Jeg viser til brev datert 21. september 2015
der Energi- og miljøkomiteen ber om min uttalelse til Dokument 124
S (2014-2015) - representantforslag fra stortingsrepresentantene
Marit Arnstad, Heidi Greni og Janne Sjelmo Nordås om tiltak for
å redusere rovdyrproblemene for samisk reindrift. I tillegg er det
foreslått to endringer når det gjelder overvåking av kongeørn og
havørn.
Regjeringen fører en politikk som er i samsvar med
rovviltforlikene av 2004 og 2011. Det betyr at vi fører en politikk
innenfor rammen av Bernkonvensjonen, naturmangfoldloven og den todelte
målsettingen om at vi skal ha rovdyr og beitedyr i Norge. All forvaltning
av rovdyr skal bygge på vitenskapelig og erfaringsbasert kunnskap.
Videre skal det legges vekt på regional forvaltning, respekt for
eiendomsretten, og enkeltmenneskers og lokalsamfunns livskvalitet.
Det er viktig å arbeide videre med målet om reduserte konflikter.
Under følger en gjennomgang av de ulike forslagene
i Representantforslag 124 S (2014-2015).
De siste årene er det igangsatt flere prosjekter med
mål om å få mer kunnskap om hvordan rovvilt påvirker reindriftsnæringen.
I 2009 nedsatte Klima- og miljødepartementet,
i samråd med Landbruks- og matdepartementet, en arbeidsgruppe som
skulle vurdere tiltak og gi råd til myndighetene for å bedre situasjonen
for den sørsamiske tamreindriften i Nord-Trøndelag. Rapporten fra
arbeidsgruppa om reduksjon av konfliktnivået rovdyr-reindrift i
Nord-Trøndelag ble levert departementene i september 2009.
Noen av konklusjonene og anbefalingene arbeidsgruppen
for reduksjon av konfliktnivået rovdyr-tamreindrift i Nord-Trøndelag
kom frem til resulterte i at Klima- og miljødepartementet i 2011
startet et forskningsprosjekt på tamrein og rovvilt i sørsamiske områder.
Målet var at kunnskapen fra forskningsprosjektet kunne gi et vesentlig
bidrag til å redusere konflikten mellom rovvilt og tamreinnæringen
i Midt-Norge. Forskningsprosjektet ble finansiert for siste gang
i 2015, og har resultert i publikasjoner om blant annet tapsårsaker
i reindriften, beitegrunnlaget og reintall, driftsoptimalisering
og klimapåvirkning, og er en oppfølgingen av rovviltforlikets punkt
2.2.8.
Gjennom reindriftsavtalen har Regjeringen gjort flere
grep for å fremme slakteuttaket slik at reindriften høster av overskuddet
slik den nevnte forskningen anbefaler. Blant annet er kravet til
avgiftspliktig salg av reinkjøtt for å få tilskudd økt i flere områdene.
Videre er satsene for kalveslaktetilskuddet økt betydelig, nettopp
for at mest mulig av kalveproduksjonen skal tas ut. Fylkesmannen
er også klar i sin veiledning om at slakteuttaket er det beste tiltaket
i reindriften for å redusere tap av kalv.
Arbeidet med å etablere et nasjonalt overvåkingsprogram
for tamrein startet opp i 2014. Overvåkningsprogrammet skal overvåke
og beregne produksjon og tap i reindriften som følge av fredet rovvilt
og ressursbegrensning, og skal bidra til at det utbetales riktig
erstatning for tamrein tapt til rovvilt. Informasjon fra overvåkningsprogrammet
er tilgjengelig via Reinbase.no.
Ansvaret for norsk rovviltforvaltningen ligger hos
Klima- og miljødepartementet, mens Landbruks- og matdepartementet
har ansvaret for reindriftsnæringen. For å få nærmere kunnskap om
hvordan rovviltbestandene har påvirket utviklingen i landbruket, har
Landbruks- og matdepartementet bedt sitt kunnskapsstøtteinstitutt
Norsk Institutt for Bioøkonomi om å gjennomføre en vitenskapelig
gjennomgang av rovviltbestandenes betydning for ulike deler av landbruket.
Denne gjennomgangen vil også omfatte samisk reindrift, og skal være
ferdig i juni 2016.
Dette viser at det er hentet inn mye kunnskap
de siste årene om rovviltets påvirkning på samisk tamreindrift.
I tillegg antas det at Landbruks- og matdepartementet sin landbruksfaglige
utredning, som igangsettes denne høsten, vil skaffe mer informasjon om
rovviltets betydning for tamreindrift. Jeg mener derfor det på nåværende
tidspunkt ikke bør settes i gang en ny evaluering av samisk reindriftsnæring
før de allerede igangsatte prosjektene er sluttført og vurdert.
Posten til forebyggende og konfliktdempende
tiltak (kap. 1420 post 73) har økt betydelig fra 32 000 000 kroner
i 2005 til 70 051 000 kroner i forslaget for 2016. Posten ble for
budsjettåret 2015 styrket med 3,5 mill kroner. For budsjettåret
2016 er det på posten lagt inn en prisjustering på 2 mill. kroner. Hoveddelen
av FKT-midlene fordeles til rovviltnemndene i de åtte rovviltregionene.
Det er nemndene som prioriterer bruken av midlene til ulike tiltak
i den enkelte region og fordeler til hver enkelt Fylkesmann i de
tilfeller der det er flere fylker i samme region.
Det brukes årlig betydelige midler til tiltak
for å forebygge skade på husdyr og tamrein og for å dempe konflikter.
Dette reguleres gjennom forskrift om tilskudd i forbindelse med
rovviltskader. Kalving i gjerde er et eksempel på tiltak med direkte
tapsreduserende effekt i tamreindriften og som kan dekkes gjennom
denne tilskuddsordningen. Både privatpersoner, organisasjoner og
kommuner kan søke om støtte til tiltak. Jeg har tillitt til de prioriteringer
forvaltningen gjør ved behandling av søknader om tilskudd til forebyggende
tiltak.
Jeg kan på denne bakgrunn ikke se at det på
nåværende tidspunkt er behov for å stille ytterligere midler til
rådighet.
Rovviltforliket setter ganske klare rammer for rovviltforvaltningen,
men denne regjeringen har sagt at den ønsker å benytte seg av det
handlingsrommet som finnes i rovviltforlket for å redusere konfliktnivået.
Regjeringen jobber aktivt med tapsreduserende grep i rovviltforvaltningen.
I tråd med rovviltforliket skal lisensfelling
være hovedvirkemiddelet i bestandsregulering av rovvilt, herunder
jerv. Lisensfelling har imidlertid de siste årene ikke vært effektiv
nok til å holde jervebestanden på det vedtatte målet. Etter hiuttak
i fjor lå vi akkurat på bestandsmålet. I år er det registrert 65
ynglinger av jerv, hvorav 17 er tatt ut i forbindelse med hiuttak.
Dermed ligger vi i år ni ynglinger over det nasjonale bestandsmålet
for jerv. En sentral utfordring er å skape motivasjon blant jegere
til å drive lisensfelling. Dette er noe regjeringen jobber med,
og vi har et godt samarbeid med Norges Jeger- og Fiskerforbund.
Regjeringen har også nylig gjort forskriftsendringer for å prøve
ut nye praktiske virkemidler som kan gjøre lisensfelling av jerv
mer effektiv i syv områder fordelt over hele landet. De nye virkemidlene
omfatter blant annet bruk av kunstig lys på åte for jerv og bruk
av elektronisk overvåking av fangstbås. I tillegg har vi åpnet for
at kommunen etter søknad kan gi tillatelse til bruk av snøscooter
på vinterføre for utkjøring av åte og åtebuer i forbindelse med
felling av jerv og for utkjøring og tilsyn med jervebåser.
Foruten lisensfelling, utføres det hvert år
skadefelling på jerv i stor utstrekning som et skadereduserende
tiltak for husdyr og tamrein. Ekstraordinære uttak av jerv gjennom
hiuttak der mordyr og/eller hvalper tas ut utgjør den største andelen
av disse uttakene. Stortingets føringer om en tydelig soneforvaltning
er grunnleggende for hvor forvaltningen skal iverksette ekstraordinære
uttak. Landbruks- og matministeren og jeg har i tråd med rovviltforliket bedt
alle landets rovviltnemnder vurdere om soneinndelingene kan forvaltes
enda tydeligere. En tydelig soneforvaltning er en forutsetning for
at vi kan ha lav terskel for tillatelse til uttak av rovdyr som
har gjort eller forventes å gjøre skade i prioriterte beiteområder.
Det innebærer også at vi skal arbeide for å lykkes bedre med gjennomføringen
av felling når tillatelse til uttak er gitt. I prioriterte yngleområder
for rovdyr skal terskelen for å tillate uttak av rovdyr være tilsvarende
høy, og beitenæring og andre interesser skal i slike områder tilpasse
seg rovdyrenes tilstedeværelse.
Tilnærmet hele Norges areal fra Elgå i Hedmark og
nordover er tamreinområder. Også i tamreinområdene skal rovviltforvaltningen
skje ved en tydelig soneforvaltning mellom prioriterte yngleområder
for rovdyr og prioriterte beiteområder. I prioriterte yngleområder
for rovdyr skal det legges til rette for tiltak som gjør at tamreindrift
kan kombineres med oppnåelse av bestandsmålene for rovdyr. I brev
12. mars 2015 til alle rovviltmyndighetene om videre oppfølging
om tydelig soneforvaltning og høy beredskap har jeg derfor tydeliggjort
hvordan tamreinområder skal følges opp. I brevet skriver jeg blant
annet:
«Det er rovviltnemndene som gjennom sine forvaltningsplaner
har ansvaret for å tilrettelegge for best mulige og forutsigbare
løsninger i de enkelte regioner. I forvaltningsplanen skal det være
et skille mellom områder der rovdyr skal ha prioritet og områder
der beitedyr skal ha prioritet. Grunnet de store rovdyrenes behov
for tilstrekkelige leveområder og kalvingsområdenes antall og størrelse
vil det i mange tilfeller være overlapp mellom prioriterte yngleområder
for rovdyr og kalvingsområder for tamrein. I slike tilfeller vil
det normalt ikke være hensiktsmessig eller praktisk gjennomførbart
å skille ut kalvingsområder for tamrein som prioriterte beiteområder
når det er mål om yngling av rovdyr i det samme eller nærliggende
områder. Befinner et kalvingsområde seg i et prioritert yngleområde
for rovdyr fastsatt i forvaltningsplanen er utgangspunktet at reindrifta skal
tilpasses rovviltforekomsten i området. Det er derfor viktig at
det arbeides videre med forebyggende tiltak i slike områder.
Kalvingsområdene
for tamrein er imidlertid i en spesiell situasjon, da kalvingstida
er en særlig sårbar periode for rovdyrskader. Det er derfor viktig
både med langsiktig arbeid og planlegging, men også en høy beredskap
med mål om rask avklaring av akutte skadesituasjoner. Dette innebærer
at det for å forebygge rovdyrskader skal være en lavere terskel
for å ta ut rovdyr i kalvingstida også i prioriterte yngleområder
enn det ellers ville ha vært i slike områder. Når det foreligger
rom innenfor rammen av bestandsmålet for aktuell rovviltart, og
øvrige omstendigheter taler for at det ikke finnes noen annen tilfredsstillende løsning,
skal felling av skadegjører i kalvingsområdene vurderes også i tilfeller
hvor området samtidig er et prioritert yngleområde for rovdyr.»
Rovviltforliket sier at det i de tilfeller der
lisensfelling ikke gir tilfredsstillende uttelling, skal miljøforvaltningen
så langt det er mulig sørge for at resterende kvote tas ut i de
områdene lisensfellingskvote er gitt. Det er imidlertid en rekke
andre faktorer som kan være begrensende og som gjør at diskusjonen
om ”uttak av resterende lisensfellingskvote” ikke kan gjøres til
en rent matematisk øvelse. Det er blant annet flere eksempler på
at kvotene er satt høyere enn det antall rovdyr som faktisk er påvist
i området. I mange tilfeller kan det også være slik at lisensfellingskvote
i et område omfatter de samme dyrene som det er gitt kvote på i
andre områder. Videre vil det ikke gi noen mening å iverksette fellingsforsøk
før et individ av en rovviltart faktisk er påvist tilstedeværende
i et aktuelt område om våren. Vær- og føreforhold er også avgjørende
for å kunne gjennomføre rasjonelle og effektive ekstraordinære uttak.
I tillegg er sikkerhet for personellet som skal utføre uttakene
helt avgjørende.
Generelt vil jeg si at Miljødirektoratet og
Statens naturoppsyn følger opp de ekstraordinære uttakene av jerv
på en god måte. Det legges hvert år ned svært mye innsats for å
gjøre uttak for å hindre skade på husdyr og tamrein.
I tråd med rovviltforliket av 2011 skal soneinndelingen
forvaltes tydelig. Fastsatte prioriterte rovviltområder og prioriterte
beiteområder har blant annet som formål å gi en mer forutsigbare
rammebetingelser for forvaltningen av rovdyr og for beitenæringene,
og er styrende for virkemiddelbruken i rovviltforvaltningen.
Jeg mener det er rom for å føre en tydeligere
soneforvaltning enn i dag. I brev 21. mai 2014 fra landbruks- og
matministeren og meg selv om en tydeligere soneforvaltning i rovviltforvaltningen,
viser vi blant annet til at rovviltnemndene bør vurdere overlappende
yngleområder for de ulike rovviltartene. Dette vil kunne gjøre at
virkemiddelbruken, både når det gjelder forebyggende og konfliktdempende
tiltak og uttak av rovvilt, kan bli mer presis og kostnadseffektiv,
noe som igjen vil kunne gi reduserte tap og konflikter. Videre har
forskning på gaupe og jerv vist at det totale tapsomfanget på beitedyr
kan reduseres ved å forvalte disse to artene i samme områder. I
tilfeller der en nemnd velger å fordele de prioriterte yngleområdene
for de ulike artene de har bestandsmål for over tilnærmet hele regionen,
vil derimot en større andel av beitenæringen bli berørt. Det vil
følgelig være nødvendig med forebyggende tiltak og tilpasninger
til en fast forventet rovviltforekomst i en større del av regionen.
Dermed vil bruken av midlene spres over større arealer og man vil
lett få en mindre effektiv ressursbruk og manglende måloppnåelse.
På generelt grunnlag mener jeg derfor byrdefordelingsprinsippet
ikke er i overenstemmelse med de føringer Stortinget har lagt i
rovviltforliket av 2011, samtidig som det vil øke konfliktnivået
og medføre en mindre effektiv ressursbruk.
Videre ønsker jeg å peke på at regjeringen i
tråd med rovviltforlikets punkt 2.1.19 har iverksatt en evaluering
av regional forvaltning og regionale bestandsmål. Norsk institutt
for naturforskning har fått oppdraget. Arbeidet skal være ferdig
i 2016. Denne evalueringen skal gi grunnlag for en ny vurdering
av ordningen med regionale rovviltnemnder, samt fordelingen av de
nasjonalt fastsatte bestandsmålene på de ulike regioner. De nasjonale
bestandsmålene vedtatt av Stortinget ligger fast i tråd med rovviltforliket.
Av rovviltforliket i 2011 følger det at rovviltforvaltningen
blant annet skal skje innenfor rammen av Bernkonvensjonen og naturmangfoldloven.
Jerv er en totalfredet art i Norge. Samtidig åpner unntaksbestemmelsene
både i våre internasjonale forpliktelser og nasjonale lovverk for
at felling kan tillates når nærmere vilkår er oppfylt. Konkret så
åpner naturmangfoldloven for at felling av jerv kan tillates blant annet
for å avverge skade på husdyr og tamrein. Slike vedtak kan imidlertid
bare treffes hvis uttaket ikke truer bestandens overlevelse og formålet
ikke kan nås på annen tilfredsstillende måte. Dette vil være situasjonsbetinget,
og det må derfor gjøres en konkret vurdering av disse momenter samt
skadepotensialet i hvert enkelt tilfelle.
Forslagsstillerne ber her i praksis om at det
åpnes for fri jakt på jerv utenfor forvaltningsområdene for ynglende
jerv. Det eksisterer ikke noe hjemmelsgrunnlag for å kunne tillate
dette, og det vil heller ikke være i overensstemmelse med våre forpliktelser etter
Bernkonvensjonen. Jeg mener det på denne bakgrunn ikke vil være
aktuelt å følge opp forslaget.
Stortinget vedtok i rovviltforliket fra 2004
et bestandsmål på 850-1200 hekkende par av kongeørn i Norge. I rovdyrforliket
fra 2011 vedtok Stortinget at kongeørn må inngå i det nasjonale
overvåkingsprogrammet for rovvilt på lik linje med de store rovdyrene.
Fra og med 2012 har kongeørn vært en del av overvåkingsprogrammet.
Det har vært flere diskusjoner om kongeørn de senere
år, men kunnskapen om bestandens størrelse har vært mangelfull.
Det har derfor vært viktig for denne regjeringen å få et oppdatert
bestandstall for å øke sikkerheten knyttet til størrelsen på bestanden. Dette
har også vært etterspurt av mange andre. Rovdata har nå lagt frem
nye tall som viser at vi de siste fem år har hatt 963 hekkende par
med kongeørn i Norge. Det oppdaterte bestandstallet viser altså
at bestanden er innenfor det målet Stortinget har vedtatt.
I mars 2014 ba Energi- og miljøkomiteen om klima-
og miljøministerens uttalelse til et representantforslag om tiltak
for å oppfylle rovviltforliket. Flesteparten av punktene i representantforslaget
ble også stilt i et brev til Klima- og miljødepartementet fra rovviltnemndene.
Komiteen kom med sin innstilling til representantforslaget 15. mai
2014. Saken ble behandlet i Stortinget 20. mai 2014. I energi-
og miljøkomiteens innstilling (Innst. 197 S (2013-2014)) står blant
annet:
«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet,
viser til brev fra klima- og miljøminister Tine Sundtoft, sendt
komiteen 21. mars 2014, som er vedlagt, hvor hun understreker at
regjeringen fører en politikk som er i samsvar med rovviltforliket,
og hvor hun peker på at det er viktig å arbeide videre med målet
om reduserte konflikter.
Flertallet støtter denne
tilnærmingen, og vil påpeke at det er helt avgjørende med konfliktdempende tiltak
i rovviltforvaltningen.
Flertallet viser til at representantforslaget,
Dokument 8:23 S (2013–2014), fremmer forslag om tiltak for å oppfylle
rovdyrforliket. Flertallet er av den oppfatning at flere av forslagene
som fremmes vil kunne åpne deler av rovdyrforliket på nytt.
Et
annet flertall, alle unntatt medlemmet fra Miljøpartiet De Grønne,
legger både prinsippene i vedtaket fra 2004 og forliket fra 2011
til grunn, og har ingen intensjoner om å rokke ved den enigheten
som den gang ble oppnådd.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmet fra Senterpartiet, vil derfor ikke anbefale å
vedta forslagene fremsatt i Dokument 8:23 S (2013–2014).»
Jeg mener at et nytt bestandsmål for kongeørn
vil være å åpne rovviltforliket på nytt. Jeg er derfor av en oppfatning
at det ikke bør fastsettes et nytt bestandsmål for kongeørn.
Kongeørn er en del av det nasjonale overvåkingsprogrammet
for rovvilt. Som det er vist til under spørsmål 6, så har rovdata
tidligere i år lagt frem nye tall som viser at vi de siste fem år
har hatt 963 hekkende par med kongeørn i Norge. Dette er innenfor det
bestandsmålet Stortinget har vedtatt.
Når det gjelder kunnskap om havørnens rolle som
skadevolder på tamrein og husdyr, så er det fra 1980-tallet og fram
til i dag undersøkt om lag 150 000 innmeldte kadaver. Blant disse
er det ingen påviste havørnskader. I en rapport fra en arbeidsgruppe
i Nord-Trøndelag, der blant annet representanter fra flere av reinbeitedistriktene
i fylket var representert, vurderte gruppa det slik at tapsproblematikken
i reindrifta ikke kan forklares ut fra økte havørnbestander. På
bakgrunn av dette mener jeg derfor at en kartlegging av havørn som
skadegjører på tamrein vil være lite hensiktsmessig og samfunnsøkonomisk
ulønnsomt.