Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Lisbeth Berg-Hansen, Tore Hagebakken, Irene Johansen, Marianne Marthinsen,
Torstein Tvedt Solberg og Truls Wickholm, fra Høyre, Solveig Sundbø
Abrahamsen, Svein Flåtten, Sigurd Hille, Heidi Nordby Lunde og Siri A.
Meling, fra Fremskrittspartiet, Hans Andreas Limi, Roy Steffensen
og Kenneth Svendsen, fra Kristelig Folkeparti, lederen Hans Olav
Syversen, fra Senterpartiet, Trygve Slagsvold Vedum, fra Venstre,
Terje Breivik, og fra Sosialistisk Venstreparti, Snorre Serigstad
Valen, viser til at finansministeren har avgitt uttalelse
om forslaget i brev av 25. januar 2016 til finanskomiteen. Brevet
følger som vedlegg til denne innstillingen.
Komiteen peker på at petroleumsvirksomheten er
Norges største næring målt i verdiskaping, statlige inntekter og
eksportverdi. Petroleumsindustrien bidro i 2015 med 219 mrd. kroner
i inntekter til staten, hvorav 103,7 mrd. kroner i skatt. Hovedmålet
for norsk petroleumspolitikk er å legge til rette for lønnsom produksjon
av olje- og gassressursene i et langsiktig perspektiv. Samtidig
som ressursene utvinnes effektivt, skal hensynet til helse, miljø
og sikkerhet samt andre næringer ivaretas. Petroleumsskattesystemet
og SDØE sikrer at en høy andel av overskuddet tilfaller fellesskapet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, viser videre til at petroleumsskattesystemet
og SDØE gir selskapene insentiver til effektiv drift og gjennomføring av
samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer. Dermed kan oljeselskapene
benytte sin kompetanse til å påvise, planlegge og gjennomføre ressursutvinningen
på en måte som også gir høy samfunnsøkonomisk lønnsomhet.
Samspillet mellom stat, oljeselskaper, leverandørindustri
og forskningssektoren er en viktig del av den norske petroleumsforvaltning.
En viktig del av dette samspillet er skattesystemet
som er etablert for norsk petroleumsnæring. Dette skatteregimet
er det bred enighet om. Flertallet mener det er viktig
å holde fast på dette, for å stimulere til investeringer i petroleumssektoren
og økt utvinning og utbygging av funn. Dette er ikke minst viktig
nå, med den stigende arbeidsledigheten spesielt innenfor petroleumsnæringen
og tilknyttet industri, og lavere investeringer i sektoren.
Flertallet viser til at representantforslaget
fra Une Aina Bastholm stiller spørsmål om subsidier til fossil energi,
men påpeker at det må skilles mellom fossile subsidier og de skatteutgifter som
oppgis i nasjonalbudsjettet. Petroleumsvirksomheten i Norge er ilagt
en samlet skattesats på 78 pst., og flertallet mener
det neppe er grunnlag for å si at skattevilkår for norsk petroleumsvirksomhet
er mer gunstig enn i andre petroleumsregioner. Videre reduserer
ikke petroleumsskatten prisene for norske forbrukere. Sluttbrukerprisene
for norske energiforbrukere bestemmes av internasjonale produktpriser, høye
norske særavgifter og konkurransen i de lokale sluttbrukermarkedene.
Flertallet viser også til at
det i representantforslagets begrunnelse pekes på leterefusjonsordningen.
Denne ordningen ble innført i 2005 for å redusere eventuelle inngangsbarrierer
for nye aktører og legge til rette for lønnsom leting. Ordningen
innebærer at selskap som ikke er i skatteposisjon, kan velge mellom
å få utbetalt skatteverdien av letekostnadene umiddelbart eller
fremføre med rente og få refundert skatteverdien av eventuelt underskudd
når de er i skatteposisjon. Selskapene har dermed sikkerhet for at
de vil få utnyttet alle skattefradrag, og fremføringsrenten kompenserer
selskaper som må vente på skattefradrag til senere år. Refusjonsordningen
gir dermed lik økonomisk verdi av skattefradraget for letekostnader
for selskaper i og utenfor skatteposisjon. Nåverdien av statens framtidige
skatteinntekter er uavhengig av om fradrag for letekostnader skjer
løpende det enkelte år, eller med et større fradrag når selskapet kommer
i skatteposisjon. Flertallet peker på at leterefusjon
derfor ikke innebærer subsidiering av letevirksomhet, men innebærer
en likebehandling av selskaper som ikke er i skatteposisjon med
selskaper som er i skatteposisjon.
Flertallet er uenige i premisset
om at dette er en næring med «fossile subsidier» og viser videre
til svarbrevet fra finansministeren der det framgår at:
«En subsidie av energi defineres av IEA som tiltak
som rettes mot å redusere kostnaden for energiprodusenter eller
senker prisen for forbrukere. Basert på denne definisjonen lister
IEA opp 40 land som i 2013 subsidierte fossil energi. Norge inngår
ikke i denne listen. Oversikten fra IEA viser at det er drivstoff
som mottar størstedelen av subsidiene.
Ifølge IEA
er subsidiene gjennomgående størst i utviklingsland og fremvoksende
økonomier som også produserer olje. I Europa og i Norge er situasjonen
en helt annen enn i verden for øvrig. Over 80 pst. av klimagassutslippene
i Norge er dekket av kvoteplikt og/eller CO2-avgift.
Ifølge OECD har Norge noen av de høyeste avgiftene i verden på fossil
energi. På sokkelen er det både kvoteplikt og særlig høy CO2-avgift slik at den samlede CO2-prisen for utvinningsvirksomheten er
over 500 kroner per tonn CO2.»
Det foreslås også i representantforslaget å
forsterke og videreutvikle støtteregimer for fornybar energi og
teknologiutvikling. Flertallet vil peke på at det
allerede er etablert omfattende støtteordninger gjennom Enova, Innovasjon Norge
og gjennom Forskningsrådet.
Flertallet viser til at Norge
lenge har ført en aktiv klimapolitikk. I tillegg til at om lag 80
pst. av norske utslipp har en pris fordi de er underlagt kvoteplikt
eller CO2-avgift, bruker Norge aktivt reguleringer
og yter økonomisk støtte til fornybar energi og klimavennlig teknologiutvikling. Denne
politikken har gitt gode resultater. Dette kommer til uttrykk blant
annet ved at utslipp per produsert enhet (karbonintensitet) i norsk økonomi
har falt med om lag 36 prosent de siste 20 årene når oljesektoren
er inkludert. I fastlandsøkonomien er utslippsintensiteten nesten
halvert i samme tidsrom.
Komiteens medlemmer fra Venstre
og Sosialistisk Venstreparti legger til grunn at skattefordeler
og subsidiering innen petroleumsskattesystemet kan forstås på flere
måter. En tilnærming er om særskatteregimet for petroleumssektoren
er nøytralt i sin helhet. En annen tilnærming er om de isolerte
skatteutgifter i særskatteregimet er forenelige med Norges forpliktelser
etter klimaavtalen i Paris.
Disse medlemmer viser til finansministerens svar
datert 25. januar 2016. For at særskatten inkludert normal selskapsskatt
på 78 pst. ikke skal gjøre samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer
før skatt ulønnsomme etter skatt, finnes det flere investeringsfradrag.
Disse er egne avskrivningsregler, friinntekten som skal skjerme
normalavkastningen og rentefradrag som også dekker særskatten. Disse
medlemmer merker seg at finansministeren skriver at den
samlede fradragsverdien i dagens skattesystem er høyere enn den
ville ha vært i et nøytralt skattesystem. Siden 1992 har det vært
bred enighet om at det norske skattesystemet skal være nøytralt
utformet i den grad det lar seg gjøre. Derfor bør investeringsfradragene
for petroleumssektoren dempes slik at systemet oppnår de gunstige
nøytralitetsegenskapene disse medlemmer etterstreber
i utformingen av annen skattepolitikk.
Disse medlemmer viser til Petroleumsskatteutvalget
NOU 2000:18. Disse medlemmer viser til at friinntektens
hensikt har vært å skjerme normalavkastningen på kapital, slik at den
skattes likt som Norge beskatter fastlandsnæringer. Friinntekten
er uavhengig av finansieringsform, og skjermer avkastningen både
når den er finansiert med egenkapital og med gjeld. Rentefradraget
i ordinær selskapsskatt er også til for å skjerme normalavkastningen,
men treffer da bare for gjeldsfinansiering. Siden friinntekten allerede
skjermer normalavkastningen på gjeldsfinansiering, gir rentefradraget
på 78 pst. et dobbelt fradrag fra særskatten, som vrir insentivene mot
gjeldsfinansiering i betydelig større grad enn selskapsskattesystemet
for fastlandsnæringer. Disse medlemmer viser til
regjeringens senkning av selskapsskatten, som også innebærer en
reduksjon av rentefradraget, for å hindre overskuddsflytting. Komiteen mener
at det fra et overskuddsflyttingsperspektiv er naturlig at rentefradraget
også reduseres for petroleumsnæringen. Disse medlemmer mener
derfor rentefradraget bør fjernes fra særskattegrunnlaget.
Disse medlemmer viser til Scheel-utvalget og
arbeidet med stortingsmeldingen «Bedre skatt». Her legges det opp
til at den normale selskapsskattesatsen reduseres, samtidig som
særskatten settes opp for å holde den samlede beskatningen av petroleumssektoren
uendret. Disse medlemmer viser til at skattesatsen
for 2016 er på 25 pst., og at særskatten utgjør 53 pst., slik at
den samlede satsen fortsatt er 78 pst. Disse medlemmer påpeker
at verdien av friinntekten øker med en slik omlegging, da særskatten
som friinntekten gir fritak fra, er en relativt større del av skattebyrden.
I 2016 gir mangelen på nedjustering av friinntekten et kutt i beskatningen
av petroleumssektoren på 630 mill. kroner påløpt. Disse medlemmer har vanskelig
for å se en god grunn til å gi petroleumssektoren en lavere total
skatt på denne måten.
Disse medlemmer mener derfor,
gitt endringen i selskapsskattesats i statsbudsjettet for 2016,
at verdien av friinntekten innenfor dagens system bør justeres slik
at samlet beskatning av petroleumssektoren forblir uendret.
Disse medlemmer vil peke på at
det fra et skatteøkonomisk perspektiv ville vært riktig å fjerne
rentefradraget fra særskattegrunnlaget i petroleumsskattesystemet
i statsbudsjettet for 2017, og justere friinntekten slik at den
samlede fradragsverdien blir lik det den ville vært i et nøytralt
skattesystem. Disse medlemmer viser videre til Petroleumsskatteutvalget,
som foreslo å utrede å endre friinntekten til et kapitalavkastningsfradrag
(ACC). Disse medlemmer mener imidlertid at klimapolitiske
hensyn tilsier at det er et behov for endringer ut over dette.
Disse medlemmer viser til den
internasjonale klimaavtalen som ble vedtatt i Paris i desember 2015. Disse
medlemmer viser til tall fra FNs klimapanel som viser at
verden har minst fem ganger så mye fossile ressurser som verdens
befolkning har anledning til å bruke om verden skal ha en realistisk
mulighet for å unngå en global oppvarming på mer enn 2 °C sammenliknet
med førindustriell tid. Disse medlemmer viser til at
det under klimatoppmøtet i Paris i november 2015 ble vedtatt en
klimaavtale som skjerpet det globale temperaturmålet, ved at man
skal strekke seg for å hindre at den globale middeltemperaturen
øker med mer enn 1,5 °C sammenlignet med førindustriell tid.
Disse medlemmer viser til at
prognoser for hvilket rom det er for fossile utslipp innenfor et regime
som skal begrense den globale oppvarmingen til 1,5 °C, ikke er publisert
fra klimapanelet ennå, men at klimatoppmøtet i Paris etterspurte
en rapport med et faglig grunnlag for hva som skal til for å nå
1,5-gradersmålet.
Disse medlemmer antar at siden
verdens middeltemperatur allerede ligger om lag 1 °C over førindustriell
tid, vil det å øke ambisjonene til å begrense oppvarmingen til en
og en halv grad i realiteten innebære at verden om lag halverer
rommet for fossile utslipp i dette århundret. Disse medlemmer viser
til at det trolig er svært begrenset rom for å satse på prosjekter
for petroleumsutvinning eller annen fossil utvinning innenfor et
mål om å begrense global oppvarming til 1,5 °C, og at verdens gjenværende
karbonbudsjett er begrenset.
Disse medlemmer mener at rike
land har et særlig ansvar for å begrense sin fossile aktivitet både
fordi de har hatt høye utslipp av klimagasser over lang tid og fordi
de gjennom sin rikdom har større kapasitet til å endre utslippsmønsteret sitt.
Ut fra en rettferdighetstankegang bør man søke mot en situasjon
der gjennomsnittlige utslipp per innbygger fordeles omtrent likt
på verdensbasis. Da kan man anta at Norges rettferdige andel av
karbonbudsjettet for lengst er overskredet.
Disse medlemmer mener det er
nødvending at Norge som part i og sterk pådriver for en global klimaavtale
tar konsekvensen av avtalen for alle deler av landets politikk,
også i petroleums- og skattepolitikken.
Disse medlemmer viser til at
konsesjonspolitikken er det sterkeste og mest effektive politiske virkemiddelet
for å bestemme nivået på norsk petroleumspolitikk på sikt, og viser
videre til merknadene fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet
De Grønne i Innst. 206 S (2013–2014).
Disse medlemmer vil peke på at
leterefusjonsordningen er ment som et konkurransepolitisk virkemiddel
for å gi like vilkår for selskaper i og ikke i skatteposisjon, og
som en omfordeling av skatteutgifter over tid og hvilke selskaper
som leter. Disse medlemmer mener likevel ordningen
må ses i sammenheng med de klimapolitiske realitetene Paris-avtalen
innebærer, og setter spørsmålstegn ved hensiktsmessigheten i å holde
fast ved en leterefusjonsordning som tilgjengeliggjør større forekomster
av fossile ressurser enn det ethvert realistisk karbonbudsjett tillater
å utvinne. Disse medlemmer mener derfor at selskaper
uavhengig av skatteposisjon ikke bør få fradrag for letekostnader.
Disse medlemmer mener i lys av
de nye forpliktelsene i Paris-avtalen at det er nødvendig å foreta
en gjennomgang av om norsk oljepolitikk, herunder petroleumsskattesystemet,
er i tråd med målene avtalen fastsetter. Disse medlemmer mener
Norge er tjent med snarest mulig å tilpasse sitt skatte- og avgiftssystem,
også innen petroleumssektoren, til målsettingen om å begrense temperaturøkningen
til 1,5 °C.
Disse medlemmerfremmer
følgende forslag:
«1. Stortinget ber regjeringen
sette i gang en norsk offentlig utredning av petroleumsskattesystemet
og hvilke konsekvenser et nytt globalt klimamål om å begrense den
globale oppvarmingen til maksimalt 1,5 °C må ha på innretningen av
norsk petroleums- og petroleumsskattepolitikk. Utredningen skal
være med sikte på et petroleumsskattesystem som ikke gir gunstigere fradragsbetingelser
enn for øvrig næringsliv, og som sikrer at norsk petroleumspolitikk
er i tråd med Paris-avtalens forpliktelser, også innen skatte- og
avgiftsområdet.
2. Stortinget ber regjeringen komme tilbake
med en omlegging av offentlig støtte til forskning og utvikling
fra petroleumsforskning til fornybar energi og grønn teknologiutvikling
i forbindelse med statsbudsjettet for 2017.
3. Stortinget ber regjeringen forbedre
og videreutvikle støtteregimet for fornybar energi og teknologiutvikling
i forbindelse med statsbudsjettet for 2017.
4. Stortinget ber regjeringen påse at CO2-avgiften
på norsk sokkel i forbindelse med statsbudsjettet for 2017 minst
følger CO2-avgiften for fastlandet fratrukket kvotepris.»
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil påpeke
viktigheten av at det blir lagt til rette for at utviklingen mot
en grønnere og mer miljøvennlig olje- og gassnæring fortsetter. Norge
bør være et foregangsland innen miljøvennlig energiproduksjon, og
bransjen bør sammen med myndigheter og miljøorganisasjoner arbeide
målrettet for at virksomheten på sokkelen kan foregå på en mest
mulig miljøvennlig måte. I samband med arbeidet med grønne skatter
mener dette medlem at bransjen og myndighetene i
fellesskap bør vurdere muligheten for endringer i petroleumsskattesystemet
for å sikre en fortsatt grønn utvikling i olje- og gassektoren.
Det vil være naturlig at man i forbindelse med dette også ser på
tiltak som kan sikre nasjonalt eierskap og at man forsikrer seg
om at dagens regelverk i tilstrekkelig grad tar høyde for muligheter
til skatteomgåelse i alle ledd i verdikjeden.