Bakgrunn

Klima- og miljødepartementet viser til at bestandsmålet for ulv er satt lavt og at det er få ulv i Norge. Ulv er klassifisert som kritisk truet i Norsk rødliste for arter 2015, og ulven har ekstremt høy risiko for å dø ut fra norsk natur. I Norge ble ulv midlertidig fredet i 1971 og varig fredet i 1973. Norge har etter Bernkonvensjonen et ansvar for å bevare ulv, og naturmangfoldloven forplikter oss også til å ta vare på ulv. Stortinget fastsatte i 2004 et konkret bestandsmål på 3 årlige helnorske ynglinger innenfor ulvesonen, jf. Innst. S. nr. 174 (2003–2004). Ulv som lever på grensen mellom Norge og Sverige er ikke med i dagens bestandsmål.

Stortinget har besluttet at prinsippet om en tydelig soneforvaltning av rovvilt skal legges til grunn i rovviltforvaltningen, og man skal forvalte rovdyr og beitedyr så adskilt som mulig. For å nå dette målet har man delt inn landet i områder prioritert for rovvilt og områder prioritert for beitedyr. I områdene som er prioritert for beitedyr er det lav terskel for å ta ut rovdyr som kan gjøre skade. I områdene som er prioritert for rovdyr skal landbruket tilpasses rovdyrenes tilstedeværelse gjennom forebyggende tiltak og omstilling fra sauehold til andre typer landbruk, som for eksempel melkeproduksjon. I slike områder er terskelen for å ta ut rovdyr som gjør eller kan gjøre skade høy. Stortinget besluttet i 2004 at forvaltningsområdet for ynglende ulv (ulvesonen) skulle omfatte Østfold og Oslo samt deler av Akershus og Hedmark. Dette utgjør ca. 5 pst. av Norges landareal.

Staten yter full erstatning for tap og følgekostnader når husdyr og tamrein blir drept eller skadet av rovvilt. Antall husdyr som er tatt av ulv har de siste ti årene utgjort rundt 5–6 pst. av den totale andelen husdyr, som har blitt erstattet som tatt av fredet rovvilt. Andelen tamrein tatt av ulv har ligget på om lag 0,5 pst. av det totale tapet erstattet som tapt til rovvilt.

I tråd med rovviltforliket av 2011 har et utvalg nedsatt av Klima- og miljødepartementet evaluert ulvesonen, og deres anbefalinger har vært på alminnelig høring. Et flertall i utvalget, samt høringsinnspill til utvalgets rapport, anbefaler å videreføre en nasjonalt fastsatt ulvesone.

Klima- og miljødepartementet utarbeidet høsten 2014 et faggrunnlag om bestandsmål for ulv og ulvesonen med beskrivelser av bl.a. biologi, juridiske rammebetingelser og dagens forvaltning av ulv. Faggrunnlaget, innspillene fra høringsmøtene og høringsinnspillene danner grunnlaget for regjeringens behandling av denne saken. Rapport fra det skandinaviske ulveforskningsprosjektet (Skandulv) som sammenstiller kunnskapen om ulv i Skandinavia fra forskning utført i perioden 1998–2014, danner også grunnlaget for regjeringens vurdering av denne saken.

I meldingen er det gitt beskrivelser av de internasjonale, juridiske og politiske føringer som er direkte knyttet til forvaltningen av ulv og de etablerte forvaltningsprinsipper for arten. Videre gis det beskrivelse av andre sentrale elementer slik som trusselbildet mot ulvebestanden, tapssituasjonen for beitedyr, ulvens påvirkning på elgbestanden, befolkningens holdninger til ulv og svensk politikk og forvaltning.

Rammebetingelser

Bernkonvensjonen

Bernkonvensjonen – om vern av ville europeiske planter og dyr og deres leveområder – er den mest sentrale internasjonale miljøavtalen som direkte berører rovvilt i Norge. Konvensjonen ble vedtatt i 1979 og trådte i kraft i 1982. Norge ratifiserte konvensjonen i 1986.

Konvensjonen har to særlige formål: Å verne de arter og leveområder som flere stater må samarbeide om å beskytte, og bevaring av arter som er truete eller sårbare, jf. artikkel 1:

«1. Denne Konvensjons målsetting er å verne vill flora og fauna og deres naturlige leveområder, særlig de arter og leveområder hvis vern krever samarbeid mellom flere stater, og å fremme slikt samarbeid.

2. Det legges særlig vekt på truete og sårbare arter, herunder truete og sårbare trekkende arter.»

Artiklene 2 og 3 angir de generelle forpliktelser statene har etter konvensjonen. Artikkel 2 er konvensjonens generelle pliktbestemmelse om bevaring av arter, som fastslår at det ikke bare er artene som sådan som skal bevares, men også bestandene av artene. Departementet viser til at ulv er en del av «vill fauna», og artikkelen forplikter derfor Norge til å ta vare på ulv.

Artikkel 3 stiller mer spesifikke krav til hvilke typer av tiltak statene skal iverksette: De skal sikre vern gjennom nasjonal politikk og planverk, og de skal spre kunnskap og informasjon i befolkningen om behovet for å beskytte flora og fauna.

Artikkel 4 omhandler vern av leveområder, og pålegger staten å «fremme hensiktsmessige og nødvendige lovgivnings- og administrative tiltak for å sikre vernet av leveområdene for de ville artene av flora og fauna, særlig dem som er angitt i vedleggene I og II, og vernet av truete naturmiljøer». Vedlegg II omfatter mange dyrearter, herunder ulv.

Departementet viser til at innenfor rammene av konvensjonens ordlyd, som fortolket i første rekke ut fra formålsbetraktninger, har staten stor frihet til selv å avgjøre hvordan forpliktelsene skal oppfylles.

Det er i meldingen redegjort nærmere for artiklene i konvensjonen.

Naturmangfoldloven

Naturmangfoldlovens formål er at naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på ved bærekraftig bruk og vern, også slik at den gir grunnlag for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i fremtiden, også som grunnlag for samisk kultur. Målet er at artene og deres genetiske mangfold ivaretas på lang sikt, og at artene forekommer i levedyktige bestander i sine naturlige utbredelsesområder.

De individer som sammen inntar et bestemt leveområde, vil utgjøre en bestand. Hva som skal til for at en bestand kan regnes som levedyktig, vil variere fra art til art.

Geografisk differensiert forvaltning av rovvilt (soneforvaltning)

Ved behandlingen av rovviltforlikene i 2004 og 2011 sluttet Stortinget seg til at prinsippet om en geografisk differensiert rovviltforvaltning fortsatt skal legges til grunn i forvaltningen.

I forvaltningsplanene definerer rovviltnemndene hvilke områder som er såkalte prioriterte yngleområder for rovvilt, der man fortrinnsvis skal oppfylle regionens bestandsmål, samt prioriterte beiteområder, der hensynet til beitedyr skal veie tyngst. Gjennom lisensfelling og kvotejakt skal bestandene av rovvilt reguleres slik at konfliktene med husdyr og tamrein blir minst mulig. I prioriterte beiteområder skal terskelen for iverksetting av fellingstillatelser være lav, mens i prioriterte rovviltområder vil terskelen for uttak av rovdyr være tilsvarende høyere, og beitenæringen og andre interesser skal tilpasse seg rovdyrenes tilstedeværelse i disse områdene.

Genetisk verdifulle individer

Innavlsnivået i den sør-skandinaviske ulvebestanden er svært høyt og utgjør en av de største trusselfaktorene mot den sør-skandinaviske ulvebestandens overlevelse på sikt. Det er derfor viktig å ta vare på de genetisk viktige individene – ved blant annet å samarbeide over landegrensene.

For best mulig å kunne ta vare på de genetisk verdifulle individene i den sør-skandinaviske ulvepopulasjonen, ble det i januar 2012 utarbeidet felles retningslinjer som ligger til grunn for norsk forvaltning av ulv. Disse er beskrevet i meldingen.

Dyrevelferdslovgivningen

Dyrevelferdsloven har en egen bestemmelse som gir eier rett til økonomisk kompensasjon, dersom Mattilsynet på grunn av rovdyr pålegger inngripende restriksjoner på bruk av beitet.

Urfolks rettigheter

Det er et klart geografisk skille mellom samiske tamreinområder og ulvesonen, som er gjort av hensyn til samisk tamreindrift. Tapsomfanget i reindriften som skyldes ulv er svært begrenset, og det er ikke dokumentert at ulv med fast tilhold innenfor ulvesonen har skadet tamrein i samiske områder. Videre er det lovfestet rett til full erstatning for tamrein tatt av rovvilt. Dette sammen med andre tiltak, slik som de etablerte fellingsregimer og samisk representasjon i rovviltnemndene, skal sikre at norsk ulveforvaltning er innenfor de rammer som følger av FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter.

Kommende evalueringer

Den regionale forvaltningen og de regionale bestandsmålene av rovvilt skal evalueres innen fem år, jf. rovdyrforliket av 2011, og Norsk institutt for naturforskning skal utrede regional rovviltforvaltning og de regionale bestandsmålene. Evalueringen skal foreligge sommeren 2016.

Norsk institutt for bioøkonomi skal innen sommeren 2016 foreta en vitenskapelig gjennomgang av rovviltbestandenes betydning for blant annet matproduksjon – basert på norske ressurser, utnyttelse av beiteressurser, vegetasjon og naturmangfold, alternativ næringsutvikling i landbruket/omstilling til annen drift og reindriftens beite-/områdebruk.

Lisensfelling og skadefelling

Rovviltforskriften regulerer myndigheten til å fatte vedtak om felling av ulv i Norge. Det skal være tre årlige ynglinger av ulv innenfor ulvesonen, der familiegruppens revir i sin helhet ligger i Norge. Dersom over halvparten av reviret ligger innenfor ulvesonen, skal reviret regnes som innenfor sonen. Når en del av reviret ligger i Sverige, skal familiegruppen ikke regnes med i målet på tre årlige ynglinger.

Rovviltnemnden har myndighet til å fatte vedtak om felling etter rovviltforskriften, når bestanden av den enkelte art ligger over de fastsatte bestandsmålene for regionen. Nemndene kan ikke fatte vedtak om felling av ulv innenfor en familiegruppe eller på et revirmarkerende par dersom bestanden utelukkende består av tre familiegrupper eller revirmarkerende par innenfor ulvesonen.

Vedtak om kvote for felling innenfor familiegrupper eller revirmarkerende par av ulv som berører Sverige, kan bare fattes av Miljødirektoratet.

For lisensfelling av ulv er hovedregelen at det ikke fastsettes kvote innenfor ulvesonen dersom bestandsmålet ikke er nådd. Skademotivert lisensfelling av ulv kan imidlertid tillates også i ulvesonen dersom ulvebestanden er på eller over bestandsmålet.

Det er for ulv valgt å differensiere perioden for lisensfelling innenfor og utenfor ulvesonen. Fellingsperioden innenfor sonen er fastsatt til 1. januar til og med 15. februar. Utenfor ulvesonen er formålet med å åpne for lisensfelling i hovedsak rettet mot å forhindre nye pardannelser av voksne dyr eller streifdyr, og her er fellingsperioden fastsatt til 1. oktober til og med 31. mars.

En rovviltnemnd kan tildele kvote for betinget skadefelling på gaupe, jerv, bjørn og ulv til Fylkesmannen for å forhindre at disse artene gjør skade på bufe eller tamrein. Miljødirektoratet har myndighet til å fatte vedtak om skadefelling, og har lagt til grunn at uttak av enkeltdyr som regel bør prioriteres etter lisensfellingsperiodens slutt.

Ulvesonen

Stortinget har besluttet at utformingen av både forvaltningsregionene og ulvesonen skal justeres i forhold til regjeringens forslag, jf. Innst. S. nr. 174 (2003–2004). Gjeldende ulvesone er fastsatt i forskrift 18. mars 2005 nr. 242 om forvaltning av rovvilt § 2 d):

«d) Forvaltningsområde for ynglende ulv: Østfold, Oslo, Akershus med unntak av kommunene Hurdal, Eidsvoll, Nannestad, Gjerdrum og Nittedal øst for Nitelva, Hedmark med unntak av kommunene Nord-Odal, Stange, Hamar, Løten, Ringsaker, Stor-Elvdal, Rendalen, Engerdal, Folldal, Alvdal, Tynset, Tolga og Os, samt de deler som ligger vest for Glomma av kommunene Åsnes, Våler, Elverum og Åmot.»

Størrelsen på ulvesonen ble redusert sammenlignet med tidligere vedtatte avgrensninger og regjeringens forslag i St.meld. nr. 15 (2003–2004) Rovvilt i norsk natur. Stortinget fastsatte et konkret bestandsmål på 3 årlige helnorske ynglinger innenfor ulvesonen.

Det er i meldingen tatt inn en evaluering av ulvesonen og høringsinstansenes uttalelser. Det er i tillegg redegjort for svensk politikk og forvaltning, samt rovviltforvaltning i Sverige.

Bestandsmål for ulv i Norge

Det er i dag en målsetting at ulvebestanden skal forvaltes slik at den ligger så nær det nasjonalt fastsatte bestandsmålet som mulig. Samtidig skal ulv forvaltes innenfor rammene av Bernkonvensjonen og naturmangfoldloven, som blant annet oppstiller som vilkår at felling kun kan tillates når det er skademotivert eller skal forebygge annen alvorlig skade på eiendom.

Bestandsmål for ulv kan fastsettes som et mål for antall individer, familiegrupper av ulv eller antall ynglinger. Et viktig mål med de årlige bestandsregistreringene er å få kunnskap om status for ulvebestanden i forhold til de politiske målsettingene.

Overordnede rammer for fastsetting av bestandsmål

I rovviltforliket av 2011 heter det, sitat:

«Norge har etter Bern-konvensjonen en forpliktelse til å sikre overlevelsen til alle de store rovviltartene i norsk natur.»

Der bestanden er delt mellom to eller flere land, har hvert enkelt land et ansvar for å medvirke til at bestanden bevares. Det er ikke adgang til å basere eksistensen til en bestand på at nabolandet oppfyller sine forpliktelser, uten at en selv følger opp innenfor sine egne grenser. Det foreligger ingen avtale mellom Norge og Sverige om fordeling av ansvar for bestanden som landene deler, etter Bernkonvensjonen.

Stortinget har fastsatt helt konkrete bestandsmål for forvaltningen av rovvilt i Norge. Regjeringen mener at disse målene er i samsvar med forpliktelsene etter Bernkonvensjonen, og naturmangfoldloven § 5. Dette innebærer at de næringsmessige hensyn i rovviltpolitikken vil kunne vektlegges slik det er gjort i dagens regelverk.

Om bestandsmål knyttet til en geografisk differensiert forvaltning

En geografisk differensiert rovviltforvaltning er slått fast som viktig prinsipp i Rovviltforliket. Dette innebærer at forvaltningen skal differensieres mellom viktige beiteområder for sau og tamrein og viktige områder for å nå bestandsmålene for rovvilt.

Gjeldende bestandsmål for ulv definerer både et måltall for ulvebestanden, og samtidig at dette målet skal oppnås innenfor ulvesonen. Ynglinger utenfor ulvesonen teller ikke med når man vurderer hvorvidt bestandsmålet er oppnådd eller ikke.

Det foreligger en avtale mellom Norge og Sverige om forvaltning av genetisk verdifulle ulver i den skandinaviske populasjonen, og en politisk avtale om å utvikle samarbeidet om store rovdyr mellom Sverige, Norge og Finland. De sentrale myndighetene i respektive land skal bl.a. utarbeide innhold og retningslinjer for et fortsatt samarbeid på tvers av grensene.

Definisjoner for bestandsmål for ulv

Regjeringen mener bestandsmål for ulv som tidligere både bør uttrykke et måltall for bestanden, og det bør defineres i hvilke områder man vil tillate familiegrupper eller ynglinger, jf. prinsippet om en differensiert forvaltning. Måltallet skal virke styrende for hvilke tiltak som kan iverksettes og hvem som har myndighet.

Man bør vurdere å definere et bestandsmål der eventuelle ynglinger/familiegrupper som er registrert utenfor ulvesonen også teller med. Kriteriene i rovviltforskriften angir at dersom over halvparten av reviret ligger innenfor ulvesonen, skal reviret regnes som innenfor.

Det er i meldingen redegjort for høringsinnspillene som har kommet med hensyn til faggrunnlag for ulv og fremtidige forvaltningsmodeller.

Bestandsmål for ulv og ulvesone: Rammer og overordnede hensyn i ulveforvaltningen

Regjeringen vil sikre levedyktige bestander av de store rovviltartene i henhold til rovviltforliket, og søke å redusere konfliktnivået.

Regjeringen legger vekt på at Norge i tråd med Bernkonvensjonen har en selvstendig forpliktelse til å bevare en sør-skandinavisk ulvebestand, sammen med Sverige. Regjeringen legger vekt på at det samsvarer best med Bernkonvensjonen at Norge ivaretar reproduksjon av ulv som i sin helhet har tilhold innenfor Norges grenser. Regjeringen anser at de analyser og konklusjoner om innholdet i Norges ansvar for den sør-skandinaviske ulvebestanden som fremgår av meldingen, samsvarer godt med konvensjonens ordlyd og formål.

Den todelte målsettingen i rovviltpolitikken innebærer at vi skal ha både beitenæring og rovvilt i Norge. Regjeringen har i tråd med rovviltforliket basert rovviltforvaltningen på en politikk der hensynet til å sikre overlevelsen til alle de store rovviltartene i norsk natur, kombineres med en forvaltning som totalt sett bidrar til å dempe konfliktene og til forutsigbarhet innenfor den todelte målsettingen. I dette har regjeringen også lagt stor vekt på forvaltningen av ulv i Sverige.

Regjeringen legger til grunn at praktisering av en tydelig soneforvaltning vil føre til at vi når bestandsmålene, har lavest mulig tap og har en best mulig dyrevelferd for husdyr og tamrein. Regjeringen har lagt vekt på en avgrensning av ulvesonen som har minst mulig potensial for skade på beitedyr, og samtidig bidrar til å nå bestandsmålet for ulv. Regjeringen har også lagt stor vekt på hensynet til samisk kultur, næringsutøvelse og samfunnsliv.

Regjeringen viser til at mange innenfor nåværende ulvesone opplever det som en ulempe at de må ta en stor del av ansvaret for Norges forpliktelse for å ivareta ulv.

Regjeringen vil søke løsninger som tar hensyn til ulvens biologi og arealbehov og som tar hensyn til beitedyr. Slik skal politikken samlet sett medføre lavest mulig tap av beitedyr og konfliktnivå, og at Norge er innenfor de krav som følger av Bernkonvensjonen og naturmangfoldloven.

Forslag til ny ulvesone

En nasjonalt fastsatt ulvesone innebærer en tydelig soneforvaltning. Formålet med en ulvesone er at det i dette området skal være en fast etablert ulvebestand, der ulv reproduserer jevnlig. Bestandsmålet for ulv skal primært oppnås innenfor ulvesonen, og en ulvesone gir ulv en tydelig prioritet i området. Utenfor ulvesonen vil det ikke være mål om fast etablering av ulv eller reproduksjon. Innenfor ulvesonen skal beitenæring og andre interesser tilpasses ulveforekomsten, og terskelen for uttak skal være høy, mens det utenfor ulvesonen er en lav terskel for å tillate felling når ulven representerer et skadepotensial.

Det skal ikke legges til rette for etablering av ulv i områder med samisk tamreindrift. Dette omfatter områdene fra Finnmark til Nord-Trøndelag og videre ned langs riksgrensa til sør for Femunden.

Klima- og miljødepartementet nedsatte i 2012 et utvalg for å evaluere ulvesonen, og som leverte sin rapport oktober 2012. Ulvesonen er fastsatt i forskrift 18. mars 2005 nr. 242 om forvaltning av rovvilt. En høring om saken ble gjennomført i 2013, og oppsummering av utvalgets anbefalinger og høringsinstansenes syn er gjengitt i meldingen.

Alternative avgrensninger

Regjeringen har vurdert alternativet om ikke å videreføre ordningen med en nasjonalt fastsatt ulvesone. I tillegg har regjeringen gjort en vurdering av syv ulike områder for en alternativ avgrensning til den fremtidige ulvesonen, hvorav fire områder er aktuelle å ta ut av dagens ulvesone (område 1, 2, 3 og 7) og tre områder er aktuelle å inkludere i ulvesonen (område 4, 5 og 6). Alle alternativene til dagens ulvesone oppfyller Norges forpliktelser etter Bernkonvensjonen om å sikre leveområder for ulv, og harmonerer med naturmangfoldloven.

Område 1 – vurdert tatt ut av dagens ulvesone

Arealene innenfor dagens ulvesone som ligger vest for E6 i Østfold, vest for E6 i Follo i Akershus og Vestmarka vest for E16 i Akershus. Dette området er av ulvesoneutvalget anbefalt tatt ut av sonen.

Område 2 – vurdert tatt ut av dagens ulvesone

Arealene vest for Glomma i deler av Kongsvinger, Grue og Sør-Odal kommuner i Hedmark. Dette området er av ulvesoneutvalget anbefalt tatt ut av sonen.

Område 3 – vurdert tatt ut av dagens ulvesone

Arealene vest for Glomma i Akershus fylke ned til innsjøen Øyeren. Dette området vurderes å ha en lignende situasjon som område 2, men er ikke foreslått tatt ut av sonen av ulvesoneutvalget.

Område 4 – vurdert lagt til dagens ulvesone

Område 4a: Arealene avgrenset av Glomma, fylkesvei 30 og videre langs fylkesvei 217 til Trysil/Femundvassdraget. Dette området er av et mindretall i ulvesoneutvalget anbefalt lagt til dagens ulvesone.

Område 4b: Arealene avgrenset av Glomma, fylkesvei 30 og videre langs fylkesvei 217 til Nysæterbekken, fra Nysæterbekken i rett linje til Snerta bru og videre langs Trysil/Femundvassdraget. Område 4b har ca. 95 pst. overlapp med område 4a.

Område 5 – vurdert lagt til dagens ulvesone

Arealene nord for område 4, avgrenset av Glomma til kommunegrensa Rendalen–Alvdal, Rendalen kommunegrense til riksvei 30, riksvei 30 til Østagrenda, veien fra Østagrenda til Fiskevollen ved Sølensjøen, og fra Fiskevollen i en rett linje til fylkesvei 217 ved Sølenstua og Trysil/Femundvassdraget. Dette området vurderes å ha en lignende situasjon som område 4, men er ikke foreslått lagt til i sonen av ulvesoneutvalget.

Område 6 – vurdert lagt til dagens ulvesone

Ulvesonen utvides slik at den omfatter følgende områder:

• Vest-Agder (alle kommuner unntatt Åseral, Hægebostad, Kvinesdal, Sirdal, Flekkefjord)

• Aust-Agder (alle kommuner unntatt Bygland, Valle, Bykle)

• Telemark (alle kommuner unntatt Vinje, Hjartdal, Fyresdal, Tokke, Notodden vest for ei linje fra utløpet av Tinnsjø og deretter vest for fylkesvei 37 og fylkesvei 361 til E134 og grensa mot Hjartdal, Seljord nordvest for Grunnåi og E134, Tinn vest for ei linje fra traktorvegen på vestsida av Saurelijuva sør til fylkesvei 364, deretter over Snaunuten til Lauvviken ved østbredden av Tinnsjø)

• Buskerud (alle kommuner unntatt Nes nord og øst for et område avgrensa av fylkesvei 214 og Hallingdalselva, Gol, Hemsedal, Ål, Hol, og Nore og Uvdal vest for fylkesvei 214 og fylkesvei 120 til Rødberg, deretter vest for Numedalslågen til grensa mot Notodden)

• Vestfold (hele fylket)

• Akershus (som i dag)

• Oslo (som i dag)

• Østfold (som i dag)

• Hedmark (som i dag, men inkludert Stor-Elvdal kommune øst for Glomma, Rendalen kommune øst for Glomma avgrensa av elva Tysla og Renaelva i nordøst og fjellveien over til Fiskevollen ved Sølensjøen og derfra rett ned til fylkesvei 217, og Engerdal kommune øst for fylkesvei 217 til Isteren og Femunden og deretter sør for fylkesvei 26 til Drevsjø og sør for fylkesvei 218 til grensa mot Sverige)

Område 7 – vurdert tatt ut av dagens ulvesone

Arealer i Trysil kommune nord for en rett linje fra der Senna renner ut i Trysil/Femundvassdraget til der kommunegrensa mellom Trysil og Engerdal gjør en vinkel ved Litlskorhøa.

Alternative modeller

Regjeringen mener syv alternative modeller for en ny avgrensning av ulvesonen utmerker seg som aktuelle.

Modellene er nærmere drøftet og vurdert i meldingen.

• Modell 1: Ingen ulvesone, det vil si ingen geografisk begrensning på hvor ulv kan etablere seg.

• Modell 2: Dagens ulvesone videreføres uten endringer.

• Modell 3: Dagens ulvesone videreføres, men område 2, 3 og 7 tas ut og område 4b legges til.

• Modell 4: Dagens ulvesone videreføres, men område 1, 2 og 3 tas ut og område 4a og 5 legges til.

• Modell 5: Dagens ulvesone videreføres, men område 1, 2 og 3 tas ut.

• Modell 6: Dagens ulvesone videreføres, men område 4a og 5 legges til.

• Modell 7: Dagens ulvesone videreføres, men område 6 legges til.

Vurdering av en nasjonalt fastsatt ulvesone

Regjeringen har med bakgrunn i rovviltforlikets og ulvesoneutvalgets rapport vurdert dagens forvaltningsmodell, der Stortinget har fastsatt en nasjonal ulvesone, opp mot modell 1 – om at det ikke etableres en ulvesone. Tydelig soneforvaltning er et av hovedprinsippene i norsk rovviltpolitikk, og er et sentralt virkemiddel for å nå den todelte målsettingen om å sikre både rovvilt og beitenæring i norsk natur.

Det er i meldingen tatt inn en omtale av en avveining og tilråding om en nasjonalt fastsatt ulvesone.

Regjeringen mener at det i flere tilfeller vil være en styrke om saker kan avgjøres etter at de mest berørte organisasjonene med interessefelt i rovviltforvaltningen har blitt involvert. Regjeringen vil i tiden fremover fremme ønsker om uttalelser fra kontaktutvalget for rovviltforvaltning i ulike saker.

Regjeringen vil videreføre en nasjonalt fastsatt ulvesone.

Regjeringens konklusjon om modell for ulvesone

Regjeringen ønsker en nasjonalt fastsatt ulvesone, og at utgangspunktet er å opprettholde ulvesonen på dagens nivå, men med noen mindre justeringer.

Regjeringen viser til at det ikke er tamreinområder innenfor dagens ulvesone eller i noen av de vurderte modellene for en ny ulvesone. Det vil følgelig ikke oppstå tap av tamrein til ulv innenfor sonen, og ingen av de nye vurderte modellene forventes å påvirke potensialet for tap i samiske tamreinområder, med unntak av modell 1 og modell 7.

Regjeringen mener den nye ulvesonen skal samsvare godt med kravene etter Bernkonvensjonen og naturmangfoldloven. Ulvesonens avgrensning må besluttes ut fra hva som er egnede leveområder for ulv samt hvor det er begrenset skadepotensial på husdyr og tamrein.

Etter en helhetlig vurdering av fordeler og ulemper med de alternative modellene for en ny ulvesone, mener regjeringen det er mest hensiktsmessig å opprettholde en ulvesone omtrent på dagens størrelse, men med noen justeringer i sonens avgrensning.

Regjeringen har lagt vekt på en mest mulig balansert endring av ulvesonen totalt sett, og foreslår ikke en ytterligere utvidelse av ulvesonen.

Regjeringen vil:

• Ta ut område 2, 3 og 7 og legge til område 4b i dagens ulvesone.

• Dagens ulvesone endres som følger: Arealene som ligger nord for dagens ulvesone, avgrenset av Glomma, fylkesvei 30 og videre langs fylkesvei 217 til Nysæterbekken, fra Nysæterbekken i rett linje til Snerta bru og videre langs Trysil/Femundvassdraget, inkluderes i den nye ulvesonen. Videre skal arealene vest for Glomma i kommunene Kongsvinger, Grue og Sør-Odal i Hedmark, og de deler av Akershus som ligger vest for Glomma, nord for Øyeren og øst for Nitelva, og de deler av Trysil kommune avgrenset av området som ligger nord for en rett linje fra der Senna renner ut i Trysil/Femundvassdraget til der kommunegrensa mellom Trysil og Engerdal gjør en vinkel ved Litlskorhøa, tas ut av sonen.

Forslag om bestandsmål

Stortinget har besluttet et konkret bestandsmål på 3 årlige helnorske ynglinger innenfor ulvesonen, jf. Innst. S. nr. 174 (2003–2004). Ulv i grenserevir inngår ikke i bestandsmålet.

Regjeringen har besluttet at det i tråd med rovviltforliket skal fremmes en sak for Stortinget om fastsettelse av bestandsmål for ulv uten at det foreligger en avtale med Sverige om fordeling av grenseulv.

Regjeringen har gjort en nærmere vurdering av fem ulike modeller for fastsettelse av et bestandsmål for ulv. Fordeler og ulemper knyttet til de ulike modellene er beskrevet i meldingen.

• Modell 1: Dagens bestandsmål – 3 årlige helnorske ynglinger av ulv – videreføres.

• Modell 2: Fastsette nytt bestandsmål på 5–8 familiegrupper av ulv i Norge inklusiv grenserevir. Det skal være 3 årlige helnorske ynglinger.

• Modell 3: Fastsette nytt bestandsmål på 4–6 familiegrupper av ulv i Norge inklusiv grenserevir. Det settes ikke noe krav om et minimum av helnorske ynglinger.

• Modell 4: Fastsette nytt bestandsmål på 8–12 familiegrupper av ulv i Norge inklusiv grenserevir, hvorav minst 6 årlige helnorske ynglinger.

• Modell 5: Fastsette nytt bestandsmål på 15–20 familiegrupper av ulv i Norge inklusiv grenserevir, hvorav minst 15 helnorske.

Regjeringen vurderer at modell 1, 2, 4 og 5 harmonerer med naturmangfoldloven og Norges forpliktelser etter Bernkonvensjonen.

Regjeringen mener det vil være konfliktdrivende ikke å angi en nærmere ramme for forvaltningen av ulv, og har derfor i de videre vurderingene lagt til grunn at det bør angis et nærmere bestemt bestandsmål.

Regjeringen mener det kan være vanskelig å ivareta forpliktelsen etter Bernkonvensjonen til å iverksette egnede og nødvendige tiltak for særlig beskyttelse av ulvebestanden på norsk jord, uten at dette konkretiseres i et måltall.

Regjeringen vil enten fastsette det nye bestandsmålet for ulv som et intervallmål eller videreføre dagens bestandsmål.

Ved vurdering av grenserevir vil regjeringen enten at familiegrupper av ulv i grenserevir tas med i det nasjonale bestandsmålet for ulv med en faktor på 0,5 eller videreføre dagens bestandsmål.

Bestandsmåltall

Det vises til at Stortinget har fastsatt helt konkrete bestandsmål for forvaltningen av rovvilt i Norge, og som er satt lave ut fra hensynet til beitenæringen. Regjeringen mener disse målene tilfredsstiller Norges forpliktelser etter Bernkonvensjonen.

Det foreligger ikke avtaler med Sverige om fordeling av ansvaret for den sør-skandinaviske ulvebestanden, derfor er det folkerettslige utgangspunktet en likedeling av ansvaret og byrdene.

Regjeringen mener at konfliktnivået skal være lavest mulig og at det er bredest mulig aksept for forvaltning av rovvilt i Norge.

Omfanget av ulovlig avliving utgjør en direkte trussel mot ulvebestandens overlevelse. Dette er etter regjeringens vurdering et selvstendig argument som taler for at det er nødvendig med et handlingsrom i det norske bestandsmålet for å sikre ulvebestandens overlevelse.

Regjeringen ønsker å opprettholde en ulvebestand i Norge. Ulv er fredet, det er få individer av ulv i Norge og den er kritisk truet. Regjeringen mener det ikke er grunnlag for å senke dagens ambisjonsnivå for ulv.

Regjeringen har definert en målsetting for ulvebestandens måltall som er i samsvar med kravene etter Bernkonvensjonen og naturmangfoldloven, slik at Norge bidrar til å sikre at ulv overlever i Skandinavia, både på kort og lang sikt. Målene skal også ta høyde for innavlsproblematikk og ulovlig avliving.

Regjeringen har etter en helhetlig vurdering valgt å legge enten modell 1 eller modell 2 til grunn for det bestandsmåltallet som skal gjelde for ulv i Norge.

Regjeringen vil enten videreføre dagens bestandsmål eller fastsette nytt bestandsmål på 5–8 familiegrupper av ulv i Norge inklusiv grenserevir der det skal være 3 årlige helnorske ynglinger. Gjeldende bestandsmål for ulv definerer både et måltall for ulvebestanden, og samtidig skal dette målet oppnås innenfor ulvesonen. Ynglinger utenfor ulvesonen teller ikke med når man vurderer hvorvidt bestandsmålet er nådd eller ikke.

Regjeringen mener at bestandsmålet for ulv skal fastsettes slik at også eventuelle etableringer utenfor ulvesonen teller med ved vurdering av hvorvidt bestandsmålet er oppnådd eller ikke.

Konsultasjoner med Sametinget og Norske Reindriftsamers Landsforbund

I henhold til konsultasjonsordningen er det gjennomført konsultasjoner med Sametinget og Norske Reindriftsamers Landsforbund om regjeringens forslag til endringer i forvaltningen av ulv. Det er i meldingen tatt inn referat fra konsultasjonsmøtene.