs fornybardirektiv. Norge har sammen med Island den høyeste
fornybarandelen i Europa.
Komiteen mener Norge skal satse
på å utnytte fornybarressursene for å sikre overgangen til lavutslippssamfunnet
og for å utvikle ny teknologi og sikre at denne gjøres kommersielt
tilgjengelig i et globalt marked.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet
De Grønne, mener det er viktig å legge til rette for lønnsom produksjon
av fornybar energi i Norge. Denne utbyggingen bør skje i et kraftmarked
der kraftproduksjonen bygges ut etter samfunnsøkonomisk lønnsomhet.
På den måten kan vi utnytte de fornybare energiressursene våre på
en måte som skaper mest mulig verdier for samfunnet, til lavest
mulig kostnad.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk
Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser til at dersom
vi skal kunne bidra til teknologisk utvikling og norsk næringsutvikling,
kan det være ønskelig og nødvendig å prioritere prosjekter etter
andre kriterier enn lavest mulig samfunnsøkonomisk kostnad.
Komiteens medlem fra Miljøpartiet De
Grønne mener at utbyggingen bør skje i et kraftmarked der
kraftproduksjon bygges basert på samfunnsøkonomisk lønnsomhet og
innenfor rammene av en helhetlig økosystembasert forvaltning, hvor
tapet av naturtyper, arter og mangfold stoppes, nødvendig restaurering
av natur iverksettes og naturens motstandskraft mot klimaendringer
(resiliens) bygges opp. På den måten kan vi utnytte de fornybare energiressursene
våre på en måte som skaper mest mulig verdier for samfunnet, til
lavest mulig kostnad, uten at det går på bekostning av naturen eller
framtidige generasjoner.
Komiteen mener at den store regulerbare vannkraften
fortsatt vil være ryggraden i energisystemet vårt. Vannkraftproduksjonen
er viktig i et europeisk klimaperspektiv, og gjør at vi opprettholder forsyningssikkerheten
i det norske og nordiske kraftsystemet. Mye av vår vannkraft ble
bygget ut i årene etter andre verdenskrig og til slutten av 1980-tallet. Det
er derfor nå et betydelig behov for vedlikehold og reinvesteringer
fremover.
Komiteen viser til at store regulerbare
vannkraftverk bidrar til forsyningssikkerhet gjennom hele året og
gjør kraftsystemet robust. Komiteen mener at regulerbar
energiproduksjonen vil bli enda viktigere i fremtiden, både fordi
vi får en høyere andel ikke-regulerbar produksjon og større effektsvingninger
fra forbrukersiden, blant annet som følge av lading av elbiler og
utviklingen av smarte nett.
Komiteen vil samtidig peke på
at småkraft bidrar til lokal verdiskaping, er en betydelig kraftproduksjon
og er viktig for grunneierne.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk
Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne understreker at det
må stilles strengere naturvernkrav, og natur må tillegges større
verdi i den videre vassdragsforvaltningen enn i dag.
Komiteen mener det er riktig
å legge til rette for at opprustning og utvidelse av vannkraftverk
kan realiseres.
Komiteen mener det er viktig
å ta vare på og videreutvikle kraftverk med magasinkapasitet og legge
til rette for opprustning og utvidelse av eksisterende vannkraftverk. Komiteen har
merket seg at et stort antall av de eksisterende vannkraftverkene står
overfor reinvesteringsbehov i de neste tiårene, og at en stor del
av disse investeringene vil måtte skje i nærmeste fremtid. Komiteen viser
til at disse investeringene vil være viktig for å bevare verdiene som
vannkraften representerer.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
regjeringen i stortingsmeldingen skriver følgende:
«Det er av stor verdi for kraftsystemet vårt at vannkraften
som allerede er bygd ut opprettholdes og videreutvikles. En stor
del av norsk vannkraftproduksjon er bygd i årene etter krigen og
til slutten på 1980-tallet. Det er derfor et betydelig behov for
vedlikehold og reinvesteringer fremover.»
Disse medlemmer viser til høringen
hvor blant annet Energi Norge, KS Bedrift, Statkraft m.fl. uttrykte
bekymring for at stortingsmeldingen ikke tar opp i seg den krevende
situasjonen som er for blant annet reinvesteringer i eldre kraftanlegg.
Energi Norge skriver i notat til komiteen følgende:
«Det er særlig påfallende at regjeringen ikke drøfter
skatteregimet for vannkraften når en av hovedutfordringene meldingen
peker på er grunnlaget for samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer
i fornybar energi.»
Disse medlemmer mener det er
påfallende at meldingen ikke adresserer denne utfordringen for energiområdet
fram til 2030.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne mener
det er påkrevd å bedre insentivene for investeringer i eldre kraftanlegg,
slik at man kan opprettholde og videreutvikle den store verdien
som ligger i allerede utbygde kraftanlegg.
Disse medlemmer mener regjeringen
i forbindelse med statsbudsjettet for 2017 bør utrede skattemessige
insentiver for å bedre lønnsomheten og stimulere til investeringer
knyttet til vedlikehold og oppgradering i kraftanlegg.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne mener det i den
forbindelse bør bes om at man også vurderer en endring av skjermingsfradraget,
slik at dette fastsettes med basis i en langsiktig fast realrente
på 2,5 prosent justert for årlig inflasjon.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet
for 2017 utrede bedre skattemessige insentiver for å bedre lønnsomheten
og stimulere til investeringer knyttet til vedlikehold og oppgradering i
kraftanlegg innenfor en provenynøytral ramme.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at i dagens situasjon opplever
kraftbransjen lave kraftpriser i kombinasjon med økt beskatning,
noe som bl.a. medfører at det er krevende å foreta nødvendige investeringer
og vedlikehold. Disse medlemmer mener en slik utvikling
er uheldig, og understreker betydningen av at lokalsamfunn som har
avstått og avstår naturressurser, kompenseres for dette.
Komiteen ser at vannkraftreguleringer
gir en mulighet for flomdemping. Som følge av klimaendringene vil
klimatilpasning i Norge bli viktigere, og flomdemping i vassdrag
er et mulig tiltak for å beskytte samfunnet fra store flomskader. Komiteen mener
derfor det er riktig at vektleggingen av flomdempende effekt i fremtidig
konsesjonsbehandling ved nye og eksisterende reguleringer blir større.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk
Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne mener det er viktig
å legge til rette for at allerede utbygde kraftverk opprustes, slik
at energipotensialet kan hentes ut uten å utløse nye naturinngrep, så
som utbedring av tilførselstuneller eller utskifting av turbiner.
Disse medlemmer vil peke på at
det i meldingen anslås at kraftpotensialet ved opprusting er begrenset,
og anslås til 1–2 TWh. Disse medlemmer vil derfor
peke på at målet om at all fossil energibruk skal fases ut ikke
kan nås kun gjennom energieffektivisering og opprusting av eksisterende vannkraft,
men at det er nødvendig med utbygging av ny fornybar kraft i Norge
i årene som kommer.
Komiteen er tilfreds
med at regjeringen vil legge til rette for miljøforbedringer i vassdrag
med eksisterende vannkraftutbygging, gjennom blant annet oppfølging
av vanndirektivet og ved vilkårsrevisjonene. Komiteen deler
regjeringens oppfatning i meldingen om at vannkraften representerer
en betydelig miljøpåvirkning i norske vassdrag. Komiteen viser
til at vannkraftkonsesjonene som nå skal revideres, ble gitt uten
de miljøvilkår som er vanlige i mer moderne konsesjoner, og at målsettingen
med revisjonen må være å bedre miljøtilstanden i vassdragene.
Komiteen viser til
at regjeringen i stortingsmeldingen varslet at den ønsker å sette
ned en ekspertgruppe som skal se på konsesjonskraften og konsesjonsavgiften. Komiteenviser til at konsesjonsordningene har
stor økonomisk betydning for kommunesektoren.Komiteenviser til at formålet med konsesjonsordningene
er å sikre vertskommunene en andel av verdiskapningen som vannkraftutbyggingen
gir opphav til, og vertskommunene bidrar gjennom avståelse av naturressurser
til denne verdiskapningen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og
Sosialistisk Venstreparti,mener
at dagens konsesjonsordninger fungerer etter intensjonen, og mener
derfor et utgangspunkt for en eventuell gjennomgang av ordningene
i et ekspertutvalg må gjøres innenfor en provenynøytral ramme for
alle berørte.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til statsråd Tord Liens brev til komiteen av 2. juni 2016,
hvor det fremgår at det ikke vil være hensiktsmessig å sette ned
en ekspertgruppe på de gitte premisser, men at departementet vil
se på eventuelle forbedringer og forenklinger, og slutter seg til
dette.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser
til forslaget om å nedsette et ekspertutvalg som skal gjennomgå
konsesjonskraftordningen. Disse medlemmer vil understreke
viktigheten av at den norske vannkrafttradisjonen videreføres, slik
at lokalsamfunn som stiller sine naturressurser til disposisjon
for vannkraftproduksjon, får en del av skatteinntektene. Inngrep
i naturen skal gjøres med forståelse og aksept fra berørte lokalsamfunn
også med endret teknologi for utnytting av vannkraft.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen videreføre konsesjonskraftordningen
slik den er i dag.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne understreker at
det skal være et mål om at kommuner og fylkeskommuner opprettholder
sine inntekter, og at det bør foreslås ordninger som gir tilsvarende
kompensasjoner når det gjelder vindkraft.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til svar
2. juni 2016 fra statsråd Tord Lien til energi- og miljøkomiteen.
Her heter det:
«Dersom mandatet til en eventuell ekspertgruppe snevres
inn i den retningen komiteens spørsmål antyder, mener jeg det ikke
har noen hensikt med en ekspertgruppe med bred deltakelse nå. Jeg
vil da vurdere hvordan departementet kan se nærmere på eventuelle
forbedringer og forenklinger.»
Disse medlemmer konstaterer at
regjeringen fremmet forslaget om en ekspertgruppe for å foreslå
endringer som ville kunne ha store negative konsekvenser for de
kommuner og fylkeskommuner som i dag har kraftinntekter. Disse
medlemmer merker seg at flertallet nå, i stedet for å støtte
nedsettelsen av en slik ekspertgruppe, overlater til regjeringen
å ta initiativet til «forbedringer og forenklinger» i ordningen
med konsesjonskraft og konsesjonsavgifter. Disse medlemmer er
bekymret for om dette betyr at regjeringen har tenkt å angripe ordningen
med konsesjonskraft gjennom såkalte «forbedringer og forenklinger»
i stedet for å gå veien om et ekspertutvalg. Disse medlemmer er
bekymret for at dette innebærer at regjeringen uansett vil sette ordningen
med konsesjonskraft og konsesjonsavgifter i spill, noe disse
medlemmer vil advare sterkt mot.
Komiteen mener det
er viktig å legge til rette for en langsiktig utvikling av lønnsom
vindkraft. Norge har gode vindressurser, og vindkraften har en produksjonsprofil
som er godt tilpasset det norske forbruket over året. Komiteen viser
til at Stortinget har vedtatt gunstigere avskrivningsregler for vindkraft,
og at det er tatt forbehold om at reglene først kan tre i kraft
når ESA har godkjent dette som lovlig statsstøtte.
Komiteen viser til at vindkraftanlegg
er arealkrevende, og det er nødvendig med gode avveininger av viktige
miljø- og samfunnshensyn ved konsesjonsbehandling. Miljøutfordringene
i forbindelse med vindkraft er i stor grad knyttet til verdifulle
naturtyper, fugleliv og landskap. Samtidig båndlegger vindkraftkonsesjoner
store areal i kommunene de er lokalisert i, og dette kan skape konflikt
lokalt.
Komiteen viser til at regjeringen
ønsker å stramme inn praksis for behandling av søknader om utsatt
frist for idriftsettelse for vindkraftkonsesjoner, ved å begrense
videreføringen av konsesjoner som er gitt der det ikke er utsikter
til å få realisert prosjektet innenfor en rimelig tidshorisont. Komiteen støtter dette,
da urealiserte vindkraftkonsesjoner båndlegger areal i kommunene
og derfor vil kunne bidra til at lokale konflikter opprettholdes.
Komiteen mener det er viktig
at lokalsamfunn får ta del i verdiskapingen som skjer ved etableringen av
vindkraft. Komiteen mener det vil være hensiktsmessig
å vurdere rammebetingelsene for vindkraftproduksjon og hvordan disse
kan utformes, slik at berørte lokalsamfunn sikres en andel av verdiskapingen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, mener at for å dempe
konfliktnivået ved utbygging av vindkraft, er det fornuftig å innføre
en nasjonal ramme for vindkraft. Innføringen av en nasjonal ramme
for vindkraft vil bidra til å dempe konflikter, sikre at de beste
vindkraftlokalitetene blir valgt og gi en forutsigbarhet for både lokalsamfunn
og utbyggere.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at innføringen av en nasjonal ramme for vindkraft er en for
snever tilnærming til vindkraftutbygging. Disse medlemmer mener det
er mer hensiktsmessig å utvide samla plan til å også omfatte vindkraft.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Miljøpartiet De Grønne mener at de nye vindkraftprosjektene
må avstemmes opp mot muligheter for næringsutvikling, verdiskapning,
sysselsetting, virkninger for kraftsystemet som helhet og nettstruktur
på den ene siden, og de samlede miljøkonsekvensene og samfunnsinteressene
en utbygging medfører på den andre siden. Disse medlemmer mener
det bør utarbeides en helhetlig plan for vindkraft, som må legges
til grunn for utbygging av vindkraft i Norge. Planen bør gi en oversikt over
hvilke miljøkonsekvenser både gjennomførte og nye prosjekter samlet
vil få for naturmangfoldet, dyrelivet og betydningen for friluftsliv
m.m., slik at de nye vindkraftprosjektene kan avstemmes mot de ulike
samfunnsinteressene nevnt ovenfor, og miljøhensynene.
Disse medlemmer mener at den
helhetlige planen for vindkraft bør inngå i en ny samla plan som omfatter
både vind- og vannkraft.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk
Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne har merket seg at
fylkene som har utarbeidet godkjente planer for vindkraft, har lagt
ulike hensyn til grunn for utvelgelsen av områder for utbygging,
og at dette har gitt planene ulik kvalitet. Disse medlemmer har
merket seg at i Meld. St. 25 (2015–2016) har regjeringen varslet
at de vil utarbeide en nasjonal ramme for vindkraft, og at berørte
departementer sammen med Olje- og energidepartementet skal utarbeide
en ramme for konsesjonsbehandling av vindkraft på land.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
med et forslag til en metode som ivaretar hensyn til kunnskapsgrunnlag,
føre-var-prinsippet og økosystemtilnærming ved etablering av nasjonale rammer
for vindkraft.»
Disse medlemmer har merket seg
at regjeringen foreslår å avvikle tematiske konfliktvurderinger,
og at behovet for slike vurderinger bør kunne dekkes innenfor rammen
av konsesjonsbehandling. Disse medlemmer er enig
i at dagens system for tematiske konfliktvurderinger ikke er godt
nok. Det er derimot viktig at det nye foreslåtte systemet ivaretar
naturmangfoldlovens § 10 om økosystemtilnærming og samlet belastning.
Disse medlemmer mener at hensynet
til naturverdier og biologisk mangfold bør være et avgjørende kriterium
for valg av områder. Disse medlemmer mener derfor
at naturhensyn må vektes langt tyngre enn regjeringen gir uttrykk
for i stortingsmeldingen. Det må settes strenge og klare kriterier
for hvilken miljøpåvirkning som kan godtas.
Komiteens medlem fra Miljøpartiet De
Grønne ønsker fortrinnsvis en nasjonal plan for vindkraft,
men mener en nasjonal ramme bør kunne fylle omtrent de samme funksjonene
hvis den utformes riktig. Dette medlem mener det
er positivt at regjeringen vil etablere en nasjonal ramme for vindkraft
som peker ut bestemte områder som vurderes som egnet for vindkraft.
Det er viktig at det utarbeides en metode som ivaretar hensyn til
kunnskapsgrunnlag, føre-var-prinsippet, og økosystemtilnærming/samlet
belastning ved utvikling av nasjonale planer for vindkraft.
Komiteen viser til
at det i havenergilova, som trådte i kraft i 2010, fremgår at etablering
av fornybar energiproduksjon til havs utenfor grunnlinjen i større skala,
kun kan skje etter at staten har åpnet bestemte geografiske områder
for søknader om konsesjon. For at et område til havs skal kunne
åpnes for vindkraft, må det først gjennomføres en konsekvensutredning. Komiteen viser
til at NVE har gjennomført en konsekvensutredning av 15 områder
for vindkraft til havs, og pekt på fem områder som burde åpnes først.
Komiteen mener at Norge kan bidra
med teknologiutvikling innenfor havvind, og mener derfor det er
viktig å styrke satsingen på forskning innenfor dette området. Demonstrasjonsprosjekter
på havvind er svært interessante i et teknologiutviklingsperspektiv,
også knyttet opp mot olje- og gassvirksomhet offshore. Statoil søkte
i 2015 om konsesjon for å flytte demonstrasjonsanlegget Hywind utenfor
Karmøy, til Valemonplattformen vest for Sognefjorden.
Komiteen viser til at det er
gode muligheter for norske bedrifter som leverandører av teknologi og
tjenester til internasjonale markeder. Komiteen mener
at demonstrasjonsprosjekter i norske havområder kan bidra til at
norske aktører får viktig erfaring og kan bidra til innovasjon og
utvikling av ny teknologi.
Komiteen viser til at Stortinget
i forbindelse med behandling av Innst. 70 S (2015–2016) vedtok at
det skal legges frem en strategi som bidrar til realisering av demonstrasjonsprosjekter
for flytende havvind og andre former for havbasert fornybar teknologi,
og at man skal se på mulighetene for norsk leverandørindustris utvikling
innenfor fornybar energiproduksjon.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet
De Grønne, mener at en eventuell utbygging av storskala havvind
i Norge skal være markedsmessig lønnsom. Å bygge ut storskala havvind
i Norge er krevende, da et stort kraftoverskudd på fornybar kraft
har ført til lave kraftpriser og derfor lav lønnsomhet i kostnadskrevende
havvindprosjekt. Både vannkraft og vindkraft på land kan bygges
ut til en vesentlig lavere kostnad. Dette gjør at utbygging av storskala
havvind i Norge er lite realistisk på nåværende tidspunkt.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og
Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at meldingen inneholder
gode beskrivelser av forskningsinnsatsen og prosjekter for økt kunnskap
om veien fra forskning til marked for havvindteknologi.
Dette flertallet foreslår:
«Stortinget ber regjeringen senest i 2017 sørge for
en støtteordning til realisering av demonstrasjonsprosjekt for flytende
havvind og andre former for havbasert fornybar teknologi.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser
til Innst. 70 S (2015–2016) og Innst. 9 S (2015–2016), der en samlet
komité ba regjeringen i forbindelse med energimeldingen om:
«…å legge frem en strategi som bidrar til realisering
av demonstrasjonsprosjekter for flytende havvind og andre former
for havbasert fornybar teknologi, og ser på mulighetene for norsk
leverandørindustris utvikling innenfor fornybar energiproduksjon.»
Disse medlemmer kan ikke se at
regjeringen har fulgt opp Stortingets vedtak. Regjeringens presumptive
strategi viser til at utbygging av vindkraft til havs i større skala
ikke er realistisk i Norge på kort til mellomlang sikt, og at satsing
på lønnsom kraft innebærer at en rekke vann- og vindkraftprosjekter
skal bygges ut først. Regjeringen viser deretter til allerede eksisterende
virkemidler.
Disse medlemmer kan ikke se at
dette er en strategi som følger opp Stortingets vedtak, og ber derfor
regjeringen komme tilbake til Stortinget i løpet av høsten 2016
med en havvindstrategi.
Disse medlemmer foreslår:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
i løpet av høsten 2016 med en havvindstrategi.»
«Stortinget ber regjeringen bidra til realisering
av minst en fullskala demonstrasjonspark for flytende havvind i
Norge innen 2020.»
«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet
for 2017 legge frem en strategi for realisering av demonstrasjonsprosjekter
for flytende havvind, og at det bevilges midler til dette formål
i budsjettet for 2017.»
«Stortinget ber regjeringen utrede hvordan Norge
kan bli en betydelig aktør innenfor offshore vindkraft. Utredningen
forutsettes å svare på mulighetene for å bygge opp et hjemmemarked
for å sikre næringsutvikling innenfor denne sektoren. Etablering av
et nordsjønett og samspill med petroleumssektoren forutsettes også
inkludert.»
Disse medlemmer vil understreke
at et offshore demonstrasjonsprosjekt vil være et positivt bidrag
til norsk forskningsaktivitet på offshore vindkraft. Dette er spesielt
viktig i dagens situasjon, hvor dagens offshore forskningssenter
for fornybar energi (FME) – NORCOWE – ikke får videreført støtten. Offshoresatsingen
blir heller ikke videreført i andre FME-er. Disse medlemmer vil
vise til at dette ikke er tilstrekkelig. Det vil være behov for
en ytterligere satsing på offshore vindkraft. Skal vi være med i
dette store markedet, er det viktig å være med fra starten. Danmarks
og Storbritannias erfaringer med den industrielle viktigheten i
å være med på å bygge opp et slikt marked understreker dette.
Disse medlemmer vil derfor be
regjeringen komme tilbake til Stortinget med en strategi for norsk offshore
vindkraftsatsing. Disse medlemmer legger til grunn
at regjeringen i en slik strategi tar utgangspunkt i at Norge skal
bygge opp et ledende offshore vindkraftmiljø, som bidrar til å skape
arbeidsplasser og nye næringsmuligheter. Disse medlemmer ser
positivt på at Statoil i 2015 søkte om å flytte Hywind til Valemonplattformen. Disse medlemmer mener
at mulighetene for å knytte havvindproduksjon til petroleumsindustrien
på norsk sokkel kan være et viktig ledd i arbeidet med å redusere
kostnader og utvikle teknologi for fremtidig havvind.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til dette medlems alternative statsbudsjett for 2016,
der dette medlem foreslo å avsette 50 mill. kroner
og 400 mill. kroner i tilslagsfullmakt til å realisere en demonstrasjonspark for
offshore havvind.
Komiteen viser til
at solenergi kan benyttes i et større omfang enn i dag, både i form
av solfangere som produserer varme, og solceller som produserer strøm. Komiteen har
merket seg at prisen på solceller har falt betydelig, slik at det
i mange tilfeller er aktuelt å produsere egen elektrisitet. Komiteen vil også
peke på at bruk av solenergi er en klimavennlig form for energiproduksjon,
som ikke medfører naturinngrep hvor både strøm og varme produseres
der den skal brukes. Komiteen mener at støtteordninger
og offentlige innkjøp kan bidra til å øke markedet.Komiteen har
merket seg at det er økende aktivitet og eksport fra norske fornybarselskaper,
også innenfor solenergi, selv om hjemmemarkedet er lite.
Komiteen viser til at solenergi
har et potensial til å bli en av de viktigeste fornybare energikildene
i verden. Utnyttelse av solenergi baserer seg på bærekraftige og
miljøvennlige løsninger. Teknologien er veldokumentert med en betydelig
internasjonal industri i sterk vekst. Komiteen mener
solenergi kan bli en viktig industriell pilar i Norge, hvor formålet
er å eksportere solenergisystemer til et globalt voksende marked.
Energien fra sola kan slik utnyttes på mange måter, men komiteen ser
at det er viktig at det utvikles og tas i bruk teknologi i Norge
som kan omdanne solenergien til varme eller elektrisitet. I Norge
kan, slik komiteen ser det, solvarme bli konkurransedyktig
med elektrisitet til vann- og boligoppvarming.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser
til at det i andre europeiske land er adskillig mer utbredt med
solceller i private husholdninger enn i Norge. Disse medlemmer ønsker
derfor å stimulere til at det etableres et marked for solenergi
i private husholdninger i Norge, og spesielt bygge opp kompetanse
på installasjon, og dermed redusere installasjonskostnadene.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen, med henvisning
til dagens ordning til solenergi under Enova, utrede ulike tiltak
til å stimulere til økt produksjon av solenergi i Norge, og framlegge
en plan for dette i løpet av våren 2017.»
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk
Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne mener det er viktig
å engasjere husholdningene i det grønne skiftet. Disse medlemmer mener
derfor det er nødvendig å sette et fornybarmål for husholdningenes
bidrag til fornybarproduksjon.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fastsette et mål
om at det skal produseres totalt 0,5 TWh fra soltak på husholdninger
innen 2020 og gi Enova i oppgave å sikre at målet nås.»
Disse medlemmerviser
til at det er tilstrekkelig med solkapasitet til å utvikle et hjemmemarked for
solenergi i Norge. Disse medlemmer ber regjeringen
legge til rette for at solenergi blir en del av den norske energimiksen
fremover, slik at norske forsknings- og næringsaktører kan posisjonere
seg ytterligere i det voksende internasjonale solmarkedet.
Disse medlemmer mener at det
må settes et mål for produksjon av solenergi i Norge på 5 TWh i året
innen 2030.
Disse medlemmer ønsker at Enova
skal ha ansvar for å gjennomføre en teknologispesifikk støtteordning
på distribuert produksjon, som en dynamisk investeringsstøtte som
fører til at tilbakebetalingstiden er mellom 10–20 år, og i henhold
til årlige måltall basert på mål for 2030. Disse medlemmer mener
det bør vurderes om Enova også må kunne støtte næringsaktører som
vil produsere strøm fra fornybar energi til eget forbruk og som
ikke nødvendigvis er koblet til nettet.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede og fremme forslag
for Stortinget for hvordan energiloven må endres for å tilpasse
den til et endret kraftmarked med større grad av desentralisert
strømproduksjon.»
Disse medlemmer har merket seg
behovet for en systematisk gjennomgang av tiltak og virkemidler
som kan bidra til å sørge for at solenergi blir en del av den norske
energimiksen og en viktig del av norsk næringseksport.
Disse medlemmer ønsker at nye
og rehabiliterte næringsbygg, både private og offentlige, i større
grad skal benyttes til bygningsintegrert energiproduksjon, og at
dette skal vurderes i forbindelse med byggesøknader og -tillatelser.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
med en strategi for solenergi, som legger til rette for utvikling
av et hjemmemarked for solenergibruk, og for at norske leverandører
og næringsaktører får posisjonert seg i et globalt marked.»
«Stortinget ber regjeringen sette et mål på
5 TWh produsert strøm og varme generert fra sol.»
«Stortinget ber regjeringen innføre en dynamisk investeringsstøtte
for solceller og solfangere i næringsbygg, borettslag og husholdninger,
som gir 10–20 års tilbakebetalingstid (gjennom Enova).»
Komiteen ber regjeringen
vurdere hvordan tilknytningsplikten for fjernvarme i plan- og bygningsloven
skal videreføres, og viser i den anledning til Innst. 248 S (2015–2016)
og vedtak 642, hvor flertallet ber «regjeringen innføre en bestemmelse
slik at der hvor kommuner har vedtatt tilknytningsplikt til fjernvarmeanlegg
etter plan- og bygningsloven § 27-5, kan kommunen vedta at nye bygninger
utstyres med varmeanlegg slik at fjernvarme kan nyttes».
Komiteen mener flertallets vedtak
må forstås slik at Stortinget har avklart at kommunene fortsatt har
mulighet til å bruke tilknytningsplikten.
Komiteen viser også til vedtak
644 i samme innstilling, og mener det er nødvendig at kravet innføres
så raskt som mulig i byggteknisk forskrift av hensyn til forutsigbarhet
i bransjen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet,
Venstre og Sosialistisk Venstreparti, mener at fjernvarme
kan spille en viktig rolle for å ta vare på tilgjengelig overskuddsvarme
fra industri, bygg, energigjenvinning, datasentraler m.m. i fremtidens
sirkulære økonomi.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Venstre, viser til at regjeringen foreslår å avvikle
konsesjonssystemet for fjernvarme etter energiloven, og slutter
seg til dette. Dette flertallet har merket seg til
at regjeringen mener at energifaglige reguleringsbehov for fjernvarmeanlegg
kan sikres gjennom generelle regler etter energiloven. Dette
flertallet deler denne vurderingen, og ber samtidig regjeringen
legge til rette for at fjernvarmesektoren har gode rammevilkår etter
energiloven.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønneviser til at fjernvarme utnytter overskuddsvarme, og
dermed frigjør elektrisitet som kan brukes til elektrifisering av
andre sektorer, som f.eks. transportsektoren. Disse medlemmer viser
til at regjeringen legger opp til å fjerne konsesjonsordningen for
fjernvarme etter energiloven. Disse medlemmer vil peke
på at å fjerne konsesjonsordningen for fjernvarme ikke vil føre
til forenkling, men derimot en mer fragmentert og arbeidskrevende
behandling, ettersom konsesjonsordningen i dag håndteres effektivt gjennom
1,5 stilling i NVE.
Disse medlemmer viser til at
fjernvarme utnytter overskuddsvarme som ellers går til spille og frigjør
elektrisitet til andre formål. Fjernvarme er i dag en viktig del
av energiforsyningen, og har bidratt vesentlig til utfasing av fossil
olje til oppvarmingsformål.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen videreføre dagens konsesjonsordning
for fjernvarme etter energiloven.»
Komiteen vil peke
på Statkrafts viktige rolle for å utvikle ny fornybar energi også
internasjonalt.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne mener
det er nødvendig å styrke rollen som Statkraft kan spille for å
fungere som et lokomotiv for utvikling av bl.a. en norsk havvindklynge.
Disse medlemmer ber regjeringen
bidra til å sikre selskapet en aktiv rolle i havvinddsatsingen gjennom
å la selskapet beholde en større andel av utbyttet for å kunne gjennomføre
en offensiv havvindsatsing. Et redusert utbytte må følges av et
tydelig styringssignal om å ta et større ansvar for å trekke med
seg andre norske selskaper i sin utvikling av havvindressursene
i nordsjøbassenget.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen opprettholde og
forsterke utenlandssatsingen til Statkraft gjennom en forutsigbar
og stabil utbyttepolitikk over tid.»
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk
Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen la Statkraft beholde 1,45
mrd. kroner hvert år i tre år fra 2017 til 2019, for å kunne muliggjøre
selskapets havvindstrategi for utvikling og utbygging av felt på
britisk sokkel.»
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti har klare forventninger til
at Statkraft har en sterk forankring i de områdene hvor vann- og
vindkraft blir produsert. Dette må reflekteres i hvordan Statkrafts arbeidsplasser
fordeler seg. Disse medlemmer registrerer at en betydelig
andel av Statkrafts administrasjon befinner seg i Oslo, og mener
at en større andel av selskapets arbeidsplasser bør lokaliseres
ut i distriktene.
Komiteen mener det
er viktig å legge til rette for lønnsom utnyttelse av de fornybare
energiressursene våre, og samtidig støtte opp under utviklingen av
ny teknologi.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet
De Grønne, viser til at utviklingen av fremtidens energisystemer
må skje på en måte som ikke svekker verdien av de fornybare energiressursene.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
vil legge til rette for et kraftmarked der kraftproduksjonen bygges
ut etter lønnsomhet basert på prissignaler. Det nordiske kraftmarkedet
ligger an til å ha et stort kraftoverskudd i mange år fremover,
og lønnsomheten for eksisterende fornybarproduksjon er i dag under
press. Fremover bør fokuset være på å ta kraften i bruk gjennom
avkarbonisering og industriutvikling.
Dette flertallet mener det ikke
bør innføres nye mål under elsertifikatsystemet etter at fristen
under det eksisterende systemet løper ut i 2021. Elsertifikatordningen
bidrar til å øke den fornybare kraftproduksjonen, men stimulerer
ikke nevneverdig til teknologiutvikling, og ordningen innebærer
i realiteten kun støtte til kjent teknologi.
Dette flertallet viser til at
regjeringen i meldingen slår fast at dagens elsertifikatordning
ikke planlegges videreført fra 2021, og at dette gir rom for mer
teknologispesifikke støtteordninger. Dette flertallet slutter
seg til forslaget om å avvikle elsertifikatordningen. Dette
flertallet viser til at utfasing av fossil energibruk, økt
satsing på kraftkrevende industri i Norge, økte forbindelser til
resten av Europa, og et felles nordisk marked som kan endre seg,
taler for fortsatt utvikling av fornybare energiprosjekter i Norge,
med minst mulig skade på norsk natur.
Dette flertallet viser til sine
merknader om Enova som et kraftfullt virkemiddel i klimapolitikken. Dette
flertallet mener det er fornuftig med en dreining i oppmerksomheten
i energipolitikken fra støtte til kjente produksjonsteknologier,
over mot innovasjon og utvikling av nye energi- og klimaløsninger
tilpasset fremtiden, og mener at dette i stor grad vil ivaretas
av et styrket Enova i samspill med andre virkemidler.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne støtter avvikling
av elsertifikatordningen – under forutsetning av at det samtidig opprettes
en ny teknologirettet ordning som trer i kraft før 2021. For å sikre
forutsigbarhet bør ordningen være utredet og behandlet i 2018. Disse
medlemmer vil peke på at den globale omstillingen til fornybarsamfunnet
vil utløse stor etterspørsel etter fornybar energi i Europa.
Disse medlemmer mener at en ordning
for stimulering av økt fornybarproduksjon etter 2020 må kombineres
med en klar plan for innenlandsk bruk og eksport av slik energi.
Energimeldingen svarer ikke på dette.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne foreslår:
«Stortinget ber regjeringen våren 2017 fremme en
sak for Stortinget med forslag til ny ordning for støtte til ny
fornybar energi for å erstatte dagens ordning med grønne sertifikater.
Ordningen skal bidra til teknologiutvikling, kraftproduksjon og
markedsmuligheter for norsk teknologi.»
Disse medlemmer mener at et nytt
regime for utbygging av fornybar energi må stimulere til teknologiutvikling
og bærekraftig næringsliv. Den teknologinøytrale innretningen på
dagens system har ført til at kun moden teknologi drar nytte av
grønne sertifikater.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne mener
målrettede virkemidler for å teste, utvikle, introdusere og modne
nye teknologier i markedet må være et hovedformål med et nytt regime.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti foreslår:
«Stortinget går imot å avvikle ordningen med grønne
sertifikater, inntil en ny ordning for produksjon av ny fornybar
energi er på plass.»
Dette medlem går imot å avvikle
dagens sertifikatordning inntil en ny ordning for produksjon av 10-20
TWh ny fornybar kraft innen 2030 er på plass.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen sikre at en ny ordning for
støtte til ny fornybar energi skal ha et forpliktende mål om opptrapping
av ny fornybar produksjon på 10–20 TWh innen 2030 utover sertifikatmålet
for 2021.»
Komiteen viser til
at utbygging av fornybar energi bidrar til god forsyningssikkerhet
og er viktig for å nå målet om lavutslippssamfunnet, samtidig som
fornybar energi er et viktig grunnlag for bærekraftig økonomisk
vekst.
Ved konsesjonsbehandlingen av energitiltak vil komiteen understreke
at fordelene med en kraftutbygging skal veies opp mot ulemper for
ulike miljø- og brukerinteresser, og at de samlede fordelene for samfunnet
skal overstige ulempene.
Komiteen vil peke på at arbeidet
for å restaurere ødelagt natur blir en helt nødvendig del av arbeidet
for å innfri norske naturvern- og naturmangfoldmål, og for å videreutvikle
norsk natur som en ressurs for turisme, reiseliv og lokale arbeidsplasser. Komiteen vil
i denne forbindelse vise til Naturmangfoldmeldinga og Stortingets
Innst. 294 S (2015–2016), der et enstemmig storting slår fast at:
«Restaurering av forringet natur er et viktig tiltak for å stanse tapet
av naturmangfold», og der regjeringen bes «klargjøre hva som er
god tilstand og hvilke arealer som er å regne som forringede økosystemer,
og trappe opp arbeidet med å bedre tilstanden i økosystemene, med
sikte på at 15 pst. av de forringede økosystemene skal være restaurert
innen 2025». Komiteen vil peke på at Stortinget her
tar sikte på et ambisiøst mål for restaurering av natur i samsvar
med våre internasjonale forpliktelser i Aichi-mål 15, om restaurering
av økosystemer.
Komiteen viser til at målene
i naturmangfoldloven, og Meld. St. 14 (2015–2016) Natur for livet
– Norsk handlingsplan for naturmangfold, skal legges til grunn for
planlegging og utbygging av fornybar energiproduksjon. De nasjonale
målene for naturmangfold tilsier at det skal være god tilstand i
økosystemene, at ingen arter eller naturtyper skal utryddes og at
et representativt utvalg av norsk natur skal ivaretas.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at regjeringen i meldingen varsler en rekke endringer
som vil forenkle, effektivisere og styrke lokaldemokratiet og bidra til
mindre byråkrati. Flertallet er positive til dette, og
mener det kan gjøre det enklere og ta krafta i bruk og bidra til
økt produksjon av fornybar energi.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk
Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser til at det
er viktig med fortsatt utbygging av fornybar kraft og at det er
viktig å legge til rette for opprustning av eldre vannkraftverk.
Utvidelse må vurderes i ordinær konsesjonsbehandling innenfor rammene
satt av en økosystembasert forvaltning.
Disse medlemmer mener at utbygging
og nedbygging av natur i fremtiden må pålegges høyere naturvernkrav.
Det innebærer at prosjekter og inngrep som har vært basert på gamle
og utilstrekkelige naturvernkrav må oppgraderes til moderne krav
når det er naturlig å revidere tillatelser, konsesjoner og liknende.
Innenfor industrisektoren er dette etablert praksis. En bedrift
som skal bygge nytt vil måtte bygge etter moderne miljø- og forurensningsstandarder
– ikke etter kravene som lå til grunn for det gamle anlegget. I
vannkraftsektoren er deler av produksjonen fortsatt basert på naturvernkrav
fra 1930- og 50-tallet. Et av de restaureringsprosjektene som åpenbart vil
gi størst naturgevinst, er å bruke vilkårsrevisjonene til å oppgradere
naturvernstandarden i de eldste vannkraftkonsesjonene til moderne
nivå. Naturgevinsten ved å tilbakeføre vann og levende vassdragsnatur
i tørre elvestrekninger kan være meget stor. Slike elvestrekninger
vil grovt sett reetablere seg som levende elveøkosystemer med svært
lite behov for aktive og dyre tiltak.
Disse medlemmer mener at det
bør etableres et kunnskapsgrunnlag, som viser hvor gevinsten av
restaurering av elvestrekninger med lite eller svært lite økt vannføring
vil være størst i forhold til tap av kraftproduksjon.
Disse medlemmer vil understreke
at det ikke er ønskelig med restaureringstiltak som gir vesentlig
redusert produksjon av regulerbar kraft fra store anlegg. Det bør
produseres mer fornybar energi i Norge, men dette er et langsiktig
behov som må møtes på en systematisk måte basert på planmessig nærings-,
klima- og naturvernpolitikk. En viss reduksjon i produksjonen i
enkelte vassdrag er ikke et kortsiktig problem i en situasjon der
Norge har stort kraftoverskudd. Et slikt tap vil delvis kunne kompenseres
med nye natur- og miljøvennlige utbygginger og teknologier, ved
å utnytte Norges store urealiserte energi effektiviseringspotensial.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen utarbeide en liste over
de 10 prosjektene som vil gi størst gevinst for natur, friluftsliv
og lokalsamfunn med lavest mulig krafttap.»
Komiteens medlem fra Miljøpartiet De
Grønne viser til at i fremtidig utbygging av fornybar energi
må kravene til bevaring og restaurering av norsk natur styrkes betydelig.
Komiteen mener det
er viktig å ivareta og bruke naturens egen flomdempende kapasitet. Komiteen mener
konsesjonsbehandling for kraftutbygging over 1 MW i vernede vassdrag
skal forelegges Stortinget og kun vurderes i de tilfeller der andre flomdempende
tiltak er utprøvd, liv og helse står på spill og verneverdiene ikke
vil påvirkes nevneverdig.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, viser til at Verneplan
for vassdrag omfatter 389 vassdrag, disse utgjør et representativt
utsnitt av norsk vassdragsnatur. Dette innebærer at det ikke kan
gis konsesjon til større kraftprosjekter i disse vassdragene, unntaket
er mini- og mikrokraftverk med inntil 1 MW installert effekt (3 MW
i Bjerkreimsvassdraget), som kan gis konsesjon dersom de ikke kommer
i konflikt med verneverdiene.
Flertallet vil understreke at
verdiene i vernede vassdrag skal ivaretas gjennom bestemmelser i vannressursloven,
naturmangfoldloven og etter plan- og bygningsloven. Flertallet understreker
at verneplanen er en bindende instruks, vedtatt av Stortinget, som
innebærer at det ikke gis konsesjon til vannkraft i vernede vassdrag.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Venstre, støtter imidlertid at det i forbindelse med
forebygging av flom i spesielt utsatte flom- og skredområder kan
være aktuelt å igangsette tiltak, herunder konsesjonsbehandling,
også i verna vassdrag.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet forutsetter
da at andre flomforebyggende tiltak er utredet først. Slike tiltak
kan være en beskyttelse og restaurering av naturtyper som våtmarker,
elvesletter, myrer og flommark, som har stor evne til å fordøye
betydelige mengder med vann, samt beskyttelse og restaurering av
skog i bratt terreng, kantsoner og andre områder som er viktige
for å hindre erosjon.
Disse medlemmer viser til at
for å kunne ta vare på verneverdiene bedre, også i forhold til andre typer
inngrep enn vannkraftutbygging, er det viktig at de rikspolitiske
retningslinjer for vernede vassdrag legges til grunn for konsesjonsbehandlingen.
Disse medlemmer mener det vil
være behov for å utarbeide en nasjonal plan for å styrke naturens
evne til å begrense flom- og skredskader.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge for at ved
en eventuell konsesjonsbehandling med tanke på kraftutbygging i
verna vassdrag, skal saken før konsesjonsbehandling påbegynnes,
forelegges Stortinget, og vurderes når andre flomdempende tiltak
er vurdert som utilstrekkelig og verneverdiene ikke vil påvirkes nevneverdig.»
Komiteens medlem fra Miljøpartiet De
Grønne mener regjeringen bør vurdere å styrke Miljødirektoratets
rolle i den kunnskapsbaserte forvaltningen av norske vassdrag, og
gjøre direktoratet til overprøvingsorgan ved eventuelle reguleringer og
utbygginger som er motivert av behov for flomvern. Dette
medlem vil understreke at de viktigste flomdempende tiltakene
er fremsynt lokal samfunnsplanlegging, som gjør at det ikke bygges
ut boligstrøk og annen infrastruktur i områder som kan bli flomrammet
i en fremtid med risiko for hyppigere flommer.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at resterende prosjektportefølje i Samla plan er liten,
og at planen ikke er oppdatert siden siste behandling i Stortinget
i 1993. Flertallet mener at dette tilsier at informasjonen
om prosjektene er utdatert. Flertallet viser også
til at det generelle kunnskapsgrunnlaget om miljøforholdene i vassdrag
er betydelig forbedret siden Samla plan ble opprettet. Flertallet peker blant
annet på at arbeidet med regionale vannforvaltningsplaner etter
vanndirektivet medførte omfattende kartlegging av miljøtilstanden
i norske vassdrag.
Flertallet mener at Samla plan
bør avvikles i sin nåværende form og at alle større vannkraftprosjekter,
i vassdrag som ikke er vernet, konsesjonsbehandles på ordinær måte
med melding, konsekvensutredning og søknad. Flertallet understreker
at relevant kunnskap som ble innhentet ved opprettelsen av Samla
plan skal tas med videre i fremtidige mulige konsesjonsbehandlinger.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne mener
intensjonene i Samla plan bør videreutvikles. Dette for å sikre
en helhetlig oversikt og prioritering av planlagt energiutbygging,
samtidig som verdifulle naturverdier sikres.
Disse medlemmer mener det er
hensiktsmessig å rangere utbyggingsprosjekter ut fra noen fastlagte
kriterier, for å sikre samfunnsmessig god utnyttelse av naturressursene
og allerede eksisterende infrastruktur, samt å dempe konfliktnivå.
Disse medlemmer mener at Samla
plan bør erstattes med en helhetlig strategisk plan som ser vind,
vann og nettinvesteringer i sammenheng, og at Stortinget får anledning
til å ta stilling til et slikt planverk jevnlig.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem en helhetlig
Samla plan som ser vind, vann og nettinvesteringer i én sammenheng.»
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser
til at Samla plan for vassdrag ble etablert i perioden 1986–1993 og
behandlet i Stortinget gjennom tre stortingsmeldinger. Samla plan
legger grunnlag for en helhetlig, nasjonal forvaltning av Norges
vassdrag, og gir Stortinget mulighet til å vurdere ulike utbyggingsprosjekter
og rangere dem ut fra konfliktpotensial og kraftverksøkonomi. I
motsetning til regjeringen mener disse medlemmer at
Samla plan fortsatt vil være nyttig i arbeidet med å forvalte norske
vassdrag. Disse medlemmer vil derfor gå imot forslaget om
avvikling, og beholde ordningen med at alle store vannkraftprosjekter
må gjennom en egen «Samla plan-vurdering» før konsesjonsbehandlingen
kan starte.
Komiteen mener at
et velfungerende og moderne energisystem er avgjørende for utviklingen
av lavutslippssamfunnet. Komiteen mener det er viktig
å legge til rette for lønnsom produksjon av fornybar energi i Norge.
Samtidig skal energibruken bli mer effektiv og klimavennlig. Store
deler av energiforsyningen vår er allerede basert på fornybare energikilder.
Norge har i dag tilnærmet utslippsfri kraftsektor. Bruk av energi
til transport, industri, olje- og gassutvinning og til oppvarming
gir imidlertid fortsatt utslipp av klimagasser.
Komiteen mener det
blir viktig å utvikle og tilrettelegge energisystemer for en mer
effektiv og klimavennlig bruk av energi i alle samfunnssektorer. Det
blir viktig å legge til rette for energieffektivisering. I Norge
bidrar energieffektivisering i mindre grad til redusert klimagassutslipp
enn i land der energiforsyningen i større grad er basert på kullkraft
og andre fossile energikilder. Effektiv bruk av energi vil likevel
bidra til et mer økonomisk og miljømessig bærekraftig energisystem.
Komiteen mener videre at det
er viktig å få effektivisert energibruken i bygg. Energibruken i
bygningsmassen påvirkes av energiprisene, men også av de sentrale
myndighetenes gjennomgang av byggeforskrifter, energiavgifter og
krav til energieffektive apparater.
Komiteen ser at det også er rom
for å redusere klimautslippene fra industrien. Enova skal ha et
bredt tilbud til utvikling av energi- og klimateknologi, og komiteen mener
at utvikling av laveutslippsteknologi i industrien bør være et prioritert
innsatsområde.
Komiteen registrerer at det er
et betydelig potensial for energieffektivisering i eksisterende
bygningsmasse og at realisering av dette potensialet krever et mangfold
av virkemidler over tid.
Komiteen viser til at det i klimaforliket
ble vedtatt forbud mot fyring med fossil olje i husholdninger og
til grunnlast i øvrige bygg fra 2020, og at dette innføres sammen
med støtteordninger og øvrige virkemidler i en overgangsperiode. Komiteen viser
til at Stortinget har bedt regjeringen vurdere å utvide dette forbudet
til å gjelde også topplast. Komiteen ber regjeringen
sørge for at forskrift om forbud mot fossil oppvarming innen 2020
trer i kraft så snart som mulig og skal gjelde all fossil oppvarming,
inkludert spisslast, men med de nødvendige unntaksmuligheter.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet
De Grønne, mener at energipolitikken må legge til rette for effektiv
energibruk. Flertallet mener derfor det er viktig
å ha ambisiøse målsettinger for energieffektivisering som tar hensyn
til at økonomien vokser. Komiteen vil understreke
at et energiintensitetsmål ikke må være til hinder for nyetablering
av kraftkrevende industri.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Venstre, mener det i tillegg til et mål om å redusere energiintensiteten
med 30 pst., bør settes et mål om 10 TWh energieffektivisering i
eksisterende bygg innen 2030, og at dette skal nås gjennom bruk
av positive virkemidler.
Et tredje flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og
Miljøpartiet De Grønne,foreslår:
«Stortinget ber regjeringen fastsette et mål
om 10 TWh redusert energibruk i eksisterende bygg sammenlignet med
dagens nivå.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne støtter
mål om 10TWh energieffektivisering innen 2030, og mener at dette
kan oppnås gjennom et sett av kostnadseffektive virkemidler.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fastsette et mål
om 10 TWh redusert energibruk i eksisterende bygg sammenlignet med
dagens nivå, og komme med en plan innen våren 2017 om hvordan dette
kan gjennomføres.»
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne vil
understreke at tiltak for energieffektivisering må være en av flere
bærebjelker i energipolitikken. I NOU 2012:9 Energiutredningen,
vises det til at det foreligger en rekke vurderinger av energieffektiviseringspotensialet
knyttet til bygg. I utredningen blir det pekt på at en rekke utvalg
har vurdert potensialet for energieffektivisering i bygg. De har
alle konkludert med at potensialet er stort, og et mindretall anbefalte
på denne bakgrunn at det skulle settes et mål for satsingen.
Disse medlemmer minner om at
Enova i 2012 regnet med at man fram mot 2040 kunne regne med at
det «realistiske potensialet» trolig ville nærme seg det «tekniske
potensialet» på 30–40 TWh. Det må, etter disse medlemmers mening,
settes mål på dette feltet. Disse medlemmer er av
den oppfatning at dagens energivirkelighet, med lave priser på energi,
ikke betyr at man bør lene seg tilbake uten å sette mål for energieffektivitet.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener at regjeringen ved utforming
av ny Enova-avtale fra 2017 bør få et mål om å realisere minimum
10 TWh energieffektivisering i eksisterende bygningsmasse innen
2030 hvorav minst 3,5 TWh skal være i boliger.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk
Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne peker på at energieffektivisering
av det internasjonale energibyrået (IEA) er pekt på som det mest
avgjørende tiltaket å gjennomføre for å redusere klimagassutslippene.
Disse medlemmer peker på Arnstad-utvalgets
innstilling, som pekte på et potensial på enøk på 40 TWh i bygg. Disse
medlemmer mener det er avgjørende å sette tydelige operasjonaliserbare
enøkmål og at Enova, ved utforming av ny Enova-avtale fra 2017,
får et mål om å realisere minimum 10 TWh energieffektivisering i
eksisterende bygningsmasse innen 2030, hvorav minst 3,5 TWh skal
være i boliger.
Disse medlemmer viser til at
et måltall vil sikre at Stortingets forutsetninger om vesentlig
redusert energibruk i bygg endelig kan bli nådd. I utforming av
økonomiske virkemidler må boligmassen spesielt ivaretas, og virkemidlene
må være egnet både for de som eier egen privatbolig og de som er boligeier
gjennom boligselskap.
Disse medlemmervil
minne regjeringen om at man i klimaforliket fra 2012 har forpliktet
seg til at alle nye bygg i 2020 skal være nesten-null-energibygg,
og at dette er en forpliktelse som fremdeles står ved lag. Det er
viktig at markedet i god tid forberedes til at dette skal bli en
realitet.
Komiteen legger til
grunn at Enova, i samspill med det øvrige virkemiddelapparatet,
er et sentralt virkemiddel i utviklingen av fremtidens energisystemer
og lavutslippssamfunnet. Enova har fått nye oppgaver og økte bevilgninger.
I tråd med Meld. St. 13 (2014–2015) om ny utslippsforpliktelse for
2030 – en felles løsning med EU vil reduserte utslipp i transportsektoren,
miljøvennlig skipsfart og utviklingen av lavutslippsteknologi i
industrien og ren produksjonsteknologi være viktige satsingsområder fremover.
Norske bidrag til klimagassreduksjoner i ikke-kvotepliktig sektor
er en del av den felles løsningen med EU.
Komiteen mener at den nye styringsavtalen mellom
Olje- og energidepartementet og Enova for perioden 2017–2020 skal
reflektere en styrket satsing på klimaområdet. Prosjekter som gir
reduserte klimagassutslipp må prioriteres. Dette inkluderer også
teknologiprosjekter som kan gi reduserte klimagassutslipp globalt.
På veien mot målet om å bli et lavutslippssamfunn er det samtidig
viktig å ivareta forsyningssikkerhet for energi. Løsninger som gir fleksibilitet
i energietterspørselen og redusert strømforbruk vinterstid bidrar
til god forsyningssikkerhet. Satsing på teknologiutvikling bør videre
rette seg mot områder der vi allerede har særlig kompetanse. Norsk
prosessindustri og maritim industri er eksempler på slike kompetansemiljøer.
Komiteen mener det er riktig
å fastsette et ambisiøst nasjonalt mål for energieffektivisering.
Et mål vil bidra til mer oppmerksomhet om utviklingen av energieffektiviteten,
energibruken og drivkreftene bak. Energipolitikken bør legge til
rette for at energibruken skal være effektiv, uavhengig av det samlede energibruksnivået
i økonomien. Målet for energieffektivisering skal være tilpasset
en økonomi som vokser.
Komiteen viser til stortingsmeldingen,
og slutter seg til at de overordnede målene for Enova skal være
reduserte klimagassutslipp, styrket forsyningssikkerhet for energi
og utvikling av klima- og miljøteknologi.
Komiteen mener Enova fortsatt
skal ha stor faglig frihet til å utvikle virkemidler og tildele
enkeltprosjekter. Komiteen vil understreke at styringsmodellen
må bidra til en effektiv ressursutnyttelse og gi Enova mulighet
til å angripe de viktigste barrierene for introduksjon og utbredelse
av energi- og klimaløsninger, og til å drive frem varige markedsendringer.
Komiteen mener videre at Enovas
prosjekter blant annet skal måles etter følgende tilleggskriterier; mål
for energieffektivisering og effekteffektivisering (kWh og kW),
bidrag til teknologiutvikling for nye lav- og nullutslippsløsninger
og bidrag til nødvendig infrastruktur for lav- og nullutslippsløsninger.
Komiteen vil understreke at Enova
kan rekruttere prosjekter fra alle sektorer, og at målstrukturen skal
legge til rette for god balanse mellom satsingene på forsyningssikkerhet
og klima, samt mellom langsiktige og kortsiktige resultater. Komiteen slutter seg
til en dreining i oppmerksomheten i energipolitikken fra støtte
til kjente produksjonsteknologier over mot innovasjon og utvikling
av nye energi- og klimaløsninger tilpasset fremtiden. Komiteen mener
at Enovas sterke stilling i, og dialog med, næringslivet er viktig,
både for å identifisere effektive tiltak og de teknologiprosjekter
som både på kort og lang sikt gir mest uttelling.
Komiteen vil understreke viktigheten
av å ha god oversikt over hvilke tiltak som er nødvendige innenfor
ikke-kvotepliktig sektor for at målsettingene for reduksjon i klimagassutslipp
skal kunne nås.
Komiteen mener Enova er et av
de viktigste virkemidlene for å redusere klimagassutslipp, erstatte
fossil energibruk med fornybare energikilder og nå 2030-målene.
Komiteen viser til at direkte
reduserte klimagassutslipp og teknologiutvikling som bidrar til
reduserte klimagassutslipp nå blir et overordnet mål for Enova.
Komiteen har merket
seg behovet for å tilføre Enova tilstrekkelig med midler for at
de skal kunne løse de oppgavene som pålegges foretaket.
Komiteenmener
at styringsavtalen med Enova er avgjørende for en mest mulig effektiv
utnyttelse av ressursene som blir stilt til rådighet for foretaket. Komiteen vil
peke på at det er et viktig premiss for Enovas virksomhet at det
på sikt skal bidra til at klimavennlige løsninger blir kommersielt
attraktive uten støtte. Komiteen mener at en ny styringsavtale
med Enova må reflektere en styrket satsing på reduksjon av klimagassutslipp
i alle samfunnssektorer. Komiteenmener
derfor at prosjekter som bidrar til reduserte klimagassutslipp skal
prioriteres.
Komiteen mener det er fornuftig
å prioritere områder der norsk næringsliv allerede besitter særlig kompetanse,
som for eksempel i prosessindustrien og maritim sektor. Komiteen har
merket seg at regjeringen vil følge opp Stortingets vedtak om å
rettighetsfeste støtten til offentlig tilgjengelig ladeinfrastruktur
for elbil, og vedtaket om å sørge for at utvikling av ny og umoden
teknologi i skipsfarten tillegges vekt i den nye styringsavtalen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre, Sosialistisk
Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, mener det økte økonomiske
handlingsrommet er positivt, men at omfanget av oppgaver tilsier
en økning også i tiden som kommer.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
er tilfreds med at regjeringen og samarbeidspartiene har styrket
Fondet for klima, fornybar energi og energiomlegging med 17,75 mrd.
kroner mer enn det som lå i klimaforliket. Dette flertallet viser
til at kraftforbrukernes forpliktelse innenfor elsertifikatordningen
fases ut fra 2021. Dette flertallet mener at når
forbrukernes bidrag til elsertifikatordningen reduseres, bør dette
motsvares i nettariffen for å styrke Enova.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser
til representantforslag Dokument 8:51 S (2015–2016), og fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen øke fondet for klimateknologi,
fornybar energi og energiomlegging til 100 mrd. kroner i 2017, og
styrke dette ytterligere fram til 2020 etter som Enova tilføres
nye oppgaver.»
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne ser
at Enova får en stadig mer sentral rolle, også i arbeidet i transportsektoren
og i arbeidet med energieffektivisering i byggsektoren. Disse
medlemmer mener det nå er grunnlag for å gjennomgå organiseringen
av Enova og vurdere om organiseringen er best mulig for å løfte
statsforetakets oppgaver.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk
Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne vil peke på Enovas
økte oppgaveportefølje. Disse medlemmer mener det
er helt nødvendig å trappe opp Fondet for klima, fornybar energi
og energiomlegging sin tilgjengelige årlige avkastning gjennom å
øke avsetningen til fondet i årene som kommer.
Disse medlemmer merker seg at
regjeringen skryter av økte innskudd i fondet som finansierer Enova,
men vil minne om at milliarder blir til millioner når bare avkastningen
av fondet brukes.
Disse medlemmervil
påpeke at Enova får tilført nye store oppgaver uten at tilstrekkelige
bevilgninger følger med. Enova har fått ansvar for styrket satsing
på energitiltak i husholdningene, som alternativ til regjeringens
lovede skattefradragsordningen for energitiltak i husholdninger. Disse
medlemmer viser til at Enova har også fått ansvaret for satsing
på nullutslippsteknologi i transportsektoren, noe som medførte at
budsjettposten for nullutslipp-satsing over Samferdselsdepartementets
budsjett ble lagt ned. I 2016 brukte regjeringen dessuten avkastning
fra Klimateknologifondet også til å støtte forskningsprogrammer,
Innovasjon Norge og CO2-håndtering. Disse
medlemmer viser til at det er innsatsområder som tidligere
har fått ordinære budsjettbevilgninger. Tar man hensyn til at regjeringen
sparer ved å kutte på andre klimarelaterte budsjettposter ved å
la Klimateknologifondet og Enova ta over ansvaret for å finansiere
stadig flere oppgaver, så innebærer Enovas økte handlingsrom fra
2016 sammenlignet med 2014, bare litt over 100 mill. kroner. Dette
er langt fra nok til å være noen satsing, og er ikke i nærheten
av å kunne innfri de ambisjoner regjeringen hevder de har i klimapolitikken. Disse
medlemmer mener at å påstå, slik regjeringen gjør, at deres politikk
innebærer noen reell styrking av Enova, derfor faktisk er feil.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen øke elavgiften med
1 øre i året i perioden 2017–2020 og sette det av til Enovas satsing
på energieffektivisering og energiforsyning i husholdningene.»
Komiteen viser til
at transportsektoren står for den største bruken av fossil energi
innenlands med et forbruk på omtrent 54 TWh i 2014.Komiteen vil peke
på at transportsektoren derfor må bidra med en stor andel av reduksjonen
i klimagassutslippene fra ikke-kvotepliktig sektor, og ber regjeringen
legge til rette for et langsiktig mål om nullutslipp fra transportsektoren. Komiteen mener
energipolitikken må legge til rette for at fornybar energi tas i
bruk i transportsektoren og at fossil energibruk dermed kan fases
ut av transportsektoren over tid. Komiteen har merket
seg at fornybarandelen i transportsektoren var på 4,8 prosent i
2014, men at denne kan forventes å stige i takt med økt andel elbiler
og innfasing av biodrivstoff.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at regjeringen og samarbeidspartiene er enig om nye prinsipper
og en ny retning for bilavgiftene som skal stimulere til en nyere,
sikrere og mer miljøvennlig bilpark. Flertallet viser
til at engangsavgiften skal legges om slik at den stimulerer sterkere
til mer klima- og miljøvennlige valg og at CO2-avgiften
over tid bør prise CO2-utslipp likt per
tonn CO2.
Komiteenhar merket seg at kraftbalansen i kommende
år tilsier god tilgang på fornybar energi, som kan ligge til grunn
for en betydelig overgang fra fossile energikilder til elektrisitet
i blant annet transportsektoren. Komiteen viser til
at det er anslått å kreve et årlig forbruk på omtrent 5–7 TWh å
elektrifisere hele den norske personbilparken. Komiteen viser
til transportetatenes grunnlagsdokument til Nasjonal transportplan
hvor de vurderer det tekniske potensialet for reduksjoner i klimagassutslippene
til 50 prosent innen 2030 sammenlignet med dagens nivå. Komiteen ber
regjeringen i kommende Nasjonal transportplan synliggjøre en utslippsbane
for transportsektoren som er i tråd med disse beregningene. Komiteen ber
regjeringen følge opp dette i kommende statsbudsjetter, Nasjonal
transportplan for 2018–2029 og i ny avtale og mandat for Enova.
Komiteen mener overgangen fra
fossilt drivstoff til lav- og nullutslippskjøretøy bestemmes av teknologisk
utvikling og tilbudet i markedet, og at statlige virkemidler bidrar
til å etablere endring i markedet. Komiteen mener
det er positivt at Enova har fått i oppdrag å bidra til reduserte
klimagassutslipp i transportsektoren. Komiteen viser
til at næringslivstransport utgjør mer enn halvparten av de nasjonale
transportutslippene, totalt nærmere 9 millioner tonn CO2-ekv. i 2014, og transportmengden er ventet
å øke.
Komiteen har merket seg at ifølge
grunnlagsdokumentet til NTP 2018–2029 ventes det bortimot en dobling
av godsmengdene på vei fram mot 2030 og 2050. Komiteen mener
derfor det er viktig at innsatsen for utslippsreduksjoner fra næringslivstransport
styrkes og at hensynet til næringslivets konkurransekraft ivaretas. Komiteen viser
til at Enova har lansert en strategi for ladeinfrastruktur for elbiler
og et program for produksjon av bærekraftig biodrivstoff.
Komiteen har merket seg at det
allerede er bevilget omtrent like mye penger til transportformål
fra Enova som i hele perioden med støtte administrert av Transnova.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, foreslår:
«Stortinget ber regjeringen i forslaget til
Nasjonal transportplan for 2018–2029 fastsette måltall for antall
lav- og nullutslippskjøretøy, herunder personbiler, varebiler, busser
og tunge kjøretøy i 2025 som følger vedtatte klimamål og det teknologiske
potensialet fra fagetatene.»
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser
til prinsippet om at det alltid skal lønne seg å velge miljøvennlige
biler. Dette flertallet viser i den sammenheng til at
flertallet er enig om å forsterke flere positive virkemidler for
å nå måltallene innenfor transportsektoren, for eksempel satsing
på hydrogenfyllestasjoner og ladeinfrastruktur for elbiler. Dette
flertallet vil peke på at andre virkemidler som kan benyttes
for å nå måltallene, ligger utenfor energimeldingens område, og
at dette flertallet vil komme tilbake til dette på
et senere tidspunkt. Dette flertallet vil understreke
at utarbeidelsen av måltall ikke innebærer en vurdering om forbud
mot salg av bensin- eller dieselbiler.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser
til at det foregår en sterk teknologisk utvikling innen transportsektoren.
Norges vilje til å satse på elbiler har gitt markedsimpulser som
samlet bidrar til den positive utviklingen som skjer innenfor elbilområdet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Miljøpartiet De Grønne mener det er viktig at Norge fortsatt
bidrar til å gi slike impulser ved å tydelig fastsette mål for transportsektoren.
Et slikt eksempel er å sette en ramme hvor Stortinget er tydelig
på kravet om at man gradvis skal fase ut fossil energibruk i nybilsalget
slik at tilnærmet 100 pst. av nybilsalget er basert på nullutslippsteknologi
innen 2025. I et slikt perspektiv vil antatt elbiler være godt utviklet
teknologi.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne foreslår:
«Stortinget ber regjeringen sørge for at fossil energibruk
fra person- og varebiler gradvis fases ut. Avgiftssystemet innrettes
slik at tilnærmet 100 pst. av nybilsalget i 2025 er basert på nullutslippsteknologi.
Det legges inn en kontrollstasjon i 2020.»
Disse medlemmer viser
til at dagens avgifter på fossilt drivstoff og forurensende transportmidler
bør økes gradvis, mens null- og lavutslippsløsninger fortsatt bør
belønnes slik at det blir enklere for folk å velge miljøvennlig.
Disse medlemmer foreslår:
«Stortinget ber regjeringen sørge for at dagens avgifter
på fossilt drivstoff og forurensende transportmidler gradvis økes,
og fortsatt belønne null- og lavutslippsløsninger.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne viser til at Enova
i dag har ansvar for hurtigladepunkt mellom byene. Disse medlemmer vil
understreke at dette bare er en liten del av en helhetlig ladeinfrastruktur,
og at Enova bør ha ansvar for den helhetlige ladeinfrastrukturen, samt
planlegging og finansiering av denne.
Disse medlemmer foreslår:
«Stortinget ber regjeringen utrede en støtteordning
for nullutslippslastebiler og nullutslippsbusser, der dette er hensiktsmessig,
for å dekke hele eller deler av merkostnadene transportører får
ved å velge nullutslippsteknologi, og på egnet måte komme tilbake
til Stortinget med hvordan dette kan gjennomføres.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne foreslår:
«Stortinget ber regjeringen følge opp arbeidet
fra Grønn skattekommisjon og utrede bruk av fleksibel veibruksavgift
som varierer med geografisk plassering og utslippsintensitet i drivstoffet,
og på egnet måte komme tilbake til Stortinget med hvordan dette kan
gjennomføres.»
Komiteen mener Norge
bør ta en sentral rolle innen utvikling og bruk av hydrogen i transport,
industri, energiproduksjon og leverandørindustri. Komiteen mener
at hovedmålet for Norges hydrogensatsing skal være å bidra til utslippsreduksjoner innen
transport og industri, og utvikle Norges rolle som eksportør av
hydrogenteknologi og leverandørindustri.
Komiteenviser
til behandlingen av statsbudsjettet i 2016 og følgende vedtak:
«Stortinget ber regjeringen vurdere hvordan elavgiften
slår ut for produksjon av hydrogen til transportformål.
Stortinget
ber regjeringen etablere en støtteordning for hydrogenfyllestasjoner
i forbindelse med utarbeidelse av ny avtale og mandat for Enova.»
Komiteenmener
at hydrogen kan bli en viktig alternativ energibærer innenfor transportsektoren
og at det bør legges til rette for infrastruktur som gjør det mulig
å ta hydrogen i bruk. Komiteen viser til at hydrogenkjøretøy
i dag har de samme avgiftsfordeler som elbiler og ønsker å videreføre
disse til 2025 eller til det er 50 000 brenselscellebiler på veien.Komiteen viser til verbalvedtaket
i forbindelse med statsbudsjettet for 2016, og at Enova skal bidra
til at grunnleggende infrastruktur for hydrogenkjøretøy kommer på
plass.
Komiteen viser til at hydrogen
kan bli en av fremtidens viktigste energibærere og at det ved bruk av
hydrogen ikke forekommer utslipp av klimagasser. Komiteen har
merket seg at hydrogen kan bli et miljøvennlig og bærekraftig element
i et framtidig energisystem i skip. Komiteen mener
at utviklingskontrakter for utvikling av hydrogenferger er positiv,
og batterifergen Ampere ble realisert ved bruk av utviklingskontrakt. Komiteen vil
understreke at nye tekniske løsninger knyttet til fremdriftsmaskineri
på fartøyer medfører behov for regelverksutvikling, tilsyn og kontroll. Komiteen viser
til at Sjøfartsdirektoratet er en sentral og nødvendig offentlig
aktør for å realisere nye klima- og miljøvennlige løsninger.
Komiteenmener
det er viktig å videreutvikle Norges rolle knyttet til industriell
produksjon og bruk av hydrogen og viser til at flere norske bedrifter allerede
er internasjonalt ledende på sine områder og leverer hydrogenteknologi
til et internasjonalt marked. Komiteen viser til
at Innovasjon Norge har generelle ordningen som også kan støtte
gode prosjekter innen hydrogenteknologi. Komiteen viser til
at Miljøteknologiordningen spesielt retter seg inn mot utvikling
av miljøvennlig teknologi og at hydrogen omfattes av dette. Komiteen viser
til at Innovasjon Norge nylig har vedtatt en ny strategi som gjelder
frem til 2020 der ren energi fremheves som et prioritert område. Komiteen mener
at hydrogenteknologi bør vurderes som et særlig satsingsområde innenfor
dette.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen i ny avtale og mandat for
Enova sikre støtte til etablering av et nettverk av hydrogenstasjoner
i de største byene og korridorene mellom, og sørge for at de første
stasjonene etableres i 2017.»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet
De Grønne, foreslår:
«Stortinget ber regjeringen vurdere bruk av
utviklingskontrakter for hydrogenferjer.»
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med fremleggelsen
av Nasjonal transportplan 2018–2029 redegjøre for mulighetene for
å ta i bruk hydrogen på de jernbanestrekningene som ikke i dag er
elektrifisert.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Miljøpartiet De Grønne foreslår:
«Stortinget ber regjeringen legge til rette
for utvikling og innføring av lav- og nullutslippsteknologi for
gjenværende dieselstrekninger på jernbane.»
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk
Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne foreslår:
«Stortinget ber regjeringen ta initiativ til
at NSB eller CargoNet prøver ut hydrogenlokomotiv på en av jernbanestrekningene
som ikke er elektrifisert.»
«Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet
for 2017 vurdere hvordan elavgiften slår ut for produksjon av hydrogen
til transportformål og foreslå avgiftsomlegging som reduserer uforholdsmessige ulemper
for produksjon av hydrogen til transportformål.»
«Stortinget ber regjeringen gjøre bruk av utviklingskontrakter
for hydrogenferjer.»
Komiteens medlem fra Miljøpartiet De
Grønne foreslår:
«Stortinget ber regjeringen i ny avtale og
mandat for Enova sikre støtte til etablering og utbygging av et
nettverk av hydrogenstasjoner i de største byene og korridorene
mellom, og sørge for at de 10 første stasjonene etableres i 2017.»
«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med fremleggelsen
av Nasjonal transportplan 2018–2029 redegjøre for mulighetene for
og samfunnsøkonomien i å ta i bruk hydrogen på de jernbanestrekningene
som ikke i dag er elektrifisert, samt en prioritert gjennomføringsplan
for de mest aktuelle strekningene.»
Komiteen viser til at det flere
steder arbeides med å sikre tidlig kommersiell innfasing av hydrogendrivstoff.
Oslo og Akershus har vedtatt et felles politisk mål om at Oslo og
Akershus-regionen skal være blant verdens ledende regioner for utprøving
og tidlig bruk av hydrogen til transport, basert på fossilfri drivstoffproduksjon.
Komiteen vil understreke viktigheten
av at det etableres virkemidler i Enova for å sikre offentlig bidrag
til første fase i utbyggingen av hydrogen-infrastruktur.
Videre mener komiteen at det
må legges et grunnlag for at offentlige støtteordninger bidrar til drivstofftilgang,
og som kan øke etterspørselen etter hydrogen fram til en selvdrevet,
kommersiell utvikling for hydrogen som drivstoff er på plass.
Komiteen mener at initiativet
Oslo og Akershusregionen har tatt, er et viktig ledd i arbeidet
fram mot utfasing av fossile drivstoff i transportsektoren. Komiteen mener
at dette er et viktig bidrag for raskere utbygging av hydrogenfyllestasjoner,
også flere steder enn kun i Østlandsregionen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser
til Stortingets anmodningsforslag nr. 390 av 3. februar 2015 hvor
Stortinget ber regjeringen utarbeide en statlig hydrogenstrategi
og sørge for at støtteordningene til hydrogen opprettholdes i Enova.
Disse medlemmer har merket seg
at i energimeldingen omtales regjeringens strategi for forskning
og utvikling av teknologier innenfor hydrogen, hvor regjeringen
vil etablere en egen strategi for satsing på hydrogen, at hydrogen
kan komme til å spille en større rolle enn i dag i fremtidens energisystem
og at regjeringen vil følge opp Stortingets vedtak om en støtteordning
for hydrogen i Enova. Disse medlemmer mener at regjeringens
hydrogenstrategi er mangelfull og en svært kortfattet strategi,
som er overraskende passiv. Disse medlemmer etterlyser
både en helhetlig analyse, mål og virkemidler for en offensiv satsing
på bruk av hydrogen både innen transport- og industrisektoren.
Disse medlemmermener
at det er en stor fremtid i å utvikle en bærekraftig industri i
Norge. Disse medlemmer er kjent med at det satses
på å produsere hydrogen i blant annet Glomfjord i Nordland. Hydrogen
vil, slik disse medlemmer ser det, kunne være en
viktig del av å skape bærekraftig transport. Der batteridrift ikke
er aktuelt med det første, for eksempel på skip, ikke-elektrifisert
bane og langtransport av gods med trailer, kan hydrogen være den
miljøvennlige energibæreren som tar oss inn i framtida. I dag produseres
det meste av hydrogenet som dampreformering av naturgass. En produksjon av
denne gassen, basert på elektrolyse, vil ikke skape utslipp av CO2 slik reformering av naturgass gjør. Det
er slik disse medlemmer ser det derfor en betydelig
mer miljøvennlig måte å produsere hydrogen på. I tillegg til å bruke
hydrogen i transport i Norge vil muligheten for eksport av gassen
kunne gi positive ringvirkninger og stor verdiskaping.
Disse medlemmer understreker
at det vil være avgjørende med en ambisiøs satsing innenfor transportsektoren
i Enova. Derfor mener disse medlemmer at det haster
med å få på plass et nytt mandat for Enova, hvor det utformes et
effektivt støttesystem for hydrogenfyllestasjoner og ordninger for utvikling
av teknologi for bruk av hydrogen i industriell sammenheng.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge fram en utfyllende
strategi for økt bruk av hydrogen i transport- og industrisektoren,
der både analyser, mål og virkemidler utredes. Strategien legges
fram som egen sak for Stortinget i løpet av 2016.»
Disse medlemmer mener Norge må
satse på å være et tidligmarked for hydrogenkjøretøy, ved å bygge
stasjoner rundt de store byene. Utbyggingen skal ligge i forkant
av markedsutviklingen. Hydrogenteknologi og hydrogenproduksjon skal
gjennom industriell og forskningsmessig satsing kunne bli en eksportvare
for Norge.
Disse medlemmer viser videre
til representantforslag Dokument 8:51 S (2015–2016), og fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen etablere en støtteordning
for utbygging av infrastruktur for hydrogenbasert transport, slik
at hydrogenbaserte kjøretøy kan innpasses i det norske markedet.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne foreslår:
«Stortinget ber regjeringen forsterke omleggingen
av avgiftssystemet til fordel for null- og lavutslippsbiler slik
at biler med klimagassutslipp over tid fases ut.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne vil
også peke på hydrogen som løsning for transportsektoren. Norge har
lang industriell teknologisk erfaring i å produsere hydrogen for
industrielt anvendelse. Disse medlemmer viser til
at i tiden som kommer, vil hydrogen som drivstoff i en samlet transportsektor
mest sannsynlig ha et betydelig potensial. I den forbindelse er
det viktig at det utvikles en god hydrogenstrategi som gjør at Norge
kan ta en ledende posisjon.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at lavutslippsteknologi
ikke er en eksakt definisjon, og kan benyttes for de fleste teknologiområdene
som reduserer utslipp noe. Disse medlemmer mener
det er behov for å definere lavutslippsteknologi slik at man unngår
misvisende bruk av begrepet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fastsette en norm
for hva som skal regnes som lavutslippsteknologi.»
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne foreslår:
«Stortinget ber regjeringen etablere et forskningsprogram
og styrke den samlede forskningsinnsatsen på batteriteknologi og
hydrogenteknologi fra og med forslag til statsbudsjett for 2017.»
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk
Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne er positiv til at
regjeringspartiene og støttepartiene går inn for å sette som mål
at etter 2025 skal alle personbiler og lette varebiler være nullutslippskjøretøy,
slik fagetatene legger til grunn i sine innspill til nasjonal transportplan. Disse
medlemmer vil imidlertid peke på at regjeringen og samarbeidspartnerne
slår fast at målet for 2020 er at gjennomsnittsutslippene for nye
biler skal være 85g CO2/km. Dette målet
har stått stille siden klimaforliket i 2012 på tross av en rivende
utvikling i nullutslippsteknologien.
Disse medlemmer viser til at
målet om at alle personbiler og lette varebiler skal være nullutslippsbiler
i 2025, undergraves ved at regjeringen og dens støttepartier velger
å la være å sette mål for nullutslippsandel i 2020 eller stramme
inn utslippsmålet per nye bil.
Etter disse medlemmers oppfatning
bør det settes et delmål om at 9 av 10 av alle nye personbiler må
være nullutslippsbiler og at gjennomsnittsbilen må slippe ut 10g
CO2/km i 2020.
Disse medlemmer viser til klimamålene
og det tekniske potensialet slik det fremkommer fra fagetatene i
«Grunnlagsdokument Nasjonal transportplan 2018–2029» fra fagetatene,
s. 33:
«4.2 Teknologi og drivstoff
Miljødirektoratets
analyser av mulige måter å oppnå lavutslippssamfunnet på ligger
til grunn for de fleste anslagene av utslippsreduksjoner. De beskriver tiltak
som kan redusere utslippene med mer en 50 prosent i forhold til
dagenes utslipp. Dette er en vurdering asom baserer seg på at det
må skje teknologiske gjennombrudd innenfor kjøretøyteknologi og drivstoffproduksjone.
Det er usikkehet både når det gjelder potensial, gjennomførbarhet
kostnader og nytte.
Transportetatene foreslår følgende
mål:
Nye ferjer og hurtigbåter skal bruke biodrivstoff, lav-
eller nullutslippsteknologi
Innen 2025 skal landstrøm
og ladestrøm være tilgjengelig for skip i de største havnene og
i de øvrige havnene som har størst potensial for utslippskutt
Inntil
nullutslippskjøretøyene tar over skal bensin og dieselbilene som
selges være ladbare hybrider og i størst mulig grad kunne bruke
biodrivstoff
Etter 2025 skal nye privatbiler, bybusser
og lette varebiler være nullutslippskjøretøy
Innen
2030 skal nye tyngre varebiler, 75 prosent av nye langdistansebusser
, 50 prosent av nye lastebiler være nullutslippskjøretøy
Innen
2030 skal varedistribusjonen være tilnærmet utslippsfri i tråd med
EUs ambisjon
Innen 2030 skal 40 prosent av alle skip
i nærskipsfart bruke biodrivstoff eller være lavutslipps- eller
nullutslippsfartøy
Innen 2030 skal minst 30 prosent
av drivstoff til innenriks og utenriks luftfart være biodrivstoff
Offentlige
etater skal i størst mulig grad benytte biodrivstoff, lav og nullutslippsteknologi
i egne og innleide kjøretøy og fartøy
I 2050 skal
transportsektoren være tilnærmet utslippsfri/klimanøytral.»
Disse medlemmer er enig i at
klimamålene og det tekniske potensialet slik det framkommer fra fagetatene
på side 33 i «Grunnlagsdokument Nasjonal transportplan 2018–2029»,
må ligge til grunn for politikken fremover. Disse medlemmer mener at
disse målene må slås fast i nasjonal transportplan slik fagetatene
legger opp til.
Disse medlemmer viser til at
transportsektoren per i dag er svært avhengig av fossil energi. Målsettinger
om å kutte klimagassutslippene i denne sektoren vil påvirke markedet
og behovet for fornybar energi, og det trengs infrastruktur knyttet
til dette energiskiftet. I Miljødirektoratets rapport «Klimatiltak
og utslippsbaner mot 2030. Kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling»
fra 2015 har man utredet potensialet for reduksjoner i nasjonale
klimagassutslipp fram mot 2030.
Disse medlemmer viser videre
til grunnlagsdokumentet for Nasjonal transportplan fra transportetatene,
som kommer med anbefalinger for klimakutt og en satsing på nullutslipp
i transportsektoren.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk
Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fortsette omleggingen
av bilavgiftene og forsterke utslippsmålet fra 85 g CO2/km til 10 g CO2/km
som gjennomsnitt for hele nybilparken innen 2020, samt et mål om
at minst 9 av 10 nye biler som selges i 2020, skal være nullutslippsbiler.»
«Stortinget ber regjeringen i fremlegget til
ny Nasjonal transportplan legge opp til elektrifisering eller annen
nullutslippsteknologi på alle dagens dieseldrevne strekninger av
jernbanen, og senest innen 2025.»
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om endring
av lov om offentlige anskaffelser slik at den stiller krav om at
alle transporttjenester som leveres til det offentlige, og i anbud
til det offentlige, skal baseres på bærekraftig nullutslippsdrivstoff
eller nullutslippsteknologi fra 1. januar 2017.»
«Stortinget ber regjeringen foreslå endringer
i avgiftsregimet for lastebiler for å gjøre det lønnsomt å velge
lav- og nullutslippsteknologi og fremme første forslag om slike
endringer i forslag til statsbudsjett for 2017.»
«Stortinget ber regjeringen foreslå endringer
i avgiftsregimet for busser for å gjøre det lønnsomt å velge lav
og nullutslippsteknologi og fremme første forslag om slike endringer
i forslag til statsbudsjett for 2017.»
«Stortinget ber regjeringen redegjøre, i forslag
til statsbudsjett for 2017, for hvordan regjeringen følger opp Stortingets
vedtak fra 1. desember 2015 om lav- og nullutslippsteknologi for
ferger (vedtak nr. 59 (2015–2016)), slik at kravet kan gjøres gjeldende
fra 1. januar 2017.»
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
å utrede, med sikte på å åpne for, en ordning med et 'Næringslivets
CO2-fond', etter modell fra NOx-fondet, der staten inngår en avtale
med næringslivet om å gi fritak for hele eller deler av CO2-avgift i bytte for avtalefestede CO2-reduksjoner i transportsektoren.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti foreslår:
«Stortinget ber regjeringen stille krav om at
anleggsmaskiner skal benytte 0-utslippsdrivstoff fra 1. januar 2017
og at det stilles krav om lav- og nullutslippsteknologi så raskt
som mulig.»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Miljøpartiet De Grønne, viser til at
Stortinget i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet i 2016
vedtok følgende:
«Stortinget ber regjeringen legge frem en plan for
ytterligere opptrapping av omsetningskravet for biodrivstoff frem
mot 2020. Planen skal legge opp til en overgang fra biodrivstoff
basert på matvekster til mer avansert biodrivstoff med bedre bærekraft.
Omsetningskravet for drivstoff til veitransport planlegges i denne
forbindelse utvidet til å omfatte avgiftsfri diesel. Stortinget
ber regjeringen komme tilbake med planen i forbindelse med statsbudsjettet
for 2017.
Stortinget ber regjeringen stille krav om
at alt biodrivstoff som omsettes i Norge skal tilfredsstille EUs
bærekraftskriterier.
Stortinget ber regjeringen gi
en reduksjon i landingsavgiftene på 25 pst. for fly som bruker 25
pst. bærekraftig biodrivstoff. Regjeringen tar sikte på å erstatte
denne ordningen med et omsetningskrav for bærekraftig biodrivstoff
i flydrivstoff fra 1. januar 2018.»
Flertallet mener dette er en
god begynnelse på den omleggingen som må til, skal vi nå klimamålene
våre, og viser til at regjeringen er i gang med å følge opp disse
vedtakene.
Komiteen foreslår:
«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med fremleggelsen
av statsbudsjettet for 2017 legge frem en gjennomgang av forsyningssituasjonen
for biodrivstoff i dagens marked, herunder en faglig vurdering av
bærekraften til ulike former for biodrivstoff som er på markedet
i dag, samt en plan for en videre opptrapping av omsetningspåbudet
for biodrivstoff til opp mot 11 pst. innen 2020.»
«Stortinget ber regjeringen vurdere mulighetene for
å innføre E10 (etanol 10 pst.) som ny bensinstandard. I denne forbindelse
er det viktig at kravet om sikringskvalitet for bensin ivaretas.»
«Stortinget ber regjeringen gjennom Enova utrede
ulike modeller for å støtte infrastruktur og utrullingsprosjekter
for biogassforsyning- og kjøretøy.»
«Stortinget ber regjeringen legge til rette
for økt bruk av fornybart drivstoff (biodrivstoff) med økt innblanding
opp mot 40 pst. i transportsektoren. Dette må også vurderes for
mobile kilder som traktorer og anleggsmaskiner innen 2030.»
«Stortinget ber regjeringen legge til rette
for utvikling og innføring av fornybart drivstoff innen innenriks
luftfart.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at samarbeidspartiene har sørget for å gjøre biodrivstoff
betydelig mer konkurransedyktig gjennom økt omsetningspåbud for
biodrivstoff og fritak for biodieselavgift for alt salg over omsetningspåbudet.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk
Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser til Representantforslag
8:60 S (2015–2016) fra stortingsrepresentant Heikki Eidsvoll Holmås
om å slutte å bruke biodrivstoff basert på palmeolje, som skal behandles
av Stortinget til høsten. Disse medlemmer viser til
at regjeringen har imøtekommet forslagsstiller hva angår å stille krav
til å underlegge PFAD samme krav til bærekraftskriterier som andre
biodrivstoffråvarer, ved å omklassifisere det fra avfallsprodukt.
Disse medlemmer foreslår:
«Stortinget ber regjeringen legge fram en strategi for
hvordan Norge skal sikre tilgang til og fremme produktutvikling
og produksjon av bærekraftig biodrivstoff.»
«Stortinget ber regjeringen i framlegget til
ny Nasjonal transportplan legge opp til gradvis innfasing av bærekraftig
nullutslippsdrivstoff på alle dagens dieseldrevne strekninger av
jernbanen, og senest innen 2020.»
«Stortinget ber regjeringen stille krav om bruk
av bærekraftig biodrivstoff og lav- og nullutslippsteknologi ved
utlysning/innkjøp av flyruter på kortbanenettet.»
«Stortinget ber regjeringen utarbeide en plan
for videre opptrapping av bærekraftig biodrivstoff frem mot 2030.»
«Stortinget ber regjeringen utvide omsetningspåbudet
av biodrivstoff, herunder andre generasjons biodrivstoff fra tre
og restavfall til å omfatte avgiftsfri diesel.»
«Stortinget ber regjeringen legge frem en opptrappingsplan
for redusert drivstofforbruk i den delen av luftfarten som ikke
omfattes av kvotesystemet, og fremme forslag om en opptrappingsplan
for bruk av bærekraftig biodrivstoff opp til minst 20 pst. innen 2030.»
Disse medlemmer viser videre
til øvrige forslag om å tilrettelegge for bærekraftig biodrivstoffproduksjon
i Norge og å invitere bensinstasjonbransjen til å utvikle en bransjenorm
som er strengere enn EU-regelverket for å sikre bærekraft.
Disse medlemmer vil vise til
at energimeldingen i liten grad omhandler bioenergi, inkludert biogass.
Meldingen er også vag når det gjelder biogass sin rolle i å erstatte
LNG i et nullutslippsscenario.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen skissere et veikart
for hvordan biogass kan erstatte naturgass innen 2050 i den kommende
bio-økonomistrategien. Stortinget ber regjeringen fremme forslag
til virkemidler som sikrer at kommunene stimuleres til biogassproduksjon
fra biologisk avfall og som sikrer økt etterspørsel etter biogass.»
Komiteen viser til
at Enova har laget en strategi for ladestasjoner og infrastruktur
for elbiler som vil dekke transportkorridorer i hele landet. Komiteen mener
at en bred utbygging av ladeinfrastruktur er svært viktig på veien
mot reduserte utslipp i transportsektoren, og at tilgang på hurtig-
og normallading er en forutsetning for å øke markedsandelene for
elektriske biler.
Komiteen mener det er viktig
at Enova bidrar til utbygging av ladeinfrastruktur der hvor det
ikke er mulig på et rent kommersielt grunnlag, og at utbyggingen
ligger i forkant av utviklingen av salg av elbiler. Komiteen mener
utbyggingen av ladeinfrastruktur må fange opp den teknologiske utviklingen som
foregår og at det sikres tilstrekkelig effektkapasitet i ladestasjonene
og i elektrisitetsnettet.
Komiteen viser til romertallsvedtak
VII, Innst. 2 S (2015–2016), der Stortinget i den forbindelse vedtok:
«Stortinget ber regjeringen legge frem forslag om
hvordan man kan innføre redusert elavgift for dedikerte ladeanlegg
for elektriske kjøretøy og fartøy i næring. Dette må vurderes i
lys av EØS-rettslige forpliktelser.
Stortinget ber
regjeringen i forbindelse med ny avtale og mandat for Enova rettighetsfeste
støtten til offentlig tilgjengelig ladeinfrastrukur for el-bil frem til
2020. Støtten vil ikke gjelde for privatpersoner. Enovas program
for utrulling av hurtigladere i transportkorridorene mellom byene
videreføres etter dagens prinsipper.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at regjeringen og samarbeidspartiene har videreført en
ambisiøs elbilpolitikk og at andelen elbiler er stadig økende. Flertallet viser
til at regjeringen og samarbeidspartiene er enig om at bilavgiftene
skal innrettes slik at nullutslippsbiler kommer økonomisk bedre
ut sammenlignet med en tilsvarende tradisjonell bilmodell. Flertallet viser
til at nullutslippsbiler vil være viktig for å nå 2020-målene og
for at personbiltransporten skal bidra til Norges klimamål for 2030.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser
til representantforslag Dokument 8:51 S (2015–2016) og fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen øke støtten gjennom Enova
til utbygging av ladestasjoner for elbiler og sørge for at disse
dimensjoneres slik at de kan imøtekomme den teknologiske utviklingen
som foregår. Dette vil innebære en utbygging som sikrer tilstrekkelig
effektkapasitet på selve ladestasjonen og i elektrisitetsnettet.»
Disse medlemmer mener det er
et samfunnsansvar å etablere en helhetlig ladeinfrastruktur. Slik
infrastruktur er en forutsetning for å oppnå målet om en utslippsfri
transportsektor. Disse medlemmer vil understreke
viktigheten av hurtiglading hvis elbil skal bli en erstatning for,
og ikke bare supplement til, fossilbiler.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen etablere ett offentlig ladepunkt
per 10. elbil i de ti største byområdene, per 20. elbil ellers i
landet, og ett hurtigladepunkt per 100. elbil.»
Disse medlemmer vil understreke
at kostnadsfordelingen ved nettforsterkning kan bli en vesentlig
barriere mot elektrifisering av transportsektoren. For å stimulere
til etablering av hurtigladere vil disse medlemmer foreslå et bunnfradrag
for effektavgift for hurtigladere på 5 000 kWh i måneden.
Disse medlemmer foreslår på denne
bakgrunn:
«Stortinget ber regjeringen innføre et bunnfradrag
for effektavgift for hurtigladere på 5 000 kWh i måneden i forbindelse
med statsbudsjettet for 2017.»
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk
Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser til at regjeringspartiene
og støttepartiene faktisk tar feil når de fremstiller det som om
el-bilandelen er økende. Disse medlemmer viser til
at statistikken viser at elbilsalget så langt i år har falt til
15 pst. og at tallene for mai viser en nedgang til 11 pst. Dette
kommer som en konsekvens av at regjeringen med støttepartiene ikke
gjør fossilbiler dyrere. Disse medlemmer peker på
at regjeringspartiene med støttepartiene har gjort ladbare hybridbiler
vesentlig billigere. Disse medlemmer peker på at
ladbare hybridbiler har dokumentert inntil 3,5 ganger så høyt drivstofforbruk
som det fremkommer i dokumentasjonen på den enkelte bil. Disse medlemmer peker
på at flere av de ladbare hybridmodellene ikke kan gå utelukkende
på elektrisk drift.
Disse medlemmer peker på at kun
nullutslippsbiler er 100 pst. fossilfrie og at hovedmålet for avgiftspolitikken
må være å legge til rette for at andelen nullutslippsbiler fortsetter
å øke raskt frem mot 2020 for å ta helt over innen 2025. Disse
medlemmer vil peke på at det tar ca. 20 år å skifte ut hele
bilparken.
Disse medlemmer foreslår:
«Stortinget ber regjeringen endre teknisk byggforskrift
(TEK) slik at det for nye bygg stilles krav om etablering av ladestasjoner
for elkjøretøy.»
Komiteen viser til
den bredden som maritim næring representerer, hvor samspillet mellom
rederi, verft, utstyrsleverandører og maritime tjenester har gjort
næringen ledende. Maritim næring er en av Norges mest internasjonaliserte
næringer og påvirkes av globale utviklingstrekk. Mer enn en tredjedel
av Norges eksport er generert fra maritim næring.
Komiteen viser til at dette er
krevende, men også en mulighet. Næringen består av flere spesialiserte
regionale klynger, hvor hele verdikjeden er til stede. Det betyr
at ideer kan tas fra innovasjon til produksjon i Norge. Etablert
industri har en god mulighet til å utvikle, kommersialisere og legge
grunnlaget for eksport, og på den måten danne grunnlag for varige
arbeidsplasser og verdiskaping basert på eksportinntekter.
Komiteen mener derfor Norge befinner
seg i et viktig tidsvindu, hvor myndighetene i partnerskap med næringen
kan utvikle miljø og klimateknologi og sette dette som krav, slik
at næringen får en forsterket mulighet til å ta ledende posisjoner
i det internasjonale markedet. Komiteen mener derfor
det er viktig med forslag som bygger opp Norges fortrinn innenfor
maritim næring. Komiteen mener det er viktig at staten
i partnerskap med de maritime klyngene bidrar til at de disse skal
kunne få utviklingsmuligheter til å bli verdensledende på lav- og
nullutslippsteknologi.
Komiteen viser til at skip i
næringstrafikk har fått redusert elavgift. Komiteen mener
utbyggingen av utslippsfri energiforsyning til alle skip i havn bør
styrkes. Komiteen mener det bør vurderes om havneeiere
på sikt skal pålegges å etablere landstrømtilbud der det er hensiktsmessig.Komiteen viser til Dokument
8:126 S (2014–2015), Innst. 78 S (2015–2016).
Komiteen viser til at Stortinget
i Innst. 2 S (2014–2015) vedtok følgende:
«Stortinget ber regjeringen sørge for at alle kommende
fergeanbud har krav til lav- og nullutslippsteknologi når teknologien
tilsier dette.»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Miljøpartiet De Grønne, vil peke på at
naturgass i fergeanbudene ikke kan regnes som lavutslippsteknologi,
men at naturgass likevel kan brukes som reserve når biogass ikke
er tilgjengelig i tilstrekkelig mengde.
Flertallet viser til Innst. 2
S (2015–2016), der det heter:
«Stortinget ber regjeringen utarbeide krav om eller
iverksette tiltak som gjør at alle nye offentlige kjøretøy og alle
nye drosjer, ferjer, rutebåter og dieseltog benytter lav- eller
nullutslippsteknologi når teknologien tilsier dette. Krav og tiltak
skal være på plass innen 1. januar 2017. Regjeringen orienterer Stortinget
om fremdrift i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett 2016. Det
lages en egen strategi for Nordlandsbanen.»
Komiteen vil fortsette
å styrke arbeidet med en miljøvennlig og grønn skipsfart og foreslår
derfor følgende:
«Stortinget ber regjeringen legge til rette
for at supplyfartøyer som opererer på norsk sokkel utvikler og tar
i bruk null- og lavutslippsteknologi frem mot 2030, og vurdere ulike
måter for å gjøre dette mulig.»
Komiteen foreslår videre:
«Stortinget ber regjeringen, i samarbeid med havneeierne,
kartlegge behovet for utbygging og bruk av landstrømtilbud i alle
større norske havner i forbindelse med Nasjonal transportplan 2018–2029.»
Komiteen mener at bruk av mer
miljøvennlig drivstoff- og energieffektive skip er en nøkkelfaktor for
å løse miljøutfordringer i skipsfarten.
Komiteen viser videre til at
regjeringen har fremmet en maritim strategi for å stimulere til
vekst for norsk maritim næring og økt bruk av ny miljøteknologi
og miljøvennlig drivstoff i skip. Komiteen viser
til at strategien inneholder krav til teknologi for lav- og nullutslipp
i fergeanbud, en vrakpantordning for skip, en helhetlig plan for
økt landstrøm i norske havner samt at NOx-avtalen
skal videreføres etter 2017.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at grønn skipsfart er ett av fem satsingsområder i klimapolitikken,
og at regjeringen og samarbeidspartiene har styrket dette arbeidet
med 65 mill. kroner i revidert nasjonalbudsjett for 2016.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser
til representantforslag Dokument 8:51 S (2015–2016), og fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen etablere samarbeid mellom
stat og kommune om utbygging av infrastruktur for landstrøm ved
alle relevante havner.»
«Stortinget ber regjeringen bidra til at alle
fergestrekninger, der dette er mulig og kan gjennomføres, elektrifiseres
innen 2030. Videre må lavutslippsteknologi vurderes og benyttes.
Norges mulighet for å utvikle de maritime næringsklyngene til å
bli verdensledende på lav- og nullutslippsteknologi innenfor skipsfarten
må vektlegges.»
«Stortinget ber regjeringen etablere et større
forsknings- og teknologiprogram for å utvikle null- og lavutslippsløsninger
i maritim sektor.»
«Stortinget ber regjeringen etablere landstrøm for
alle større havneanløp.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge til rette
for at LNG (flytende naturgass) som drivstoff blir mer tilgjengelig
for skipsfarten.»
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk
Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen, i samarbeid med havneeierne,
kartlegge behovet for utbygging og bruk av landstrømtilbud i alle
større norske havner og fremme forslag i Nasjonal transportplan
slik at landstrøm blir hovedenergikilden i alle større norske havner
innen 2030.»
«Stortinget ber regjeringen stille utslippskrav
til drivstoffbruk i alle norske farvann og fremme forslag om innføring
av forbud mot å benytte tungolje.»
«Stortinget ber regjeringen i forslag til statsbudsjettet
for 2017 fremme forslag om innføring av engangsavgift for båtmotorer,
for å fremme energieffektivisering og bruk av lav- og nullutslippsteknologi.»
«Stortinget ber regjeringen foreslå et omsetningspåbud
for bruk av bærekraftig biodrivstoff i drivstoffet for skipsfarten.»
«Stortinget ber regjeringen i forslag til statsbudsjett
for 2017 fremme forslag om å fjerne fritidsbåters mulighet til å
benytte avgiftsfri diesel.»
«Stortinget ber regjeringen stille krav om bærekraftig
nullutslippsdrivstoff og lav- eller nullutslippsteknologi i neste
anbud for kystruten Bergen–Kirkenes.»
«Stortinget ber regjeringen stille krav til
alle supplyskip som skal seile i norske farvann om å kunne motta
landstrøm fra 1. januar 2018.»
«Stortinget ber regjeringen stille krav til
alle cruiseskip som skal seile i norske farvann om å kunne motta
landstrøm fra 1. januar 2019.»
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag for Stortinget
om endring av havneloven for å fremme landstrømløsninger i norske
havner.»
«Stortinget ber regjeringen pålegge bruk av
differensierte havneavgifter for å fremme bruk av landstrøm og fornybare
drivstoff i skipsfarten.»
«Stortinget ber regjeringen sikre at havnene
Bergen, Ålesund, Trondheim, Bodø, Tromsø, Honningsvåg og Kirkenes
så snart som mulig får på plass løsning med landstrøm til Hurtigruten.»
Komiteens medlem fra Miljøpartiet De
Grønne foreslår:
«Stortinget ber regjeringen sørge for at supplyfartøyer
som opererer på norsk sokkel utvikler og tar i bruk null- og lavutslippsteknologi
fram mot 2030, og fremme forslag med planer og virkemidler for dette.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser
til Innovasjon Norges program FRAM Smart Cities initiativ i Europa.
Smart Cities handler blant annet om hvordan det urbane livet kan
forbedres gjennom bruk av informasjonssystemer og kommunikasjonsteknologi
med involvering, integrering, god infrastruktur, helse, grønn byplanlegging,
energieffektivitet, bedre transport og avfallssystemer. Disse
medlemmer mener det vil være riktig å utarbeide et program
for hvordan slike byer kan utvikles i Norge.
Disse medlemmer viser videre
til representantforslag Dokument 8:51 S (2015–2016), og fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utvikle et program
for smarte byer i Norge gjennom bruk av informasjonssystemer og
kommunikasjonsteknologi for å levere bedre tjenester til innbyggerne,
forbedre energieffektiviteten, kollektivtransporten og avfallssystemene, og
bidra til en grønnere byplanlegging.»
Komiteen konstaterer
at Norge skaper store verdier basert på energiressursene våre. De
fornybare energiressursene gir grunnlag for næringsutvikling og
verdiskaping. Energinæringen skaper store verdier basert på våre
fornybare energiressurser. Leveransene av fornybar energi gir også
grunnlag for verdiskaping i annen industri og næringsliv.
Komiteen mener det er viktig
at vi legger til rette for videre utvikling og fortsatt utnyttelse
av konkurransefortrinnene innen foredling av de fornybare energiressursene.
Komiteen mener en viktig del
av det grønne skiftet i Norge er å skape flere lønnsomme, grønne arbeidsplasser. Komiteen vil
peke på at norsk industri i dag leverer varer verdensmarkedet etterspør, som
f.eks. aluminium og silisium, med et langt lavere karbonavtrykk
enn leverandører andre steder i verden. Å sikre en konkurransedyktig
norsk industri for fremtiden vil derfor være et viktig bidrag til
norsk økonomi og verdens evne til å nå klimamålene.
Komiteen er tilfreds med at regjeringen
i Prop. 96 L (2015–2016) legger til rette for at industrielle eiere
av vannkraft kan ivareta sitt behov for forutsigbar krafttilgang
også i fremtiden. Dette vil trygge eksisterende arbeidsplasser i
industrien, og legge til rette for fortsatt utvikling. Fremtidig
verdiskaping basert på våre fornybarressurser avhenger av vår evne
til innovasjon og kunnskapsutvikling. Innsatsen bør rette seg mot
områder hvor vi har spesielle fortinn. Det blir viktig å skape en
mest mulig sømløs virkemiddelbruk mellom ulike institusjoner og
programmer i innovasjonskjeden.
Videre vil komiteen vise til
at Stortinget har vedtatt redusert elavgift for datasentre, som
kan bidra til å skape flere arbeidsplasser og ny grønn industrietablering
i Norge.
Komiteen viser til at regjeringen
har varslet at den vil legge frem en industrimelding, som vil drøfte hvordan
næringspolitikken skal fremme god omstillingsevne, økt bærekraft
og fortsatt høy konkurransekraft i norsk industri. Den 16. juni
2015 oppnevnte også regjeringen et ekspertutvalg for grønn konkurransekraft,
som skal foreslå en overordnet strategi for å fremme grønn konkurransekraft
frem mot 2030 og lavutslippssamfunnet i 2050.
Komiteen mener pågående prosesser,
som industrimeldingen, ekspertutvalget for grønn konkurransekraft,
en strategi for bioøkonomien, grønn skattekommisjon og oppfølgingen
av felles måloppnåelse med EU om klimamålene mot 2030, vil være
viktige i arbeidet med grønn omstilling og utvikling i Norge i årene
fremover.
Komiteen viser til at fornybar
energi er en av de aller viktigste rammebetingelsene for kraftintensiv
industri i Norge. Et høyt og stabilt elektrisitetsforbruk er, slik komiteen ser
det, en viktig forutsetning for verdiskaping i energibransjen. Energiintensiv
industri utgjør en betydelig andel av verdiskapingen i Norge. Komiteen vil
understreke at et energipolitisk rammeverk som også muliggjør vekst
i industrien, vil være sentralt for utvikling av en næringsstruktur
som både er klimavennlig og konkurransedyktig.
Dagens lave kraftpriser er, slik komiteen ser det,
et viktig incentiv til etablering og utvidelse av industriaktivitet.
Det er viktig at regjeringen følger situasjonen rundt kraftpris
og -overskudd nøye, og igangsetter tiltak for å sikre norsk industri
og hindre nedleggelser og utflagging. Komiteen vil
understreke at utsiktene i dag er et fortsatt høyt kraftoverskudd
i Norge i tiden fremover, men bildet kan endre seg. Her spiller
faktorer som økt elektrifisering av transportsektoren, økt industriaktivitet,
utfasing av svensk kjernekraft og redusert fornybarutbygging, inn.
Det er grunn til å anta at den kraftintensive industrien vil trenge
mer kraft når nye klimateknologier skal fases inn, for eksempel
CCS og økt bruk av hydrogen.
Komiteen mener at et velfungerende
og moderne energisystem er en forutsetning for utviklingen av lavutslippssamfunnet.
Komiteen mener at et velfungerende
kraftsystem sikrer industrien forutsigbar tilgang på rimelig fornybar
kraft og er et viktig grunnlag for verdiskaping og næringsutvikling. Komiteen mener
det er viktig at industrimeldingen inneholder konkrete forslag utover
Enova for å utvikle og realisere ny fullskala teknologi, redusere
industriens samlede utslipp og legge til rette for ny industri. Komiteenmener Norge bør styrke sine fortrinn
som et attraktivt land for industrietableringer.
Komiteen har merket seg at industriens
bruk av fossile energikilder tilsvarte 19 TWh i 2014. Komiteen mener
at selv om industrien er en del av kvotepliktig sektor, er det viktig
å legge til rette for teknologiutvikling og nye tiltak som kan redusere
utslippene av klimagasser. Komiteen vil legge til rette
for fortsatt verdiskaping og arbeidsplasser basert på norske fornybare
energiressurser.
Komiteen mener at teknologiutvikling
som bidrar til å redusere behovet for bruk av fossil energi i industrielle
prosesser kan bli et konkurransefortrinn for norsk industri. Komiteen har
merket seg at Enova de siste årene har støttet en rekke nyskapende prosjekter
innenfor blant annet kobberproduksjon, aluminiumsproduksjon, biokullproduksjon
og ny smelteverksteknologi. Komiteen mener Enova også
i fortsettelsen må ha et bredt tilbud til utvikling av energi- og
klimateknologi i industrien.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet
De Grønne, mener det er avgjørende at fornybar energiproduksjon
er lønnsom samtidig som den er effektiv og klimavennlig. Flertallet mener
utviklingen må skje innenfor økonomiske og bærekraftige rammer.
Flertallet mener at et velfungerende
kraftsystem og energimarkeder er grunnlaget for verdiskaping og
næringsutvikling.
Komiteens medlem fra Miljøpartiet De
Grønne påpeker at det knapt blir skapt grønne arbeidsplasser
i Norge og at Norge henger igjen i en brun 90-talls økonomi. Dette
er en konsekvens av en fossildominert norsk næringspolitikk, forskningspolitikk
og industripolitikk siden tidlig på 70-tallet. Dette medlem konstaterer
at det nå er vilje til å endre denne politikken, men at det så langt
ikke skjer systematisk eller målrettet.
Dette medlem fremmer derfor følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen etablere måltall
for antall nye grønne arbeidsplasser som skal skapes innen 2030
og fremme forslag om hvordan næringspolitikken, forskningspolitikken
og industripolitikken, skatte- og avgiftssystemet og virkemiddelapparatet
skal endres for å oppnå dette.»
Komiteen mener Norge
har en svært god mulighet til å tilpasse seg lavutslippssamfunnet
og innfri de internasjonale forpliktelser som foreligger. Norge har
lange industritradisjoner og sterke industrielle miljøer som er
ledende på teknologi og prosess. Industrien i Norge har vist verdensledende
resultater ved blant annet å redusere miljøbelastningen betydelig
gjennom avtaler inngått mellom industrien og norske myndigheter.
Olje- og gassklyngen er en av de mest kompetanse- og teknologidrevende
næringer Norge har.
Komiteen mener det er riktig
at disse miljøene i samarbeid med myndighetene tar nye felles grep
for å sikre utviklingen mot lavutslippssamfunnet. Komiteen merker
seg Norsk Industris «Veikart for prosessindustrien – Økt verdiskapning
med nullutslipp i 2050», og mener det er positivt at industrimiljøene
utarbeider veikart for å redusere sine utslipp. Komiteen mener
myndighetene bør bidra på en positiv måte med risikoavlastning og
støtteordninger som gjør Norge til et foretrukket land å investere
i. Komiteen mener at et forutsigbart samarbeid mellom
industri og myndigheter vil resultere i at man kan nå målet om lav-
og nullutslippsløsninger i alle industrigrener på en god måte. En
slik utvikling vil også bringe fram nye industrielle muligheter
for Norge, og vil medføre at Norge fortsatt kan være et teknologisk
foregangsland.
Komiteen mener fullskala fangst
og lagring av CO2 vil være en viktig
del av løsningen på klimautfordringen globalt, og for at togradersmålet
skal nås til lavest mulige kostnader. Komiteen viser
til at FNs klimapanel har pekt på at de totale kostnadene ved å
nå togradersmålet vil øke med 138 pst. dersom CO2-håndtering
ikke er tilgjengelig som virkemiddel. Flertallet mener
at dette behovet er ytterligere forsterket av de nye ambisjonene
i Paris-avtalen.
Komiteen viser til at karbonfangst
gir økte driftskostnader, og det kan være behov for å utrede en
modell som dekker de økte kostnadene ved fullskala fangstprosjekter,
og dette er en viktig forutsetning som avklares i god tid før investering. Komiteen mener
det er viktig å få mer kunnskap om verdikjeden, herunder muligheten
for panteordninger og barrierer for CO2-håndtering,
og mener dette bør utredes videre.
Komiteen mener at en viktig begrunnelse
for flertallets engasjement for CO2-håndtering
er at norsk forskning på, demonstrasjon og fullskala utbygging av
CO2-håndtering kan bidra til å redusere kostnadene
og dermed bidra til raskere utbredelse av teknologien internasjonalt.
Komiteen viser også til Meld.
St. 13 (2015–2016) der utvikling av ren produksjonsteknologi i prosessindustrien
og CO2-håndtering er valgt som to av
fem prioriterte innsatsområder i klimapolitikken. Komiteenmener det er viktig med tydelige rammevilkår
og virkemidler for industriaktørene som vurderer fangst og lagring
av CO2. Komiteenviser for øvrig til partienes merknader
og forslag i Innst. 275 S (2015–2016), og vedtak i Stortinget i
samme sak.
Komiteenforeslår:
«Stortinget ber regjeringen igangsette en utredning
av verdikjeden og en finansieringsmodell for fangst og lagring av
CO2.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og
Miljøpartiet De Grønne, viser til at det i revidert budsjett
for 2016 ble bevilget 649 mill. kroner til CO2-håndtering.
Flertallet deler regjeringens
oppfatning om at innsatsen innenfor klimateknologi skal rettes inn
mot områder der Norge har spesielle fortrinn.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser
til representantforslag Dokument 8:51 S (2015–2016), og foreslår:
«Stortinget ber regjeringen utnytte handlingsrommet
i EØS-avtalen for å sikre konkurransedyktige rammebetingelser for
nye store investeringer i klimavennlig industri i Norge, herunder
garantiordninger som ligger innenfor regelverket om statsstøtte
i EØS-avtalen.»
«Stortinget ber regjeringen etablere sterkere
ordninger for pilotering/uttesting av ny teknologi, herunder demonstrasjonsanlegg,
hvor også driftsdeltakelse inkluderes.»
Komiteen viser til
behandlingen av forslaget i Innst. 275 S (2015–2016) om oppfølging
av Paris-avtalen, der et flertall gikk inn for følgende:
«Stortinget ber regjeringen sikre realisering av mist
ett CCS-anlegg for å bidra til at Norge kan nå sitt nasjonale klimamål
for 2020.»
Komiteen peker på at aktørene
Yara, Norcem og Oslo kommune ved Klemetsrudanlegget har levert inn
sine beskrivelser av mulig videre fremdrift frem mot realisering
av fullskala karbonfangst.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne er bekymret
for at den største utfordringen for realisering ligger på statens
side, fordi staten må ta ansvar for realisering av transport og
lagring. Disse medlemmer peker på at regjeringen
ikke har lagt frem realistiske tidsplaner for realisering av transport
og lagringsløsninger, selv om anslag tyder på at disse tar lengre
tid å realisere enn selve fangsten.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk
Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne påpeker at Paris-avtalen
som Norge skal ratifisere 14. juni 2016, etablerer som nytt mål
å holde den globale oppvarminga godt under 2 grader og tilstreber
å avgrense temperaturøkningen til 1,5 grader. Dette medlem viser
til at siden regjeringen 29. april 2016 la fram en proposisjon om
samtykke til at Norge går med i avtalen, bør også norsk energipolitikk
og satsingen på lav- og nullutslippsløsninger i industrien (som
CCS) basere seg på dette målet. Det betyr at den norske CCS-politikken
må gjøres enda mer offensiv og resultatorientert.
Disse medlemmer mener at det
i lys av dette blir svært passivt å kun vedta at regjeringen skal utrede
fangst og lagring av CO2. Disse
medlemmer påpeker at det kan være nødvendig og samfunnsøkonomisk
lønnsomt å etablere karbon-negative prosesser ved hjelp av CCS.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen om å etablere forsknings-
og innovasjonsprogrammer for karbonnegative industriprosesser, og
komme tilbake til Stortinget med forslag om alternativ for å etablere
fullskala demonstrasjonsanlegg og forretningsmodeller for dette
i Norge i samarbeid med industrien.»
Komiteens medlem fra Miljøpartiet De
Grønne viser til at både sittende og foregående regjering
stadig har vist til internasjonale utredninger som peker på CCS
som en nødvendig del av løsningen på klimaproblemet.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen etablere minst 3
fullskala demonstrasjonsanlegg for CO2-fangst-
og lagring i Norge; minst ett industrianlegg, minst ett avfallsforbrenningsanlegg
og minst ett gasskraftverk.»
Komiteen viser til
at prosessindustrien i Norge nylig har samlet seg om et «Veikart
for prosessindustrien – økt verdiskaping med nullutslipp i 2050». Komiteen viser
til at bedriftene selv skisserer opp teknologiske muligheter for
denne ambisjonen. Komiteen mener det er nødvendig
å se virkemidlene i sammenheng for å skape en mest mulig sømløs
virkemiddelbruk mellom ulike institusjoner og programmer i innovasjonskjeden.
Komiteen ber regjeringen, i samarbeid
med industrien, om å gå igjennom eksisterende virkemidler i Forskningsrådet,
Innovasjon Norge, SIVA, Enova og Gassnova med sikte på en bedre
løsning for store, sammensatte prosjekter med flere aktører som krever
risikoavlastning i alle faser av et innovasjonsløp. Komiteen mener
at prosessindustrien kan være egnet for utprøving av en slik innovativ
videreutvikling av virkemiddelapparatet.
Komiteen foreslår:
«Stortinget ber regjeringen sikre at Enova har mulighet
til å støtte realisering av lavutslippsteknologi i industrien og
ren produksjonsteknologi innen alle de største norske industrigrenene,
herunder nye produksjonsprosesser, hydrogen og biokarbon som reduksjonsmiddel,
og skifte fra fossilt til fornybart råstoff i industrien.»
Komiteen viser til behandlingen
av forslaget i Innst. 275 S (2015–2016) om oppfølging av Paris-avtalen,
der et flertall gikk inn for følgende:
«Stortinget ber regjeringen stimulere til økt bruk av
hydrogen som reduksjonsmiddel gjennom risikoavlastning og støtte
til industriskala demonstrasjonsanlegg og fullskala pilotprosjekt.»
«Stortinget
ber regjeringen stimulere til økt bruk av trekull i ferrolegeringsindustrien
gjennom risikoavlastning og støtte til industriskala demonstrasjonsanlegg
og fullskala pilotprosjekt for norsk produksjon av trekull.»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Miljøpartiet De Grønne, viser til at
norsk petroleumsvirksomhet er underlagt sterke virkemidler og reguleringer
for å gi incentiv til å kutte klimagassutslipp. Flertalletviser til at petroleumssektoren er en
del av EUs kvotepliktige sektor og er i tillegg pålagt å betale
en egen CO2-avgift for sine utslipp.
I henhold til klimaforliket skal samlet karbonpris for petroleumsvirksomheten
forbli om lag på samme nivå hvis kvoteprisen øker. Flertalletviser til at dette har ført til at energieffektiviseringstiltak,
som innføring av energistyringssystemer og installasjon av mer energieffektivt
utstyr, har bidratt til å redusere utslipp tilsvarende 5 millioner
tonn CO2-ekvivalenter årlig. Flertalletviser også til at adgangen til fakling
av naturgass reguleres strengt under petroleumsloven, og det er
krav om vurdering av kraft fra land i forbindelse med utbyggingsplaner.
Flertallet viser til at klimagassutslippene
fra olje- og gassutvinning var 15 millioner tonn CO2-ekvivalenter
i 2015, en økning på ca. 0,3 millioner tonn, eller 2,3 pst. siden
året før. Flertallet har merket seg at økningen i
stor grad skyldes økt bruk av naturgass offshore. Flertallet har
videre merket seg at tallene er i tråd med framskrivningene Miljødirektoratet
har gjort for perioden frem til 2020.
Komiteen viser til
at feltene Ormen Lange, Snøhvit, Troll A, Gjøa, Goliat og Valhall
drives med kraft fra land. Komiteen viser videre
til at Martin Linge og Johan Sverdrup vil få kraft fra land når
disse kommer i produksjon.
Komiteen vil peke på at det vil
bli etablert en områdeløsning for kraft fra land til Utsirahøyden
senest innen 2022, der feltene Edvard Grieg, Ivar Aasen og Gina
Krog vil kobles på. Komiteen har også merket seg
at landanleggene Kårstø, Kollsnes, Melkøya LNG og Nyhamna helt eller
delvis får kraft fra strømnettet.
Komiteen vil påpeke at petroleumssektoren
er en del av EUs kvotepliktige sektor, og at Stortinget i etterkant
av Paris-avtalen sluttet seg til at kvotepliktig sektor i Norge
skal redusere sine utslipp med 43 pst. innen 2030. Komiteen viser
til at kraft fra land-løsninger på petroleumsinstallasjoner, både
på land og på sokkelen, bidrar til å redusere klimagassutslippene
fra petroleumssektoren og derfor er et viktig bidrag i så måte.
Komiteen vil likevel peke på
at er det viktig at norsk petroleumssektor fortsetter å redusere
sine utslipp gjennom energieffektivisering og bruk av ny teknologi.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Miljøpartiet De Grønne, viser til at
prognosene antyder at utslippene fra petroleumssektoren kommer til
å nå toppen rett før 2020, for deretter å avta. Flertallet vil
samtidig påpeke at utslippene fra EUs kvotepliktige sektor falt
med ca. 0,4 pst. i 2015, og bekrefter en fallende utslippstrend
de siste fem årene.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, viser til at utslippene fra sektorene
som er en del av EU ETS-systemet, som norsk petroleumssektor er
en del av, derfor ikke øker totalt sett selv om de norske utslippene
øker noe.
Dette flertallet viser til at
selskapene som opererer på norsk sokkel, ligger langt framme når
det gjelder å ta i bruk løsninger som reduserer utslipp av klimagasser. Dette
flertallet peker på at dette har resultert i lave utslipp
per produserte enhet sammenlignet med tilsvarende virksomheter i
andre petroleumsproduserende land. Dette flertallet vil i
den forbindelse vise til at Norsk Olje & Gass, Norsk Industri,
LO og Norges Rederiforbund har blitt enige om å utvikle et veikart
for å nå et mål om høy verdiskaping og lave klimagassutslipp i 2050. Dette flertallet vil
i den sammenheng også påpeke at Enova kan støtte prosjekter i petroleumssektoren.
Dette flertallet viser til representantforslag Dokument
8:51 S (2015-2016), og fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen etablere et program for
lavutslippsteknologi for olje- og gassektoren og slik bidra til
lavutslippsløsninger i olje- og gassnæringen. Programmet bør utvikles
i samarbeid med partene i næringen som en del av eller som et supplement
til 'veikartet for høy produksjon og lave utslipp' som partene i
næringen nå utarbeider. Målet er at nye installasjoner som har et
driftspotensial utover 2050, driftes etter et slikt prinsipp.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen etablere virkemidler, blant
annet gjennom Enova, for overføring av teknologi for lave utslipp
fra oljeindustrien til andre næringer og til sluttbrukere av olje
og gass.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne peker
på at Statnett har ansvar for den helhetlige planleggingen av nettet
på fastlandet, at GASSCO har en tilsvarende rolle for utbygging
av gassinfrastruktur offshore, men at det mangler en aktør som har
et helhetlig ansvar for planlegging og utbygging av en kraftinfrastruktur
offshore. Disse medlemmer mener det er behov for
at en aktør gis ansvar for helhetlig planlegging av kraftinfrastruktur
offshore og vil be regjeringen foreta en bred vurdering av spørsmålet
(i en offentlig utredning) og fremme sak for Stortinget om dette.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen vurdere hvordan
man kan gjennomføre en helhetlig planlegging og utbygging av offshore
elektrisitetsnett, og ber om at det fremmes en sak for Stortinget
om dette.»
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk
Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne peker på at ansvarlige
for alle petroleumsutbygginger på norsk sokkel plikter å utrede
kraft fra land-løsninger for å redusere de økende utslippene fra
oljesektoren. Disse medlemmer peker på at dette ikke
var tilstrekkelig til å klare å utløse område-løsning for utbygging
for kraft fra land-løsning for Utsirahøyden, og viser i den anledning
til behandlingen av Dokument 8:58 (2013–2014) om elektrifisering
av Utsirahøyden og den videre behandlingen av PUD for Johan Sverdrup
i Innst. 237 S (2013–2014).
Disse medlemmer viser til sin
klimavennlige petroleumspolitikk og fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen etablere et program for
nullutslippsteknologi for olje- og gassektoren og slik bidra til
nullutslippsløsninger i gjenværende produksjon og bruk av fossile
energikilder. Programmet skal finansieres av olje- og gassnæringen
gjennom pålegg i konsesjonsbetingelsene.»
Komiteens medlem fra Miljøpartiet De
Grønne foreslår videre:
«Stortinget ber regjeringen stanse all videre
leting etter olje og gass på norsk sokkel, samtidig som utvinningstempoet
reduseres gradvis på eksisterende olje- og gassfelt. Målet er å
avvikle petroleumsvirksomheten fullstendig i løpet av en periode
på ca. 20 år.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser
til behandlingen av Prop. 96 L (2015–2016) hvor komiteen enstemmig
gir sin tilslutning til at industrielle eiere av vannkraft kan ta
ut vannkraft som utbytte. Det fremheves at lovendringen bidrar til
å gi kraftforedlende industri stabil tilgang på kraft. Disse
medlemmer viser videre til at Stortinget ved behandlingen
av Prop. 120 LS (2014–2015) ga Finansdepartementet hjemmel til å
gi forskrift om ny metode for verdsettelse av industriens egenkraft
som skal gi uttrykk for markedspris og ta hensyn til industriens
behov for langsiktige og forutsigbare priser.
Disse medlemmer konstaterer at
Finansdepartementet nå har sendt på høring et forslag til forskrift
som departementet selv innrømmer i mindre grad vil ta hensyn til
industriens ønske om forutsigbarhet. Disse medlemmer vil
understreke at den kraftforedlende industriens behov for langsiktige rammevilkår
må veie tungt når disse fastsettes. Denne industrien spiller en
nøkkelrolle i energisystemet og i utviklingen av teknologi som peker
frem mot et moderne nullutslippssamfunn.
Komiteen mener at
Fornybar AS bør prioritere innsats for å lette overgangen fra teknologiutvikling
til kommersialisering, der risikoen i hovedsak er knyttet til markedsintroduksjonen. Komiteen mener
Fornybar AS bør prioritere investeringer i prosjekter som direkte
eller indirekte bidrar til reduserte klimagassutslipp globalt. Komiteen mener
dette kan inkludere energieffektivisering, fornybar energi, hydrogen,
energilagring, transportløsninger, reduserte prosessutslipp i industrien,
materialteknologi, utslippsreduksjoner i landbruket, avfallshåndtering
og reduksjon, fjerning, transport og lagring av CO2. Komiteen mener
at fondet skal søke å oppnå størst mulig global reduksjon i klimagassutslipp
innenfor kravene til avkastning.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre, Sosialistisk
Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, mener det vil være
hensiktsmessig at Fornybar AS etableres som et selvstendig organ/investeringsselskap,
og ikke som en del av allerede eksisterende statlig investeringsselskap
som Argentum og Investinor.
Komiteen mener blant
annet følgende bør vurderes i den videre utredningen av mandatet
for Fornybar AS:
Selskapene det investeres
i skal ha en sterk tilknytning til teknologimiljøer i Norge.
Begrenset teknologirisiko, men høy markeds-
og kommersiell risiko.
Avgrensing av investeringsområde til prosjekter med
dokumentert stor effekt på globalt klimaforavtrykk innenfor materialteknologi,
energieffektive industriprosesser, teknologiske løsninger innen
fornybar energi, CO2-fangst.
Sannsynliggjøring av klimaeffekt gjennom
livssyklusanalyser.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til Innst. 2 S (2015–2016), hvor Senterpartiet foreslo å opprette
et statlig eid, grønt investeringsselskap som skal bidra til å omstille
Norge til et mer klimavennlig samfunn. Forslaget innebar at selskapet skulle
investere i teknologibedrifter som foredler grønt karbon fra hav
og land. Selskapet skulle bistå med kapital, kunne være med på å
etablere selskap, gå inn på eiersiden eller bidra med lånekapital.
Senterpartiet foreslo å gi det nye selskapet 10 mrd. kroner i egenkapital.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk
Venstreparti og Miljøpartiet De Grønneviser
til vedtak IV i forbindelse med Innst. 2 S (2015–2016), som lyder:
«Stortinget ber regjeringen forberede opprettelse av
Fornybar AS ('Greenfund'). Fondet skal sammen med private kunne
investere i selskaper som utvikler og benytter grønn teknologi,
herunder for eksempel fornybar energi, hydrogen, energilagring,
transportløsninger med lave klimatrykk, reduksjon, fjerning, transport
og lagring av CO2, energieffektive industriprosesser, og innrettet
slik at selskapet forventes å gi markedsmessig avkastning over tid.
Stortinget
ber regjeringen utrede hvordan et slikt selskap kan operasjonaliseres
når det gjelder investeringsmandat, organisering, budsjettering
og om det vil virke utløsende på denne typen investeringer i lys av
eksisterende virkemidler, samt om slike investeringer bør begrenses
til Norge eller ha globalt mandat, og komme tilbake i revidert nasjonalbudsjett 2016.
Det tas sikte på at fondet over tid får en forvaltningskapital på
20 mrd. kroner.»
Disse medlemmer viser til omtalen
i revidert nasjonalbudsjett for 2016:
«Regjeringen følger opp Stortingets anmodningsvedtak
om opprettelse av et Fornybar AS, og vil i forbindelse med statsbudsjettet
for 2017 komme tilbake med et konkret forslag til investeringsmandat, organisering
og budsjettering.»
Dette er nærmere beskrevet i Prop. 122 S (2015–2016).
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen innen våren 2017
etablere Fornybar AS med et todelt norsk og globalt mandat med sikte
på å bli en stor global aktør innen fornybar og grønn teknologi.»
«Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet
for 2017 foreslå oppkapitalisering av Fornybar AS på 20 mrd. kroner
ved oppstart.»
Komiteens medlem fra Miljøpartiet De
Grønne foreslår:
«Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet
for 2017 foreslå en modell for Fornybar AS sitt globale mandat hvor
fondet tildeles forvalteransvar for i første omgang 50 mrd. kroner
av kapitalen til Statens pensjonsfond utland, med anledning til
å investere i tråd med Fornybar AS sitt mandat også i unoterte aksjer
og infrastruktur innen grønn teknologi utenfor Norge.»
Komiteen viser til
at til tross for at 97 pst. av klimagassutslippene i verden finner
sted nasjonalt, er klimaproblemet et globalt problem. Komiteen vil derfor
understreke betydningen av et fortsatt sterkt internasjonalt engasjement,
ikke minst innenfor en fortsatt betydelig regnskogsatsing og en
forsterket internasjonal satsing på fornybar energi.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne foreslår:
«Stortinget ber regjeringen øke garantirammen
i GIEKs (Garantiinstituttet for eksportkreditt) u-landsordning,
for å legge til rette for eksport av norsk fornybarkompetanse.»
«Stortinget ber regjeringen styrke INTPOW.»
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk
Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser til at Norge
besitter et fornybarnæringsliv med betydelig kompetanse og kapital
som ville kunne være til god nytte for andre land som ønsker å satse
på fornybarinvesteringer.
Disse medlemmer viser til budsjettforliket mellom
Venstre, Kristelig folkepartiet og regjeringspartiene for 2015-budsjettet,
der det ble vedtatt:
«Stortinget ber regjeringen å utrede om GIEK og Eksportkreditt
Norges mandater kan utvikles for å fremme økte investeringer i fornybar
energi, innenfor virksomhetenes formål. Utredningen bør blant annet
se på hvordan selskapene også kan dekke kommersiell risiko knyttet
til investeringer i fornybar energi, i tillegg til andre risikoavlastende
og investeringsfremmende tiltak.»
Disse medlemmer er enig med vedtakets
intensjon, viser til utredningen fra regjeringen og mener at det
vil være riktig å gi GIEK anledning til å gi garantier på ordinære
markedsvilkår for å gjøre det mindre risikofylt å foreta fornybar
energiinvesteringer i utviklingsland.
Disse medlemmer vil derfor fremme
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen åpne for at GIEK
skal få anledning til å tilby garantier på markedsvilkår for fornybarinvesteringer
i utviklingsland.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre, Sosialistisk
Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, viser til at Norges
fornybare energiressurser er svært attraktive for et Europa som
bygger opp kapasitet på uregulerbar fornybar energiproduksjon som
vind og sol. Flertallet mener at Norge har særegne
muligheter til å skape verdier i samhandel med et Europa i endring. Flertallet vil
peke på at EUs 2030-mål og gjennomføringen av dette i det europeiske
kraftmarkedet vil gi økt lønnsomhet for norske vannkraft- og vindkraftressurser.
Flertallet viser til at det er
av stor betydning at Norge arbeider for et stramt kvotesystem for
klimagassutslipp og et effektivt markedsdesign i det felles europeiske
markedet. Flertallet viser til arbeidet med en Energiunion
i EU og pågående prosesser med revidering av fornybardirektivet
og energieffektiviseringsdirektiv. Flertallet legger
til grunn en normal EØS-prosess med økonomisk og rettslig vurdering
av disse direktivene, og imøteser resultatet av disse prosessene
og konsekvensene for norsk klima- og energipolitikk.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og
Miljøpartiet De Grønne, mener det er positivt for norsk
fornybarnæring med likest mulig rammevilkår for det norske og det
europeiske kraftmarkedet, herunder regler for handel over landegrenser
mv.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne vil
understreke at det i energi- og klimapolitikken er viktig å utnytte
det handlingsrommet som faktisk ligger i EØS-avtalen, og dessuten
utnytte muligheten til å forhandle frem unntak og/eller egne ordninger
i spørsmål som berører viktige nasjonale interesser. Disse
medlemmer vil spesielt peke på at det er av stor viktighet
at konsolideringsmodellen ikke utfordres som ramme for offentlig
kontroll over norske vannkraftressurser.
Disse medlemmer vil videre understreke viktigheten
av å beholde det norske konsesjonssystemet og myndighetenes adgang
til å regulere vannkraftressursene. Disse medlemmer vil
også vise til at det er av stor betydning at det norske skatte-
og avgiftssystemet kan opprettholdes, deriblant med grunnrente og
naturskatt som er utarbeidet i forhold til norske vannkraftressurser. Disse
medlemmer vil også vise til at den norske konsesjonskraftordningen
må videreføres som grunnlag for å tilgodese de kommunene som stiller
naturressursene til rådighet for miljøinngripen.
Disse medlemmer viser til at
EUs planlagte energiunion utvilsomt vil kunne stille norske energiinteresser
overfor nye utfordringer, både politisk, juridisk og økonomisk. Disse
medlemmer vil understreke at det er avgjørende at de institusjonelle ordninger
på vannkraftsektoren, som har vært et fundament for velstandsutvikling
og fordeling til beste for det norske samfunn gjennom over 100 år,
kan bestå i møte med en europeisk energiunion.
Disse medlemmer viser til at
en energiunion vil innebære overføring av makt og myndighet fra nasjonale
organer. Disse medlemmer vil derfor etterlyse en
grundig redegjørelse for hvordan regjeringen sikrer norske interesser
og det veletablerte rammeverket på energisektoren i den pågående
prosessen mot en energiunion. Som eksempel nevnes at det allerede
er stilt spørsmål ved de mulige konstitusjonelle utfordringer som
kan oppstå mellom energiregulatorbyrået ACER og den norske reguleringsmyndigheten
NVE. Energimeldingen inneholder ingen slik redegjørelse, enn si
noe grunnlag for den nødvendige debatt i Stortinget om saken.
Disse medlemmer viser til at
det i disse dager forhandles om Norges tilknytning til EUs energibyrå,
ACER. Byrået har tilsyn med hvordan nasjonale energiregulatorer
i unionen utøver sine oppgaver, og har bl.a. beslutningsmyndighet
i tekniske spørsmål der mer enn ett land er involvert, i spørsmål
om regulatorisk regime mellom to eller flere land og i vurdering
av unntak knyttet til nye kraftforbindelser.
Disse medlemmer har registrert
at regjeringen ser for seg at tilknytningen kan løses med samme modell
som den som er foreslått når det gjelder Norges tilknytning til
de overnasjonale finanstilsynene i EU. Disse medlemmer konstaterer
at dette i så fall vil innebære en omfattende maktoverføring til EFTAs
overvåkningsorgan ESA i Brussel. Disse medlemmer vil
advare mot en slik løsning, siden den for eksempel kan åpne for
at norske interesser blir svekket dersom det skulle oppstå tvist
knyttet til infrastrukturen på norsk sokkel eller overføringskabler
til utlandet.
Komiteen foreslår:
«Stortinget ber regjeringen fremme en sak for Stortinget
innen våren 2017, hvor det gis en grundig gjennomgang av pågående
prosesser og regelverksutvikling under EUs energiunion, og med orientering om
hvilke grep som tas for å sikre norske energiinteresser. Stortinget
ber videre regjeringen redegjøre for konsekvensene av energiunionen
samlet sett for Norge.»
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk
Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser til at EUs
egne mål ikke har blitt justert etter at man i Paris underskrev
en avtale med en ny ambisjon om at global gjennomsnittstemperatur ikke
skal øke med mer enn 1,5°C. Dette er i praksis et svært mye mer
krevende mål enn 2°C som var målet da EU la frem sitt forslag til
utslippsreduksjoner.
Disse medlemmer viser til at
vår avtale med EU derfor ikke kan omtales som ambisiøs.
Komiteens medlem fra Miljøpartiet De
Grønne viser til Stortingets innstilling til Dokument 8:51
S (2015–2016) hvor dette medlem har fremmet et forslag
om at:
«Stortinget ber regjeringen sette et mål om at norsk
klimagassutslipp skal reduseres med 60 prosent ned til 20 millioner
tonn innen 2030.»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til
at miljøverdien i norsk kraftproduksjon er viktig for kraftprodusentene. Flertallet har
merket seg at miljøverdien i dag kan dokumenteres gjennom opprinnelsesgarantier. Flertallet viser
til at opprinnelsesgarantier utstedes til produsenter av fornybar
energi og kan omsettes i et internasjonalt marked. Flertallet er klar
over at opprinnelsesgarantier skal være en garanti for at det er
produsert en viss kraftmengde fra fornybare energikilder. Flertallet peker
på at kjøp av fornybar energi dokumentert med opprinnelsesgarantier
er frivillig, og at det ikke er en offentlig støtteordning for ny
fornybar kraftproduksjon. Flertallet har merket seg
at en del ledende internasjonale bedrifter forventer og krever opprinnelsesgarantier
som dokumentasjon når de velger å kjøpe fornybar energi.
Flertallet viser til at produksjonsmiks
i dag ikke brukes som varedeklarasjon, og det kan knyttes tvil til
om produksjonsmiks som varedeklarasjon vil bli internasjonalt anerkjent
som dokumentasjon på fornybar energi. Flertallet er
oppmerksom på at en endring i varedeklarasjonen til produksjonsmiks
i ytterste konsekvens kan gjøre opprinnelsesgarantiene verdiløse
for norske produsenter i et europeisk marked. Flertallet peker
på atopprinnelsesgarantiordningen er
regulert i det eksisterende fornybardirektivet, som varer frem til
2020. Flertallet mener at regjeringen bør utrede
nærmere hvordan endringer kan gjøre at systemet for fornybar energi
med opprinnelsesgarantier og varedeklarasjon for strøm kan fungere
bedre enn i dag. Flertallet mener at dagens ordning
ikke skal vurderes på nytt før en slik utredning er gjennomført
eller prosessene i EU er avklart.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at dagens ordning med opprinnelsesgarantier ikke fungerer godt,
men i stedet fører til en dobbelt bokføring av produsert fornybar energi.
Likevel vil en avvikling av opprinnelsesgarantier ha som ulempe
at det vil gi dårligere lønnsomhet for fornybar energi. Dette
medlem viser til at opprinnelsesgarantier er et utelukkende
finansielt instrument. En opprinnelsesgaranti som fulgte kraften, slik
at kraft og opprinnelsesgarantier hang sammen og ikke ble omsatt
på to helt ulike markeder, ville trolig være en bedre løsning. På
den måten vil kraftprodusentene kunne få en reell merverdi for fornybar kraft,
og industri som kjøper kortreist kraft vil kunne selge metallene
sine som fremstilt av utelukkende fornybar vannkraft.
Dette medlem mener at regjeringen
frem mot fornybardirektivet må arbeide for å endre kraftmarkedet,
slik at opprinnelsesdeklarasjoner følger den fysiske kjøp og salg
av kraft.