Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Svein Roald Hansen, lederen Anniken Huitfeldt, Marit Nybakk, Kåre Simensen
og Jonas Gahr Støre, fra Høyre, Elin Rodum Agdestein, Regina Alexandrova,
Sylvi Graham, Øyvind Halleraker og Trond Helleland, fra Fremskrittspartiet,
Harald T. Nesvik, Per Sandberg og Christian Tybring-Gjedde, fra
Kristelig Folkeparti, Knut Arild Hareide, fra Senterpartiet, Liv Signe
Navarsete, fra Venstre, Trine Skei Grande, og fra Sosialistisk Venstreparti,
Bård Vegar Solhjell, viser til Meld. St. 29 (2014–2015).
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, vil innledningsvis bemerke
at meldingen gir en grundig gjennomgang av Norges muligheter og
utfordringer i handelspolitikken. Flertallet viser
til at 20 år etter opprettelsen av Verdens handelsorganisasjon (WTO) har
både verden og det handelspolitiske bildet endret seg vesentlig,
noe som også gjelder og har følger for norsk økonomi.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
understreker videre at meldingen bygger på de lange linjer i norsk
politikk og i stor grad innebærer en videreføring av hovedlinjene
i norsk handelspolitikk.
Dette flertallet er av den oppfatning
at meldingen utgjør et godt grunnlag for bred debatt om handelspolitikken,
og om behovet for tilpasninger av Norges posisjoner i et globalisert marked.
Komiteen viser til
at det råder betydelig usikkerhet i internasjonal økonomi etter
finanskrisen, at vi er inne i en tid med økt instabilitet og et forverret
sikkerhetspolitisk bilde generelt og i våre nærområder spesielt,
noe som også påvirker handelspolitikken.
Komiteen viser til at siden det
globale økonomiske tyngdepunktet har forflyttet seg sør- og østover,
innebærer det at tilgangen til markeder hvor de handelspolitiske
rammebetingelsene er mindre utviklet, blir viktigere for norsk næringsliv.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at i dette bildet er det en utfordring at Norge står uten
handelsavtaler med seks av de ti største økonomiene i verden.
Komiteen viser til
at framveksten av globale verdikjeder innebærer at tjenester og
investeringer er blitt en viktigere del av internasjonal handel.
Da er det en utfordring at de handelspolitiske rammevilkårene i
mange tilfelle er kommet kortere for tjenester enn for handel med
varer.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet,
mener dette er sentrale utfordringer som må møtes med en offensiv
handelspolitikk, både gjennom WTO, plurilaterale og multilaterale
forhandlinger, EFTA og bilateralt.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet understrekar at regjeringa i meldinga introduserer
ei rekkje nye posisjonar som bryt med det som tidlegare har vore
norsk politikk.
Desse medlemene vil på eit prinsipielt
grunnlag tydeleggjere at meldinga i for lita grad gjer ei klår analyse
av kva som er dei største utfordingane i norsk handelspolitikk i
dag, og kva problem forslaga i meldinga er meint å løyse. Meldinga
dokumenterer i lita grad noko konkret problem.
Desse medlemene peikar på at
regjeringa, gjennom denne meldinga, gjer det tydeleg at Noreg skal
bidra til ytterligare liberalisering av verdshandelen. Desse
medlemene viser til at meldinga saknar ei grundigare analyse
av dei største problema i verdsøkonomien i dag. Var finanskrisa
eit resultat av for lite liberalisering av finansmarknadene? Er
forgjeldinga i Vesten eller eurokrisa eit resultat av ei for svak marknadstru
blant dei styrande? Skuldast outsourcinga av produksjon og den påfølgjande auka
arbeidsløysa i Vesten for sterk regulering av handelen?
Desse medlemene viser til at
meldinga er uklar om kva som er middel og kva som er mål. Regjeringa
skriv mellom anna i meldinga at behovet for alle land sine interesser
må balanserast mot behovet for fleksibilitet i dei nye handelsavtalane.
Slik verkar det som frihandel er blitt eit mål i seg sjølv, ikkje
eit virkemiddel for å sikre velferd og tryggleik til borgarane.
Desse medlemene understrekar
at det er trong for ein grundigare gjennomgang av kva sektorar som
kan tene og kven som kan tape på at Noreg tek ein posisjon om friare
handel som primærstandpunkt i alle samanhengar. Desse medlemene understreker
at sidan 1947 og etableringa av GATT, er handelen vorte fri på dei
fleste område, noko som har tent Noreg godt. Det er like fullt ikkje
gitt at det som er igjen av handelsrestriksjonar er eit problem
for Noreg i dag. Desse medlemene understrekar behovet for
at Noreg legg vekt på balanse i handelspolitikken samt at det har
vist seg viktig å kunne føre ein nasjonal politikk for å kunne fremje
verdiskaping og industriutvikling.
Desse medlemene meiner at den
tydelegaste endringa som har skjedd i verdshandelen dei siste åra,
er at Kina no er medlem av WTO og den dominerande faktoren i internasjonal
handel. Samstundes har ein i Vesten og spesielt i Europa sett ei
omfattande outsourcing av produksjon, dramatisk auka forgjelding,
global finanskrise og svakare velferd. Noreg må sikre at handelspolitikken
fremjar ei berekraftig produksjonsutvikling, og ikkje endar med
å fremje utflytting av strategisk viktig produksjon, som igjen vil
utarme velferda i landet.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke
at ei stor utfordring for Noreg i dag og i åra som kjem, vil vere
å sikre norsk industriutvikling og ein brei produksjonsbase, samt
nasjonalt eigarskap til produksjonen, slik at me gjennom eigarskap sikrar
skatteinntekter.
Disse medlemmer viser til den
fastlåste situasjonen i WTO, som har ført til et nettverk av bilaterale
frihandelsavtaler, i stor grad presset frem av EU og USA, som systematisk
har søkt å etablere konkurranseregler for å øke sitt innpass på
markeder for industrivarer, landbruksvarer og tjenester over hele
verden.
Disse medlemmer viser til at
utviklingsland på sin side også har hatt offensive krav i WTO. For
disse landene var det provoserende at USA og EU satte inn betydelig
eksportstøtte for å få solgt overskuddsvarer fra landbruket sitt
til fattige land i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Vendepunktet kom
på WTO-møtet i Cancun i 2003, hvor utviklingslandene for første
gang stod sammen slik at EU og USA ikke fikk diktere forhandlingene.
Siden dette møtet har situasjonen vært fastlåst både hva gjelder
handel med industri- og landbruksvarer og handel med tjenester,
og WTO-reglene har sett liten utvikling og endring i regelverket.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til en økning i bilaterale
avtaler mellom EU, USA og stadig flere enkeltland, både frihandelsavtaler
og investeringsavtaler. Ved disse forhandlingene er det naturligvis
EU og USA som er den sterke parten – og avtalene blir deretter.
Komiteen understreker
at Norge i et historisk perspektiv har vært en handelsnasjon med
en åpen økonomi og at dette, sammen med vår internasjonalt ledende
rolle som sjøfartsnasjon, har lagt grunnlaget for vår velstand og
for fremveksten av det moderne Norge. Komiteen vil videre
peke på at få land er mer avhengige av handel enn Norge.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til
at eksport av varer og tjenester i 2014 utgjorde 38 pst. av BNP,
og således er viktig for sysselsetting og verdiskapning i Norge.
Norge har med noen få unntak en svært åpen økonomi for varer, tjenester
og investeringer fra utlandet. En betydelig del av importen er også
innsatsvarer for eksport av varer og tjenester. Norge er således
tjent med et åpent, velfungerende og regelbasert internasjonalt
handelssamarbeid.
Flertallet ser det som viktig
at globaliseringen støttes opp av et rettferdig og regelbasert internasjonalt
handelssamarbeid, med vekt på bærekraftig utvikling, arbeidstakerrettigheter
og rettferdig fordeling.
Komiteen viser til
at vår utenrikshandel reguleres av en rekke avtaler og reguleringer,
blant annet WTO-avtalen, EØS-avtalen og frihandelsavtalene gjennom
EFTA, der avtalene regulerer bl.a. tollsatser og avgifter. Videre
viser komiteen til at råolje og naturgass er de enkeltvarene som
utgjør størst andel av eksportinntektene, videre at fisk, medregnet
foredlet fisk, også er betydelige eksportartikler og omfatter 19
prosent av samlet eksport ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall
for 2013.
Komiteen viser til at Norge også
har en betydelig handel med tjenester, at eksporten av tjenester
øker mer enn annen eksport og der utenriks sjøfart står for de største
inntektene fra tjenestehandelen. Videre mener komiteen at
import, eksport og grensekryssende investeringer bidrar til å øke
vår levestandard og påvirker vår næringsstruktur.
Komiteen viser til at fallet
i oljeprisen gir økt behov for omstilling for å sikre vår fremtidige velferd
og arbeidsplasser, og at arbeidet regjeringen gjør for å sikre norske
bedrifter økt markedsadgang og bedre forutsigbarhet for eksport
av varer, tjenester og investeringer, derfor er viktig.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
til at muligheten til å lykkes med omstilling etter fallet i oljeprisene
styrkes av at vi som nasjon har beholdt vår egen valuta. Statistisk
sentralbyrå har uttrykt det slik:
«Bedringen av Norges konkurranseevne ved et varig
oljeprisfall avhenger fundamentalt av at vi har beholdt en selvstendig
valutakurs. Normalt faller den når petroleumsinntektene faller.»
Det gir styresmaktene rask drahjelp i arbeidet
for omstilling ved at andre næringer automatisk bedrer sin konkurranseevne
mot utlandet, en drahjelp som særlig gir fordeler når man som Norge
har en åpen økonomi og stort handelssamkvem med utlandet.
Medlemene i komiteen frå Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at når trong for
betre marknadstilgjenge vert nytta som argument for nye, omfattande
handelsavtalar, må det kunne forventast at ein konkret kan vise
til kva marknader i kva land norske bedrifter har for dårleg tilgjenge
i dag. Det burde òg klargjerast kva som er årsaka til dette svake marknadstilgjenget.
Fleire gongar det siste året er det fremja påstandar om at til dømes
TISA-avtalen vil fjerne «stengsler» til udefinerte marknader, utan
at ein har vore i stand til å vise kva for «stengsler» som i dag
er eit problem.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet peiker
på at handel, kombinert med ein nasjonal strategisk politikk for
utnytting av naturressursar som fisk, jord, skog, vasskraft og petroleum
til fellesskapen sitt beste, har skapt det moderne Noreg. Denne
medlemen understrekar at Noreg frå midten av 1800-tallet
og framover auka velferda i landet gjennom langsiktig industrialisering.
Reiarar og skipsfart har også vore viktig for den økonomiske utviklinga,
og sytte for store inntekter til Noreg. Dette skjedde ikkje minst
ved at ein har hatt eit strategisk samspel mellom skipsfart og industriproduksjon.
Ei rekkje verft har bygd opp og rusta ut alle typar båtar til skipsfarten,
noko som då medverka til å sysselsetje store grupper av arbeidsstokken
i Noreg.
Komiteen viser til
at handel med varer og tjenester med verden rundt oss øker tilbudet
her hjemme, stimulerer oss til å spesialisere oss på områder der
vi har konkurransefortrinn og dermed er en viktig pådriver for innovasjon, kunnskaps-
og velferdsutvikling. Komiteen understreker at et
lite land som Norge har større fordeler av klare internasjonale
avtaler rundt handel, enn store land som har bredere egen ressursbase.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
støtter regjeringens arbeid for en friere handel, og at den vil
føre en offensiv handelspolitikk som vektlegger Norges interesser samtidig
som vi bidrar til å sikre like og rettferdige spilleregler i dagens
åpne, globale økonomi.
Komiteen viser til
at regjeringen vil videreføre norsk praksis med ikke å benytte seg
av restriktive handelstiltak, og at dette innebærer at det ikke
er aktuelt å benytte handlingsrommet i WTO til å øke tollsatser.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
støtter en aktiv holdning fra regjeringen til handel og WTO, til
TTIP- og TISA-forhandlingene og at EØS-avtalen er av helt sentral
og fundamental interesse for Norge.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, støtter en åpen
handel med land forankret i WTOs regelverk og mener Norge, som er
særlig avhengig av et åpent handelssystem, skal gå foran i å være
tilbakeholden med å innføre proteksjonistiske tiltak, men Norge
bør opprettholde muligheten for å treffe legitime beskyttelsestiltak
i særskilte tilfelle.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter
en åpen handel mellom land forankret i WTOs regelverk, og mener
Norge ikke bør fraskrive seg rettigheter som er forankret i dette regelverket.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet understrekar
at det burde vere uaktuelt å binde Noreg til ikkje å nytte handlingsrommet
i WTO eller å bruke Noreg sitt sjølvstendige handelspolitiske handlingsrom,
også om dette inneber meir restriktive handelstiltak.
Medlemene i komiteen frå Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti understrekar at Noreg allereie
i dag har god marknadstilgong til EU, noko Noreg har hatt i mange
tiår. Desse medlemene understrekar at Noreg i dag
handlar om lag åtte gongar meir med EU enn med USA, og at Noreg
berre i lita grad får sine konkurransetilhøve endra som følgje av
at EU eventuelt får ein noko betre tilgjenge til USA sin marknad
gjennom ei TTIP-avtale. Desse medlemene ser derfor
ikkje norsk tilknyting til ei TTIP-avtale som naudsynt for Noreg.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti,
Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti viser
til dei mange innvendingane som er komne i samband med høyringa
om regjeringa sin føreslåtte modell for framtidige investeringsavtalar,
og spesielt til motstanden mot bruken av såkalla investor-stat-tvisteløysings-mekanismar
(ISDS). Desse medlemene ber på bakgrunn av dette
om at regjeringa legg fram ei grundig utgreiing av konsekvensane
av slike avtalar for Stortinget, og ei utfyllande liste over fordeler
og ulemper med slike avtalar.
Medlemene i komiteen frå Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti understrekar at Noreg sin handelspolitikk
må ta utgangspunkt i situasjonen landet er i, og politiske val,
også innan handel, må takast med mål om å sikre borgarane sin tryggleik
og velferd. Desse medlemene understrekar at frihandel er
eit middel som kan nyttast for å oppnå politiske mål, og ikkje eit
mål i seg sjølv.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet understrekar
at fleire land i dag innfører meir restriktive tiltak innanfor visse
handelspoltiske område, og at ein ser teikn på aukande bruk av valutamanipulasjon
som verkemiddel innan internasjonal handelspolitikk. I eit handelspolitisk regime
der tilhøva vert endra, er det ikkje føremålstenleg at Noreg einsidig
avgrensar vårt politiske handlingsrom og fjerne verkemidlar som
andre land kan nytte.
Komiteen viser til
verdenshandelens betydning for fattige lands demokratiske, økonomiske og
sosiale utvikling, og at handel er en forutsetning for at mennesker
kan jobbe seg varig ut av fattigdom. Komiteen viser
videre til at intet land har arbeidet seg ut av fattigdom uten økonomisk
vekst, industrialisering og handel.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser
til at økonomisk vekst kjem av anten auka produksjon eller produksjon
av meir verdfulle produkt. Handel kjem som ein konsekvens av produksjon
og ikkje som ein føresetnad. Handel gir lita meining med mindre
du har varer som gir deg god utteljing i varebyttet. Denne
medlemen vil mellom anna peike på Dani Rodrik og Kamal Malhotra,
som har vist at det ikkje finst overtydande prov på at handelsliberalisering alltid
kan assosierast med økonomisk vekst. Denne medlemen understrekar
at om handel fører til økonomisk vekst eller ikkje avheng av på
kva måtar handelen påverkar produksjonen og inntekta i eit land.
Komiteen vil imidlertid
understreke at økonomisk vekst alene ikke er en garanti for at utviklingen
kommer befolkningen til gode og således minsker fattigdom og oppfyller
sosiale og økonomiske rettigheter. Komiteen vil bemerke
at myndighetene må utvikle og bruke sitt eget skattegrunnlag til
utvikling, enten det gjelder inntekter fra naturressurser, næringslivet eller
personskatt.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser
mellom anna til at erfaring frå utviklinga av vasskrafta er at eit
strengt konsesjonsregelverk er av stor tyding som verkemiddel for
å kanalisere og pløye grunnrenta frå forvalting av naturressursar
attende til samfunnet, slik at denne verdiskapinga kjem heile folket
til gode.
Komiteen viser videre
til at utvikling først og fremst skapes av sunn nasjonal politikk
der politiske institusjoner og prosesser som sikrer maktfordeling,
rettsstat, demokrati og menneskerettigheter, er helt sentrale.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, påpeker betydningen av lokale myndigheters
tilrettelegging for godt styresett og egen økonomisk utvikling gjennom
åpenhet mot omverdenen, og viser videre til at en åpen økonomi med
stabile rammebetingelser som fremmer lokale og utenlandske investeringer
og økt handel, er en forutsetning for vekst i skatteinntekter og
som grunnlag for vekst.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener
fremvoksende økonomier må påta seg økt ansvar og større forpliktelser
i henhold til sin økte økonomiske tyngde og utvikling. Det er behov for
å differensiere mellom utviklingsland i forventninger til ansvarsdeling
og forpliktelser i handelspolitikken.
Medlemene i komiteen frå Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti understrekar at mogelegheita
til å favorisere lokalt næringsliv, oppretthalde og auke importvern,
innføre eksportrestriksjonar og setje krav til utanlandske operatørar
står sentralt i utviklingsland sine posisjoner i handelspolitikken.
Desse posisjonane må takast omsyn til i norsk handelspolitikk.
Desse medlemene understrekar
at Noreg ikkje kan inngå handelsavtalar som avgrensar det demokratiske
handlingsrommet, korkje på lokalt, regionalt eller nasjonalt nivå. Desse
medlemene viser her til KS, som har kravd av regjeringa
at ho må sikre full lokal og regional handlefridom under forhandlingar
om nye handelsavtalar.
Desse medlemene viser til at
KS ber om ei konsekvensutgreiing av TTIP- og TISA-avtalane knytt
til spørsmål om lokaldemokratiet, før avtalane eventuelt blir signert.
Desse medlemene viser òg til
CEMR, organisasjonen for europeiske kommunar og regionar, som har
kravd at den lokale og regionale autonomien ikkje må svekkast som
følgje av ein framtidig TTIP-avtale.
Desse medlemene slår fast at
Noreg ikkje kan underteikne ein handelsavtale som på nokon måte
avgrensar lokale og regionale styresmakter sine mogelegheiter til
å reversere ei marknadsopning av lokale, regionale og nasjonale
offentlege tenester, eller som avgrensar deira mogelegheiter til
å vedta restriksjonar/tiltak for å verne folkehelse og miljø, forbrukarinteresser
og arbeidstakar-/arbeidsgjevarinteresser innanfor ramma av nasjonal
lovgjeving.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
støtter regjeringens vurdering av at det for å sikre norske interesser
er behov for en omfattende vurdering av de ulike veivalgene som
er tilgjengelige for Norge og viser til at regjeringen derfor før
sommeren 2015 besluttet å igangsette en ekstern utredning av mulige
konsekvenser for Norge av TTIP.
Komiteen understreker
viktigheten av FNs tusenårsmål for verdens utvikling og Norges bistandsprioriteringer
og viser til at den globale ekstreme fattigdommen er redusert fra
43 pst. i 1990 til 21 pst. i 2010. Komiteen mener
at dette viser at det gjennom målrettet samarbeid og ambisiøse mål
er mulig å utrydde ekstrem fattigdom innen 2030. Komiteen viser
til at bistand er i dag langt mindre viktig for utviklingen i en
rekke utviklingsland enn tidligere, idet private kapitalstrømmer
har økt kraftig fra 1990 til 2013. Komiteen viser
videre til at i Asia og Latin-Amerika utgjør bistanden nå en liten
andel av den kapitalen som mottas, at bistand til Latin-Amerika
utgjorde i 2014 om lag 5 pst. av mottatt kapital, mens 70 pst. kommer
fra utenlandske investeringer og 25 pst. fra private overføringer. Komiteen påpeker
at bistanden utgjorde om lag 30 pst. av mottatt kapital i 1990 (kilde:
World Development Indicators, Verdensbanken 2014). Komiteen viser
til at i Afrika er bistand fremdeles viktig, da om lag 50 pst. av
mottatt kapital fortsatt er bistandsmidler, men mindre viktig enn for
20 år siden, da bistand utgjorde rundt 90 pst. av mottatt kapital
(kilde: World Development Indicators, Verdensbanken 2014).
Komiteen viser til FNs 17 nye
bærekraftsmål, hvor utrydding av all fattigdom og å fremme varig,
inkluderende og bærekraftig økonomisk vekst, full sysselsetting
og anstendig arbeid for alle, er blant disse målene.
Komiteen bemerker at bistand
fra rike land ikke kan erstatte effekten av næringsvirksomhet, som
direkte investeringer, handel og landbruk som viktige drivere for
positiv utvikling i fattige land, men underbygge disse.
Komiteen støtter at regjeringen
vil arbeide for at globaliseringen støttes opp av et rettferdig
og regelbasert internasjonalt samarbeid, med vekt på bærekraftig
utvikling, jobbskaping og økonomisk vekst gjennom åpen handel.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at flere utviklingsland de siste 10–15 årene har hatt
markert økonomisk vekst som er av stor betydning for å redusere
fattigdom og legge grunnlag for en rettferdig fordeling. Adgang
til eksportmarkedene, regionalt og globalt, er viktig. Derfor må
det være en prioritert oppgave å ferdigstille Doha-runden i WTO-forhandlingene,
og at det ikke stilles økte krav til MUL.
Flertallet vil understreke viktigheten
av at globaliseringen støttes opp av et rettferdig, regelbasert
internasjonalt samarbeid, som bidrar til å skape arbeidsplasser,
anstendige arbeidsvilkår, rettferdig fordeling, en bærekraftig utvikling
og bekjempelse av klimatrusselen.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre understreker at bistand fra rike
land aldri har vært ment å erstatte effekten av næringsvirksomhet,
som direkte investeringer, handel og landbruk som viktige drivere
for utvikling i fattige land. Internasjonal bistand er i likhet
med nasjonale virkemidler et supplement som skal bidra til å fremme
de nevnte driverne for utvikling. Det skjer blant annet gjennom
å styrke befolkningens utdanningsnivå og helsetilstand, framskynde
utbygging av nødvendig infrastruktur som kommunikasjoner og energitilgang, stimulere
til investeringer og handel, forbedre styresett og andre rammevilkår
for økonomisk utvikling og mer rettferdig fordeling.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti,
Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti understrekar
at det for utviklingsland vil vere naudsynt med ei strategisk utnytting
av heimemarknaden, mellom anna for å sikre nasjonal industrireising. Handelsavtalar
må ikkje vere til hinder for utviklingslanda sitt handlingsrom,
men tvert imot gje utviklingslanda mogelegheit til å beskytte og nytte
seg av heimemarknaden for å bygge opp ung industri.
Desse medlemene peiker på at
mellom anna Verdsbanken har vist at den mest effektive måten å redusere
fattigdom på er å støtte småbønder i utviklingsland. Det er ingen
andre næringar som kan måle seg med landbruket når det gjeld å skape
sysselsetting og økonomiske ringverknader for dei aller fattigaste
i verda. Å syte for at alle menneske får dekka sine mest grunnleggjande
behov må ha høgaste prioritet i bistandspolitikken. Det er naudsynt
at det blir brukt meir midlar på å gje fleire menneske sikker tilgang
på trygg mat.
Bistand sammenlignet med
utenlandske investeringer og private overføringer (World Development
Indicators, Verdensbanken 2014)
[Figur:]
Komiteen viser til
at Norges viktigste handelspolitiske interesse ligger i å styrke
det multilaterale handelssystemet (WTO) og støtter prioriteringen
om å ferdigstille Doha-runden, bevare utviklingsdimensjonen i forhandlingene og
ikke stille økte krav til de minst utviklede land (MUL).
Komiteen mener at det er avgjørende
at WTO beholder sin posisjon som hovedsete for internasjonale handelssamtaler.
WTO bidrar til globale rammebetingelser for handel og økonomisk
utvikling, og til å gi norsk næringsliv stabile og forutsigbare
rammevilkår. Komiteen støtter at Norge skal arbeide
aktivt for å styrke det globale rammeverket for handel og vekst,
og samtidig fremme norske interesser i det internasjonale handelssamarbeidet.
Komiteen vil understreke viktigheten
av at det multilaterale handelspolitiske rammeverket ikke utformes
slik at det begrenser mulighetene for å gjennomføre nødvendige reguleringer
for å oppnå legitime nasjonale målsettinger.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til
at regjeringen ser konsensusprinsippet i WTO som en grunnleggende
forutsetning for det multilaterale handelssystemets legitimitet,
samtidig som det må søkes en større grad av individuell tilpasning blant
annet ut fra landenes utviklingsnivå og er enig i dette.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, viser til at regjeringen
vil arbeide for å sluttføre en miljømessig ambisiøs avtale med miljøvarer
i WTO som dekker alle land og utvides til også å omfatte en liberalisering
av miljøtjenester, og støtter dette. Dette flertallet vil
også støtte et initiativ for å åpne mulighetene for legitime støttetiltak
til nye miljø- og klimavennlige produkter for å korrigere for markedssvikt.
Et tredje flertall,
alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser
til at stillstanden i WTO-forhandlingene har bidratt til framveksten
av omfattende regionale handelsavtaleforhandlinger, blant andre Trans-Pasific
Partnership (TPP) mellom 12 land rundt Stillehavet og Transatlantic
Trade and Investment Partnership (TTIP) mellom USA og EU.
Dette flertallet vil understreke
viktigheten av at regjeringen følger denne utviklingen tett gjennom
den handelspolitiske dialogen mellom EFTA og USA og gjennom kontaktene
med EU, og løpende vurderer hvilke initiativ Norge bør ta for å
sikre at en slik avtale ikke svekker norsk næringslivs konkurransevilkår,
verken på den, europeiske eller amerikanske marked.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, understreker
viktigheten av arbeidet for en vellykket ferdigstilling av Doha-runden
i WTO, som vil være et vesentlig bidrag for å sikre den globale
økonomiske vekstkraften i de kommende år og nødvendig for å bekjempe
fattigdom og skape de nye 600 millioner jobbene som den internasjonale arbeidsorganisasjonen
(ILO) mener må komme på plass før 2020.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet understrekar
at om Doha-runden skal avsluttast, føreset det ei vilje til å godkjenne
relevansen i MUL og andre mindre konkurransedyktige land si evne
til å sikre folk eit utkomme ved utviklinga av sine tradisjonelle
næringar. Utan slikt vern mot internasjonal uregulert konkurranse,
ville Noreg og andre av dagens industriland ikkje ha oppnådd den
økonomiske veksten ein har nytt godt av.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti merker seg det store tallet
høringssvar som anbefaler at Norge ikke bør inngå i forhandlinger
om investeringsavtaler. Det mest kritiske ved TTIP-forhandlingene
er hvorvidt de ender med den tvisteløsningsordningen som allerede
er blitt den vanlige ved de bilaterale investeringsavtalene som
er inngått. Disse medlemmer vil påpeke at slike avtaler
inneholder gjerne regler som gir selskap adgang til å kreve erstatning
fra regjeringer som vedtar lover eller fatter beslutninger som påfører
selskapet «tap av framtidig fortjeneste», såkalt «investor-stat-tvisteløsning».
Disse medlemmer viser videre
til at det hvert år er mange eksempler på at selskap reiser erstatningskrav
overfor demokratisk vedtatt vern om folkehelse, miljø og sosiale
rettigheter. Nasjonal lovgivning gir normalt ikke erstatning for
en så vid tolkning av «tap av framtidig fortjeneste» som investeringsavtalene
gir. Ved å opprette filialer i andre land kan et konsern dermed
bruke investor-stat-reglene i investeringsavtaler til å kreve erstatning
også i hjemlandet som hjemlandets lover ikke gir adgang til.
Disse medlemmer vil påpeke at
det derfor er viktig at Norge ikke inngår investeringsavtaler som
gir investorer sterke pressmidler mot stater, som investor-stat-tvisteløsning
og andre mekanismer for investeringsbeskyttelse. Disse medlemmer viser
til at LO gir uttrykk for samme uro i sin høringsuttalelse:
«De utviklingstrekk vi har sett de siste årene med investor-stat
tvisteløsningsmekanismen gir derfor god grunn til bekymring. LO
kan derfor ikke støtte innføring av ISDS-løsning i det norske rammeforslaget
til bilaterale investeringsavtaler.»
Medlemene i komiteen frå Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti syner til at TISA-forhandlingane
skjer utanfor WTO-systemet, og blir sterkt kritiserte frå fleire
hald, for å vere øydeleggane for WTO som forum for eit internasjonalt
handelsregime. Desse medlemene understreker at det
er særs usikkert om TISA-avtala vil kunne integrerast i WTO-regelverket, då
mange utviklingsland ser på ei vidare liberalisering av tenestemarknaden
som eit trugsmål mot den økonomiske utviklinga i landa.
Desse medlemene vil etterlyse
ei konkretisering av kva regjeringa legg i «legitime nasjonale interesser».
Det bør tydeleggjerast frå regjeringa og gjerast til tema i Stortinget.
I oppbygginga av Noreg som velferdsstat og velferdssamfunn har det
vore i nasjonale interesser å sikre arbeidsplassar og nasjonalt
næringsliv gode vilkår i heile landet. Uttalar frå dagens regjering
kan tyde på at dette målet er i ferd med å vike til fordel for liberalisering
av handelspolitikken.
Komiteen støtter regjeringens
tilnærming om at det er viktig for Norge å prioritere handelspolitikken,
i lys av at den globale økonomien endrer seg. For å sikre verdiskaping
er det nødvendig aktivt å utnytte de mulighetene som ligger i det
eksisterende rammeverket, samt å forhandle flere og bedre avtaler
langs flere spor, med en solid forankring i det multilaterale handelssystemet.
Komiteen viser til
at verdenshandelen er åttedoblet siden 1970, det globale BNI er
doblet siden 1990 og antallet ekstremt fattige er halvert. Videre
påpeker komiteen at den sterke økonomiske veksten
har gitt mange millioner mennesker mulighet til å arbeide seg ut
av fattigdom, samt at de fleste land som har opplevd betydelige forbedringer
i levekår i løpet av de siste tjue årene, samtidig har blitt mer
integrert i verdensøkonomien. Komiteen mener at veien
til utvikling er et velfungerende næringsliv som investerer og reinvesterer
og at dette i kombinasjon med tilgang til arbeid og anstendige lønnsbetingelser
er den sterkeste drivkraften for å bekjempe fattigdom. Komiteen understreker
at bekjempelse av fattigdom ikke er mulig uten produksjon, handel
og jobbskaping.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, mener at økt
handel kan bety økt konkurransekraft, flere jobber, økt inntekt
per capita og en vei bort fra ensidig avhengighet av noen få råvarer,
samt at de minst utviklede landene i liten grad stenges ute fra markedene
på grunn av tollbarrierer. Flertallet mener at MULs
hovedutfordring ligger på tilbudssiden og at Norge har en nulltollordning ved
at alle MUL- og andre lavinntektsland har tollfri adgang til Norge
for alle varer.
Komiteen mener videre
at for mange landbruksprodukter betyr nulltollordningen en konkurransefordel
på flere hundre prosent, at dette er en vesentlig tollfordel fattige
land bør ha for sine varer på det norske matmarkedet, men at importen
likevel er beskjeden blant annet fordi de aller fattigste landene
sjelden klarer å tilfredsstille kravene til standarder, kvalitet,
leveringssikkerhet og ikke minst mattrygghet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, viser til at Norge har
et omfattende preferanseregime (GSP) for import fra utviklingsland,
og støtter at regjeringen vil vurdere endringer av innretningen
på den norske GSP-ordningen som gir ytterligere lettelser. Flertallet viser
til at regjeringen vil øke støtten til handelsrelatert utviklingssamarbeid,
inkludert i forbindelse med frihandelsavtaler, samt at regjeringen
vurderer endringer som gir ytterligere preferanser for fattige utviklingsland
ved eksport til Norge. Flertallet støtter dette.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at en liberalisering
av verdenshandelen ikke er et mål i seg selv, men et virkemiddel
som må settes inn med omtanke. Handel kan være et viktig bidrag
for å bekjempe fattigdom, men dette forutsetter at handelen skjer
på vilkår som er til fordel også for de fattige statene og for den
fattige delen av befolkningen i landene. Fattige land må sikres
styringsrett og politisk handlefrihet til å ta i bruk nasjonale
beskyttelsesordninger mot frihandel, slik også de rike landene i
stor grad har gjort i tidligere faser.
Disse medlemmer vil påpeke at
ethvert land må ha rett til å unnta de sektorer det selv ønsker fra
frihandelsavtaler, for å unngå å skade lokale og nasjonale interesser,
miljø og sysselsetting. Norge må støtte fattige lands tiltak for
å bygge opp et variert nasjonalt næringsliv, både for å trygge egen
matproduksjon og for å fremme sine næringsinteresser på det globale
markedet.
Disse medlemmer mener videre
at Norge ikke må stille krav til utviklingsland om å åpne seg for
utenlandsk konkurranse på viktige tjenesteområder, som for eksempel
utdanning, helse og energi. Derimot bør vi åpne for økt import av varer
fra fattige land, og vri norsk matimport bort fra EU og over til
land i sør.
Disse medlemmer mener videre
at det er viktig at ingen handelsavtaler som Norge inngår med land
i sør, skal inneholde tekst om intellektuell eiendomsrett som går
lenger enn WTOs TRIPS-avtale.
Disse medlemmer mener Norge bør
sikre at fattige lands handlingsrom til å utforme egen politikk
og beskytte egne interesser ivaretas i alle handelsavtaler, blant
annet gjennom å trekke krav mot fattige land om liberalisering.
Komiteen vil understreke
betydningen av samspillet mellom handelspolitikk og klima og miljø,
og at det er viktig å utnytte mulighetene for å utvikle nye grep
for bedre å utnytte handelsregelverket som positive virkemidler
for å fremme grønn vekst. Komiteen støtter at regjeringen
viderefører arbeidet med å inkludere et eget kapittel om handel
og bærekraftig utvikling i de frihandelsavtaler Norge inngår, at regjeringen
vil arbeide for å sluttføre en miljømessig ambisiøs avtale om miljøvarer
i WTO, samt at regjeringen vil vurdere mulighetene for initiativ
til endring av subsidieregelverket i fremtidige WTO-forhandlinger som
åpner for legitime støttetiltak til nye miljø- og klimavennlige
produkter for å korrigere markedssvikt på energiområdet. Komiteen støtter
at Norge vil fortsette arbeidet for å redusere fossile subsidier
globalt.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til Prop. 155 S (2014–2015) om samtykke til godkjennelse av
protokoll av 27. november 2014 om endring av Marrakesh-avtalen om
opprettelse av Verdens handelsorganisasjon (innsetting av avtalen
om handelsfasilitering) som ligger til ratifisering i Stortinget.
Hovedmålsettingen med avtalen er å legge til rette for enklere,
raskere og billigere handel. Prosedyrer og regler for grensepassing skal
standardiseres, forbedres og forenkles, og føre til mer åpenhet
og informasjon, mindre skjemaer, kortere køer, mindre byråkrati
og mindre korrupsjon. Avtalen har en sterk bistandskomponent som
vil sørge for at utviklingsland og spesielt de minst utviklede landene
(MUL) får både tid og bistand til å modernisere sine prosedyrer og
regler for å møte forpliktelsene i avtalen.
Flertallet viser til at WTO-regelverket
hjemler positiv særbehandling av utviklingsland, og at både bistand
til implementering av avtaler og tilpasning av avtaler til landenes
ulike utviklingstrinn, er nyttige verktøy for å integrere utviklingsland
i verdenshandelen med de muligheter for økonomisk vekst dette innebærer.
Flertallet viser til at Norge
har et omfattende preferanseregime (GSP-ordningen) for import fra
utviklingsland og vil støtte endringer i ordningen som gir ytterligere
lettelse.
Flertallet er enig i at Norge
bør øke støtten til handelsrelatert samarbeid med utviklingsland, også
i forbindelse med frihandelsavtaler.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, støtter regjeringens målsetting
om å etablere handelsavtaler som gir størst mulig bidrag til norsk
verdiskaping, samtidig som vi bidrar til global verdiskaping og bærekraftig
utvikling. Videre mener flertallet at frihandelsavtaler
bilateralt og gjennom EFTA er et sentralt virkemiddel for å fremme
norske handelspolitiske interesser som supplement til det multilaterale
handelssystemet.
Komiteen viser til
at regjeringen i ferdigstillelsen av Doha-runden vil arbeide for
å finne løsninger som bidrar positivt til å få på plass en global
handelsavtale, og prioritere nedbygging av handelshindre i andre
industriland og fremvoksende økonomier, og støtter dette.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, støtter at Norge vil vektlegge markedsadgang
for industrivarer, sjømat og tjenester, styrking av regelverket,
samt arbeidet for en balansert løsning for landbruk som også ivaretar
norske interesser.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser at dagens
handelsavtaler har et misvisende navn. Det vises til hva Kirkens
Nødhjelp påpeker i en utredning om TISA: Dagens handelsavtaler likner
«mer på EØS-avtalen enn ‘gamle handelsavtaler’ om tollreduksjon.
De store spørsmålene på forhandlingsagendaen nå er gjerne harmonisering
av et bredt spekter reguleringer og regelverk».
Disse medlemmer viser til at
hovedstyret i KS vedtok 22. juni 2015 å be regjeringen om å gå inn
for å «sikre den lokale og regionale handlefriheten i forhandlingene
om TTIP og TISA». Et enstemmig hovedstyre la særlig vekt på at lokale
folkevalgte organer har rett til å avgjøre hvordan tjenester som
vann- og energiforsyning, renovasjon og avløp, redningstjeneste,
de offentlige helse- og sosialtjenester, offentlig transport, boligbygging
og tiltak innen byplanlegging, byutvikling og utdanning skulle organiseres.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser
til at regjeringa har gjort det klart at ein ikkje vil kople fisk
og landbruk i forhandlingar med EU eller i WTO-samanheng. Denne
medlemen deler denne haldninga, og meiner det må vere eit
krav at norske tilbod på landbruk i nye forhandlingar ikkje blir
kopla saman med fiskeri- eller andre varegrupper.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke
at høg matsikkerheit og auka matproduksjon i Noreg, basert på norske
beiteressursar, ikkje er «ei landbruksinteresse», men eit sentralt
nasjonalt mål vedteke av Stortinget.
Komiteen mener at
Norge skal arbeide videre for at det ikke stilles økte krav til
MUL og for å bevare utviklingsdimensjonen i forhandlingene.
Komiteen viser til at mer enn
tre fjerdedeler av norske eksportinntekter kommer fra hav- og kystbasert
økonomisk virksomhet. Videre peker komiteen på at
Norge har levd på og av havet gjennom hele nasjonens historie, og
at det her fremdeles ligger et stort potensial for sentrale økonomiske
sektorer i Norge: olje og gass, oljeservice-industrien, fisk og
havbruk og shipping. Komiteen vil understreke at
marine og maritime næringer er blant våre fremste merkevarer internasjonalt.
Komiteen viser videre til at
Norge møter handelsbarrierer i form av toll og et komplekst nettverk
med nær 50 bilaterale tollfrie kvoter som sjømatnæringen må forholde
seg til, og at EUs stadig flere frihandelsavtaler, som for eksempel med
Canada, vil kunne føre til at konkurransesituasjonen for Norge tilspisses
i årene fremover.
Komiteen støtter at regjeringen
vil arbeide for en offensiv handelspolitikk som ivaretar norske interesser,
at dette oppnås ved å sikre norske bedrifter økt markedsadgang og
bedre forutsigbarhet for eksport av varer, tjenester og investeringer
og gjennom å bidra til stabile globale økonomiske og politiske rammevilkår
for økonomisk vekst og utvikling.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, støtter at regjeringen
vil gi økt prioritet for å sikre frihandel for sjømat til EU-markedet.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti understrekar
at den mest sentrale interessa for Noreg innan fiskerisektoren er
å sikre ressurstilgangen til fiske samt kontroll med oppdrettsplassane.
Den norske eksportverdien innan næringa har auka med om lag 250
prosent sidan 2000, noko som reflekterer ei god og dynamisk næring.
Utviklinga tyder på at handelsrestriksjonar utgjer eit avgrensa
problem.
Desse medlemene viser til at
Noreg møter ein viss toll for nokre grupper av fiskeprodukt. Desse
ser like fullt ikkje ut til å ha virka prohibitivt for norsk eksport. Desse
medlemene viser til at Noreg i dag har 50 bilaterale tollfrie kvotar
og at fleire av dei ikkje blir nytta fullt ut.
Desse medlemene viser til at
det er dokumentert at EU over lengre periodar har sett tollsatsar
i null for å skaffe seg tilstrekkeleg med fisk til forbruk og eiga
foredling. Unionen sin eigen produksjon av sjømat fell, både fangst
og oppdrett, og viktige bestandar er overfiska. EU sin nettoimport
steig med 60 prosent frå 1995 til 2010. Med knappe fiskeressursar
er det ikkje sikkert at situasjonen framover vil vere høg toll, men
autonomt fastsatt lågare toll. Ei kopling av symbolsk lette på toll
mot å vrake landbrukstollen vil i dette biletet gje lite meining. Desse medlemene vil
peike på forsking ved Universitetet i Tromsø, som syner at ein ikkje
har funne nokon klar samanheng mellom toll og eksportert kvantum
av norsk fisk.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til
at Norge gjennom EFTA har inngått 25 frihandelsavtaler med til sammen
36 land, og ser det som viktig å sikre at norsk næringsliv har like
gode konkurransevilkår på viktige og voksende markeder, som EU-landenes
næringsliv. Dette må være en viktig prioritet for EFTAs frihandelsforhandlinger.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
ser det som særlig alvorlig at Norge av ulike grunner står uten
frihandelsavtaler med seks av de ti største økonomiene, blant disse
USA, Kina, Japan og India, og mener regjeringen må prioritere oppstart
av forhandlinger med viktige handelspartnere vi ikke har avtale
med.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til
at EFTA har vedtatt å inkludere egne kapitler om bærekraftig utvikling
og arbeidstakerrettigheter i sine frihandelsavtaler, og mener dette
må følges opp ved oppdateringer av eldre avtaler.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser
til at EØS-avtalen sikrer norsk næringsliv markedsadgang på like
konkurransevilkår på vårt desidert største eksportmarked. Markedsadgangen
for norsk sjømateksport er imidlertid ikke basert på EØS-avtalen,
men et lappeteppe av avtaler og tidsbegrensede kvoter. Dette flertallet viser
til at Norsk Sjømat under høringen med komiteen ba om nye initiativ
som kunne sikre bedre markedsadgang, noe som vil være enda viktigere
om TTIP-avtalen realiseres, og mener dette må være en høyt prioritert
sak for regjeringen.
Dette flertallet viser til beskrivelsen
av handelsbetingelsene som norsk sjømat står overfor, og er bekymret
for de proteksjonistiske strømningene vi ser globalt. Både politiske
sanksjoner og konjunkturavhengig proteksjonisme rammer Norge og
særlig sjømatnæringen, noe som understreker behovet for å arbeide
for tryggere rammebetingelse for sjømateksport gjennom handelsavtaler.
I tillegg har sjømatnæringen over flere år møtt store
veterinære hindringer i en rekke markeder.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, understreker
at utfordringer med veterinære hindringer er alvorlige og må møtes
med tilstrekkelige ressurser og kompetanse i forvaltningen, med
vekt på Mattilsynet for å sikre at handelen med sjømat kan fungere
normalt i alle markeder.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet mener plurilaterale avtaler er spesielt
lovende for Norge, siden de gir et alternativ til regionale avtaler
hvor vi ikke er med. Slike avtaler gir mulighet til videreutvikling
av det multilaterale handelssystem i en periode hvor multilaterale
avtaler er utfordrende og gir en mulighet til å konsolidere liberalisering som
skjer gjennom ulike FTAs/regionale avtaler. De kan også være en
god måte å få adgang til de store markedene hvor vi ikke har frihandelsavtaler
i dag, som Kina, India, Brasil, USA m.fl.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
viser til at investeringer er stadig viktigere for norske bedrifter,
og at det er et ønske å inngå avtaler som inneholder investeringer
også utenfor tjenestesektoren. Det er i den forbindelse viktig med
bestemmelser som sikrer forutsigbare rammebetingelser innenfor vertslandets
nasjonale rett.
Flertallet viser til at regjeringen
ønsker å bruke bilaterale investeringsavtaler, der dette er hensiktsmessig
for å beskytte norske investeringer, spesielt i land der den politiske
og økonomiske situasjonen kan være ustabil, og har sendt en modellavtale
på høring.
Flertallet støtter dette, men
forutsetter at slike BITs-avtaler må sikre partene frihet til å
regulere standarder knyttet til arbeidsliv, forbrukerbeskyttelse,
helse og miljø.
Flertallet viser til at avtalene
skal ramme illegitime tiltak, som ekspropriasjon uten erstatning, ikke
staters rett til å regulere for å ivareta viktige samfunnshensyn.
Dette bør tydeliggjøres både gjennom formuleringer i avtalenes fortale
og ved utformingen av de relevante bestemmelsene.
Komiteen viser til
meldingen, som beskriver at landbruk skiller seg ut i Norges handelspolitiske profil
gjennom høye tollsatser og omfattende næringsstøtte, at OECD peker
på at tung beskyttelse av landbrukssektoren bidrar til ineffektiv ressursutnyttelse
og derfor anbefaler en gradvis reduksjon i prisstøtte og tollbarrierer
for i større grad å tilpasse prisene nasjonalt til internasjonalt nivå.
Komiteen viser til at regjeringen
vil vektlegge norsk landbruks beskyttelsesbehov i fremtidige forhandlinger,
og at den vil opprettholde et handlingsrom som kompenserer for naturgitte
forutsetninger for norsk produksjon.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
støtter at regjeringen vil arbeide for en friere handel med landbruksvarer
for å bidra til global velferdsutvikling og matsikkerhet, samt av
hensyn til norske forbrukere og mangfoldet i det norske matmarkedet.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, støtter videre at landbruksinteresser
vil bli tillagt nødvendig vekt i forhandlinger, men ikke i seg selv
være grunn til å hindre innledning av forhandlinger hvor landbruksinteresser
kan forventes å bli berørt. Dette flertallet mener
at norsk landbruk har en rekke fortrinn, der god mattrygghet, et
kjøpesterkt hjemmemarked og en rekke produkter av høy internasjonal
kvalitet vil kunne bidra positivt til å gjøre landbruket i stand
til å tåle omstilling og endrede handelspolitiske vilkår.
Dette flertallet mener videre
at landbrukspolitikken må gjøre norsk landbruk best mulig rustet
til å møte fremtidens rammevilkår. Dette flertallet viser
til tiltaket om å fase ut alle eksportsubsidier innen 2019 og imøteser
en konkretisering av hvordan utfasingen skal finne sted i statsbudsjettet,
jordbruksoppgjøret og den løpende utformingen av landbrukspolitikken. Dette
flertallet er enig med regjeringen når den vil støtte opp
om internasjonale initiativ for å begrense bruken av eksportrestriksjoner.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, vil understreke at utfasingen av eksportsubsidier
må gjennomføres på en måte som sikrer muligheter for en gradvis
tilpasning til en ny konkurransesituasjon, også gjennom at avbøtende
tiltak vurderes.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
landbruk har eigne støtteordningar i dei aller fleste land, og at det
ikkje er utan grunn at landbruk er eit eige forhandlingsområde innan
handelsavtalar. Desse medlemene peiker på at støtta
er ein sentral del av ein aktiv næringspolitikk som gjør det mogleg
å ta vare på ein stor heimemarknad i Noreg. Dette blir gjort i alle
land, og Noreg si landbruksstøtte er ikkje høg i høve til økonomien sin
storleik. Støtta til landbruket gir svært store positive ringverknader,
og legg til rette for ei verdikjede tilsvarande om lag 140 mrd.
kroner i årleg produksjon og arbeidsplassar over heile landet.
Desse medlemene merker seg at
stortingsmeldinga ikkje får fram samanhengen mellom norsk matproduksjon,
nasjonal beredskap og farane for framtidig svikt i den globale matforsyninga.
Å garantere for borgarane sin sikkerheit og tryggleik er den mest
grunnleggjande oppgåva for ein kvar nasjonal leiar. Nasjonal matsikkerheit
er fundamentalt for ein sjølvstendig nasjon. Dette gjer at reglane
for handel med mat rører ved viktige samfunnsinteresser, langt ut
over det som isolert sett kan kallast handelspolitikk.
Medlemene i komiteen frå Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti peikar på at regjeringa verkar
å ha eit lite realistisk syn på i kva for grad ein kan ha matproduksjon
i Noreg utan støtteordningar.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti understrekar
at norsk landbruk allereie i dag har vist ein årlig vekst i arbeidsproduktivitet
på fire til fem prosent i året. Dette er høgare enn dei aller fleste
sektorane i norsk økonomi. Desse medlemene viser
til at støttenivået til jordbruket utgjer berre éin prosent av statsbudsjettet
mot nærare tre prosent i år 2000, og at Noreg ligg under EU når
det gjeld jordbruksstøtte som del av BNP.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti
og Senterpartiet vil peike på at det slett ikkje er berre
jordbruket i Noreg som har nytte av ulike ordningar for offentleg
støtte. Mellom anna vinn finanssektoren, skipsfarten og oljeindustrien
store summar kvart år gjennom ulike former for støtte som momsfritak,
subsidiar og skattelette. Desse døma er ikkje eit argument mot ein
aktiv næringspolitikk. Dei viser derimot at Noreg har ein tradisjon
for ei brei næringsstøtte, langt ut over landbrukssektoren.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Venstre, viser
til at matindustrien er den største fastlandsindustrien i Norge,
og at den landbruksbaserte matindustrien har en årlig produksjonsverdi
på 136 mrd. kroner. Næringen bidrar til sysselsetting og verdiskaping
over hele landet, og representerer viktig næringsaktivitet som står
sentralt i det grønne skiftet. Det vises videre til at Stortinget
har slått fast at norsk matproduksjon skal økes.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke
betydningen av et sterkt importvern for landbruksprodukter som en
forutsetning for å kunne opprettholde landbruk over hele landet
og ser det som viktig at regjeringen sikrer konkurranseevnen i hele
verdikjeden gjennom et fortsatt velfungerende og forutsigbart importvern.
Gjennom handelspolitikken må det gis rom for utvikling og vekst
også for norsk landbruksbasert matproduksjon.
Disse medlemmer understreker
betydningen av at regjeringen ikke ensidig kommer med innrømmelser
overfor andre land, men ivaretar hensynet til norsk matproduksjon
på en god måte i de forestående forhandlinger om handelsavtaler.
Disse medlemmer ser det som spesielt
viktig at man i forhandlingene sikrer posisjoner som gjør at vi
står best mulig rustet til å ivareta norske interesser, også i møte
med eventuelle situasjoner hvor enighet går i annen retning enn
forventet liberalisering.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti vil understreke at utfasingen av eksportsubsidier
må gjennomføres på en måte som sikrer muligheter for gradvis tilpasning
til en ny konkurransesituasjon. Bortfall av eksportsubsidier kan
få negative effekter for viktige deler av norsk husdyrproduksjon
og varekjeden knyttet til den pågående eksporten. Dette medlem forutsetter
at det først gjennomføres en konsekvensutredning av virkningene
av en slik utfasing, at det på et slikt grunnlag legges opp til
en utfasing over minst tre–fire år og at avbøtende tiltak blir klarlagt
før utfasingsperioden. Dette medlem anser det viktig
at myndighetene på denne måten sikrer at de som blir berørt får
tilstrekkelig forutsigbarhet og mulighet til å tilpasse driften.
Medlemene i komiteen frå Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti peikar på at det verkar svært
lite strategisk å einsidig fjerne ei støtte som medverkar til å
halde volumet oppe i norsk jordbruk og næringsmiddelindustri, utan å
få noko igjen for det gjennom forhandlingar om ein ny internasjonal
avtale. Desse medlemene peikar på at ordninga i dag
blir brukt til å selje produkt til i-landsmarknader, og at meldinga
også klargjer at Noreg sine eksportsubsidiar i liten grad kan seiast
å skade produksjonen i utviklingsland.
Desse medlemene understrekar
at statar sin rett til å innføre eksportrestriksjonar blir nytta som
eit viktig verkemiddel for vidareforedling av råvarer. Desse
medlemene merkar seg at eksportrestriksjonar har vore blant
dei store stridsspørsmåla i handelsforhandlingane mellom EU og afrikanske
land.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet peikar
på at samanhengen mellom matsikkerheit og eksportrestriksjonar er
meir komplisert enn det regjeringa legg fram i meldinga. Eksportrestriksjonar
på mat kan være ei utfordring for matsikkerheit i enkelte tilfelle,
men i andre tilfelle kan det være eit naudsynt tiltak for nettopp å
sikre lokal matsikkerheit. Denne medlemen understrekar
at blant dei landa som har størst utfordringar med svolt, finn ein
også nokon av dei største mateksportørane. Denne medlemen understrekar
at den mest grunnleggjande oppgåva til ein kvar folkevald er å sikre
tryggleiken til borgarane i landet, og at dette ikkje gjerast utan at
ein til ei kvar tid kan garantere for borgarane sin tilgang til
trygg mat.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Kristelig Folkeparti viser til behandlingen av statsbudsjettet
for 2013 og forutsetter at forslaget om kvoteendringer til SACU-land
gjennomføres som foreslått og at kvotene administreres på en måte
som opprettholder landenes preferanser og eksportinntekter.
Disse medlemmer viser til at
Norge med sitt høye prisnivå er særlig godt egnet til å skreddersy
handelspreferanser for utviklingsland. Disse medlemmer ber
regjeringen vurdere utvidelse av eksiterende tollkvoter i harmoni
med langsiktige markedsforhold, både nasjonalt og internasjonalt.
Komiteen har merket
seg at dagens 50 TISA-deltakere representerer ca. 70 pst. av verdens tjenestemarked,
som er beregnet til 4 000 mrd. dollar. Komiteen viser
til at Norge har et mer åpent tjenestemarked enn mange andre land. Komiteen vil
understreke betydningen eksport av tjenester har for verdiskaping
og sysselsetting i Norge, særlig innenfor skipsfart og maritime tjenester,
energi, sjøforsikring og telekommunikasjon.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at Norge har en klar interesse av en TISA-avtale som vil
sikre åpnere markeder og mer forutsigbare og likeverdige konkurransevilkår
for vår tjenesteeksport.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti,
er av den oppfatning at med fall i oljeprisene blir utvikling av
tjenesteeksporten enda viktigere for Norge for at vi kan fortsette
å utvikle vår velstand.
Beslutningen om at Norge skulle delta i TISA-forhandlingene
ble fattet av regjeringen Stoltenberg II våren 2013, og åpningstilbudet
ble offentliggjort like etter fremleggelse. Grunnlaget for denne
avgjørelsen og regjeringens overordnede posisjoner i forhandlingene
ble offentliggjort 17. mars 2015. Komiteen vil understreke
viktigheten av mest mulig åpenhet rundt TISA-forhandlingene, jf.
brev fra utenriksminister Børge Brende med departementets uttalelse
til Dokument 8:90 S (2014–2015), hvor det påpekes at regjeringen
legger stor vekt på åpenhet rundt de internasjonale prosessene den
deltar i på vegne av Norge. Komiteen understreker
betydningen av at TISA diskuteres i det etablerte rådgivende utvalg,
og at det avholdes jevnlige møter med ulike representanter for fagorganisasjoner,
næringsliv og det sivile samfunn underveis i forhandlingene.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, støtter at regjeringen vil arbeide
for å sluttføre en ambisiøs TISA-avtale med klare og robuste rammebetingelser
for handelen med tjenester, med vekt på tjenestesektorer der norsk
næringsliv har særlig interesse av å kunne konkurrere på like vilkår
i globale markeder.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser
til at regjeringen vil prioritere å få revitalisert tjenesteforhandlinger
i WTO, og at forhandlingssporet i WTO skal gå parallelt med pågående
regionale og flernasjonale forhandlingsprosesser som omhandler tjenester,
og støtter dette.
Komiteen merker seg
at regjeringen vil gjennomføre en kartlegging av behovet for videreføring
av handelspolitiske restriksjoner på tjenesteområdet, og arbeide
for at TISA inkluderer sentrale fremvoksende økonomier og utformes
på en måte som muliggjør fremtidig multilateralisering innenfor
WTO.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre legger stor vekt på den
betydning en TISA-avtale kan ha for norsk verdiskaping og sysselsetting.
Det internasjonale tjenestemarkedet er stort, og vi har offensive
interesser knyttet til at norske tjenesteprodusenter får økt tilgang
til det globale tjenestemarkedet. Samtidig må det være en forutsetning
at en TISA-avtale ikke svekker det politiske handlingsrommet knyttet
til kontroll og styring med offentlige tjenester og velferdstilbud.
Avtalen må ikke legge hindringer for å regulere forhold som forbrukerbeskyttelse, helse,
sikkerhet, miljø og arbeidstakerrettigheter.
Disse medlemmer forutsetter at
markedene for sykehustjenester, offentlig utdanning og sosiale velferdstjenester
ikke åpnes fra norsk side for utenlandske tilbydere under TISA og
at det ikke pålegges privatisering, deregulering eller konkurranseutsetting
av noen offentlig tjeneste på nasjonalt eller lokalt nivå. Avtalen
må heller ikke være et hinder for gjeninnføring av offentlig eierskap
og styring i sektorer som tidligere har vært privatisert.
Disse medlemmer ber regjeringen
synliggjøre og foreta en grundig drøfting av fordeler og utfordringer
ved TISA-avtalen dersom det oppnås enighet og avtalen skal fremlegges
for Stortinget til godkjenning.
Medlemene i komiteen frå Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil peike på at regjeringa
Solberg no er inne i andre år av forhandlingane kring TISA-avtala,
og at det er særs avgrensa offentleg innsyn i prosessen. Det er
likevel kome fram ein del informasjon via Wikileaks, EU, sivilsamfunnsaktørar
og andre kjelder. Med bakgrunn i denne informasjonen åtvarar ei
rekkje sivilsamfunnsorganisasjonar mot ei avtale som kan institusjonalisere
utanlandske tenesteleverandører sine rettar og ta frå styresmakter
makt på ei rekkje område.
Desse medlemene viser til at
det fleire gonger er stilt spørsmål om å få sjå regjeringa sitt skrivne
mandat for TISA-forhandlingane. Etter fleire spørsmål ser det no
ut til at regjeringa reknar Noreg sitt opningstilbod som eit mandat. Desse
medlemene peiker på at opningstilbodet ikkje er å sjå som
eit reelt mandat, då det ikkje gir ein klar instruks til forhandlingsbyråkratane
om kva rammar dei har for forhandlingane. Denne medlemen understrekar
at eit mangelfullt mandat medverkar til at meir makt over prosessen
vert overført frå folkevalde til embetsverket.
Desse medlemene viser til at
det i forhandlingane om GATS (General Agreement on Trade in Services)
har vore praksis at regelverket i avtala har vore avklara, før ein
har forhandla om opning og liberalisering av ulike sektorar. Basert
på den informasjonen som er kome ut, tyder mykje på at forhandlingane
om TISA-avtala allereie handlar om sektorar. Desse medlemene understrekar
at det er avgjerande viktig at rammeverket for desse forhandlingane
er klart og tilgjengeleg for demokratisk debatt før ein set i gang
og avsluttar forhandlingar om opning og liberalisering av ulike
sektorer.
Desse medlemene peikar på at
ei offentleggjering av rammeverket i TISA vil medverke til å opplyse
den offentlege debatten og syte for at folkevalde, media og det
norske folk kan medverke med relevante og naudsynte innspel til regjeringa
i dette arbeidet. Dette vil sikre ein meir open demokratisk debatt
om TISA-avtala sine positive og negative konsekvensar. Desse medlemene viser
til at Noreg ikkje kan underteikne TISA-avtala dersom denne avgrensar folkevalde
sin mynde til å regulere tenestesektoren i Noreg, dersom avtala
gjer det vanskelegare å ta ulike tenester attende i offentleg regi,
eller dersom avtala avgrensar mogelegheita til å opprette nye offentlege
tenester.
Desse medlemene viser til at
for folkevalde, media og det norske folk er det i dag nærast uråd å
få vite kva som står på spel på grunn av det avgrensa innsynet. Desse
medlemene viser til at det difor er svært viktig at ein
offentleg debatt om handelsavtala kjem i forkant av at avtala skal
underteiknast og at opninga av ulike sektorar er forhandla ferdig.
Etter at avtala mellom 50 land er ferdigforhandla, vil det truleg
bli særs vanskeleg, om ikkje umogleg, å endre avtala i ei retning
som avgrensar marknadsretting og konkurranseutsetjing i Noreg.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
mange internasjonale handelsavtaler i dag handler om mye mer enn
reduserte tollsatser. I et høringssvar fra LO av 1. oktober 2015
sies det:
«i de tradisjonelle avtalene med varer er det lettere
å beregne de økonomiske konsekvensene. I de nye avtalene er de direkte
næringsinteressene bare en del av temaet. Tjenesteliberalisering
på tvers av land gjør det nødvendig med en annen analyse, der man
vurderer spørsmål som samfunnssikkerhet, skattekonkurranse, virkninger på
arbeidsmarked og inntektsfordeling og hvordan økonomisk styring
fordeles. Det gjelder også spørsmål om kontroll over offentlig sektor.»
Disse medlemmer viser til LOs
bekymring for at en eventuell TISA-avtale skal svekke det politiske
handlingsrommet knyttet til kontroll og styring med tjenester i
offentlig sektor og velferdstilbudet slik det er definert i Norge.
En avtale må ikke legge hindringer for samfunnsorganisering, forbrukerbeskyttelse,
helse, sikkerhet, miljø og arbeidstakerrettigheter. Det må unngås
at TISA pålegger eller fremtvinger privatisering, deregulering eller
konkurranseutsetting av offentlige tjenester på nasjonalt eller
lokalt nivå. Dette gjelder også muligheten for å etablere offentlig
eierskap og styring i sektorer som tidligere har vært privatisert.
Komiteen viser til
at norskbasert næringsliv er på vei inn i nye, krevende markeder,
og mange norske bedrifter er avhengige av å lykkes globalt for å
vokse. Komiteen understreker viktigheten av at norske
bedrifter utviser samfunnsansvar i sitt virke globalt. Komiteen støtter
at regjeringen vil øke innsatsen for å bruke handelspolitikken aktivt
i et styrket økonomisk diplomati. Komiteen støtter
også at utenrikstjenestens rådgivning til norsk næringsliv om korrupsjon,
menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter og klima og miljø styrkes. Komiteen mener
at utenrikstjenesten skal være en relevant dialogpartner for næringslivet
og for våre fremste kunnskapsmiljøer, og videre at Norge skal profileres
som attraktivt for kloke hoder, talenter og investeringer. Komiteen støtter
at regjeringen vil etterstrebe størst mulig åpenhet og nasjonal
debatt om forhandlingsprosesser.