I proposisjonen fremmes forslag til endringer
i lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern
mv. (arbeidsmiljøloven) og i lov 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning
av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer (avtaleloven)
om konkurransebegrensende avtaler i arbeidsforhold.
Konkurranse-, kunde- og rekrutteringsklausuler regnes
som konkurransebegrensende avtaler i arbeidsforhold. Det vises til
proposisjonen der det er nærmere redegjort for de ulike typer klausuler.
I dag er det bare konkurranseklausuler som reguleres
særskilt i lovgivningen.
Det vises til proposisjonens kapittel 2 der
det er nærmere redegjort for bakgrunn for lovforslagene og kapittel
3 der det er gjort greie for gjeldende rett, herunder reguleringer
i Danmark, Sverige og Finland.
Forslag om å regulere konkurransebegrensende avtaler
i et nytt kapittel 14 A i arbeidsmiljøloven ble sendt på høring
18. juni 2010 med høringsfrist 1. november 2010. Her ble avtaleloven
§ 38 andre og tredje ledd foreslått opphevet. Et forslag om ny regulering
av konkurransebegrensende avtaler var også på høring i 2008.
Det vises til proposisjonens kapitel 2.4 der
det er gjort greie for høringen og de enkelte kapitlene i proposisjonen
der høringsforslagene og høringsuttalelsene er nærmere beskrevet.
I proposisjonens kapittel 4 er det gjort greie
for andre tilgrensede regler og reguleringer/avtaler som vil kunne
begrense arbeidstakers adgang til å opptre i konkurranse med arbeidsgiver, herunder:
I proposisjonens kapittel 5 er det redegjort
for departementets vurderinger når det gjelder plassering av de
nye bestemmelsene i arbeidsmiljøloven.
Det foreslås å regulere de forskjellige konkurransebegrensende
avtalene i et eget kapittel i arbeidsmiljøloven, nytt kapittel 14
A. Samtidig foreslås det at avtaleloven § 38 andre og tredje ledd
oppheves.
Det foreslås at konkurranseklausuler bare skal være
gyldige i den grad arbeidsgiver har et særlig behov for vern mot
konkurranse når klausulen gjøres gjeldende. I tillegg foreslås det
at følgende vilkår må være oppfylt for at en konkurranseklausul
skal være gyldig: Den må inngås skriftlig, gi arbeidstaker krav
på kompensasjon, ikke vare lenger enn ett år etter arbeidsforholdets
opphør og arbeidsgiver må ha gitt arbeidstaker en redegjørelse for
om og i hvilken grad en klausul gjøres gjeldende. Konkurranseklausuler
kan ikke gjøres gjeldende ved oppsigelse fra arbeidsgiver, med mindre
oppsigelsen er saklig begrunnet i arbeidstakers forhold. Slike klausuler
kan heller ikke gjøres gjeldende dersom arbeidsgivers mislighold
har gitt arbeidstaker rimelig grunn til å avslutte arbeidsforholdet. Videre
foreslås det at arbeidsgiver som hovedregel kan si opp en konkurranseklausul
mens arbeidsforholdet består.
En avtale om kundeklausul må inngås skriftlig, den
kan ikke vare mer enn ett år og arbeidstaker har krav på skriftlig
redegjørelse for om klausulen vil bli gjort gjeldende. En kundeklausul
kan etter forslaget bare omfatte kunder som arbeidstaker har hatt
kontakt med eller ansvar for det siste året før tidspunktet for
redegjørelsen.
Det foreslås at virksomhetens øverste leder
skal kunne unntas fra reglene om konkurranse- og kundeklausuler
hvis vedkommende i en skriftlig avtale har sagt fra seg sine rettigheter
mot avtale om etterlønn.
Det foreslås et forbud mot rekrutteringsklausuler som
avtales mellom virksomheter, men med unntak for situasjoner der
det forhandles om eller gjennomføres virksomhetsoverdragelse mellom
to eller flere virksomheter. Det foreslås ikke å regulere avtaler
om rekrutteringsklausuler mellom arbeidsgiver og arbeidstaker.
I forbindelse med komiteens behandling av proposisjonen
ble det 12. mai 2015 avholdt høring i saken. Følgende deltok på
høringen:
Komiteen sendte 21. mai 2015 ytterligere spørsmål
til statsråden. Komiteens brev, samt statsrådens svarbrev av 15. september
2015 følger vedlagt innstillingen.
Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Dag Terje Andersen, Fredric Holen Bjørdal, Lise Christoffersen og Rigmor
Aasrud, frå Høgre, Stefan Heggelund, leiaren Arve Kambe, Bente Stein
Mathisen og Bengt Morten Wenstøb, frå Framstegspartiet, Ingebjørg Amanda
Godskesen og Erlend Wiborg, frå Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, frå
Venstre, Sveinung Rotevatn, og frå Sosialistisk Venstreparti, Kirsti
Bergstø, viser til at det i fleire år har vore gjenstand for
politisk vurdering i Arbeids- og sosialdepartementet kor vidt det
er behov for ny – og betre – regulering av konkurranseavgrensande
avtalar i arbeidstilhøve. Spørsmålet vart først vurdert av regjeringa
Stoltenberg II, og seinare av regjeringa Solberg, som no har fremja
ein lovproposisjon til Stortinget.
Kunde- og rekrutteringsklausular er privatrettslege
avtalar utan anna regulering i lov enn moglegheita til etter ei
konkret skjønnsmessig vurdering å gjere den generelle lempingsregelen i
avtalelova § 36 gjeldande. Konkurranseklausular har hittil vore
regulert gjennom avtalelova § 38. Særleg representantar for arbeidstakarsida har
gjeve uttrykk for at arbeidstakar sitt vern er for svakt, og at
det difor er behov for ei innstramming i, og tydeleggjering av regelverket. Komiteen er
samd med regjeringa i at vilkåra i § 38 skapar ei lite føreseieleg
rettsstilling for både arbeidsgjevarar og arbeidstakarar, og ønskjer
eit framlegg til ny regulering velkomen.
Komiteen syner til at regjeringa
gjer framlegg om å lovfeste avgrensingar i bruken av konkurranseklausular. Komiteen meiner
det er behov for å avgrense og regulere bruken av desse.
Komiteen syner til at konkurranseavgrensande avtalar
er avtalar som i sin natur påfører arbeidstakaren hindringar i høvet
til fritt å kunne utnytte si arbeidskraft. Dette gjeld både arbeidstakar
si moglegheit til å kunne akseptere jobbtilbod frå andre arbeidsgjevarar,
og vedkomande si moglegheit til sjølv å kunne søke etter nye utfordringar
og stillingar innafor sitt kompetanseområde. For somme arbeidstakarar
kan slike avtalar, då særleg konkurranseklausular, difor verke som
eit yrkesforbod. Dette er uheldig, ikkje berre for arbeidstakar,
men òg frå ein samfunnsøkonomisk synsvinkel. Mobilitet i arbeidsmarknaden
er eit viktig samfunnsøkonomisk omsyn, både når det gjeld konkurranse,
innovasjon og å skape nye arbeidsplassar.
Komiteen har merka seg at i ein
del bransjar er konkurranseklausular no ein del av standard arbeidsavtalar.
Tekna opplyser om at 13 pst. av deira medlemmar har dette i sine
kontraktar, noko som utgjer 4 600 personar. Econa opplyser om at
dette gjeld 20 pst. av deira medlemmar, og dimed 2 000 tilsette.
Vidare opplyser Econa om at 25 pst. av deira medlemmar som jobbar
i privat næringsliv, har ein konkurranseklausul som ein del av arbeidskontrakten.
Delen er høgast blant dei nytilsette. Komiteen syner
til at NITO opplyser at 16,4 pst. av deira medlemmar i privat sektor,
tilsvarande 5 500 personar, har konkurranseklausular i sine kontraktar,
og at 20 pst. ikkje veit om dei har det. Desse opplysningane frå
fagforeiningane fortel om ein aukande tendens. I tillegg kjem alle
dei som ikkje veit om dei har slike klausular eller ikkje i kontrakten. Komiteen syner
til at slike klausular i dag ikkje har nokon kostnad for arbeidsgjevar,
berre for arbeidstakar, og kan dimed bidra til mindre innovasjon,
nyetableringar og nye verksemder. Å etablere ei lønsplikt forankra
i arbeidsmiljølova vil bidra til at verksemder i større grad enn
i dag er kritiske til bruken av slike klausular. Komiteen er
oppteken av at konkurranseklausular i arbeidsavtalar ikkje skal
vere del av standard arbeidskontraktar, men vere basert på individuelle vurderingar.
Komiteen vil samstundes understreke
at ved reguleringa av slike konkurranseavgrensande avtalar er det
viktig å balansere omsynet til arbeidstakar, arbeidsgjevar og samfunnet.
Arbeidsgjevar må ha moglegheit til å beskytte sin konkurransesituasjon.
For lovgivar er det ei sentral oppgåve å finne balansen mellom desse
omsyna.
Komiteen peikar på at det i liten
grad finst statistikk eller anna materiale som gjev god oversikt
over kor mange personar som er forplikta av konkurranseavgrensande
avtalar. Det er uklart i kva omfang konkurranseklausular blir brukt,
kor lange karanteneperiodar som er vanlege eller kva som er vanleg
kompensasjon. Det er heller ikkje klart i kva omfang dagens regelverk
skapar konfliktar og tvistar. Dimed er det per i dag vanskeleg å
evaluere konsekvensane av lovendringane. Samstundes er ei skildring
av dagens omfang av bruken av klausular heilt naudsynt for å kunne
vurdere forslaga i sin heilskap.
Komiteen merker seg at den framlagde
proposisjonen ikkje i stor nok grad baserer seg på statistikk, fakta
og forsking.
Komiteen er difor nøgd med at
Arbeids- og sosialdepartementet har lyst ut ein forskings-/utgreiingsavtale
for perioden 2015–2016, for å kartlegge omfanget av konkurranseavgrensande avtalar
i Noreg. Det overordna målet med ei slik utgreiing er å utarbeide
ein nullpunktsanalyse. Dette vil vere eit verktøy til å evaluere
lovendringane sin effekt. Ein slik analyse vil kunne bidra til å
avklare i kva omfang konkurranseklausular blir nytta, kor lang karanteneperiode som
er vanleg, spørsmålet om kompensasjon, og i kva grad regelverket
skapar konfliktar og tvistar.
Komiteen viser til at ein i norsk
arbeidsliv stort sett vender seg til arbeidsmiljølova for å identifisere
rammene for verksemder sine høver til å regulere forhold mellom
arbeidsgjevar og arbeidstakar. Komiteen støttar difor
framlegget om å plassere reglar om konkurranseavgrensande avtalar
i arbeidsmiljølova. Dette vil òg gjere reglane meir tilgjengelege.
Samstundes ligg det til grunn for komiteen sitt standpunkt
at arbeidstakar no blir sikra visse minimumsrettar gjennom at dei
føreslegne reglane blir preseptoriske og skal tolkast i lys av arbeidsmiljølova
sin føremålsparagraf.
Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet meiner
det er ei svakheit med den framlagde proposisjonen at han i for
liten grad baserer seg på statistikk, fakta og forsking. Dette er
ei stor utfordring for Stortinget som lovgivande forsamling, då
avgjerdsgrunnlaget for lovgjevar vert ufullstendig.
I tillegg må det kommenterast at etter desse medlemene sitt
syn liknar den framlagde proposisjonen på eit hastverksarbeid der
ein ikkje har greidd å balansere arbeidstakar sine rettar i karantene
med arbeidsgjevar sitt rettmessige behov for å beskytte knowhow
og forretningsløyndomar i ein konkurransesituasjon. Desse medlemene meiner
regjeringa i langt større grad burde ha involvert partane i arbeidslivet
i arbeidet med å finne dette balansepunktet.
Desse medlemene sitt primærstandpunkt
er difor at proposisjonen burde blitt sendt tilbake for ytterlegare
utgreiing, og betre samarbeid med partane i arbeidslivet. Når det
i forhandlingane i Stortinget ikkje let seg gjere å finne fleirtal
for eit slikt standpunkt, vel desse medlemene likevel
å gå inn i realitetshandsaming av proposisjonen, med sikte på å
finne eit minneleg balansepunkt mellom omsyna til arbeidstakar, arbeidsgjevar
og samfunnet. Gjennom høyringa og i tett dialog med arbeidstakar-
og arbeidsgjevarorganisasjonane har saka blitt betre opplyst, og desse
medlemene meiner partane slik har på ein førebiletleg måte
bidrege til å informere og betre avgjerdsgrunnlaget til komiteen.