Jeg viser til brev fra Arbeids- og sosialkomiteen 6, mai
d.å. der komiteen ber om min vurdering av følgende representantforslag
fra stortingsrepresentantene Kirsti Bergstø, Audun Lysbakken, Karin
Andersen og Snorre Serigstad Valen (Dokument 8:109 S (2014-2015)):
Stortinget ber regjeringen
foreslå en lovendring som gjør det mulig å etablere likeverdige
pensjonsordninger uavhengig av driftsform, jf. sykepleierordningen,
eller gir ansatte rett til å beholde minst like gode pensjonsytelser
som før ved privatisering av virksomhet i offentlig sektor.
Forslagsstillerne ber regjeringen se på om det
er mulig å lage tverrgående tjenestepensjonsordninger for flere
offentlige tjenesteområder, som skal sikre de ansatte pensjonsrettigheter
ved privatisering av den offentlige virksomheten. Et slikt forslag
forutsetter omfattende endringer både i de private og offentlige tjenestepensjonsordningene.
Tjenestepensjonsordninger i privat sektor etableres,
organiseres og finansieres av de enkelte foretakene. Lov om obligatorisk
tjenestepensjon regulerer hvilke foretak som har plikt til å opprette
tjenestepensjonsordning for sine ansatte, hva slags pensjonsordning
de minst må ha, og minstekravene til premie eller innskudd i slike
ordninger. Foretaket kan velge å opprette pensjonsordning for de
ansatte etter foretakspensjonsloven, innskuddspensjonsloven eller tjenestepensjonsloven.
I disse lovene stilles det krav bl.a. om forholdsmessighet og likebehandling
av de ansatte, men ordningene gir også gunstig skattemessig behandling.
Foretakene kan alternativt opprette pensjonsordninger uten å forholde
seg til kravene i disse lovene, men ordningene vil da ikke gi gunstig skattemessig
behandling.
Reguleringen bidrar til at ansatte i private
foretak tjener opp pensjon etter lov om obligatorisk tjenestepensjon,
samtidig som foretakene har insentiver til å bidra til å sikre de
ansatte ytterligere opptjening.
Reguleringen bidrar til at ansatte i private
foretak tjener opp pensjon etter lov om obligatorisk tjenestepensjon,
samtidig som foretakene har insentiver til å bidra til å sikre de
ansatte ytterligere opptjening. Reguleringen gir foretakene muligheter
til å tilpasse sine pensjonsordninger til sin kostnadsmessige bæreevne,
konkurransesituasjon og behovet for å bruke pensjonsordningen som
faktor for å tiltrekke seg attraktiv arbeidskraft.
I offentlig sektor er det et enhetlig system
for tjenestepensjon, der alderspensjonen er ytelsesbasert med en
bruttogaranti. Pensjonen beregnes med utgangspunkt i sluttlønnen
på pensjoneringstidspunktet. Den pensjonsordningen som utbetaler
pensjonen medregner også eventuell tidligere opptjeningstid hos
andre offentlige pensjonsordninger, og utbetaler en samlet pensjon.
Et slikt system med sammenlegging av opptjente rettigheter forutsetter
at ordningene i hovedsak har det samme pensjonsproduktet. Plikten
til å ha en tjenestepensjonsordning er lovfestet (staten) eller
den kan følge av tariffavtaler (blant annet i kommunal sektor, unntatt
Oslo kommune). Det er noen få unntak fra hovedregelen om virksomhetsbaserte
pensjonsordninger. Pensjonsordningene for apotekansatte og sykepleiere
er profesjonsbaserte, det vil si at det er tilknytning til en bestemt
profesjon som er avgjørende, uavhengig av om det er offentlig eller
privat sektor. Ordningene ble lovfestet henholdsvis i 1957 og 1962.
Det kan være store kostnader knyttet til pensjon. Etter
regjeringens syn er det uheldig dersom staten skal pålegge private
virksomheter kostnader utover det som følger av obligatorisk tjenestepensjon.
Gjeldende lovgivning er utformet som et rammeverk, og er tilstrekkelig
fleksibelt til at virksomhetene kan utforme gode tjenestepensjonsordninger
for sine ansatte. Representantene viser i den sammenhengen selv til
eksempler der konkrete løsninger har vunnet fram innenfor gjeldende
regelverk. Det gjeldende rammeverket åpner også opp for at foretakene
kan etablere fellesordninger, dersom slik samhandling er ønskelig.
Arbeidsmiljølovens regler om virksomhetsoverdragelse
kan omfatte konkurranseutsetting av offentlig virksomhet. Etter
hovedregelen har de ansatte rett til å opprettholde arbeidsforholdet
og å fastholde arbeidsvilkårene hos den nye arbeidsgiveren. Den
nye arbeidsgiveren kan likevel velge å la egen pensjonsordning gjelde
også for de overførte arbeidstakerne.
Forskriften om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige
kontrakter § 5 regulerer hvilke lønns- og arbeidsvilkår det kan
stilles krav om i offentlige anskaffelser. I 2011 ble det vurdert
om kravet til lønns- og arbeidsvilkår også burde omfatte tariffbestemte
regler om pensjonsordninger, men det ble ikke gjennomført. Min vurdering
er at dette regelverket ikke er egnet til å stille krav om pensjonsordning.
Når det gjelder AFP i privat sektor, er denne
ordningen basert på en avtale mellom partene. I avtalen i privat
sektor i lønnsoppgjøret i 2008 utformet partene nærmere den nye
AFP-ordningen. Herunder ble det satt krav om tilknytning til AFP-bedrifter,
blant annet må arbeidstakeren på uttakstidspunktet være tilknyttet
en bedrift som er omfattet av en avtale om AFP. I tillegg kreves
det at vedkommende har vært omfattet av en avtale om AFP i minst
7 av de siste 9 årene før fylte 62 år. Dette tilknytningskravet
sikrer at vedkommendes arbeidsgiver(e) har bidratt til finansiering
av ordningen i en tilsvarende periode. Den enkelte arbeidstakeren
mister ikke retten til AFP ved jobbskifte innen den organiserte
delen av privat sektor, da ordningen er en felles ordning for den delen
av privat sektor. Jeg gjør oppmerksom på at partene har blitt enige
om å evaluere overgangen til ny AFP senest i 2017.
Det er uheldig med svært forskjellige tjenestepensjonsordninger
i offentlig og privat sektor, da dette kan motvirke mobilitet av
arbeidskraft mellom sektorene. Offentlig tjenestepensjon har enkelte
klare svakheter, blant annet er det for svake arbeidsinsentiver
i den gjeldende ordningen. Jeg har derfor igangsatt et arbeid sammen
med partene i arbeidslivet for å finne fram til bedre pensjonsløsninger
for offentlig ansatte, der blant annet mobilitetshindringene mellom
sektorene må bygges ned. Utformingen av AFP i offentlig sektor er
en del av dette arbeidet.
Jeg vil oppsummere med at regjeringen arbeider for
å legge til rette for trygge og forutsigbare rammer for private
tjenestepensjonsordninger. Innenfor privat tjenestepensjon har Stortinget
over tid gjort store endringer, blant annet ved innføringen av obligatorisk
tjenestepensjon, tilpasningen av privat tjenestepensjon til pensjonsreformen
og fra 2014 et nytt kollektivt tjenestepensjonsprodukt, jf. lov
om 13. desember 2013 nr. 106 om tjenestepensjon.
Någjeldende lovgivning gir derfor i stor grad foretakene
stor fleksibilitet. Foretakene er etter lov om obligatorisk tjenestepensjon
pålagt å opprette en tjenestepensjonsordning for sine ansatte etter
foretakspensjonsloven, innskuddspensjonsloven eller tjenestepensjonsloven.
Ved utformingen av pensjonsordningene i de enkelte foretakene må
foretakenes egen vurdering av virksomhetens økonomiske bæreevne
mv. være sentralt.
Et system med tverrgående pensjonsordninger
i tillegg vil kunne frata foretakene noe av kontrollen med pensjonskostnadene
sine, alternativt innebære at kostnadseffektene av den tverrgående
ordningen må balanseres ut ved endret pensjonsopptjening for arbeidstakere
som ikke er medlem i den tverrgående ordningen. Et lovpålegg om
at enkelte virksomheter innen for eksempel helsesektoren plikter
å opprette en bestemt tverrgående pensjonsordning vil ikke bare innebære
en strukturell omlegging av tjenestepensjonsområdet innenfor privat
sektor, men også bryte med prinsippet om selvregulering i den norske
arbeidslivsmodellen.