Grunnlovsforslag 12:11 (2011–2012), som er fremmet
av Hallgeir H. Langeland, Akhtar Chaudhry, Marit Nybakk og Jette
F. Christensen, gjelder forbud mot produksjon, introduksjon, utplassering
og bruk av atomvåpen i Norge.
Forslagsstillerne viser til at Einar Gerhardsen proklamerte
sitt «ingen atomvåpen på norsk jord i fredstid» på Nato-toppmøtet
i Paris i 1957. Denne politikken har ifølge forslagsstillerne ikke
bare unison politisk støtte i Norge, men også tydelig aksept blant
våre allierte.
Dagens tilstand er imidlertid ingen garanti
for fremtiden. En reversering av denne politikken for Norge som
atomvåpenfritt kan når som helst endres med et simpelt flertall
i Stortinget. Det er derfor forslagsstillernes syn at det verdigrunnlaget
som representeres gjennom at Norge er atomvåpenfritt territorium,
bør grunnlovfestes.
Utover 1950-tallet vokste det frem en stadig sterkere
motstand i Norge mot atomopprustning. Forslagsstillerne viser til
at de sovjetiske prøvesprengningene over Novaja Semlja bare vel
60 mil fra Kirkenes gjorde spesielt inntrykk. Det vakte voldsom
oppsikt da man i januar 1958 fikk meldinger om at det var funnet
økende mengder radioaktivt strontium 90 i melken. Angsten for atomvåpnene
grep om seg i befolkningen.
I 1957 appellerte nobelprisvinnerne Linus Pauling
og Albert Schweizer i Norge mot prøvesprengningene. Dette bidro
sterkt til å mobilisere opinionen. Schweizers appell samlet en kvart
million underskrifter i Norge. I juni 1958 gikk det første demonstrasjonstoget
mot prøvesprengningene i Oslo og samlet 5 000 deltakere. Da sprengningene
fortsatte, mobiliserte dette til enda større demonstrasjoner.
Samtidig oppsto det en betent situasjon etter
Ungarn-oppstanden i 1956. Mange arbeidet for utplassering av amerikanske
atomvåpen i alle NATOs medlemsland, inkludert Norge. Innen Arbeiderpartiet
var meningene delte. Utenriksminister Lange hevdet at Norge ikke
kunne reservere seg mot NATOs linje, fordi dette ville være det
samme som å melde seg ut. Andre var mer skeptiske. Et benkeforslag
om at ingen atomvåpen skulle lagres på norsk jord, ble enstemmig
vedtatt på Arbeiderpartiets landsmøte i 1957. Likevel vakte det
stor oppmerksomhet da statsminister Gerhardsen utvetydig slo fast
på et NATO-toppmøte i desember 1957 at Norge ikke ønsket atomvåpen
i Norge.
Forslagsstillerne viser til at et grunnlovsforslag om
å forby produksjon, innførsel, bruk og utplassering av atomvåpen
på norsk jord må ses i et større perspektiv enn Norge alene. Det
er bred politisk enighet om at Norge skal spille en fortsatt pådriverrolle
for internasjonal rustningskontroll og nedrustning. Et enstemmig
Storting støttet opp om dette ønsket gjennom behandlingen av nedrustningsmeldingen
i 2008 (St.meld. nr. 27 (2007–2008) – om nedrustning og ikke-spredning,
jf. Innst. S. nr. 29 (2008–2009)).
Forslagsstillerne viser til at å imøtekomme
ambisjonen om en atomvåpenfri verden vil kreve en samlet global
innsats på flere arenaer, og at noen går foran og viser hvordan
dette kan gjøres i praksis. Å introdusere nasjonal grunnlovsgivning
som forbyr bruk, produksjon, utplassering og introduksjon av atomvåpen
i Norge er etter forslagsstillernes oppfatning en naturlig del av denne
innsatsen.
I løpet av de siste årene har kraften i arbeidet
for atomvåpennedrustning økt betraktelig, ledet an av Obamas «reset»-initiativ
overfor Russland og Ban Ki-moons fempunktsplan for atomnedrustning.
På tilsvarende måte har både FNs sikkerhetsråd og NATO fremhevet
at det nettopp er en atomvåpenfri verden som er vår felles ambisjon. Dette
ledet til Ikke-spredningsavtalens tilsynskonferanse i mai 2010,
hvor følgende tekst ble vedtatt:
«All States need to make special efforts to establish
the necessary framework to achieve and maintain a world without
nuclear weapons. »
På det internasjonale nivået har Norge ifølge forslagsstillerne
en lang og god tradisjon i å være blant de absolutt mest progressive
på dette feltet. Forslagsstillerne viser til at dette grunnlovsforslaget
befester noe av denne tradisjonen også i Grunnloven. Forslaget er
etter forslagsstillernes syn også en oppfølging av internasjonale forpliktelser
ved at Norge med dette yter en ekstra innsats for å legge til rette
for en verden uten atomvåpen i eget lovverk. Som sluttdokumentet fra
den ovennevnte tilsynskonferansen også vektlegger, er det avgjørende
at stater bidrar til rettsliggjøring av atomnedrustningspolitikk
slik dette grunnlovsforslaget gjør.
I det nevnte sluttdokumentet poengterer statene på
konferansen deres «deep concern at the catastrophic humanitarian
consequences of any use of nuclear weapons, and reaffirm[ed] the
need for all states at all times to comply with applicable international
law, including international humanitarian law».
Forslagsstillerne viser til at mange land har
innført tilsvarende lovgivning, også strengere enn det som foreslås,
for å forby atomvåpen nasjonalt. Forslaget inneholder en gjennomgang
av denne lovgivningen i New Zealand, Filippinene, Østerrike, Mongolia,
Bangladesh og Japan.
Siden det i inneværende periode også fremmes forslag
om å endre § 25 (mer åpenhet om norsk krigsdeltakelse i utlandet),
fremmes forslaget i to alternativer, tilpasset ulike mulige utfall
av behandlingen av det nevnte forslaget om endring av § 25.
Under henvisning til grunnlovsvedtak 6. mai 2014
omhandler innstillingen bare forslagene fremmet på bokmål og nynorsk.
I dokumentet fremmes følgende forslag:
«Alternativ 1 B (bokmål
og nynorsk):
§ 25 nytt tredje ledd skal lyde:
Atomvåpen må ikke produseres, innføres, brukes
eller utplasseres i riket.
–
Atomvåpen må ikkje produserast, førast inn, brukast
eller setjast ut i riket.
Alternativ 2 B (bokmål
og nynorsk):
§ 25 nytt annet ledd skal lyde:
Atomvåpen må ikke produseres, innføres, brukes
eller utplasseres i riket.
–
Atomvåpen må ikkje produserast, førast inn, brukast
eller setjast ut i riket.»