Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Jan Bøhler, Stine Renate Håheim, Stein Erik Lauvås, Helga Pedersen
og Eirin Sund, frå Høgre, Frank J. Jenssen, Mudassar Kapur, Bjørn
Lødemel og Ingjerd Schou, frå Framstegspartiet, Mazyar Keshvari
og leiaren Helge André Njåstad, frå Kristeleg Folkeparti, Geir Sigbjørn
Toskedal, frå Senterpartiet, Heidi Greni, frå Venstre, André N.
Skjelstad, og frå Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen,
merker seg at regjeringa har fremja forslag om endringar i lov 4. mars
1983 nr. 3 om statens tenestemenn m.m. (tenestemannsloven) og lov
28. juli 1949 nr. 26 om Statens pensjonskasse. Forslaget inneber
ei utfasing av statens ventelønnsordning, som er heimla i tenestemannslova,
og vartpengeordninga, som er heimla i lov om Statens pensjonskasse.
Dette fører til at arbeidstakarar i framtida ikkje kjem til å ha
rett til desse ytingane, men i staden bli viste til den alminnelege dagpengeordninga.
Samtidig føreslås i proposisjonen ei overgangsordning slik at dei
som får ventelønn og vartpengar når lovene blir endra, ikkje blir
råka av opphevinga. Proposisjonen fremjar også forslag om endringar
i enkelte andre lover og oppheving av enkelte lovføresegner, som
følgje av utfasinga av ventelønnsordninga og vartpengeordninga.
Komiteen viser til at reglar
om ventelønn («ventepengar») fanst allereie i den første tenestemannslova
av 1918. Ordninga var meint som ei økonomisk inntektssikring for
tenestemenn som blir oppsagde på grunn av at arbeidet har falle vekk. Komiteen påpeikar
at ordningane blei etablert på eit tidspunkt der velferdslovgivinga var
mindre utvikla og arbeidslivet mindre organisert enn i dag.
Komiteen legg til grunn at den
som har rett til ventelønn eller vartpengar når lova trer i kraft, held
fram med å ha retten til ventelønn eller vartpengar etter dei reglane
som gjeld ved endringa i lov 4. mars 1983 om statens tenestemenn
m.m. § 13 og endringa i lov 28. juli 1949 nr. 26 om Statens pensjonskasse
§ 23.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre,
viser til at utfordringar med ventelønn og vartpengar har vore at
eldre arbeidskraft har måtta vike i større grad enn om ventelønnsordninga
ikkje hadde vore tilgjengeleg for dei aktuelle statlege verksemdene. Fleirtalet vil
òg peike på at det ikkje har vært mogeleg å tilbakeføre personar
til arbeid i så stor grad som ønskjeleg. Særleg gjeld dette eldre
arbeidstakarar.
Fleirtalet meiner at forslaget
om å oppheve dei to ordningane vil styrkje arbeidslinja, motverke
utstøyting frå arbeidslivet og forenkle forvaltninga av stønadene
til desse personane.
Fleirtalet viser til at forslaget
òg vil erstatte dei to ordningane med den ordinære dagpengeordninga
som gjeld alle andre arbeidstakarar.
Fleirtalet viser til at det i
forslaget blir vist til at ei utfasing av ventelønns- og vartpengeordningane
vil redusere ulikskapen mellom statleg sektor og dei andre sektorane
i arbeidslivet. Fleirtalet meiner at samfunnet vil
tene på at kompetanseflyten mellom dei ulike sektorane aukar, som
følgje av at fleire personar skiftar arbeid på tvers av sektorane.
Fleirtalet legg vesentleg vekt
på at ufasinga av ordningane ikkje skal føre til negative konsekvensar
for dei som i dag har rett til desse ytingane.
Fleirtalet peiker på at ei utfasing
av ventelønnsordninga på kort sikt vil ha relativt liten økonomisk
verknad. På litt lengre sikt kjem utgiftene til ventelønn og refusjonen
av desse utgiftene for statlege verksemder til å falle bort. Fleirtalet viser
til forslag som peiker på at utgiftene til dagpengar kjem til å
auke noko, men at dagpengar utgjer eit noko lågare beløp og varer
kortare.
Fleirtalet peiker på at utfasinga
av vartpengeordninga kjem til å ha liten økonomisk verknad.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ser at ventelønn
har vært et viktig personalpolitisk virkemiddel ved omstillinger
i statlig sektor.
Det samme gjelder ved fristilling av statlige
organer og oppgaver. Ved overgang fra forvaltningsorgan og forvaltningsbedrift
til nytt rettssubjekt (statsforetak, helseforetak eller annet selvstendig
rettssubjekt), har en lovfestet en videreføring av rettighetene
til ventelønn og fortrinnsrett i staten for en periode av 3 år.
Dersom den fristilte virksomheten fortsatt opprettholder
medlemskapet i Statens pensjonskasse, kan ansatte som blir oppsagt,
tilstås vartpenger i medhold av lov om Statens pensjonskasse § 23
siste ledd med tilhørende forskrift. I hovedsak er regelverkene
for ventelønn og vartpenger like.
Disse medlemmer mener at ventelønns-
og vartpengeordningen er gode verktøy ved omstillinger i statlige
virksomheter, og spesielt for eldre arbeidstakere. Ventelønna har
vært en god sikkerhet for ansatte som blir overtallige fra staten. Under
den rødgrønne regjeringsperioden var det få som gikk over på ventelønn,
men det er fortsatt en del igjen i ordningen fra tidligere omstillinger.
Det er liten grunn til å tro at det å fjerne
ordningene vil medføre at eldre arbeidstakere tas bedre vare på
i omstillingsprosesser. Tvert imot ser disse medlemmer at
det nå iverksettes flere omstillingsprosesser hvor målsettingen
er at eldre arbeidstakere skal byttes ut med arbeidskraft med en
annen kompetanse.
De som ikke finner ny jobb vil i stedet gå over
på dagpenger under arbeidsløshet og derved få kortere periode med
inntektssikring.
Staten som arbeidsgiver er forpliktet til å
ta et ansvar for å hindre utstøting av egne arbeidstakere ved blant
annet kompetansehevingstiltak og omplassering internt. Ved å fjerne
ventelønnen er det grunn til å tro at dette arbeidet vil svekkes.
Finansieringen av ventelønnen har i seg selv bidratt
til å holde folk i arbeidslivet. Dette skyldes at ventelønnen i
utgangspunktet skal dekkes over virksomhetens eget budsjett, og
arbeidsgiver vil dermed få et incitament til å vurdere om en ansatt
kan brukes i ny organisasjon, framfor å si opp vedkommende og få
en langvarig økonomisk forpliktelse. Det staten oppnår, er å svekke den
enkelte overtalliges rettigheter og at utgiftene ved nedbemanning
og oppsigelser flyttes fra den enkelte virksomhet og over på trygdebudsjettet.
Det er ikke en korrekt beskrivelse av de faktiske forhold
når departementet hevder at bortfall av ventelønnsordningen innebærer
en harmonisering mellom staten og de øvrige sektorene i arbeidslivet.
Gavepensjon og førtidspensjon er virkemidler som hyppig benyttes
ved omstilling og nedbemanning i privat sektor.
Bortfall av ventelønnsordningen og vartpengeordningen
vil kunne få store konsekvenser for den enkeltes videre pensjonsopptjening,
og også de fremtidige pensjonsytelser. Det framstår som urimelig
at arbeidsgiver ensidig kan endre den enkeltes arbeidsavtale gjennom
oppsigelse og dermed forringe opparbeidede pensjonsrettigheter.
Lovendringen vil ramme tidligere opptjening på oppsigelsestidspunktet
og fremtidig opptjening frem til aldersgrensen. Selv med full opptjening
i tjenestepensjonsordningen, vil den enkelte kunne miste opptil
25 pst. av pensjonen ved overgang fra løpende til oppsatte rettigheter.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
med egen sak etter at tjenestemannslovsutvalget har levert sin rapport
slik at statsansattes arbeidsvilkår kan behandles på en helhetlig
måte.»