Finansdepartementet legger hvert år frem en melding
om finansmarkedene. Kapittel 2 i årets melding handler om utsiktene
for finansiell stabilitet. Kapitlet inneholder oversikter og vurderinger
av markedsforhold, det makroøkonomiske bildet, risikoutviklingen
og soliditeten i finansinstitusjonene. Kapittel 3 handler om en
helhetlig politikk for finansnæringen. Kapitlet inneholder drøftinger
av struktur og konkurranse i de norske finansmarkedene og norsk
næringslivs tilgang på kapital fra finansforetak og verdipapirmarkedene.
Kapitlet gir også en kort oversikt over noen forhold knyttet til finanssektorens
bidrag til det grønne skiftet, arbeidskraft og kompetanse i finanssektoren,
samt en oversikt over norske finansforetaks virksomhet i utenlandske
finansmarkeder. Kapittel 4 gir en redegjørelse for aktuelle regelverksprosesser
på finansmarkedsområdet. Kapittel 5 gir en oversikt over gjennomførte
regelverksendringer i Norge, og de viktigste konsesjonssakene som Finansdepartementet
og Finanstilsynet har behandlet på finansmarkedsområdet i 2015.
I finansmarkedsmeldingen redegjør Finansdepartementet
for virksomheten til bl.a. Norges Bank og Finanstilsynet i det foregående
år. Kapittel 6 inneholder en omtale av virksomheten til Norges Bank
i 2015 og en vurdering av hvordan pengepolitikken ble utøvd. Kapittel
7 inneholder en omtale av virksomheten til Finanstilsynet i 2015.
Kapittel 8 inneholder en omtale av virksomheten til Folketrygdfondet
i 2015 og kapittel 10 omhandler virksomheten til Det internasjonale
valutafondet (IMF) i 2015.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Lisbeth Berg-Hansen, Tore Hagebakken, Irene Johansen, Marianne Marthinsen,
Torstein Tvedt Solberg og Truls Wickholm, fra Høyre, Solveig Sundbø
Abrahamsen, Svein Flåtten, Sigurd Hille, Heidi Nordby Lunde og Siri A.
Meling, fra Fremskrittspartiet, Hans Andreas Limi, Roy Steffensen
og Kenneth Svendsen, fra Kristelig Folkeparti, lederen Hans Olav
Syversen, fra Senterpartiet, Trygve Slagsvold Vedum, fra Venstre,
Terje Breivik, og fra Sosialistisk Venstreparti, Snorre Serigstad
Valen, tar omtalen til orientering.
Komiteen viser til at det ble
avholdt åpen høring om denne saken 19. mai 2016, der sentralbanksjef
Øystein Olsen var invitert. Referat følger denne innstillingen.
Finanssektoren består av finansinstitusjoner,
finansmarkeder og finansiell infrastruktur. Sektoren tilbyr et bredt
spekter av produkter og tjenester som gjør det mulig å spare eller
låne til bolig, forsikre gjenstander mot skade og personer mot ulykke,
spare til pensjon, gjennomføre betalinger og finansiere næringsvirksomhet. Velfungerende
finansmarkeder er en forutsetning for økonomisk vekst og bidrar
til økonomisk trygghet for den enkelte.
Finansiell stabilitet innebærer at det finansielle systemet
er motstandsdyktig nok til å ta imot innskudd og andre tilbakebetalingspliktige midler
fra allmennheten, formidle finansiering, utføre betalinger og omfordele
risiko på en tilfredsstillende måte. Dette kapittelet vil vise at finansinstitusjonene
i 2015 økte sin evne til å bære tap uten at disse viktige funksjonene
blir alvorlig svekket. Finansinstitusjonene økte også sin evne til
å fungere tilfredsstillende i en periode hvor tilgangen til ny finansiering
er svekket.
Utsiktene til finansiell stabilitet påvirkes
i stor grad av den økonomiske utviklingen utenfor finanssektoren.
Tapene for banker og andre som har fordringer på norske husholdninger
og foretak, har også i 2015 vært små. Som omtalen av det makroøkonomiske
bildet, markedssituasjonen og risikoutviklingen viser, har imidlertid
den økonomiske risikoen for tap på utlån til norske husholdninger
og foretak økt.
Det vises til meldingen for nærmere omtale.
Komiteen viser til
at fallet i oljeprisen siden sommeren 2014 har bidratt til lavere
vekst og økt arbeidsledighet i norsk økonomi. Likevel er ikke norsk
økonomi i krise. Lavere rente har bidratt til å holde veksten i
konsum og investeringer oppe, og svakere krone støtter opp under
produksjonen i bedrifter som konkurrerer mot utlandet, og finanspolitikken
virker nå ekspansivt på økonomien.
Komiteen viser til at pengepolitikken
er førstelinjeforsvaret i konjunkturstyringen, og har respondert
raskt til endringene i norsk økonomi. Både boligprisene og husholdningenes
etterspørsel har holdt seg oppe, samtidig som offentlig etterspørsel
har bidratt til aktiviteten i norsk økonomi. Komiteen understreker
at innretningen av statsbudsjettet og strukturpolitikken må bidra
til omstillingen av norsk økonomi.
Komiteen mener det er viktig
for norsk næringsliv at vi har en solid finansnæring, som kan bidra
med verdiskaping i egen sektor og skaffe finansiering til verdiskapingen
i andre deler av næringslivet. En god tilgang til både egenkapital
og fremmedkapital er en forutsetning for å kunne finansiere de omstillingene
som er nødvendig for norsk næringsliv. Komiteen viser
til at om lag 30 pst. av bankenes utlån er til næringsmarkedet.
Det er fortsatt god kapitaltilgang til lønnsomme prosjekter, selv
om markedet er litt strammere. Fra å være i en særstilling, er norsk
økonomi på vei mot en ny normal der finansnæringen har en nøkkelrolle
for å legge til rette for en slik omstilling.
Komiteen tar for øvrig omtalen
til orientering.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
boligmarkedet lider av strukturelle problemer som følge av manglende regulering,
et skjevt skattesystem samt boligmangel i enkelte pressområder. Dette
medlem er bekymret for den økte gjeldsbelastningen det opphetede
boligmarkedet medfører, spesielt i en tid der mange mister jobben
og økonomien viser klare tegn på nedkjøling. Dette medlem viser til
Scheel-utvalgets utredning (NOU 2014:13) og vil peke på behovet
for en fornuftig skattlegging av eiendom i Norge. Dette medlem mener
dagens organisering av boligmarkedet øker sosiale forskjeller, og
skyver en uakseptabel risiko over på vanlige huseiere.
Dette medlem viser til Meld.
St. 4 (2015–2016) Bedre skatt og forslaget om innføring av merverdiavgift
på finansielle tjenester. Dette medlem ønsker tiltaket
velkommen og ser frem til innføring av merverdiavgift på finansielle tjenester
i 2017. Dette medlem merker seg omtalen av at det
er god kapitaltilgang til lønnsomme prosjekter i Norge, og undrer
seg derfor over hvorfor partene i skatteforliket skrev det motsatte
da de argumenterte mot formuesskatt på aksjer og driftsmidler og
regjeringens forslag om betalingsutsettelse av formuesskatten dersom
den formuende eier selskaper som går i underskudd. Dette
medlem mistenker at det nevnte forslaget er første steget
i et forsøk på å undergrave skattegrunnlaget for formuesskatten og
skulle ønske regjeringen og Stortingets flertall var konsistente
i sin omtale av finansmarkedene og ikke endret den ut ifra hva som passer
dem politisk i den enkelte sak.
Bank- og finanstjenester er en sentral del av
samfunnets infrastruktur. En sunn finansnæring er avgjørende for
finansiell stabilitet, og bidrar til økonomisk vekst, verdiskaping,
produktivitetsvekst og omstilling. En usunn finansnæring vil kunne
bidra til strukturelle utfordringer, finansiell ustabilitet og store
samfunnsøkonomiske utfordringer.
Under behandlingen av Nasjonalbudsjettet 2015 (Meld.
St. 1 (2014–2015)) fattet Stortinget vedtak om å be regjeringen
«fremme forslag om en helhetlig næringspolitikk for finansnæringen som
en del av finansmarkedsmeldingen». I Finansmarknadsmeldinga 2014
(Meld. St. 22 (2014–2015)) pekte regjeringen i kapittel 3 på viktige
trekk ved politikken for det norske finansmarkedet og på hvordan
også andre politikkområder er viktige for rammevilkårene for finansnæringen
i Norge. Meldingen inneholdt bl.a. en drøfting av noen av virkemidlene
myndighetene bruker for å sikre god håndtering av risiko og et godt
kundevern i finansmarkedet, hvordan finanssektoren bidrar til effektiv
ressursbruk i økonomien, og forutsetningene for produksjon av finansielle
tjenester i Norge. I meldingens kapittel 3.6 viste departementet
også til enkelte temaer som ville bli tatt opp i kommende meldinger.
Dette kapitlet inneholder drøftinger av enkelte temaer
i forlengelsen av fjorårets finansmarkedsmelding, bl.a. struktur
og konkurranse i de norske finansmarkedene og norsk næringslivs tilgang
på kapital fra finansforetak og verdipapirmarkedene. Kapitlet inneholder
også en kort oversikt over noen forhold knyttet til finanssektorens
bidrag til det grønne skiftet, arbeidskraft og kompetanse i finanssektoren,
samt en oversikt over norske finansforetaks virksomhet i utenlandske
finansmarkeder. Innledningsvis gis en kort omtale av målene for
finansmarkedspolitikken.
Det vises til meldingen for nærmere omtale.
Komiteen viser til
at velfungerende finansmarkeder er en forutsetning for økonomisk
utvikling og omstilling av norsk økonomi gjennom sin betydning også
for all annen type næringsvirksomhet i Norge. Komiteen mener
det er viktig med en helhetlig næringspolitikk for bransjen, som
ivaretar både kredittvesenet, forvaltningsbransjen, finansiell rådgivning
og fondsmegling samt den rolle forsikringsselskap og pensjonskasser
har som viktige pilarer i det norske velferdssystemet.
Komiteen støtter målet om å redusere
faren for at forstyrrelser i finanssystemet kan svekke vekstevnen
i norsk økonomi. Komiteen ønsker å sikre god soliditet
i finansforetakene, slik at tap eller svakere inntjening ikke forårsaker
eller forsterker tilbakeslag i økonomien. En slik politikk står
i kontrast til den som ble ført i en del land i årene før den internasjonale
finanskrisen, der svake soliditetskrav kombinert med rask vekst
i finanssektoren bidro til økt risiko. Det er viktig å ikke lette
på soliditetskrav mv. for å fremme kortsiktig vekst i finanssektoren.
Komiteen viser til at finansiell
stabilitet innebærer at det finansielle systemet er motstandsdyktig
nok til å ta imot innskudd og andre tilbakebetalingspliktige midler
fra allmennheten, formidle finansiering, utføre betalinger og omfordele
risiko på en tilfredsstillende måte. Meldingen viser at finansinstitusjonene
i 2015 økte sin evne til å bære tap uten at disse viktige funksjonene
blir alvorlig svekket. Finansinstitusjonene økte også sin evne til
å fungere tilfredsstillende i en periode hvor tilgangen til ny finansiering
er svekket.
Komiteen viser til at det er
et stort behov for investeringer i infrastruktur, bl.a. innenfor
kraftforsyning, og at infrastrukturinvesteringer i en del tilfeller
kan være godt egnet til å gi langsiktig og stabil avkastning på
private pensjonsmidler. Komiteen støtter derfor at
regjeringen vil vurdere endringer i regelverket for å legge til
rette for at privat pensjonskapital kan investeres mer i infrastruktur.
Dette må selvsagt veies opp mot kundenes sikkerhet for sine pensjoner.
Komiteen viser til at finansnæringen
lenge har vært langt fremme når det kommer til omstilling og evne
til å utvikle og ta i bruk ny teknologi. Fremveksten av finansiell
teknologi, FinTech, er i ferd med å endre aktørbildet globalt og
derfor også i Norge. Innen betalingstjenester og finansiering kommer
det nye aktører og tjenester utenfor det etablerte finanssystemet. Komiteen mener
at denne utviklingen først og fremst byr på muligheter for den norske
finansnæringen og konkurranse som kommer kundene til gode. Men nye
forretningsmodeller og måter å tilby finansiell tjenesteyting på,
vil også utfordre eksisterende reguleringer, person- og forbrukervern og
betydningen for finansiell stabilitet. Komiteen mener
myndighetene har et ansvar for å legge til rette for innovasjon
og konkurranse innen finansiell tjenesteyting, ikke bare sørge for at
dette ikke skjer på bekostning av soliditets- og sikkerhetskrav
for aktørene, enten tjenesteytingen skjer innenfor eller utenfor
det etablerte og regulerte finanssystemet. Komiteen mener
videre at finansnæringen kan være en nøkkel til å realisere myndighetenes
digitaliseringsstrategi gjennom samarbeid mellom offentlig sektor
for eksempel gjennom bruk av elektroniske ID-tjenester og informasjonsutveksling.
Komiteen tar for øvrig omtalen
til orientering.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Venstre, viser til
at Norge har stor politisk stabilitet, og at Norge blir oppfattet
som en trygg finanshavn i urolige økonomiske tider. EUs kapitalkravsforordning
inneholder en særskilt bestemmelse om lavere kapitalkrav for utlån
til små og mellomstore bedrifter, en såkalt SMB-rabatt. Flertallet viser
til at en SMB-rabatt som ikke er begrunnet i faktiske risikoforhold,
vil kunne ha begrenset virkning for prisingen av lån til små bedrifter,
men i stedet gjøre at bankenes soliditet blir svekket over tid.
Utlånspraksis og utlånsrenter som ikke gjenspeiler risiko, vil også
fort kunne slå tilbake som økte tap i bankene. Flertallet viser
dessuten til at kredittveksten til næringslivet holder seg oppe
og har siden 2012 ligget mellom 3 og 4 pst. Slik situasjonen er
i dag, ser det ut til at det norske kredittmarkedet fungerer godt,
og lønnsomme investeringer fortsatt har god tilgang til finansiering. Flertallet mener
at godt kapitaliserte banker er en forutsetning for god og riktig
utlånsaktivitet, og man skal være svært varsom med å benytte kapitalkravene
til andre målsettinger. Flertallet viser til at SMB-rabatten
opprinnelig var ment som et midlertidig tiltak, men at EU-kommisjonen
nå er i ferd med å vurdere ordningen. Flertallet ber
departementet vurdere hva dette kan bety for norsk finansnærings
konkurransevilkår og norske bankers kapitaldekning.
Flertallet viser til at EØS-regelverket
stiller krav til hvor mye egenkapital bankene må ha når de låner
ut penger til ulike formål. I denne beregningen vektes utlånstallene
i forhold til antatt risiko. For lån til kommuner og fylkeskommuner er
vekten i Norge satt til 20 prosent.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet, mener at dagens vekting gjenspeiler
korrekt risiko ved utlån til kommuner. Lån i obligasjonsmarkedet
(som ikke er omfattet av EUs kapitalkrav) er dyrere for kommuner
enn for staten. Disse medlemmer mener dette nettopp
reflekterer at det er en risiko også forbundet med kommunelån.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ber regjeringen
vurdere om 20 pst. er riktig nivå på vektingen av kommunale lån,
eller om dette særnorske høye nivået medfører unødvendig høye låneutgifter
for kommunene.
Disse medlemmer viser til at
banker og finansinstitusjoner spiller en viktig rolle i økonomien.
De tilbyr betalingstjenester, innskudd og utlån for husholdninger
og bedrifter og forsikring mot «reell» risiko (brann, død, sykdom osv.)
og finansiell risiko (brå prisendringer på valuta, renter, råvarer).
Finansnæringen bidrar med avgjørende finansiell infrastruktur som
skal tjene husholdninger og bedrifter over hele landet og er å regne
som en infrastrukturnæring.
Disse medlemmer understreker
at vi må ha med oss lærdommene fra den internasjonale finanskrisen
i tiden som kommer. Krisen skyldtes at banker, myndigheter, investorer
og husholdninger tillot for stor gjeldsoppbygging og for høy risiko.
Bankene hadde for liten egenkapital. De fikk utvikle komplekse finansielle
produkter som gjorde prisen og risikoen vanskelig å se for investorene,
og de fikk bygge opp store finanskonsern som kunne legge til grunn
at de ville bli reddet av myndighetene om det skulle gå galt. Myndighetene,
med USAs sentralbank i spissen, bar ved til bålet ved å holde rentene
lave over lang tid.
Disse medlemmer er bekymret for
at for mye av midlene i finanssektoren delvis går til spekulative
formål som er privatøkonomisk lønnsomme, men samfunnsøkonomisk ulønnsomme. Likeledes
er det en fare at finanssektoren tar for høye priser for sine tjenester,
på grunn av manglende konkurranse eller manglende åpenhet.
Disse medlemmer viser til at
finanskrisen fikk et mindre omfang i Norge, ikke minst fordi vi
etter bankkrisen på 90-tallet hadde innført strengere reguleringer
enn andre land, blant annet med høyere krav til bankers egenkapital. Særnorske
reguleringer var et fortrinn i møte med krisen, fordi det ga oss
mer solide banker og færre spekulative finansprodukter.
Disse medlemmer viser til at
vi imidlertid også her i landet har store, systemkritiske finanskonsern,
i første rekke DNB. Også her i landet fikk de største bankene trappe
ned på egenkapitalen og tillegge boliglån lavere risikovekter, paradoksalt
nok i takt med stadig høyere boligpriser. Også her fikk kompliserte
produkter utvikle seg til bankenes fordel i møte med vanlige investorer
og forbrukere med mangelfull informasjon.
Disse medlemmer understreker
at en banks kjerneoppgaver er å motta innskudd, yte lån og drive
betalingsformidling. Etter finanskrisen ble det klart at mange banker
internasjonalt hadde tatt høyere risiko enn det som var forenelig
med kjerneoppgavene. Bankene investerte i risikable eiendeler og
drev aktiv forvaltning av egne midler, og de undervurderte risikoen.
Derfor har amerikanske og britiske myndigheter blant annet foreslått
regelverk som skal skille ut verdipapirvirksomheten i egne verdipapirforetak
(hhv. Volcker-regelen og «ring-fencing»).
Disse medlemmer viser til at
norske banker i mindre grad har drevet slik egenhandel og investeringsbankvirksomhet.
Forretningsbankloven § 24 og sparebankloven § 24 sier at bankene ikke
kan plassere mer enn 4 pst. av forvaltningskapitalen i aksjer og
andeler. Bestemmelsene reflekterer en norsk banktradisjon, der bankene ikke
skal være både eiere og långivere til næringslivet.
Disse medlemmer viser imidlertid
til at det ikke er noen kvantitativ begrensning på hva banker kan
holde av risikable, private rentepapirer eller derivater. De fleste
norske banker har rentepapirer, som blant annet fungerer som likviditetsbuffere.
En stor del av norske bankers tap under finanskrisen kom fra rentepapirer
som falt i verdi. En bank som DNB har også en betydelig derivatportefølje.
Norske regler er altså ikke til hinder for at en bank kan ha en
utstrakt verdipapirvirksomhet. Større norske banker driver også virksomhet
som likner på investeringsbankvirksomhet. Bankene bistår kunder
ved utstedelse av rentepapirer og handler aktivt på vegne av seg selv
og kunder.
Disse medlemmer viser til at
selv om verdipapirvirksomheten i norske banker er begrenset i en
internasjonal sammenheng, har virksomheten stor betydning for bankenes
resultater. Norske banker hadde for eksempel et kurstap på 1,2 mrd.
kroner på verdipapirer i 2008 og en verdipapirgevinst på 11,5 mrd.
kroner i 2009. Til sammenlikning utgjorde bankenes netto renteinntekter
i hvert av disse årene om lag 45 mrd. kroner.
Disse medlemmer understreker
at vi ikke har noen garanti for at bankene i fremtiden ikke vil ta
større risiko i verdipapirer eller derivater. I så fall kan en samordning
av verdipapirvirksomhet og tradisjonell bankvirksomhet være uheldig
for finansiell stabilitet. Et knapt mindretall i Finanskriseutvalget,
bestående av Randi Flesland, Jon Hippe, Thore Johnsen, Tore Lindholt,
Stein Reegård, Bent Sofus Tranøy og Karen Helene Ulltveit-Moe, anbefaler
at bankenes adgang til å ta risiko gjennom annen aktivitet enn kjernevirksomheten,
bør avgrenses ytterligere utover det som i dag er nedfelt i norsk
bank- og konsernlovgivning.
På denne bakgrunn vil disse medlemmer fremme
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag som sikrer
at bankenes adgang til å ta risiko gjennom annen aktivitet enn kjernevirksomheten
avgrenses ytterligere ut over det som i dag er nedfelt i norsk bank-
og konsernlovgivning.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Venstre fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sette ned et utvalg som
gis mandat til å foreslå regler og tiltak som kan bidra til at garanterte
fripoliser kan forvaltes på en mer bærekraftig måte. Utvalgets anbefalinger
bør foreligge slik at de kan omtales i finansmarkedsmeldingen for
2016.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet vil videre understreke at det må forutsettes
at samfunnets sikkerhets- og beredskapshensyn ivaretas på en god
måte når det gjelder private pensjonsmidler investert i infrastruktur.
Disse medlemmer viser til at
flere aktører har tatt opp ulike sider ved dagens regelverk for
forvaltning av fripoliser. Disse medlemmer mener
det åpenbart er utfordringer knyttet til bærekraften i fripolisesystemet
og at det er viktig at regjeringen tar dette på alvor.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at Finansdepartementet begrunner forslaget om særlig strenge
norske krav til uvektet kapitaldekning med ønsket om å synliggjøre soliditeten
i den norske finanssektoren og at hensikten ikke er å påføre norske
banker store kostnader i form av behov for oppkapitalisering. Dette
vil likevel bli tilfellet for noen mindre banker dersom kravet om
seks prosent uvektet kjernekapital innføres for alle banker. Dette medlem er
i likhet med Finansdepartementet opptatt av at norsk finanssektor
skal kunne synliggjøre soliditeten sin overfor utlandet, blant annet
fordi man da vil oppnå riktigere og lavere innlånskostnader. Imidlertid
er det i det vesentlige store banker, og spesielt såkalte systemviktige
banker, som er i en posisjon der de kan nyttegjøre seg dette. Dette
medlem oppfatter det som urimelig at små banker skal påføres store
kostnader for å gi større banker en fordel de selv i liten grad
vil nyte godt av. Dette medlem mener av den grunn
at kravet til uvektet kapitaldekning bør settes til seks prosent
for systemviktige banker, mens det bør være fem prosent for ikke-systemviktige
banker. En slik ordning vil også sikre at det er sammenheng mellom
uvektede og vektede krav all den tid systemviktige banker allerede
har strengere vektede krav.
Dette medlem vil også påpeke
at det ut fra hensyn til økonomisk effektivitet og rettferdig konkurranse
både mellom banker og mellom ulike kundegrupper er gunstigere med
vektede enn uvektede kapitaldekningskrav. Hovedsakelig er de uvektede
kravene tenkt som et supplement til de vektede kravene eller som
en sikkerhetsventil for banker som benytter svært lave risikovekter
på sine utlån. Ingen norske banker har operert på en måte som gjør
det rimelig å stille spørsmål ved de risikovekter som benyttes,
og den banken som vil rammes hardest av det nye kravet til uvektet
kapitaldekning, benytter standardmetoden og setter således ikke
sine egne risikovekter. Dette medlem vil påpeke at det
er godt belegg for å hevde at behovet for krav til uvektet kapitaldekning
skriver seg fra forhold utenfor Norge. Dersom kravet til uvektet kjernekapital
settes til seks prosent for alle norske banker, vil dette kravet
likevel bli det førende kravet for en del mindre banker med mindre
diversifiserte låneporteføljer. Det vil også således virke konkurransevridende. Dette medlem antar
at dette neppe har vært intensjonen, og det er derfor viktig at
det uvektede kravet justeres for å hindre eller redusere slike uønskede
virkninger. I det videre arbeidet med å sikre bankenes soliditet
bør det for øvrig legges større vekt på vektede enn på uvektede
krav. I den forbindelse kan det også med fordel gjøres en gjennomgang
både av IRB- og standardmetoden og særlig den utstrakte bruken av
førstnevnte som nå forekommer blant banker i Norge. Det vil som
et ledd i en slik gjennomgang være naturlig å vurdere om dagens
ordning med adgang til IRB-vekting innebærer konkurransevridning
på bekostning av mindre banker og hvordan dette eventuelt kan kompenseres.
Dette medlem vil ellers påpeke
at Kommunalbanken også kan rammes av de nye kravene til uvektet
kapitaldekning. Dette vil i så fall gå utover norske kommuner og
deres adgang til langsiktige lån til rimelige betingelser. Konsekvensen
kan bli at mange kommuner velger å finansiere seg kortsiktig og
dermed med større risiko. For å unngå dette bør Kommunalbanken gis
status som såkalt «promotional bank», slik som tilsvarende låneinstitusjoner
i andre europeiske land. Da vil banken unntas slike krav. I tillegg
bør lån til kommunesektoren i de vektede kravene få såkalt 0-vekt,
slik det også praktiseres i de fleste sammenlignbare land.
Dette medlem vil ellers fremheve
at den såkalte SMB-rabatten i kapitaldekningskravene som Norge nå
er alene om ikke å ha innført, snarest bør gjøres gjeldende også
her i landet. Dette er viktig for å sikre finansieringen av små
og mellomstore bedrifter særlig med tanke på den omstillingen som
nå er nødvendig i næringslivet. SMB-rabatten er et målrettet tiltak
som vil svare på konkrete utfordringer deler av norsk næringsliv
i dag opplever. Bankene oppgir i Norges Banks utlånsundersøkelse
at kapitaldekningskrav er den viktigste grunnen til at man har strammet
inn på næringslån, noe deler av norsk næringsliv og særlig SMB-bedrifter
har fått merke. Det kan således neppe være tvil om at SMB-rabatt
er et virksomt tiltak. Et annet moment som bør vektlegges er, etter dette
medlems syn, at det har oppstått en uheldig konkurransevridning
mellom norske og utenlandske banker, siden utenlandske banker, i motsetning
til norske banker, kan benytte SMB-rabatt på sine utlån til norske
(og utenlandske) bedrifter. I Finanstilsynets rapport «Finansielle utviklingstrekk»
fra november 2015 går det frem at utenlandske banker øker sine markedsandeler for
næringslån betydelig på bekostning av norske banker. Dette må etter dette
medlems syn ses i sammenheng med at SMB-rabatten ikke er innført
for norske banker.
Dette medlem vil for øvrig påpeke
at lokale banker er svært viktig for SMB-bedrifter og deres mulighet
til finansiering og rådgivning. Dette medlem anmoder
om at regjeringen tar hensyn til dette i sine disposisjoner med
tanke på rammebetingelsene for sektoren og særlig med hensyn til
hvordan den nye finansskatten utformes.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Venstre fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen snarest innføre
reduserte kapitalkrav for utlån til små og mellomstore bedrifter
i henhold til EUs kapitalkravregelverk.»
«Stortinget ber regjeringen snarest gjøre nødvendige
endringer slik at vekting av utlån til kommuner settes til 0 pst.»
Komiteens medlem fra Venstre viser
til at finansnæringen er et av de viktigste redskapene for å få
til den omstilling og nyskaping Norge trenger i framtiden. Det er
sterk konkurranse i det norske bankmarkedet, og det er positivt
med utenlandsk konkurranse i det norske utlånsmarkedet, men det
er utvilsomt klare fordeler med en betydelig hjemmehørende banknæring. Dette
medlem vil derfor sterkt understreke at det er viktig med
like konkurranseforhold for norske og utenlandske banker og finansinstitusjoner.
Dette faktum ble også understreket av finansministeren på Finansnæringens
dag 2016 i regi av Finans Norge. På tross av dette er det ingen
tiltak i finansmarkedsmeldingen som tilsier en slik politikk. Snarere
tvert imot. I finansmarkedsmeldingen fastslår departementet nok en
gang at den særnorske reguleringen av kapitalkravene for banker
og kredittinstitusjoner vil bli videreført, uten noen spesiell begrunnelse. Det
er etter dette medlems syn beklagelig at Høyre og
Fremskrittspartiet viderefører denne næringsfiendtlige politikken
i Stortinget, under begrunnelsen at kredittveksten i næringslivet holder
seg oppe og ligger mellom 3 og 4 pst. Dette medlem viser
til at en innføring av SMB-rabatten vil, alt annet like, kunne medføre en
økning av norske bankers og kredittinstitusjoners utlånskapasitet
til små og mellomstore bedrifter med 31 pst. Dette vil ikke minst
være viktig i en tid hvor svært mange bedrifter rapporterer om problemer
med tilgang på lån. Dette medlem viser også til at
EU-kommisjonen nylig har bekreftet at SMB-rabatten blir videreført
i EUs regelverk. Land som Sverige og Danmark har innført disse reduserte
kapitalkravene. Konsekvensen er at konkurranseulempen norske banker
og finansinstitusjoner har, forsterkes og videreføres.
Dette medlem viser til at det
som en del av budsjettavtalen for 2016 ble gjort følgende vedtak:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake i finansmarknadsmeldinga
2016 med en vurdering av kriteriene i EØS-regelverket for vekting
av kommunelån ved beregning av kapitalkrav for banker og forsikringsselskap.»
Dette medlem understreker at
intensjonen i vedtaket var å se på mulighetene for å redusere vektingen
av kommunelån og dermed redusere kostnadene for kommunene. I stedet
for å følge opp denne intensjonen har regjeringen gitt en lang og
teknokratisk redegjørelse for dagens ordning.
Dette medlem viser til at EØS-regelverket klart
slår fast at et lands myndigheter selv kan avgjøre hvilken vekt
som skal tilordnes lån til lokalforvaltningen i landet, enten samme
vekt som for lån til stater, 0 pst., eller 20 pst. Nesten alle EU-land
har 0-vekting av kommunelån. Igjen velger regjeringen og regjeringspartiene strengest
mulig tolkning, med dårligst mulig utfall. Konsekvensen er at norske
kommuner får dyrere lån enn nødvendig og må således kompenseres
over statsbudsjettets utgiftsside. Dette medlem stiller
seg svært undrende til en slik praksis. Det er svært lite som tyder
på at det er risikabelt å låne ut penger til norske kommuner. Det
er et stort paradoks at norske banker kan gi billigere lån til svenske
kommuner enn til norske. Ferske eksempel viser at Bergen kommune betaler
0,42 prosentpoeng mer i rente enn Stockholm på identiske lån og
i samme marked. Samlet sett medfører dagens politikk en helt unødvendig
renteregning til norske kommuner i størrelsesorden 500 mill. kroner
til 1 mrd. kroner.
Dette medlem deler den oppfatning
at det er viktig med solide banker og finansinstitusjoner med en
kapitaldekning og kapitalkrav som sikrer dette. Dette medlem mener
likevel at regjeringen og regjeringspartiene i altfor stor grad
har en holdning om at «strengest mulig er best mulig». Det får utilsiktede
konsekvenser, bl.a. når det gjelder SMB-rabatten som innebærer at
et mulighetsrom om økt utlånsrammer for norske småbedrifter ikke
benyttes. Det gjelder vekting av kommunelån, som medfører en renteregning
i mangehundremillionersklassen til norske kommuner, helt unødvendig,
og spesielt i en situasjon hvor mange kommuner står overfor en betydelig
svikt i skatteinntekter. Dette medlem viser videre
til at Finanstilsynet 31. mars 2016 fremmet et forskriftsforslag
til Finansdepartementet om at norske banker skal ha en uvektet kjernekapital,
såkalt leverage ratio, på 6 pst. Det er dobbelt så høyt som det
kravet EU med stor sannsynlighet innfører. Som beskrevet i finansmarknadsmeldinga
er forslaget nå på høring, men dette medlem varsler
allerede nå sterk skepsis til forslaget. I høringen om finansmarkedsmeldingen
2015 kom det bl.a. fram at et slikt forslag vil ha dramatiske konsekvenser
for bl.a. Kommunalbanken, men også for andre typer banker som f.eks.
Skandiabanken Norge som i all hovedsak har boligutlån til privatkunder (93,6
pst. av samlet utlån).
Dette medlem legger til grunn
at regjeringen påser at kravet om uvektet kapitalandel også tilpasses
de bankene som fokuserer på lavrisikosegmenter i det norske markedet,
slik at det er det risikovektede kapitalkravet som også blir førende
for disse bankene. Dette medlem ber derfor regjeringen
å vurdere å differensiere kravet til uvektet kapitalandel for banker
ut fra forretningsmodell, og eventuelt gjøre unntak for enkeltbanker
som Kommunalbanken, og derigjennom sikre at det er det risikobaserte
kapitalkravet som også blir det førende kapitalkravet for banker
som fokuserer på lavrisikosegmenter. Dette medlem har
merket seg at Norges Bank anbefaler å differensiere kravet mellom
de banker som i regulatorisk forstand er definert som systemviktige
og øvrige banker.
Et differensiert krav etter systemviktighet
og/eller forretningsmodell vil legge til rette for at norske banker
kan stilles overfor strengere krav enn det som foreslås internasjonalt
samtidig som det sikrer at banker som fokuserer på lav risiko, fortsatt
kan være effektive konkurrenter og utfordrere til de større og mer
tradisjonelle bankene, noe som vil være gunstig for konkurransen i
det norske markedet og for norske bankkunder.
Dette medlem viser videre til
at verdien av nordmenns fripoliser var om lag 238 mrd. kroner ved
utgangen av 2015. Det er ingen konkurranse om forvaltning av fripoliser.
Fripoliseinnehavere er i dag låst til en leverandør og får ikke
flytte fripolisen, selv om de måtte ønske det. Dagens lovkrav om
årlig, endelig tildeling av rentegaranti og avkastningsoverskudd
er effektivt til hinder for at fripoliseinnehavere kan få et reelt avkastningsoverskudd
og pensjonsregulering i takt med lønnsveksten. Dette medlem viser
til at et uhensiktsmessig regelverk for forvaltning av fripolisebestanden
bidrar til at norske pensjonister går glipp av store midler. Finanstilsynet har
i likhet med Finans Norge i lengre tid påpekt at regelverket må
endres. Regjeringen synes også på dette punkt å innta en svær rigid
holdning og vil ikke ta de store fripoliseutfordringene inn over
seg. Dette medlem viser til at analysebyrået Menon
konkluderer med at det å gå fra årlig garanti til en sluttgaranti,
vil gi en netto nytte på 16 mrd. kroner (nåverdi i 2014-kroner for
en periode på 20 år).
Departementet har de siste årene jevnlig beskrevet
de viktigste prosessene som er satt i verk for å bedre internasjonal
og norsk finansmarkedsregulering etter den internasjonale finanskrisen, bl.a.
i finansmarkedsmeldingene og i meldingene om nasjonalbudsjettet.
Omtalene i dette kapitlet gir oversikt over sentrale utviklingstrekk i
reguleringen. De konkrete regelverksendringene som ble gjennomført
i 2015 er omtalt i kapittel 5.
Det er iverksatt omfattende prosesser for å
videreutvikle finansmarkedsreguleringen, bl.a. i G20, Det internasjonale
valutafondet (IMF), Baselkomiteen for banktilsyn (BCBS), Financial Stability
Board (FSB), OECD og EU. Regelverksutviklingen i Norge bygger i
stor grad på arbeidet med nye regler i EU, som igjen i stor grad
reflekterer anbefalingene fra bl.a. Baselkomiteen.
Reguleringen av finansmarkedet bør legge til rette
for økonomisk vekst, god markedsatferd og beskytte kundene, særlig
forbrukerne, mot misbruk, og sikre deres rettigheter. Ansvaret for
regler som bidrar til finansiell stabilitet, ligger først og fremst
hos nasjonale myndigheter, og kostnadene ved finansielle ubalanser
rammer i særlig grad økonomien i det aktuelle landet. Det er derfor
viktig at hvert land har tilstrekkelige virkemidler til å sikre
stabilitet i sine finansielle markeder. Departementet vil fortsette
å legge vekt på å benytte det nasjonale handlingsrommet i internasjonale
regelverk, slik at det norske regelverket bidrar best mulig til
solide finansinstitusjoner. Dette vil også støtte opp om konkurranseevnen
til norsk økonomi og til finansinstitusjonene.
Etter etableringen av det europeiske finanstilsynssystemet,
jf. boks 4.1, har EU vedtatt nærmere 200 EØS-relevante rettsakter
på finansmarkedsområdet. De fleste av disse nye rettsaktene inneholder
bestemmelser som bygger videre på forordningene som etablerer de
tre europeiske tilsynsmyndighetene. Det har vært nødvendig å avklare
EØS-tilpasningene til EUs finanstilsynssystem før disse rettsaktene
kan tas inn i EØS-avtalen. Med de EØS-tilpasningene som nå er fremforhandlet,
som redegjort for i Prop. 100 S (2015–2016), ligger det nå til rette for
at det store antallet rettsakter som har «stått på vent», kan innlemmes
i EØS-avtalen. Innlemmelse av alle disse utestående rettsaktene
i EØS-avtalen, og gjennomføring av disse nye EØS-forpliktelsene
i nasjonal rett, må påregnes å ta noe tid. Samtidig vil dette på
noe sikt sikre at det igjen kan etableres rettslikhet i hele EØS
på området finansielle tjenester. Selv om Norge ensidig har innarbeidet
flere nye EU-regler i norsk rett, som for eksempel nye kapitalkravsregler
for banker og nytt regelverk for forvaltere av alternative investeringsfond,
vil innlemmelsen i EØS-avtalen bidra til økt sikkerhet om rammebetingelsene
for norsk finansnæring fremover.
Regelverksarbeidet for norske myndigheter har de
senere årene vært preget av erfaringene fra den seneste internasjonale
finanskrisen, og økt oppmerksomhet om reguleringer som skal bidra til
finansiell stabilitet, herunder hvordan myndighetene best kan bidra
til å sikre soliditeten og likviditeten i banker og andre finansinstitusjoner,
jf. avsnitt 4.2. I forlengelsen av dette har også arbeidet med regler
for håndtering av finansforetak i økonomiske vansker vært sentralt,
jf. avsnitt 4.3.
Også for forsikringsselskap har det over tid
vært arbeidet med nye soliditetsregler, men disse har ikke på samme
måte vært initiert av erfaringene fra finanskrisen. EU har vedtatt
et nytt solvensregelverk for forsikringsselskaper (Solvens II) som
EU-landene har innført med virkning fra 2016. I Norge ble nærmere
solvensregler for forsikringsselskaper fastsatt i forskrifter som
ble satt i kraft 1. januar 2016. Videre har norske myndigheter arbeidet
med soliditetsregler for pensjonskasser og med tilpasningen av det
private tjenestepensjonsmarkedet til folketrygdreformen.
I kjølvannet av den internasjonale finanskrisen har
det også vært arbeidet internasjonalt med å forbedre reguleringen
av kapitalmarkedene for blant annet å styrke investorvernet, samt
å trygge handelen i verdipapirmarkedet med krav til større åpenhet
og nye regulatoriske krav til infrastrukturforetakene, se avsnitt
4.6. Finanskrisen viste at heller ikke nasjonale myndigheter hadde
tilstrekkelig god oversikt over risikoen i markedene. Nye rapporteringskrav
om blant annet OTC-derivater skal bidra til økt åpenhet om finansielle
risikoer.
Etter tiltredelse, ga Juncker-kommisjonen raskt uttrykk
for en ambisjon om å legge til rette for en europeisk kapitalmarkedsunion,
jf. boks 3.3. Nye EU-regler om en kapitalmarkedsunion vil gjennom
EØS-avtalen kunne få innvirkning på det norske kapitalmarkedet.
I tillegg til arbeidet med å sikre soliditeten
og likviditeten til finansinstitusjonene, samt arbeidet med forbedret
kapitalmarkedsregulering, arbeider norske myndigheter bl.a. med
regler som skal forbedre foretaks finansielle og ikke-finansielle
rapportering, jf. avsnitt 4.6 og 4.8, tiltak mot hvitvasking mv.,
jf. avsnitt 4.7, samt ulike initiativ for å styrke forbrukernes
stilling på finansmarkedet, jf. avsnitt 4.9.
Det vises til meldingen for nærmere omtale.
Komiteen tar omtalen
til orientering.
Kapitlet gir en oversikt over de viktigste endringene
i regelverket på finansmarkedsområdet i 2015. Det inneholder også
en omtale av sentrale konsesjoner som ble gitt i 2015, med en kort omtale
av hver enkelt sak.
Endringene i regelverket på finansmarkedsområdet
i 2015 hadde et overordnet mål om å medvirke til finansiell stabilitet
og velfungerende markeder.
Det vises til meldingen for nærmere omtale.
Komiteen tar omtalen
til orientering.
Norges Bank utfører samfunnsoppgaver og forvalter
verdier på vegne av fellesskapet. Gjennom sentralbankvirksomheten
skal Norges Bank fremme økonomisk stabilitet. Norges Bank forvalter
Statens pensjonsfond utland (SPU) på vegne av Finansdepartementet.
Målet for kapitalforvaltningen er å oppnå så høy avkastning som
mulig på midlene i SPU innenfor rammene som de politiske myndighetene
har fastsatt.
Norges Bank skal fremme effektive markeder og et
robust og veldrevet betalingssystem. Banken skal være en pådriver
i arbeidet med å bedre effektiviteten i det norske pengemarkedet,
utføre oppgjørstjenester i betalingssystemet og utstede kontante
betalingsmidler i samsvar med beste internasjonale praksis.
Norges Bank skal være en åpen og veldrevet sentralbank.
Banken skal kommunisere åpent, etterrettelig og gjenkjennelig. Ressursbruken
skal være nøktern og forsvarlig og tilpasset oppgavene til banken.
Norges Banks virksomhet er regulert i lov 24. mai
1985 nr. 28 om Norges Bank og pengevesenet mv. (sentralbankloven).
Loven slår fast at Norges Bank skal være et utøvende og rådgivende
organ for penge-, kreditt- og valutapolitikken. Regjeringen har
fastsatt et inflasjonsmål for pengepolitikken gjennom en forskrift
til sentralbankloven. Banken skal utstede pengesedler og mynt, fremme
et effektivt betalingssystem innenlands og overfor utlandet og overvåke
penge-, kreditt- og valutamarkedene. Loven gir banken mulighet til
å iverksette tiltak som er vanlige eller naturlige for en sentralbank.
Oppgaven Norges Bank har med å forvalte SPU, er
regulert gjennom lov om Statens pensjonsfond og mandat for forvaltningen
av Statens pensjonsfond utland fastsatt av Finansdepartementet.
Det vises til meldingen for nærmere omtale av bl.a.:
Arbeide med finansiell
stabilitet.
Betalingssystemet, sedler og mynter.
Utøvelse av pengepolitikken.
Kapitalforvaltningen.
Komiteen viser til
at regjeringen har satt ned et utvalg for å gjennomgå sentralbankloven
i lys av de store endringene som har funnet sted i bankens oppgaver
siden gjeldende sentralbanklov ble vedtatt i 1985. Utvalget skal
vurdere styringsstrukturen for Norges Bank og forholdet mellom Norges
Bank og statsmyndighetene. Utvalget skal i arbeidet se hen til internasjonal praksis
på området, herunder erfaringer med ekspertkomiteer, og vurdere
om det er hensiktsmessig med tydeligere målformuleringer i loven. Basert
på utredningsarbeidet skal utvalget foreslå eventuelle endringer
i sentralbankloven og styringen med Norges Bank.
Komiteen tar for øvrig omtalen
til orientering.
Finanstilsynet er det sentrale offentlige organet som
fører tilsyn med at finansinstitusjonene følger lover og forskrifter.
Etter finanstilsynsloven § 8 andre ledd skal Finanstilsynet hvert
år gi en melding om virksomheten sin til Finansdepartementet. I
meldingen omtaler Finanstilsynet organisatoriske forhold, regnskap, tilsynsarbeidet
allment og arbeidet på hvert tilsynsområde. Årsmeldingen til Finanstilsynet
er et utrykt vedlegg til denne meldingen.
Finanstilsynet fører tilsyn med banker, finansieringsforetak,
e-pengeforetak, forsikringsselskap, pensjonskasser, verdipapirforetak,
verdipapirfondsforvaltningen, børser og andre regulerte markeder,
oppgjørssentraler og verdipapirregister, eiendomsmeglingsforetak,
inkassoforetak, regnskapsførere og revisorer. I tillegg har Finanstilsynet
kontroll med den finansielle rapporteringen til børsnoterte foretak
og med markedsadferden på verdipapirmarkedet. Finanstilsynet skal
etter finanstilsynsloven se til at de foretak det har tilsyn med
virker på hensiktsmessig og betryggende måte i samsvar med lov og bestemmelser
gitt i medhold av lov og etter den hensikt som ligger til grunn
for foretakenes opprettelse, formål og vedtekter. Tilsynet skal
se til at foretakene ivaretar forbrukernes interesser og rettigheter.
Tilsynet skal granske regnskaper og andre oppgaver fra foretakene
og skal ellers gjøre de undersøkelser som tilsynet finner nødvendig.
Det vises til meldingen for nærmere omtale.
Komiteen tar omtalen
til orientering.
Folketrygdfondet er et statlig særlovselskap
som på oppdrag fra Finansdepartementet forvalter Statens pensjonsfond
Norge (SPN). Styret i Folketrygdfondet er ansvarlig for den operative forvaltningen
av fondet, som er regulert gjennom et mandat fastsatt av departementet.
Målet for forvaltningen er høyest mulig avkastning, målt i norske
kroner og etter kostnader. Finansdepartementet følger opp Folketrygdfondets
forvaltning av SPN, bl.a. gjennom kvartalsmøter.
Folketrygdfondets forvaltning av SPN er nærmere
omtalt i fondsmeldingen for 2015, se Meld. St. 23 (2015–2016) Forvaltningen
av Statens pensjonsfond i 2015. I fondsmeldingen gjør departementet
rede for resultatene i forvaltningen og vurderinger av disse. Folketrygdfondet har
for 2015 rapportert offentlig om forvaltningen av SPN gjennom kvartalsrapporter,
en egen årsrapport og rapportering om eierskapsutøvelsen.
Riksrevisjonen skal følge opp og føre tilsyn
med Finansdepartementets forvaltning av SPN og eierskap av Folketrygdfondet,
jf. riksrevisjonsloven § 9.
Det vises til meldingen for nærmere omtale.
Komiteen tar omtalen
til orientering.
Det internasjonale valutafondet (IMF) ble opprettet
i 1945 og har i dag 188 medlemsland. Norge har vært medlem siden
starten. IMF skal fremme samarbeid om det internasjonale monetære
systemet, styrke finansiell stabilitet globalt og regionalt, og
støtte opp under internasjonal handel. IMFs tre hovedoppgaver er
overvåke økonomien
i medlemslandene for å forebygge økonomiske ubalanser og kriser,
gi teknisk assistanse til medlemslandene,
gi lån til medlemsland som har problemer
med betalingsbalansen.
IMF samarbeider med andre internasjonale organisasjoner
som Financial Stability Board (FSB), Verdensbanken, de regionale
utviklingsbankene og Verdens handelsorganisasjon (WTO). IMF bidrar
også til arbeidet i G20 med å stabilisere og styrke verdensøkonomien.
Det øverste organet i IMF er guvernørrådet,
der alle medlemslandene er representert. Sentralbanksjefen er Norges
guvernør til IMF, med departementsråden i Finansdepartementet som vara.
Det daglige arbeidet ledes av et styre med 24 medlemmer. Norge deler
en styreplass med de andre nordiske og de tre baltiske landene. Landene
i valgkretsen samarbeider tett om hvilke synspunkter som skal fremmes
i styret, og posisjoner og verv går på omgang. Norge hadde styreplassen
fra januar 2013 til januar 2016. Nå har Sverige overtatt for de
neste fire årene. I andre halvår 2015 og første halvår 2016 representerer
Norge valgkretsen i IMFs rådgivende komité av finansministre og
sentralbanksjefer (IMFC). Deretter har Danmark denne posisjonen for
en tilsvarende periode.
Dette kapittelet redegjør for virksomheten til IMF
med vekt på de siste 12–18 månedene, samt noen sentrale spørsmål
det skal tas stilling til i nær fremtid.
Det vises til meldingen for nærmere omtale.
Komiteen tar omtalen
til orientering.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, viser til avsløringene i Panama Papers. Flertallet vil
understreke viktigheten av at Finanstilsynet settes i stand til
å drive effektivt tilsyn med finansinstitusjoner i Norge slik at
eventuell tilrettelegging og medvirkning i skatteunndragelse forhindres
eller avdekkes.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til digitalisering av betalingssystemet i Norge. Dette medlem viser
til utviklingen i blokkjedeteknologi og digital valuta og den britiske
sentralbanks (Bank of England) arbeid med utsteding av en sentralbankkontrollert
digital valuta, såkalt RSCoin. En slik valuta vil kunne minske utbredelsen
av illegale transaksjoner som hvitvasking og skatteunndragelse,
samt gi sentralbanken en helt annen pengepolitisk kontroll over
pengemengden enn i dag.
Derfor fremmer dette medlem følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede innføring
av digitale norske kroner, i første omgang i tillegg til dagens
fysiske valuta.»
Dette medlem viser til avsløringene
i Panama Papers og finansnæringens rolle i å tilrettelegge for og
profitere på skatteunndragelse og aggressiv skatteplanlegging. Dette
medlem mener det trengs nye globale innretninger for å bekjempe
skatteparadis og hemmeligholdsjurisdiksjoner. Derfor fremmer dette
medlem følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen arbeide for opprettelsen
av et globalt, obligatorisk register over finansielle verdier.»
Forslag fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen fremme forslag som sikrer
at bankenes adgang til å ta risiko gjennom annen aktivitet enn kjernevirksomheten
avgrenses ytterligere ut over det som i dag er nedfelt i norsk bank-
og konsernlovgivning.
Forslag fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Venstre:
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen sette ned et utvalg
som gis mandat til å foreslå regler og tiltak som kan bidra til
at garanterte fripoliser kan forvaltes på en mer bærekraftig måte.
Utvalgets anbefalinger bør foreligge slik at de kan omtales i finansmarkedsmeldingen
for 2016.
Forslag fra Senterpartiet og Venstre:
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen snarest innføre reduserte
kapitalkrav for utlån til små og mellomstore bedrifter i henhold
til EUs kapitalkravregelverk.
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen snarest gjøre nødvendige
endringer slik at vekting av utlån til kommuner settes til 0 pst.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 5
Stortinget ber regjeringen utrede innføring
av digitale norske kroner, i første omgang i tillegg til dagens
fysiske valuta.
Forslag 6
Stortinget ber regjeringen arbeide for opprettelsen
av et globalt, obligatorisk register over finansielle verdier.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak:
Meld. St. 29 (2015–2016) – om Finansmarkedsmeldingen
2015 – vedlegges protokollen.
Oslo, i finanskomiteen, den 30. mai 2016
Hans Olav Syversen | Heidi Nordby Lunde |
leder | ordfører |