Fosterhjem er det mest brukte tiltaket for barn
og unge som ikke kan bo sammen med sine foreldre. Når regjeringen
med dette for første gang presenterer en samlet fremstilling av
fosterhjemsomsorgen i Norge, gir det Stortinget anledning til å
drøfte hvordan en viktig bærebjelke i omsorgen for utsatte barn
og unge kan bli bedre. Et sentralt mål med meldingen er å legge
grunnlaget for en videreutvikling og kvalitetsheving av fosterhjemsomsorgen.
Denne meldingen må sees i sammenheng med to andre
store arbeider regjeringen har satt i gang på barnevernsområdet;
kvalitets- og strukturreformen i barnevernet og forslag til ny barnevernslov.
Regjeringens ambisjon er sterkere velferdskommuner.
Å gi mer ansvar og myndighet til kommunene også på barnevernsområdet
er en viktig del av dette arbeidet. Det er derfor satt i gang et arbeid
med å endre ansvarsdelingen i barnevernet mellom stat og kommune.
Målet er et bedre barnevern der flere barn og foreldre får riktig hjelp
til rett tid. En endret ansvarsdeling skal blant annet gi kommunene
økt handlingsrom og sterkere insentiver til tidlig innsats, samt
bidra til at valg av tiltak for det enkelte barn i større grad baseres
på nærhet og bred kjennskap til barnets situasjon. En ny kommunestruktur
vil kunne gi større og mer robuste barnevernstjenester med bedre
forutsetninger for å kunne ivareta et mer helhetlig ansvar.
Regjeringen har også nedsatt et eget utvalg
som skal legge frem forslag til en ny barnevernslov. Målet med å
revidere barnevernsloven er å få til en forenkling. I tillegg skal
lovutvalget vurdere og blant annet komme med forslag til hva som skal
være barnevernets ansvarsområde, samt partsrettigheter og samvær.
Utvalget skal også vurdere en lovfesting av retten til barnevernstiltak.
I denne stortingsmeldingen legges grunnlaget for
å gi kommunene større ansvar på fosterhjemsområdet. Kompetanseheving
og aktiv bruk av faglige anbefalinger er to hovedelementer i meldingen.
Kompetanseheving for kommunalt ansatte barnevernsarbeidere er sentralt
for å sikre god tjenestekvalitet ved større ansvar til kommunene.
Opplæring, veiledning og oppfølging av fosterfamiliene er også viktig,
slik at de kan utføre omsorgsoppdraget på en best mulig måte.
Nasjonale, faglige anbefalinger til bruk for
barnevernsarbeiderne lokalt skal bidra til at barn og unge får en
likeverdig behandling, også når mer myndighet legges til kommunalt
forvaltningsnivå. Faglige anbefalinger er tett knyttet til forsvarlighetskravet,
som ble innført gjennom en ny bestemmelse i barnevernsloven i 2014.
Ny forskning og kunnskap vil danne grunnlag for utvikling av faglige
anbefalinger og dermed innholdet i forsvarlighetskravet.
Stortingsmeldingen er delt inn i tre deler.
Første del presenterer status i fosterhjemsomsorgen og kunnskapsgrunnlaget
for meldingen. I del to drøftes utfordringer og presenteres forslag
til løsninger. Del tre i meldingen tar kort opp implementeringsstrategier,
samt økonomiske og administrative konsekvenser.
Kapittel 1 Innledning gir en kort oppsummering av
vedtak og forutsetninger som Stortinget la til grunn for anmodningen
om at regjeringen utarbeider en stortingsmelding om fosterhjemsomsorgen.
I tillegg omtales relevante mål i regjeringserklæringen som angår
fosterhjemsomsorgen, samt arbeidet med meldingen.
Kapittel 2 Dagens fosterhjemsomsorg – ansvar og
organisering, gir en beskrivelse av de ulike typene fosterhjem som
finnes. Ansvarsdelingen mellom forvaltningsnivåene og mellom de
ulike faglige aktørene som har oppgaver på fosterhjemsområdet, og
hvem som gjør hva, presenteres. I tillegg beskrives gjeldende rett
for barn som trenger fosterhjem, og som har tilknytning til andre
land enn Norge.
Kapittel 3 Utviklingstrekk etter barnevernsreformen
i 2004 omtaler de endringene som har skjedd på fosterhjemsområdet
det siste tiåret. Økt bruk av fosterhjem fremfor institusjon, behov
for mer forsterkning av fosterhjemmene, flere private aktører som
tilbyr fosterhjem, økning i bruk av fosterhjem i slekt og nettverk
og rekrutteringsutfordringer er stikkord for dette kapitlet. I tillegg
omtales samfunnsøkonomiske konsekvenser av tidlig innsats.
Kapittel 4 Fosterhjem i de nordiske land presenterer
status i de nordiske land når det gjelder bruk av fosterhjem versus
institusjon, sier noe om ulik ansvarsdeling mellom kommune og stat og
noe om hvordan man i de ulike land har søkt å utvikle kvaliteten
i fosterhjemsomsorgen.
Kapittel 5 Enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger
oppsummerer status når det gjelder denne gruppen barn og unge. De
spesielle utfordringene enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger
har, blir omtalt. Kapitlet tar også kort opp behovet for fosterhjem
og andre botiltak. Omtale av denne gruppens behov, også for fosterhjem,
vil bli tatt opp i regjeringens integreringsmelding, som kommer
senere i år.
Kapittel 6 Tilsyn, undersøkelser, rapporter
og forskning på fosterhjemsområdet gir en oversikt over viktige
funn i tilsyn og utredninger som har vært foretatt de senere årene.
Spesielt Helsetilsynets landsomfattende tilsyn med kommunenes fosterhjemsarbeid
og Riksrevisjonens undersøkelse av det kommunale barnevernet er
sentrale. I tillegg omtales i dette kapitlet undersøkelser angående
ansvarsforholdet kommune – stat, rammeverk for fosterhjemmene og betydningen
av gode skoleprestasjoner.
Kapittel 7 Hva mener ulike interessenter oppsummerer
innspill og tilbakemeldinger fra ulike organisasjoner og grupper
som har interesser og meninger om fosterhjemsomsorgen. Ungdommer
med erfaring fra barnevernet har blitt tatt med på råd. Både gjennom
møter og en egen work-shop har barnas og ungdommenes stemmer blitt
hørt, og de har levert skriftlige forslag og sitater til meldingen.
Kapittel 8 Rekruttering drøfter utfordringene med
å rekruttere et tilstrekkelig antall fosterhjem og å rekruttere
de riktige hjemmene som kan møte barnas og ungdommens behov. Bruk
av familieråd og rekruttering av fosterhjem i slekt og nettverk
er viktige strategier. Det presenteres konkrete forslag om å utrede
oppretting av en nasjonal oversikt over tilgjengelige fosterhjem og
plikt til å bruke familieråd eller lignende verktøy ved rekruttering.
I tillegg varsles det at et forslag om endret ansvar for rekruttering
av fosterhjem vil bli sendt på høring våren 2016.
Kapittel 9 Opplæring tar opp behovet for god
opplæring av fosterforeldre. God opplæring er en grunnforutsetning
for å få god kvalitet i fosterhjemsomsorgen. Målsettingen er å gjøre
fosterforeldrene godt rustet til omsorgsoppdraget. Det innebærer
at opplæringen både bør inneholde en grunnleggende del og mer spesialisert
opplæring for de som tar imot barn og unge med spesielle utfordringer.
Det foreslås at det innføres et lov- eller forskriftsfestet krav
til at fosterforeldre skal gjennomgå grunnopplæring, i tillegg til
at Bufdir skal utarbeide faglige anbefalinger om innholdet i opplæringstilbudet.
Kapittel 10 Valg og godkjenning av fosterhjem presenterer
en utfordring knyttet til fosterhjemsomsorgen, nemlig uklare ansvarsforhold
mellom kommuner. I dag er ansvaret for å velge rett fosterhjem og
å godkjenne hjemmet i mange tilfeller delt mellom den kommunen som
har avgjort at barnet skal i fosterhjem, og den kommunen der hjemmet
ligger. Hovedhensynet ved valg av fosterhjem er hva som er best
for barnet. Departementet foreslår derfor at hele ansvaret for valg
og godkjenning av fosterhjemmet legges til den kommunen som har
avgjort at barnet skal i fosterhjem.
Kapittel 11 Kartlegging og utredning diskuterer hva
som skal til for å finne riktig tiltak og riktig fosterhjem tilpasset
behovet til det enkelte barn. Grundig kartlegging og utredning av
barnet før valg av tiltak er sentralt. Kapitlet drøfter hvordan kvaliteten
på kartlegging og utredning kan bli bedre, blant annet ved å bruke
institusjon til utredning av behov før barnet flytter i fosterhjem.
Et forslag til tiltak er at det utvikles et nasjonalt system for
kartlegging av barn, som del av et helhetlig kvalitetssystem for
barnevernet. I tillegg fremmes forslag knyttet til videreutdanning
i klinisk utredningskompetanse og hvordan institusjoner i større
grad kan benyttes for å finne riktig omsorgstiltak for det enkelte
barn.
Kapittel 12 Oppfølging av barn, foreldre og
fosterforeldre drøfter oppfølgingen av fosterbarna, deres foreldre
og fosterforeldrene. I dag er det svikt på flere områder knyttet
til kommunenes oppfølging. I kapitlet drøftes hva som skal til for å
gjøre oppfølgingen bedre. Kommunens ansvar for oppfølging av fosterbarna
og fosterhjemmet, og bruk av familievernet i oppfølging av foreldrene
til fosterbarna, blir tatt opp. Lovfesting av kommunens ansvar for
oppfølging, utvikling av faglige anbefalinger, implementering av
aktuelle veiledere og revisjon av internkontrollforskriften er konkrete
tiltak som foreslås på dette området.
Kapittel 13 Rammebetingelser for fosterhjem
tar opp til diskusjon de samlede rammebetingelsene for fosterhjemmene,
både faglige og økonomiske. Betydningen av forsterkning av fosterhjemmene,
og hvilken type forsterkning som er best egnet for å møte barnets
behov, er et av de viktige temaene som diskuteres i dette kapitlet. Hensiktsmessigheten
av at et høyt antall fosterhjem er frikjøpt fra yrkeslivet tas også
opp her, og spørsmålet om fosterforeldres pensjonsrettigheter drøftes.
Regjeringen ønsker ikke at det skal bli mer statlig detaljregulering
av rammebetingelsene for fosterhjemmene, og foreslår derfor enkelte
tiltak som gir kommunal frihet til å bestemme rammebetingelsene
for det enkelte fosterhjemmet, med utgangspunkt i det enkelte barns
behov.
Kapittel 14 Overgangen til voksenlivet presenterer
hovedutfordringene til fosterbarna etter at de er fylt 18 år. Ungdommens
frihet til å avvise hjelp, fosterhjemmets posisjon og hvordan det kan
gis støtte til disse ungdommene slik at de kan mestre overgangen
til en selvstendig voksentilværelse, berøres. Samarbeid mellom barnevernet
og Nav og faglige anbefalinger om oppfølging av ungdom i overgang
til voksenlivet er konkrete tiltak som blir foreslått.
Kapittel 15 Implementeringsstrategier drøfter kort
hva som bør være hovedelementene i en strategi for realisering av
mål og gjennomføring av tiltak Stortinget måtte vedta ved behandling av
denne meldingen. I tillegg omtales de økonomiske og administrative
konsekvensene av forslagene i meldingen.
Barnevernets hovedoppgave er å sikre at alle barn
og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling,
får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, og bidra til at barn
og unge får trygge oppvekstvilkår. Fosterhjem er det mest brukte
tiltaket når oppvekstsvilkårene er slik at barn eller ungdom ikke
lenger kan bo sammen med sine foreldre. Fosterhjem er altså en viktig
bærebjelke i velferdssamfunnets tiltak for de mest utsatte barn
og unge.
En god fosterhjemsomsorg skal sikre at barn
og unge får den omsorg og støtte de trenger for å utvikle sine evner
og bli selvstendige voksne. Det har aldri tidligere blitt utarbeidet
noen samlet oversikt og fremstilling av fosterhjemsomsorgen i Norge
til Stortinget. Den foreliggende meldingen gir derfor for første
gang Stortinget mulighet til å drøfte hvilken plass fosterhjemsomsorgen skal
ha i det fremtidige velferdstilbudet til barn og unge.
Fosterhjemsomsorgen gjelder for alle barn, uavhengig
av barnets kulturelle og religiøse bakgrunn, nasjonalitet og statsborgerskap.
Barnevernloven gjelder frem til fylte 23 år. Det vil si at denne
meldingen omfatter barn og unge som ønsker støtte fra barnevernet
frem til denne alderen.
Regjeringserklæringen har en rekke formuleringer
som gir beskrivelse av mål og retning for barnevernets arbeid. Følgende
punkter omhandler direkte eller indirekte fosterhjemsomsorgen, og
vil på ulike måter bli behandlet i denne meldingen:
Kommuner med nødvendig
kompetanse kan gis et helhetlig faglig og økonomisk ansvar for barnevernstjenesten.
Åpne for at flere barnevernsaktører kan
rekruttere fosterforeldre og styrke støtteapparatet rundt fosterfamiliene.
Gjennomgå balansen mellom institusjons-
og fosterhjemstilbudet og ved behov utrede hvordan fosterhjemsomsorgen
kan styrkes.
Prioritere tiltak som sikrer at barn under
barnevernets omsorg i større grad får vokse opp sammen med sine
søsken.
Bedre muligheten for at barn kan vokse
opp i fosterfamilier med biologisk tilknytning.
Styrke tilsynet med barnevernet.
Gjennomgå reglene om ettervern for å gi
flere en god oppfølging etter fylte 18 år.
For å gi barn i fosterhjem gode utviklingsmuligheter
må barnet bo i et trygt og stabilt fosterhjem som ivaretar barnets
behov. Å sørge for fosterhjem tilpasset barns ulike behov krever
et tilstrekkelig antall differensierte og tilgjengelige fosterhjem.
Det forutsetter også en god utredning av barnets ressurser og behov.
I tillegg må fosterforeldrene få systematisk og jevnlig oppfølging,
samt forutsigbare rammevilkår. Barnevernstjenesten skal jevnlig
følge med på barnets situasjon, gi fosterforeldre nødvendige råd
og veiledning, og gi barnet mulighet til medvirkning og legge til
rette for samtaler med barnet. Barnevernstjenesten skal også følge
opp fosterbarnas foreldre. Kommunene skal føre tilsyn med barns
situasjon i fosterhjemmet. Dette skal til sammen gi grunnlaget for
forsvarlige tjenester til barnets beste og ivareta barnas rettssikkerhet.
Hovedmålet med rekruttering er å rekruttere tilstrekkelige
og riktige fosterhjem. Dette har vært en utfordring i flere år,
til tross for at det nå rekrutteres flere fosterhjem enn noen gang.
Det er særlig vanskelig å finne fosterhjem til enkelte bestemte
grupper, som ungdom, søsken, barn med funksjonsnedsettelser og barn
med minoritetsbakgrunn. Arbeidet med å rekruttere hjem til disse
gruppene må prioriteres. Arbeidet med å rekruttere fosterhjem blant
urbefolkningen og nasjonale minoriteter er også en prioritet. En
ytterligere satsing på bruk av familieråd vil kunne gjøre det lettere
å finne gode hjem i barnets slekt eller nettverk. Regjeringen ønsker
å se nærmere på endring i ansvarsdelingen på fosterhjemsområdet,
blant annet ansvaret for rekruttering. Forslag til endret ansvarsdeling
vil bli sendt på høring våren 2016.
Rekruttering av fosterhjem er en sentral del
av det arbeidet Bufetat og barnevernstjenestene gjør for å finne
gode omsorgstilbud til barn og unge som ikke kan bo hjemme. Selv
om problemstillinger vedrørende ansvarsdelingen for rekruttering
løftes frem i denne meldingen, vil en eventuell konklusjon om endring
av ansvarsforholdene sees i sammenheng med oppgavefordelingen mellom
forvaltningsnivåene på barnevernsområdet generelt.
Det rekrutteres flere fosterhjem enn noen gang. Likevel
har vi behov for flere, og riktige, fosterhjem. Det er særlig behov
for fosterhjem til noen grupper barn. Rekrutteringsarbeidet må i
større grad rettes inn mot å finne hjem til disse gruppene. Et mer
enhetlig system for godtgjøring og forsterkningstiltak vil kunne
bidra til mer forutsigbare rammer for fosterforeldre som har omsorg
for søsken og barn med særlig behov. Dette vil kunne gjøre det lettere
å finne fosterhjem til barn det i dag er vanskelig å finne hjem til.
Bedre kartlegging før valg av tiltak, og bedre oppfølging av fosterforeldre,
vil kunne virke i samme retning.
En samlet oversikt over hvilke fosterhjem som
er tilgjengelig i landet, vil kunne redusere ventetiden for en del
barn som i dag må vente lenge på det rette hjemmet. Det må imidlertid
utredes nærmere hvordan en slik oversikt eventuelt skal innrettes,
samt hvem som skal ha ansvar for at den er oppdatert og hvordan
det kan sikres at alle hjem i oversikten har nødvendig kvalitet.
Økt bruk av familieråd eller andre metoder for nettverkskartlegging
vil styrke arbeidet med å finne fosterhjem i slekt og nære nettverk.
Det vil også kunne gi flere barn en opplevelse av at de har reell
innflytelse når det fattes beslutninger om fosterhjem.
Målene for arbeidet med rekruttering av fosterforeldre
er:
gi kommunene en plikt
til å vurdere bruk av familieråd eller andre verktøy eller metoder
for nettverkskartlegging når barn trenger et fosterhjem
at det utredes om det skal opprettes en
nasjonal oversikt over tilgjengelige fosterhjem
sende på høring forslag om endret ansvar
for rekruttering av fosterhjem, våren 2016. Forslaget konkluderes
i lovproposisjonen om barnevern som er planlagt fremlagt våren 2017.
Målet med opplæring er å gi et godt grunnlag
til alle fosterfamilier slik at de er godt forberedt til å klare
omsorgsoppgaven. Opplæring handler hovedsakelig om å forberede fosterfamilien
best mulig på det å være fosterfamilie. Det kan også handle om hvordan
en styrker kompetansen til familien etter at fosterbarnet har flyttet
inn. Opplæring bør som hovedregel skje før fosterbarnet flytter
inn, men i mange tilfeller, som når barnet flytter til slekt eller
nettverk, er dette vanskelig å få til. En del fosterforeldre har
derfor behov for opplæring etter at fosterbarnet har flyttet inn. Mange
fosterforeldre har også behov for mer spesialisert opplæring. Dagens
grunnopplæring fungerer etter hensikten, men andelen fosterforeldre
som deltar, må økes. For å bidra til at vi i fremtiden har fosterhjem
med god kvalitet, bør det stilles krav til at fosterforeldre deltar
i opplæringen. I tillegg bør alle opplæringsprogrammene inneholde
de samme elementene. Det er derfor behov for faglige anbefalinger
om det nærmere innholdet i opplæringstilbudet.
Fosterforeldre påtar seg et viktig samfunnsoppdrag,
som kan være utfordrende. Opplæring er derfor avgjørende for å få
god kvalitet i fosterhjemsomsorgen. Stadig flere fosterforeldre
deltar på grunnopplæring, men det er fortsatt for mange som ikke
gjør det. Alle fosterforeldre bør delta på kurs, både før barnet
flytter inn og ved behov mens barnet bor i familien. Alle fosterfamilier
må få god kvalitet på opplæringen. Det må derfor stilles krav til
hva opplæringsprogrammene skal inneholde.
Målet for opplæring av fosterforeldre er:
innføre et lov- eller
forskriftsfestet krav til at fosterforeldre skal gjennomgå grunnopplæring
før fosterbarnet flytter inn, eller kort tid etter at barnet har
flyttet inn
at Bufdir utvikler faglige anbefalinger
om det nærmere innholdet i opplæringstilbudet.
Klarere ansvarsforhold ved valg og godkjenning av
fosterhjem kan forebygge tvister mellom kommuner og bidra til å
nå målet om god kvalitet i tilbudet til det enkelte barn. Det er
den kommunen som har bestemt at barnet skal flytte i fosterhjem,
som har ansvaret for å velge rett fosterhjem til barnet (omsorgskommunen).
Den endelige godkjenningen av hjemmet foretas av den kommunen der
fosterhjemmet ligger (fosterhjemskommunen). Mange barn bor i fosterhjem utenfor
sin omsorgskommune. At ansvaret for valg av fosterhjem og godkjenning
er delt mellom to kommuner, gjør at det kan oppstå uenighet mellom
kommunene om fosterhjemmets egnethet. Omsorgskommunen bør derfor
ha det helhetlige ansvaret for valg og godkjenning av fosterhjem.
Det er et overordnet mål at ansvarsforholdene
innen barnevernet er klare og entydige, også mellom kommuner. I
dag er ansvaret for å velge rett fosterhjem og å godkjenne hjemmet
i mange tilfeller delt mellom barnets omsorgskommune og den kommunen
der fosterhjemmet ligger. Det er ofte de samme vurderingene som
skal gjøres, og hovedhensynet er barnets beste. Det er omsorgskommunen
som er nærmest til å vurdere barnets beste, og det bør derfor vurderes
om ansvaret for disse to prosessene skal legges til denne kommunen.
Målet er:
Målet med kartlegging og utredning av barnets situasjon
er å finne riktig tiltak tilpasset det enkelte barns behov. God
kartlegging av barnets ressurser og utfordringer er nødvendig for
å finne det riktige fosterhjemmet og unngå utilsiktede flyttinger.
Det er viktig at barnevernstjenesten lytter til barnet og gir det
mulighet til å medvirke i de beslutningene som tas. En hovedutfordring
er at det ikke finnes en enhetlig eller systematisk måte å kartlegge
barna på før de flytter inn i fosterhjemmet. Det er behov for et
kvalitetssystem for å ivareta dette. I tillegg bør det utredes om
barn med omfattende behov i noen tilfeller bør bo i institusjon
forut for flytting i fosterhjem. Dette kan bidra til at det riktige
fosterhjemmet velges. Det kan også gjøre barnet klar for å flytte
inn i et fosterhjem. God kartlegging og utredning av barn er avhengig
av et godt samarbeid mellom barnevernstjenesten og andre tjenester.
Barnvernstjenesten må ha tilstrekkelig kunnskap om
og forståelse av barnet for å finne det riktige fosterhjemmet og
unngå utilsiktede flyttinger. Grundig kartlegging og utredning av
barnet er avgjørende for å kunne tilrettelegge for en positiv utvikling.
Det er behov for en systematisk måte å kartlegge og undersøke barna
på før de flytter inn i fosterhjemmet. Barns stemme må være en viktig
del i et slikt kartleggingssystem. Bruk av institusjon før barnet
eventuelt flytter inn i et fosterhjem kan bidra til større treffsikkerhet
ved valg av fosterhjem. Det kan også forberede barnet på å flytte
inn i et fosterhjem.
Målet med kartlegging og utredning er:
at det utvikles et
nasjonalt system for kartlegging av barn, som del av et helhetlig
kvalitetssystem for barnevernet
at videreutdanningstilbudet vurderes, inkludert behovet
for fordypning og spesialisering i klinisk utredningskompetanse
at det utredes nærmere om, og eventuelt
hvordan, opphold i institusjon i større grad kan benyttes for å
finne riktig omsorgstiltak til det enkelte barn
utrede hva som er kjennetegn ved best egnet
tiltak, inkludert balansen mellom bruk av fosterhjem og institusjon.
For å gi fosterbarnet et trygt og godt hjem
må barn, foreldre og fosterforeldre få riktig oppfølging. For å
nå dette målet må barnevernstjenesten sørge for at fosterforeldre
får god nok veiledning og støtte, og barnevernstjenesten og tilsynskommunen
må besøke barnet i fosterhjemmet så ofte som nødvendig. De må snakke
med fosterbarnet og dokumentere sine vurderinger samt følge opp barnas
foreldre. Dette gjøres ikke alltid. Det er behov for å tydeliggjøre
kommunens oppfølgingsansvar når barn bor i fosterhjem. I tillegg
er det viktig å utarbeide faglige anbefalinger for hvordan oppfølgingen
kan skje. Kommunens egen styring og ledelse av barnevernstjenesten
er også viktig for å kunne avdekke avvik, og sikre at kommunen ivaretar
sine oppgaver.
God oppfølging av fosterbarn, foreldre og fosterforeldre
er avgjørende for vellykkede fosterhjemsopphold. I dag er det svikt
på flere områder knyttet til kommunenes oppfølging. Det er derfor
behov for å tydeliggjøre kommunens ansvar for oppfølging og hva
som ligger i et slikt ansvar. God ledelse og kontroll innad i kommunen
vil være svært viktig.
Målene med oppfølging er:
å gi fosterbarnet
et trygt og godt hjem
å støtte og hjelpe fosterforeldrene til
å klare omsorgsoppdraget
å hjelpe barnets foreldre til å være foreldre
når barnet deres bor i fosterhjem.
tydeliggjøre kommunens
ansvar for oppfølging av fosterbarn og fosterforeldre i barnevernsloven,
med nærmere utdyping i fosterhjemsforskriften
at Bufdir utvikler faglige anbefalinger
om gjennomføring av besøk i fosterhjemmet, samtaler med barn i fosterhjem,
dokumentasjon av arbeidet og barnevernsfaglige vurderinger. Dette gjelder
også fosterhjem i barnets slekt og nære nettverk
oppdatere og implementere veilederen Oppfølging
av foreldre med barn/ unge plassert i fosterhjem eller institusjon
evaluere ny tilsynsordning
oppdatere og implementere veilederen Tiltaksplaner
og omsorgsplaner i barnevernstjenesten.
For å få tilstrekkelig, riktige og stabile fosterhjem
og hindre at fosterhjem gir opp slik at barna må flytte, må vi se
på alle rammebetingelsene til fosterforeldrene i sammenheng, både
de faglige og de økonomiske. Målet er at fosterforeldre skal få
støtte slik at de klarer oppdraget, ved at forsterkning i større
grad skal skje gjennom økt oppfølging, veiledning og praktisk tilrettelegging heller
enn økt økonomisk godtgjøring og frikjøp. En slik vridning vil også
kunne møte barnas behov bedre. Å avvikle refusjonsordningen kan bidra
til å nå dette målet. Ulik praksis for bruk av økonomiske rammebetingelser
mellom kommunale barnevernstjenester fører til uforutsigbarhet og
misnøye blant fosterforeldrene. Dette må ryddes opp i ved blant
annet å utarbeide faglige retningslinjer for å vurdere forsterkningstiltak.
Det er også behov for en gjennomgang og opprydding av målgruppen
til de ulike fosterhjemmene.
De faglige og økonomiske rammebetingelsene må
ses i sammenheng. For å møte barns behov bedre bør forsterkning
i større grad skje gjennom økt oppfølging, veiledning og praktisk
tilrettelegging, heller enn økt økonomisk godtgjøring og frikjøp.
En slik vridning vil være avhengig av at refusjonsordningen avvikles.
Det er behov for omforent praksis i kommunene for bruk av økonomiske
rammebetingelser. Det er også behov for en gjennomgang og opprydding av
målgruppen til de ulike fosterhjemmene. Dette vil kunne dempe uforutsigbarhet
og misnøye blant fosterforeldre.
Målet med rammebetingelser for fosterhjem er:
at kommunene tilbyr
forsterkning til fosterhjemmene i større grad gjennom styrket veiledning,
oppfølging og annen tilrettelegging, framfor ekstra økonomisk kompensasjon
til fosterhjemmet
at fagdirektoratet utarbeider faglige retningslinjer
for vurdering av forsterkningstiltak ut fra barnets behov og omsorgsoppgavens
omfang, blant annet når frikjøp kan være aktuelt
at kommunene, i samarbeid med KS, utarbeider veiledende
satser for godtgjøring, utgiftsdekning og eventuelt rammeverk for
frikjøp av fosterforeldre fra ordinært arbeid
at refusjonsordningen avvikles, og midlene overføres
til kommunen
at det foretas en gjennomgang av bruken
av de statlige beredskapshjemmene og at tiltaket tydeliggjøres som
et akuttilbud
at det foretas en gjennomgang av bruken
av de statlige familiehjemmene og at tilbudet tydeliggjøres som
et tiltak til barn og unge med stor problembelastning
at eventuell pensjonsordning fortsatt må
avtales mellom kommunen og fosterforeldrene.
Målet med tiltak etter fylte 18 år er at ungdommen
gradvis skal settes i stand til å gå over i en selvstendig voksentilværelse.
Barn i barnevernet må ofte gjennomføre overgangen til voksenlivet tidlig
og over kort tid, i stor kontrast til andre unge i dagens Norge.
Selv om regelverket er tydelig på at barnevernet skal følge opp
unge som ønsker det, også etter fylte 18 år, er det mange som ikke
får den hjelp og støtte de har behov for. Dette betyr at de mest
sårbare unge har dårligere rammer enn andre unge for å bli selvstendige
voksne. Dette er et paradoks når vi samtidig vet at det ofte tar
lengre tid å oppnå gode overganger til voksenlivet for unge med
barnevernserfaring enn for andre ungdommer. Det er stor variasjon
i hvordan barnevernstjenesten følger opp unge. Det er derfor et
behov for faglige anbefalinger og gode eksempler på oppfølgingsarbeid
for denne målgruppen. Det er også behov for mer kunnskap om hvilke
tiltak som virker og kan brukes for å hjelpe unge til å bli selvstendige
voksne.
Lov og retningslinjer legger opp til at unge
i barnevernet skal ha god oppfølging i overgangen til voksenlivet
(opp til fylte 23 år). Forskning og statistikk viser likevel at
mange unge over 18 år i praksis ikke får den hjelpen de har behov
for. Dette kan blant annet skyldes at det er lite spesialisert oppfølgingsarbeid
i barnevernstjenesten og store ulikheter mellom kommunene på dette feltet.
Det er behov for mer kunnskap om hvilke tiltak som virker og kan
brukes. Videre er det behov for faglige anbefalinger og gode eksempler. Dette
for å bidra til å kvalitetssikre tiltaksarbeidet og for å skape
en mer enhetlig praksis på feltet.
Målet med barnevernets oppfølging av unge over
18 år, er:
at Bufdir utvikler
faglige anbefalinger om oppfølging av ungdom i overgangen til voksenlivet
at felles retningslinjer mellom barnevernet
og Arbeids- og velferdsforvaltningen (Nav) blir implementert i tjenestene.
Det er ingen garanti for at forslag som fremmes i
en melding til Stortinget blir realisert. Etter fremleggelse av
meldingen og Stortingets behandling av denne bør det derfor utvikles
en strategi for implementering og realisering av de tiltak og målsettinger
som skal følges opp.
Regjeringens mål er å gi mer ansvar og myndighet
til kommunene. Derfor vil ofte de som arbeider i kommunalt barnevern,
i tillegg til barna og fosterforeldrene, være sluttbrukerne for
de tiltakene som skal realiseres. Mange av tiltakene som foreslås
i meldingen gjelder faglig utviklingsarbeid. I tillegg er det noen
tiltak der krav til deltakelse innskjerpes, og det er noen utredninger
som foreslås gjennomført.
På barnevernsområdet finnes det allerede en
rekke aktører som, på ulike måter, kan tenkes å være delaktige i
implementering av tiltakene i meldingen. Det gjelder Bufdir som
fagdirektorat, og Helsetilsynet og fylkesmannsembetene i egenskap
av tilsynsmyndighet. Fylkesmennene spiller også en sentral rolle
som formidler av råd og veiledning til kommunal barnevernstjeneste. Utdanningsinstitusjoner
og kompetansesentre er viktige samarbeidspartnere når det gjelder
kompetanseheving og formidling av ny kunnskap. Og forskningsmiljøene
er sentrale for produksjon av ny kunnskap.
Når forskning inkluderes her, er det fordi en
ønsker å utvikle et stadig bedre, kunnskapsbasert barnevern. Det
må basere seg på ny, kvalitetsmessig god kunnskap. Deretter vil
ofte denne nye kunnskapen danne grunnlag for faglige anbefalinger
som skal formidles og implementeres lokalt. Det skjer blant annet
gjennom kurs, konferanser og videre- og etterutdanningstilbud. Råd
og veiledning fra embetene til kommunal barnevernstjeneste vil naturlig
nok basere seg på de forannevnte elementene. Og tilsynet med hvordan
kommunal barnevernstjeneste etterlever det som til enhver tid er
anbefalt god praksis, blir et viktig element i å sikre at blant
annet tiltak som gjelder forbedringer i det faglige arbeidet, virkelig
følges opp.
Følgende elementer kan ifølge meldingen være aktuelle
i en implementeringsstrategi:
De konkrete tiltak som foreslås i meldingen,
forutsettes alle gjennomført innenfor de til enhver tid tilgjengelige
budsjettrammer. Enten ved bruk av ordinære ressurser som allerede
er avsatt til utviklingsarbeid, ved omprioritering innenfor de eksisterende
budsjettrammene, eller, ved større kostnader som ikke kan finansieres
gjennom dette, ved tildeling av ressurser i de årlige budsjettene.
Gjennomføring av tiltakene som er foreslått i meldingen vil derfor
måtte tilpasses den økonomiske situasjonen og de prioriteringer som
samlet sett legges til grunn ved utarbeidelse av fremtidige budsjettforslag.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Arild Grande, Hege Haukeland Liadal, Sonja Mandt, og Anette Trettebergstuen,
fra Høyre, lederen Svein Harberg, Kårstein Eidem Løvaas og Mette
Tønder, fra Fremskrittspartiet, Laila Marie Reiertsen og Ib Thomsen, og
fra Kristelig Folkeparti, Geir Jørgen Bekkevold, viser til
at en god barndom varer hele livet, og at barnevernets hovedoppgave
er å sørge for at alle barn og unge får nødvendig hjelp og omsorg
når de trenger det. Barn må sikres gode og trygge oppvekstvillkår,
og der dette ikke er mulig hos biologiske foreldre, er fosterhjem
en mulighet. Komiteen mener det er positivt med en
melding om fosterhjemsomsorgen, og viser til at fosterbarnas egne
erfaringer er tatt med i innspillene. Meldingen er et resultat av
varslet politikk fra regjeringen, men også av Stortingets behandling
av representantforslag Dokument 8:30 S (2013–2014) vedtak nr. 440,
og anmodningsvedtak nr. 47, (2014–2015). Meldingen er, slik komiteen ser
det, regjeringens svar på utfordringene det er for å få til en god
fosterhjemsomsorg.
I Stortingets behandling av Prop. 106 L (2012–2013),
jf. Innst. 395 L (2012–2013), ble det vedtatt 6 overordnede kvalitetsmål
for barnevernet, og disse er fremdeles retningsgivende. Komiteen understreker
at dette ligger til grunn for tilsynsmyndighetenes oppgaver for
oppfølging.
Komiteen vil berømme de mange
fosterforeldre som tar på seg en viktig oppgave for barn, unge,
og for samfunnet. Disse bidrar til en god oppvekst for barn og unge
som trenger det. Komiteen vil understreke at fosterhjemmene trenger
god oppfølging og veiledning, kunnskap og rammevilkår som gjør at
hverdagen fungerer godt. Komiteen vil også presisere
at fosterbarn er som andre barn, og trenger derfor ulike tilbud. Målet
må være tilpasset fosterhjem til den enkelte, stabilitet, omsorg
og ro for fosterbarnet.
Komiteen viser til at bruk av
familie og nære nettverk øker i fosterhjemsomsorgen, og mener det
er positivt der det er mulig og riktig for barnet.
Kommunenes forebyggende arbeid og lavterskeltiltak
kan hindre at barn og unge må flytte i fosterhjem. Komiteen vet
at det gjøres mye bra i mange kommuner, men vil understreke at dette arbeidet
med fordel kan forsterkes. Komiteen vil også peke
på behovet for å lære av hverandres suksesser, og slik oppnå bedre
forebygging.
Komiteen har merket seg at regjeringen
varsler endringer i ansvarsdelingen på barnevernsområdet, knyttet
til målet om å gi nye oppgaver til større kommuner. Dette vil naturlig
nok også kunne påvirke fosterhjemsomsorgen.
Komiteen viser til at bakgrunnen
for meldingen er Dokument 8:30 S (2013–2014) fra representanter
fra Venstre om en helhetlig gjennomgang av fosterhjemsomsorgen. Komiteen vil
også vise til Stortingets anmodningsvedtak nr. 47 (2014–2015) «Stortinget
ber regjeringen prioritere arbeidet med økt rekruttering av fosterhjem,
slik at barn ikke må stå i uforsvarlig lange køer i venting på et
hjem».
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, viser videre til at
Kristelig Folkeparti har fremmet en rekke forslag om forbedringer
i fosterhjemsomsorgen, herunder Dokument 8:39 S (2010–2011) og Dokument
8:81 S (2012–2013). Flertallet vil vise til at Kristelig
Folkeparti i sistnevnte dokument tok til orde for en stabilitetsreform
i barnevernet, der blant annet følgende ble understreket:
«Behovet for stabilitet er helt fundamentalt, spesielt
for barn og unge. Når myndighetene gjennomfører en omsorgsovertakelse,
tar de på seg et stort ansvar for å gi god omsorg og en bedre tilværelse
for barnet. Det innebærer en tilværelse preget av stabilitet og
trygghet og tilknytning til nye omsorgspersoner.
[…]
En
av de store utfordringene barnevernet står overfor, er altså at
barnevernsbarna flytter for mye. Altfor mange ser ut til å mangle
stabilitet og trygg tilknytning. Det synes å være behov for en stabilitetsreform
i barnevernet. Raundalen-utvalget foreslår som ett tiltak for å
redusere ustabilitet i fosterhjemsplasseringene, å opprette en arbeidsgruppe
som får i oppdrag å vurdere en fosterhjemsgaranti med forskrifter.
Tiltak som bør vurderes i garantien er maksimaltid i beredskapshjem
og beredskapsfamilier, egen støtteperson for fosterhjemsplasserte
barn, kartlegging og behandling av psykiske problemer med spesiell
vekt på tidlige traumer, intensivert innsats for tilpasningen det
første året i fosterhjemmet, opprettelse av instans som mottar tidlige
signaler på vansker i fosterhjemmet og sammenstilling av kunnskapsstatus
av internasjonal forskning omkring tiltak som har stabiliserende
effekt. Forslagsstillerne forventer at regjeringen forelegger en
vurdering av utvalgets forslag for Stortinget.
Stortinget
har de siste årene vedtatt lovendringer som skal legge til rette
for mer bruk av adopsjon i barnevernet. Dette kan være et bra tiltak
for økt stabilitet for barna, og forslagsstillerne mener det er
viktig at regjeringen følger utviklingen videre for å se om Stortingets
hensikt oppfylles.
Forslagsstillerne mener følgende
elementer må være sentrale i en stabilitetsreform:
Bedre
oppfølging av fosterhjem, for å forebygge brudd. Forslagsstillerne
mener det er viktig at fosterforeldre blir bedre forberedt og får
mer veiledning og oppfølging underveis.
Mer bruk
av institusjoner for barna med mest krevende behov, som blant annet
barnevernspanelet har pekt på.
Institusjoner og
fosterhjem må knyttes tettere sammen, på den måten som blant annet
en del ideelle institusjoner arbeider.
Økt bruk av
familieråd og barnets slekt/storfamilie som fosterhjem.
Kritisk
vurdering av kriteriene for flytting fra ett fosterhjem til et annet.
Det kommer også mange signaler om at barnevernet har for lav terskel
for å ta barn ut av fosterhjem og starte på nytt, hvis fosterhjemmet
ikke fungerer optimalt.
Det må vurderes om ankemulighetene
for biologiske foreldre etter omsorgovertakelse har blitt for sterke
og hvorvidt dette skaper ustabilitet for barna.
Tilbud
om samlivskurs for fosterforeldre.
Lytte til barn:
Det er viktig at barns rett til å bli hørt respekteres.»
Flertallet viser til at ingen
av forslagene ble vedtatt av Stortinget, men at en samlet opposisjon
voterte for en stabilitetsreform i barnevernet, en handlingsplan
for full fosterhjemsdekning innen 2015, samt et forslag om utvikling
av presis registrering og fullverdig oversikt over omfanget av flyttinger
av barn som er under barnevernets omsorg i Innst. 396 S (2012–2013).
Komiteen vil vise
til at det ifølge meldingen fortsatt er slik at mange fosterbarn
opplever at de blir flyttet til nye fosterhjem flere ganger. De fleste
utilsiktede flyttinger skjer i løpet av de første to årene av barnets
botid i fosterhjemmet. Risikoen for å måtte bytte fosterhjem øker
jo eldre barnet er når det flytter inn første gang. Barn med atferdsproblemer,
helseproblemer og fysisk funksjonsnedsettelse har økt sannsynlighet
for å oppleve flytting. Stabilitet er en viktig forutsetning for
at barn og unge får en positiv utvikling. Internasjonal forskning
indikerer at mellom 20 og 50 pst. av alle fosterhjemsoppdrag ender
med utilsiktet flytting. Tilsvarende viste en norsk studie av 70
fosterbarn at nesten 40 pst. av barna opplevde en eller flere utilsiktede
flyttinger i løpet av en åtteårsperiode. En norsk undersøkelse av
psykiske lidelser blant fosterbarn viste at nesten samtlige av barna
som hadde flyttet mer enn fire ganger, fylte kriteriene for en tilknytningsforstyrrelse.
Hyppig skifte av sosialarbeidere og lite kontakt med saksbehandler
øker også risikoen for at barnet flytter. Faktorer som kan bidra til
at barn opplever stabilitet i fosterhjemmet er å bo i fosterhjem
i slekten, å bo sammen med søsken og tverrfaglig støtte til fosterhjemmet. Komiteen mener
det er avgjørende at denne kunnskapen tas med i det videre arbeidet.
Komiteen viser til
at behovet for flere fosterhjem er økende, og at dreiningen fra
institusjon til fosterhjem bidrar til dette. I tillegg kommer mange
enslige mindreårige asylsøkere som trenger fosterhjem, og det vises
til utfordringen det er å skaffe fosterhjem til større søskenflokker sammen. Komiteen merker
seg at det er flere årsaker til at det er vanskelig å rekruttere
og beholde fosterhjem, og viser til at flere av høringsinstansene
nevner ulikheter i godtgjøring, uforutsigbare rammer og dårlig oppfølging
og veiledning som grunner til at familier velger bort fosterhjemsoppdrag.
Det vises videre til at det varsles om bedre rammevilkår hos private
aktører enn hos de kommunale. Komiteen mener det
er viktig å utvikle rammevilkårene, slik at oppdraget blir enklere
å ta for flere, og at hjemmene blir mer mangfoldige og stabile. Komiteen viser
til at i 2014 ventet 274 barn på fosterhjem, mens det var 587 ledige.
I den sammenheng er det viktig å understreke betydningen av at barn
får det rette hjem, og at det tas hensyn til barnets, foreldrenes
og fosterhjemmets ønsker så langt det er mulig. Komiteen konstaterer
at regjeringen vil utrede om Norge – som Danmark – også bør utvikle
en landsdekkende tilbudsportal over ledig kapasitet innen helse-,
sosial- og omsorgstjenesten med felles nasjonale vurderingskriterier
for kvalitetssikring og godkjenning av fosterhjem.
Komiteen mener det er viktig
at søsken kan bo sammen der det er det beste for barna, noe også Forandringsfabrikken
har tatt til orde for. Det er også viktig å rette oppmerksomhet
særskilt mot å rekruttere fosterhjem som kan ta imot barn med omfattende
hjelpebehov.
Komiteen viser til at rekruttering
av ordinære fosterhjem er viktig, og at mange barn blir for lenge
i beredskapshjem. Komiteen viser til at det har vært
en ønsket utvikling fra institusjon til fosterhjem, men er kjent
med at noen barn trenger opphold i en periode på institusjon, som bør
være tilpasset deres behov. Komiteen vil påpeke at
det da er viktig at rett tilbud gis til rett barn, at barnet følges
nøye opp videre, og at institusjonsoppholdet ikke blir av lengre
varighet enn nødvendig. Komiteen mener det må være en
målsetting at barn under tolv år ikke skal i institusjon, men der
det er nødvendig å plassere så unge barn der, bør dette være særskilte
plasser/institusjoner. Det er nødvendig med mangfold i institusjonene
for å sikre at tilbudet er mest mulig tilpasset, og ikke blande
barn med ulike problemer. Komiteen er kjent med at
det er mangel på kortidsplasser, og mener det også er et viktig supplement
i en helhet.
Komiteen er opptatt av at det
er god kompetanse også på institusjoner, og mener at det bør settes
krav til fagkompetanse. Det er viktig at barn/unge får rett oppfølging,
og får dekket de behov for hjelp og tiltak som behøves.
Komiteen viser til bruken av
SOS-barnebyer som ett tiltak i fosterhjemsomsorgen, og mener det
er positivt å bruke denne type tilbud der barn ikke må flytte om
fosterhjemmet ikke fungere, men der fosterforeldre flytter. Tilbudet
virker stabilt, og komiteen viser til at slike tilbud
også kan være positivt der søskenflokker kan bo sammen.
Komiteen viser til at det brukes
mye tid for kommunene for oppfølging av barn utenfor egen kommune/fylke,
og at det derfor er viktig å rekruttere i egen kommune mest mulig.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at regjeringen åpner for at flere barnevernsaktører skal kunne
rekruttere fosterforeldre, og mener dette skaper mindre mulighet for
kontroll og kvalitetssikring, og at det skaper et nytt marked for
profitt på barn. Disse medlemmer er opptatt av at
kommunene og Bufetat har myndighetsansvaret, og er kjent med at
noen kommuner kjøper både saksbehandlings‑/utredningstjenester,
fosterhjem og oppfølgingstjenester fra private aktører framfor å
bruke egne ansatte. Disse medlemmer viser til rapporten fra
Vista Analyse (2016/16) der det diskuteres lovligheten av privatisering
av barnevernstjenester, der konklusjonen er at det er grunn til
å anta at bruken av private går utover det som er hjemmel i barnevernsloven.
Dette gjelder særlig saksbehandling innenfor kommunal barnevernstjeneste,
jf. kapittel om «Myndighetsutøvelse og barnevernets kjerneoppgaver
er lite egnet for private»,som drøfter
dette. Disse medlemmer viser til at rapporten inneholder flere
eksempler på privatisering av tjenester som det er knyttet sterke
betenkninger til lovligheten av: som at det framkommer at av alle
barnevernstjenester sett under ett, kjøpte nær 50 pst. hjelpetiltak
eller sakkyndige fra private aktører i 2014 eller 2015, 40 pst.
kjøpte undersøkelser eller veiledning av fosterforeldre, 25 pst.
kjøpte oppfølging av barn som er plassert utenfor hjemmet/bistand
til å skrive saksframlegg til fylkesnemnda, mens 10 pst. kjøpte
godkjenning av fosterhjem eller ledelsesfunksjoner. Det er, slik disse
medlemmer ser det, dårlig sammenheng mellom det regjeringen
sier i meldingen om at:
«Bufetat kan imidlertid ikke overlate ansvaret for
oppgavene til private. Private aktører kan blant annet ikke velge
fosterhjem til det enkelte barn, eller foreta den endelige godkjenningen
av et fosterhjem. Organisasjoner kan drive slik virksomhet med tillatelse
fra departementet. En slik tillatelse er ikke gitt.»
Disse medlemmer mener at myndighetsutøvelsen
skal ligge hos offentlige instanser og være et offentlig ansvar,
og mener at denne utviklingen med økt bruk av private aktører innenfor saksbehandling
er uheldig, og særlig er dette alvorlig i tilfeller der det innhentes
opplysninger uten samtykke, jf. barnevernloven § 4-12.
Komiteen viser til
at barn er forskjellige og har ulike behov. Derfor er det viktig
med flere tilbydere også på dette området. Komiteen viser
til undersøkelser som viser at de ideelle og andre private aktører
tilbyr like god kvalitet på sine tjenester, som det offentlige. Komiteen vil
også fremheve viktigheten av at offentlige, ideelle, og andre private
tilbydere sammen utvikler kvaliteten på området. Komiteen viser
også til meldingen, hvor utfordringene på dette området er tatt
opp.
Komiteen viser til at det også
er vansker med å rekruttere tilstrekkelig antall beredskapshjem, og
at mange av disse befinner seg i kommuner langt fra omsorgskommunen.
Det er viktig at det også rekrutteres beredskapshjem i nærkommunene,
slik at barn slipper å flytte langt, dersom det ikke er til det
beste for barnet.
Komiteen er kjent med at det
kan være vanskelig å rekruttere fosterhjem fra andre kulturer, og mener
at her må det gjøres en særskilt innsats. Det er en økning av barn
med annen etnisk bakgrunn, og det er viktig at disse også får et
tilbud som er tilpasset deres behov og kultur.
Komiteen viser for øvrig til
Meld. St. 30 (2015–2016) «Integreringsmeldingen», der regjeringen
understreker at det er utfordrende å finne nok egnede fosterhjem
som kan ta imot enslige mindreårige. Det vises til at dette fører
til lang ventetid, og at det både trengs og også gjennomføres rekrutteringskampanjer.
Komiteen viser til at mange av
enslige mindreårige asylsøkere (EMA) som barnevernet har ansvar
for, er vanskelige å få fosterhjem til, og mange av disse bor i
bofellesskap eller på institusjoner. Komiteen viser
til innspill fra SOS-barnebyer om at reforhandlinger med 3 måneders
intervall er for kort, og at dette ikke skaper stabilitet i omsorgen.
Det er, slik komiteen ser det, viktig for disse barna
med trygghet, tilhørighet og stabilitet, og viser til at en god kommuneøkonomi
er en forutsetning for at kommunene kan stille opp slik de skal.
Komiteen vil vise til at det
i revidert nasjonalbudsjett for 2016 foreslås å gi 3 mill. kroner
til SOS barnebyers prosjekt, «våre nye barn». Komiteen viser
til at bevilgningen gjør det mulig å få erfaring med en ny form
for botiltak for enslige mindreårige flyktninger. SOS barnebyer skal
samarbeide med Asker kommune, men erfaringene fra prosjektet vil
komme alle kommuner til gode. Erfaringene vil bli systematisert
og lagt inn som et nytt alternativ i Husbankens boligsosiale veiviser. Komiteen viser
til at en slik boform vil være bra for barna og gi dem et stabilt hjem
og en god tilknytning til lokalmiljøet.
Komiteen mener at bruken av tvang
innenfor barnevernet og fosterhjemsomsorgen bør gjennomgås. For
barn oppleves tvang som overgrep, og komiteen foreslår
derfor en helhetlig gjennomgang av bruken av tvang når det gjelder barn.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjerningen gjennomgå bruken av
tvang når det gjelder barn innenfor barnevernet og fosterhjemsomsorgen.»
Komiteen viser til at kompetanse
om vold og overgrep kan være mangelfull i særlig mindre kommuner,
og det er viktig at kommunene har nok kompetanse om dette, og sørger
for at ansatte har denne kompetansen.
Noen fosterbarn trenger psykisk oppfølging. Komiteen er
kjent med at tilbudet om psykiske helsehjelp kan variere, og kan
ta tid å få. Det er, slik komiteen ser det, viktig
at det er et tverrfaglige tilbud som ivaretar alle sidene av barnets helse,
og at fosterbarn får den hjelpen de trenger når de trenger det.
Komiteen mener det er viktig
at familier som barnevernet har ansvar for, og som det går bra med,
ikke slippes for tidlig, men får en oppfølging videre for å sikre
at dette fortsetter og lykkes. Gode rutiner og god oppfølging kan
forhindre omsorgsovertakelse på sikt.
Noen barn har vært utsatt for skadelige forhold, og komiteen er
kjent med at også blant unge er det barn som har begått overgrep,
som barnevernet har omsorg for. Komiteen viser til
at Norge ikke har gode nok tilbud til disse unge som har begått
overgrep, og påpeker at det er viktig at disse barna ikke blir plassert
i samme institusjon som andre barn, men får særlig oppfølging og behandling. Komiteen viser
til Sverige der dette er gjort med hell, og ber regjeringen se på hvordan
barn som har begått overgrep, barn med traumer eller barn som har
vært utsatt for overgrep, kan følges bedre opp.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sikre at barn som
har begått overgrep, barn med traumer eller barn som har vært utsatt
for overgrep, følges opp.»
Komiteen viser til at det er
enighet om en opptrappingsplan og viser i denne sammenheng til Innst.
315 S (2014–2015) med konkrete tiltak som innebærer langsiktige
planer med økonomiske forpliktelser over flere år, herunder øremerkede
midler for å styrke tilbudet til barn som lever med vold. Opptrappingsplanene
har som siktemål å legge grunnlaget for en utbedring av bristene
som forekommer i alle ledd. Opptrappingsplanen legger opp til en
styrking av alle ledd i tiltakskjeden. Målet er å skape et helhetlig og
sammenhengende nettverk, der brukerperspektivet hele tiden skal
stå i fokus. Et viktig siktemål med planen er å legge til rette
for en planmessig utbygging av tilbudet til barn som lever med vold. Komiteen viser
videre til at det i revidert nasjonalbudsjett for 2016 meldes at regjeringen
skal legge fram sak om opptrappingsplan høsten 2016.
Komiteen viser til at når et
barn må bo utenfor hjemmet, har Bufetat plikt til å bistå kommunen dersom
kommunen ber om bistand. Bistandsplikten har nær sammenheng med
statens ansvar for institusjonstilbudet, samt Bufetats ansvar for å
rekruttere fosterhjem. Bistandsplikten inntrer først etter at kommunen
har bedt om slik bistand. På fosterhjemsområdet innebærer bistandsplikten
at Bufetat skal ha tilgjengelige fosterhjem. Bistandsplikten gir
Bufetat et ansvar for å bistå kommunen med å finne frem til et egnet
fosterhjem til det enkelte barn. Formålet med bistandsplikten er
å sikre at det til enhver tid finnes et tilgjengelig og egnet tiltak
når et barn må flytte utenfor hjemmet.
Komiteen vil peke på at dette
systemet åpenbart ikke har fungert etter hensikten de siste årene.
Bufetat har i dag ansvar for at det til enhver tid skal finnes et
tilstrekkelig antall fosterhjem i den enkelte region. Selv om Bufetat
har rekrutteringsansvaret, kan også kommunene rekruttere fosterhjem.
Komiteen mener at plikt til å
vurdere bruk av familieråd eller annen nettverkskartlegging, samt
opprettelse av en nasjonal oversikt over tilgjengelige fosterhjem,
er gode forslag inn i det videre rekrutteringsarbeidet. Komiteen støtter regjeringens
forslag til tiltak på disse punktene.
Komiteen vil videre understreke
at fosterforeldres opplevelse av egne rammevilkår også er avgjørende
for rekruttering av fosterhjem. Komiteen antar at
de fleste fosterforeldre er idealister og har som hovedmotivasjon
et ønske om å hjelpe et barn som er i en vanskelig livssituasjon. Fosterforeldrene
er imidlertid avhengige av økonomiske godtgjørelser, ordentlige
rammevilkår, gode kontrakter, god opplæring, veiledning og oppfølging,
avlastning og frikjøp når det er behov for det.
Komiteen viser til at det er
store forskjeller i hvordan fosterhjemmene blir ivaretatt i de ulike kommunene
rundt i Norge, og det er altfor få føringer på hva et fosterhjem
må få av eksempelvis veiledning. Noen fosterhjem får trygg og god oppfølging,
mens andre står svært alene i til dels veldig tøffe situasjoner.
Komiteen viser til at mange fosterforeldre trenger
mer informasjon, opplæring og oppfølging for bedre å forstå og møte
barnets behov. For at fosterforeldre bedre skal kunne hanskes med sin
oppgave, mener komiteen det er nødvendig med tett
oppfølging og veiledning. Det får ikke alle fosterforeldre i dag.
Det kommunale barnevernets kapasitet, ressurser og kompetanse spiller en
viktig rolle for hvordan barn i fosterhjem har det, og man vet at
dette i mange kommuner for tiden er på et utilstrekkelig nivå. Komiteen mener
det er alvorlig både for barn og fosterforeldre når barn flyttes
unødig, og spesielt når dette kan skyldes utilstrekkelig oppfølging
av fosterhjemmet fra barnevernstjenesten. Komiteen vil
peke på at god oppfølging og forutsigbarhet både kan øke rekrutteringen
av fosterhjem og hindre at allerede rekrutterte fosterhjem gir opp. Det
er uheldig at sviktende støtteapparat kan føre til utilsiktede flyttinger
som ofte er en traumatisk hendelse for barnet og i tillegg kan være
en årsak til at fosterforeldrene ikke lenger ønsker å være fosterforeldre. Komiteen ser
med alvor på at dette kan medføre fare for å redusere antall familier
som kan gjøre dette viktige arbeidet, samtidig som behovet for fosterhjem
øker.
Mange fosterforeldre må være hjemme det første året.
Mange må være hjemme lenger også, da barna som trenger fosterhjem
ofte har store behov for noen som er tilgjengelig hele døgnet. I dag
taper mange pensjonspoeng, og har i lang tid akseptert dette. Det
påpekes av mange høringsinstanser at det ikke oppleves rettferdig at
vi som samfunn ber fosterforeldre om å ta på seg et samfunnsansvar,
samtidig som de taper pensjonspoeng, noen over mange år. Når det gjelder
godtgjøringen fosterhjem får, opplever mange det urimelig at når
du må gå ut av jobb, ikke får erstattet lønnen din krone for krone.
I dag må hvert enkelt hjem forhandle med kommunen de skal ta oppdrag
for. Dette skaper urimelige forskjeller. I rekrutteringsarbeidet
er det helt avgjørende at fosterforeldre vet at de vil få en rimelig
økonomisk støtte. Hverdagen må gå rundt også for dem som ønsker
å gjøre denne svært viktige samfunnsinnsatsen. Komiteen vil understreke
at det ikke er meningen at fosterhjem skal tjene seg rike på barns
tøffe start i livet, men det kan heller ikke være meningen at de som
gjør en så viktig jobb for barna og for samfunnet, skal tape penger
på dette.
Komiteen mener fosterfamiliene
trenger bedre og mer forutsigbare forsterkningsordninger, og de
økonomiske rammevilkårene bør kunne demme opp for det tap av inntekt
som plasseringen medfører for fosterfamilien innen en rimelig ramme. Komiteen viser
til at de aller fleste fosterforeldre i utgangspunktet er i ordinært
arbeid, og at fosterhjemsoppdraget ofte innebærer at en av fosterforeldrene
må redusere stillingsprosenten eller være hjemme i en periode for
å ivareta barnets behov. Det ser ut som om de økonomiske rammevilkårene
håndteres svært ulikt fra kommune til kommune, og at det er mangel
på gode nok sosiale rettigheter. Komiteen mener det
er behov for sterkere nasjonale føringer for hele fosterhjemsomsorgen.
Komiteen vil understreke betydningen
av at søsken får bo i samme hjem. Komiteen viser
i denne sammenheng til høringsuttalelsen fra SOS-barnebyer Norge
som peker på at barn i henhold til FNs barnekonvensjon og FNs retningslinjer
for alternativ omsorg har rett til å vokse opp sammen med sine søsken.
En undersøkelse foretatt av SOS-barnebyer viser at seks av ti søsken
skilles ved plassering i fosterhjem i Norge. Regjeringen viser i
meldingen til utfordringene med å finne fosterhjem som ønsker å
ta imot flere barn. Dersom fosterforeldre skal være villige til
å påta seg omsorg for flere barn, må hjemmet få gode rammer og tett
og tilrettelagt hjelp og oppfølging. Komiteen viser
til at SOS-barnebyer understreker at det trengs bedre og mer forutsigbare
rammer for fosterhjem som har omsorg for søsken. Komiteen viser
også til at SOS-barnebyer etterlyser økt kompetanse og mer forskning
på temaet, samt at det slås fast som et gjennomgående prinsipp at
søsken skal holdes sammen i barnevernet, med mindre det kan begrunnes
av hensyn til barnas beste at de bør skilles.
Komiteen viser til at økningen
i antallet enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger som kommer
til Norge setter store krav til arbeidet med å finne tilstrekkelige
og gode omsorgstilbud til det enkelte barn. Barna er svært ulike,
både når det gjelder alder, nasjonalitet, sosial og økonomisk bakgrunn,
kunnskap og kompetanse. De har ulike behov for oppfølging og omsorg, men
de fleste trenger tilhørighet, trygghet og tilgang på voksne som
kan tre inn i foreldrerollen. Flere av barna har traumer fra oppveksten grunnet
skadelig og/eller mangelfull omsorg, vold og overgrep i egen familie.
Barna kan også ha blitt påført traumer fra flukten til Norge. Eksisterende
forskning viser at denne gruppen barn er særlig utsatt for både
somatiske og psykiske lidelser. Komiteen vil peke
på at som en oppfølging av asylforliket fra 19. november 2015 ble
seks av de åtte partiene på Stortinget den 16. desember 2015 enige
om tiltak for integrering av asylsøkere. Det var enighet om følgende punkter
på fosterhjemsområdet:
«– Sørge for et bredt spekter av botilbud med sterk
barnefaglig kompetanse, herunder å vurdere ulike former for bofellesskap,
eksempelvis fosterhjemsordninger, SOS Barnebyer samt benytte folkehøyskoler
der det er ledig kapasitet.
– Legge til rette for
større grad av differensiering av tilbudet med utgangspunkt i den
enkeltes ressurser og behov.
– Arbeide med tiltak
for å rekruttere flere fosterfamilier.
Dette skal
gjøres ved å legge til rette for at det etableres et støtteapparat/veiledningstjeneste
for foreldre som ønsker å være fosterforeldre for barn som får asyl
i Norge.»
Komiteen viser til at Bufetat
ifølge meldingen jobber målrettet med rekruttering av fosterhjem til
enslige mindreårige under 15 år, men rapporterer om lang ventetid
for barna.
Komiteen vil understreke betydningen
av at disse barna blir tatt godt vare på, og viser i denne sammenheng
til at rekruttering av fosterhjem, samt ulike typer bo- og omsorgstiltak
til enslige mindreårige, vil bli en del av regjeringens melding
til Stortinget om integrering som legges fram våren 2016, samt Stortingets
behandling av denne. Komiteen vil i denne sammenheng
be om en vurdering av hvordan alle barn under kommunal omsorg skal
få samme rett til hjelpetiltak i det norske helseapparatet, også
barn som ikke er norske statsborgere.
Komiteen viser til at fosterforeldre
for barn med funksjonsnedsettelser har særlig behov for tett oppfølging
og gode og stabile rammer. Komiteen viser til at
Bufdir i løpet av 2016 skal lage en veileder for barnevernets arbeid
med barn med funksjonsnedsettelser. Komiteen vil understreke
at nasjonale myndigheter må sikre at fosterfamilier med barn med
funksjonsnedsettelser opplever at hjelpeapparatet rundt dem fungerer.
Slik det er i dag, opplever familier at de ulike offentlige instansene
skyver ansvaret over på hverandre når det gjelder finansiering og
tjenester. Noen har gode avtaler gjennom privat barnevern, noen
har ikke. Noen får pensjon, andre får ikke. Noen har kommuner som
greier å betale ombygging av hjemmet, de fleste har ikke. Det oppleves
som det blir tilfeldig om man blir verdsatt som fosterforeldre,
og barna får ikke like vilkår og helhetlig ivaretagelse fra det
offentlige. Komiteen mener fosterforeldre skal slippe
å bruke energien sin på å kjempe mot systemer som ikke fungerer.
Familier som tar på seg ansvaret for barn med funksjonsnedsettelser
må sikres finansiering av nødvendig praktisk tilrettelegging, avlastning,
lønn gradert etter innsats, pensjonsopptjening, sykelønnsordning og
forsikringer, og det må sikres at de møter god og koordinert tilrettelegging
fra det offentliges side.
Komiteen fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sikre fosterfamilier med
barn med funksjonsnedsettelser trygge og forutsigbare rammevilkår
og god og koordinert tilrettelegging.»
Komiteen er enig i
at familieråd og nettverkskartlegging er gode metoder å bruke der
dette er aktuelt, og at det for mange har gitt gode løsninger. Det
er etter komiteens syn, viktig å kartlegge barnets
nettverk, og også å sørge for at barnet får innflytelse i sin egen
sak så langt som råd er, når plassering i fosterhjem er aktuelt.
Komiteen mener det er positivt
å rekruttere i familie og nære nettverk der det er mulig, og viser
til «Vi bryr oss i Horten» og «Våre barn» i Larvik som begge bruker
aktivt familieråd, og har plassert mange barn i godkjente fosterhjem
i nært nettverk med gode tilbakemeldinger. Flere kommuner gjør det
samme, og erfaringer viser at dette skaper stabilitet og gjør at
barn fortsatt kan vokse opp i eget nærmiljø, ha mulighet til kontakt
med biologiske foreldre og familie, og beholde venner. Det er også,
slik komiteen ser det, viktig at annen nær familie
kan ha samvær, der det er anbefalt. Komiteen viser
til at det er lite kunnskap om samværsmuligheter for nær familie,
og spesielt gjelder det der barn er flyttet til andre fosterfamilier
enn i nære nettverk. Dette er viktig at gjøres bedre kjent, for
det er viktig at barn har mulighet for kontakt med nær familie der
det er mulig.
Komiteen viser til at nære nettverk
har økt betydelig de siste årene. Fra 2003 til 2014 økte antallet
barn og unge i fosterhjem med 58 pst., målt ved utgangen av året.
Totalt bor ett av fire barn i slektsfosterhjem. Av barna som første gang
flyttet inn i fosterhjem i løpet av 2014, flyttet hele 44 pst. til
fosterhjem hos barnets slekt eller nettverk. Denne utviklingen henger
ifølge meldingen blant annet sammen med at det har blitt stadig
vanligere å bruke familieråd i forkant av at barna flytter i fosterhjem.
Familieråd mobiliserer familie og nettverk, og øker sannsynligheten
for at man sammen finner muligheter slik at barnet kan flytte til
slektninger eller personer i nære nettverk. Komiteen viser
til at flere studier tyder på at fosterhjem i barnets slekt ofte
er mer stabile, og at barna som bor der får mindre atferdsvansker
og psykiske vansker, sammenlignet med barn som bor i fosterhjem utenfor
slekt og nettverk. Komiteen viser til at forskningen
som er gjort på familieråd, finner få negative effekter ved bruk
av denne metoden. Et betydelig flertall av dem som har deltatt i
et familieråd har positive erfaringer. I en norsk evalueringsstudie
ble foreldrene spurt like etter familierådet om de ville anbefale
metoden for andre. 84 pst. svarte at det ville de absolutt, og når
de ble spurt ett år senere, hadde dette økt til 92 pst. Regjeringen
foreslår i meldingen at det stilles et krav om alltid å vurdere
å holde et familieråd, eller benytte andre verktøy eller metoder for
nettverkskartlegging når barn må flytte i fosterhjem. Komiteen støtter
dette.
Komiteen viser også til at internasjonal
og nordisk forskning viser at fosterforeldre i slekten oftere er
enslige, har dårligere økonomi, lavere utdanning og dårligere helse
sammenlignet med øvrige fosterforeldre. Mange opplever også at fosterhjemsoppdraget
fører til konfliktfylte relasjoner med andre familiemedlemmer. Redsel for
at det vil tolkes som at de ikke egner seg som fosterforeldre, gjør
at de har større vanskeligheter med å kontakte barnevernet når de trenger
hjelp og støtte. Flere nordiske undersøkelser viser også at slektsfosterforeldre
får mindre oppfølging og godtgjøring enn andre fosterforeldre.
Komiteen mener det er avgjørende
at denne kunnskapen tas med i det videre arbeidet, blant annet ved
at også opplæring og veiledning for slektsfosterforeldre styrkes.
Komiteen merker seg
at regjeringen ønsker å overføre rekrutteringsansvaret til kommunene for
å minske barnevernsbyråkratiet. Videre merker komiteen seg
fordelene som er skissert, med mindre utilsiktet brudd, økt rekruttering
i familie/nettverk og bedre oppfølging, men også ulempene med manglende
regionale oversikter over ledige fosterhjem, krevende oppgaver for kommunene
både ressursmessig og økonomisk, og vansker med å finne fosterhjem
i egen kommune. Komiteen viser også til Vista Analyses anbefaling
om at en ansvarsoverføring ikke bør gjøres nå.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Kristelig Folkeparti mener det åpenbart er behov for
forbedringer i dagens system, men mener det er for tidlig å konkludere
nå hvorvidt kommunene bør tillegges et større ansvar på fosterhjemsområdet
enn de har i dag. Det er mange usikre faktorer på det nåværende
tidspunkt, de færreste av dagens barnevernstjenester ser ut til
å være i stand til å påta seg et slikt ansvar med dagens kapasitet,
det pågår forsøk i tre kommuner som skal gi grunnlag for videre beslutninger,
og hele oppgave- og ansvarsfordelingen mellom kommune og stat på
barnevernsområdet er i ferd med å utredes. Disse medlemmer mener
det vil være klokt å avvente det helhetlige arbeidet før det konkluderes
også på fosterhjemsområdet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at Vista Analyse
AS har utført en samfunnsøkonomisk analyse av ulike alternativer
for faglig og økonomisk ansvarsdeling mellom statlig og kommunalt
barnevern, og at denne vil bli sett i sammenheng med oppfølgingen
av fosterhjemsmeldingen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet merker
seg at regjeringen varsler at kommunene skal få mer ansvar i framtidens
fosterhjemsomsorg. Disse medlemmer mener at kommunene
i dag ikke har kapasitet og kompetanse til å overta ytterligere
ansvar slik det er foreslått. Disse medlemmer mener
at disse endringene er en del av regjeringens ønske om at flere
kommuner skal slå seg sammen, og viser videre til at Bufetat nå
fungerer slik intensjonene var etter siste omorganisering. Forhandlinger med
fosterhjem tar tid, og ytterligere pålegg om oppgaver vil kunne
gå ut over den utøvende virksomheten barnevernet skal ha. Disse
medlemmer mener at den kompetansen Bufetat har opparbeidet,
bidrar til smidige løsninger med god kompetanse, og mener at dette
bør fortsette, men det er positivt at det sees på en oversikt over fosterhjem
på nasjonalt nivå. Disse medlemmer mener at det er
viktig at barnet får rett fosterfamilie for å forhindre utilsiktede
flyttinger, og viser til at selv om det i 2014 var 587 ledige fosterhjem,
er ikke alltid fosterfamilienes og barnets behov de samme. Disse
medlemmer viser til at det foregår mye interkommunalt samarbeid
når det gjelder barnevern og saksbehandling, og er av den oppfatning
at det er viktig at miljøene er store nok til å ivareta barna best mulig. Disse
medlemmer viser til at interkommunale tilsyn med fosterhjem
er i bruk i flere kommuner, med stort hell. Regjeringen har varslet
at tilsynsordningen skal evalueres, noe disse medlemmer støtter.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Kristelig Folkeparti viser til barnevernsløftet, som
har gitt barnevernet om lag 1 000 nye stillinger. Disse medlemmer mener
det er nødvendig å fortsette å øremerke midler til ytterligere styrking,
slik at saksbehandlerkapasiteten og kompetansen øker, og dermed
sikrer en god behandling av det enkelte barn. Mange høringsinstanser
melder om at det er for mange saker pr. ansatt, og disse
medlemmer er kjent med at en saksbehandler i perioder kan
ha opptil 40 saker. Dette er, slik disse medlemmer ser
det, ikke tilfredsstillende. Mange av høringsinstansene nevner nettopp
kapasitet og kunnskap som en mangel i en helhetlig kjede. Disse
medlemmer er kjent med at i noen kommuner er tilbudet delt
i to, der utredning og oppfølging ikke har samme ansvarlig, noe disse
medlemmer mener kan være en god måte å fordele ansvaret på
for å skaffe legitimitet og tillit. Disse medlemmer viser
til at noen kommuner har såkalte omsorgsteam, som har ansvar for
oppfølgingen av fosterbarna. Disse medlemmer mener
også at oppfølging av fosterhjemmet nødvendigvis ikke er det samme
som veiledning, og mener at dette bør være adskilt for å sikre et
bedre tilbud og skape tillit.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
at flere ansatte vil kunne bedre dette, og viser til statsbudsjettet
2014, 2015 og 2016 der Arbeiderpartiet foreslo øremerkete midler
til flere stillinger.
Komiteen viser til
at fylkesmennene i landsomfattende tilsyn med barnevernstjenestens
oppfølging av barn i fosterhjem på de områdene som ble undersøkt,
fant lovbrudd og/eller forbedringsområder i 71 av 94 barnevernstjenester.
De 71 barnevernstjenesten representerte 123 kommuner. Statens helsetilsyn
vurderer de samlede funnene som svært alvorlige.
Komiteen viser til at hovedfunnene
i tilsynet var:
Manglende barnevernsfaglige
vurderinger og dokumentasjon.
Lovens krav om fire besøk i fosterhjem
per år ble ikke oppfylt.
Barnets medvirkning ble ikke godt nok ivaretatt.
Fosterforeldrene fikk ikke tilstrekkelig
råd og veiledning.
Ledelse og kontroll var ikke tilfredsstillende.
Komiteen vil påpeke at dette
er alvorlige og uakseptable funn. Også Riksrevisjonen har tidligere
påpekt svakheter ved kommunenes arbeid med å følge opp barn i fosterhjem.
Komiteen mener god
barnevernsfaglig kompetanse for ansatte er viktig for å kunne gi
et godt tilbud, og at det må tilbys gode tilbud når det gjelder
videreutdanning. Komiteen viser til muligheten som
er gitt til etter‑/videreutdanning med betalt vikar, men er kjent
med at det ikke alltid er et lett å sette inn vikar, da mange saker er
komplekse og langvarige. Mange nyutdannede barnevernsansatte settes
i førstelinje, og får stort ansvar tidlig, og komiteen mener kommunene
bør være spesielt opptatt av at kompetanse overføres og har mentorordninger
for å sikre alle ansatte kompetanse og støtte.
Komiteen viser til at barnevernet
i det siste har vært gjenstand for skarp kritikk, særlig internasjonalt. Komiteen vil
i denne sammenheng vise til en forskningsrapport fra Nordlandsforskning, publisert
høsten 2015. Forskningsrapporten, som er blant de mest omfattende
studiene som er gjort av norsk barnevern, har fulgt 715 familier igjennom
flere år. Familiene i undersøkelsen er fra tolv utvalgte kommuner
i Norge. Når foreldrene i undersøkelsen ble spurt om hvilken grad av
tillit de hadde til barnevern i lys av egne erfaringer, oppga 76
pst. at de hadde stor tillit. Komiteen viser til
at dette er et langt høyere tall enn i befolkningen generelt. MMI
har undersøkt befolkningens tillit til barnevernet en rekke ganger,
og andelen som har stor tillit til barnevernet ligger gjennomgående
under 25 pst., ifølge forskningsrapporten. Det har vært noe økt
tillit, den har steget fra 18 til 23 pst. ved en av de siste undersøkelsene,
som ble gjennomført i 2013. Komiteen viser til at
familier med forskjellig grad av involvering fra barnevernets side
deltar som informanter i forskningsrapporten. Blant foreldre som
er blitt fratatt omsorgen for barna, er tilliten noe mindre, men
fortsatt betydelig høyere enn i befolkningen for øvrig: 57 pst.
av foreldre med barn passert utenfor hjemmet uttrykker stor tillit
til barnevernet. Forskerne mener at funnene bryter med forestillingen
om et barnevern der det er stor motstand mellom instans og brukere.
Komiteen viser til at kritiske
medieoppslag ofte er knyttet til enkeltsaker som er alvorlige og som
det er viktig får en ordentlig behandling og at barnevernet lærer
av. Komiteen viser til at negativ omtale i media av enkeltsaker
ofte er en belastning for ansatte og for fosterbarn, og at det ofte
er utfordrende å håndtere enkeltsaker i media for en tjeneste som
både er taushetsbelagt og som av hensyn til personene involvert
ikke bør gi ut for mye informasjon om enkeltsaker.
Komiteen viser til den aktive
tilnærmingen som Fredrikstad kommune har gjort, der de sammen med
media fokuserer på et åpent barnevern ved å invitere befolkningen
i kommunen inn, varsler om farlige trender i ungdomsmiljøene og har
tverrfaglig team på alle skolene, alt for å ufarliggjøre barnevernets
rolle, og for å forebygge. Komiteen viser også til
Stange kommune, der «Stangehjelpen» er et lavterskeltilbud uavhengig
av barnevernet, men er en del av en helhetlig oppfølging, med gode
resultater. Bruk av familiehus/familiens hus, der tverrfaglig hjelp kan
gis, er etter komiteens syn gode, forebyggende tiltak,
og viser til «Almuen» i Sarpsborg som har gode erfaringer med å
samle kompetanse og kunnskap. Slike tiltak gir stabilitet og positive
opplevelser både til barn som er i omsorg, biologiske forelder,
fosterforeldre og ansatte. Komiteen viser til at
opplegg med kunnskapsformidling for fosterforeldre, fosterbarn eller
biologiske foreldre i slike «Familiens hus» kan bidra til bedre
stabilitet og ro for alle.
Komiteen er opptatt
av at fosterhjemmene skal settes i stand til å utføre den oppgaven
de har tatt på seg, og støtter at det innføres lov, eller forskriftsfestet
krav til at fosterforeldre skal gjennomgå grunnopplæring før barnet
flytter inn eller kort tid etter at barnet er flyttet inn. Dette
er også viktig der barnet plasseres i familie/nettverksfosterhjem.
Det er, slik komiteen ser det, også viktig at fosterhjemmet
følges opp videre, får tilbud etter behov og rustes opp for det
viktige oppdraget de tar.
Komiteen viser til at blant annet
«Pride» brukes som opplæring for mange fosterhjem, og er enige med
regjeringen at det skal være obligatorisk med opplæring enten før
eller rett etter at fosterhjemsplassering er gjort. Det er også
viktig at det legges til rette for oppfølging og mer opplæring der
det er behov for det.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
det er en manglende redegjørelse i meldingen for hvorfor og i hvilket
omfang fosterhjem opplever brudd.
Komiteen viser til
at det kan være stort press på fosterhjemmenes biologiske barn og
mangel på fleksible tiltak i samspill mellom fosterhjem og institusjoner. Komiteen viser
til Heggeli barnehjem i Oslo, som er et godt eksempel på hvordan
en kan få til fleksible og godt tilpassede løsninger i et slikt
samspill.
Komiteen vil understreke at god
opplæring er avgjørende for god kvalitet i fosterhjemsomsorgen,
men vil samtidig påpeke behovet for god tilrettelegging og relevante,
lett tilgjengelige opplegg for fosterforeldrene slik at et nytt
lov- eller forskriftskrav ikke hindrer rekrutteringen av gode fosterhjem. Komiteen viser
til at en god tilrettelegging kan innebære at både fostermor og
fosterfar frikjøpes fra arbeid så de kan delta i veiledningsgruppene. Komiteen vil
også vise til at flere etterlyser at kommunal saksbehandler i større
grad enn i dag må prioritere tettere oppfølging av fosterhjemmene,
og at det er et behov for at barnevernstjenesten i kommunene oppretter
en ordning der fosterforeldrene kan få råd og veiledning utover
vanlig arbeidstid.
Komiteen viser til
dagens praksis med delt godkjenning av fosterhjem, og at dette ansvaret nå
ønskes samlet i omsorgskommunen. Komiteen viser til
at det er forslag om at omsorgskommunen skal ha ansvar for valg
og godkjenning av fosterhjem, med begrunnelsen i at de kjenner barnet
best, vet behovet, og som best kan vurdere sammen med barnet egnet
fosterhjem. Komiteen viser til at Barneombudet er
bekymret for sårbarheten i at en kommune har ansvar for alle ledd
i denne prosessen.
Komiteen merker seg
at mange fosterhjem melder at det oppleves at det er for hyppige besøk
og tilsyn i hjemmet, noe som kan være slitsomt å forholde seg til
både for barnet og for fosterforeldrene. Dette kan dreie seg om
opptil 8 tilsyn pr. år fordelt på omsorgskommunen og fosterhjemskommunen,
men komiteen viser at dette kan reduseres i ukompliserte
fosterhjem, slik at dette ikke behøver å være en belastning. Komiteen viser
til svarbrevet fra statsråd Solveig Horne, der dette presiseres
nærmere, og mener at reduksjon i tilsyn bør evalueres kontinuerlig
for å oppnå rett antall tilsyn med kvalitet, der også barnet tas
med på råd om hyppigheten.
Komiteen mener det
er viktig å finne det rette fosterhjemmet til barnet, og at en kartlegging
og utredning derfor er nødvendig. Dette må være systematisk og basert
på faglig skjønn, og barnets medvirkning og synspunkter er viktig
også her. Komiteen er enig i at det må utvikles og implementeres
et nasjonalt system for kartlegging, for å sikre lik kvalitet i
hele landet.
Komiteen viser til at det anbefales
å innføre et kartleggingssystem, som f.eks. «Barns behov i Centrum»,en svensk modell, for barnet før det flytter
i fosterhjem. Komiteen mener det er viktig å bruke
barnas kunnskap om hva som bør kartlegges, og at kartlegging må
skje på andre premisser enn diagnoser. Regjeringen oppfordres til
å ta barnas brukerorganisasjoner med på råd før slike kartleggingsverktøy
tas i bruk.
Komiteen vil understreke betydningen
av grundig kartlegging og utredning av et barn for å forhindre utilsiktede
flyttinger, og at det i denne sammenheng er viktig å vurdere både
institusjoners rolle i kartleggingsarbeidet og hvorvidt balansen
mellom bruk av fosterhjem og institusjon er riktig på ethvert tidspunkt. Komiteen viser
til at Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) over tid
har arbeidet med å utføre en vridning fra bruk av institusjon til
mer bruk av fosterhjem og hjelpetiltak i hjemmet. Vridningen fra
institusjon til fosterhjem medfører at fosterhjemmene tar over mer
kompliserte oppgaver. Komiteen vil understreke at
det er behovet til barnet som må avgjøre hvilke tiltak barnet får. For
mange barn er det et tilbud om fosterhjem som er det beste, for
andre barn er det institusjonstilbud som er behovet. Komiteen vil
derfor peke på at det er viktig at strategien om vridning er til
konstant vurdering. Komiteen vil peke på institusjonens
betydning for barn med særlige utfordringer, samt signaler fra flere
deler av barnevernet om at nedbyggingen av institusjoner har gått
for langt. Resultatet av dette er at fosterforeldre får mer krevende
oppgaver enn de kan håndtere. Dermed blir det nye brudd for barnet, og
sårt tiltrengte fosterhjem blir brukt på barn som i stedet burde
vært på institusjon. Komiteen vil derfor peke på
at det er viktig å understreke at det for enkelte barn fortsatt
vil være behov for gode institusjoner og at dette særlig gjelder
barn med de mest alvorlige atferds- og tilknytningsforstyrrelsene,
men også med tanke på utredningsbehov for å kunne finne de meste egnete
omsorgstiltakene. Komiteen ser det som positivt at
regjeringen vil initiere et utviklingsarbeid om hjelpetilbudet til
barn og unge med sammensatte vansker, jf. omtalen av denne tematikken
under 8.2.5 i meldingen.
Komiteen viser videre til at
Barneombudet i sin høringsuttalelse etterlyser konkrete tiltak som
ivaretar fosterbarns medvirkning ved valg av fosterhjem.
Komiteen mener at
god oppfølging bidrar til at fosterhjem fungerer slik de skal. Både
barn, foreldre og fosterforeldre trenger dette. Det er grunn til
å bekymre seg, slik Fylkesmannens tilsyn viser, når barn ikke tilstrekkelig
høres, når det er manglende barnevernsfaglige vurderinger og dokumentasjon,
manglende besøk av kommunen i fosterhjem og mangel på råd og veiledning
til fosterfamiliene, i tillegg til manglende kontroll og ledelse
i kommunene. Komiteen mener også at det er grunn
til bekymring over de store forskjellene det er i barnevernstjenestens
rutiner i kommunene. Det vises til at det er et lederansvar å følge
med på at tilsynet er godt nok, og komiteen forutsetter
at tilsyns- og dokumentasjonsarbeidet bedres.
Barnas stemme er viktig, og komiteen understreker
at det er viktig at fosterbarna blir hørt også ved tilsyn. Komiteen bifaller
at tilsynsordningen evalueres.
Komiteen mener at ulike former
for oppfølging er nødvendig, og at familievernet kan være et bidrag
til å løse konflikter, gi råd og behandling. Videre er oppfølging
av foreldre viktig, og det bør forskes videre på hvordan organisering
og gjennomføring av samvær oppleves for de involverte, slik at det
kan settes inn rette tiltak.
Komiteen er kjent med at fosterforeldre
har begrenset klageadgang, og ikke er parter i barnevernssaken til
barnet. Komiteen ser fram til lovutvalgets gjennomgang
av partsrettighetene i barnevernssaker, inkludert fosterforeldres
rettigheter, som legges fram i august 2016. Komiteen har
merket seg at dette er årsaken til at disse spørsmålene ikke behandles
i denne meldingen.
Komiteen viser til at barn har
rett til tillitsperson som kan hjelpe til ved konflikter, jf. barnevernloven
§ 8, men viser til at dette ofte ikke brukes nok, eller at det er
uklarheter om bruken. Komiteen mener at dette bør
klargjøres bedre, og brukes slik intensjonen var. Komiteen viser videre
til barnevernlovens, kapittel 2 om medvirkning, og påpeker at det
er viktig at barnet selv er med på de prosesser som skjer i en omsorgsovertakelse
eller plassering.
Komiteen viser til at det er
gjort en multisenterstudie på barn som pårørende, som ble publisert
i 2015, men som ikke er omtalt i meldingen, og savner denne.
Komiteen viser til at også biologiske
barn i fosterhjem kan ha utfordringer med nye søsken, og viser til
at det finnes lite forskning på hva dette betyr for disse. Komiteen mener
at det bør vurderes å forskes videre på dette, og ber regjeringen
bidra til dette.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjerningen sette i gang forskning
på hvordan biologiske barn opplever å være fostersøster/bror.»
Barn som plasseres i fosterhjem har behov for
å kjenne sin egen livshistorie, og det er, slik komiteen ser
det, viktig at alle som er involvert i fosterhjemsplasseringen er
kjent med hvor nødvendig og viktig dette er for barnet, og at dette følges
opp.
Komiteen viser til behandlingen
av Prop. 7 L (2009–2010), jf. Innst. 209 L (2009–2010) der en samlet
komité ønsket mer bruk av adopsjon for varig plassering for å skape
mer ro og stabilitet for barnet, og viser til at samvær kan også avtales
med biologiske foreldre etter adopsjon. Komiteen viser
til at også ved adopsjon kan kommunene bidra økonomisk dersom adopsjon gjennomføres
etter fosterhjemsopphold. Komiteen er kjent med at
fosterbarn som adopteres og barn som er utenlandsadopterte kan ha samme
utfordringer seinere i livet, og trenger mer oppfølging. Komiteen ber
regjeringen se på tiltak for å bedre oppfølgingen av disse, og se på
tiltak som kan settes inn for å forebygge seinere plager.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen se på tiltak som
kan gjøres for hvordan adopterte barn kan få best mulig oppfølging
for å sikre en god oppvekst.»
Komiteen er kjent med at barnevernet
ikke kan gripe inn under mors graviditet uten samtykke, men mener
at barnevernet må kunne gjøre tiltak også under graviditeten for
å forebygge omsorgssvikt. Det er, slik komiteen ser
det, viktig å starte tidlig forebygging for et godt resultat. Komiteen mener
at varslingsplikten for jordmor bør gjennomgås, da jordmor ofte
kan være den første som avdekker muligheter for om tiltak må settes
raskt inn. Komiteen ber derfor regjeringen gjennomgå
loven for å sørge for tidlig hjelp.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen vurdere om også pålagte
tiltak kan settes inn uten samtykke under svangerskap for å sørge
for tidlig hjelp og forebygge omsorgssvikt for nyfødte.»
Komiteen mener at det er viktig
at de biologiske foreldrene får god oppfølging etter omsorgsovertakelse,
og viser til veilederen «Oppfølging av foreldre med barn/ungdom
plassert i fosterhjem eller på institusjon» fra 2009, som skal brukes.
Fosterhjemsplassering er en stor påkjenning for alle involverte,
og det er viktig med gode rutiner og godt samarbeidsklima. For noen
skjer omsorgsovertakelsen frivillig og etter avtale, mens for andre
foreldre er det mer akutt og ufrivillig. Komiteen er
kjent med at samarbeid i etterkant kan være vanskelig for de biologiske
foreldrene, men mener dette er en viktig oppgave for barnevernet
å få til på best best mulig måte for alle. Komiteen mener
også at det bør være en evaluering av samvær for å sørge for at
dette blir best mulig for både barnet og for biologiske foreldre.
Komiteen viser til at familievernet
skal utvikle oppfølgingsmodeller for foreldre som er fratatt omsorgen,
men vil påpeke at det er viktig at familievernkontoret og barnevernstjenestens
ansvar skilles tydelig for å sørge for tillit og godt samarbeid.
Også for fosterforeldre kan brudd i fosterhjemmet
skape sorg og savn, og komiteen mener det er viktig
at fosterforeldre kan få oppfølgingssamtaler eller andre tiltak
som kan gjøre slike brudd lettere.
Komiteen viser til at det innen
familievernet er opprettet ressurskontor i hver region og nasjonale
spisskompetansesentre for familier som opplever vold, familier hvor
det er høy konflikt etter brudd og overfor foreldre som er fratatt
omsorgen for barna sine. Komiteen vil fremheve at
det for barna ofte er viktig å vite at foreldrene blir tatt vare
på selv om de ikke kan bo sammen.
Komiteen mener dette er et viktig
satsingsområde for regjeringen.
Komiteen vil videre påpeke at
Familievernet har mye kompetanse som kan være nyttig og viktig for
fosterforeldre, fosterfamilier og for foreldre som har mistet omsorgen
for barnet sitt. Komiteen vil imidlertid understreke
at Familievernets kapasitet er avhengig av tilgjengelige midler,
og at en forutsetning for håndtering av de ulike oppgavene og ansvarsområdene
forutsetter tilstrekkelig finansiering.
Komiteen viser til at Barneombudet
i sin høringsuttalelse peker på at tettere oppfølging og bedre veiledning
kunne ha redusert tallet på unødvendige flyttinger for barna i fosterhjemmene, og
at Barneombudet anbefaler at barnevernet årlig gir alle fosterforeldre
veiledning om grensesetting.
Komiteen fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen vurdere hvorvidt
alle fosterforeldre årlig bør gis veiledning, blant annet om grensesetting.»
Komiteen viser til
at biologiske foreldre har rett til å anke årlig, i fylkesnemnda
og i tingretten for å få barn tilbake etter omsorgsovertakelse. Dette
er en stor påkjenning for alle involverte parter, spesielt for barna,
og bidrar også til stort ressursbruk i nemnda/rettsapparatet. Komiteen viser
til at kun få saker endres i en slik behandling, og ber regjeringen
se på hvordan dette kan løses bedre, og eventuelt vurdere en lovendring om
maksimal ankemulighet for biologiske foreldre for å sikre barnet
stabilitet, ro og unødvendige flyttinger. Sverige og USA har for
eksempel andre regler og grenser, og praktiserer dette ulikt fra
hva man gjør i Norge. Komiteen mener en bør se på
hva som er god praksis og fungerer best for barna.
Det er også i dag en ubegrenset mulighet
til å skifte advokat for de biologiske foreldrene, noe komiteens
medlemmer fra Arbeiderpartiet er kjent med skaper et marked
som ikke alltid er hensiktsmessig for saken, og kan forlenge den
utilbørlig. Disse medlemmer ber regjeringen utrede
forholdene omkring ankemulighetene og komme tilbake til Stortinget
på egnet måte.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen gjennomgå ankemulighetene
biologiske foreldre har ved omsorgsovertakelse, vurdere løsninger
som sikrer bedre stabilitet og ro for barn, og komme tilbake til Stortinget
på egnet måte i løpet av 2016.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til at regjeringen har nedsatt et utvalg som skal komme med forslag
til modernisering og forenkling av barnevernsloven. Utvalget skal
levere sitt forslag til revidert lov i august 2016. Flertallet mener
det er naturlig å vurdere biologiske foreldres ankemuligheter i forbindelse
med dette lovarbeidet.
Komiteen vil berømme
de mange fosterforeldre som påtar seg den viktige oppgaven det er
å skape et trygt og omsorgsfullt hjem for barn under barnevernets
omsorg. Mange fosterforeldre savner imidlertid partsrettigheter
overfor barn de har hatt omsorg for, som ved flyttinger, samvær og
ankemuligheter ved uønsket flytting fra fosterhjem.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet ber
om at regjeringen gjennomgår fosterforeldres partsrettigheter for
å sikre bedre stabilitet og forutsigbarhet, og viser til Sverige der
fosterforeldre er gitt delvis partsrettigheter.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen gjennomgå fosterforeldres
partsrettigheter for å sikre bedre stabilitet og forutsigbarhet.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
også her til at regjeringen har nedsatt et utvalg som skal komme
med forslag til å modernisere og forenkle barnevernsloven, og at
disse blant annet skal vurdere partsrettigheter for fosterforeldre.
Komiteen viser til
at fosterforeldre er definert som frilansere etter folketrygdloven,
og at godtgjøringen er pensjonsgivende, skattepliktig inntekt. Komiteen merker
seg at regjeringen i meldingen foreslår at pensjonsordninger fremdeles
skal avtales mellom kommunene og fosterforeldrene. Noen høringsinstanser
tar til orde for mer standardiserte løsninger fordi det er ulik praksis
fra kommune til kommune, og fosterhjemmet må forhandle om eventuelle
tillegg eller økt støtte. Komiteen merker seg at regjeringen
ber kommunene å utarbeide veiledende satser for godtgjøring og utgiftsdekning
i samarbeid med KS, og merker seg videre at det foreslås en avvikling
av refusjonsordningen ved forsterkning av fosterhjem, der pengene
overføres til kommunene. Komiteen vil bemerke at en
slik avvikling ikke må gå utover de tiltak som er til beste for
barnet, eller gi et dårligere tilbud til fosterhjemmet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Kristelig Folkeparti merker seg at meldingen varsler
gjennomgang av de økonomiske ordningene. Den kommer ikke med noen
løsninger på dette nå, men viser til at dette fortsatt skal avtales
mellom partene, og at kommunene sammen med KS skal lage veiledende satser
for godtgjøring, utgiftsdekning og eventuelt frikjøp, men at pensjon
fremdeles skal avtales mellom kommunen og fosterforeldre. Disse medlemmer viser
til at i PWC sin utredning anbefaler en fast grunnsats og om dette
bør være en statlig ordning slik Bufdir har anbefalt, og viser videre
til at mange av høringsinstansene etterlyser gjennomgang av rammevilkårene
rundt fosterhjem.
Disse medlemmer viser også til
innspill fra KS der de mener at de økonomiske rammevilkårene for
fosterforeldre bør styrkes slik:
«1. Økning av honorering av fosterforeldre, gjennom
en felles grunnpakke med standardsats som er klart høyere enn dagens
veiledende arbeidsgodtgjøringssats for ordinære kommunale fosterhjem
2.
Grunnpakken består av en konstant og en variabel del
3.
Felles retningslinjer for når og hvordan det skal gis kompensasjon
for tapt arbeidsinntekt utover grunnpakken
4. En
felles kompensasjonsordning for tapt arbeidsinntekt det første året
barnet er plassert, etter en individuell vurdering av barnets behov
5.
Bedrede pensjons- og trygderettigheter for fosterforeldre må løses
på nasjonalt nivå, men KS mener det er behov for å finne gode og
forutsigbare løsninger for fosterforeldrene ift pensjons- og trygdespørsmål.
6.
En justering av utgiftsdekningen til fosterforeldre, samt ytterligere
standardisering av nivået på tilleggsutgifter
KS
mener at en slik styrking av rammevilkårene for fosterforeldre forutsetter
at kommunene settes økonomisk i stand til det. KS mener at en slik styrking
bør prioriteres foran en videre opptrapping av den statlig bestemte
øremerkede opptrappingsplanen for stillinger i barnevernet og statlige
støttefunksjoner.»
Disse medlemmer mener at disse
innspillene bør være en del av det som bør vurderes fra regjeringen.
Disse medlemmer viser til at
fosterhjemmet har kontrakt med barnevernet av privatrettslig karakter. Disse
medlemmer er kjent med at det har skjedd uheldige situasjoner,
der saksbehandlere har hatt stor påvirkning på oppsigelse av avtalen,
og mener at rutiner rundt saksbehandling, flytting og tvister bør
gjennomgås for å sikre at uhensiktsmessig flytting skjer.
Disse medlemmer viser til at
flytting fra fosterhjem skjer ved enkeltvedtak, der en av partene har
sagt opp avtalen. Disse medlemmer mener det bør vurderes
om slike saker bør behandles i fylkesnemnda der det er uenighet
om flytting skal skje, for å sikre at personkonflikter, dårlig avtale
eller dårlig saksbehandling er årsaken til dette.
Disse medlemmer er kjent med
at fosterhjem behandles ulikt, at det er store variasjoner fra kommune
til kommune, og at bedre retningslinjer og felles avtaleverk kunne
ivaretatt dette bedre.
Disse medlemmer viser til at
tilbudet som gis ikke alltid avspeiler barnets behov, og det er
derfor viktig at det foretas en gjennomgang av bruken av familiehjem
og beredskapshjem, samt at det kommer bedre retningslinjer for bruk
av forsterkning.
Disse medlemmer viser til at
vilkår for fosterforeldre som blir uføretrygdet eller får arbeidsavklaringspenger,
kan miste ytelser / få redusert ytelse fra Nav. Disse medlemmer mener
at omsorgsevnen ikke nødvendigvis henger sammen med om fosterforeldre
blir uføretrygdet eller arbeidsledig, og ber regjeringen finne en
løsning på dette.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen gjennomgå regelverket
for fosterforeldre som blir uføretrygdet eller får arbeidsavklaringspenger.»
Komiteen mener det
er avgjørende at fosterhjem både tilbys forsterkning gjennom god veiledning,
oppfølging og annen tilrettelegging, og rimelig økonomisk kompensasjon. Komiteen vil
understreke behovet for frikjøp for fosterforeldre, som møter deres
behov som omsorgspersoner. Komiteen vil vise til
utredningen PwC har gjennomført på oppdrag fra KS og anbefalingene
den inneholder om rimelig og forutsigbar grunnstøtte til alle fosterhjem, kompensasjon
for tapt arbeidsinntekt når barnet har særlige omsorgsbehov, samt
ordning som gir rett til betaling for å være hjemme med fosterbarnet
den første tiden. Komiteen vil understreke at et
av de viktigste insentivene for rekruttering av fosterforeldre er
forsvarlige økonomiske rammevilkår, det er få som vil være villige
til å være fosterforeldre dersom dette medfører et økonomisk tap
eller en situasjon der mangel på tid og kapasitet fører til brudd
og utilsiktet flytting for barnet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Kristelig Folkeparti vil understreke den store etterspørselen
etter et mer enhetlig og forutsigbart system for økonomiske rammevilkår
for fosterhjem. Disse medlemmer er svært usikker
på om forslag om kommunale veiledende satser, avvikling av refusjonsordningen,
samt fortsatt individuelle avtaler om eventuell pensjonsordning
vil gi tilfredsstillende løsninger.
Disse medlemmer viser til at
det over tid har vært store forventninger til at regjeringen gjennom
denne stortingsmeldingen skulle komme til Stortinget med forslag
til bedre rammebetingelser for fosterforeldre. Det pekes av mange
på behov for økt generell godtgjøring og utarbeiding av felles nasjonale
retningslinjer for hva som utløser forhøyet godtgjøring.
Komiteen viser til
at det pekes på store kommunale forskjeller og forhandlingssituasjoner som
ofte er belastende for relasjonen mellom kommunal saksbehandler
og fosterhjemmet. Det pekes videre av mange på behov for at den
økonomiske kompensasjonen ved fullt frikjøp fra inntektsgivende
arbeid må stå i forhold til gjeldende arbeidsinntekt.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at KS i sin høringsuttalelse
er tydelig på at en betraktelig økning av satsene for godtgjøring
til fosterforeldre er en nødvendig forutsetning for å rekruttere
og beholde et tilstrekkelig antall gode fosterhjem, i tillegg til
regjeringens forslag om forutsigbare økonomiske rammer og tettere
oppfølging av fosterforeldre. Disse medlemmer vil
også peke på at KS ser det som en forutsetning for en eventuell
strukturreform der kommunene tar et mer helhetlig ansvar for fosterhjemsomsorgen,
at fosterhjemmene i forkant er sikret gode økonomiske rammevilkår
og bedre oppfølging av fosterforeldrene. KS understreker at økonomisk
forsterkning ikke kan erstattes av tettere oppfølging:
«Selv om fosterforeldrene får forsterkning gjennom
økt oppfølging og veiledning fra barneverntjenesten, vil det fortsatt
være barn som i perioder trenger at fosterforeldre reduserer/tar permisjon
fra sitt ordinære arbeid. Dette vil særlig være aktuelt det første
året barnet er plassert, men kan også bli aktuelt senere i forløpet.»
Komiteen viser videre
til at KS i sin høringsuttalelse etterlyser at regjeringen finner
fram til ordninger som kan skape en tryggere økonomisk situasjon
for fosterforeldrene når det gjelder deres rettigheter etter folketrygden
og fosterhjemsgodtgjøringen. KS er også tydelig på at det er urealistisk
å forvente at den enkelte kommune kan prioritere innenfor egne rammer
pensjonsordninger som er individuelt avtalt mellom kommunen og fosterforeldrene.
Komiteen fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag for Stortinget
som sikrer likeverdige økonomiske rammevilkår for fosterforeldre
i kommunale fosterhjem.»
«Stortinget ber regjeringen utrede fosterforeldres
pensjonsvilkår med siktemål om at fosterforeldre ikke skal tape
på å være frikjøpt på grunn av barnets ekstra behov for omsorg og
oppfølging.»
Komiteen vil videre påpeke at
flere høringsinstanser mener fosterhjemskontraktene er for lite forpliktende,
gir for dårlige rettigheter for fosterforeldrene og i for liten
grad sikrer barnet en formell tilknytning til fosterhjemmet.
Komiteen fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen om en full gjennomgang
av fosterhjemskontraktene, og komme med en løsning som gir større
forutsigbarhet enn i dag, herunder bedre rettigheter for fosterforeldrene
og en mer formell tilknytning for barnet til fosterhjemmet.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at det er et økende antall
private aktører i fosterhjemsomsorgen, og er kjent med at pakkeløsninger
som tettere oppfølging av fosterhjemmene, veiledning, telefon å
kunne ta kontakt med 24/7 og høyere sats for fosterfamiliene, er
en grunn til at noen velger å være tilknyttet private aktører. Disse
medlemmer viser til at økningen i bruk av private fosterhjem
er 99 pst. fra 2011 til 2014, men at en nå ser en stabilisering,
jf. svarbrev til statsråd Solveig Horne.
Disse medlemmer viser til at
kommunene ikke har samme ressurser til å tilby samme rammebetingelser,
og mangel på fosterhjem gjør at private aktører vinner fram. Når
utgiftene til kjøp av fosterhjem knyttet til private aktører fra
2012 til 2014 øker fra 394 mill. kroner til 649 mill. kroner, dvs.
med 65 pst., mens aktivitetsveksten avtok, betyr det at noen private
fosterhjem betales godt. Det er viktig at både offentlige og private
fosterhjem har samme vilkår og oppfølging, og mener det bør sees
på hva som er beste løsninger for å få til et så likt tilbud som
mulig. Disse medlemmer registrerer at regjeringen vil
utvide og ta mer private aktører i bruk, noe disse medlemmer mener
er uheldig dersom det blir stor forskjell på betingelser og avtaler
for det enkelte fosterhjem, og mener det er viktig at barn ikke
opplever seg selv som handelsvare som skal medføre profitt for kommersielle
aktører. Disse medlemmer viser til rapporten fra Vista
Analyse som viser til at det er behov for å avklare bruken av kommersielle
og ideelle aktører, og ber om at regjerningen legger fram rolleavklaringer,
retningslinjer for kvalitetssikring, kontroll og begrensninger av
uttak for private aktører.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge fram retningslinjer
for kvalitetssikring, kontroll og begrensninger av uttak for private
aktører.»
Komiteen mener det
er viktig med en god overgang fra fosterhjem til voksenlivet. Komiteen er
opptatt av at ungdommen får den helhetlige oppfølgingen de har behov
for, og at ungdommen selv aktivt medvirker. Komiteen er
kjent med at i mange fosterfamilier er barnet en naturlig del av
familien også etter fylte 18 år, og mener det er viktig at det legges
til rette for at dette kan skje i samarbeid med barnevernet, slik at
fosterhjemmet forblir en trygg base for ungdommen.
Komiteen påpeker at det er viktig
med et helhetlig løp i fosterhjemsomsorgen, og det å se livsløpet
fra barn til voksen. Ettervern er viktig, og komiteen mener
det er positivt at regjeringen skal gjennomgå reglene om ettervern.
Samtidig må det sørges for at samarbeidet mellom barnevern og Nav,
fosterhjem og institusjoner, fungerer, slik at en får variasjon
i tiltak som settes inn. Forskning viser at barn i fosterhjem trenger
lengre tid på f.eks. å fullføre utdanning enn annen ungdom, og derfor
må disse følges bedre opp enn det gjøres i dag. Det er lite kunnskap om
hva som er best praksis og oppfølging, og det bør, slik komiteen ser
det, forskes mer på å finne ut de rette tiltak for å lykkes bedre.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjerningen sette i gang et
forskningsprosjekt for å se på hva slags ettervern som har best
effekt.»
Komiteen viser til den viktige
jobben som barn med erfaring gjør for å bedre tilbudet for alle
fosterbarn, og viser til både Barnevernsproffene, Forandringsfabrikken
og Landsforeningen for barnevernsbarn og Voksne for barn. Mange kommuner
har egne barnevernsproffer som ressurs, og kan vise til et godt
samarbeid med disse. Dette er barn og unge som vet hva som trengs
og som kan gi gode råd for framtidig fosterhjemsomsorg, og komiteen mener
at denne ressursen bør brukes mer.
Komiteen viser til at det er
et behov for å heve kvaliteten på fosterhjemstjenesten gjennom hele omsorgskjeden,
fra rekruttering til ettervern. Selv om regelverket er tydelig på
at barnevernet skal følge opp unge som ønsker det, også etter fylte
18 år, påpekes det også i meldingen at det er mange som ikke får
den hjelp og støtte de har behov for. Komiteen viser
til paradokset i at sårbare unge har dårligere rammer enn andre unge
for å bli selvstendige voksne, samtidig som det er vel kjent at
det ofte tar lengre tid å oppnå gode overganger til voksenlivet
for unge med barnevernserfaring enn for andre ungdommer.
Når forskning og statistikk viser at mange ikke får
den hjelpen de har behov for i denne fasen, vil komiteen understreke
behovet for bedre arbeid fra Bufdirs side og bedre samarbeid mellom barnevernet
og Nav i møte med disse ungdommene. Komiteen mener
det helt klart er et behov for at både sosial- og barnevernstjenesten legger
til grunn en helhetlig tenkning om familie, nettverk, bolig og skole
for å finne fram til en felles forståelse med ungdommen, og at det
aktivt må arbeides for at ungdommen får ettervernstiltak. Etter komiteens syn
er det behov for en handlingsplan med klare og konkrete tiltak for
å styrke oppfølgingen av ungdom med barnevernserfaring etter myndighetsalder.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at Kristelig Folkeparti
fremmet forslag i Innst. 366 S (2014–2015) der Kristelig Folkeparti
ba regjeringen legge frem en handlingsplan for ettervern for ungdom
med barnevernserfaring, som vektlegger behovet for ressurser, samhandling
og faglig forsvarlighet. Med bakgrunn i dette hadde disse
medlemmer forventet at arbeidet med å styrke ettervernet
var kommet lenger enn den nokså beskjedne omtalen som fremgår av
regjeringens melding.
Disse medlemmer mener at barnevernsbarn som
trenger det, må sikres ettervern fram til fylte 23 år.
Komiteen viser til
at god forebygging i biologisk familie kan forhindre omsorgsovertakelser, og
mener at bruken av foreldre/barn-senter er en god måte å hjelpe
familiene på i forkant. Målet må være færrest barn som må flytte
fra biologiske foreldre, og at det settes inn rett tiltak for å hjelpe
til. Komiteen ser at også «fosterhjem» for hele familien
kan være en mulighet, der en lærer å fungere sammen som familie
og lære av andre.
Komiteen mener det bør vurderes
om det skal opprettes foreldre/barn-senter også for barn over 12
år, for å unngå omsorgsovertakelser i familier med eldre barn. Det
er, slik komiteen ser det, viktig at alle tiltak
som kan forhindre overtakelse, og forebygge, er tatt i bruk. Komiteen mener
det er viktig at kompetansen i institusjonene har god barnefaglig
kvalitet, og at en bør vurdere krav om hvor stor faglig kompetanse
det bør være på barnevernsinstitusjoner.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til Dokument 8:30 S (2013–2014) der Venstre foreslo en NOU som en
helhetlig gjennomgang av fosterhjemsomsorgen. Disse medlemmer mener
at den framlagte stortingsmeldingen ikke svarer på de utfordringene
som finnes, eller er den nødvendige helhetlige gjennomgang av fosterhjemsomsorgen
som burde vært gjort. Disse medlemmer mener at meldingen
ikke drøfter de vesentlige utfordringene feltet har, ei heller svarer
på framtidige rammebetingelser og tiltak. Det kommer også fram i
høringen at dette er synet blant flere av aktørene, som Voksne for
Barn, (VfB), Landsforeningen for barnevernsbarn (LfB) og Barn av rusmisbrukere
BAR. Disse medlemmer foreslår derfor at det lages
en NOU for å sikre dette.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen om at det igangsettes en
NOU om fosterhjemsomsorgen for å få en helhetlig gjennomgang.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at flere av aktørene innenfor
barnevernsfeltet er konsultert i forbindelse med utarbeidelsen av denne
meldingen, som Barnevernsproffene og Forandringsfabrikken, jf. oversendelsesforslaget fra
Heikki Eidsvoll Holmås: «Det henstilles til regjeringen å sikre
at fosterbarns egne erfaringer og råd kommer godt fram i stortingsmeldingen som
skal utarbeides, og at fosterbarna får gi sine råd til eventuelle
forslag som blir fremmet.» Disse medlemmer savner
deres rolle i implementeringen.
Disse medlemmer har forståelse
for at implementeringen av forslagene i meldingen har en kostnadsside,
og er budsjettavhengige. Disse medlemmer mener at
meldingen ikke inneholder nok om de økonomiske og administrative
konsekvenser av tiltakene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Kristelig Folkeparti mener stortingsmeldingen er mangelfull
i sin omtale av situasjonen for samiskspråklige barn, og etterlyser
en tydeligere strategi for å sikre at samiskspråklige barn sikres
sine rettigheter etter loven.
Komiteen har registrert
den debatten som har oppstått etter at det gjennom media er blitt
kjent at barnevernet i Bodø valgte bort et samiskspråklig fosterhjem
til fordel for et norskspråklig fosterhjem for et samiskspråklig
barn, og mener det er viktig å presisere at det i saker som berører samiske
barn påligger barnevernet å sikre at samiske barn skal ha reell
mulighet til å utvikle sitt språk og sin kultur. Komiteen ber
regjeringen intensivere arbeidet med å rekruttere samiskspråklige
fosterhjem, og tydeliggjøre overfor barnevernstjenestene hvilke
rettigheter samiskspråklige barn har etter barnekonvensjonen og
gjeldende lovverk.
Forslag fra Arbeiderpartiet og Kristelig
Folkeparti:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen gjennomgå regelverket
for fosterforeldre som blir uføretrygdet eller får arbeidsavklaringspenger.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen legge fram retningslinjer
for kvalitetssikring, kontroll og begrensninger av uttak for private
aktører.
Forslag fra Arbeiderpartiet:
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen gjennomgå ankemulighetene
biologiske foreldre har ved omsorgsovertakelse, vurdere løsninger
som sikrer bedre stabilitet og ro for barn, og komme tilbake til Stortinget
på egnet måte i løpet av 2016.
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen gjennomgå fosterforeldres
partsrettigheter for å sikre bedre stabilitet og forutsigbarhet.
Forslag 5
Stortinget ber regjeringen om at det igangsettes en
NOU om fosterhjemsomsorgen for å få en helhetlig gjennomgang.
Komiteen viser til meldingen
og til sine merknader og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
I
Stortinget ber regjeringen gjennomgå bruken av tvang
når det gjelder barn innenfor barnevernet og fosterhjemsomsorgen.
II
Stortinget ber regjeringen sikre at barn som har begått
overgrep, barn med traumer eller barn som har vært utsatt for overgrep,
følges opp.
III
Stortinget ber regjeringen sikre fosterfamilier med
barn med funksjonsnedsettelser trygge og forutsigbare rammevilkår
og god og koordinert tilrettelegging.
IV
Stortinget ber regjerningen sette i gang forskning
på hvordan biologiske barn opplever å være fostersøster/bror.
V
Stortinget ber regjeringen se på tiltak som kan gjøres
for hvordan adopterte barn kan få best mulig oppfølging for å sikre
en god oppvekst.
VI
Stortinget ber regjeringen vurdere om også pålagte
tiltak kan settes inn uten samtykke under svangerskap for å sørge
for tidlig hjelp og forebygge omsorgssvikt for nyfødte.
VII
Stortinget ber regjeringen vurdere hvorvidt alle fosterforeldre
årlig bør gis veiledning, blant annet om grensesetting.
VIII
Stortinget ber regjeringen fremme forslag for Stortinget
som sikrer likeverdige økonomiske rammevilkår for fosterforeldre
i kommunale fosterhjem.
IX
Stortinget ber regjeringen utrede fosterforeldres pensjonsvilkår
med siktemål om at fosterforeldre ikke skal tape på å være frikjøpt
på grunn av barnets ekstra behov for omsorg og oppfølging.
X
Stortinget ber regjeringen om en full gjennomgang
av fosterhjemskontraktene, og komme med en løsning som gir større
forutsigbarhet enn i dag, herunder bedre rettigheter for fosterforeldrene
og en mer formell tilknytning for barnet til fosterhjemmet.
XI
Stortinget ber regjerningen sette i gang et forskningsprosjekt
for å se på hva slags ettervern som har best effekt.
XII
Meld. St. 17 (2015–2016) – Trygghet og omsorg.
Fosterhjem til barns beste – vedlegges protokollen.
Oslo, i familie- og kulturkomiteen, den
24. mai 2016
Svein Harberg | Sonja Mandt |
leder | ordfører |