Jeg viser til brev av 29. mars 2016 der Justiskomiteen
ber om uttalelse fra Justis- og beredskapsdepartementet til representantforslag
nr. 8:62 fra stortingsrepresentantene Lene Vågslid, Christian Tynning
Bjørnø, Tove Karoline Knutsen, Lise Christoffersen, Sonja Mandt, Stine
Renate Håheim, Kari Henriksen og Hadia Tajik om nasjonale retningslinjer
for barnehusene.
I dokumentet fremmes følgende forslag;
«Stortinget ber regjeringen legge frem lovforslag
om et felles nasjonalt regelverk for statens barnehus, eller utarbeide
slike regler i forskrifts form. Regelverket skal sikre kvaliteten i
tilbudet som gis brukerne og et likeverdig godt tilbud ved de ulike
barnehusene. Regelverket må komme i tillegg til, og bygge på, forskrift 24. september
2015 nr. 1098 om avhør av barn og andre særlig sårbare fornærmede
og vitner (tilrettelagte avhør). Et nasjonalt regelverk skal sikre
god, helhetlig og tverrfaglig oppfølging av brukerne ved barnehuset.
Regelverket bør inneholde konkrete kvalitetskrav til gjennomføring
av medisinske undersøkelser»
Før jeg kommenterer det konkrete forslaget fra Arbeiderpartiets
representanter vil jeg understreke at jeg i likhet med forslagstillerne
er opptatt av at barnehusene gir et best mulig tilbud til utsatte
barn og andre særlig sårbare fornærmede og vitner. Som et synlig
uttrykk for dette har regjeringen i 2016 styrket arbeidet med til
sammen 83 millioner kroner, hvorav 10,5 millioner kroner til etablering
av drift av nytt barnehus i Moss, 34,5 millioner kroner til å styrke
bemanningen ved barnehusene og 38 millioner kroner til innføring
av ny avhørsmodell og styrking av etterforskning i overgrepssaker
mot barn (flere etterforskere, påtalejurister og avhørere, jf. innst 6S
(2015-2016).
Barnehusene skal ikke være «avhørsfabrikker», men
et sted der det i tillegg til tilrettelagte avhør skal gis tilbud
om medisinske undersøkelser, rådgivning, psykologisk og sosialfaglig
hjelp og behandling. Gjennom etablering av barnehus er intensjonen
at barna møtes av et godt koordinert team der alle tjenestene er
samlet på ett sted og der barna ikke må fortelle sin vanskelige
historie mange ganger.
Det skal være høy kvalitet på de tjenestene barnehusene
yter og brukere av barnehusene skal få det samme tjenestetilbudet
uavhengig av hvor i landet vedkommende er bosatt. I dag er det
forskjeller mellom barnehusene med hensyn til både kvaliteten og
omfanget av det tilbudet som gis.
For å sikre at barnehustilbudet fungerer etter
intensjonen er det sentralt at det foreligger retningslinjer for
driften som er forankret i en felles forståelse av hva et barnehus
skal være og hvilke tilbud som må være på plass. Jeg deler derfor representantenes
bekymring over at slike retningslinjer ikke er på plass, men jeg
kan opplyse om at grunnlaget for et slikt arbeid er igangsatt.
Politidirektoratet har på oppdrag fra departementet
utarbeidet av to rapporter som gir et godt grunnlag for utarbeidelsen
av nasjonale retningslinjer for organiseringen av og tilbudet i
barnehusene.
Rapporten "Anbefalinger til retningslinjer for fremtidig
drift av barnehusene, samt en vurdering av behov for tilsyn med
aktiviteten" forelå i 2014. I rapporten ble det anbefalt at det
bør utarbeides en nasjonal standardisering av flere forhold knyttet
til barnehusets oppgaver. Kapasitetsmessige utfordringer, og behovet
for prioritering av tilrettelegging for implementering og oppfølging
av nytt regelverk om tilrettelagte avhør har ført til at Politidirektoratet
så langt ikke har påbegynt arbeidet med å utarbeide en virksomhetsinstruks
for barnehusene.
I 2015 satte Politidirektoratet ned en arbeidsgruppe
som skulle se nærmere på den oppfølging og behandling som gis ved
barnehusene. Gruppen hadde representanter fra Helsedirektoratet, Barne-
ungdoms- og familiedirektoratet og barnehusene. Rapporten ble oversendt
Justis- og beredskapsdepartementet 4. februar 2016. Her foreslås
det blant annet at det bør lages felles retningslinjer for hva som
ligger i oppfølging og behandling på barnehus, fastsettes kompetansekrav
for fagstillinger på barnehus, utarbeidelse av felles prosedyrer
gjeldende for alle barnehus og politidistrikt for håndtering av volds-
og overgrepssaker og utarbeidelse av felles nasjonale rutiner/retningslinjer
for forpliktende samarbeid mellom barnehus, barneverntjenesten,
helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten. I tillegg
anbefales det at alle barnehus bør få tilgang til sosialpediater
og annen legetjeneste direkte i tilknytning til avhør, samt i alle
faser av saken for bedre å belyse barnets helseutfordringer.
Flere av disse forslagene er fulgt opp i Politidirektoratet
handlingsplan, som ble oversendt Justis- og beredskapsdepartementet
1. mars 2016. Handlingsplanens tiltak 3 omhandler resurssetting
og utvikling av en enhetlig standard for hvilken kompetanse barnehusene
skal ha, hvilke tjenester som skal ytes, nøkkeltall for antall ansatte,
samt rutiner for henvisninger/involvering av lokalt hjelpeapparat.
Tiltaket planlegges ferdigstilt innen årsskiftet 2016/2017 og vil
på sikt bidra til økt kvalitetssikring av tjenestene til beste for
brukerne, men det vil også som en tilleggsgevinst kunne bidra til
en effektivisering av arbeidet og gi bedre forutsetninger for å kunne
ressurssette barnehusene riktig.
Dette arbeidet skal gjennomføres i tett samarbeid
med Helsedirektoratet og Barne,- ungdoms- og familiedirektoratet.
Viktigheten av tverretatlig samarbeid understrekes både i barnehusene
mandat, men er også utdypet i rapporten fra 2014, jf. ovenfor. Her
understrekes blant annet behovet for å utarbeide faglige standarder
for hvordan samarbeidet mellom barnehus og interne og eksterne aktører
skal utøves. Barnehus er langt på vei politiets viktigste koblingsenhet ut
mot andre etater som barnevern og helse og fremveksten av konsultasjonsteam
er et viktig eksempel på dette.
Når det gjelder spørsmålet om tilsyn, gjennomførte
Politidirektoratet ordinært tilsyn ved samtlige barnehus høsten
2015/januar 2016. Tilsynsrapportene bidrar inn i den strategiske
utviklingen av barnehusene.
Barnehusene skal kunne tilby medisinske undersøkelser
til alle som har vært utsatt for vold eller overgrep. Dette bør
også kunne omfatte tannlegeundersøkelser. De fleste barnehus har
inngått en avtale med det regionale helseforetaket om gjennomføring
av medisinske undersøkelser på barnehus. Det er imidlertid ulikheter
knyttet til omfang og type undersøkelser. Dette innebærer at tilgangen
til medisinske undersøkelser per i dag er avhengig av hvor i landet
barnet bor og ved hvilket barnehus barnet avhøres.
Videre er det ulikheter knyttet til finansieringen av
de medisinske undersøkelsene. Når det gjelder tilgang på tannlegeundersøkelser
er tilbudet begrenset. Statens barnehus Kristiansand gjennomfører
imidlertid i samarbeid med Sørlandet sykehus et prosjekt knyttet
til denne type undersøkelser. Resultatet av prosjektet vil kunne
få betydning for hvorvidt også tannundersøkelser skal inngå som
en nasjonal standard.
For å kunne utvide tilbudet av medisinske undersøkelser
på barnehusene og det er behov for flere barneleger med sosialpediatrisk
kompetanse. Helse- og omsorgsdepartementet har derfor stilt krav
til de regionale helseforetakene i 2015 om at den sosialpediatriske
kompetansen må styrkes i alle barneavdelinger, og at det etableres
kombinerte stillinger med sosialpediatrisk kompetanse ved barnehusene
og de lokale barneavdelingene. I 2016 er det videre stilt krav til
de regionale helseforetakene om at det skal være ansatt sosialpediatere
i alle barneavdelinger og at overgrepsutsatte barn som avhøres ved
Statens barnehus skal tilbys medisinsk undersøkelse.
Når det gjelder kvalitetskrav til gjennomføring av
medisinske undersøkelser, må det vurderes om det er mest hensiktsmessig
å utarbeide slike kvalitetskrav i lov eller forskrifts form, eller
om det er mer hensiktsmessig å utarbeide kvalitetskrav til medisinske
undersøkelser som et normerende dokument til spesialisthelsetjenesten. Helse-
og omsorgsdepartementet opplyser at det vanligste i helsetjenesten
er et normerende dokument i form av en nasjonal retningslinje eller veileder
utgitt av Helsedirektoratet.
Etter min vurdering vil det arbeid som er påbegynt
av Politidirektoratet danne et godt utgangspunkt for utarbeiding
av nasjonale retningslinjer. En sentral forutsetning for et godt resultat
er at retningslinjene utvikles i tett samarbeid mellom berørte direktorater,
slik at både politi-, helse- og sosialfaglige oppgaver i barnehusene
standardiseres.
Jeg finner det ikke riktig på nåværende tidspunkt å
konkludere med hensyn til om det er behov for å lovhjemle eller
forskriftsfeste retningslinjer for drift av barnehusene. Dersom
kvalitet og enhetlig tilbud skal sikres gjennom lov eller forskrift, er
det tenkelig at dette vil kunne hindre nødvendig fleksibilitet og
reglene vil også kunne virke hemmende for utvikling. De hensyn som
representantene ønsker å ivareta, vil trolig også kunne ivaretas
gjennom en nasjonal veileder.