Justis- og beredskapsdepartementet legger i proposisjonen
frem forslag til endringer i konkursloven og enkelte andre lover.
Det foreslås en ny fjerde del i konkursloven om grenseoverskridende
insolvensbehandlinger. Denne delen av lovforslaget har bakgrunn
i professor Mads Henry Andenæs’ utredning «Norsk internasjonal insolvensrett»
fra 2010.
Lov 8. juni 1984 nr. 58 om gjeldsforhandling
og konkurs (konkursloven) har i dag ingen regler om virkningene
av konkurs og gjeldsforhandlinger i utlandet, eller om utenlandske
insolvensbehandlingers virkninger i Norge. Heller ikke lovvalgsspørsmålene
på området er lovregulert. Konkursloven § 161 angir hvilke virkninger
folkerettslige avtaler på området kan ha i Norge. Per i dag er det
bare inngått én slik folkerettslig avtale – den nordiske konkurskonvensjonen.
Andre staters insolvensbehandlinger har som utgangspunkt ikke virkning
i Norge. Samtidig er næringslivet blitt stadig mer internasjonalisert
ved at mange driver forretningsvirksomhet i flere stater. Det vil
kunne oppstå flere utfordringer ved insolvensbehandling i en slik
virksomhet. Av den grunn har insolvensretten i mange stater blitt
mer internasjonalt rettet. Mellom EUs stater, unntatt Danmark, gjelder
Rådets forordning (EF) nr. 1346/2000 om konkurs (forordning (EF)
1346/2000). En ny forordning – Europaparlamentets og Rådets forordning
(EU) nr. 2015/848 om insolvensbehandling (forordning (EU) 2015/848)
er vedtatt 20. mai 2015, og vil fra 26. juni 2017 erstatte dagens
forordning. Insolvensforordningene omfattes ikke av EØS-avtalen.
Videre har flere stater – herunder EU-stater – gitt nasjonale regler
om grenseoverskridende insolvensbehandling etter mønster av UNCITRALs
modellov om grenseoverskridende insolvens (Model Law on Cross-Border
Insolvency) fra 1997.
Departementet foreslår at det gis regler i konkursloven
om hvilke virkninger det skal ha i Norge at insolvensbehandling
er åpnet i andre stater. Reglene har først og fremst som formål
å legge til rette for velfungerende avvikling av insolvensbehandlinger
hvor skyldneren har eiendeler i flere stater. Reglene som foreslås, forutsetter
at den stat der insolvensbehandling er åpnet, har tilsvarende regler
om anerkjennelse av norsk konkurs.
I Andenæs' utredning foreslås det at norske
myndigheter søker å inngå en avtale med EU. Departementet ser det
som hensiktsmessig å avvente å forsøke å få til en eventuell avtale
med EU. En rekke stater har gitt ensidige regler om anerkjennelse.
At det blir vedtatt norske regler om internasjonal insolvensrett
vil kunne medføre en mer velvillig holdning til norske insolvensbehandlinger
i utlandet.
Departementet foreslår lovendringer som vil medføre
at norske vernetingsregler i større grad enn i dag stemmer overens
med vernetingsreglene i EUs insolvensforordninger og UNCITRALs modellov.
Departementet foreslår at konkursloven § 146 endres slik at denne
bare regulerer norske domstolers interne stedlige kompetanse i Norge,
mens det i ny § 161 foreslås en egen bestemmelse som regulerer når
norske domstoler har stedlig kompetanse til å åpne insolvensbehandling
hvor skyldneren har formuesgoder i flere stater. I begge bestemmelser foreslås
at det avgjørende skal være hvor skyldneren har sine hovedinteresser.
Som en nyvinning i norsk rett foreslås det også
å åpne for at norske domstoler på nærmere bestemte vilkår kan åpne
en norsk «særkonkurs», som bare omfatter skyldnerens eiendeler i
Norge og forslaget til ny § 161 annet og tredje ledd i konkursloven.
Det vil bare komme på tale å åpne slik særkonkurs hvor skyldnerens
«hovedinteresser» er i en annen stat og skyldneren har forretningssted
og et registrert utenlandsk foretak i Norge. Er skyldnerens «hovedinteresser»
i Norge, vil det eneste aktuelle være å åpne en alminnelig norsk
konkurs eller gjeldsforhandling (såkalt «hovedinsolvensbehandling»).
Etter forslaget skal det kunne åpnes særkonkurs i Norge både i tilfeller
der det ikke er innledet insolvensbehandling mot skyldnerens samlede
formue i en annen stat (lovforslaget § 161 annet ledd), og hvor
slik utenlandsk insolvensbehandling er åpnet (§ 161 tredje ledd).
En ordning med særkonkurser vil kunne medføre at det åpnes insolvensbehandling i
skyldnerens bo i flere stater. Dette kan medføre utfordringer knyttet
til å koordinere bobehandlingene. Departementet mener likevel at
en slik ordning er hensiktsmessig for å kunne ivareta norske interesser
der hvor skyldneren har sine «hovedinteresser» i en annen stat.
For å avdempe eventuelle uheldige virkninger av at det åpnes flere
insolvensbehandlinger, foreslås det regler om samordning mellom
boene, se lovforslaget §§ 173 og 174. Samtidig foreslås begrensninger med
hensyn til hvem som kan begjære slik konkurs.
Departementet foreslår også en endring i konkursloven
§ 145 som gir norsk bobehandlingsdomstol myndighet til å behandle
krav om omstøtelse mot en person eller virksomhet som har alminnelig
verneting i utlandet.
Departementet går inn for at utenlandske insolvensbehandlinger
– forutsatt at de oppfyller visse kriterier – umiddelbart og automatisk
skal anerkjennes her i landet, se lovforslaget §§ 163, 164 (om utenlandsk
hovedinsolvensbehandling) og 168 (om utenlandsk særinsolvensbehandling).
I dette ligger det i det vesentlige at skyldneren taper rådigheten
over sine eiendeler i Norge, og at enkeltforfølgende fordringshavere må
respektere den utenlandske insolvensbehandlingen. Blir utenlandske
insolvensbehandlinger anerkjent i Norge, krever det at rettsstillingen
til norske aktører blir iakttatt annerledes enn ved norske konkurser.
Dette har sammenheng med at norske aktører ikke får samme kjennskap
til utenlandske insolvensbehandlinger som de får til norske insolvensbehandlinger.
Departementet går inn for at det utenlandske boet bare kan få stilling
overfor skyldnerens enkeltforfølgende fordringshavere og medkontrahenter
tilsvarende et norsk bo dersom den utenlandske insolvensforvalteren
kunngjør insolvensbehandlingen i Norge. Hjemler for kunngjøring
og registrering av den utenlandske bobehandlingen i norske registre
foreslås i lovforslaget § 172.
Departementet foreslår at boets beslagsrett
og skyldnerens rådighet under insolvensbehandlingen skal reguleres
av åpningsstatens rett, se lovforslaget § 164. Når det gjelder hvilke
øvrige virkninger den utenlandske insolvensåpningen skal ha for
skyldnerens eiendeler, går departementet inn for at dette reguleres
av norsk rett, med enkelte særlige tilpasninger. Dette skyldes særlig
hensynet til forutberegnelighet for skyldnerens enkeltforfølgende
fordringshavere og medkontrahenter her til lands.
Også enkelte andre insolvensrettslige avgjørelser
enn åpning av insolvensbehandling foreslås å ha visse virkninger
i Norge og skal kunne tvangsfullbyrdes her, se lovforslaget § 167.
Departementet foreslår videre lovregler om utenlandsk insolvensbehandlings
betydning for verserende rettssaker i Norge, betydningen for uberettiget
oppfyllelse til skyldneren av fordringer som tilkommer et utenlandsk
bo, og betydningen for arbeidsforhold, se lovforslaget §§ 165, 166
og 169.
Reglene om anerkjennelse av utenlandske insolvensbehandlinger
nødvendiggjør dessuten en nærmere regulering av den utenlandske
insolvensforvalterens rettsstilling, se lovforslaget § 171.
Som en sikkerhetsventil foreslår departementet at
utenlandske insolvensbehandlinger ikke skal ha virkninger i Norge
der dette vil stride mot grunnleggende prinsipper i norsk rett,
se lovforslaget § 170.
Departementet foreslår at tvisteloven § 4-4
endres slik at alminnelig verneting for uregistrerte virksomheter
og sammenslutninger skal være der hvor styrets sete er. For det
tilfellet at dette ikke kan påvises, foreslår departementet at slike virksomheter
skal ha verneting samme sted som den person stevningen skal forkynnes
for. Boer foreslås å ha verneting i den rettskrets hvor de behandles.
For departementets vurdering av økonomiske og administrative
konsekvenser for det private og for det offentlige, vises det til
kapittel 11 i proposisjonen.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jorodd Asphjell, Kari Henriksen, Vegard Grøslie Wennesland
og Lise Wiik, fra Høyre, Margunn Ebbesen, Hårek Elvenes, Peter Christian
Frølich og fung. leder Anders B. Werp, fra Fremskrittspartiet, Dagfinn Henrik
Olsen og Ulf Leirstein, fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad,
og fra Senterpartiet, Jenny Klinge, viser til prop. 88 L
(2015–2016) Endringer i konkursloven mv. (grenseoverskridende insolvensbehandling).
Bakgrunnen for forslagene er professor dr. juris Mads Henry Andenæs
sin utredning vedrørende «Norsk internasjonal insolvensrett» som
Justisdepartementet ba om i brev av 16. februar 2009.
Komiteen viser til at utredningen
påpeker flere svakheter ved dagens regler om norsk internasjonal
insolvensrett sett i lys av internasjonal rettsutvikling. Blant
annet gjelder dette at reglene om norsk insolvensjurisdiksjon er
uklare, og at de insolvensrettslige lovvalgsreglene er lite utviklet.
Det påpekes i tillegg at Norge i liten grad har søkt å sikre norsk
insolvensbehandling virkning i andre stater gjennom konvensjoner
og derfor er avhengig av at andre stater ensidig anerkjenner norsk
insolvensbehandling. Komiteen viser til at det ikke
er adgang til å åpne norsk insolvensbehandling som er territorielt
begrenset til skyldnerens formue i Norge (særinsolvensbehandling/særkonkurs),
og det finnes ikke regler om koordinering av insolvensbehandlinger
som er åpnet i forskjellige stater. Komiteen viser
til at utredningens konklusjon er at kombinasjonen av den rettslige
og faktiske utviklingen skaper behov for en reform av norsk internasjonal
insolvensrett. Komiteen viser videre til at de fleste
høringsinstanser som har uttalt seg, gir uttrykk for at det er behov
for en reform av norsk internasjonal insolvensrett.
Komiteen viser til at departementet
er enig med utrederen og høringsinstansene i at det er behov for
en reform av norsk utenlandsk insolvensrett. Et stadig økende internasjonalt
samarbeid tilsier at det gis lovregler på dette området. Komiteen er
enig i Konkursrådets syn om at et norsk regelverk på dette området
er ønskelig for at Norge skal være en attraktiv stat å investere
i, og for å bedre mulighetene for at norske konkursboer skal få
assistanse i utlandet.
Komiteen viser til at det per
i dag bare er inngått èn folkerettslig avtale – den nordiske konkurskonvensjonen.
Andre staters insolvensbehandlinger har i utgangspunktet ikke virkning i
Norge. I EU finnes en forordning om insolvensbehandling, men denne
faller ikke inn under EØS-avtalens virkeområde. Komiteen viser
til at flere EU-stater i tillegg har gitt nasjonale regler om grenseoverskridende
insolvensbehandling etter mønster av UNCITRALs modellov om grenseoverskridende
insolvens fra 1997.
Komiteen viser til at departementet
foreslår at det gis regler i konkursloven om hvilke virkninger det
skal ha i Norge at insolvensbehandling er åpnet i andre stater.
Formålet med disse reglene vil være å legge til rette for velfungerende
avvikling av insolvensbehandlinger hvor skyldneren har eiendeler
i flere stater.
Komiteen viser videre til at
departementet foreslår lovendringer som vil medføre at norske vernetingsregler
i større grad enn i dag stemmer overens med vernetingsreglene i
EUs insolvensforordninger og UNCITRALs modellov.
Komiteen registrerer at departementet
foreslår at konkursloven § 146 endres slik at denne bare regulerer
norske domstolers interne stedlige kompetanse i Norge, mens det
i ny § 161 foreslås en egen bestemmelse som regulerer når norske domstoler
har stedlig kompetanse til å åpne insolvensbehandling hvor skyldneren
har formuesgoder i flere stater.
Komiteen viser så til departementets
forslag om at norske domstoler på bestemte vilkår skal kunne åpne
en norsk «særkonkurs» som bare omfatter skyldnerens eiendeler i
Norge under forutsetning av at skyldnerens hovedinteresser er i en
annen stat. Er skyldnerens hovedinteresser i Norge, vil alminnelig
norsk konkurs eller gjeldsforhandling benyttes. Komiteen viser
til at dette vil være en nyvinning i norsk rett. Hensynet bak forslaget
er at norske interesser skal ivaretas også i de tilfeller der skyldneren
har sine hovedinteresser i utlandet. Komiteen viser
til at departementet også foreslår nye regler om samordning mellom
konkursboene i de ulike stater for å avdempe eventuelle utfordringer
med å koordinere bobehandlingene.
Komiteen registrerer at det også
foreslås en endring i konkursloven § 145 som gir norsk bobehandlingsdomstol
myndighet til å behandle krav om omstøtelse mot en person eller
virksomhet som har alminnelig verneting i utlandet.
Komiteen viser til slutt til
at departementet går inn for at utenlandske insolvensbehandlinger
automatisk og umiddelbart skal anerkjennes her i landet med de endringer
og tilpasninger dette krever.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre slikt
vedtak til lov
om endringer i konkursloven mv.
(grenseoverskridende insolvensbehandling)
I
I lov 8. juni 1984 nr. 58 om gjeldsforhandling og konkurs
gjøres følgende endringer:
§ 145 annet ledd nytt annet punktum skal
lyde:
Dette gjelder selv om boets motpart har alminnelig
verneting i utlandet.
§ 146 første ledd første og annet punktum skal lyde:
Har norske domstoler myndighet etter § 161 første
ledd, og skyldnerens virksomhet er registrert i Foretaksregisteret,
hører behandlingen under tingretten i den rettskrets hvor skyldneren
har sine hovedinteresser. Er skyldnerens virksomhet ikke registrert
i Foretaksregisteret, hører behandlingen under tingretten i den
rettskrets hvor skyldneren har verneting etter tvisteloven § 4-4
og § 4-3 annet ledd.
Ny fjerde del skal lyde:
Fjerde del. Grenseoverskridende
insolvensbehandling mv.
§ 161 Tingrettens stedlige kompetanse
i internasjonale forhold
Gjeldsforhandling eller konkurs som omfatter skyldnerens
samlede formue, kan bare åpnes i Norge hvis skyldneren har sine
hovedinteresser her. Med mindre noe annet godtgjøres, anses selskaper
og andre upersonlige rettssubjekter for å ha sine hovedinteresser
i den registrerte hjemstaten, eller i mangel av slik, den vedtektsbestemte
hjemstaten.
Er skyldneren et norskregistrert utenlandsk foretak med
hovedinteresser i en annen stat, og det der ikke er åpnet insolvensbehandling
som nevnt i første ledd, kan tingretten i en rettskrets hvor skyldneren har
forretningssted, åpne konkurs som omfatter foretakets formue i Norge
(særkonkurs) dersom
a) lovgivningen i den staten hvor skyldneren har sine
hovedinteresser, ikke tillater at det der åpnes insolvensbehandling
som omfatter skyldnerens samlede formue, eller
b) det begjæres av en fordringshaver som har sin bopel,
sitt sedvanlige oppholdssted eller sitt hjemsted i Norge, eller
som har en fordring som utspringer av eller har forbindelse med
skyldnerens forretningsvirksomhet i Norge.
Er skyldneren et norskregistrert utenlandsk foretak med
hovedinteresser i en annen stat, og det der er åpnet insolvensbehandling
som nevnt i § 163 første ledd i foretaket, kan tingretten i en rettskrets
hvor skyldneren har forretningssted, på begjæring av den utenlandske
insolvensforvalteren eller en fordringshaver som nevnt i annet ledd
bokstav b åpne konkurs som omfatter foretakets formue i Norge.
Har flere tingretter kompetanse etter annet eller tredje
ledd, hører behandlingen under tingretten som først mottar begjæring
om konkurs. § 146 annet ledd gjelder tilsvarende.
§ 162 Hvilke rettsregler som
kommer til anvendelse for norsk særkonkurs
For konkurs som nevnt i § 161 annet og tredje ledd gjelder
norsk lov med de begrensninger som følger av loven her og av at
behandlingen bare omfatter skyldnerens eiendeler i Norge.
For konkurs etter § 161 annet ledd gjelder §§ 60 til 63
tilsvarende så langt de passer. Konkurs etter § 161 tredje ledd
kan åpnes uavhengig av skyldnerens insolvens. Eventuell begjæring
om tvangsakkord under konkurs som nevnt i § 161 annet og tredje ledd
må fremsettes av insolvensforvalteren for hovedinsolvensbehandlingen.
§ 163 Hvilke utenlandske hovedinsolvensbehandlinger
som har virkninger i Norge
Åpning av en utenlandsk insolvensbehandling som omfatter
skyldnerens samlede formue, har slik virkning i Norge som angitt
i §§ 164 til 166, dersom
a) den er åpnet der skyldneren har sine hovedinteresser,
b) den er kollektiv,
c) den medfører at skyldneren helt eller delvis mister rådigheten
over sin formue,
d) det er utnevnt en person eller organ med oppgave å forvalte
eller realisere skyldnerens aktiva eller å føre tilsyn med forvaltningen
av skyldnerens aktiva og interesser (insolvensforvalter),
e) skyldneren er en juridisk person, og
f) insolvensbehandlingen er åpnet i en stat som etter sin
nasjonale rett anerkjenner tilsvarende insolvensbehandling åpnet
i Norge.
Første ledd gjelder ikke for insolvensbehandling i kredittinstitusjoner,
forsikringsforetak, pensjonsforetak, verdipapirforetak og andre
foretak omfattet av direktiv 2001/24/EF, UCITS-fond og alternative
investeringsfond når insolvensbehandlingen er åpnet i en stat som
er omfattet av Europaparlamentets og Rådets forordning 2015/848.
For insolvensbehandling som er åpnet i andre stater, gjelder første
ledd ikke for insolvensbehandling i banker, andre kredittinstitusjoner,
pensjonsforetak og forsikringsselskaper.
Departementet kan i forskrift gi regler om unntak for utenlandsk
insolvensbehandling som nevnt i første ledd, herunder regler som
utfyller, presiserer eller gjør unntak fra reglene i annet ledd.
§ 164 Utenlandsk hovedinsolvensbehandlings
virkninger for eiendeler i Norge
Utenlandsk insolvensbehandling som nevnt i § 163 første
ledd har samme virkning for skyldnerens rett til å råde over sine
eiendeler i Norge som insolvensbehandlingen har i den staten der
den er åpnet. Det samme gjelder omfanget av det utenlandske boets
beslagsrett overfor skyldneren. For øvrig kommer skyldnerens eiendeler
i Norge i samme stilling ved slik insolvensbehandling som ved gjeldsforhandling eller
konkurs som åpnes her, likevel slik at
a) frivillig rettsstiftelse i eiendeler i Norge
står seg overfor insolvensbehandlingen dersom slik rettsvernsakt
som sikrer rettsstiftelsen vern ved norsk gjeldsforhandling eller
konkurs, er besørget senest dagen før kunngjøring i Norge, og erververen
ikke kjente eller burde kjenne til den utenlandske insolvensbehandlingen,
b) fristdagen ved omstøtelse anses å være dagen åpningen
av den utenlandske insolvensbehandlingen kunngjøres i Norge, og
c) rettsvernet panterett, tilbakeholdsrett og annen sikkerhetsrett
i eiendeler som tilhører skyldneren, og som befinner seg i Norge
ved åpningen av insolvensbehandlingen, ikke berøres, med mindre
boet har rett til omstøtelse.
Norsk rett avgjør også
a) om en frivillig rettsstiftelse har rettsvern
overfor en utenlandsk insolvensbehandling som omhandlet i § 163
første ledd, dersom eiendelen befant seg i Norge på tidspunktet
for rettsstiftelsen,
b) om en frivillig disposisjon kan omstøtes ved utenlandsk
insolvensbehandling som omhandlet i § 163 første ledd, dersom eiendelen
befant seg her på tidspunktet for disposisjonen,
c) om skyldnerens medkontrahent overfor det utenlandske
boet har rett til å stanse, heve eller holde tilbake egen ytelse,
dersom den aktuelle eiendelen befant seg her da beføyelsen ble påberopt. Det
samme gjelder ved salgspant og rett som likestilles med salgspant.
Første ledd er ikke til hinder for åpning av konkurs som
omhandlet i § 161 tredje ledd, og gjelder med de begrensninger som
følger av slik konkurs eller av konkurs som nevnt i § 161 annet
ledd.
§ 165 Utenlandsk insolvensbehandlings
virkning for verserende tvistesaker
Utenlandsk insolvensbehandling som nevnt i § 163 har samme
virkning for verserende tvistesaker i Norge som norsk insolvensbehandling.
§ 166 Utenlandsk hovedinsolvensbehandlings
virkning ved uberettiget oppfyllelse eller påbud til skyldneren
Ved oppgjør i Norge av en fordring som tilkommer utenlandsk
bo som nevnt i § 163 første ledd, kan boet bare påberope at skyldneren
er uberettiget til å ta imot oppfyllelse dersom vilkårene i § 100
annet ledd er oppfylt. Tilsvarende gjelder ved avgivelse av påbud
som nevnt i § 100 annet ledd. § 100 tredje ledd gjelder tilsvarende.
§ 167 Virkninger av og fullbyrdelse av utenlandske insolvensrettslige
avgjørelser
Utenlandsk rettsavgjørelse som treffes i forbindelse med
eller er nært knyttet til insolvensbehandling som nevnt i § 163
første ledd, og som ikke er i strid med §§ 164, 166 og 169, er bindende
i Norge på samme måte som i åpningsstaten, og kan fullbyrdes her.
Det samme gjelder utenlandsk rettsavgjørelse om rådighetsforbud
som treffes etter at begjæring om åpning av insolvensbehandling
som nevnt i § 163 første ledd er fremsatt, men før den er avgjort.
§ 168 Utenlandsk særinsolvensbehandlings
virkninger i Norge
Eiendeler som inngår i en utenlandsk insolvensbehandling
som bare omfatter skyldnerens eiendeler i åpningsstaten, og som
oppfyller vilkårene i § 163 første ledd bokstav b, c, d, e og f,
omfattes ikke av gjeldsforhandling eller konkurs etter loven her.
Det kan ikke tas utlegg i eiendeler som omfattes av det
utenlandske insolvensbeslaget, og som uberettiget er bragt til Norge
etter boåpningen.
§ 164 første ledd tredje punktum bokstav b og annet ledd
bokstav b gjelder tilsvarende for krav om omstøtelse fra det utenlandske
boet, likevel slik at fristdagen ved omstøtelse anses å være dagen
for åpningen av insolvensbehandlingen.
§ 167 gjelder tilsvarende så langt den passer.
§ 169 Utenlandsk insolvensbehandlings
virkninger for arbeidsforhold
Utenlandsk insolvensbehandlings virkninger for arbeidsforhold
avgjøres av den stats lovgivning som gjelder for arbeidsforholdet.
§ 170 Virkninger i strid med
grunnleggende prinsipper i norsk rett (ordre public)
Utenlandsk insolvensbehandling og avgjørelse som nevnt
i § 167 har bare virkning i Norge så langt det ikke leder til et
resultat som er uforenlig med grunnleggende prinsipper i norsk rett.
§ 171 Utenlandsk insolvensforvalters
rettsstilling
En insolvensforvalter for utenlandsk insolvensbehandling
som nevnt i § 163 første ledd har samme rettigheter og myndighet
som tilsvarende gjeldsnemnd eller bostyrer etter norsk rett, såfremt
dette ikke er i strid med § 164.
I forbindelse med beføyelser i Norge på vegne av det utenlandske
boet kan utenlandsk insolvensforvalter avkreves en bekreftet kopi
av oppnevnelsen eller en attest utstedt av oppnevningsorganet om
oppnevnelsen. Er det tale om å gjøre gjeldende virkninger som nevnt
i §§ 164 til 166, kan insolvensforvalteren avkreves en attest fra
organet som har åpnet den utenlandske insolvensbehandlingen om at
insolvensbehandlingen er av en slik art som nevnt i § 163 første ledd
eller § 168. Det kan avkreves bekreftet oversettelse av slike dokumenter
til norsk.
§ 172 Kunngjøring og registrering
av utenlandsk insolvensbehandling mv.
En insolvensforvalter for utenlandsk insolvensbehandling
som omfatter skyldnerens samlede formue, kan kreve kunngjøring i
Norge av at insolvensbehandling er åpnet. Departementet kan i forskrift
gi nærmere bestemmelser om innholdet i og gjennomføringen av kunngjøringen
og om sletting av elektronisk lagrede opplysninger.
En insolvensforvalter for utenlandsk insolvensbehandling
som omfatter skyldnerens samlede formue, kan kreve at åpningen av
insolvensbehandlingen registreres i norske registre. Departementet
kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om slik registrering, herunder
om hvilke registre slike opplysninger kan kreves registrert i, om
fremgangsmåten ved registrering, om plikt for insolvensforvalteren
til å slette registrerte opplysninger og om fremgangsmåten ved sletting.
En fordringshaver kan kreve slike tiltak som nevnt i § 75
tredje ledd for utenlandsk rådighetsforbud som nevnt i § 167 annet
punktum. Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om
registrering og sletting av utenlandske sikringsavgjørelser.
§ 173 Samarbeid mellom norske
og utenlandske insolvensforvaltere
Norsk gjeldsnemnd eller bostyrer skal på begjæring gi insolvensforvalter
for utenlandsk insolvensbehandling som gjelder samme skyldner, opplysninger
om alle forhold som kan være av betydning for den utenlandske insolvensbehandlingen,
såfremt dette ikke er i strid med § 160.
Norsk gjeldsnemnd eller bostyrer plikter, så langt det
er i bobehandlingenes interesse, å samarbeide med insolvensforvalteren
for utenlandsk insolvensbehandling som gjelder samme skyldner.
Bostyrer i konkurs som nevnt i § 161 annet og tredje ledd
skal gi en insolvensforvalter for utenlandsk hovedinsolvensbehandling
anledning til å fremsette forslag om realisering eller anvendelse
av eiendelene som inngår i den norske konkursen.
§ 174 Fordringshavernes stilling
der skyldneren er under insolvensbehandling i flere stater
En fordringshaver kan anmelde sin fordring i norsk gjeldsforhandling
eller konkurs etter loven her selv om den også anmeldes i utenlandsk
insolvensbehandling som gjelder samme skyldner.
En insolvensforvalter for utenlandsk insolvensbehandling
kan anmelde en fordring som er anmeldt i denne i norsk gjeldsforhandling
eller konkurs etter loven her som gjelder samme skyldner, hvis fordringshaveren
ikke har motsatt seg dette eller trukket anmeldelsen av fordringen
tilbake.
En fordringshaver som har oppnådd dividende i en utenlandsk
insolvensbehandling, deltar først i utlodningen i norsk konkurs
når fordringshavere med samme prioritet i den norske konkursen har
oppnådd tilsvarende dividende i denne.
Dekkes alle fordringer i slik konkurs som nevnt i § 161
annet og tredje ledd fullt ut, skal bostyrer overføre overskuddet
til insolvensforvalteren for den insolvensbehandlingen som omfatter
skyldnerens samlede formue, såfremt denne ikke er avsluttet.
§ 175 Forholdet til den nordiske
konkurskonvensjonen
Reglene i konvensjon 7. november 1933 mellem Norge, Danmark,
Finnland, Island og Sverige om konkurs går i forholdet til konvensjonsstatene
foran reglene i fjerde del i loven her.
Nåværende §§ 161 og 162 blir §§ 176 og 177 i fjerde del.
II
I lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og
rettergang i sivile tvister skal § 4-4 fjerde, femte og nytt sjette ledd
lyde:
(4) Staten har alminnelig verneting i Oslo. Fylkeskommuner,
kommuner og samkommuner har alminnelig verneting der hovedadministrasjonen ligger.
(5) Virksomheter eller sammenslutninger uten alminnelig
verneting etter tredje og fjerde ledd har alminnelig verneting der
styret har sitt sete, eller der slikt ikke kan påvises, samme sted
som den person stevningen skal forkynnes for.
(6) Boer har alminnelig verneting i den rettskrets hvor
de behandles.
III
1. Loven gjelder
fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan sette i kraft de enkelte
bestemmelsene til forskjellig tid.
2. Loven gjelder for utenlandsk insolvensbehandling
som åpnes etter ikraftsettingen. Departementet kan gi nærmere overgangsbestemmelser.
Oslo, i justiskomiteen, den 31. mai 2016
Anders B. Werp | Peter Christian Frølich |
fung. leder | ordfører |