Målet med undersøkelsen har vært å vurdere hvordan
de regionale helseforetakenes bruk av avtalespesialister bidrar
til å oppfylle sørge-for-ansvaret. Undersøkelsen omfatter alle fire
regionale helseforetak og behandlingsområdene somatikk og psykisk
helsevern for voksne, den gjelder i hovedsak årene 2010–2014 og
er basert på data fra Norsk Pasientregister, intervjuer og dokumentgjennomgang.
En del av det polikliniske helsetilbudet i spesialisthelsetjenesten
utføres av avtalespesialister, som er private lege- og psykologspesialister. Som
en del av det samlede tilbudet av spesialisthelsetjenester skal
avtalespesialistene bidra til å oppfylle de regionale helseforetakenes
sørge-for-ansvar. To rammeavtaler regulerer forholdet mellom de
regionale helseforetakene og avtalespesialistene. Disse rammeavtalene
er inngått med Den norske legeforening (Legeforeningen) og Norsk
Psykologforening (Psykologforeningen). Rammeavtalene legger grunnlaget
for de regionale helseforetakenes individuelle driftsavtaler med
avtalespesialistene.
De rundt 1 500 avtalespesialistene sto for 28 prosent
av den totale polikliniske aktiviteten innen somatiske fagområder
og 23 prosent innen psykisk helsevern for voksne i 2014. I den politiske
plattformen for regjeringen er det nedfelt at regjeringen vil øke
antall hjemler og bruke avtalespesialistene mer. Avtalespesialistene
er selvstendig næringsdrivende, og i 2014 mottok de nær 3,2 mrd.
kroner fra staten. I tillegg kommer egenandeler fra pasientene.
Avtalespesialistene er konsentrert i de sentrale områdene
av landet, blant annet i hovedstadsområdet og andre store byer,
noe som gir risiko for at de ikke godt nok bidrar til et geografisk
likeverdig helsetilbud. Videre er det risiko for at de regionale
helseforetakenes oppfølging og kontroll av avtalespesialistene er
mangelfull.
Undersøkelsen tar utgangspunkt i følgende vedtak
og forutsetninger fra Stortinget:
lov om spesialisthelsetjenesten
av 2. juli 1999 (spesialisthelsetjenesteloven)
lov om helseforetak av 15. juni 2001 (helseforetaksloven)
Innst. O. nr. 65 (1998–99), jf. Ot.prp.
nr. 10 (1998–99) Om lov om spesialisthelsetjenesten
Innst. O. nr. 118 (2000–2001), jf. Ot.prp.
nr. 66 (2000–2001) Om lov om helseforetak m.m.
Innst. 422 S (2010–2011), jf. Meld. St.
16 (2010–2011) Nasjonal helse og omsorgsplan (2011–2015)
Utkast til rapport ble forelagt Helse- og omsorgsdepartementet
19. juni 2015. Departementet har i brev av 19. august 2015 gitt
kommentarer til rapportutkastet. Kommentarene er innarbeidet i Riksrevisjonens
dokument.
Hovedfunn:
Tilgangen til avtalespesialister
bidrar ikke gjennomgående til et geografisk likeverdig tilbud av polikliniske
spesialisthelsetjenester.
De regionale helseforetakene utnytter ikke
sitt handlingsrom godt nok til å sikre samsvar mellom plassering
av avtalespesialistenes hjemler og behovet for polikliniske spesialisthelsetjenester.
De regionale helseforetakene følger i varierende grad
opp at avtalespesialistene har tilstrekkelig aktivitet og god kvalitet
på helsetilbudet.
Formålet med spesialisthelsetjenesteloven er blant
annet å bidra til et likeverdig tjenestetilbud, og til at tjenestetilbudet
blir tilgjengelig for pasientene. Dette betyr at personer med behov for
polikliniske spesialisthelsetjenester skal ha tilnærmet samme mulighet
til å skaffe seg dette uavhengig av bosted. Siden avtalespesialistene er
en del av spesialisthelsetjenesten, skal tilgangen til avtalespesialister
bidra til at tilbudet av helsetjenester blir mest mulig geografisk
likeverdig.
Befolkningens forbruk av polikliniske spesialisthelsetjenester
varierer relativt mye mellom de som bor i sentrale kommuner, og
de som bor i mindre sentrale kommuner. Befolkningen i de minst sentrale
kommunene har lavere forbruk enn de som er bosatt i mer sentrale
kommuner. Forbruket varierer også til dels betydelig mellom befolkningen
bosatt i de ulike helseforetakenes opptaksområder.
De fire somatiske fagområdene der avtalespesialistene
har flest konsultasjoner, er øye, hud, øre-nese-hals og gynekologi.
Med unntak av øyefaget bidrar forbruket av avtalespesialistene innen disse
fagområdene stort sett til å redusere de geografiske forskjellene
i forbruk. Likevel er forbruket i de minst sentrale kommunene i hovedsak
fremdeles lavere sammenlignet med mer sentrale kommuner. For øyefaget
forsterker forbruket av avtalespesialister forskjellene mellom sentrale
og mindre sentrale kommuner i Helse Nord og Helse Sør-Øst.
Innen psykisk helse bidrar forbruket av avtalespesialister
i liten grad til å redusere de geografiske skjevhetene i forbruk
av polikliniske spesialisthelsetjenester. I enkelte regioner forsterker
bruken av avtalespesialister de geografiske forskjellene. Også innen
psykisk helse er forbruket av polikliniske helsetjenester i hovedsak
lavest i de minst sentrale kommunene.
Riksrevisjonen legger til grunn at det ikke
er systematiske forskjeller i behovet for polikliniske spesialisthelsetjenester
mellom mindre og mer sentrale kommuner, eller mellom helseforetak, når
forbruket er justert for demografiske forskjeller mellom kommunene.
Riksrevisjonen mener de geografiske variasjonene i forbruket av polikliniske
helsetjenester indikerer at det enten er et overforbruk eller underforbruk
av tjenestene innen enkelte områder. Selv om forbruket av avtalespesialister
til dels bidrar til et mer likeverdig tilbud, er det fortsatt betydelige
forskjeller, og som regel er det i de minst sentrale kommunene forbruket
er lavest. Riksrevisjonen mener at tilgangen til avtalespesialister
ikke bidrar godt nok til å utjevne disse forskjellene slik at tilbudet blir
geografisk likeverdig. Dette gjelder spesielt innen psykisk helsevern
og øyefaget.
Rammeavtalene som regulerer forholdet mellom de
regionale helseforetakene og avtalespesialistene, er de mest sentrale
virkemidlene de regionale helseforetakene har til å forvalte avtalespesialistordningen.
Når behovet for helsetilbud i regionen blir endret, åpner rammeavtalene
for at de regionale helseforetakene kan disponere avtalespesialistenes
hjemler til å møte endringer i behovet ved å opprette nye hjemler,
eller ved å omdisponere ledige eller eksisterende hjemler.
Det har vært svært liten vekst i antall årsverk
for avtalespesialistene etter 2002. Videre har de regionale helseforetakene
i perioden 2010–2014 sjelden omdisponert ledige helhjemler til andre fagfelt
og/eller andre geografiske områder. Ledige delhjemler samles i større
grad opp til nye, hele hjemler, ofte med en annen geografisk plassering
og innen et annet fagfelt, eller de er brukt til å «fylle opp» andre
delhjemler. De regionale helseforetakene har aldri omdisponert eksisterende
hjemler. Ettersom tilgangen til avtalespesialister ikke gjennomgående
bidrar til å utjevne geografiske forskjeller i forbruk av polikliniske spesialisthelsetjenester,
kan det etter Riksrevisjonens vurdering være behov for at de regionale helseforetakene
i større grad omdisponerer ledige hjemler, eller eventuelt oppretter
nye hjemler. Mer aktiv bruk av dette mulighetsrommet kan gjøre at
det polikliniske tilbudet blir jevnere fordelt mellom helseforetak
og mellom sentrale og mindre sentrale kommuner.
I henhold til rammeavtalene kan de regionale helseforetakene
avgjøre hvordan ledige psykologhjemler skal disponeres, mens ledige legehjemler
skal videreføres ved behov. Samtidig er det mindre kostnadskrevende
å omdisponere psykologhjemler enn legehjemler. Dette gir etter Riksrevisjonens
vurdering de regionale helseforetakene gode muligheter til å bruke
ledige psykologhjemler, eller opprette nye hjemler for å bøte på
skjevfordelingen av tilbudet innen psykisk helsevern.
Rammeavtalens bestemmelser om at ledige legehjemler
skal videreføres ved behov, tolkes og praktiseres noe ulikt. Én
tolkning er at hjemler skal videreføres når det har vært tilfredsstillende produksjon
i praksisen. Dersom ledige hjemler i hovedregelen videreføres når
det har vært tilfredsstillende aktivitet, kan det etter Riksrevisjonens
mening føre til at hjemlene ikke benyttes der behovet er størst,
både når det gjelder spesialitet og geografi. Behovet kan være større
et annet sted eller innen et annet fag, selv om det har vært en
god aktivitet i praksisen. Riksrevisjonen mener klarere vilkår for
når ledige hjemler kan omdisponeres vil kunne gi partene en mer
enhetlig forståelse for mulighetsrommet og dermed en mer lik praktisering
av bestemmelsen om omdisponering.
Bare Helse Nord RHF har hatt en handlingsplan for
forvaltningen av avtalespesialistordningen i hele undersøkelsesperioden,
mens Helse Sør-Øst RHF og Helse Midt-Norge RHF vedtok handlingsplaner
i 2014. Helse Vest RHF har ikke hatt handlingsplan. Etter Riksrevisjonens
vurdering kan handlingsplaner som er basert på relevante og systematiske
analyser av behovet for hjemler, skape større forutsigbarhet både
for de regionale helseforetakene og for avtalespesialister, og bidra
til en hjemmelsutvikling som er mer i samsvar med behovet for polikliniske
spesialisthelsetjenester i regionen.
Avtalespesialistenes individuelle avtaler varer
i hovedregelen til spesialisten blir 70 år. Slike livslange avtaler
kan, sammen med en restriktiv tolkning og praktisering av hvordan
de regionale helseforetakene skal kunne disponere ledige hjemler,
legge begrensninger på de regionale helseforetakenes muligheter
til å møte endringer i behovet for helsetjenester. Etter Riksrevisjonens
vurdering kan dette tyde på at rammeavtalene ikke gir de regionale
helseforetakene gode nok virkemidler til å sikre samsvar mellom avtalespesialistenes
hjemler og behovet for polikliniske spesialisthelsetjenester.
For å sikre at avtalespesialistene best mulig bidrar
til å oppfylle de regionale helseforetakenes sørge-for-ansvar, må
de regionale helseforetakene følge opp tilbudet avtalespesialistene gir.
Dette krever at de regionale helseforetakene har informasjon om
viktige sider ved avtalespesialistenes tjenestetilbud.
De regionale helseforetakene har i varierende grad
informasjon om kvaliteten på helsetilbudet avtalespesialistene tilbyr.
RHF-ene har videre lite informasjon om, og eventuelt hvordan, avtalespesialistene
prioriterer pasienter, noe som betyr at RHF-ene har lite kunnskap
om ressursene brukes på de riktige pasientene. Videre viser undersøkelsen
at RHF-ene, med unntak av Helse Vest RHF, ikke fulgte opp alle avtalespesialister
som hadde aktivitet 20 prosent eller mer under normtallet i 2013.
Det kan dermed være avtalespesialister som har fått et høyere driftstilskudd
enn de ifølge avtalen har krav på.
Helse Midt-Norge RHF og Helse Nord RHF har i
2014/2015 fått kunnskap om den enkelte avtalespesialists tilbud
og praksis gjennom kartlegging og praksisbesøk. Flere av opplysningene
disse innhentet gjennom kartleggingene, skal avtalespesialistene
også rapportere til Norsk pasientregister. Etter Riksrevisjonens
mening kunne de regionale helseforetakene ha effektivisert datainnsamlingen
og redusert avtalespesialistenes rapporteringsbyrde ved å benytte
Norsk pasientregister som informasjonskilde. Samtidig viser undersøkelsen
at data avtalespesialistene skal rapportere til Norsk pasientregister
med informasjon om blant annet ventetid og epikrisetid, har for
lav kvalitet til å brukes. Etter Riksrevisjonens vurdering ligger
det her et uutnyttet potensial til å følge opp kvaliteten på helsetjenestene
avtalespesialistene gir.
En del avtalespesialister har en produksjon
langt over normtallet. Rammeavtalene regulerer imidlertid bare at
de regionale helseforetakene kan sanksjonere overfor avtalespesialister
som har lav aktivitet. Etter Riksrevisjonens vurdering kan det være
like viktig å følge opp avtalespesialister med særlig høy produksjon
for å sikre at tjenestetilbudet er forsvarlig.
De regionale helseforetakene bruker i liten
grad de sanksjonsmulighetene som rammeavtalene hjemler, dersom avtalespesialistene
ikke overholder krav i rammeavtale/individuell avtale. De regionale
helseforetakene har i svært liten grad revidert individuelle avtaler,
sagt opp avtaler eller sendt advarsler om mislighold av avtalen utover
ved manglende rapportering til NPR. Samtidig har de regionale helseforetakene
i undersøkelsesperioden hatt begrenset informasjon til å kunne følge
opp hvorvidt avtalespesialistenes helsetilbud er av god nok kvalitet
og i tråd med krav i avtalene. Etter Riksrevisjonens vurdering bør
de regionale helseforetakene mer systematisk innhente informasjon
og ta i bruk eksisterende informasjon mer aktivt, for å kunne vurdere
om avtalespesialistene på en mest mulig effektiv måte gir befolkningen
tilbud om helsetjenester av tilstrekkelig høy kvalitet. Regjeringens
ambisjoner om å øke antall hjemler og bruke avtalespesialistene
mer aktualiserer etter Riksrevisjonens syn behovet for informasjon
om og oppfølging av tilbudet i denne delen av spesialisthelsetjenesten.
Riksrevisjonen anbefaler at:
Helse- og omsorgsdepartementet
forsikrer seg om at de regionale helseforetakenes bruk av avtalespesialister
bidrar til å gi befolkningen en geografisk likeverdig tilgang til
polikliniske spesialisthelsetjenester
de regionale helseforetakene sørger for
at avtalespesialistenes hjemler bidrar til et mer geografisk likeverdig
tilbud av polikliniske spesialisthelsetjenester, blant annet ved
systematisk
å vurdere hvorvidt avtalespesialistenes ledige hjemler bør videreføres
eller benyttes innen andre fagområder og/eller andre geografiske
områder,
å ha planer for å disponere hjemler som
bygger på relevante og oppdaterte analyser av behovet for polikliniske
spesialisthelsetjenester
de regionale helseforetakene sørger for
å ha en omforent forståelse av rammeavtalenes bestemmelser når det
gjelder vilkår for å omdisponere ledige hjemler slik at de regionale
helseforetakene får en mer lik praktisering av bestemmelsene om
når ledige hjemler skal videreføres
de regionale helseforetakene følger opp avtalespesialister
som ikke oppfyller krav stilt i rammeavtalene eller i de individuelle
avtalene. Dette forutsetter at de regionale helseforetakene har
tilstrekkelig informasjon
de regionale helseforetakene benytter Norsk pasientregister
som kilde til informasjon om avtalespesialistene og sikrer at avtalespesialistene
rapporterer til Norsk pasientregister på sentrale variabler som
kan gi relevant informasjon om kvaliteten på helsetjenestene, som
for eksempel epikrisetid
de regionale helseforetakene bør følge
opp avtalespesialister med særlig høy produksjon for å kunne vurdere
hvorvidt tjenestetilbudet er forsvarlig
Komiteen viser til
at målet med undersøkelsen har vært å vurdere hvordan de regionale
helseforetakenes bruk av avtalespesialister bidrar til å oppfylle
sørge-for-ansvaret, at undersøkelsen omfatter alle fire regionale
helseforetak og behandlingsområdene somatikk og psykisk helsevern
for voksne, og at den i hovedsak gjelder årene 2010–2014.
Komiteen merker seg Riksrevisjonens
hovedfunn:
Tilgangen til avtalespesialister
bidrar ikke gjennomgående til et geografisk likeverdig tilbud av polikliniske
spesialisthelsetjenester
De regionale helseforetakene utnytter ikke
sitt handlingsrom godt nok til å sikre samsvar mellom plassering
av avtalespesialistenes hjemler og behovet for polikliniske spesialisthelsetjenester.
De regionale helseforetakene følger i varierende grad
opp at avtalespesialistene har tilstrekkelig aktivitet og god kvalitet
på helsetilbudet
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til Riksrevisjonens funn om at forbruket av polikliniske spesialisthelsetjenester
er lavere i mindre sentrale kommuner, og at forbruket er høyere
i mer sentrale kommuner.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
mener et slikt funn i seg selv ikke gir grunnlag for å konkludere
med at tilgangen ikke er geografisk likeverdig.
Dette flertallet vil påpeke at
det kan være andre årsaker til forskjellen i forbruket enn at tilgangen
ikke er likeverdig.
Dette flertallet vil heller ikke
sette likhetstegn mellom fysisk avstand til helsetjenesten, og i
hvilken grad en har tilgang til helsetjenester. Den fysiske og geografiske
avstanden til helsetjenesten vil nødvendigvis alltid variere mellom
kommunene, og innad i en kommune, og kriteriene for et geografisk
likeverdig tilbud bør heller handle om kvalitet og at den enkelte
innbygger faktisk får hjelp når det er nødvendig.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, viser til at det er ulik
praksis for omdisponering av hjemler, og støtter Riksrevisjonens
anbefaling om at vilkårene for omdisponering klargjøres for å gi
en mer enhetlig forståelse av mulighetsrommet.
Flertallet merker seg at RHF-ene
bare i varierende grad har informasjon om kvaliteten på helsetilbudet
fra avtalespesialistene og deler Riksrevisjonens anbefalinger knyttet
til avtalespesialistene.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til spesialisthelsetjenestelovens
formål som er å 1) fremme folkehelsen og å motvirke sykdom, skade,
lidelse og funksjonshemning, 2) bidra til å sikre tjenestetilbudets
kvalitet, 3) bidra til et likeverdig tjenestetilbud, 4) bidra til
at ressursene utnyttes best mulig, 5) bidra til at tjenestetilbudet
blir tilpasset pasientenes behov, og 6) bidra til at tjenestetilbudet
blir tilgjengelig for pasientene. Disse medlemmer viser
til at helseforetakenes formål er å oppfylle spesialisthelsetjenestens
formål og å yte gode og likeverdige spesialisthelsetjenester til
alle som trenger det når de trenger det, uavhengig av alder, kjønn, bosted,
økonomi og etnisk bakgrunn, samt å legge til rette for forskning
og undervisning (jf. lov om helseforetak m.m. § 1).
Disse medlemmer stiller seg fullt
og helt bak de funn, påpekninger og anbefalinger Riksrevisjonen
har gjort i denne undersøkelsen. Avtalespesialistene bidrar til
en betydelig andel av det polikliniske behandlingstilbudet: 28 prosent
av det somatiske behandlingstilbudet og 23 prosent innen psykisk
helsevern for voksne i 2014.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at det er bekymringsfullt at det har vært svært liten vekst
i antall årsverk for avtalespesialistene etter 2002, til tross for
at man må legge til grunn at behovet er økende.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at Riksrevisjonen
påpeker at befolkningens forbruk av spesialisthelsetjenester varierer
relativt mye ut fra hvor sentralt man bor, og at det er et sannsynlig
overforbruk av polikliniske helsetjenester i sentrale strøk og underforbruk andre
steder. Avtalespesialistene er konsentrert i de sentrale områdene
i landet, blant annet i hovedstadsområdet og andre store byer, og bidrar
ifølge Riksrevisjonen ikke godt nok til geografisk utjevning. Disse
medlemmer mener at dette faktum truer det overordnede målet
for spesialisthelsetjenesten og helseforetakene, om å sørge for
et likeverdig tjenestetilbud til alle som trenger det, når de trenger
det. Disse medlemmer mener det må være et klart mål
og styringssignal til de regionale helseforetakene å sørge for en
rettferdig geografisk fordeling av avtalespesialistene, både innen
somatikk og psykisk helsevern. Disse medlemmer ser
alvorlig på Riksrevisjonens påpekning av at geografisk fordeling
av avtalespesialisthjemler innen spesielt øyefaget og psykisk helsevern
i enkelte regioner faktisk bidrar til å øke de geografiske forskjellene,
ikke redusere disse. Disse medlemmer legger til grunn,
som Riksrevisjonen, at det ikke er systematiske forskjeller i behovet
for polikliniske spesialisthelsetjenester mellom sentrale strøk
og mindre sentrale strøk, når demografiske forskjeller er hensyntatt. Disse
medlemmer vil også understreke at befolkningen i distrikter
med lav dekning av avtalespesialister, også gjerne har lengst reiseavstand
til annet poliklinisk spesialisthelsetjenestetilbud. Dette fører
til et helsetilbud som bidrar til å forsterke ulikhet i helse. Derfor må
et geografisk likeverdig tilbud av avtalespesialistene være et overordnet
mål, som de regionale helseforetakene selvsagt må sørge for. Disse
medlemmer mener derfor at det er berettiget å sette spørsmålstegn
ved om dagens organisering ved helseforetakene er hensiktsmessig
for å oppnå likeverdige tjenester uavhengig av geografi.
Disse medlemmer mener Riksrevisjonens undersøkelse
viser alvorlige mangler i et enhetlig helsevesen, som er den norske
modellen. At det påvises markante forskjeller mellom helseforetakene,
samt innad i helseforetakene når det gjelder poliklinisk spesialisthelsetjenester,
kan i ytterste konsekvens gå ut over pasientsikkerheten. Disse
medlemmer mener departementet i større grad bør påpeke dette
i styringsdialogen med de ulike helseforetakene, og sørge for at dette
blir fulgt opp.
Disse medlemmer mener Riksrevisjonens påpekning
om at helseforetakene ikke utnytter sitt handlingsrom godt nok når
det gjelder plasseringen av avtalespesialistenes hjemler, viser
at det er betydelige utfordringer med dagens organisering og styring
av helseforetakene. Disse medlemmer viser til at
rammeavtalene, som regulerer forholdet mellom de regionale helseforetakene
og avtalespesialistene, åpner for å disponere og endre på avtalehjemlene
etter behovet i befolkningen. Disse medlemmer støtter
Riksrevisjonen i at det kan være behov for at de regionale helseforetakene
i større grad omdisponerer ledige hjemler til annet fagfelt ved behov,
og ikke minst at det opprettes nye hjemler. Disse medlemmer mener
det er viktigere å bruke penger på nye avtalespesialisthjemler, enn
å prioritere midler til ordningen fritt behandlingsvalg. Disse
medlemmer ser det som vanskelig å endre fagområde på eksisterende (ikke-ledige)
avtalehjemler. Disse medlemmer vil for øvrig bemerke
at bruk av ordet «produksjon» (at hjemler skal videreføres når det
har vært tilfredsstillende produksjon), er et ordvalg som er lite
forenlig med det avtalespesialistene faktisk arbeider med, nemlig
pasienter, mennesker med sykdom som trenger behandling og oppfølging. Disse
medlemmer viser til praksisen med at ledige hjemler som
regel videreføres når det har vært tilfredsstillende aktivitet,
og støtter Riksrevisjonens påpekning av at dette kan føre til at
spesialister ikke prioriteres til pasientgrupper med størst behov. Disse
medlemmer mener at behovet for å omdisponere (del)hjemler
til andre fagfelt og/eller til andre geografiske områder, må følges
tett.
Disse medlemmer mener at helseforetakene må
pålegges å følge opp avtalespesialistene på en bedre måte, ha oversikt
over tilbud og praksis, og sørge for et godt faglig samarbeid med
offentlige sykehus og poliklinikker. Dette er også viktig for å
sikre rett prioritering av pasienter, slik at pasienter med størst
behov prioriteres først, ikke de som lønner seg mest. Avtalespesialistene
er et viktig bidrag til den offentlig styrte spesialisthelsetjenestens
samlede tilbud, og vil være viktige også i fremtiden. Disse
medlemmer viser til Riksrevisjonens anbefaling om å følge
opp avtalespesialister med særlig høy produksjon for å kunne vurdere
hvorvidt tjenestetilbudet er forsvarlig. Disse medlemmermener at forsvarlighet i tjenestetilbudet
må følges opp for alle avtalespesialister, ikke bare de med høy
aktivitet.
Disse medlemmer forventer for
øvrig at departementet umiddelbart følger opp påpekningen fra Riksrevisjonen
om kvalitet og aktivitet til de som bekler disse hjemlene, slik
at brukere av tjenestene opplever likeverdige tjenester i hele landet.