Rekrutteringsklausuler kjennetegnes ved at de begrenser
en avtaleparts mulighet til å rekruttere den andre avtalepartens
kolleger eller ansatte. Det er i hovedsak to avtaletyper som betegnes som
rekrutteringsklausuler. For det første gjelder det avtaler som inngås
mellom arbeidsgiver og arbeidstaker om at sistnevnte ikke skal medvirke
til at andre arbeidstakere avslutter sitt ansettelsesforhold hos
arbeidsgiver. For det andre betegnes også avtaler mellom to virksomheter
om ikke å ansette eller forsøke å ansatte hverandres ansatte som
rekrutteringsklausuler.
Det fremmes ikke forslag om å regulere rekrutteringsavtaler
avtalt mellom arbeidsgiver og arbeidstaker.
Det foreslås et forbud mot rekrutteringsklausuler som
avtales mellom virksomheter, men med unntak for situasjoner der
det forhandles om eller gjennomføres virksomhetsoverdragelse mellom
to eller flere virksomheter.
Komiteen sluttar seg
til regjeringa sitt framlegg, og har ingen ytterlegare merknadar
til framlegget om regulering av rekrutteringsklausular mellom verksemder.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, viser til at når det gjelder adgangen til
å avtale rekrutteringsklausuler i forbindelse med forhandlinger
om virksomhetsoverdragelse, er det etter forslaget bare åpnet for
at rekrutteringsklausuler kan gjøres gjeldende så lenge det pågår
forhandlinger. Dette innebærer at arbeidsgiver mister adgangen til
å gjøre rekrutteringsklausulen gjeldende fra og med det tidspunktet forhandlingene
strander. Etter flertallets vurdering vil forslaget
på dette punkt ikke gi arbeidsgiver et tilstrekkelig vern. Arbeidsgiver
vil ofte ha et legitimt behov for å kunne beskytte seg mot at motparten
ikke benytter informasjonen til å rekruttere nøkkelpersonell, også
dersom forhandlingene strander. Etter flertallets vurdering
bør det også i disse tilfellene åpnes for at en rekrutteringsklausul
kan gjøres gjeldende i inntil seks måneder etter at forhandlingene
er avsluttet.