Regjeringens politiske plattform understreker
familienes betydning som samfunnets sterkeste og mest grunnleggende
sosiale fellesskap. Familiene er viktige kultur- og tradisjonsbærere,
og gir rammer rundt barn og unges oppvekst. Familielivet omfatter flere
generasjoner og bygger på grunnleggende verdier de fleste slutter
opp om.
Familiene skal ha valgfrihet og fleksibilitet
til å innrette seg slik de selv ønsker. Offentlige tjenester og
økonomiske støtteordninger rettet mot familiene må utformes slik
at de fremmer familienes mulighet til å ta gode valg. En framtidsrettet
familiepolitikk er å respektere alle familieformer, gitt at lover
og konvensjoner overholdes. Familiepolitikken må omfatte målrettet
innsats for å hjelpe familier som trenger det.
Kjærlighet, omsorg og materiell trygghet er
kjerneverdier i familiene. Familiene er de beste til å ivareta følelsesmessige
behov, samt utvikle barn og unges ferdigheter i å bygge relasjoner.
Der hvor familien svikter, har barn og unge krav på rett hjelp til
rett tid. Foreldre som trenger det, skal få relevant hjelp gjennom
foreldrestøttende tiltak og tilgjengelig rådgiving. Sårbare familier
og familier med sammensatte problemer skal være trygge på at det
sosiale sikkerhetsnettet fanger opp utfordringene i tide. Forebyggende
arbeid og tidlig innsats, ofte med hele familien som mål, kan være
nødvendig.
Regjeringen vil legge til rette for økt valgfrihet og
fleksibilitet i familiene. Barn skal sikres en god oppvekst. Forebyggende
familierettet arbeid skal bidra til å forhindre konflikter mellom
foreldre og forsterke samlivet. Trygge foreldre gir trygge barn
og skaper tilhørighet. Tjenestene skal utvikles i tråd med familienes
behov.
Regjeringen vil videreutvikle familierettede
tjenester og det sosiale sikkerhetsnettet. Viktige elementer i dette
samspillet er frivillig og ideelt arbeid. Slikt arbeid for og med
familier, barn og unge, er det lange tradisjoner for i Norge. Frivillig
og ideelt arbeid skaper forankring og tilhørighet lokalt, og forebygger
utenforskap.
En god og helhetlig familiepolitikk legger grunnlaget
for livskvalitet, og vil kunne gi betydelige helsemessige og samfunnsøkonomiske
gevinster. Andre politikkområder som f.eks. helse, utdanning og
arbeid påvirker familieliv og foreldreskap. Denne stortingsmeldingen
samler kunnskap fra flere sektorer, peker på nye initiativ og gir
retning for familiepolitikken framover.
Siden forrige stortingsmelding om familiepolitikk,
St.meld. nr. 29 (2002–2003) Om familien – forpliktende samliv og
foreldreskap, ble lagt fram, har det norske samfunnet endret seg
i betydelig grad. Et viktig positivt trekk er at barn i større grad
ses som selvstendige individer og gis rett til medvirkning og medbestemmelse
i saker som berører dem. Rett til barnehageplass gir begge foreldrene
mulighet til å arbeide eller studere. Barnehager utvikler barns
sosiale og språklige kompetanse og gir et godt grunnlag for videre
skolegang. Likestilling mellom kvinner og menn har medført forandringer
i familie og samfunn. Muligheter og valgfrihet er langt på vei like
for alle, men valgene påvirkes fortsatt av kjønnsdelte mønstre i
samfunnet. Tradisjonelle oppfatninger om hvordan gutter og jenter
bør oppføre seg og se ut, blir målbåret gjennom media og mennesker
imellom.
Samboerskap er tilnærmet likestilt med ekteskap for
par med felles barn med hensyn til arv og skifte. Felles ekteskapslov
likestiller par av samme kjønn. Utvidete familier med mine, dine
og våre barn er blitt vanlig. Stadig flere er aleneboende, dvs.
énpersonshusholdninger. Nye familiemessige og juridiske problemstillinger
oppstår når familier lever i flere land. Det demografiske bildet
er i endring over hele Europa, fødselstallene synker og det blir
flere eldre som lever lenger. Det kan være en utfordring at menn
og kvinner utsetter å få barn. Fertilitetsnivået varierer mellom
ulike grupper (alder, utdanning, yrke mv.) og over tid. Samtidig
er friske eldre med god økonomi en ressurs. Generasjonssamholdet
synes å bli forsterket. Familier med innvandrerbakgrunn utgjør i
dag en større andel av befolkningen enn tidligere.
Denne meldingen må ses i sammenheng med Meld.
St. 19 (2014–2015) Folkehelsemeldingen – Mestring og muligheter;
Meld. St. 26 (2014–2015) Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet
og helhet; Meld. St. 7 (2015–2016) Likestilling i praksis – Like muligheter
for kvinner og menn; Meld. St. 16 (2015–2016) Fra utenforskap til
ny sjanse, samordnet innsats for voksnes læring; En god barndom
varer livet ut – tiltaksplan for å bekjempe vold og seksuelle overgrep mot
barn og ungdom (2014–2017); Barn som lever i fattigdom, Regjeringens
strategi (2015–2017) og Trygghet, deltakelse og engasjement – regjeringens arbeid
for barn og unge; Meld. St. 17 (2015–2016) Trygge barn – fosterhjem
til barnets beste, en melding om fosterhjemsomsorgen er lagt fram.
Det tas sikte på å framlegge en stortingsmelding om integreringspolitikken
i løpet av våren av 2016. Meld. St. 19 (2015–2016) Tid for lek og
læring. Bedre innhold i barnehagen, er lagt fram våren 2016.
I arbeidet med meldingen er det lagt stor vekt
på innspill fra og dialog med organisasjoner, forskere, institusjoner,
øvrige departementer og direktorater. Det er avholdt møte med Sametinget.
Anerkjente fagfolk med ulike perspektiver på
familie, oppvekst, balansen arbeidsliv/familieliv, konfliktløsning
og forebygging, har holdt innlegg i møter. Disse innspillene har
gitt verdifulle bidrag til meldingens retning og kunnskapsgrunnlag.
Frivillige organisasjoner har deltatt i dialog
om familien som samfunnets grunnenhet, godt foreldreskap og frivillig
sektors betydning for familiene. Representanter for familieverntjenesten,
domstolene og skolesektoren har deltatt i møter.
Det har vært avholdt en rundebordskonferanse for
å drøfte familieverdier og familiens betydning i det moderne samfunnet.
Et særskilt ungdomspanel diskuterte hvorfor familien er viktig for
den enkelte unge, samlivsbrudd sett fra unges ståsted, generasjonssamspillets
verdi og sosiale medier og internett.
Forskning, kunnskapsgjennomgang og utvikling av
ny statistikk er gjennomført, og tre dokumenter følger som vedlegg
i meldingen.
Det er innhentet erfaringer fra flere nordiske land,
England, USA og internasjonale samarbeidsorganer gjennom reiser,
møter og pågående forpliktende samarbeid i FN, Europarådet, EU/EØS
og Haag-konferansen for privatrett.
Norge er flere ganger kåret til et av verdens
beste land å bo i. Det betyr at familier i Norge i hovedsak har
det bra. Verdiene knyttet til familien som grunnleggende enhet i
samfunnet består. De økonomiske overføringene til barnefamiliene
og permisjonsordningene for foreldre er gode. Kvinner og menn har muligheter
til å kombinere foreldreskap og arbeid, karriere og tid til familien.
Fedre og mødre deler i økende grad omsorg for barn og arbeid i hjemmet. Samtidig
stiller samfunnsutviklingen, migrasjon, teknologi og endringer i
arbeidsmarkedet stadig nye krav og utfordringer til familiene. Barn
og unge kommuniserer på andre måter enn tidligere, og er i langt større
grad koplet på en strøm av informasjon og underholdning. Foreldrene
stilles overfor store og til dels nye utfordringer. Storbarnsforeldre
og småbarnsforeldre har ulike bekymringer og vil derfor etterspørre
ulike råd. Folk har økt kunnskap om sine rettigheter, søker nettbasert
informasjon og stiller krav til hvordan rettighetene skal innfris.
Undersøkelser viser at ungdom i dag har et bedre forhold til sine
foreldre enn tidligere. Mange, spesielt jenter, sliter likevel med
ulike typer press.
Det er viktig å løfte fram familien som en egen verdi
i den politiske debatten og gi retning for framtidig familiepolitikk.
Det er bekymringsfullt at om lag 92 000 barn lever i familier med
lavinntekt. Barn av innvandrede foreldre utgjør 51 prosent av disse.
Den største gruppen innvandrere er arbeidsinnvandrere
fra EØS-området, som i økende grad tar med seg familiene.
Et betydelig antall asylsøkere og flyktninger samt
familiegjenforente har kommet til Norge de seinere årene. Arbeidet
med integrering, bl.a. i mottak, bosetting, kvalifisering og sysselsetting
vil være en viktig oppgave for offentlige tjenester i tiden framover.
Flykningenes egne ressurser må tas i bruk. Det er den beste forebygging
mot at familier og barn i Norge blir værende i en lavinntektssituasjon.
Denne stortingsmeldingen gir en samlet presentasjon
av sentrale elementer i familiepolitikken. Familieverntjenesten
er et satsingsområde for regjeringen. Dette løftes fram i meldingen.
Tjenesten er betydelig styrket i denne stortingsperioden.
Familiers muligheter til å få bistand og råd
tidlig i vanskelige faser skal styrkes. Samlivsbrudd kan gi belastninger
over tid for både barn og foreldre. Tiltak for å hjelpe barn og
unge som strever etter samlivsbrudd, drøftes. Barn og unge skal
støttes slik at de fullfører skoleløpet og deltar i fritids- og
kulturaktiviteter. Arbeids- og velferdsforvaltningen skal bidra
til at den enkelte kan forsørge seg selv og sin familie gjennom
arbeid, og bidra til at familier med sammensatte problemer får et
helhetlig og samordnet tjenestetilbud.
De familienære tjenestene i kommunene er de som
møter familiene oftest i hverdagen. Disse bør være organisert slik
at samspillet mellom tjenestene kommer familiene til gode på et
så tidlig tidspunkt som mulig og tar utgangspunkt i familien. Forebygging
i helse- og velferdstjenestene må utformes slik at familiene selv
blir i stand til å mestre tilværelsen og ta de beste valgene. Familier
der en voksen eller et barn har funksjonsnedsettelser, møter ofte
utfordringer i arbeid, skole og barnehage og skal motta samordnet
hjelp og støtte. Tjenestene rettet inn mot familier der foreldre
er rusmisbrukere eller har psykisk sykdom, skal styrkes.
Dette kapitlet legger noen premisser og rammer for
meldingen. Familien er den grunnleggende enheten i samfunnet og
har vist seg tilpasningsdyktig under skiftende samfunnsforhold.
Kapitlet omtaler sentrale samfunnsverdier og viser til at mangfoldet
i familieformer er stort. Familien i kunnskapssamfunnet og en digitalisert
hverdag belyses.
De tidligere familiemeldingene fra 1973 (Korvald),
1982 (Brundtland; trukket av regjeringen Willoch), 1985 (Willoch)
og 2003 (Bondevik II), viser at oppslutningen om familien er stabil
i et tidsrom med ellers store endringer. I de tidligere meldingene
var det stor oppmerksomhet om økonomi, inntektssikring og forbrukerpolitikk.
St.meld. nr. 29 (2002–2003) Om familien – forpliktende samliv og
foreldreskap, setter kjærlighet, omsorg og forhold innad i familien
i sentrum. Denne meldingen følger opp dette og utvider perspektivet.
Regjeringen vil:
støtte opp om en
utvikling der alle familieformer respekteres
tydeliggjøre grunnleggende familieverdier
og menneskerettigheter som rammer rundt familie og individ
sikre barn og unge en god oppvekst gjennom
lovverk, tjenestetilbud og tidlig hjelp når familiene strever
sikre at gutter og jenter skal ha like
muligheter i praksis, gjennom å følge opp tiltakene i Meld. St. 7
(2015–2016) Likestilling i praksis – Like muligheter for kvinner
og menn
synliggjøre betydningen av besteforeldre
og generasjoner i familiesammenheng
øke digitaliseringen av offentlige tjenester
for å bedre tilgjengeligheten og kvaliteten
motvirke mobbing og hatefulle ytringer.
Kapitlet viser til at frivillig arbeid rettet
mot og med familiene alltid har hatt stor betydning. En sterk frivillig
sektor er med på å sikre frihet, mangfold og maktbalanse i samfunnet.
Frivillige organisasjoner har en viktig rolle i arbeidet med integrering.
Regjeringen vil:
følge opp Frivillighetserklæringen
fra 2014 i årlige møter med partene for å belyse status om hvordan
den etterleves
støtte opp om det lokale arbeidet med å
skape gode og inkluderende møteplasser for barn og unge gjennom
tilskuddsordninger rettet mot kommuner og frivillige organisasjoner
følge opp barnefattigdomsstrategien.
Kapitlet beskriver familieverntjenesten og samfunnsoppdraget
som ligger til grunn. Tjenesten er kraftig styrket i de siste års
statsbudsjetter og er et satsingsområde for regjeringen. Det skal
legges til rette for at flere kan ha et godt og stabilt familieliv,
få hjelp til å forebygge samlivskonflikter, forsterke samlivet og
redusere foreldrekonflikter etter samlivsbrudd. Parterapi, forebyggende
arbeid, hjelp til familier med høyt konfliktnivå og familier med
voldsproblematikk, skal ha prioritet. Tjenesten skal ha likeverdige
tilbud over hele landet. Det er igangsatt et omfattende utviklingsarbeid
i regi av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir).
Regjeringen vil:
vurdere å lovfeste
forebyggende arbeid i familieverntjenesten i lov om familievernkontorer
følge opp Stortingets vedtak om å sørge
for mer og systematisk samspill mellom familievernkontorene og de
kommunale familienære tjenestene
sørge for riktig dimensjonering, bedre
tilgjengelighet og et mer likeverdig familieverntilbud som forutsatt
av Stortinget
sikre at Bufdir gjennomfører et helhetlig
og framtidsrettet utviklingsarbeid i familieverntjenesten
utvikle kunnskap om hvordan familier og
par bruker det frivillige lavterskeltilbudet som gis av familievernkontorene,
herunder familier med innvandrerbakgrunn, og hvordan familieverntjenestens
tilbud kan nå ut til flere
arbeide for at flere foreldre med høyt
konfliktnivå etter samlivsbrudd tar i bruk den frivillige delen
av meklingstilbudet på inntil sju timer
sørge for at flere barn tilbys samtaletime
når foreldrene er til mekling
sikre at familieverntjenesten støtter foreldre
etter omsorgsovertakelse
videreutvikle spisskompetanse om høykonfliktfamilier
i familievernet og dele kunnskapen
heve spisskompetansen om vold i nære relasjoner
i familieverntjenesten, herunder effektiv arbeidsdeling med bl.a.
stiftelsen Alternativ til Vold (ATV).
Regjeringen bygger sin familiepolitikk på at
familien og andre foresatte gir den beste omsorgen for barna. De
aller fleste foreldre gir barna sine en trygg oppvekst med omsorg
og kjærlighet. Det er likevel legitimt å ha behov for generelle
og kvalitetssikrede råd og veiledning i foreldrerollen. Familier
som har utfordringer skal få riktig hjelp til rett tid.
Kapitlet omtaler programmer og kurs som støtter opp
om foreldreferdigheter og bistår familier som har behov for særskilt
støtte eller oppfølging. Tidlig hjelp og forebygging understrekes
i tråd med Meld. St. 19 (2014–2015) Folkehelsemeldingen – mestring og
muligheter, og Meld. St. 26 (2014–2015), Fremtidens primærhelsetjeneste
– nærhet og helhet.
Regjeringen vil:
etablere en nettbasert,
interaktiv, lett tilgjengelig og kunnskapsbasert rådgivningstjeneste
for foreldre
styrke og utvikle tidlig innsats og forebygging for
å hindre uheldig utvikling hos den enkelte og gjøre familiene i
stand til å mestre egen tilværelse
videreføre programmet Nurse-Family Partnership
starte en gjennomgang av alle foreldrestøttende tiltak
og programmer fra offentlige og private tjenesteytere som mottar
offentlig støtte
igangsette en evaluering av samlivskurs
med offentlig støtte
utvikle helsestasjonene som en av de viktigste
familienære tjenestene
følge opp det treårige prøveprosjektet
som pågår i fem kommuner der familieverntjenesten inngår i et systematisk
samarbeid med helsestasjonene
styrke arbeidet for barn og unge som lever
under forhold som kan skade deres helse og utvikling
forenkle og klargjøre opplysningsplikten
mellom barnevernet og andre tjenester
bedre koordinering og samordning i de kommunale
familienære tjenestene.
Kapitlet understreker at foreldrene er de viktigste omsorgspersonene
i barnas liv. Familiepolitikken legger til rette for likestilling
mellom foreldrene, både hjemme og i arbeidslivet. Etter samlivsbrudd
er gode samværs- og bostedsavtaler viktige. Barnelovens avtalefrihet
ligger til grunn. Foreldrene skal ha like muligheter og være likeverdige
omsorgspersoner. Barnets beste skal alltid veie tyngst i saker om foreldretvister
og samvær.
Regjeringen vil:
endre barneloven
for å fremme likestilt foreldreskap, ved å styrke foreldreansvaret,
sikre kontakt med begge foreldrene og hindre samværssabotasje
sikre bedre beskyttelse av barn og utrede endringer
i barneloven om automatisk domstolsbehandling, forenklet prosess
av spørsmål om samværsrett mv., der det foreligger dom for alvorlig
overgrep mot egne barn eller stebarn
oppheve tidsfrister for å fremme sak om
endring i farskap
gjennomgå barnelovens regler om barnebidrag, herunder
reglene om bidrag etter fylte 18 år
vurdere å igangsette ny forskning om samlivsbrudd,
delt bosted og flytting, med særlig vekt på barnets perspektiv og
opplevelser.
Kapitlet omtaler overføringer til og permisjonsordninger
for barnefamiliene. Det er i samfunnets interesse å investere i
familier med barn, både gjennom økonomisk støtte og et godt utviklet
tjenestetilbud. Barnefamilier har i gjennomsnitt vesentlig høyere
utgifter enn familier uten barn. Utgiftene stiger i takt med barnas
alder. Foreldrepengeordningen sikrer den tidlige omsorgen for barnet,
og mor eller far kan være hjemme med barnet det første leveåret.
Gradert uttak er mulig i inntil tre år. Kontantstøtten gir finansiell
støtte til foreldre som ønsker å være hjemme med eget barn mellom
fylte ett og to år. Gode barnehager er tilgjengelig over hele landet,
og rett til barnehageplass ble innført fra 2009. Kommunene har plikt
til å gi skolefritidstilbud opp til 4. trinn. Skolefritidsordningen
gjelder også 5.–7. trinn for elever med funksjonsnedsettelser. Skolefritidsordningen kan
dermed også være et viktig avlastningstilbud for disse familiene.
Regjeringen er opptatt av økt valgfrihet og
fleksibilitet i den betalte foreldrepermisjonsordningen og har tillit
til at foreldrene selv kan vurdere hvilke løsninger som passer best
i deres hverdag. Fellesdelen av foreldrepengeperioden ble økt fra
18 til 26 uker i 2014, slik at foreldrene kan fordele mer av stønadsperioden
slik de selv ønsker. Engangsstønaden ytes til mødre som ikke har
opparbeidet seg rett til foreldrepenger. Satsen ble økt i 2014 og
2015, og er ytterligere økt til 46 000 kroner fra 1. januar 2016.
Regjeringen vil:
vurdere mer fleksible
regler for uttak av foreldrepermisjon
stramme inn retten til barnetrygd under
utenlandsopphold fra seks til tre måneder. Lovforslag er fremmet
for Stortinget
sende på høring og følge opp innstillingen
fra det offentlige utvalget som vurderer treffsikkerheten i de økonomiske
overføringene til barnefamiliene
tydeliggjøre forbudet mot graviditetsdiskriminering
i forslaget til ny felles diskrimineringslov.
Kapitlet omtaler de økonomiske rammene rundt familiers
valg og tilpasning. Foreldres situasjon og levekår har en direkte
påvirkning på barn og unge. Lønnet arbeid er grunnlaget for familienes
økonomi. Regjeringens mål er et trygt, fleksibelt og familievennlig
arbeidsliv som sikrer høy sysselsetting og lav arbeidsledighet.
Endringer i arbeidsmiljøloven i 2015 bidrar til å gjøre arbeidslivet
mer fleksibelt, bl.a. gjennom at flere som i dag står uten jobb
lettere skal få innpass i arbeidslivet.
Inntektssikringsordningene er viktige for å
trygge og gi forutsigbare inntekter for dem som er for syke til
å arbeide. Ny uføretrygd gjør det enklere å kombinere arbeid og
trygd.
Selv om det er færre barn som lever i familier med
lavinntekt i Norge enn de fleste andre land, har tallet økt de siste
årene. Regjeringen prioriterer tiltak for at flere kommer i arbeid,
kan forsørge seg selv og bidra til fellesskapet.
Det er viktig å bo godt for å gjennomføre utdanning,
danne familie, være i arbeid og ta vare på helsen. Bostøtten og
antall utleieboliger har økt.
Regjeringen vil:
styrke arbeidet for
å motvirke barnefattigdom og hindre at fattigdom går i arv, bl.a.
ved å følge opp barnefattigdomsstrategien Barn som lever i fattigdom,
Regjeringens strategi (2015–2017)
videreutvikle tilskuddsordningene som er
målrettet mot barnefattigdom
følge opp implementeringen av Sjumilssteget
i kommunene, der det er utarbeidet sjekklister for hvordan kommunene
ivaretar barnekonvensjons bestemmelser
utvikle og prøve ut et helhetlig oppfølgingsprogram
for lavinntektsfamilier ved Nav-kontor
følge opp Strategi for boligmarkedet og
Bolig for arbeid – Nasjonal strategi for boligsosialt arbeid (2014–2020)
fortsette opplæringen i personlig økonomi
som Finansportalen, Økonomilappen, og Sjef i eget liv
følge opp ny handlingsplan for universell
utforming (2015–2019).
Kapitlet gjennomgår sentrale elementer i regjeringens
arbeid mot vold i nære relasjoner og følger opp evalueringen av
krisesenterlovgivningen. Vold i nære relasjoner rammer mennesker
der de skulle være tryggest, i familien. Nyere studier viser at
vold og seksuelle overgrep rammer en betydelig del av befolkningen
i Norge, både barn, ungdom og voksne. Eldre kan også være utsatt
for slik vold.
Arbeidet mot vold i nære relasjoner er høyt
prioritert av regjeringen, og en rekke planverk er under oppfølging.
Flere stortingsmeldinger drøfter voldsproblematikken grundig og
fremmer tiltak mot vold.
Regjeringen vil:
aktivt følge opp
evalueringen av krisesenterloven gjennom å utvikle veileder for
faglig innhold og kvalitet i krisesentertilbudet, utarbeide en forskrift
for fysisk sikring av lokaler og igangsette flere utviklingsprosjekter
tydeliggjøre i helselovgivningen ansvaret
for å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep på
systemnivå
oppfordre kommunene til å utvikle egne
handlingsplaner mot vold i nære relasjoner
utarbeide en opptrappingsplan mot vold
i nære relasjoner og styrke ivaretakelsen av barn utsatt for vold
og overgrep
følge opp ekspertutvalget som gjennomgår
saker der barn og unge har vært utsatt for grov vold, seksuelle
overgrep og alvorlig omsorgssvikt
styrke forebygging og tidlig innsats for
å hindre forekomsten av vold bl.a. gjennom forsterket familierettet
arbeid
sørge for at kunnskap om vold og seksuelle
overgrep inngår i helse- og sosialfagutdanningene og i barnehage-
og grunnskolelærerutdanningene slik at ansatte kan fange opp signaler
tidlig
arbeide målrettet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse
og følge opp evalueringer og kunnskapsstatuser på områdene
styrke samarbeidet mellom frivillige organisasjoner
og myndigheter mot vold i nære relasjoner og følge opp samarbeidsforumet
som er etablert.
Kapitlet beskriver demografiske utviklingstrekk i
Norge de siste årene. Norge har en høy fruktbarhet sammenliknet
med de fleste andre europeiske land, selv om den har variert de
siste årene. Kapitlet drøfter mulige forklaringer, herunder at Norge
har en god familiepolitikk som gjør at foreldre kan kombinere arbeid
og familieliv. Gjennomsnittsalderen for første fødsel er høyere
enn før. Befolkningen blir eldre. Flere eldre lever lenger, har
god økonomi og bidrar i familien og i samfunnet. Samtidig vil de
eldste eldre etter hvert kreve mer av familien og samfunnet.
Regjeringen vil:
Kapitlet omtaler viktige samarbeidsorganer for familiepolitikken
og løfter enkelte sentrale spørsmål. Norge er bundet av internasjonale
konvensjoner og avtaler i mange familiepolitiske spørsmål. Noen
virker direkte inn på hvordan lover og regler utformes og hvordan
rettspraksis følges opp i Norge.
Internasjonalt samarbeid om barnebortføring
tar utgangspunkt i Haagkonvensjonen av 1980 og barnebortføringsloven.
Som et tiltak for å legge til rette for rask tilbakeføring av barn
som er bortført til utlandet og å forebygge og forhindre barnebortføring,
vedtok Stortinget 6. juni 2014 lov om stans av offentlige ytelser
og barnebidrag når en av foreldrene har bortført et barn til utlandet.
Stortinget har vedtatt at Norge skal slutte
seg til Haagkonvensjonen av 1996. Konvensjonen trer i kraft 1. juli
2016. Denne konvensjonen vil bidra til å forebygge og løse foreldrekonflikter,
barnevernssaker og i et visst monn barnebortføringssaker. Et nytt rundskriv
om barn som har tilhørighet til flere land ble ferdigstilt i 2015
(Q-42/2015).
Regjeringen vil legge fram en melding til Stortinget
om integreringspolitikken i 2016. Regjeringen har også nedsatt et
ekspertutvalg for å se på hvilke langsiktige konsekvenser høy innvandring
har for samfunnet.
Regjeringen vil:
fortsette det internasjonale
samarbeidet (i FN, Haagkonferansen for privatrett, EU/EØS, Europarådet,
Norden, OECD m.m.) på familiepolitiske områder
evaluere lov om tilbakeholdelse av offentlige ytelser
ved barnebortføring
følge opp rundskriv Q-42/2015 Retningslinjer om
behandlingen av barnevernssaker der barn har tilknytning til andre
land
se nærmere på om mekling i større grad
vil kunne bidra til å løse barnebortføringssaker.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Arild Grande, Hege Haukeland Liadal, Sonja Mandt og Anette Trettebergstuen,
fra Høyre, lederen Svein Harberg, Kårstein Eidem Løvaas og Mette
Tønder, fra Fremskrittspartiet, Laila Marie Reiertsen og Ib Thomsen, og
fra Kristelig Folkeparti, Geir Jørgen Bekkevold, viser til
stortingsmeldingen og at regjeringen med den gir en samlet presentasjon
av sentrale elementer i familiepolitikken. Komiteen viser
til de tidligere familiemeldingene fra 1973 (Korvald), 1982 (Brundtland;
trukket av regjeringen Willoch), 1985 (Willoch) og 2003 (Bondevik
II).
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til at dette er den første familiemeldingen siden 2003, og er fornøyd
med at familiens viktige plass i samfunnet settes på dagsordenen. Flertallet viser
til at mye har skjedd i samfunnet siden siste melding. Familiene
har blitt mer mangfoldige, barns rettigheter har blitt tydeliggjort
og familiene lever i en langt mer digital hverdag.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre og Fremskrittspartiet, vil fremheve at denne meldingen
speiler dette. Dette flertallet viser til at meldingen
er kunnskapsbasert og bygger på forskning og erfaringer fra mange
samfunnssektorer. Samlet gir dette retning til den framtidige politikken.
Samtidig er meldingen et verdidokument som løfter regjeringens og dette
flertallets syn på familien som grunnleggende enhet og byggestein i
samfunnet vårt. Tittelen «ansvar, frihet og valgmuligheter» viser
til de verdier som bør være grunnsteinene i familiepolitikken.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, vil
fremheve at
familiene tar de
beste valgene selv,
familierettede ordninger skal være fleksible
og gi valgfrihet,
familier som strever skal få riktig hjelp
til rett tid,
forebygging av konflikter og dårlig helse
er viktig og samfunnsøkonomisk riktig,
trygge foreldre som mestrer egne liv, gir
trygge barn,
deltakelse i arbeidslivet gir gode rammer
rundt familiers liv.
Flertallet viser til at informasjonsteknologien løftes
fram som viktig for familielivet og familiers hverdag. Meldingen
drøfter muligheter og ulemper ved teknologien og peker på behovet
for økt foreldrekompetanse i å snakke med barn og unge om utfordringene,
som for eksempel mobbing og vold på nett.
Flertallet viser til at meldingen
ikke bare tar opp spørsmål rundt de første småbarnsårene, men også
drøfter utfordringer for storbarnsforeldre og barn og voksne med
funksjonsnedsettelser.
Flertallet vil fremheve at for
første gang er generasjonssamspillet og besteforeldrene omtalt i
en stortingsmelding om familier.
Flertallet viser til at en av
de viktigste endringene det siste tiåret er barnets posisjon i familien
og i samfunnet. Barn ses som individer med egne rettigheter i tråd
med FNs barnekonvensjon. Flertallet vil fremheve
at barn skal høres og medvirke i saker som angår dem og er tilfreds
med at dette viktige perspektivet kommer klart frem i meldingen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet peker
på at regjeringen har lagt frem en stortingsmelding om familiepolitikk
som ikke inneholder tiltak som kan møte vanlige familiers utfordringer
og behov, men i stor grad konsentrerer seg om familier med utfordringer.
Disse medlemmer mener det er
behov for en styrking av bistanden til familier med ekstra behov,
men hadde forventet at en varslet stortingsmelding om den brede
familiepolitikken i større grad tok innover seg trender i familiemønsteret,
samt vanlige utfordringer dagens familier støter på.
Komiteen vil bygge
en fellesskapspolitikk som gir familiene frihet til å velge, og
støtte til å mestre hverdagen.
Den norske familiepolitikken har gjennom historien
gitt gode resultater. Velferdsstaten har gitt oss en hverdag med
stor grad av rom for både familieliv og jobb, gjennom full barnehagedekning,
gode permisjonsordninger og et trygt og regulert arbeidsliv. Komiteen peker
på at i 1970 var under halvparten av norske kvinner i arbeid. I
dag er rundt 3 av 4 kvinner i alderen 15–64 år sysselsatt. Fedre
tar ansvar hjemme på en annen måte enn før. Norge har høy yrkesdeltakelse
og høy fruktbarhet sammenlignet med mange andre europeiske land.
De siste årene har imidlertid fødselsraten i
befolkningen falt. Det samlete fruktbarhetstallet i 2015 var på
1,73 barn per kvinne, noe som er det laveste siden 1986. Både menn
og kvinner utsetter i økende grad når de får sitt første barn, og
færre får tre barn eller flere.
Dette kan etter komiteens
medlemmer fra Arbeiderpartiets og Kristelig Folkepartis mening
skyldes at flere tar høyere utdanning senere, men også at flere
opplever økonomisk utrygghet og et mer usikkert arbeidsmarked.
Komiteen peker på
at norske familier har blitt mer likestilte enn tidligere. Kvinner
har økt sin arbeidsinnsats, mens menn jobber noe mindre og tar mer
ansvar hjemme. Økningen i kvinners yrkesdeltakelse har vært og er
etter komiteens mening et avgjørende bidrag til arbeidslivet
og økonomien. Komiteen mener likevel vi ikke er kommet
langt nok i å få reell likestilling. Omsorgsoppgaver i familien, deltid-
og lederstillinger i arbeidslivet samt lønn er fortsatt ulikt fordelt.
I tillegg er det regionale forskjeller innad i Norge, og kvinner
med innvandrerbakgrunn har generelt lavere yrkesdeltakelse enn andre
kvinner.
Komiteen viser til de demografiske
utfordringene vi står overfor, der vi de nærmeste tiårene vil få en
stadig større andel av befolkningen på over 67 år. Det vil gi både
et økt arbeidskraftsbehov og økt behov for et styrket omsorgstilbud.
Flere vil få eldre foreldre med behov for støtte og omsorg i hverdagen. Komiteen påpeker
at dette vil stille nye krav til det offentlige og familien.
Komiteen vil fremheve at dagens
familier er mer mangfoldige enn tidligere. Alle må etter komiteens mening
ha frihet til å være en del av en familie på den måten man selv
ønsker. Ektepar med og uten barn, samboere med og uten barn, LHBTI-personer
med og uten barn, aleneforeldre, samværsforeldre, fosterforeldre,
enslige, vennefamilien – er eksempler på mangfoldet av familieformer
i dag.
Når utdanningsmønstre, demografi og arbeidslivet
endrer seg, må etter komiteens mening også de familiepolitiske
virkemidlene fornyes. Komiteens mål er at flest mulig
skal oppleve reell frihet til å kunne velge å få barn og samtidig
ta utdanning eller være i full jobb.
Komiteen mener møteplasser og
sosiale nettverk utenfor familien er svært viktig for barns utvikling.
At alle barn kan ta del i et fellesskap, enten det er i frivilligheten,
kulturlivet, idretten, barnehagen, skolen eller lokalsamfunnet,
gir flere barn tilhørighet, selvtillit og mulighet til å utvikle
seg. Politikken skal etter komiteens mening være
med på å bygge disse fellesskapene rundt barna og familiene.
Å få barn gir glede og utfordringer. Debatten
om «tidsklemma» handler etter komiteens mening ofte
om en meningsfull, men stressende hverdag med henting, bringing,
aktiviteter og press på familietiden. Komiteen peker
på at politiske tiltak alene kan ikke løse tids- eller omsorgsklemma.
Å få hverdagen til å gå opp, er både et personlig og politisk ansvar.
Komiteens medlem fra Arbeiderpartiet
og Kristelig Folkeparti mener imidlertid det er behov for
nye politiske tiltak som kan gi barnefamiliene mer tid sammen og
større trygghet i hverdagen.
Familiepolitikken må etter komiteens mening også
i større grad ta hensyn til mangfoldet blant familiene, og sørge
for at alle opplever å ha trygge rammer og respekt for familielivet
sitt. Økningen i kvinners yrkesdeltakelse har vært og er et stort
bidrag til arbeidslivet og økonomien. Det er viktig for komiteenat familiepolitikken fortsatt skal innrettes
slik at den legger til rette for at det er mulig å kombinere arbeid
og familie, og bidra til at omsorgsansvaret fordeles likeverdig.
Komiteen mener omsorgsfamilier
og familier som strever, må oppleve at fellesskapet stiller opp
for dem, enten det er fra helsestasjonen, skolehelsetjenesten, familiens
hus, familievernkontor, frivilligheten eller i skolen og arbeidslivet.
Det er viktig å anerkjenne og støtte opp om den omsorgen som finner sted
i familien. Fellesskapet må etter komiteens mening
styrke og utvikle velferdsordninger som hjelper disse familiene
å mestre hverdagen.
Komiteen viser til
at familien er en grunnleggende enhet i samfunnet, og familien er
det første og for mange det viktigste av alle fellesskapene man gjennom
livet blir en del av. Komiteen viser til at en velfungerende
familie gir tilhørighet, nærhet og fellesskap, og at barn opplever
trygghet og omsorg i en godt fungerende familie. Familien skaper
rammer for utvikling av personlig identitet og evnen til å utvikle
sosiale relasjoner. Komiteen mener det er viktig
å understreke at for mange oppleves ikke familien som et nært, trygt
og omsorgsfullt fellesskap. Når barn utsettes for vold, overgrep
og omsorgssvikt, skal samfunnet og myndighetene gripe inn for å
sikre barnet en trygg oppvekst.
Komiteen viser til
at familien for mange er den viktigste arenaen for tilhørighet,
nærhet og fellesskap, og den trygge rammen rundt barns oppvekst. For
barna er familien deres første læringsarena. Familien er stedet
de først skal møte omsorg, bygge relasjoner og lære om den nødvendige
samhandlingen mennesker imellom. Familien legger mye av grunnlaget
for en god utvikling og trygg tilknytning, som de bærer med seg
gjennom oppveksten.
Komiteen mener det for samfunnet
er et ansvar å legge til rette for familien. Det er enorme gevinster
i det å støtte familier slik at de har støtte til å fungere best
mulig.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til Dokument 8:81 S (2015–2016) fra representanter fra Kristelig
Folkeparti som viser bakgrunnen for og helheten i Kristelig Folkepartis
familiepolitikk. Kristelig Folkeparti mener myndighetene har et
ansvar for å legge til rette for sterke familier, fordi barn trenger
trygge familier for å få en best mulig oppvekst, fordi vi som mennesker trenger
andre mennesker rundt oss, og fordi vi som individer og som samfunn
spares for store omkostninger når vi har en velfungerende familie
rundt oss.
Komiteen viser til at aksept
og respekt for ulike familie- og samlivsformer har økt de siste
årene. Familiemønstre og samlivsformer har endret seg de siste femti
årene. Alderen ved første ekteskapsinngåelse har økt betydelig.
Fortsatt er det mange som inngår ekteskap; ifølge meldingen giftet
22 738 par seg i 2015. For de eldste aldersgruppene er ekteskap
fortsatt mest vanlig. Men andelen samboere i forhold til gifte har
økt gradvis fra 1980-tallet. 27 pst. av alle par var samboere i
2014, en økning fra 10 pst. i 1990.
Komiteen viser til at antall
ekteskap mellom personer av samme kjønn er lavt og har vært relativt stabilt
etter at endringer i ekteskapsloven i 2009 åpnet for likekjønnsekteskap.
269 ekteskap mellom likekjønnspar ble inngått i 2014. Om lag 60
prosent av alle de likekjønnede ekteskapene inngås mellom kvinner.
Komiteen viser til at over 20 000
barn årlig opplever at foreldrene flytter fra hverandre. Tallene for
skilsmisser og separasjoner har ifølge meldingen vært ganske stabile
fra 2007. Samlivsbrudd der det er felles barn, innebærer økonomiske
kostnader for foreldre og for samfunn. Emosjonelle kostnader som følge
av samlivsbrudd kan være store. Dette gjelder imidlertid også kostnadene
som følger av å bli værende i dårlig fungerende eller konfliktfylte
forhold, både for barn og voksne.
Komiteen viser til at det etter
samlivsbrudd er vanlig at begge foreldre beholder omfattende kontakt med
barna gjennom samværsordninger og ferier. Det er fortsatt vanligst
at barn bor ett sted, som oftest hos mor, men det er en økning i
antall foreldre som avtaler delt bosted for felles barn.
Komiteen viser til at Norge er
blitt et mangfoldig samfunn med mange samlivsformer og ulik familieopprinnelse.
Oppfatningen av hva som er familie og familiemedlemmer, og hva som
ligger i roller som partnere, mødre, fedre og barn, har endret seg
vesentlig.
Komiteen viser til at regjeringen
i meldingen skriver at familiebegrepet i dag må knyttes til mer enn
kjernefamilien, og at det innebærer at familiepolitiske tiltak må
tilpasses det eksisterende familiemangfoldet, og komiteen er
enig i dette.
Regjeringen omtaler i meldingen stjernefamilier, familier
som adopterer, fosterfamilier, regnbuefamilier, familier der voksne
eller barn har en funksjonsnedsettelse, samiske familier, samt familier
med status som nasjonale minoriteter: jøder, kvener/norskfinner,
skogfinner, rom og romanifolket/tatere, samt familier med innvandrerbakgrunn.
Komiteen viser til at regjeringen
i meldingen vektlegger et generasjonsperspektiv. Komiteen viser
til at flertallet av befolkningen i storparten av livet er i en
familiesammenheng med minst tre generasjoner. Økt livslengde gjør
at generasjonsrelasjoner er mer langvarige enn før. Komiteen vil
påpeke at støtte og formidling av verdier, kultur og tradisjon er viktig
i samværet mellom barn, barnebarn og besteforeldre. Generasjonssamarbeid
kan være et verdifullt fellesskap med stor betydning for mange familier.
Det er imidlertid viktig å anerkjenne at ikke alle har besteforeldre,
at besteforeldre i stadig større grad er yrkesaktive, og at ikke
alle besteforeldre kan eller vil bidra aktivt i hverdagslivet i
storfamilien.
Komiteen viser til at regjeringen
i meldingen omtaler økningen i antallet aleneboende. Aleneboende
defineres her som énpersonshusholdning. De aller fleste vil før
eller senere oppleve å være aleneboende. Komiteen vil
understreke at aleneboende er en uensartet befolkningsgruppe. I
Norge bodde 960 000 personer alene per 1. januar 2014, dvs. nesten
en av fem personer. Husholdninger med én person utgjorde 41 pst.
av husholdningene. Antallet aleneboende har økt de siste 15–20 årene,
og det forventes at andelen aleneboende vil øke de neste 30 årene. Komiteen viser
til at regjeringen peker på at økte boligpriser kan ramme denne
gruppen spesielt hardt, samt at felleskostnader, kommunale avgifter
mv. utgjør en større andel av aleneboendes budsjett. Aleneboendes
organisasjoner løfter boutgifter, kommunale avgifter og «smådriftsulemper»
som viktige utfordringer. Regjeringen viser til bostøtten, startlån,
ytterligere differensiering av ulike gebyr og avgifter knyttet til
bolig som aktuelle virkemidler i møte med disse utfordringene. Komiteen støtter
dette.
Komiteen viser til at regjeringen
understreker at barns rett til en god oppvekst er grunnleggende. Alle
barn har egne rettigheter og foreldre har et ansvar for å ta vare
på sine barn og sørge for en trygg oppvekst. Det er dessverre ikke
alltid slik at barns rettigheter anerkjennes eller respekteres.
Det er alminnelig enighet om at fravær av fare, risiko, bekymringer
og frykt gir trygghet. Vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt
er alvorlige trusler mot barns trygghet. Vi vet at mange barn utsettes
for dette. Det er ikke akseptabelt.
Komiteen viser videre til at
oppvekst i en familie med vedvarende lavinntekt kan være problemfylt.
Komiteen viser til at regjeringen
i meldingen tar opp at småbarns- og storbarnsfamilier har ulike utfordringer. Komiteen mener
dette er et viktig perspektiv. Barn og familier er forskjellige
og har ulike behov. Barn og familier forandrer seg også over tid,
og barnas og familienes behov endrer seg også med tiden. Det er
viktig med politiske løsninger og virkemidler som treffer barn og
familier i de ulike periodene.
Komiteen viser videre til at
familien i kunnskapssamfunnet og en digitalisert hverdag belyses
i meldingen. Komiteen vil i denne sammenheng spesielt
understreke barnehagens og skolens betydning som del av barn og
unges og familienes hverdag, behovet for godt hjem/barnehage-samarbeid
og hjem/skole-samarbeid, samt behovet for tiltak mot mobbing.
Komiteen viser til at regjeringen
blant annet vil støtte opp om en utvikling der alle familieformer respekteres,
tydeliggjøre grunnleggende familieverdier og menneskerettigheter
som rammer rundt familie og individ, sikre barn og unge en god oppvekst gjennom
lovverk, tjenestetilbud og tidlig hjelp når familiene strever, sikre
at gutter og jenter skal ha like muligheter i praksis, gjennom å
følge opp tiltakene i Meld. St. 7 (2015–2016) Likestilling i praksis
– Like muligheter for kvinner og menn, og innstilling, samt motvirke
mobbing og hatefulle ytringer. Komiteen støtter dette.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til at regjeringen har lagt fram en samlet strategi for barn som
lever i fattigdom, med 64 tiltak. Flertallet viser
til at målet med strategien er å forebygge at fattigdom går i arv
og dempe negative konsekvenser for barn og unge. Målet er å skape
muligheter for alle. Flertallet er positive til at det
sosiale nettverket skal styrkes slik at færre barn faller utenfor.
Barn skal ha muligheter til å delta jevnlig i minst én organisert
fritidsaktivitet sammen med andre, uavhengig av foreldrenes økonomi.
Komiteen viser til
at frivillig arbeid rettet mot og med familiene alltid har hatt
stor betydning. En sterk frivillig sektor er med på å sikre frihet,
mangfold og maktbalanse i samfunnet. Komiteen viser til
at regjeringen i meldingen peker på mange frivillige og ideelle
organisasjoner som gjør et godt og viktig arbeid for å støtte opp
under familiene og at regjeringen ønsker å gi rom for at frivillig
arbeid kan videreutvikle seg på egne premisser. Komiteen støtter
dette og understreker behovet for en fri og uavhengig sivilsektor. Komiteen viser
til at frivilligheten spiller en stor rolle i de aller fleste enkeltindividers
og familiers liv, og vil i denne sammenheng spesielt peke på at
frivillige organisasjoner innen kultur, idrett og kunst er blant
de viktigste fritidsaktivitetene for barn og unge.
Komiteen viser videre til at
regjeringen understreker betydningen av frivillige og ideelle organisasjoners
innsats i det konkrete integreringsarbeidet som ligger foran, og komiteen peker
i denne sammenheng på Stortingets behandling av melding om integrering
våren 2016, jf. Meld. St. 30 (2015–2016).
Komiteen viser til at regjeringen
blant annet vil støtte opp om det lokale arbeidet med å skape gode
og inkluderende møteplasser for barn og unge gjennom tilskuddsordninger
rettet mot kommuner og frivillige organisasjoner. Komiteen støtter
dette.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til at frivillig arbeid på mange måter skaper og forsterker lokale
sosiale fellesskap og for mange fungerer som en døråpner og en brobygger. Flertallet viser
til at regjeringen i meldingen peker på en rekke gode eksempler
på frivillig, familierettet arbeid. Barnevakten.no, Home-Start Familiekontakten,
Forandringsfabrikken, Barnevernsproffene, Landsforeningen for barnevernsbarn og
For Fangers Pårørende er alle gode eksempler på aktører som på ulike
felt og ulike måter bidrar med svært viktig samfunnsarbeid for barn,
unge og familier. Det pekes også i meldingen på eksempler på frivillig
integreringsarbeid. Atlas kompetanse, JURKs prosjekt Rettighetsinformasjon
til kvinner ankommet gjennom familieinnvandring, Multikulturelt
Inititativ- og Ressursnettverk, MiRA – Ressurssenter for kvinner
med minoritetsbakgrunn og PMV – Senter for helse, dialog og utvikling,
er aktører som på ulike måter bidrar med viktig og positivt arbeid
på integreringsfeltet.
Komiteen viser til
at Stortinget har bedt om å få en helhetlig sak til behandling om
familieverntilbudet, jf. Innst. 14 S (2015–2016). Bakgrunnen for dette
er at komiteen mener det er naturlig og viktig at
Stortinget som lovgivende og bevilgende myndighet får en oversikt
over og anledning til en helhetlig gjennomgang også av familievernets
dimensjonering, i tillegg til oppgaver og økonomi. Regjeringen redegjør
i meldingens kapittel 4 for arbeidet med å sikre riktig dimensjonering,
bedre tilgjengelighet og et mer likeverdig familieverntilbud.
Komiteen viser til at kapitlet
beskriver familieverntjenesten og samfunnsoppdraget som ligger til grunn.
Regjeringen vil ifølge meldingen at det skal legges til rette for
at flere kan ha et godt og stabilt familieliv, få hjelp til å forebygge
samlivskonflikter, forsterke samlivet og redusere foreldrekonflikter
etter samlivsbrudd. Parterapi, forebyggende arbeid, hjelp til familier
med høyt konfliktnivå og familier med voldsproblematikk skal ha
prioritet. Tjenesten skal ha likeverdige tilbud over hele landet.
Komiteen viser til
at familievernet er et av samfunnets viktigste hjelpetilbud til
familiene. Det offentlige og det ideelle familievernet gir et tilbud
om behandling og rådgivning der det oppleves vansker, konflikter
eller kriser i familien, bestående av parterapi, familieterapi og
mekling ved samlivsbrudd. De skal også drive forebyggende arbeid,
i form av ulike grupper og kurstilbud.
Komiteen viser til at familievernet
er den eneste delen av hjelpeapparatet som har familien som hovedarbeidsområde.
Antall samlivsbrudd er fortsatt høyt, og mange foreldre har høyt
konfliktnivå før, under og etter samlivsbrudd. Det gir familievernet
en nøkkelrolle for barns livskvalitet. De gir en hjelp til å skape
stabile samliv, og ved samlivsbrudd kan de gi hjelp og veiledning
til fortsatt å være gode foreldre. Komiteen viser
til at et viktig særtrekk ved familievernet er at det er et gratis
lavterskeltilbud på førstelinjenivå, samtidig som kontorene er tverrfaglig bemannet
på spesialistnivå. Komiteen viser til at familieverntjenesten
årlig gir tilbud til om lag 49 000 par og familier. Komiteen mener
det er avgjørende at familievernet er dimensjonert slik at det har
et høyt nok antall terapeuter i forhold til innbyggerantall og at
det er organisert slik at tilgjengeligheten er god. Familievernet
er og skal være et lavterskeltilbud til hele befolkningen, og dette
forutsetter at det ikke er lang reiseavstand til familieverntilbud
ved behov.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at antallet kontorer er
redusert de siste årene, og vil understreke at en ytterligere reduksjon
av antall kontorer ikke bør gjennomføres, og at Stortinget bør involveres
dersom videre sammenslåing av kontorer vurderes.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, vil
understreke behovet for at familievernet har fokus på familievernets
tradisjonelle oppgaver og ikke i for stor grad må vektlegge det
såkalte utvidede mandat. Flertallet mener det er
viktig for befolkningen at familievernets lovpålagte oppgaver til
par og familier opprettholdes og får nok oppmerksomhet.
Komiteen mener det
er viktig at familievernet også er tilgjengelig for vanlige folk
med vanlige problemer. Komiteen vil understreke at
familievernets kjerneoppgaver fortsatt er behandling av par og familier
der det foreligger utfordringer og kriser. Komiteen vil
videre understreke at samlivskurs og grupper om familierelaterte
tema også er en del av familievernets samfunnsoppdrag.
Komiteen viser til at mange nye
innsats- og ansvarsområder har kommet til i de senere år. Blant annet
gjelder dette økt fokus på familievold, samarbeid med barnevernet
og andre, oppfølging av foreldre etter omsorgsovertakelse, tilsyn,
mer mekling og flere saker med høy grad av konflikt. Komiteen vil
understreke at nye ansvarsområder forutsetter økning i ressurstilfang,
slik at både det lovpålagte og det forebyggende arbeidet familievernet
tilbyr kan ivaretas.
Komiteen viser til at i tillegg
til det lovpålagte arbeidet driver familievernkontorene utadrettet
informasjons- og opplæringsvirksomhet, rettet mot hjelpeapparatet
og publikum. De har tilbud om forebyggende tiltak til mennesker
i ulike faser av familielivet. Når det er ressursknapphet, og valg
må gjøres mellom forebygging og reparasjon, taper ofte det forebyggende
aspektet. Slik også i familievernet. Det er derfor viktig at ressursnivået
er i tråd med oppgave- og ansvarsmengde, slik at det også blir mer
rom for det forebyggende arbeidet. Familievernet kan i sitt forebyggende
arbeid dra veksler på den store kompetansen de opparbeider seg gjennom
sitt meklingsarbeid. Komiteen viser til at regjeringen
i meldingen skriver at den vil vurdere å utrede lovfesting av forebyggende
arbeid i familieverntjenesten. Komiteen vil understreke
betydningen av familievernets forebyggende virksomhet og betydningen
av at dette arbeidet prioriteres.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag for Stortinget
om lovfesting av forebyggende arbeid i familieverntjenesten.»
Komiteen viser til
at det forebyggende arbeidet kan gjøre at færre barn og foreldre
opplever samlivsbrudd, og det kan styrke muligheten for godt foreldresamarbeid
i etterkant av et brudd.
Komiteen viser til at samlivskursene
som tilbys i regi av eller med støtte fra familievernkontorene,
er bredspektret. Det legges økende vekt på å trekke inn barna og
deres behov. Det finnes kurs bl.a. for førstegangsforeldre, for
foreldre med funksjonshemmede barn, for foreldre som har levd sammen
en stund, for foreldre etter skilsmisse, for døve, barnegrupper,
sorggrupper, krisegrupper m.m. Denne bredden reflekterer mangfoldet
og ulikhetene i familiene og i deres behov. Komiteen viser
til at familievernet har vist seg å kunne opprette nye tiltak når behov
oppstår. Komiteen vil påpeke at familievernkontorenes
mekling, kliniske virksomhet og utadrettede arbeid bidrar til å
forebygge behovet for henvisning til sektorene barnevern, rus, PP-tjeneste og
psykiatri.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at Familievernet i Norge
ble startet opp av Den norske Kirke/Norsk Menighetsinstitutt. De
offentlige kontorene har utspring i Mødrehygienebevegelsen og Katti
Anker Møllers og Karl Evangs arbeid. I dag er det familievernkontor
i alle fylker, ideelt eller offentlig drevet. Av de totalt 42 kontorene
er 23 offentlige, 11 er organisert gjennom Stiftelsen Kirkens Familievern,
og 8 er selvstendige stiftelser. Disse medlemmer viser
til at de offentlige og de ideelle kontorene har det samme tilbudet
og forholder seg til det samme regelverk. De ideelle kontorene har
alle driftsavtale med Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir)
og fullfinansieres av staten.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil
påpeke at som ideell aktør har det kirkelige familievernet mulighet
for å få øye på nye behov og snu seg raskt rundt. Det gir ny læring
og innsikt som kommer både det ideelle og offentlige familievernet
til gode. Det tosporede familievernet blir slik en ressurs og gir
synergieffekter.
Familievernet er en relativt ung tjeneste, der
de ideelle og offentlige har utfordret hverandre og sammen skapt
en effektiv og kompetansepreget tjeneste spredt utover hele landet. Dette
medlem mener at for å opprettholde og styrke disse positive effektene
av det tosporede familievernet er det viktig å også passe på at
det kirkelige familievernet ikke holdes tilbake av for store detaljeringskrav
og av knapphet på bevilgninger til ivaretakelse av sine administrative
behov.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til at Stortinget i desember 2014 fattet anmodningsvedtak nr. 218
der regjeringen bes om å vurdere å fremme forslag om at alle barn
skal tilbys en egen samtaletime hos familievernet når foreldrene
er inne til mekling etter samlivsbrudd. Flertallet viser
til at antall barn som deltok i mekling ifølge tall fra 2011, var
på 4 pst., og at tallet er økt til om lag 7 pst. i 2014. Flertallet viser
til at regjeringen i meldingen skriver at Bufdir skal utrede og iverksette
andre tiltak for å styrke barns medvirkning, samt at departementet
vil følge utviklingen. Flertallet forventer at Stortingets
vedtak om egen time samt økte midler øremerket dette arbeidet, raskt resulterer
i at alle barn som er inne til mekling etter samlivsbrudd faktisk
tilbys en egen samtaletime. Flertallet viser i denne
sammenheng til den såkalte Grenlandsmodellen som omtales i meldingens boks
4.5 og positive erfaringer med denne.
Komiteen viser til
at meklingsordningen ble endret i 2007 for å gi mer tid til foreldrepar
med størst behov og for å oppnå flere avtaler i høykonfliktsakene. Komiteen viser
til at evalueringsrapporten fra SINTEF viser at disse målene ikke
er nådd. Komiteen mener det er viktig å arbeide for
at flere foreldre kommer til enighet under mekling fordi det vil
spare barna og foreldrene for belastningen ved en domstolsbehandling.
Færre domstolssaker vil også utgjøre en besparelse rent samfunnsøkonomisk. Komiteen viser
til prosjektet Sør-Trøndelag tingrett og Familievernkontoret i Sør-Trøndelag
har etablert for å styrke samarbeidet i foreldretvister med høyt konfliktnivå. Komiteen ber
regjeringen ta med seg de gode erfaringene og kunnskapen fra dette
prosjektet i det videre arbeidet med å få flere saker løst uten
domstolsbehandling og mer frivillig mekling for foreldre med høyt
konfliktnivå. Komiteen vil understreke at dette er
et arbeid som er svært viktig og som bør prioriteres.
Komiteen viser til at regjeringen
blant annet vil vurdere å lovfeste forebyggende arbeid i familieverntjenesten
i lov om familievernkontorer, utvikle kunnskap om hvordan familier
og par bruker det frivillige lavterskeltilbudet som gis av familievernkontorene,
herunder familier med innvandrerbakgrunn, og hvordan familieverntjenestens
tilbud kan nå ut til flere, arbeide for at flere foreldre med høyt
konfliktnivå etter samlivsbrudd tar i bruk den frivillige delen av
meklingstilbudet på inntil sju timer, samt sørge for at flere barn
tilbys samtaletime når foreldrene er til mekling. Komiteen støtter
dette.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, er
glad for den store satsingen på familieverntilbudet. Familievernet
sitter på stor kompetanse, kompetanse som burde blitt mer brukt
opp mot andre instanser. Man vet at det er og har vært en økning
i konflikter ved samlivsbrudd. Her gjør familievernet en stor innsats.
Forebygging er viktig, og ikke minst forebygging av nettopp samlivskonflikter. Kan
man hindre samlivsbrudd og mulige konflikter, styrker man også stabilitet
og opprettholdelse av gode familieforhold, ikke minst der barn er
involvert. Flertallet mener derfor at familievernet
bør samarbeide mer med barnevern og helsestasjon. Dette for å forebygge
mer og bidra med sin kompetanse på tvers. Kommunene bør også støtte
opp om og legge til rette for et slikt samarbeid.
Flertallet viser til at familieverntjenesten
årlig gir tilbud til om lag 49 000 par og familier. Mer enn halvparten
av brukerne er par som søker hjelp i forbindelse med samlivskonflikter
eller kriser. Flertallet ser at par som møter til
lovpålagt mekling fordi de har barn under 16 år, utgjør om lag 40 pst.
av brukerne. Flertallet merker seg at samtaleterapi
for familier er det viktigste tilbudet i behandlingssaker og gruppeterapi;
foreldreveiledning og samlivskurs kan inngå i det helhetlige tilbudet
til familiene.
Flertallet er positiv til en
videreutvikling av samarbeidet mellom familievern og barnevern,
da samarbeidet kan virke forebyggende for familier i risikogrupper
og kan forhindre omsorgsovertagelser.
Flertallet er positiv til at
det vil bli arbeidet videre med utvikling av forebyggende samlivskurs for
foreldre gjennom helsestasjonene og at det skal satses videre på
et samarbeid mellom familievernet og helsestasjonene om parkurs
for førstegangsforeldre. Et godt parforhold betyr mye for livskvaliteten til
foreldrene og er også svært viktig for barns oppvekst.
Flertallet er tilfreds med at
regjeringen vil
vurdere å lovfeste
forebyggende arbeid i familieverntjenesten i lov om familievernkontorer
følge opp Stortingets vedtak om å sørge
for mer og systematisk samspill mellom familievernkontorene og de
kommunale familienære tjenestene
sørge for riktig dimensjonering, bedre
tilgjengelighet og et mer likeverdig familieverntilbud som forutsatt
av Stortinget
sikre at Bufdir gjennomfører et helhetlig
og framtidsrettet utviklingsarbeid i familieverntjenesten
utvikle kunnskap om hvordan familier og
par bruker det frivillige lavterskeltilbudet som gis av familievernkontorene,
herunder familier med innvandrerbakgrunn, og hvordan familieverntjenestens
tilbud kan nå ut til flere
arbeide for at flere foreldre med høyt
konfliktnivå etter samlivsbrudd tar i bruk den frivillige delen
av meklingstilbudet på inntil 7 timer
sørge for at flere barn tilbys samtaletime
når foreldrene er til mekling
sikre at familieverntjenesten støtter foreldre
etter omsorgsovertakelse
videreutvikle spisskompetanse om høykonfliktfamilier
i familievernet og dele kunnskapen
heve spisskompetansen om vold i nære relasjoner
i familieverntjenesten, herunder effektiv arbeidsdeling med bl.a.
stiftelsen Alternativ til vold (ATV).
Komiteen viser til
at regjeringen i kapitlet om trygge familier og godt foreldreskap
omtaler verdien av generell familiepolitikk, primærhelsetjenestens betydning
for familiene, barneverntjenesten, samt samliv og foreldreskap,
herunder samlivskurs og foreldreveiledning.
Komiteen viser til at regjeringen
blant annet vil etablere en nettbasert, interaktiv, lett tilgjengelig og
kunnskapsbasert rådgivningstjeneste for foreldre, styrke og utvikle
tidlig innsats og forebygging for å hindre uheldig utvikling hos
den enkelte og gjøre familiene i stand til å mestre egen tilværelse,
videreføre programmet Nurse-Family Partnership, starte en gjennomgang
av alle foreldrestøttende tiltak og programmer fra offentlige og
private tjenesteytere som mottar offentlig støtte, igangsette en
evaluering av samlivskurs med offentlig støtte, utvikle helsestasjonene
som en av de viktigste familienære tjenestene, styrke arbeidet for
barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og
utvikling, samt forenkle og klargjøre opplysningsplikten mellom barnevernet
og andre tjenester og sikre bedre koordinering og samordning i de
kommunale familienære tjenestene.
Komiteen støtter dette.
Komiteen viser til at barneverntjenesten
har som en viktig oppgave å sørge for at barn og unge får medvirke
i alle forhold som berører dem, og at det tilrettelegges for samtaler
med barn.
Barnesamtalen er viktig for å ivareta barnets
rett til å få informasjon, å si sin mening og å være med i beslutningsprosessen.
På bakgrunn av blant annet en rapport fra Folkehelseinstituttet
om samtaler med barn, utvikler Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet
en faglig veiledning til familieverntjenesten om samtaler med barn
både i mekling og i andre familiesaker. Komiteen er
tilfreds med at regjeringen har støttet arbeidet med å implementere
barnesamtalen i 30 kommuner i Aust- og Vest-Agder, og at fylkesmannsembetet
i tre år har fått støtte for å tilby kommunale faggrupper kurs i
samtale med barn om vold og overgrep.
Komiteen understreker at et godt
samarbeid mellom den regionalt organiserte familieverntjenesten,
statlig og kommunalt barnevern og andre tjenester, er viktig. Et
uttalt mål i samarbeidet mellom familievern og barnevern er å øke
kvaliteten for brukerne innenfor begge tjenestene. Familieverntjenesten
har metoder og kompetanse som er til nytte for barn og familier
i krise. Komiteen mener at en videreutvikling av
samarbeidet mellom de to tjenesteområdene vil være forebyggende
for familier i risikosonen og i mange tilfeller kan forhindre omsorgsovertakelse. Komiteen viser
til at Stortinget har bedt regjereringen utrede hvordan familievernet
i større grad kan arbeide forebyggende i samarbeid med kommunale
tjenester, og komiteen ser frem til at regjeringen
følger opp dette på egnet måte.
Komiteen peker på at risikofaktorer
som kan føre til en uheldig utvikling hos et barn, må oppdages og
kartlegges så tidlig som mulig, og følges opp med gode tiltak av
barnevernet og andre tjenester. Små barn er mer påvirkelige og mottakelige
for hjelp enn eldre barn. Jo tidligere hjelpetiltak settes inn,
desto bedre er prognosen for en positiv utvikling, både for familien
og barnet, slik at omsorgsovertakelse kan unngås. Flertallet viser
til regjeringens innsats for å styrke arbeidet for barn og unge
som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling,
og til oppdraget som Regionssenteret for barn og unges psykiske
helse (RBUP) Øst og Sør har fått i oppgave å kartlegge og gi anbefaling
for virksomme og kvalitetssikrede utredningsmetoder. En kunnskapsoversikt
over virksomme intervensjonsmetoder for utsatte sped- og småbarn
skal være ferdig våren 2016.
Komiteen viser til at alle offentlige
tjenester og instanser, og en rekke profesjonsutøvere, har en lovpålagt
plikt til å gi opplysninger til barnevernet ved alvorlig bekymring
for et barn. Komiteen støtter at det i tiltaksplanen
til denne meldingen foreslås at opplysningsplikten til barnevernet
skal forenkles og klargjøres. Formålet med dette er å øke ulike myndigheters
og yrkesutøveres oppmerksomhet om, forståelse for og etterlevelse
av opplysningsplikten til barnevernet.
Komiteen viser til at i tilfeller
hvor foreldrene går fra hverandre, er det viktig å sikre et godt
tilbud slik at barna ikke påvirkes langvarig på en negativ måte.
Det må legges til rette for at barna blir sett og får den støtten
de trenger i en vanskelig situasjon. Komiteen viser
til at familieverntjenesten har mange tilbud om hjelp og støtte
for barn etter samlivsbrudd, og en rekke skoler og helsesøstre tilbyr samtalegrupper. Komiteen ønsker
også å vise til et avsluttet prosjekt hvor et program med samtalegrupper
for familier med store samarbeidskonflikter, kalt PIS-grupper (Program
for implementering av samtalegrupper for skilsmissebarn), har vært
svært vellykket. I prosjektet samarbeidet familievernkontorer med
skolehelsetjenesten, og erfaringer fra prosjektet gir støtte til
planen om tettere samarbeid mellom familievernkontorene og kommunale
tjenester.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til Meld. St. 26
(2014–2015) Fremtidens primære helsetjeneste – nærhet og helhet,
hvor regjeringen varsler at helsestasjons- og skolehelsetjenesten
fortsatt skal styrkes gjennom en økning av kommunens frie inntekter. Flertallet mener
alle barn skal ha mulighet til og enkelt kunne ta kontakt med helsesøster
for å få hjelp og veiledning.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti understreker
betydningen av at helsestasjonstjenesten og skolehelsetjenesten
styrkes systematisk og offensivt gjennom de årlige budsjettene. Dette
medlem mener det er helt nødvendig å øremerke midler til
disse tjenestene, og viser til at det som følge av Innst. 11 S (2015–2016)
ble øremerket 100 mill. kroner til skolehelsetjenesten utover det som
ble tildelt kommunene som frie midler gjennom Prop. 1 S (2015–2016). Dette
medlem understreker at det er viktig at tildelingen i sin
helhet øremerkes til disse viktige lavterskeltilbudene inntil tjenestene
er på riktig nivå med tilstrekkelig bemanning. Dette medlem ønsker
en bindende bemanningsnorm for antall ansatte i skolehelsetjenesten
og viser til at regjeringen som følge av Innst. 315 S (2014–2015),
jf. Dokument 8:54 S (2014–2015) skal utrede en slik norm.
Komiteen er svært
opptatt av at familier skal være trygge på sin rolle som familie.
Samtidig er det viktig for samfunnet å fange opp når familier er utrygge,
det være seg ved økonomiske utfordringer eller helsemessige utfordringer,
og da spesielt der det er barn involvert. Mange instanser er klar
over sitt ansvar i å kartlegge eventuelle barn som lider på grunn
av at omsorgspersoner har ulike utfordringer. Men allikevel ser
en at barn ikke blir sett og godt nok ivaretatt ved de ulike utfordringer
foreldre står i. Derfor må en hele tiden tenke familien under ett
når sykdom, økonomiske utfordringer der en søker sosialhjelp eller
andre problem, dukker opp for familien.
Komiteen viser til
at foreldrene er de viktigste omsorgspersonene i barnas liv. Familiepolitikken legger
til rette for likestilling mellom foreldrene, både hjemme og i arbeidslivet. Komiteen vil
imidlertid understreke at hensynet til barnets beste alltid må være
overordnet hensynet til foreldrenes behov, og at dette også må være
avgjørende i forbindelse med samværs- og bostedsordninger etter
samlivsbrudd. Komiteen viser til at regjeringen peker
på at gode samværs- og bostedsavtaler er viktige etter samlivsbrudd,
at barnelovens avtalefrihet ligger til grunn, at foreldrene skal
ha like muligheter og være likeverdige omsorgspersoner, samt at
barnets beste alltid skal veie tyngst i saker om foreldretvister
og samvær.
Komiteen viser til at regjeringen
blant annet vil vurdere å igangsette ny forskning om samlivsbrudd,
delt bosted og flytting, med særlig vekt på barnets perspektiv og
opplevelser. Komiteen støtter dette.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til endringer i barneloven
for å fremme likestilt foreldreskap. For å sikre barn samvær med
begge foreldrene og dempe konflikter mellom foreldre som rammer
barna, ønsker regjeringen å likestille foreldre som omsorgspersoner
med samme rettigheter, men sikre at hensynet til barnet alltid veier
tyngst i saker om foreldretvister og samvær. Flertallet viser
til at endringer i barneloven tar sikte på å fremme likestilt foreldreskap
og dempe konflikt som rammer barna.
Komiteen viser til
at regjeringen omtaler de ulike økonomiske ordningene og tjenestetilbudet
til barnefamiliene i kapittel 7. Regjeringen påpeker at det er i
samfunnets interesse å investere i familier med barn, både gjennom
økonomisk støtte og et godt utviklet tjenestetilbud. Komiteen støtter
dette. Barnefamilier har i gjennomsnitt vesentlig høyere utgifter
enn familier uten barn. Utgiftene stiger i takt med barnas alder.
Komiteen viser til at regjeringen
blant annet vil sende på høring og følge opp innstillingen fra det offentlige
utvalget som vurderer treffsikkerheten i de økonomiske overføringene
til barnefamiliene, og at regjeringen vil tydeliggjøre forbudet
mot graviditetsdiskriminering i forslaget til ny felles diskrimineringslov. Komiteen støtter
dette.
Komiteen viser til
at regjeringen i kapittel 8 omtaler de økonomiske rammene rundt
familiers valg og tilpasning. Foreldres situasjon og levekår har en
direkte påvirkning på barn og unge, og lønnet arbeid er grunnlaget
for familienes økonomi. Inntektssikringsordningene er viktige for
å trygge og gi forutsigbare inntekter for dem som ikke kan arbeide. Selv
om det er færre barn som lever i familier med lavinntekt i Norge
enn de fleste andre land, har tallet økt de siste årene. Det er
ifølge meldingen (jf. SSB (2015): Inntekts- og formuesstatistikk
for husholdninger, 2014) beregnet at om lag 92 000 barn befant seg
i gruppen med vedvarende lavinntekt i perioden 2012–2014. Komiteen mener
det er behov for bred og målrettet innsats mot barnefattigdom.
Komiteen viser videre til at
kapitlet omtaler familien som forbrukere, samt regjeringens arbeid med
universell utforming. Komiteen viser til at regjeringen
blant annet vil følge opp ny handlingsplan for universell utforming
(2015–2019). Komiteen støtter dette.
Komiteen peker på at barn fra
barnefamilier med lave inntekter har økt sannsynlighet for selv
å ha lave inntekter som voksne. Det er også en klar sammenheng mellom
å vokse opp i fattigdom og redusert helse, og flere studier viser
at familiens økonomi og barns psykiske helse henger sammen. Depresjon,
atferdsproblemer, antisosial atferd eller angst kan koples til foreldrenes
sosioøkonomiske situasjon. Effekten av familieøkonomien virker trolig
indirekte gjennom mekanismer som f.eks. opplevelsen av økonomisk
knapphet, stressende familierelasjoner eller redusert sosial deltakelse.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til at i mai 2015 la regjeringen frem en samlet strategi for «Barn
som lever i fattigdom», regjeringens strategi (2015–2017) med 64
tiltak. Målet med strategien er å forebygge at fattigdom går i arv
og å dempe negative konsekvenser for barn og unge. Regjeringens
mål er å skape muligheter for alle. 60 av 64 tiltak er igangsatt.
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet skal i tillegg koordinere
kunnskapsinnhenting om barnefattigdom og publisere funn hvert annet
år fra og med 2017.
Flertallet viser blant annet
til at i budsjettet for 2016 ble økt innsats mot barnefattigdom
med 89 mill. kroner sammenlignet med saldert budsjett for 2015.
Flere tilskuddsordninger er innrettet for å bekjempe fattigdom;
kommunenes frie inntekter er i budsjettet for årene 2014, 2015 og
2016 styrket med totalt 677,7 mill. kroner begrunnet i satsing på
helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Det er blitt øremerket 100
mill. kroner til økt bemanning i helsestasjons- og skolehelsetjenesten.
Videre har Arbeids- og velferdsdirektoratet satt i gang et utviklingsprosjekt som
skal gi en helhetlig oppfølging og bistand til barnefamilier med
lav inntekt, liten grad av selvforsørgelse og deltakelse i arbeidslivet.
Prosjektet har som mål at foreldrene skal bli i stand til å forsørge
barna og seg selv, og sikre stabil bosituasjon for familien. Foreldrene
skal bli i stand til å håndtere egen økonomi. Barnas deltakelse
og sosiale inkludering skal styrkes gjennom barnehage, skole, SFO
og fritidsaktiviteter.
Flertallet viser til at det skal
utarbeides felles retningslinjer for samarbeid og ansvarsfordeling mellom
barneverntjenesten og arbeids- og velferdsforvaltningen for familier
som mottar bistand fra begge tjenestene. Flertallet viser
også til at etter forslag fra regjeringen er sosialtjenesteloven
endret med virkning fra 1. januar 2016, slik at kommunene ikke skal
legge vekt på barns inntekt fra arbeid i fritid og skoleferier når
familiens behov for økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven vurderes.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til at Kristelig Folkeparti subsidiært voterte for forslaget fra
regjeringen til endring i sosialtjenesteloven, og mener Stortinget
med det gjorde et godt og viktig lovendringsvedtak. Dette medlem vil
i denne sammenheng vise til at Kristelig Folkeparti har programfestet
at partiet vil arbeide for at barnetrygd, kontantstøtte og barns
gaver eller barns inntekter fra for eksempel sommerjobb ikke skal
regnes med i grunnlaget for beregning av ytelser etter lov om sosiale
tjenester og lov om bostøtte, og at Kristelig Folkeparti har fremmet
forslag i tråd med dette.
Komiteen viser til
at frihet fra vold er en grunnleggende forutsetning for vekst og
livsutfoldelse, og for å kunne leve et godt liv. Vold i nære relasjoner
rammer mennesker der de skulle være tryggest, i eget hjem. Komiteen viser
til at vold i nære relasjoner er brudd på norsk lov og på grunnleggende menneskerettigheter,
det er et alvorlig og omfangsrikt likestillingsproblem og en folkehelseutfordring.
Komiteen viser til at regjeringen
blant annet aktivt vil følge opp evalueringen av krisesenterloven gjennom
å utvikle veileder for faglig innhold og kvalitet i krisesentertilbudet,
utarbeide en forskrift for fysisk sikring av lokaler og igangsette
flere utviklingsprosjekter, tydeliggjøre i helselovgivningen ansvaret for
å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep, oppfordre
kommunene til å utvikle egne handlingsplaner mot vold i nære relasjoner,
følge opp ekspertutvalget som gjennomgår saker der barn og unge
har vært utsatt for grov vold, seksuelle overgrep og alvorlig omsorgssvikt,
styrke forebygging og tidlig innsats for å hindre forekomsten av
vold bl.a. gjennom forsterket familierettet arbeid, sørge for at
kunnskap om vold og seksuelle overgrep inngår i helse- og sosialfagutdanningene
og i barnehage- og grunnskolelærerutdanningene slik at ansatte kan
fange opp signaler tidlig, arbeide målrettet mot tvangsekteskap
og kjønnslemlestelse og følge opp evalueringer og kunnskapsstatuser
på områdene, samt styrke samarbeidet mellom frivillige organisasjoner
og myndigheter mot vold i nære relasjoner og følge opp samarbeidsforumet som
er etablert.
Komiteen viser til at regjeringen
er i gang med å utarbeide en opptrappingsplan mot vold i nære relasjoner
og styrke ivaretakelsen av barn utsatt for vold og overgrep, jf.
Innst. 315 S (2015–2016) jf. Dokument 8:54 S (2014–2015).
Komiteen støtter dette.
Komiteen viser til at et viktig
anliggende i den kommende opptrappingsplanen mot vold mot barn er styrking
av tilbudet til utøvere og utsatte for vold i nære relasjoner. Styrking
av dette tilbudet er ment å innbefatte både kompetanseheving i det
allerede eksisterende familievernet og ytterligere spredning av ATV-tilbudet
og Brøset-metodikken.
Komiteen viser til at regjeringen
i meldingen skriver at regjeringen vil «heve spisskompetansen om
vold i nære relasjoner i familieverntjenesten, herunder effektiv
arbeidsdeling med bl.a. stiftelsen Alternativ til Vold (ATV). Regjeringen
skriver videre at familievernkontorene skal samarbeide bl.a. med kommunale
tjenester, domstolene, regionale kompetanse- og ressurssentre, og
private tjenester, som Alternativ til Vold (ATV). Samarbeid mellom
familieverntjenesten og de øvrige hjelpetilbudene må foregå både
på tjenestenivå og mellom de ulike forvaltningsnivåene. Komiteen viser
til at regjeringen videre skriver at familieverntjenesten samarbeider
nært med Stiftelsen Alternativ til Vold (ATV). Stiftelsen har behandlingstilbud
til overgripere og par med voldsproblematikk. Enkelte kontorer har
også tilbud til unge voldsutøvere. Komiteen viser
til at ATV deltar i Bufdirs arbeid med å videreutvikle familievernets
tilbud til voldsutøvere. Det tas sikte på at de tunge voldssakene
behandles av ATV, mens familievernkontorene har ansvaret for å avdekke
vold i familiene, samt behandle der det er mulig. Tunge voldssaker
med bakgrunn i rus og psykiatri skal henvises til egnet helsetjeneste
lokalt og regionalt. Barne- og likestillingsdepartementet vil legge
til rette for et mer systematisk samarbeid mellom familieverntjenesten
og Alternativ til vold. Målet er et landsdekkende tilbud til voldsutsatte
og voldsutøvere som inkluderer alle berørte sektorer og tjenester.
Komiteen støtter regjeringens
vektlegging av ATVs arbeid, og vil videre understreke at ATVs arbeid
med voksne utsatte og voldsutsatte barn også er svært viktig. Komiteen viser
til at tre av ATVs kontorer allerede har dette arbeidet i sitt mandat,
og at deler av Stortingets økte bevilgninger til ATV i 2016 er rettet
mot behandlingstilbud til voldsutsatte barn.
Komiteen viser til at det i samarbeid
med stiftelsen ATV utvikles veiledere for tjenestens arbeid med
voldssaker. Det skal gjennomføres en analyse av arbeidet mot vold
i hele familieverntjenesten, og det er igangsatt et prosjekt hvor
det innhentes kunnskap om de behov og erfaringer familier med voldsproblematikk
har med tjenesten.
Komiteen viser videre til at
ATV og Bufdir samarbeider om å utvikle behandlingstilbud der familievernkontorene
vil ha en sentral oppgave. Videre skal kompetansen om, samt kapasiteten
i behandlingstilbudet til voldsutøvere, styrkes gjennom ytterligere
spredning av Sinnemestring Brøsetmodellen i samarbeid med de regionale
ressurssentrene om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS-ene). Komiteen vil
understreke at ATV og familievernet er sentrale i å komme nærmere
målet om et landsdekkende tilbud. Komiteen viser
til at stiftelsen ATV har behandlingstilbud til overgripere og par
med voldsproblematikk. Enkelte kontorer har også tilbud til unge
voldsutøvere. ATV driver lavterskel behandlingstilbud uten krav
til henvisning. ATV arbeider også med kunnskapsutvikling (forskning
og klinikkbaserte metodeutviklingsprosjekter) og kunnskapsformidling
i utadrettet virksomhet. Tilbudet til og kontakten med barn, ungdom,
kvinner og menn har gjort det mulig å legge til rette for utviklingen
av et familieperspektiv på vold i familien, jf. kapittel 4.6.5 i
meldingen. Komiteen viser til at ATV har til sammen
11 kontorer i ulike kommuner eller interkommunalt, og gir seks tilbud
i Norden. Til sammen fikk 1 061 personer behandling gjennom ATV-tilbudene
i Norge i 2014. Komiteen viser til at ATV i tillegg
til dette har tilbud til voksne utsatte og voldsutsatte barn. Komiteen mener
at også ATV bør bidra til den nasjonale dekningen av behandlingskurs, sammen
med Brøset.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til at vold og overgrep i nære relasjoner har hatt en negativ utvikling.
Og flertallet er fornøyd med at regjeringen er bevisst
på dette og har styrket de ulike instanser med midler for å ta grep.
Samtidig må en også få et bedre fokus på ofrene i slike situasjoner.
Opprettelse av en offeromsorg, der også et offerfond blir en del
av ulike forslag i offeromsorgen, bør det arbeides videre for.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at regjeringen
vil utrede en lovendring med sikte på endringer av foreldreretten
og samværsretten til barn der foresatte har blitt dømt for alvorlige
overgrep mot egne barn/stebarn. Flertallet er tilfreds
med at departementet vil utrede endringer i barneloven for å forbedre
og forenkle domstolhandlingen av spørsmål om samværsrett mv. når
en forelder eller steforelder er domfelt for alvorlig vold eller
overgrep mot egne barn eller stebarn. For å styrke barns rettsvern
er det også ønskelig å utrede endringer i strafferetten om det bør
innføres en lovfestet plikt for dommerne til å vurdere kontaktforbud
i disse sakene. Flertallet er tilfreds med formålet
med utredningen, som vil være å sikre bedre beskyttelse av barn
som opplever alvorlig vold eller overgrep.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, er
tilfreds med regjeringens satsing for å forebygge vold i nære relasjoner,
hvor regjeringen vil
aktivt følge opp
evalueringen av krisesenterloven gjennom å utvikle veileder for
faglig innhold og kvalitet i krisesentertilbudet, utarbeide en forskrift
for fysisk sikring av lokaler og igangsette flere utviklingsprosjekter
tydeliggjøre i helselovgivningen ansvaret
for å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep på
systemnivå
oppfordre kommunene til å utvikle egne
handlingsplaner mot vold i nære relasjoner
utarbeide en opptrappingsplan mot vold
i nære relasjoner og styrke ivaretakelsen av barn utsatt for vold
og overgrep
følge opp ekspertutvalget som gjennomgår
saker der barn og unge har vært utsatt for grov vold, seksuelle
overgrep og alvorlig omsorgssvikt
styrke forebygging og tidlig innsats for
å hindre forekomsten av vold bl.a. gjennom forsterket familierettet
arbeid
sørge for at kunnskap om vold og seksuelle
overgrep inngår i helse- og sosialfagutdanningene og i barnehage-
og grunnskolelærerutdanningene slik at ansatte kan fange opp signaler
tidlig
arbeide målrettet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse
og følge opp evalueringer og kunnskapsstatuser på områdene
styrke samarbeidet mellom frivillige organisasjoner
og myndigheter mot vold i nære relasjoner og følge opp samarbeidsforumet
som er etablert.
Komiteen viser til
at Norge har en høy fruktbarhet sammenliknet med de fleste andre
europeiske land, selv om den har variert de siste årene, men at gjennomsnittsalderen
for første fødsel er høyere enn før. Befolkningen blir eldre. Flere
eldre lever lenger, har god økonomi og bidrar i familien og i samfunnet. Samtidig
vil de eldste eldre etter hvert kreve mer av familien og samfunnet.
Komiteen viser til at regjeringen
blant annet vil sikre oppdatert kunnskap om fruktbarhet for å følge
med på utviklingen. Komiteen støtter dette.
Komiteen viser til
at Norge er bundet av internasjonale konvensjoner og avtaler i mange
familiepolitiske spørsmål. Noen virker direkte inn på hvordan lover
og regler utformes og hvordan rettspraksis følges opp i Norge.
Komiteen viser til at internasjonalt
samarbeid om barnebortføring tar utgangspunkt i Haagkonvensjonen
av 1980 og barnebortføringsloven. Som et tiltak for å legge til
rette for rask tilbakeføring av barn som er bortført til utlandet
og forebygge og forhindre barnebortføring, vedtok Stortinget 6. juni
2014 lov om stans av offentlige ytelser og barnebidrag når en av
foreldrene har bortført et barn til utlandet.
Komiteen viser til at Stortinget
har vedtatt at Norge skal slutte seg til Haagkonvensjonen av 1996. Konvensjonen
trer i kraft 1. juli 2016. Denne konvensjonen skal bidra til å forebygge
og løse foreldrekonflikter, barnevernssaker og i et visst monn barnebortføringssaker.
Komiteen viser til at regjeringen
blant annet vil fortsette det internasjonale samarbeidet (i FN, Haagkonferansen
for privatrett, EU/EØS, Europarådet, Norden, OECD m.m.) på familiepolitiske
områder, samt se nærmere på om mekling i større grad vil kunne bidra
til å løse barneborføringssaker.
Komiteen støtter dette.
Forslag fra Kristelig Folkeparti:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen fremme forslag for Stortinget
om lovfesting av forebyggende arbeid i familieverntjenesten.
Komiteen viser til
meldingen og til sine merknader og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
Meld. St. 24 (2015–2016) – Familien – ansvar, frihet
og valgmuligheter – vedlegges protokollen.
Oslo, i familie- og kulturkomiteen, den
6. juni 2016
Svein Harberg | Geir Jørgen Bekkevold |
leder | ordfører |