Jeg viser til brev av 4. februar 2016 fra Kommunal-
og forvaltningskomiteen hvor jeg blir bedt om å gi min vurdering
av Dokument 8:40 S (2015–2016) Representantforslag fra stortingsrepresentantene
Heidi Greni, Geir Pollestad og Trygve Slagsvold Vedum. Representantene
har fremmet følgende forslag:
"Stortinget ber regjeringen
sørge for at anbudskriteriene i prosjekt nytt regjeringskvartal
utformes på en slik måte at norsk næringsliv er konkurransedyktig
i anbudsprosessen."
Jeg vil først få gi utrykk for at representantsforslaget
tar opp en prinsipiell og viktig sak. Vi er alle opptatt av å bidra
til et norsk næringsliv som er konkurransedyktig og som vinner store kontrakter.
Spesielt er dette viktig i en tid med utfordringer når det gjelder
sysselsetting og en fremtid med usikker økonomisk vekst.
Regjeringen vil ha et regjeringskvartal med
representative arkitektoniske kvaliteter som speiler dets symbolfunksjon
og norske verdier. Prosjekt nytt regjeringskvartal vil være interessant
også for videre utvikling av norske bedrifter. Regjeringen vil selvfølgelig
medvirke til dette. En slik medvirkning må imidlertid skje innenfor de
rammer som norsk lov og våre forpliktelser etter internasjonale
avtaler stiller opp.
Mange av bestemmelsene i regelverket om offentlige
anskaffelser har sitt utspring i kravet om likebehandling. Dette
gjelder uavhengig av nasjonalitet. En offentlig oppdragsgiver kan
således vanligvis ikke diskriminere leverandører på grunn av nasjonalitet
eller lokal tilhørighet, jf. anskaffelseslovens § 5 femte ledd bokstav
a, og forskriftens § 3-1 annet ledd. Det kan imidlertid tenkes situasjoner,
for eksempel av sikkerhetsmessig karakter, som gjør det påkrevet
å bruke kun norske leverandører. Dette er noe vi vil ta løpende
standpunkt til i gjennomføringen av prosjektet.
Innenfor store byggeprosjekter må tildelingskriteriene
i konkurransen tilpasses prosjektets kompleksitet. Tildelingskriteriene
som benyttes for å evaluere tilbudene og avgjøre hvilket tilbud
som skal velges, er enten det økonomisk mest fordelaktige, eller
det tilbud som har lavest pris. Når byggherren ønsker å benytte
”det økonomisk mest fordelaktige tilbud” må det etableres kriterier
som har tilknytning til byggeprosjektet og forhold som har økonomisk
verdi for byggherren i videre forstand enn bare pris, for eksempel
kvalitet og krav om materialvalg. Et overordnet krav til kriteriene
er at de skal være objektive og ikke-diskriminerende.
Når leverandører har god kjennskap til det offentliges
behov, er de etter min mening også bedre i stand til å tilby riktige
løsninger. Jeg er derfor sikker på at norsk næringsliv er seg bevisst
de muligheter som ligger for utvikling av egne ferdigheter i prosjekt
nytt regjeringskvartal, og at de vil utnytte sin kompetanse og kapasitet
som de besitter fra tidligere til å levere fullt konkurransedyktige
og innovative løsninger på alle områder.
Til slutt vil jeg få bemerke at bare å legge
vekt på kriteriet laveste pris ikke nødvendigvis er det best egnede
tildelingskriterium i denne type prosjekter. Hvilke kriterier som
skal legges til grunn for prosjekt nytt regjeringskvartal vil bli avklart
senere.