Til Stortinget
Justis- og beredskapsdepartementet foreslår
i denne proposisjonen endringer i straffeloven som styrker den strafferettslige
beskyttelsen mot personforfølgelse («stalking») og andre overgrep.
Det foreslås en endring i straffeloven § 266
om hensynsløs atferd som tydeliggjør at regelen rammer personforfølgelse.
Det foreslås videre en ny § 266 a om alvorlig personforfølgelse,
som etter forslaget skal kunne straffes med fengsel inntil 4 år.
Det foreslås også en mindre endring i påtalereglene for hensynsløs
atferd.
I straffeloven § 253 om tvangsekteskap foreslås et
nytt annet ledd som rammer den som ved å forlede eller på annen
måte medvirker til at en person reiser til et annet land enn der
personen er bosatt, med forsett om at personen der vil bli utsatt
for tvangsekteskap. Lovendringen muliggjør ratifikasjon av Europarådets
konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og
vold i nære relasjoner.
For å sikre et helhetlig vern mot seksuelle
overgrep, foreslås det endringer i straffeloven § 295 om misbruk
av overmaktsforhold og lignende og § 296 om seksuell omgang med
innsatte mv. i institusjon.
Spørsmålet om gjeninnføring av barnets alder som
objektivt straffbarhetsvilkår i saker om seksuelle overgrep mot
barn under 14 år drøftes i proposisjonen, men det blir ikke foreslått
noen slik regel.
Forslagene i proposisjonen vil samlet sett dekkes innenfor
gjeldende budsjettrammer.
Departementet foreslår endringer i straffeloven for
å gi et bedre strafferettslig vern mot «stalking». I høringsnotatet
ble det vist til at begrepet «stalking» ikke så lett lar seg oversette
til norsk. Mange ulike handlinger kan inngå i atferd som beskrives
som «stalking». Fellestrekket ved handlingene er at de innebærer
gjentatt oppmerksomhet rettet mot en person som ikke ønsker denne
oppmerksomheten. «Personforfølgelse» vil i det følgende bli brukt
som norsk begrep for «stalking».
Straffeloven inneholder ingen regel som direkte rammer
personforfølgelse. Handlingene som typisk inngår i personforfølgelse
kan rammes av en rekke ulike regler, slik som straffeloven § 202
om identitetskrenkelse, § 205 om krenkelse av retten til privat kommunikasjon,
§§ 263 og 264 om trusler, § 268 om uberettiget adgang eller opphold
eller §§ 282 og 283 om vold i nære relasjoner. Regelen som i størst
grad treffer personforfølgelse er imidlertid straffeloven § 266
om hensynsløs atferd.
Personforfølgelse kjennetegnes ved at gjerningspersonen
fortsetter å søke kontakt med en person til tross for at denne ikke
ønsker det. Det er derfor også ofte aktuelt å ilegge besøksforbud
eller idømme kontaktforbud i denne typen saker.
Personforfølgelse er svært alvorlig og har store konsekvenser
for ofrene. Det er viktig å sørge for at straffelovgivningen gjør
det mulig å forebygge, etterforske og rettsforfølge slike handlinger
på en effektiv måte. Internasjonal rett forplikter også myndighetene til
å beskytte norske borgere mot personforfølgelse. Høringen har videre
vist bred støtte til en oppdatering av straffelovens regler på dette
området.
Stortinget har i anmodningsvedtak nr. 611 (2014–2015)
bedt regjeringen om å fremme en proposisjon om personforfølgelse
(«stalking») i løpet av høsten 2015. På denne bakgrunn foreslår
departementet endringer i straffelovens regler om personforfølgelse
med sikte på å styrke det strafferettslige vernet mot slike handlinger.
Departementet fastholder at forpliktelsen til
å kriminalisere personforfølgelse etter Europarådets konvensjon
om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære
relasjoner, er oppfylt også etter gjeldende rett. Endringene som
foreslås vil imidlertid styrke vernet mot personforfølgelse, og
er således i tråd med konvensjonens formål.
For å tydeliggjøre at personforfølgelse rammes av
straffelovens regler, og for å sikre at straffeloven reflekterer
alvoret i disse lovbruddene, foreslås det både en endring i straffeloven
§ 266 og en ny regel i § 266 a som er særskilt rettet mot personforfølgelse. Endringen
i § 266 er av rent språklig karakter og er en presisering av at
§ 266 rammer personforfølgelse. Den foreslåtte § 266 a er derimot
ny og skal ramme grovere tilfeller av personforfølgelse.
Ny § 266 a vil ramme en rekke ulike handlinger, både
handlinger som er straffbare i seg selv og handlinger som i utgangspunktet
er lovlige. Den nye regelen er ment bedre å reflektere det som etter
departementets syn fremstår som det typiske trekket ved personforfølgelse,
nemlig at en eller flere typer handlinger som i seg selv kan være
mindre alvorlige, gjentas systematisk og over noe tid og dermed
innebærer en alvorlig krenkelse av den som rammes.
Strafferammen i § 266 skal etter forslaget fortsatt være
straff av bot eller fengsel inntil 2 år. Det foreslås at overtredelser
av ny § 266 a skal kunne straffes med fengsel inntil 4 år. Når departementet
velger å foreslå en bestemmelse om alvorlig personforfølgelse med en
strafferamme på fengsel inntil 4 år, er det for å understreke at
formålet med den nye bestemmelsen er å sikre at handlingene som
utgjør alvorlig personforfølgelse, ses i sammenheng, og at lovbruddets
alvorlighetsgrad avgjøres på bakgrunn av en slik samlet vurdering.
Dersom alle aktuelle handlinger er vurdert som ledd i personforfølgelsen,
vil det ikke være aktuelt å benytte andre strafferegler i konkurrens.
Etter departementets syn vil en slik tilnærming best sikre at alvorligheten
ved gjentatte handlinger mot samme fornærmede synliggjøres. Den
øvre delen av strafferammen vil bare være aktuell ved svært alvorlige overtredelser.
Det foreslås en endring i straffeprosessloven
§ 67 som innebærer at politiet gis påtalekompetanse for overtredelser
av § 266. Påtalekompetansen for brudd på ny § 266 a vil i tråd med
straffeprosesslovens hovedregel ligge til statsadvokaten.
Etter Europarådets konvensjon om forebygging og
bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner artikkel
37 nr. 2 er partene forpliktet til å kriminalisere det å forlede
noen til å reise til utlandet dersom handlingen skjer med forsett
om at personen der skal bli tvunget til å inngå ekteskap. Departementet
har lagt til grunn at det er nødvendig med lovendring for å gjennomføre
denne konvensjonsforpliktelsen fullt ut. Det foreslås et nytt annet
ledd i straffeloven § 253 om tvangsekteskap.
Departementet fremhever at tvangsekteskap rammer
grunnleggende verdier knyttet til personlig frihet og integritet.
Tvangsekteskap rammer både den fysiske integriteten og muligheten
til selv å ta valg og definere sitt eget liv. Det at slike handlinger gjerne
rammer unge mennesker som har liten reell mulighet til å forsvare
seg mot dem, og at de gjerne begås av noen som er nærstående, understreker
alvoret ytterligere. Etter departementets syn er det avgjørende
å sikre at straffelovgivningen gjør det mulig å gripe inn på et
tidlig stadium og avverge at planlagte tvangsekteskap blir gjennomført.
Internasjonal rett gir også anvisning på strenge regler mot tvangsekteskap.
Departementet foreslår en regel som rammer den som
ved å forlede eller på annen måte medvirker til at en person reiser
til et annet land enn der personen er bosatt, med forsett om at
personen der vil bli utsatt for tvangsekteskap. Regelen omfatter
for det første tilfeller hvor fornærmede blir forledet til å reise,
for eksempel ved at gjerningspersonen oppgir et annet formål med
reisen enn det reelle. Man kan imidlertid også tenke seg tilfeller
hvor fornærmede er klar over formålet med reisen, men på grunn av
en situasjon preget av kulturelle og familiemessige strukturer og tradisjoner
ikke anser seg i posisjon til å motsette seg reisen. Departementet
mener at også slike tilfeller bør rammes av regelen. Dette er bakgrunnen
for at også medvirkning til reisen på annen måte enn ved å forlede
omfattes av ordlyden som foreslås i proposisjonen.
Forsøk rammes på vanlig måte etter straffeloven § 16.
Det vil si at straffansvar kan inntre på et tidlig stadium og gjøre
det mulig å gripe inn før reisen har skjedd.
Artikkel 36 i Europarådets konvensjon om forebygging
og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner rammer
det å få en annen person til å utføre handlinger av seksuell art
med en tredjeperson uten samtykke. For å sikre et helhetlig vern
mot seksuelle overgrep, bør slike tilfeller rammes av straffelovgivningen.
Departementet står fast på konklusjonen i høringsnotatet om at slike
handlinger i all hovedsak rammes av dagens regler om seksuallovbrudd.
Det er etter departementets syn likevel grunn til å foreta lovendringer
på dette punktet, for å sikre at også tilfeller der det ikke er
brukt vold eller tvang fanges opp av straffelovgivningen. Forslaget
fikk tilslutning i høringen fra dem som uttalte seg.
Departementet fastholder at det synes mest praktisk
med en slik bestemmelse i tilfeller der gjerningspersonen har en
styrkeposisjon overfor de fornærmede. Endringene foreslås derfor
i straffeloven §§ 295 og 296. Endringene klargjør at straffebudene
rammer tilfeller der gjerningspersonen får to eller flere personer
vedkommende står i et særlig forhold til, til å ha seksuell omgang
med hverandre.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jorodd Asphjell, Kari Henriksen, lederen Hadia Tajik og Lene Vågslid,
fra Høyre, Margunn Ebbesen, Hårek Elvenes, Peter Christian Frølich og
Anders B. Werp, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen og Ulf Leirstein,
fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, og fra Senterpartiet,
Jenny Klinge, vil vise til Prop. 42 L (2015–2016) om forslag
til endringer i straffeloven og straffeprosessloven (personforfølgelse,
forberedelse til tvangsekteskap mv.). Proposisjonen inneholder forslag
som styrker den strafferettslige beskyttelsen mot personforfølgelse
(«stalking») og andre overgrep.
Komiteen vil vise til at lovforslag
om endringer i straffeloven av 1902 og straffeloven av 2005 (personforfølgelse,
voldtekt og andre seksuelle overgrep, formidling av prostitusjon,
forberedelse til tvangsekteskap, foreldelsesregler mv.) ble sendt
på alminnelig høring 8. februar 2013, med høringsfrist 1. juni 2013.
Komiteen vil vise til at Stortinget
8. juni 2015 vedtok anmodningsvedtak nr. 611 (2014–2015) til regjeringen
ved behandling av saken «Representantforslag om å styrke beskyttelsen
til personer utsatt for vold, trusler om vold, personforfølgelse
og stalking». Komiteen viser videre til at regjeringen
i vedtaket anmodes om å fremme en proposisjon om nytt straffebud
om personforfølgelse i løpet av høsten 2015. Bakgrunnen for vedtaket
var Innst. 284 S (2014–2015) og Dokument 8:74 S (2014–2015). Komiteen merker
seg at vedtaket følges opp ved at det i denne proposisjonen fremmes
forslag om et nytt straffebud som rammer alvorlig personforfølgelse. Komiteen mener
dette er svært viktig.
Komiteen vil vise til at det
foreslås endring i straffeloven § 266 om hensynsløs atferd som tydeliggjør
at regelen rammer personforfølgelse. Videre foreslås en ny § 266 a
om alvorlig personforfølgelse, som etter forslaget skal kunne straffes
med fengsel inntil 4 år. Komiteen merker seg også
at det foreslås en mindre endring i påtalereglene for hensynsløs atferd. Komiteen mener
disse endringene er viktige og støtter disse.
Komiteen vil videre vise til
at det foreslås et nytt annet ledd i straffeloven § 253 om tvangsekteskap
som rammer den som ved å forlede eller på annen måte medvirker til
at en person reiser til et annet land enn der personen er bosatt,
med forsett om at personen der vil bli utsatt for tvangsekteskap. Komiteen merker
seg at lovendringen muliggjør ratifikasjon av Europarådets konvensjon
om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære
relasjoner. Komiteen støtter forslagene.
Komiteen vil videre vise til
at det foreslås endringer i straffeloven § 295 om misbruk av overmaktsforhold
og lignende og § 296 om seksuell omgang med innsatte mv. i institusjon. Komiteen understreker
viktigheten av disse forslagene for å sikre et helhetlig vern mot
seksuelle overgrep, og støtter forslagene.
Komiteen registrerer at spørsmålet
om gjeninnføring av barnets alder som objektivt straffbarhetsvilkår
i saker om seksuelle overgrep mot barn under 14 år drøftes i proposisjonen,
men merker seg at det ikke blir foreslått noen slik regel.
Komiteen støtter proposisjonens
innhold og forslag til endringer av straffeloven og straffeprosessloven.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet vil vise til at stalking og personforfølgelse
er et voksende samfunnsproblem. Disse medlemmer merker
seg at representanter for Høyre for et år siden mente det ikke var
behov for en egen stalkinglov, at stalking og personforfølgelse
ble dekket av gjeldende lovverk. Disse medlemmer er
glade for at Høyre nå har endret mening, og at regjeringen endelig
kommer til Stortinget med en proposisjon.
Disse medlemmer mener det er
på høy tid at saken nå legges frem for Stortinget. Disse
medlemmer vil vise til at det er godt over to og et halvt år
siden saken ble sendt på høring av Justis- og beredskapsdepartementet,
og i juni 2016 er det to år siden høringsrunden var over. Det er
i tillegg nesten ett år siden Stortinget purret på regjeringen og
ba regjeringen legge frem en sak for Stortinget. Disse medlemmer mener
dette ikke vitner om en handlekraftig regjering.
Disse medlemmer vil understreke
viktigheten av at regjeringen følger opp arbeidet med å øke bruken
av omvendt voldsalarm og forventer at dette arbeidet er igangsatt. Disse
medlemmer vil vise til vedtak III i Dokument 8:74 S (2014–2015)
som sier:
«Stortinget ber regjeringen sikre at ordningen med
omvendt voldsalarm gjøres godt kjent slik at ordningen kan benyttes
i større grad enn i dag.»
Disse medlemmer mener det må
tas i bruk flere virkemidler for å forhindre personforfølgelse. Disse
medlemmer vil vise til Dokument 8:74 S (2014–2015) hvor
en samlet komité skriver:
«Komiteen viser videre til at det fra 1. februar 2013
har vært mulig å dømme voldutøvere til kontaktforbud med elektronisk
merking, en såkalt omvendt voldsalarm. Omvendt voldsalarm idømmes som
et rettighetstap etter straffeloven § 33. Politiet har ansvaret
for ordningen og administrerer den i samarbeid med kriminalomsorgen.
Det er retten som treffer beslutningen om at den domfelte personen ikke
har adgang til et bestemt geografisk område rundt den voldsutsatte
personen. En elektronisk fotlenke på domfelte varsler politiet dersom
vedkommende beveger seg inn i det forbudte området. Politiet vil
da kunne varsle den voldsutsatte personen, følge domfeltes bevegelser,
og gå til pågripelse før vedkommende når frem til den voldsutsatte
personen.
Komiteen mener at omvendt voldsalarm er
et virkemiddel i satsingen på bekjempelse av vold i nære relasjoner,
og gir politiet et nytt verktøy i arbeidet med å beskytte voldsutsatte
personer. Det er viktig å understreke at omvendt voldsalarm kommer
i tillegg til, og ikke som erstatning for, allerede eksisterende tiltak
for å beskytte personer som utsettes for vold og trusler om vold.
Komiteen
viser til at en sak om omvendt voldsalarm krever grundig
forarbeid. Det skal blant annet vurderes om omvendt voldsalarm er
et egnet beskyttelsestiltak i saken.
Komiteen har
merket seg at det hittil er avsagt to dommer der det er ilagt omvendt
voldsalarm. Begge dommene er fra Sør-Trøndelag tingrett. Den første pålenking
av en omvendt voldsalarm ble gjennomført i oktober 2014 ved Sør-Trøndelag
politidistrikt. Den andre pålenkingen ble gjennomført i mars 2015.
Komiteen
viser til at for å bidra til at ordningen i større utstrekning benyttes,
har Riksadvokaten i mål- og prioriteringsrundskrivet for straffesaksbehandlingen
i 2015 på nytt minnet om muligheten til å påstå idømt omvendt voldsalarm
ved siden av eller i stedet for annen straff med kontaktforbud.
Disse medlemmer ser også fram
til at regjeringen skal forelegge resultatet for Stortinget etter
å ha gjennomgått og evaluert ordningen med besøksforbud etter straffeprosessloven
§ 222 a, og viser med dette til vedtak I i Dokument 8:74 S (2014–2015),
som sier:
«Stortinget ber regjeringen gjennomgå og evaluere
ordningen med besøksforbud etter straffeprosessloven § 222 a, og
forelegge resultatene for Stortinget på egnet måte.»
Disse medlemmer mener det er
helt nødvendig at bruken av omvendt voldsalarm gjøres godt kjent
i alle politidistrikter, og at ordningen benyttes mer enn i dag,
samtidig som ordningen med besøksforbud gjennomgås.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at regjeringspartiene ikke
kan ta ansvar for hva en enkeltrepresentant tidligere har uttalt
om behovet for å presisere at straffeloven § 266 om hensynsløs atferd
også skal gjelde personforfølgelse. Det understrekes at alle ønsker
å gi utsatte enkeltmennesker et godt vern mot personforfølgelse,
og det kan tidligere ha vært noe usikkerhet knyttet til om straffeloven
§ 266 allerede ivaretok dette. Det vises til Dokument 8:74 S (2014–2015)
der komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti, mente det var behov for en oppdatering
av straffebestemmelsene om personforfølgelse. Det var også en tydelig
enighet rundt viktigheten av at handlingens karakter og alvor kommer
tydelig frem i de aktuelle bestemmelsene. Dette viser at det ikke
har vært uenighet rundt spørsmålet.
Disse medlemmer vil videre vise
til ordningen med omvendt voldsalarm og besøksforbud. Det har siden
1. februar 2013 vært mulig å dømme voldsutøvere til kontaktforbud
med elektronisk merking, eller en såkalt omvendt voldsalarm. I ettertid
har det vist seg at ordningen ikke har vært tilstrekkelig kjent for
politiet, og at ordningen ikke har vært benyttet i stor nok grad.
På denne bakgrunn ba Stortinget i mai 2015 regjeringen om å sikre
at ordningen gjøres bedre kjent slik at den når flere politidistrikt.
Arbeidet med å evaluere og forbedre denne ordningen krever et grundig
forarbeid for å sikre formålet om økt bruk. Det vises til at regjeringen
arbeider med å evaluere besøksforbudordningen i tillegg til å lage
en gjennomføringsplan som skal bidra til økt bruk. Dersom formålet
med økt bruk skal oppnås, er det viktig å bruke tid på å kartlegge
alle svakheter ved ordningen og komme med realistiske forslag til
forbedringer som faktisk fungerer.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre følgende
vedtak til lov
om endringer i straffeloven og straffeprosessloven (personforfølgelse,
forberedelse til tvangsekteskap mv.)
I
I lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker
føyes «266,» til i opplistingen i § 67 annet ledd bokstav b av bestemmelser
i straffeloven.
II
I lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff gjøres følgende endringer:
§ 253 nytt annet ledd skal lyde:
På samme måte straffes den som ved å forlede eller på
annen måte medvirker til at en person reiser til et annet land enn
der personen er bosatt, med forsett om at personen der vil bli utsatt
for en handling som nevnt i første ledd.
§ 266 skal lyde:§ 266 Hensynsløs atferd
Den som ved skremmende eller plagsom opptreden eller annen
hensynsløs atferd forfølger en person eller på annen måte krenker
en annens fred, straffes med bot eller fengsel inntil 2 år.
Ny § 266 a skal lyde:§ 266 a Alvorlig personforfølgelse
Den som gjentatte ganger truer, følger etter, iakttar,
kontakter eller gjennom andre sammenlignbare handlinger forfølger
en annen på en måte som er egnet til å fremkalle frykt
eller engstelse, straffes med fengsel inntil 4 år.
§ 295 nytt annet ledd skal lyde:
På samme måte straffes den som ved forhold som nevnt
i første ledd bokstav a til c får noen til å ha seksuell omgang
med hverandre.
§ 296 bokstav b skal lyde:
b) får noen som han står i et forhold til som
nevnt i bokstav a til å utføre handlinger som svarer til seksuell
omgang med seg selv eller til å ha seksuell omgang med
hverandre, eller
III
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.
Oslo, i justiskomiteen, den 15. mars 2016
Hadia Tajik | Lene Vågslid |
leder | ordfører |