Jeg viser til brev datert 21. september 2015
der Energi- og miljøkomiteen ber om min uttalelse til Dokument 8:
121 S (2014-2015) - representantforslag fra stortingsrepresentantene
Marit Arnstad, Geir Pollestad, Heidi Greni og Trygve Slagsvold Vedum, om
ulveforvaltning.
Innledningsvis vil jeg understreke at regjeringen fører
en politikk som er i samsvar med rovviltforliket av 2011. Det betyr
at vi fører en rovviltpolitikk innenfor rammen av Bernkonvensjonen,
naturmangfoldloven og den todelte målsettingen. All forvaltning
av rovdyr skal bygge på vitenskapelig og erfaringsbasert kunnskap.
Videre skal det legges vekt på regional forvaltning, respekt for
eiendomsretten, og enkeltmenneskers og lokalsamfunns livskvalitet. Innenfor
disse rammene er jeg opptatt av å arbeide kontinuerlig med mål om
reduserte konflikter.
Rovviltforliket av 2011 la i punktene 4.1- 4.4
opp til en videre prosess i forhold til bestandsmålet for ulv og
ulvesonen. Regjeringen arbeider med oppfølging av disse punktene,
slik at Stortinget skal kunne starte behandlingen av en sak om bestandsmål
for ulv og ulvesonen innen utgangen av 2015.
Under følger en gjennomgang av forslagene som fremmes
i Dokument 8: 121 S (2014-2015.
Innledningsvis vil jeg vise til at jeg har holdt Stortinget
løpende orientert om arbeidet med oppfølging av punktene om ulv
i rovviltforliket av 2011. Regjeringen har orientert Stortinget
om at en sak om bestandsmål for ulv og en vurdering av forvaltningsområdet
for ynglende ulv (ulvesonen) skal forseres uten at en avtale med
Sverige foreligger om fordeling av ulv i grenserevir. Tilbakemeldingen
fra svenske myndigheter er at de ikke ser noen mulighet for å forhandle
om fordeling av grenseulv før saken om oppfølgingen av arts- og
habitatdirektivet knyttet til forvaltning av ulv er avsluttet. Det
har heller ikke vært mulig for svenske myndigheter å antyde noe
nærmere om tidsperspektivet for når deres arbeid er forventet avsluttet.
Min ambisjon er at Stortinget skal kunne starte behandlingen av
en sak om bestandsmål for ulv og vurdering av ulvesonen innen utgangen
av 2015. Denne saken vil også inkludere vurderinger om ulv som lever
i grenserevir.
Dagens regelverk åpner for at skademotivert
lisensfelling av ulv kan tillates også innenfor ulvesonen. Det må
imidlertid skilles mellom situasjoner der ulvebestanden er større
enn bestandsmålet og situasjoner der den er mindre. Stortinget har
fastsatt et eksakt bestandsmål for ulv i Norge. Det innebærer blant annet
at lisensfelling av ulv innenfor ulvesonen først kan være aktuelt
i en situasjon der det eksisterer et overskudd av ulv utover bestandsmålet.
Så langt har dette ikke skjedd i perioden etter at Stortinget fastsatte
bestandsmålet i 2004.
De senere år har det vært en betydelig vekst
i den skandinaviske ulvebestanden, men veksten har i all hovedsak
skjedd i Sverige. Til tross for at det ikke er åpnet for lisensfelling
av ulv innenfor norsk ulvesone ble eksempelvis bestanden igjen redusert
sist vinter slik at den ved siste statusrapportering fra Rovdata var
under det nasjonalt fastsatte bestandsmålet. Forskning har vist
at en stor andel av dødeligheten skyldes ulovlig jakt på ulv, noe
som i stor grad har bidratt til at man ikke har sett den forventede
bestandsveksten også på norsk side. Lisensfelling innenfor norsk
ulvesone har fram til i dag ikke vært aktuelt på grunn av bestandssituasjonen.
Forslagsstillerne skriver selv i sin innledning
at geografisk differensiert forvaltning er et av hovedprinsippene
i norsk rovviltpolitikk, og at rovviltforliket legger vekt på at
det må være en tydelig forvaltning av soneinndelingen. Jeg mener
den praksis som er ført, ved at det ikke er åpnet for lisensfelling
av ulv innenfor ulvesona med den bestandssituasjonen som har vært
fram til i dag, er i overensstemmelse med dette.
I gjeldende bestemmelser om hvilken periode
lisensfellingen skal foregå i, er det for ulv valgt å differensiere
perioden innenfor og utenfor forvaltningsområdet for ynglende ulv.
Dette er av hensyn til parring, yngling og årsvalper innenfor forvaltningsområdet
for ynglende ulv. Fellingsperioden innenfor forvaltningsområdet
er derfor fastsatt til 1. januar til og med 15. februar. Utenfor
forvaltningsområdet for ynglende ulv vil lisensfelling i hovedsak
være rettet mot nye pardannelser av voksne dyr eller streifdyr.
I dette området er fellingsperioden fastsatt til 1. oktober til
og med 31. mars.
Når man skal fastsette jakttider for en dyreart skal
alle sider av et slikt tiltak belyses, jf. naturmangfoldloven kapittel
III. På grunn av vår soneforvaltning, vil ulike hensyn kunne være
relevante utenfor og innenfor ulvesona. Ved fastsettelse av lisensfellingsperioden
for ulv innenfor ulvesona ligger i tillegg derfor blant annet følgende
vurderinger til grunn:
1. Risikoen for at avhengige
valper mister foreldrene, og
2. Risikoen for at en drektig tispe mister
sin partner, og dermed får redusert mulighet til å forsørge ungene.
En sammenstilling av kjent kunnskap, både fra Skandinavia
og andre deler av verden, viser at januar synes å være en brytningsperiode
for valpenes mulighet for å overleve helt uten foreldre. Ved starten
av januar er valpene 7-8 måneder gamle. Valper som mister en eller
begge av foreldrene før januar står overfor to sentrale utfordringer;
Foreldreløse valper kan få redusert mulighet for å overleve og de
kan bli mindre sky. Sistnevnte kan føre til en lavere terskel for
å nærme seg mennesker. Ut i fra dette bør lisensfellingsperioden
ut fra en ren faglig vurdering ikke starte før valpene er store
nok til å ha mulighet for å overleve uten foreldre. Videre er det
slik at hvis en hann skytes bort fra ei drektig tispe vil den diende
tispa få store problemer med å forsørge seg selv under dieperioden.
I tillegg blir det vanskeligere å forsørge valpene med nok mat etter
at de begynner å spise fast føde. På grunnlag av disse utfordringene
bør jaktperioden ut fra en ren faglig vurdering avsluttes før paringssesongen.
Tilgjengelig kunnskap viser at ulv i Skandinavia får valper i perioden
20. april - 20. mai, med middeldato rundt 3. – 4. mai. Om lag 95 %
av valpingene forekommer etter 25. april. Med en drektighetstid
på ca. 63 dager hos ulv, skulle det tilsi at 95 % av paringene skjer
etter 20. februar.
Kunnskapen om bestandsstatus inneværende sesong
pr. 1. oktober er begrenset. En utfordring er at man på dette tidspunktet
ikke har oversikt over revirmarkerende par som har ynglet siste
sommer. Innenfor ulvesonen, hvor det forventes årlige ynglinger,
vil det være etisk svært betenkelig å tillate lisensfelling allerede
fra 1. oktober.
I tillegg til en ren faglig vurdering ut fra
hensynet til ulvebestanden, er det ved fastsettelse av varighet på
lisensfellingsperioden også av betydning at perioden har tilstrekkelig
varighet til å sikre at fastsatte kvoter i størst mulig grad tas
ut for å forebygge skader på beitedyr. Lisensfelling av ulv er i
stor grad effektivt så lenge det innenfor lisensfellingsområdet forekommer
både sporsnø og ulv på samme tid. Dette kan man si ut i fra at man
på lisensfelling i områder nær ulvesonen, og med en viss ulveforekomst,
feller de ulver det blir gitt kvote på raskt når det er gode sporingsforhold
på vinteren.
Ut fra etiske hensyn ser jeg det som problematisk å
utvide lisensfellingsperioden som kan gå på bekostning av valpenes
overlevelse.
Av rovviltforliket i 2011 følger det at rovviltforvaltningen
blant annet skal skje innenfor rammen av Bernkonvensjonen og naturmangfoldloven.
Ulv er en totalfredet art i Norge. Samtidig åpner unntaksbestemmelsene
både i våre internasjonale forpliktelser og nasjonale lovverk for
at felling kan tillates når nærmere vilkår er oppfylt. Konkret så
åpner naturmangfoldloven for at felling av ulv kan tillates blant annet
for å avverge skade på husdyr og tamrein. Slike vedtak kan imidlertid
bare treffes hvis uttaket ikke truer bestandens overlevelse og formålet
ikke kan nås på annen tilfredsstillende måte. Dette vil være situasjonsbetinget,
og det må derfor gjøres en konkret vurdering av disse momenter samt
skadepotensialet i hvert enkelt tilfelle.
Et annet viktig moment er viktigheten av så
langt det er mulig å ivareta genetisk verdifulle individer av ulv.
Den skandinaviske ulvebestanden er sterkt innavlet, noe som over
tid kan være en vesentlig risiko for bestandens overlevelse dersom
den genetiske situasjonen ikke bedres. Det viktigste og mest aktuelle
tiltaket er så langt det er mulig å verne om de ulvene som vandrer
inn fra Finland/Russland. Det foreligger også felles retningslinjer
mellom norske og svenske myndigheter om hvordan dette arbeidet skal følges
opp. En form for fri jakt utenfor ulvesonen vil kunne vesentlig
redusere muligheten for både å oppdage og vurdere andre tiltak knyttet
til slike individer.
Forslagsstillerne ber her i praksis om at det
åpnes for fri jakt på ulv utenfor ulvesonen. Det eksisterer ikke
noe hjemmelsgrunnlag for å kunne tillate dette, og det vil heller
ikke være i overensstemmelse med våre forpliktelser etter Bernkonvensjonen.
Jeg mener på denne bakgrunn det ikke er grunnlag for å endre regelverket
på dette punktet.