Samferdselsdepartementet foreslår med denne proposisjonen
endringer i luftfartsloven som gjennomfører i norsk rett europaparlaments-
og rådsforordning (EU) nr. 376/2014 av 3. april 2014 om rapportering,
analysering og oppfølging av tilfeller innen sivil luftfart, om
endring av europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 996/2010
og om oppheving av europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/42/2003
og kommisjonsforordning (EF) nr. 1321/2007 og (EF) nr. 1330/2007
(rapporteringsforordningen). Selv om den umiddelbare årsaken til
lovforslaget er gjennomføringen av rapporteringsforordningen, foreslår
departementet at en annen forordning, som allerede er gjennomført
i norsk rett ved forskrift, også gis lovs status som følge av nær
saklig sammenheng med rapporteringsforordningen. Denne andre forordningen
er (EU) nr. 996/2010 av 20. oktober 2010 om undersøkelse av ulykker
og hendelser innen sivil luftfart og om oppheving av direktiv 94/56/EF.
EØS-komitéen vedtok 30. oktober 2015 (beslutning
275/2015) å endre vedlegg XIII til EØS-avtalen, slik at rapporteringsforordningen
blir innlemmet i avtalen.
Gjennomføringen av rapporteringsforordningen i
norsk rett gjør det nødvendig med lovvedtak. Derfor ble beslutningen
i EØS-komiteen gjort med forbehold om samtykke fra Stortinget. Den foreslåtte
omdannelsen av undersøkelsesforordningen fra forskrift til lov forelegges
ikke Stortinget som traktatsak, bare som en ordinær lovsak.
Gjennom denne proposisjonen blir Stortinget
invitert til å gi sitt samtykke til å godkjenne beslutningen i EØS-komiteen.
Det vises til egen innstilling om dette.
Formålet med både rapporteringsforordningen og
rapporteringsdirektivet er å forebygge flyulykker ved å lære av
opplysninger som samles inn for å danne seg et stadig klarere bilde
av hva som forårsaker ulykker. Forordningen styrker dette arbeidet
på flere måter. Det gjøres i proposisjonen rede for hvordan arbeidet
styrkes.
Forordninger må gjennomføres ord for ord. De kan
ikke transformeres, slik som direktiver. Rapporteringsforordningen
og undersøkelsesforordningen inneholder bestemmelser som krever samordning
med andre norske lovbestemmelser. Som en følge av dette mener departementet
det er nødvendig å gjøre rapporteringsforordningen til lov, ikke
bare forskrift. Regelteknisk foreslås det gjort ved en ny inkorporasjonsbestemmelse
i luftfartsloven kapittel XII. Resultatet er at store deler av luftfartslovens
kapittel XII må skrives om fordi bestemmelser som i dag finnes i
den ordinære lovteksten, flyttes til forordningstekster med lovs
status.
I proposisjonens kapittel 2 gjøres rede for
bakgrunn og høring.
I kapittel 3 gjøres det rede for hvilke problemstillinger
som vil bli drøftet i denne proposisjonen.
I kapittel 4 gis en systematisk gjennomgang
av problemstillinger ved gjennomføringen av rapporteringsforordningen.
Her gjennomgås gjeldende rett og eksisterende rapporteringssystem. Håndheving
og sanksjonering av regelverket vurderes.
I kapittel 5 drøftes noen problemstillinger
knyttet til forståelsen av undersøkelsesforordningen.
I kapittel 6 vurderes de økonomiske og administrative
konsekvensene av å gjennomføre rapporteringsforordningen. Her gjengis
uttalelser fra høring om forordningen. I avsnitt 6.3 gir departementet
sin endelige vurdering av konsekvensene.
I kapittel 7 gis det særskilte merknader til
de enkelte bestemmelsene i forslaget.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kjell-Idar Juvik, Sverre Myrli, Magne Rommetveit, Tone-Helen Toften
og Karianne O. Tung, fra Høyre, lederen Nikolai Astrup, Torill Eidsheim, Nils
Aage Jegstad og Helge Orten, fra Fremskrittspartiet, Hege Jensen,
Åse Michaelsen og Morten Stordalen, fra Kristelig Folkeparti, Hans
Fredrik Grøvan, fra Senterpartiet, Willfred Nordlund, og fra Venstre,
Abid Q. Raja, viser til at proposisjonen foreslår endringer
i luftfartsloven som innebærer at forordning (EU) nr. 376/2014,
som handler om å rapportere opplysninger om ulykker og hendelser
i sivil luftfart og om bruken av slike opplysninger i ulykkesforebyggende
arbeid, blir norsk lov. Samtidig innebærer lovforslaget at forordning (EU)
nr. 996/2010 om undersøkelse av luftfartsulykker og luftfartshendelser
blir omdannet fra forskrift til lov på grunn av den nære saklige sammenhengen
med forordningen om rapportering. Endelig innebærer proposisjonen
at Stortinget anmodes å samtykke til at forordning (EU) nr. 376/2014
tas inn i EØS-avtalen. Forslaget innebærer ikke vesentlige endringer
i norsk rett siden forordning (EU) nr. 376/2014 i stor grad stemmer
overens med de reglene som allerede finnes i luftfartsloven og den
praksisen som i dag følges av aktørene i luftfarten.
Komiteen viser til at formålet
med både rapporteringsforordningen og rapporteringsdirektivet er
å forebygge flyulykker ved å lære av opplysninger som samles inn
for å danne seg et stadig klarere bilde av hva som forårsaker ulykker.
Komiteen viser til at EØS-komiteen
vedtok 30. oktober 2015 (beslutning 275/2015) å endre vedlegg XIII
til EØS-avtalen, slik at rapporteringsforordningen blir innlemmet
i avtalen. For ordens skyld nevnes det at undersøkelsesforordningen
er tatt inn i EØS-avtalen tidligere, og at innlemmelsen av den i
EØS-avtalen derfor ikke er tema for denne proposisjonen.
Komiteen viser til
proposisjonen og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak til lov
om endringer i luftfartsloven
I
I lov 11. juni 1993 nr. 101 om luftfart gjøres følgende
endringer:
Kapittel XII skal lyde:
Kapittel XII. Varsling, rapportering og undersøkelse av luftfartsulykker
og luftfartshendelser m.m.
A. Varsling av luftfartsulykker
og luftfartshendelser mv.
§ 12-1 Generell varslingsplikt
Enhver som blir vitne til en luftfartsulykke, skal straks
varsle nærmeste enhet av lufttrafikktjenesten, nærmeste politimyndighet
eller hovedredningssentralen om ulykken. Dette gjelder likevel ikke
dersom vedkommende er kjent med at varsel allerede er gitt. Det
samme gjelder den som finner et luftfartøy, deler av et luftfartøy
eller andre ting under forhold som tyder på at det har inntruffet
en luftfartsulykke. Lufttrafikktjenesten, politiet og hovedredningssentralen skal
straks varsle hverandre, samt undersøkelsesmyndigheten og luftfartsmyndigheten.
Departementet kan gi forskrifter om varslingsplikt og videreformidling
av varsel etter første ledd.
§ 12-2 Varslingsplikt for særlige
persongrupper
Inntreffer en luftfartsulykke, skal fartøysjefen, andre
besetningsmedlemmer, bruker av luftfartøyet, eier av luftfartøyet,
ansatte i flysikringstjenesten og bakketjenesten straks varsle nærmeste
enhet av lufttrafikktjenesten, nærmeste politimyndighet eller hovedredningssentralen
om ulykken. Dette gjelder likevel ikke dersom vedkommende er kjent
med at varsel allerede er gitt. Lufttrafikktjenesten, politiet og hovedredningssentralen
skal straks varsle hverandre, samt undersøkelsesmyndigheten og luftfartsmyndigheten.
Inntreffer det en alvorlig luftfartshendelse, skal fartøysjefen,
andre besetningsmedlemmer, bruker av luftfartøyet, eier av luftfartøyet,
ansatte i flysikringstjenesten og bakketjenesten straks varsle undersøkelsesmyndigheten
om hendelsen. Dette gjelder likevel ikke dersom vedkommende er kjent
med at varsel allerede er gitt. Undersøkelsesmyndigheten skal informere
luftfartsmyndigheten.
Departementet kan gi forskrifter om varslingsplikt og videreformidling
av varsel etter denne paragrafen.
B. Redningstjenesten
§ 12-3 Forskriftskompetanse
mv.
Departementet gir forskrifter om ettersøkings- og redningstjeneste
i tilfelle hvor luftfartøy er savnet, i nød eller forulykket. Herunder
kan gis bestemmelser om plikt for enkeltpersoner, bedrifter og organisasjoner
til å medvirke ved forberedelsen og gjennomføringen av søk og redningstiltak,
og om godtgjøring for slik medvirkning.
§ 12-4 Erstatning for utgifter
til søk mv.
Når det finnes grunn til det, og internasjonal overenskomst
ikke er til hinder, kan departementet pålegge fartøyets eier eller
bruker å erstatte helt eller delvis statens utgifter til søk av
savnet fartøy. Det samme gjelder redningsutgifter i den utstrekning
disse ikke blir dekket ved bergelønn.
C. Berging
§ 12-5 Om bergelønn mv.
Den som berger eller medvirker til å berge et luftfartøy
som er i nød eller forulykket, ombordværende gods eller noe som
har hørt til fartøyet eller godset, har krav på bergelønn etter
reglene i sjøloven kapittel 16, enten bergingen er foregått til
sjøs, til lands eller i luften. Rett til andel i bergelønnen har
også den som har reddet eller medvirket til redning av menneskeliv fra
fartøyet under den nød som har gitt anledning til bergingen.
Godtgjøring kan også kreves for ekstraordinære utgifter
som har vært nødvendige for å bevare fartøyet eller gods fra fartøyet.
Reglene i første ledd om berging gjelder tilsvarende for slik godtgjøring.
Dersom arbeidet er avsluttet her i riket, har fordringshaveren
tilbakeholdsrett og panterett i fartøyet eller godset med prioritet
foran alle andre rettigheter. Er det flere slike panterettigheter
går de som grunner seg på en senere hendelse foran de som grunner
seg på en tidligere. Eieren av gods har ikke personlig ansvar for
fordringen.
Panteretten i gods faller bort når dette utleveres, og
panteretten i fartøyet etter tre måneder dersom den ikke anmerkes
i Norges luftfartøyregister og beløpet er godkjent eller sak reist
om panteretten. Søksmål kan reises på det stedet hvor arbeidet er
avsluttet, eller hvor fartøyet eller godset er.
D. Undersøkelse av ulykker og hendelser
mv.
§ 12-6 Gjennomføring av EU-forordning
om undersøkelse av luftfartsulykker og -hendelser
EØS-avtalen vedlegg XIII punkt 66d (europaparlaments- og
rådsforordning (EU) nr. 996/2010 om undersøkelse og forebygging
av ulykker og hendelser innen sivil luftfart og om oppheving av
direktiv 94/56/EF (undersøkelsesforordningen)) gjelder som lov med
de tilpasninger som følger av vedlegg XIII, protokoll 1 til avtalen
og avtalen for øvrig. Om forholdet mellom forordningens bestemmelser
og andre norske lovregler gjelder det som fremgår av §§ 12-7 til
12-9.
Med undersøkelsesmyndigheten menes i §§ 12-7 til 12-9 den
myndigheten som har ansvar for å undersøke ulykker og hendelser
i medhold av undersøkelsesforordningen.
Undersøkelsesmyndigheten skal ikke ta stilling til sivilrettslig
eller strafferettslig skyld og ansvar. Undersøkelsen skal foregå
uavhengig av annen etterforskning eller undersøkelse som helt eller
delvis har slikt formål.
Luftfartsmyndigheten skal vurdere rapportene som undersøkelsesmyndigheten
avgir, med tanke på å identifisere og iverksette tiltak som kan
bedre flysikkerheten.
Departementet kan gi utfyllende forskrifter om undersøkelsesmyndighetens
arbeid etter dette kapitlet og regler som utfyller undersøkelsesforordningen.
§ 12-7 Taushetsplikt
Enhver som utfører tjeneste eller arbeid for undersøkelsesmyndigheten,
har taushetsplikt etter forvaltningsloven om det de får kjennskap
til under utførelsen av sitt arbeid.
Når personer som nevnt i første ledd mottar opplysninger
som er undergitt strengere taushetsplikt enn det som følger av forvaltningsloven,
skal tilsvarende strenge taushetsplikt gjelde, med mindre tungtveiende
offentlige hensyn tilsier at opplysningene bør kunne gis videre
eller er nødvendige for å forklare årsaken til luftfartsulykken
eller luftfartshendelsen.
Personer som nevnt i første ledd har i tillegg taushetsplikt
om opplysninger nevnt i undersøkelsesforordningen artikkel 14. Domstolenes
rett til å frigi opplysninger i medhold av undersøkelsesforordningen
artikkel 14 nr. 3 er begrenset til de tilfellene som er nevnt i
§ 12-8.
Opplysninger mottatt fra utenlandske og internasjonale
myndigheter og organisasjoner som jobber med flysikkerhet, er taushetsbelagte
etter reglene i tredje ledd så langt de passer.
Taushetsplikt som nevnt i annet til fjerde ledd er ikke
til hinder for at opplysninger som har statistisk form, eller som
er alminnelig tilgjengelig andre steder, bringes videre hvis dette
er forenlig med undersøkelsesforordningen. Det samme gjelder i den
grad den som har krav på taushet om opplysningene, samtykker til
at opplysningene bringes videre.
Opplysninger som er taushetsbelagte etter tredje ledd,
kan gis videre til utenlandske og internasjonale myndigheter og
organisasjoner når dette følger av internasjonale avtaler eller
forpliktelser. Det samme gjelder når opplysningene er av vesentlig
betydning for slike myndigheter eller organisasjoner, og vedkommende
organ er underlagt taushetsplikt av minst samme omfang som undersøkelsesmyndigheten.
Brudd på taushetsplikt etter denne paragrafen er straffbart
etter straffeloven § 209.
§ 12-8 Bevisforbud
Det kan ikke føres bevis om forklaringer avgitt til undersøkelsesmyndigheten
eller andre opplysninger som er nevnt i undersøkelsesforordningen
artikkel 14 nr. 1 og 2. Ved avgjørelsen av om bevis likevel skal føres
etter reglene i tvisteloven § 22-3 og straffeprosessloven § 118,
skal det legges vekt på om fordelene oppveier de negative følgene
slik bevisføring kan ha på den aktuelle eller fremtidige ulykkesundersøkelser,
nasjonalt eller internasjonalt.
Det kan aldri føres bevis om opplysninger som er nevnt
i første ledd i en straffesak mot den som har gitt opplysningene.
§ 12-9 Forbud mot sanksjoner
fra arbeidsgiver
Artikkel 16 nr. 9 og 10 i rapporteringsforordningen gjelder
tilsvarende for personer som forklarer seg til undersøkelsesmyndigheten,
eller som er omtalt i opplysninger som er gitt til undersøkelsesmyndigheten
etter reglene i undersøkelsesforordningen.
E. Luftfartsmyndighetens arbeid
med å forebygge ulykker basert på rapporterte opplysninger mv.
§ 12-10 Gjennomføring av EU-forordning
om rapportering av hendelser mv.
EØS-avtalen vedlegg XIII nr. 66gc (europaparlaments- og
rådsforordning (EU) nr. 376/2014 om rapportering, analysering og
oppfølging av tilfeller innen sivil luftfart, endring av forordning
(EU) nr. 996/2010 og opphevelse av direktiv 2003/42/EF, forordning
(EF) nr. 1321/2007 og forordning (EF) nr. 1330/2007 (rapporteringsforordningen))
gjelder som lov med de tilpasninger som følger av vedlegg XIII, protokoll
1 til avtalen og avtalen for øvrig. Om forholdet mellom forordningens
bestemmelser og andre norske lovregler gjelder det som fremgår av
§§ 12-11 til 12-13.
Departementet kan gi forskrifter som utfyller rapporteringsforordningen
eller som på andre måter er nødvendige for et velfungerende system
for innsamling og bruk av opplysninger som kan forebygge luftfartsulykker.
§ 12-11 Taushetsplikt
Enhver som utfører tjeneste eller arbeider for luftfartsmyndigheten,
har taushetsplikt etter forvaltningsloven om det de får kjennskap
til under utførelsen av sitt arbeid.
Når personer som nevnt i første ledd mottar opplysninger
som er undergitt strengere taushetsplikt enn det som følger av forvaltningsloven,
skal tilsvarende strenge taushetsplikt gjelde, med mindre tungtveiende
offentlige hensyn tilsier at opplysningene bør kunne gis videre,
eller opplysningene er nødvendige for å forklare årsaken til en
luftfartsulykke eller luftfartshendelse.
Personer som nevnt i første ledd har i tillegg taushetsplikt
om alle opplysninger som er innrapportert i medhold av rapporteringsforordningen
artikkel 4 og 5. Dette gjelder ikke dersom tungtveiende offentlige hensyn
tilsier at opplysningene bør kunne gis videre, eller opplysningene
er nødvendige for å forklare årsaken til en luftfartsulykke eller
luftfartshendelse, og det ikke strider mot noen bestemmelser i rapporteringsforordningen
å gi opplysningene videre.
Opplysninger mottatt fra utenlandske og internasjonale
myndigheter og organisasjoner som jobber med flysikkerhet, er taushetsbelagte
etter reglene i tredje ledd så langt de passer.
Taushetsplikt som nevnt i annet til fjerde ledd er ikke
til hinder for at opplysninger som har statistisk form, eller som
er alminnelig tilgjengelig andre steder, bringes videre hvis dette
er forenlig med rapporteringsforordningen. Det samme gjelder i den
grad den som har krav på taushet om opplysningene, samtykker til
at opplysningene bringes videre.
Opplysninger som er taushetsbelagte etter tredje ledd,
kan gis videre til utenlandske og internasjonale myndigheter og
organisasjoner når dette følger av internasjonale avtaler eller
forpliktelser. Det samme gjelder når opplysningene er av vesentlig
betydning for slike myndigheter eller organisasjoner, og vedkommende
organ er underlagt taushetsplikt av minst samme omfang som luftfartsmyndigheten.
Brudd på taushetsplikt etter denne paragrafen er straffbart
etter straffeloven § 209.
§ 12-12 Bevisforbud og forbud
mot sivilt søksmål
Det kan ikke føres bevis om opplysninger mottatt hos luftfartsmyndigheten
eller undersøkelsesmyndigheten etter reglene i rapporteringsforordningen. For
øvrig gjelder § 12-8 tilsvarende.
Staten kan ikke anlegge sivilt søksmål på grunnlag av opplysninger
luftfartsmyndigheten har blitt kjent med utelukkende som følge av
opplysninger mottatt i medhold av rapporteringsforordningen. Dette
gjelder likevel ikke dersom det er kvalifisert grunn til å tro at
den som har gitt opplysningene har opptrådt kritikkverdig som nevnt
i rapporteringsforordningen artikkel 16 nr. 10 bokstav a eller b.
§ 12-13 Forbud mot tilbakekall
av sertifikater
Opplysninger som en kompetent myndighet som nevnt i rapporteringsforordningen
artikkel 6 nr. 3 mottar i medhold av rapporteringsforordningen,
kan ikke brukes som grunnlag for tilbakekall av personsertifikater
som er utstedt av den kompetente myndigheten. På samme måte kan
opplysningene heller ikke brukes som grunnlag for å ilegge overtredelsesgebyr
med hjemmel i § 13 a-5.
Første ledd gjelder ikke dersom de aktuelle opplysningene
gjør det klart at den som innehar sertifikatet, ikke oppfyller fastsatte
medisinske krav eller av andre grunner er klart uskikket til å inneha
sertifikatet.
Første og annet ledd går foran bestemmelsene i rapporteringsforordningen
artikkel 16 i den grad de gir et sterkere vern mot tilbakekall av
sertifikater enn forordningen.
§ 12-14 Unntak fra krav om konsesjon
etter personopplysningsloven
Organer som behandler rapporterte opplysninger etter reglene
i §§ 12-10 til 12-13 trenger ikke konsesjon for behandling av personopplysninger
etter personopplysningsloven § 33.
§ 13a-5 første ledd nr. 1 skal lyde:
1. har overtrådt, eller latt være å etterkomme, § 2-2, § 4-1
annet og tredje ledd, § 4-4 første og andre ledd, §§ 4-6 eller 4-7,
§ 5-1 første og tredje ledd, § 5-3, § 5-5, § 5-7, § 5-8, § 6-1 første
ledd, § 6-2, § 6-3 tredje ledd, § 6-7, § 6-10, § 7-1 første ledd, § 7-15
første ledd, § 7-19, § 7-25 annet ledd, § 7-28, § 7-29 annet ledd,
§ 8-1 første og annet ledd, §§ 8-8, 9-2, 9-5, 9-7, 10-3, 10-4, 10-5,
10-6 eller 10-8, § 10-38 a første og annet ledd, § 10-45, § 11-2
første ledd, § 12-9 eller artikkel 16 nr. 9 i rapporteringsforordningen.
Ny § 14-23a skal lyde:
§ 14-23a Overtredelse av forordning
(EF) nr. 1008/2008 om felles regler for drift av lufttransporttjenester
i Fellesskapet
Med bøter eller fengsel inntil 6 måneder straffes den som
forsettlig eller uaktsomt gjør følgende i strid med EØS-avtalen
vedlegg XIII nr. 64 a (forordning (EF) nr. 1008/2008 om felles regler
for drift av lufttransporttjenester i Fellesskapet):
1. utfører transport uten gyldig lisens som nevnt
i artikkel 3.
2. unnlater å oppfylle kravet om å være forsikret i artikkel
11.
3. benytter et leid fly uten samtykke som nevnt i artikkel
13.
4. utfører lufttransport i strid med enerett gitt i medhold
av artikkel 16.
5. flyr i strid med trafikkregulerende bestemmelser som
nevnt i artikkel 19 eller miljøbestemmelser som nevnt i artikkel
20.
6. unnlater å oppfylle kravene til informasjon og ikke-diskriminering
i artikkel 23.
§ 14-27 første ledd skal lyde:
Den som i andre tilfeller enn nevnt
i § 14-3 unnlater å gi varsel, rapport, melding eller andre
opplysninger som er påbudt å gi etter denne loven eller forskrift
gitt i medhold av den, eller som gir uriktige eller ufullstendige
opplysninger, straffes med bøter eller fengsel inntil
6 måneder. Det samme gjelder den som unnlater å etterkomme
pålegg om å gi opplysninger i medhold av § 13 a-1, eller som gir
uriktige eller ufullstendige opplysninger som svar på slikt pålegg.
II
Loven trer i kraft 1. juli 2016.
Oslo, i transport- og kommunikasjonskomiteen, den 24. mai
2016
Nikolai Astrup | Kjell-Idar Juvik |
leder | ordfører |