Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jan Bøhler, Stine Renate Håheim, Stein Erik Lauvås, Helga Pedersen
og Eirin Sund, fra Høyre, Frank J. Jenssen, Mudassar Kapur, Bjørn
Lødemel og Ingjerd Schou, fra Fremskrittspartiet, Mazyar Keshvari og
lederen Helge André Njåstad, fra Kristelig Folkeparti, Geir Sigbjørn Toskedal,
fra Senterpartiet, Heidi Greni, fra Venstre, André N. Skjelstad,
og fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, viser
til Prop. 91 L (2015–2016) hvor regjeringen foreslår endringer i
utlendingsloven.
Komiteen viser til at departementet
foreslår å innføre et nytt grunnlag for pågripelse og fengsling
i utlendingsloven § 106. Forslaget innebærer at det vil være mulighet
til å vurdere pågriping og eventuelt fengsling av en utlending som
har levert en asylsøknad som presumptivt er åpenbart grunnløs og
derfor blir behandlet i 48-timersprosedyren. Komiteen viser
til at departementets forslag gir hjemmel til at pågriping og fengsling
av en utlending på grunnlag av behandling av asylsøknaden i hurtigprosedyren
maksimalt skal kunne vare i 72 timer.
Komiteen viser til at formålet
med å innføre et nytt grunnlag for pågriping og fengsling i forbindelse
med saksbehandling i hurtigprosedyren er å sikre at utlendingen
ikke forsvinner før saken er avgjort av utlendingsmyndighetene.
Videre viser komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, til at det er viktig
at utlendingen er i politiets forvaring fram til søknaden er avgjort
for å legge til rette for rask retur ved et eventuelt avslag på asylsøknaden. Flertallet er
kjent med at 90 personer av de som fikk avslag gjennom 48-timersprosedyren
i 2015, ikke er uttransportert, og at over 90 pst. av disse er registrert
som forsvunnet eller uten kjent adresse. Flertallet ser
med bekymring på politiets erfaringer knyttet til at enkelte personer
i gruppa som har forsvunnet i forbindelse med hurtigprosedyren,
forlater mottaket for å begå kriminelle handlinger. Flertallet mener
det er avgjørende at asylinstituttet har respekt i folket, og politikerne
har et ansvar for å hjelpe politiet og utlendingsmyndighetene med
å begrense misbruket av asylinstituttet.
Flertallet er positive til at
generelle vilkår for fengsling og andre tvangsmidler vil gjelde
også i denne typen saker. Herunder gjelder for eksempel kravet om
forholdsmessighet og «tilstrekkelig grunn», jf. utlendingsloven
§ 99.
Flertallet peker på at hjemmelen
for pågriping og fengsling vil gjøre unntak for mindreårige og barnefamilier
og er positive til det. Flertallet viser til at departementet
foreslår en tilsvarende endring i utlendingsloven § 105 slik at
man vil kunne vurdere pålegg om meldeplikt eller bestemt oppholdssted
i forbindelse med 48-timersprosedyren, som kan være aktuelt også
overfor mindreårige og barnefamilier. Flertallet mener
dette er et vesentlig mildere inngrep enn pågriping og fengsling,
og støtter forslaget om en endring i loven § 105.
Flertallet viser til gjeldende
lovverk og utlendingsloven § 106 a, som i første ledd lister opp
en rekke momenter som kan tale for at det foreligger unndragningsfare.
Unndragningsfare er et selvstendig fengslingsgrunnlag etter gjeldende
lovverk. Flertallet viser til at departementets forslag
innebærer at «utlendingens søknad om oppholdstillatelse er avslått
som åpenbart grunnløs» skal telle som et slikt moment. Flertallet peker
på at en åpenbart grunnløs asylsøknad indirekte vil kunne innvirke
på vurderingen av unndragningsfare også etter dagens lov og praksis. Flertallet mener
videre at det er et viktig prinsipp at unndragningsfare skal vurderes
konkret i det enkelte tilfellet.
Komiteens medlem fra Venstre vil
understreke at prosedyren bare gjelder et begrenset antall land
som man legger til grunn at etterlever de internasjonale menneskerettighetene
på et akseptabelt nivå, og at det bare vil være aktuelt å utvide
med land som i dag behandles i 3U-prosedyre.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til avtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Venstre hvor det er enighet om å innføre adgang til å vurdere
fengsling av personer som i dag får sakene vurdert i løpet av 48
timer. Partene i avtalen har gjennom denne forpliktet seg til å
støtte lovforslaget i Stortinget.
Komiteen avholdt åpen høring om innstramningsforslagene,
Prop. 90 L (2015–2016) og Prop. 91 L (2015–2016) 28. april 2016.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, viser til at det i lovforslaget
fra departementet i tilknytning til § 106a første ledd ny bokstav
l, er foretatt en henvisning til «§ 90 femte ledd bokstav b». Som
følge av at det i Prop. 90 L (2015–2016) (innstramninger II) er foreslått
et nytt § 90 tredje ledd, skjer det imidlertid en forskyvning av
leddene i § 90 som gjør at rett henvisning i § 106a første ledd
ny bokstav l vil være «§ 90 sjette ledd bokstav b».
Flertallet støtter for øvrig
forslaget i proposisjonen til endringer i utlendingsloven §§ 105
første ledd ny bokstav f, 106 første ledd ny bokstav h, 106 første
ledd nytt femte punktum og 106 første ledd ny bokstav l.
Et tredje flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre,
mener at det må utvises varsomhet når det gjelder økt bruk av tvangsmidler
overfor personer som ikke har begått kriminelle handlinger. Samtidig
er det viktig å finne frem til tiltak for å unngå at asylinstituttet
blir misbrukt, og at åpenbart grunnløse asylsøkere forsvinner før
negativt vedtak er fattet. Det forutsettes at grunnlaget ikke skal brukes
generelt. Endringen etablerer kun en adgang til å pågripe og fengsle. Flertallet legger til
grunn at det må foretas en forholdsmessighetsvurdering i hver sak
hvor pågripelse og fengsling vurderes. Det legges også til grunn
at en eventuell pågripelse eller fengsling må være formålstjenlig.
Her vil en rekke momenter, blant annet om det er utsikt til å få
uttransportert vedkommende innen fengslingstidens utløp, være av
betydning for om man velger å fengsle eller ikke.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstrepartikan ikke stille seg bak dette forslaget
om hjemmel for å fengsle asylsøkere som behandles etter 48-timersprosedyren. Dette
medlemmerker seg at formålet
til forslaget er å hindre at asylsøkere som får avslag unndrar seg
utsendelse, og for å hindre kriminalitet. Selv om disse formålene
er viktige og støttes av dette medlem, så er ikke
fengsling av asylsøkere verken et proporsjonalt eller treffsikkert virkemiddel
for å oppnå dette.
FNs verdenserklæring om menneskerettigheter artikkel
14 fastslår at enhver har rett til i andre land å søke og å ta imot
asyl mot forfølgelse. Dersom en asylsøker risikerer fengsling ved
å levere en søknad, vil dette kunne skremme bort flere fra å søke
asyl som faktisk har et beskyttelsesbehov.
UNHCR har i sin høringsuttalelse bemerket at selv
om det kan finnes grunnlag for å fengsle en asylsøker i påvente
av retur, så er ikke rene effektivitetshensyn eller kriminalitetsbekjempelse et
slikt grunnlag. UNHCR uttaler videre:
«The detention of an asylum-seeker on the sole ground
of his or her nationality would be discriminatory an inconsistent
with Article 3 and the 1951 Convention and international human rights
law.»
Dette medlemviser
til at 48-timersprosedyren baserer seg på hvilket land søkeren kommer
fra. Dette innebærer at eventuell pågripelse i hovedsak vil knytte
seg til statsborgerskapet, og ikke gi en individuell vurdering av
den enkelte eller hvorvidt pågripelsen er nødvendig for å hindre unndragelse. Dette
medlemviser til UNHCRs og NOAS’
høringsuttalelse, og stiller spørsmål ved om forslaget står seg
i henhold til diskrimineringsloven om etnisitet § 6.
Dette medlem viser til høringsuttalelsen
fra Advokatforeningen hvor det skrives at det har vært tilfeller
hvor asylsøknader som UDI har vurdert som «åpenbart grunnløse»,
har blitt omgjort i UNE eller i domstolen. Dette medlemmener at det for disse klart ville ha
vært uforholdsmessig å bli pågrepet kun på grunn av fremsettelsen
av en asylsøknad.
Dette medlemvil
også vise til NOAS erfaringer om at de som fremsetter «åpenbart
grunnløse» søknader, selv ofte mener de har krav på asyl, og ikke
gjør det som et ledd i å misbruke asylinstituttet.Dette
medlemmener at å åpne for å
fengsle asylsøkere som ikke har gjort noe kriminelt, annet enn å
søke om asyl, vil gå på bekostning av rettsstatens prinsipper om
at ingen kan fengsles uten at man har gjort noe galt. Dette
medlemstøtter i alle tilfeller
at det er gitt unntak for barn og barnefamilier.
Dette medlem mener
at unndragelsesfaren som i noen tilfeller kan eksistere, kan kontrolleres
ved at det innføres en mulighet for å pålegge meldeplikt eller et
bestemt oppholdssted slik departementet har foreslått. Ved et eventuelt brudd
på meldeplikten vil det være et grunnlag for fengsling i utlendingsloven
§ 106. Meldeplikt er et mindre inngripende tiltak enn frihetsberøvelse,
og vil kunne ivareta formålet om kontroll og kriminalitetsbekjempelse.
Dette medlemmener
likevel at det må gis et unntak for barnefamilier og mindreårige.
48-timers-prosedyren omfatter i utgangspunktet mindreårige, og de
bør ikke risikere å bli fengslet. Dette medlemkan heller ikke se at det er vist til
eksempler hvor hele barnefamilier har forsvunnet og at dette utgjør
et problem som ikke kan løses innenfor dagens regelverk. Dette medlem viser
til at meldeplikt også kan føre til fengsling og at det ikke bør
være grunnlag for å fengsle barn som er asylsøkere.
Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:
«I utlendingsloven gjøres følgende endringer:
§ 105 første ledd ny bokstav f skal lyde:
Dette medlem viser
til at det i dag allerede eksisterer en hjemmel i utlendingsloven
§ 106 første ledd bokstav b for pågriping og fengsling av en utlending
når det er «konkrete holdepunkter for å anta at utlendingen vil
unndra seg iverksettingen av et vedtak som innebærer at utlendingen plikter
å forlate riket». Dette medlem mener at det å levere
inn en presumptivt grunnløs asylsøknad ikke er tilstrekkelig for
å hevde at personen vil unndra seg retur. Det må vurderes konkret,
og dette medlem kan derfor ikke støtte forslaget.
Dette medlem er enig
i forslagene om endringene i retningslinjene for registrering og
forskriftsendringen for rettslig bistand. Det er gode grunner for
å ha som hovedregel at det kun skal være én advokat som representerer
asylsøkeren i både utlendingssaken og fengslingssaken, spesielt
når formuleringen ble endret slik at det ikke er et absolutt krav
og at det heller ikke gis føringer på om advokaten i hovedsak skal
drive med strafferett eller utlendingsrett.
Dette medlem er også enig i at
det ikke er problematisk med en utvidet registrering for søkere
etter 48-timersprosedyren så fremt rettssikkerheten til den enkelte
ivaretas, slik at den enkelte får en individuell behandling. I proposisjonen
står det «At UDI ikkje skal gjennomføre intervju, frigjer sakshandsamarkapasitet
og reduserer dei samla kostnadene til blant anna tolketenester». Dette
medlem legger til grunn at også politiet, dersom det er
nødvendig, må benytte tolk i den utvidede registreringen, og at
UDIs sparte utgifter til tolketjenester vil innebære en tilsvarende
økning hos politiet.
Dette medlem viser
til at det ikke er foretatt en kostnadsvurdering av forslaget, eller
vurdering av hvor mye ressurser som vil bli brukt på pågripelsene. Dette
medlem er av den oppfattelse at økte offentlige kostnader
må ha en klar begrunnelse og vise til en sannsynlighet for at politiske
formål vil bli oppnådd. I dette tilfellet fremgår det av proposisjonen
at det er «uklart» om det vil føre til mindre kriminalitet eller
at færre folk uten lovlig opphold befinner seg i Norge. Dette
medlem mener det er sentralt at dette ikke går på bekostning
av den normale kriminalitetsbekjempelsen.
Dette medlem viser til at lovendringen
som flertallet vil stemme for, og som derfor vil bli gjennomført,
er så presumptivt kostbar at endringen, dersom vedtatt, også av
den grunn må evalueres. Alternativet er at hjemmelen rett og slett ikke
vil bli særlig brukt. Dette medlem fremmer derfor
forslag om at ordningen evalueres, hvor formålet med evalueringen
må være å se på hvorvidt muligheten i det hele tatt blir brukt,
om man har oppnådd redusert kriminalitet og færre personer i Norge
uten lovlig opphold, og hvor store offentlige kostnader ordningen
har medført.
Dette medlem fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen evaluere i hvilken grad
ordningen om pågriping og fengsling i samband med 48-timersprosedyren
har blitt brukt, om den har ført til mindre kriminalitet og færre personer
uten lovlig opphold i Norge, og hvor store kostnader ordningen har
medført etter at ordningen har virket i 2 år.»