Jeg viser til brev av 1. oktober 2015 hvor Kommunal
og forvaltningskomitéen ber om min vurdering av representantforslag
142 S (2014–2015) fra stortingsrepresentantene Truls Wickholm, Åsmund
Aukrust, Marit Nybakk, Marianne Aasen, Eirik Sivertsen og Stine
Renate Håheim om et identitetsavklaringsprogram for irakere i Norge.
Deler av problemstillingen som tas opp i representantforslaget
hører inn under Justis- og beredskapsdepartementets ansvarsområde.
Mitt svar er derfor koordinert med Justis- og beredskapsdepartementet.
Jeg er klar over at vi har personer i Norge, herunder
en gruppe irakere, som har permanent oppholdstillatelse, men som
på grunn av tvil om identitet ikke oppfyller vilkårene for norsk
statsborgerskap. Jeg har gjennom et svar til stortingsrepresentant
Geir S. Toskedal (KrF) av 5. juni 2014 tidligere uttalt meg til
Stortinget om denne problemstillingen. Min vurdering er at norsk statsborgerskap
skal henge høyt og jeg ønsker ikke å senke kravene som stilles til
klarlagt identitet i statsborgerloven.
Når det gjelder personer som er født i Norge
eller som har kommet til Norge i ung alder gjør jeg oppmerksom på
at det er egne regler for identitetsfastsettelse for disse. Reglene
fremgår av statsborgerforskriften § 1-3 og fastsetter at for søkere
som er født i Norge og har fått sin identitet registrert i folkeregisteret
skal identiteten anses som klarlagt uten at det stilles krav om
å legge frem pass og uten at det stilles krav til alminnelig sannsynlighetsovervekt
for at de oppgitte identitetsopplysningene er riktige. Identiteten kan
også anses for klarlagt uten at det legges frem pass og uten at
det stilles krav til alminnelig sannsynlighetsovervekt for søkere
som kom til Norge som mindreårige og har minst én forelder med klarlagt
identitet. Selv om det ikke er alminnelig sannsynlighetsovervekt
for at det oppgitte opplysninger er riktige kan identiteten også
under visse vilkår anses klarlagt for personer som var under 14
år ved innvilgelse av sin første oppholdstillatelse og som har hatt
opphold i Norge med oppholdstillatelse i fem år. Det samme gjelder
søkere som var over 14 og under 17 år ved innvilgelse av sin første
oppholdstillatelse og som har hatt opphold i Norge med oppholdstillatelse
i 10 år.
Årsaken til at det er innført egne regler om
identitetsvurdering for barn i saker om statsborgerskap er at barn
ikke skal lastes for foreldrenes identitetstvil. Statsborgerforskriften
§ 1-3 innebærer en egen identitetsvurdering for barn og gjør at
deres identitet kan anses klarlagt selv om det alminnelige krav
til sannsynlighet ikke er oppfylt. Dermed kan det innvilges statsborgerskap til
barn selv om det hefter tvil om foreldrenes identitet.
Gruppen irakere som representantforslaget omhandler
er sammensatt både når det gjelder fakta i sakene og hvilke problemstillinger
som er aktuelle.
Av forslaget fremgår det at:
Flere har vært registrert
i andre land på vei til Norge, hvor navnet er oversatt annerledes
enn i Norge. Slike transkriberingsfeil er årsaken til at det er
blitt stadfestet tvil om identitet, og her vil man også i praksis
være nektet statsborgerskap på livstid.
Til dette vil jeg bemerke at de fleste i denne gruppen
som har søkt statsborgerskap på nytt og hvor det kun foreligger
en transkriberingsfeil, har fått innvilget norsk statsborgerskap
de to – tre siste årene. Årsaken til at disse er blitt innvilget
statsborgerskap er at Utlendingsdirektoratet (UDI) har fått større
kunnskap om hvordan andre land registrerer navn og fødselsdato, ulikheten
har ikke vært særlig store, og UDI har i flere av disse sakene fått
utført ekthetsundersøkelse, hvor dokumentene i tillegg er funnet
ekte. På en annen side har det også vist seg at noen i denne gruppen
har falske irakiske dokumenter, noe som er alvorlig i seg selv,
og som medfører avslag på søknad om statsborgerskap.
De utfordrende sakene er der det foreligger
identitetstvil utover det som bare er transkriberingsfeil. UDI opplyser
at det er en stor gruppe som har både to, tre og fire helt ulike
identiteter i Norge og andre europeiske land. Mange har også oppgitt
ulike fødesteder i Irak. Noen av disse har lagt frem irakiske identitetsdokumenter
på ulike identiteter i ulike sammenhenger. Noen av dokumentene har
også blitt undersøkt og funnet falske. Enkelte har også lagt frem
forskjellige irakiske dokumenter med kombinasjoner av de ulike identitetene.
Dette viser at irakiske identitetsdokumenter ikke er egnet til å
bevise innehaverens korrekte identitet.
At irakiske dokumenter har lav notoritet fremgår også
av rapporten Identitet: Irakere i Norge som ble
gitt ut i mai 2013 av Nasjonalt ID-senter. I rapporten fremgår
det blant annet at:
«Korrupsjonsnivået i et land er en faktor som spiller
inn i vurderingen av notoriteten til offentlige dokumenter. Irak
ble rangert som det åttende mest korrupte landet når det gjelder korrupsjon
i offentlig sektor både i 2011 og 2012. Dette tilsier at man kan
støte på irakiske dokumenter som er ekte, i den forstand at de er teknisk
feilfrie, men som er utstedt på urettmessig grunnlag og inneholder
uriktige identitetsopplysninger. Det er kjent at standarder og rutiner for
kontroll med utstedelse er dårlig, noe som gjør utstedelse av offentlige
dokumenter sårbare for korrupsjon».
Det fremgår av den ovenfor nevnte rapporten
at Nasjonalt ID-senter mener at det er mulig å verifisere saker
i Irak. UDI opplyser imidlertid at verifisering i praksis er krevende.
I følge direktoratet er deres erfaring at det er begrenset kapasitet
hos irakiske myndigheter til å gjennomføre verifiseringer. Direktoratet
vurderer det derfor slik at selv om det settes inn mer ressurser
til dette fra norsk side vil det trolig bli et kapasitetsproblem
hos irakiske myndigheter. Videre er UDI usikre på kvaliteten på
verifiseringene som gjøres av irakiske myndigheter. En verifisering
vil kun vise at det er samsvar mellom personalia i det fremlagte
ID-dokumentet og registeret, men ikke om det er rett person som
er innehaver av dokumentet. Det må her særlig ses hen til omfanget
av korrupsjon i Irak, som nevnt over. UDI mener for øvrig at verifiseringsmetoden
som er aktuell i disse sakene først og fremst vil avklare identiteten
der det er snakk om mindre omfattende tvil om søkers identitet.
Jeg ser det derfor ikke som realistisk å per
i dag sette i gang et program som representantene skisserer som
vil innebære verifiseringer i et større antall saker.
En forutsetning for verifisering er for øvrig
at det er gitt riktige opplysninger om identitet. Personer som har
gitt feilaktige opplysninger om sin identitet til norske myndigheter
må derfor endre sin forklaring om sin identitet for at verifisering skal
være mulig. Der hvor det i forbindelse med behandling av en søknad
om statsborgerskap fremkommer at vedkommende tidligere har gitt uriktige
opplysninger om sin egen identitet, vil utlendingsmyndighetene rutinemessig
gjøre en vurdering av om dette gir grunnlag for å trekke tilbake
en eventuell oppholdstillatelse gitt etter utlendingsloven. Dette
vil være individuelle vurderinger i de konkrete sakene, hvor det
bl.a. legges vekt på omstendighetene rundt opplysningene, botid
i Norge og hvor barnets beste skal være et grunnleggende hensyn.
Slik jeg forstår representantforslaget foreslås
det at utlendingsmyndighetene skal gi en garanti for at deltagelse
i et eventuelt tidsavgrenset identitetsavklaringsprogram, og fremleggelse
av nye opplysninger om identitet i den forbindelse, ikke skal få
konsekvenser for de aktuelle personenes oppholdstillatelse.
Det ville være svært uheldig dersom utlendingsmyndighetene
skulle beslutte et generelt amnesti for tilfeller hvor det bevisst
er gitt feil identitetsopplysninger. Et slikt amnesti ville undergrave
respekten for arbeidet med ID-avklaringer, som er helt sentralt
for utlendingsmyndighetene. Det ville også kunne undergrave tilliten
til innvandringspolitikken. For utlendingsmyndighetene er det derfor
svært viktig å fastholde at det alltid skal foretas individuelle
vurderinger i saker hvor det fremkommer opplysninger om at noen
har opphold seg i landet med uriktig identitet.
Avslutningsvis vil jeg understreke at jeg er
enig i at det vil være positivt både for enkeltmenneskene det gjelder,
og for samfunnet, å avklare disse personens identitet slik at de
kan søke om norsk statsborgerskap. Verifisering av ID-dokumenter
i Irak er imidlertid per i dag så utfordrende at jeg ikke ser det
som hensiktsmessig å igangsette et program som skissert i representatforslaget.