Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jorodd Asphjell, Kari Henriksen, Vegard Grøslie Wennesland og Lise
Wiik, fra Høyre, Margunn Ebbesen, Hårek Elvenes, Peter Christian Frølich
og fung. leder Anders B. Werp, fra Fremskrittspartiet, Ulf Leirstein
og Dagfinn Henrik Olsen, fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf
Ropstad, og fra Senterpartiet, Jenny Klinge, viser til forslagene
i Dokument 8:52 S (2015–2016).
Komiteen vil understreke at vold
og overgrep mot barn er alvorlig og grov kriminalitet. Det er et stort
samfunnsproblem som må bekjempes, og skal man klare det er det helt
avgjørende at berørte aktører samarbeider godt. Komiteen viser
til en landsomfattende omfangsundersøkelse om vold i nære relasjoner
utarbeidet av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress,
som viste at vold i nære relasjoner rammer en betydelig del av befolkningen
i Norge, og for mange starter den i barndommen. Undersøkelsen viser
også at personer som var utsatt for fysisk vold eller seksuelle
overgrep i barndommen, i mye større grad er utsatt for vold og overgrep
også som voksne.
Komiteen registrerer at forslagsstillerne
viser til NOVA-rapporten «Taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt.
Regelkunnskap og praksis», som ble utarbeidet på oppdrag fra fire
departementer i mars 2013. Denne rapporten viser attaushetspliktreglene
generelt blir oppfattet som verdifulle og nødvendige. En sentral
tilbakemelding fra feltet er at taushetspliktreglene ikke oppleves
som et hinder for samarbeid i praksis. Tvert imot uttrykker informantene
at gjeldende regler, særlig regelen om unntak fra taushetsplikten,
er tilstrekkelige for å sikre nødvendig informasjonsutveksling mellom
ulike tjenester og etater. Likevel er tilbakemeldingen fra informantene
at ikke all nødvendig informasjon kommer frem, og at man savner
bedre samarbeid mellom etatene. Rapporten viser også til at informantene
i liten grad leser i lovverk, rundskriv og veiledere, til tross
for at man kjenner seg usikre på gjeldende regler. Det er gjennomgående
at lederens kunnskap om og opptatthet av regelverket har stor betydning
for hvor godt den enkelte ansatte kjenner til regelverket. Et annet fremtredende
funn i rapporten er at det særlig er taushetspliktens unntaksbestemmelser
som er lite kjent. Enkelte informanter kjenner riktignok unntakshjemlene
i sine respektive lover, men det store flertallet har aldri lest
de relevante lovbestemmelsene.
Komiteen forutsetter at funnene
som er beskrevet i denne rapporten, følges opp i regjeringens arbeid
som gjøres for å sikre at taushetsplikten fungerer som den skal,
og ikke blir et hinder for å avdekke vold og overgrep.
Komiteen viser til at taushetsplikt
og annet regelverk ikke må være et påskudd for mangel på handling,
men at det må legges til rette for at det enkelte barn får den hjelpen
det har krav på. Da er det etter komiteens mening
avgjørende at barnehage, skole, helsetjenesten, barnevern, politi
og andre relevante etater samarbeider godt. Kunnskap og kompetanse om
relevant lovverk er helt sentralt. Etater som arbeider for og med
barn, må kjenne til eget og andre samarbeidsorganers mandat. Det
vil etter komiteens mening bidra til å sikre god
samhandling.
Komiteen viser til at vold og
overgrep mot barn og unge medfører alvorlige og langvarige konsekvenser
for den enkelte. Det er derfor helt avgjørende at både politi og
andre relevante aktører som er i kontakt med barnet, samarbeider
godt for å bistå utsatte barn på en god måte.
Komiteen viser til Innst. 315
S (2014–2015) hvor en samlet komité fremmet forslag om at regjeringen
må sikre at helsepersonell har kunnskap om fritak fra taushetsplikten
når det er mistanke om mishandling eller det foreligger andre former
for alvorlig omsorgssvikt. Det er derfor helt sentralt etter komiteens mening
at kunnskap om regler om taushetsplikt og meldeplikt hos ansatte
i kommunale tjenester, blir styrket.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til statsrådens svarbrev til komiteen datert 8. mars 2016 (vedlagt),
der statsråden viser til en rekke utredninger som er iverksatt,
utvalg som er satt ned, samt veiledere og retningslinjer som er
utviklet eller er under utvikling. Flertallet anser
dette som viktig arbeid, og registrerer også at statsråden viser
til at en del av utrederens oppdrag (enkeltpersonsutredningen) er
å peke på eventuelle behov for lovendringer.
Flertallet viser til statsrådens
brev hvor han presiserer at regjeringens klare målsetting er å sørge for
at barns rettsikkerhet ivaretas og at hjelpen til barn som utsettes
for overgrep, mishandling og vold, er godt koordinert. Statsråden
påpeker i sitt svarbrev videre at regjeringen vil gjennomføre en
enkeltpersonsutredning som skal resultere i et utkast til en veileder,
som skal bidra til felles forståelse av regelverket om taushetsplikt
og informasjonsutveksling i forvaltningen.
Flertallet forventer at oppfølging
av en godt utarbeidet veileder vil bidra til å tilfredsstille de
utfordringene som i dag finnes i forvaltningen med tanke på ulik
praksis og kjennskap til regelverk om taushetsplikt og informasjonsutveksling.
Flertallet vil peke på at kunnskap-
og kompetanseheving rundt regelverket i forvaltningen er et viktig
virkemiddel, men at lovendringer som bidrar til å klargjøre taushetsplikten,
også kan være nødvendig for å sikre at volds- og overgrepsutsatte
barn får riktig hjelp av alle instanser.
Flertallet peker på at det i
brevet fra statsråden sies at dersom det avdekkes utilsiktede forskjeller
mellom regler, ulik utforming av regler som er ment å ha samme innhold,
unødvendig komplisert utformede regler eller lignende problemer
underveis i utredningen, så vil det lanseres forslag til hvordan dette
kan løses. Lov- og forskriftsendringer kan være et mulig alternativ
i denne forbindelse.
Flertallet viser til at regelverket
rundt taushetsplikt er komplekst og spredt utover en rekke ulike
lover. Flertallet mener at dagens utfordringer med
praktisering av taushetsplikten kan tyde på at det er nødvendig
med endringer i regelverket for å gjøre det enklere å forstå både
dets begrensninger og muligheter. Flertallet mener
den varslede gjennomgangen er viktig for å avdekke nødvendige endringer, og
fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med forslag
til forbedringer i regelverket for taushetsplikt i saker som omhandler
volds- og overgrepsutsatte barn, dersom de ulike utredningene påpeker
behov for endringer.»
Komiteen fremhever også at statsråden
skriver:
«Når det gjelder andre tiltak for å bedre informasjonsflyt
og samarbeid mellom ulike etater, vil jeg også vise til arbeidet
med å fremme forslag om en forpliktende og helhetlig opptrappingsplan
som skal redusere forekomsten av vold i nære relasjoner og styrke
ivaretakelsen av barn utsatt for vold og overgrep jf. anmodningsvedtak
623, 8. juni 2015, Innst. 315 S (2014–2015). En viktig målsetting
med denne planen er å sikre tverrfaglig bredde og god samordning
i de tiltakene som skal foreslås. I forbindelse med revidert nasjonalbudsjett
for 2016 vil vi gi en beskrivelse av prosessen som skal lede fram
til opptrappingsplanen.»
Komiteen viser til at en samlet
komite understreket viktigheten av denne opptrappingsplanen i Innst.
315 S (2014–2015), og komiteen har store forventinger
til dette viktige arbeidet.
Komiteen mener det er viktig
at bestemmelsen i straffeloven § 196 om plikt til å avverge et straffbart
forhold, er godt kjent. Mange av dem som er utsatt for vold eller
overgrep er avhengig av at noen utenfra griper inn, og det understreker
alvoret i plikten man har til å avverge et straffbart forhold i straffeloven.
Et problem er etter komiteens mening at bestemmelsen
kan virke krevende å forstå for dem som skal bruke den, ettersom
straffeloven § 196 viser til rundt 40 ulike straffebestemmelser.
Derfor er det viktig at innholdet gjøres enkelt tilgjengelig for de
ansatte som skal kjenne den.
Komiteen har med tilfredshet
registrert at Riksadvokaten i sitt prioriteringsdirektiv har varslet at
politi og påtalemyndighet må rette større fokus på å håndheve denne
bestemmelsen.
Komiteen deler statsrådens vurdering
som han skriver i sitt svarbrev til komiteen om at
«Det kan imidlertid stilles spørsmål om avvergingsplikten
bør utvides til flere lovbrudd, for eksempel straffeloven § 257
om menneskehandel, § 284 om kjønnslemlestelse, § 296 om seksuell
omgang med innsatte mv. i institusjon og § 302 om seksuell omgang
med barn mellom 14 og 16 år. Samtlige lovbrudd vil kunne omfatte
barn og har en strafferamme på seks år, i likhet med lovbrudd som
i dag er opplistet i § 196, som § 295 om seksuell omgang ved misbruk
av overmaktsforhold, § 312 om incest og§ 314 om seksuell omgang
mellom andre nærstående. Jeg vil vurdere disse spørsmålene nærmere med
sikte på å utarbeide et eventuelt forslag om utvidelse av avvergingsplikten.»
Komiteen viser også til justiskomiteens
høring 15. mars 2016 i forbindelse med representantforslaget, hvor
blant annet Politijuristene påpekte at den største utfordringen
på området ikke nødvendigvis er knyttet til mangelfullt regelverk,
men heller manglende kunnskap om lovverket og samarbeid mellom relevante
aktører. De påpekte at for å få gjort noe med dette, må toppsjefer
i de enkelte etatene sette standarden for hvordan samarbeidet skal
og kan være.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
også til høringsnotat fra Norsk Sykepleierforbund (NSF) i forbindelse
med høringen i justiskomiteen, hvor de skriver følgende:
«NSF støtter forslagene om å iverksette tiltak som
øker kunnskapen om og riktig anvendelse av regelverket, samt tiltak
for å forbedre informasjonsflyten og samarbeidet mellom de ulike
etatene. Dette er slik vi vurderer det de viktigste tiltakene for
å styrke forebygging, avdekking og god oppfølging av volds- og overgrepssaker
mot barn og unge. Vi mener dagens lov- og regelverk i all hovedsak
er godt nok. Det hjelper lite om lovverket tydeliggjøres og samordnes
hvis ikke de som jobber med barn og unge kjenner lovverket, er trygge
på anvendelsen av det og har gode rutiner for hvordan gå fram i
saker om vold og overgrep.»
Flertallet støtter synspunktet
til NSF om at hovedutfordringen ikke er at det må på plass et nytt regelverk,
men at det er kunnskapen og anvendelsen av regelverket som er det
sentrale. Det avgjørende er derfor at de som arbeider med barn og
unge kjenner til regelverket og kan bruke det til det beste for
barna. Et viktig tiltak i så henseende er at studenter som tar utdanningsløp
som kan føre til arbeid blant barn og unge, må få kunnskap om taushetspliktens
grenser, hva det innbefatter, hvor langt den går og hvilke unntak
som foreligger.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet vil vise til at NOVA-rapporten «Taushetsplikt,
opplysningsrett og opplysningsplikt. Regelkunnskap og praksis» ligger til
grunn for representantforslaget. Disse medlemmer mener
dette er en faglig viktig dokumentasjon om praktiseringen av taushetsplikten,
opplysningsplikt og unntaksbestemmelsene. Rapporten bygger på informasjonsinnhenting
fra ansatte i mange ulike etater som har nøkkelroller i å beskytte
barn mot vold og seksuelle overgrep. Rapporten viser at lovgivningen
er dårlig harmonert, særlig når det gjelder forskjeller i muligheten
for å dele taushetsbelagt informasjon til helsepersonell og ansatte
i forvaltningen.
Disse medlemmer vil vise til
Aftenposten-kronikken «Opplysningsplikten går alltid foran taushetsplikten
i barnevernssaker», hvor en av rapportens medforfattere, Elisabeth
Gording Stang, skriver:
«Slik regelverket om taushetsplikt, opplysningsrett
og opplysningsplikt er utformet, er det for komplekst og fragmentert
til at reglene kan bli praktisert etter sitt formål.»
(…)
«bestemmelsene
i lovene er dårlig harmonert med hverandre, blant annet på grunn
av forskjeller i adgang til å videreformidle taushetsbelagt informasjon
for ansatte i forvaltningen og helsepersonell.»
Disse medlemmer mener det er
behov for å ta grep om dette nå og at det på ingen måte er godt nok
å vise til et ekspertutvalg eller å gi ut en ny veileder. Det er
god kunnskap om problemstillingen, men det er tiltak og handling
som mangler.
Disse medlemmer vil vise til
en annen Aftenposten-kronikk, «Hvor lenge må barna vente på nye
regler om taushetsplikt?», som er skrevet av medforfatterne av rapporten
Lars B. Kristofersen og Sidsel Sverdrup om at det foreslåtte tiltaket
for å styrke samhandlingen mellom etatene med veileder er bra og
et nyttig tiltak. Men disse medlemmer merker seg
og understreker at de imidlertid stiller noen viktige spørsmål om
hvorfor man skal nedsette et ekspertutvalg. Disse medlemmer vil
vise til at de skriver:
«Hva nytt kan et slikt utvalg bringe frem av kunnskap
som ikke allerede foreligger, og som hittil ikke er blitt omsatt
i praktisk handling? Etter vår vurdering vil dette sinke arbeidet
med lovgjennomgang og -revisjoner ytterligere.»
(…)
«Her
i Norge har vi nødvendig kunnskap – og vi har svært uheldig erfaring
fra enkeltsaker. Det er ikke behov for et ekspertutvalg til, men
praktisk handling – og lovendringer!»
Disse medlemmer vil vise til
at forslagene fikk bred støtte under justiskomiteens høring om saken
15. mars 2016.
Komiteen merker seg
at samtlige under høringen var enige i at det er behov for økt kunnskap
om praktisering av dagens regelverk knyttet til taushetsplikt. Komiteen merker
seg også at høringsinstanser som Norsk Sykepleierforbund (NSF) var
opptatt av balansen mellom behovet for å melde fra og samarbeidet
om saker med vold og overgrep mot barn og unge:
«Taushetsplikten må selvfølgelig balanseres mot behovet
for å kunne melde og samarbeide om saker med vold og overgrep mot
barn og unge. Dagens lovbestemmelser gir klare regler for opplysningsplikt, og
muligheter for å fravike taushetsplikten blant annet gjennom samtykke
og 'når tungtveiende private interesser gjør det rettmessig (…)'.
Skal lovverket eller deler av dette endres, mener NSF at en presisering av
den individuelle opplysningsplikten kan være hensiktsmessig.»
Komiteen merket seg også en bekymring
som kom til utrykk fra NSF:
«Taushetsplikten er helt sentral for tilliten mellom
den enkelte pasient og helsepersonell. På lengre sikt bidrar taushetsplikten
til at befolkningen tør å oppsøke helsepersonell og å gi opplysninger
de ellers nødig gir fra seg. Taushetsplikten er personlig, og brudd
på den er straffesanksjonert. NSF har en bekymring for at den profesjonsbaserte
taushetsplikten er i ferd med å uthules, og at man i den gode hensikt -
enklere tverrfaglig samarbeid - tilsidesetter viktige prinsipper
for ivaretakelse av taushet om sensitive personopplysninger.»
Komiteen forstår denne bekymringen
og mener den er viktig. Taushetsplikten er viktig. Samtidig mener komiteen at
det er umåtelig viktig å kjenne til dens unntaksbestemmelser og
ikke minst en annen bestemmelse som avvergingsplikten. Komiteen vil
vise til at denne plikten er nedfelt i straffeloven. Komiteen er
bekymret for hvilke konsekvenser gjentatte brudd på melde-, opplysnings-
og avvergingsplikten kan få for utsatte barn. Komiteen mener
det er mulig å avdekke flere tilfeller av overgrep dersom taushetspliktens
unntaksbestemmelser brukes riktig. Komiteen mener
det ikke er snakk om en uthuling av taushetsplikten, men en styrking
av melde- og avvergingsplikten som allerede er en del av dagens
regelverk.
Komiteen mener også NOVA-rapporten «Taushetsplikt,
opplysningsrett og opplysningsplikt» dokumenterer det på en god
måte.
Komiteen vil vise til blant andre
Redd Barna som under justiskomiteens høring om saken sa at de opplevde
at taushetsplikten, slik den blir praktisert, står i veien for at
barn får koordinert hjelp fra ulike instanser. De meldte i høringen
at ansatte som jobber i direkte kontakt med barn, er usikre på hvilken
informasjon de kan dele med hvem og når, og mange vegrer seg for
å dele taushetsbelagt informasjon, også i alvorlige saker. Videre
opplyste Redd Barna at ansatte i ulike etater etterlyser tilbakemelding
fra barnevernet etter å ha meldt en bekymring.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet merker seg at Redd Barna mente man må ha
en lovgivning som gjør at de enkelte etatene får en felles forståelse
av når man skal dele informasjon om barna, når man må samhandle,
og å samordne tiltak for barns beste. Disse medlemmer er
enige i dette.
Komiteen mener det
er svært viktig å samarbeide med barna, at barns stemme blir hørt
og at faginstansene søker å ivareta barns behov for å bli skjermet
opp mot hva som er viktig og nødvendig å bringe videre til hvem.
Komiteen viser til brev fra Forandringsfabrikken
(FF) av 15. april 2016:
«...det svært viktig at informasjonen ikke fortelles
videre av fagfolk, uten at dette gjøres i tett samarbeid med oss.
Det kan gjøre at vi ikke forteller mer. Det er skummelt og det kan
skade oss inni oss når de vi har fortalt til, slutter å snakke med
oss om det vi fortalte - i perioden før avhør.
- Vi
må være med å bestemme om noe skal anmeldes og når det skal anmeldes.
Det er vårt liv og vi må leve det videre, med alle konsekvensene
det som dere gjør får for oss.»
Komiteen viser til at når det
gjelder spørsmålet om partsinnsyn, kan det være problematisk å klargjøre
faktum i saken så lenge foreldrene har innsynsrett fra første stund.
Undersøkelser viser at barn har behov for å fortelle sin side av
saken uten at dette påvirkes av foreldrenes innsynsrett. Komiteen mener
derfor at det kan være aktuelt å utrede behovet for mulig utsettelse
av innsynsrett av hensyn til barnets beste og faktum i saken. Samtidig
må rettsikkerheten til foreldre og andre omsorgspersoner ivaretas
i tilstrekkelig grad. Komiteen mener at hensynet
til partenes innsynsrett også bør vurderes når det gjelder saker
som omhandler vold og seksuelle overgrep mot barn.
Komiteen viser til at det er
nedsatt et lovutvalg for å se på forenkling av barnevernloven, og eventuelle
lovendringer når det gjelder partsrettigheter som skal gjelde i
barnevernssaker. Komiteen mener at hensynet til partenes
innsynsrett også bør sees på når det gjelder saker som omhandler
vold og seksuelle overgrep mot barn.
Komiteen viser videre til at
det i 2015 ble nedsatt et Barnevoldsutvalg som skal avdekke hvorvidt det
er mangelfullt eller manglende samhandling eller kommunikasjon mellom
tjenester knyttet til barnevold, mangelfullt regelverk, svak forståelse
av eksisterende regelverk m.m.
I den forbindelse fremmer komiteen følgende forslag
til vedtak:
«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med gjennomgangen
av barnevernloven vurdere begrensninger i, eller utsettelse av,
pårørendes innsynsrett i journal og partenes innsynsrett i dokumenter
i barnevernssaker når det er til barnets beste.»
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
at pasientrettighetsloven § 5-1 om rett til innsyn i journal bør
endres. I straffesaker der foreldre er anmeldt for vold eller seksuelle
overgrep mot egne barn, kan det være en stor fare for bevisforspillelse og
tilpasning av forklaring om de får innsyn i barnets journal. Dette
medlem mener det må tas inn i pasientrettighetsloven at
innsyn ikke skal gis dersom det er fare for bevisforspillelse i
etterforskningen av en straffesak. Dersom foreldre er mistenkt for
en straffbar handling mot egne barn, vil det bli oppnevnt en midlertidig
verge for å ivareta barnets tarv. Dette medlem mener
det kan tas inn som unntak i pasientrettighetsloven § 5-1 at kun
midlertidig oppnevnt verge kan ha rett på innsyn i barnets pasientjournal
når foreldre er mistenkt for straffbar handling mot egne barn.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«1. Stortinget ber regjeringen
legge frem et lovforslag om at det i pasientrettighetsloven § 5-1
tas inn at journalinnsyn ikke skal gis til foreldre og foresatte
dersom det er fare for bevisforspillelse i etterforskningen av en
straffesak, med det mulige unntak at midlertidig oppnevnt verge
kan få rett på innsyn i barnets pasientjournal når foreldre er mistenkt
for straffbar handling mot egne barn.
2. Stortinget ber regjeringen fremme forslag
som tydeliggjør avvergingsplikten i straffeloven § 196 og som presiserer
at anmeldelse skal være hovedregelen etter denne bestemmelsen.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet fremmer følgende forslag:
«1. Stortinget ber regjeringen
fremme et lovforslag så snart som mulig for å revidere og samordne
regelverket knyttet til taushetsplikt, opplysningsplikt og opplysningsrett,
herunder reglene om samarbeid mellom ulike tjenester og etater,
samt reglene om samtykke, slik at flere saker som gjelder vold og
overgrep vil kunne avdekkes og følges opp på en god måte.
2. Stortinget ber regjeringen fremme et
lovforslag i løpet av høsten 2016 for å revidere og tydeliggjøre
helsepersonelloven § 25 første og tredje ledd.
3. Stortinget ber regjeringen iverksette
tiltak som øker kunnskapen om regelverket og som legger til rette
for at etatene bygger på riktig lovforståelse i sin praktisering
av lovverket som regulerer informasjonsplikt, innsyn, avvergingsplikt,
taushetsplikt, opplysningsplikt og opplysningsrett.
4. Stortinget ber regjeringen gjennomgå
og eventuelt fremme forslag som reviderer eller tydeliggjør avvergingsplikten
i straffeloven § 196, hvilke bestemmelser som omfattes av avvergingsplikten,
samt gjøre avvergingspliktens innhold bedre kjent blant de ansatte
i etatene.
5. Stortinget ber regjeringen iverksette
tiltak som bidrar til å bedre informasjonsflyten og samarbeidet
mellom de ulike etatene, heriblant barnevern, helsevesen, politi,
barnehage, skole og Nav.
6. Stortinget ber regjeringen vurdere begrensninger i,
eller utsettelse av, pårørendes innsynsrett i journal og partenes
innsynsrett i dokumenter i barnevernssaker som skal opp for fylkesnemnda, opp
mot politiets behov for å klausulere enkelte opplysninger av hensyn
til bevisforspillelsesfaren der saken etterforskes, og fremme en
sak om dette.
7. Stortinget ber regjeringen iverksette
tiltak som gjør forvaltningsloven § 19 om unntak fra partsinnsyn
i saksdokumenter i barnevernstjenesten bedre kjent overfor de relevante
etater, herunder å vurdere endringer i lover som berører relevante etater,
som barnevernloven og helsepersonelloven.»
Komiteen har merket seg innspill
om at offentlig ansatte verken får tilstrekkelig informasjon om,
eller opplæring i, avvergingsplikten. Offentlig ansatte signerer
en erklæring om taushetsplikt, men erkjenner ikke på samme måte
sin plikt til å anmelde eller på annen måte avverge konkrete straffbare handlinger
som nevnt i straffeloven § 196, herunder vold i nære relasjoner
og vold mot barn. Komiteen mener at dette må endres,
slik at avvergingsplikten blir gjort kjent på lik linje med taushetsplikten,
og at relevante etater utarbeider erklæring om avvergingsplikt som
må underskrives av ansatte som gjennom sitt yrke kan komme i en
situasjon der avvergingsplikten inntrer.
Komiteen mener at avvergingsplikten
må tas inn i de ulike bachelor- og masterutdanningene for blant
annet lærere, barnehageansatte, tannleger, leger, barnevernspedagoger,
sosionomer, sykepleiere, psykologer og andre som gjennom sitt yrke
kan komme i en situasjon der avvergingsplikten inntrer. I dag er
det en selvfølge å lære om taushetsplikten under studiet, men det
gis ikke opplæring i avvergingsplikten. Som en følge av dette, er
taushetsplikten godt innarbeidet hos de aller fleste, samtidig som
avvergingsplikten er ukjent.
Komiteen har merket seg innspill
om at de fleste anmeldelser for vold i nære relasjoner kommer fra
politiet selv, fornærmede og barnevernet. Politiet og barnevernet
har to ulike oppgaver og kan tilby ulike former for hjelp til fornærmede.
Når politiet får anmeldelser fra barnevernet, har gjerne verdifull
tid gått tapt og barnas forklaringer kan ha blitt påvirket. Hvis
politiet og barnevernet hadde blitt varslet samtidig, ville det
vært lettere å samkjøre etterforskningen og eventuelle barnevernstiltak
til beste for barnet. At politiet først kommer inn på et sent tidspunkt, kan
få konsekvenser for etterforskningen av saken.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet mener derfor at ordlyden i straffeloven
§ 196 om avvergingsplikt bør presiseres. Bestemmelsen gjelder avverging
av svært alvorlige lovbrudd som grov kroppsskade, drap og mishandling
i nære relasjoner, der det fremstår som sikkert eller mest sannsynlig
at handlingen er eller vil bli begått. Det ligger dermed i bestemmelsens
karakter at avvergelse av denne type lovbrudd krever anmeldelse
til politiet, selv om det etter forholdene også åpnes for avverging
på annen måte. Bestemmelsens ordlyd kan imidlertid tolkes som at
disse alternativene er likestilte. Dersom anmeldelse til politiet skal
være hovedregelen, bør bestemmelsens ordlyd presiseres.
Disse medlemmer har merket seg
at justis- og beredskapsministeren har åpnet for utvidelse av avvergingsplikten
etter straffeloven § 196. Disse medlemmer ønsker
at departementet vurderer å inkludere § 253 om tvangsekteskap som
en del av avvergingsplikten.