Forsvarsdepartementet legger i proposisjonen fram
forslag til enkelte endringer i lov 20. mars 1998 nr. 10 om forebyggende
sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven).
De mest sentrale forslagene er en reduksjon
av antall klareringsmyndigheter, med én sentral klareringsmyndighet
i sivil sektor og én tilsvarende i forsvarssektoren (§ 23), nye
bestemmelser om varsling og myndighet til å fatte vedtak ved risiko
for at sikkerhetstruende virksomhet blir etablert eller gjennomført
(§ 5 a) og ved anskaffelser til kritisk infrastruktur, dersom en
slik anskaffelse kan innebære en risiko som nevnt foran (§ 29 a).
Videre foreslås det en endring fra oppdragsbaserte til tidsbaserte
leverandørklareringer i forbindelse med sikkerhetsgraderte anskaffelser
(§ 28). I forslaget til endringer i loven inngår også lovfesting
av gjeldende praksis på enkelte områder. Dette gjelder særlig den
nasjonale responsfunksjonen for alvorlige dataangrep mot kritisk
infrastruktur (NorCERT) og varslingssystemet for digital infrastruktur
(VDI) (§ 9 e), rammer for behandling av personopplysninger i den
forbindelse (§ 10 a) og sikkerhetsmessig overvåking av godkjente informasjonssystemer
(§ 13 a).
Forsvarsdepartementet påpeker at forslagene samlet
sett vil dekke et behov som gjeldende regelverk ikke ivaretar, og
dessuten bidra til effektivisering og legitimering av gjeldende
praksis.
Ved kongelig resolusjon 27. mars 2015 ble det oppnevnt
et eksternt utvalg med mandat til å foreslå et nytt lovgrunnlag
for forebyggende nasjonal sikkerhet (Sikkerhetsutvalget). Utvalget
skal etter mandatet avgi rapport i form av en NOU høsten 2016. Rapporten
vil deretter bli sendt på alminnelig høring. Det er imidlertid behov
for å fremme de foreliggende forslag til lovendring, uten å påvente
Sikkerhetsutvalgets rapport og etterfølgende behandling.
Sikkerhetsloven har i liten utstrekning vært
gjenstand for endringer siden loven trådte i kraft 1. juli 2001.
Hovedsakelig har dette dreid seg om justeringer i kapittel 6 om
personellsikkerhet (endringslov 17. juni 2005 nr. 81) og i bestemmelsene
i kapittel 5 om objektsikkerhet, der det ble gitt nærmere bestemmelser
om utvelgelse og klassifisering av skjermingsverdige objekter (endringslov
11. april 2011 nr. 9).
Med bakgrunn i de samfunnsmessige utviklingstrekkene
innenfor sikkerhetsområdet de senere årene har Forsvarsdepartementet
sett behov for en mer gjennomgående vurdering av i hvilken utstrekning
gjeldende lov møter dagens og morgendagens utfordringer innenfor
forebyggende sikkerhet.
I november 2012 ble det utarbeidet en evalueringsrapport
av en bredt sammensatt departementsgruppe, ledet av Forsvarsdepartementet. Gruppen
konkluderte med at dagens utvikling innen teknologi og andre utviklingstrender
representerer nye sikkerhetsutfordringer som tilsier en revisjon
av sikkerhetsloven. Som eksempel på andre utviklingstrender ble
det vist til økt globalisering, internasjonalisering og tverrsektorielle
avhengigheter.
I februar 2013 ble det derfor etablert en arbeidsgruppe
bestående av Forsvarsdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet
og Nasjonal sikkerhetsmyndighet. Arbeidsgruppen fikk i oppdrag å
foreta en helhetlig revisjon av sikkerhetsloven. Samtidig ble det
etablert en referansegruppe av øvrige berørte departementer.
Revisjonsarbeidet avdekket grunnleggende utfordringer
om hva sikkerhetsloven bør regulere, deriblant forholdet mellom
sikkerhetsloven og annet sikkerhetsrelatert sektorregelverk. Det
er ulike oppfatninger om hva lovens formål og virkeområde bør være
i framtiden. Innenfor objektsikkerhetsområdet er det også avdekket
uenighet mellom ulike sektorer om hva reglene skal ta sikte på å
beskytte mot, og på hvilken måte.
På denne bakgrunn besluttet regjeringen å dele opp
arbeidet med revisjon av loven i to faser. Dette for å kunne gjennomføre
enkelte av endringsforslagene uten å måtte vente på analysene som
er nødvendig for å løse de forannevnte temaene.
I den første fasen vil departementet foreslå
endringer i gjeldende sikkerhetslov som det er behov for å få på
plass raskt. Prop. 97 L (2015–2016) er en oppfølging av første fase.
Sikkerhetsutvalget, nevnt i punkt 1, representerer fase to.
Det foreslås at loven trer i kraft fra den tid
Kongen bestemmer. I dette tilfellet er det nødvendig med forskjellig
ikrafttredelsestidspunkt for de forskjellige bestemmelsene, bl.a.
av hensyn til at etablering av ny sivil klareringsmyndighet vil
ta noe tid. Etter forslaget kan Kongen derfor fastsette forskjellige
ikraftsettingstidspunkter for de forskjellige bestemmelsene.