Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Dag Terje Andersen, Lise Christoffersen, Kjell Neergaard og Rigmor
Aasrud, fra Høyre, Stefan Heggelund, lederen Arve Kambe, Bente Stein
Mathisen og Bengt Morten Wenstøb, fra Fremskrittspartiet, Lene Langemyr
og Erlend Wiborg, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Venstre,
Sveinung Rotevatn, og fra Sosialistisk Venstreparti, Kirsti Bergstø, mener
at varslere spiller en viktig demokratisk rolle i dagens samfunn
ved å avdekke kritikkverdige og ulovlige forhold i en virksomhet. Komiteen er
opptatt av at forholdene må legges best mulig til rette for at kritikkverdige
forhold kan avdekkes og bringes til opphør. Komiteen viser
til at det kan være en betydelig personlig belastning å varsle om
kritikkverdige eller ulovlige forhold på en arbeidsplass. Ved å
sikre at den som sier ifra får tilstrekkelig beskyttelse mener komiteen at
samfunnet kan høste store gevinster både menneskelig, moralsk, rettslig, økonomisk
og sikkerhetsmessig.
Komiteen viser til at gjeldende
bestemmelser om varsling trådte i kraft 1. januar 2007, jf. Stortingets
behandling av Ot.prp. nr. 84 (2005–2006), Innst. O. nr. 6 (2006–2007). Komiteen viser
til at varsling defineres som tilfeller der arbeidstakere sier ifra
om kritikkverdige forhold i virksomheten. I tillegg skal varslingen
skje på en forsvarlig måte, og det er arbeidsgiver som i tilfelle
må påvise at en varsling er urettmessig.
Komiteen viser til at et hovedformål
med de nye reglene var å tydeliggjøre at varsling både er lovlig
og ønsket, samtidig som praksis viste at det var nødvendig å styrke
rettsvernet for varslere.
Komiteen viser til at forskning
i Norge har vist at det varsles oftere i Norge enn i andre land. Samtidig
ser det ut til at halvparten av norske arbeidstakere unnlater å
varsle om forhold de anser som alvorlige og kritikkverdige, og at
den viktigste grunnen er frykten for represalier.
Komiteen viser til at i 2014
leverte FAFO en rapport som evaluerte hvorvidt varslingsreglene fungerte
etter hensikten. Hovedkonklusjonen var at de nye bestemmelsene fungerer
bra, og at de har gjort det enklere og tryggere å varsle, men at varslerens
posisjon bør styrkes ytterligere.
Komiteen er tilfreds med at de
nye reglene langt på vei har fungert, men merker seg at evalueringen
også peker på et forbedringspotensial. Komiteen merker
seg også at flertallet i høringsrunden støtter behovet for et styrket varslingsvern. Komiteen mener
derfor at det er et behov for å styrke regelverket ytterligere.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser samtidig
til at det under høringen ble reist enkelte prinsipielle spørsmål som
noen av høringsinstansene mente ikke var godt nok dekket i representantforslaget.
NHO ønsket en nærmere drøfting av forholdet mellom
fortrolighet og anonymitet i lys av hensynet til kontradiksjon og
mulighetene til å få klarhet i de faktiske forhold. Disse
medlemmer mener at hensynet til den som varsler, må ha forrang,
men at det kan være en fordel for alle parter dersom den som varsler,
har god informasjon om retten til både åpen, fortrolig og anonym
varsling.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem lovforslag
som sikrer mulighetene til anonym varsling, samtidig som retten
til åpen og/eller fortrolig varsling uten gjengjeldelse tydelig fremgår.»
Disse medlemmer viser videre
til at Unio under høringen ga uttrykk for at de savnet en drøfting
av gjengjeldelsesproblematikken. Det ble vist til eksempler på massiv
gjengjeldelse, til tross for at dagens lovverk inneholder et klart forbud
mot dette.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem lovforslag
som styrker varsleres vern mot gjengjeldelse.»
Komiteenviser videre til at representanter for media
under høringen tok til orde for at kravet om «forsvarlig varsling»
var problematisk og måtte tas ut av loven, og at det var behov for
en gjennomgang av begrepet «kritikkverdige forhold». Komiteenber regjeringen om å ta med en drøfting
av hvordan disse begrepene kan tydeliggjøres, i sin varslede høring
av nye lovbestemmelser.
De samme høringsinstansene viste også til de svenske
lovbestemmelsene om kildevern, der kildevern er en plikt, ikke en
rettighet som i Norge. Komiteenber
regjeringen vurdere om det er behov for en tilsvarende bestemmelse
i norsk lovgivning.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til et
siste poeng fra medias side under høringen, om at ansattes ytringsfrihet i
privat og offentlig sektor ikke bare er et spørsmål om varsling
etter arbeidsmiljølovens regler, men at regelverket også burde omfatte ansattes
rett til å delta i den allmenne samfunnsdebatten. Disse medlemmer ber
regjeringen vurdere om det er behov for å styrke slik ytringsfrihet
i annen lovgivning og at det i den forbindelse blir gjort en vurdering
av om begrensninger i ansattes rettigheter til å delta i den allmenne
samfunnsdebatten, kan være i strid med Grunnloven § 100 om ytringsfrihet.
Komiteen viser til
svarbrev av 2. februar 2016 fra arbeids- og sosialminister Anniken
Hauglie, der det fremkommer at departementet på bakgrunn av evalueringen
av varslinsgreglene og merknadene fra stortingsflertallet i Innst.
207 L (2014–2015) er i gang med å utrede lovendringer som skal styrke
varslernes situasjon. Blant annet arbeider departementet med forslag
om å gjøre varslingsrutiner obligatorisk, om det skal stilles minimumskrav
til innholdet i de interne varslingsrutinene, og i hvilken utstrekning varslervernet
skal utvides til innleide arbeidstakere og selvstendige oppdragstakere/næringsdrivende.
Departementet ser også på hvordan varslerkonfidensialitet best kan
ivaretas, og hvordan arbeidstakernes lovfestede rett til å varsle
ikke må begrenses gjennom for eksempel en virksomhets varslingsrutiner.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
ser frem til at regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en
sak på egnet måte om endringer i varslingsreglene.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, er opptatt av
at forholdene legges best mulig til rette for at kritikkverdige
forhold kan komme frem og bringes til opphør. Dette innebærer at både
lovgivning og rutinene i den enkelte virksomhet støtter opp om varslervernet.
Samtidig som dette flertallet ser frem til at regjeringen kommer
tilbake til Stortinget med en sak om endringer i varslingsreglene,
ønsker dette flertallet at det settes ned en bredt
sammensatt ekspertgruppe som går igjennom dagens regelverk i sin
helhet og fremmer forslag om hvordan varslervernet kan styrkes.
Dette flertallet fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sette ned en bredt sammensatt
ekspertgruppe som skal gå igjennom dagens varslingsregler og komme
med forslag til hvordan varslervernet kan styrkes.»
Skal økt varsling av kritikkverdige forhold
være mulig å oppnå i praksis, mener dette flertallet at
det er helt avgjørende at lovparagrafene er informative overfor
potensielle varslere, og at begrensningene i varslingsretten i størst
mulig grad angis presist og fremgår av lovteksten. Det vil bidra
til å skape en trygghet for den arbeidstaker som velger å gå til
det skritt å varsle om kritikkverdige forhold i virksomheten. Dette flertallet mener
at dagens formulering om at «arbeidstakers fremgangsmåte ved varslingen skal
være forsvarlig», jf. aml § 2-4, ikke
bidrar til å skape den tryggheten som varsleren har behov for, men
i stedet dreier fokuset bort fra virksomhetens kritikkverdige forhold
og over til spørsmålet om varsleren har opptrådt kritikkverdig i
måten det varsles på. Dette flertallet viser i den
forbindelse til Innst. O. nr. 6 (2006–2007), der Høyre, Kristelig
Folkeparti, Fremskrittspartiet og Venstre gikk imot kravet om forsvarlig varsling.
På denne bakgrunn mener dette flertallet at det
er behov for at det tas en gjennomgang av begrepene «forsvarlig
varsling» og «kritikkverdige forhold». Det må vurderes i hvilken
grad vilkårene bidrar til at arbeidstakere varsler om kritikkverdige
forhold, eller om begrepene i praksis skaper en for høy terskel
for varsling.
Dette flertallet fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen vurdere hvorvidt vilkårene
‘forsvarlig varsling’ og ‘kritikkverdige forhold’ skaper en for
høy terskel for varsling.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til representantforslaget
og fremmer følgende forslag, som innarbeides i regjeringens varslede
utredning av lovendringer:
«Stortinget ber regjeringen legge frem lovforslag
som pålegger virksomheter av en viss størrelse å innføre rutiner
for håndtering av varsling. Rutinene bør også kunne tilpasses mindre
virksomheter.»
«Stortinget ber regjeringen legge frem lovforslag
eller utarbeide forskriftsendringer der det presiseres at det ikke
er adgang til å reglementsfeste begrensninger i ytringsfriheten
og retten til å varsle, verken i privat eller offentlig sektor.»
«Stortinget ber regjeringen legge frem lovforslag
der det presiseres at varslerrettighetene omfatter alle arbeidstakere,
både fast ansatte, midlertidig ansatte og innleide arbeidstakere. Når
det gjelder innleide, må et lovforslag presisere at begrepet ‘virksomheten’
gjelder alle ledd i en kontraktkjede, uansett i hvilket ledd den innleide
er formelt ansatt.»
«Stortinget ber regjeringen styrke trepartssamarbeidet
med tanke på å øke organisasjonsgraden i norsk arbeidsliv.»
Disse medlemmer understreker
at trygghet i arbeidsforholdet for mange vil være en forutsetning
for at man våger å varsle. Derfor er faste ansettelser viktig for
at folk skal tørre å si fra. Terskelen for å varsle er sannsynligvis
høyere dersom du er midlertidig ansatt enn fast, fordi risikoen
for å ikke få fornyet kontrakt blir en del av vurderingsgrunnlaget.
Disse medlemmer understreker
at tillitsvalgtsapparatet har en avgjørende rolle i varslingssaker.
Derfor må det legges til rette for at flere arbeidstakere organiserer
seg.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at det i tillegg
til en styrking av regelverket er nødvendig med endringer innenfor
styrings- og ledelseskulturen i det offentlige.
Disse medlemmer vil peke på at
det i de siste tjue årene har vokst frem en styrings- og ledelseskultur
i det offentlige som bygger på en forholdsvis rigid målstyring,
hvor etater styres etter et omfattende apparat av enkle og kvantitative mål,
og hvor måloppnåelse igjen er koblet til et belønningssystem.
Disse medlemmer viser til at
denne målstyringen også har lagt grunnlaget for et etter hvert omfattende
og kostbart tilsynsapparat, som kan føre til utvikling av en «nullfeilskultur»
hvor ingen tør gjøre noe som ikke er klart definert innenfor de
kvantitative målsettingene. I ettertid kan man innse at målene har
vært for mange, for detaljerte og at målstyring som prinsipp har
vært for dominerende for hvordan etatene styres.
I praksis har målstyringen like gjerne blitt
et hinder for at gode og kvalifiserte avgjørelser blir tatt av dem
som kjenner området best og et hinder for at etater kan lære av
erfaringer og utvikle bedre tjenester. For nåværende og fremtidige regjeringer
bør det, slik disse medlemmer ser det, bli en overordnet
oppgave å sørge for at de målene som utvikles for offentlige etater
er få i tallet, at de er kvalitative, og at ansatte selv er med
på å forme disse målene, innenfor rammen av overordnede politiske
føringer og årlige budsjettrammer. Hensikten må være å etablere
tillit, trygghet og bedre kår for de ansattes faglighet. Når ledelsen
har tillit til at de ansatte gjør en god jobb, opplever de større
fleksibilitet og bedre tid til faglige vurderinger og gjøremål.
Både ansatte og brukere er mer fornøyd. På denne måten styrkes ansattes
mulighet til å varsle når de avdekker kritikkverdige og ulovlige
forhold i en virksomhet.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen gjennomgå styringsmodeller
i offentlig sektor med den hensikt å fjerne tidkrevende byråkrati,
rapportering, kontroll og detaljstyring, og isteden la ansatte få bruke
sitt faglige skjønn og stole på deres vurderinger.»