Stortinget gjorde 8. april 2014 følgende anmodningsvedtak,
jf. Innst. 149 S (2013–2014):
«Stortinget ber regjeringen i egnet form fremme forslag
for Stortinget om jordvernstrategi.»
I Innst. 149 S (2013–2014) peker komiteen på flere
mulige tiltak som bør vurderes for å styrke jordvernet ytterligere,
som bl.a. nasjonale retningslinjer, jordflytting, jorderstatningsfond, jordsmonnkartlegging,
nye omdisponerings- og matjordmål, og egen vernehjemmel i jordloven. Komiteen
pekte særlig på positive virkemidler.
Begrepet jordvern knytter seg først og fremst
til arbeidet med å sikre jordbruksarealet for varig framtidig matproduksjon,
og i størst mulig grad unngå at matjord omdisponeres og tas i bruk
til andre formål. Sikker matforsyning for en stadig økende befolkning
i verden og i Norge er avhengig av at arealene i størst mulig grad
beholdes. Jordvern er derfor ingen særinteresse, men en samfunnssak.
Verdens potensial for produksjon av mat reduseres i stort omfang
i mange områder. Samtidig kan klimaendringer føre til vanskeligere
betingelser for jordbruk i mange deler av verden. I Norge vil imidlertid
de klimatiske forholdene for jordbruket kunne bli bedre totalt sett
og gi større muligheter for jordbruksproduksjon over hele landet.
Etter andre verdenskrig har omdisponeringen
av dyrka og dyrkbar jord vært på ca. 1,2 millioner dekar totalt.
Det meste av dette er arealer som har vært egnet til matkornproduksjon.
I perioden 1994–2003 ble det i gjennomsnitt rapportert en årlig
omdisponering på over 11 400 dekar dyrka jordbruksareal. Som følge
av dette ble det i 2004 satt et mål om at årlig omdisponering av
de mest verdifulle jordressursene skulle halveres innen 2010 (St.meld.
nr. 21 (2004–2005)). I praksis innebar dette at årlig omdisponering
av dyrka jord måtte komme under 6 000 dekar.
Sammenlignet med perioden fra 1994 til 2003 har
det vært en markert nedgang i den årlige omdisponeringen av dyrka
jord de siste årene.
De fleste byer og tettsteder i Norge med befolkningsvekst
er omkranset av dyrka jord. Mye av den beste jorda ligger derfor
der hvor utbyggingspresset er størst. Kombinert med ønsket om en mest
mulig samlet utbygging rundt eksisterende byer og tettsteder, skaper
dette utfordringer i arbeidet med å ivareta jordressursene for fremtiden.
Dersom vi ser på de 20 kommunene som har omdisponert mest dyrka
jord i løpet av sjuårsperioden 2007–2013, finner vi at disse til
sammen omdisponerte 16 869 dekar, noe som utgjør 34 pst. av all
omdisponering av dyrka jord i perioden. En fylkesvis sammenstilling
av omdisponert dyrka jord etter plan- og bygningsloven og jordloven,
viser at kommunene i Rogaland har omdisponert mest i perioden 2007–2013,
etterfulgt av kommunene i Sør-Trøndelag.
Det er omtrent 10 millioner dekar jordbruksareal (fulldyrka
jord, overflatedyrka jord og innmarksbeite) i drift i Norge i dag.
I tillegg har Norge omtrent 12,5 millioner dekar dyrkbar jord egnet
for nydyrking. Produksjonspotensialet til den dyrkbare jorda er
imidlertid i sum vesentlig mindre enn for dagens jordbruksareal.
Jordbruksarealet per innbygger i utvalgte land er vist i figur 4.6
i proposisjonen. Norge er nr. 87 av 164 land ifølge FAOs statistikk.
Flere store jordbruksland har mindre areal per innbygger enn Norge.
Beslutninger om omdisponering av dyrka og dyrkbare
areal tas i all hovedsak gjennom planprosesser etter plan- og bygningsloven,
og gjennom omdisponeringsvedtak etter jordloven. Det er kommunene
som i dag har hovedansvaret for disse beslutningene.
Arealdisponeringene bygger i stor grad på lokalpolitisk
skjønn, og en viktig oppgave for planmyndigheten er å foreta interesseavveininger mellom
ulike formål og samfunnsinteresser. Det har de siste årene vært
en av forventningene fra nasjonale myndigheter at kommunene ivaretar viktige
jordbruksarealer.
Et viktig spørsmål er hvordan hensynet til lokaldemokratiet
skal vektlegges og balanseres mot behovet for å ivareta viktige
nasjonale interesser/målsettinger. Det framgår av plan- og bygningsloven
at forutsetningen for kommunestyrenes egengodkjenning av arealplaner
er at vedtakene er innenfor rammene av statlig politikk.
Jordloven inneholder et generelt forbud mot
omdisponering, men dette kan settes til side ved utarbeidelse av
kommunale arealplaner for utbygging. Hovedregelen i jordloven er
at dyrka jord ikke må tas i bruk til formål som ikke tar sikte på
jordbruksproduksjon.
Under skiftende regjeringer har det vært et
mål å begrense omdisponeringen av dyrka jord. Det er nå om lag 10 år
siden regjeringen Bondevik II lanserte det såkalte halveringsmålet.
Et mål om å halvere den årlige omdisponeringen av viktige jordressurser
innen 2010 ble da formulert i St.meld. nr. 21 (2004–2005) Regjeringens miljøvernpolitikk
og rikets miljøtilstand, noe som innebar en årlig omdisponering
på under 6 000 dekar dyrka jord.
Omfanget av omdisponeringen av dyrka jord har de
siste årene vist en svakt fallende tendens. I 2013 var omdisponeringen
av dyrka jord den laveste siden registreringen startet i 1976, og
var for første gang så vidt under 6 000 dekar. De foreløpige tallene
for 2014 er 5 050 dekar. Det vil imidlertid bli utfordrende å holde
dette nivået på omdisponeringen framover. Kombinasjonen av at mange
byer og tettsteder er omgitt av dyrka jord, og at en ønsker en mest
mulig kompakt utbygging, gjør det vanskelig å finne nye utbyggingsområder
utenom dyrka jord.
Målet om at årlig omdisponering skal holdes
under 6 000 dekar er også gjentatt i Meld. St. 9 (2011–2012) Velkommen
til bords, som Stortinget sluttet seg til under regjeringen Stoltenberg II.
Det er i denne meldingen vist til at en omdisponering under 6 000
dekar årlig er et ambisiøst, men realistisk mål. Regjeringen vil videreføre
dette målet for jordvern.
Regjeringen vil vedta nye nasjonale forventninger
til regional og kommunal planlegging etter plan- og bygningsloven
før sommeren 2015. Jordvern er et viktig hensyn som kommunal og regional
planlegging skal ivareta.
Regjeringen vil følge opp statlige planretningslinjer
for samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging, som ble fastsatt
ved kgl.res. av 26. september 2014. Disse er utarbeidet for å gi tydelige
signaler om viktige nasjonale interesser i planleggingen.
Fylkesmennene har et særskilt ansvar for å formidle
nasjonal politikk til kommunene, men det er ulik praksis for hvordan
de følger opp denne oppgaven.
Regjeringen vil bidra til en tydelig formidling
av mål og tiltak for arealpolitikk og jordvern.
Helhetlig planlegging på tvers av kommunegrenser
som ser større områder i sammenheng, er viktig for å få til en mer
samordnet og helhetlig areal- og transportplanlegging i samsvar
med nasjonale behov og statlige planretningslinjer. Større byer
og tettsteder har ofte bolig- og arbeidsregioner som strekker seg
langt utover den enkelte kommune.
Regjeringen vil styrke veiledningen og formidle gode
eksempler på regionale planer for å vise hvordan en med regional
planlegging kan balansere jordvernet opp mot storsamfunnets øvrige behov.
Byutviklingsavtalene vil være et verktøy for
å fremme effektiv arealforvaltning, bolig- og næringsbygging i kollektivknutepunkt
og nødvendig infrastruktur. Byutviklingsavtalene vil bidra til å
redusere nedbygging av jordbruksareal gjennom å motvirke byspredning
og synliggjøre behov for avveining i forhold til jordverninteresser
tidlig.
Regjeringen vil videreføre arbeidet med byutviklingsavtaler
og bymiljøavtaler for bedre samordning og helhetlig planlegging
i byregionene.
Sentrale landbruksmyndigheter kan gjennom et strategidokument
tydeliggjøre hva som er de nasjonale jordverninteressene i arealplanleggingen.
Dette kan også fungere som en veileder for god og effektiv samhandling
mellom landbruksmyndighetene, kommunene som planmyndighet og andre
aktører i arealplanleggingen.
Regjeringen vil klargjøre hvordan landbruksmyndighetene
kan medvirke i kommunale og regionale planprosesser for å sikre
at jordvernhensyn blir ivaretatt. Regjeringen vil også klargjøre
grunnlaget for bruk av innsigelse med jordvern som begrunnelse.
Arealstrategier der det legges vekt på fortetting innenfor
eksisterende byggesone, vil i det lange løp også fremme jordvernet.
Ved en konsentrert utvikling vil arealforbruket til utbygging bli mindre
og presset på verdifulle områder utenfor tettstedsavgrensingen betydelig
redusert. Det kan også lages en veileder som beskriver framgangsmåter
for effektiv transformasjon og fortetting – en «verktøykasse».
Regjeringen vil styrke arbeidet med veiledning om
helhetlig planlegging for fortetting, transformasjon og konsentrert
utbygging.
Det eksisterer lite kunnskap om de samlede effektene
av spredt utbygging, samt av landbrukets egen virksomhet, når det
gjelder nedbygging av dyrka jord. NIBR-rapporten «Spredt utbygging og
jordvern» antyder at omfanget kan være stort. Det bør skaffes mer
kunnskap om denne type nedbygging, slik at man lettere kan vurdere
hvilke tiltak som bør settes inn.
Regjeringen vil gjennomgå omfanget av, og dagens
praksis for, spredt utbygging.
Konseptvalgutredning (KVU) er en faglig statlig utredning
i tidlig fase for store samferdselsprosjekter (med antatt kostnad
over 750 mill. kroner). Det er behov for en gjennomgang av hvordan
jordvernet håndteres i disse prosessene.
Regjeringen vil gjennomgå hvordan jordvern og andre
hensyn ivaretas i konseptvalgutredningsprosessene.
Statens vegvesens metodikk for konsekvensanalyser
består av en samfunnsøkonomisk analyse som inkluderer prissatte
og ikke-prissatte konsekvenser, samt eventuelle tilleggsutredninger om
netto ringvirkninger, fordelingsvirkninger og lokale og regionale
virkninger.
Verdien av dyrka og dyrkbar jord behandles i dag
som delvis prissatte og delvis ikke-prissatte konsekvenser. I forbindelse
med den pågående revisjonen av Håndbok V712 vil det bli evaluert hvordan
ikke-prissatte konsekvenser har blitt håndtert, samt vurdere sammenstillingen
av ikke-prissatte konsekvenser og metoden for sammenstilling mellom
prissatte og ikke-prissatte konsekvenser.
Regjeringen vil at Vegvesenets Håndbok V712 revideres
og ferdigstilles innen 2017.
Regjeringen vil arbeide videre med å vurdere
om kompensasjon av jordbruksområder, bl.a. i form av jordflytting,
er et hensiktsmessig verktøy der det er vanskelig å finne alternativer.
Planlegging etter plan- og bygningsloven er
det viktigste verktøyet for å ivareta jordvernet. Tilstrekkelig
kompetanse innenfor planlegging er derfor en forutsetning for et
sterkt jordvern. Det er derfor nødvendig å videreutvikle kompetansen,
blant annet ved å satse på utdanning og rekruttering til planfaget.
Innsatsen for økt planutdanning og plankompetanse skal videreføres, blant
annet gjennom Sekretariatet for etter- og videreutdanning i samfunnsplanlegging
(SEVS). Sekretariatet drives som et prosjekt i samarbeid mellom
KS og flere departement, inkludert Landbruks- og matdepartementet.
Regjeringen vil videreføre arbeidet med å øke plankompetansen
i kommunene, i samarbeid med bl.a. KS.
Økt oppgaveomfang og flere spesialiserte oppgaver,
sammen med økte krav til kvalitet i tjenestene og økte forventninger
fra innbyggerne, stiller store krav til kommunene om sterke fagmiljø
og tilstrekkelig kapasitet og kompetanse, også innenfor areal- og
samfunnsplanleggingen. I by- og tettstedsområdene skaper dagens
kommunestruktur i mange tilfeller utfordringer ved at det i de fleste
områder er flere kommuner som inngår i én og samme bo- og arbeidsmarkedsregion.
Regjeringen vil videreføre arbeidet med kommunereformen.
Norsk institutt for skog og landskap (Skog og landskap)
produserer arealinformasjon i form av kart, statistikk og tjenester
som kan være til stor nytte også i arealplanleggingen. Mesteparten
av denne informasjonen er lett tilgjengelig for alle på nett, gjennom
den digitale kartløsningen Kilden. Det er viktig at disse areal-
og ressursdataene videreutvikles, ajourholdes, og ikke minst gjøres
tilgjengelig og brukes, også i arealplanleggingen.
Regjeringen vil videreføre arbeidet med å utvikle
kunnskap om arealressursene gjennom det nye instituttet NIBIO (Norsk
institutt for bioøkonomi).
Et forskningsprosjekt (EVAPLAN2008) skal studere
hvordan plan- og bygningsloven fungerer i praksis, og hvordan den
er samordnet med andre lover (sektorlover). Arbeidet startet opp høsten
2014 og vil gå over fire år. Norsk institutt for by- og regionforskning
(NIBR) har fått oppdraget i samarbeid med mange andre forskningsmiljøer.
Regjeringen vil evaluere plandelen i plan- og bygningsloven.
Etableringen av en nasjonal kulturlandskapspris har
vist at en pris kan bidra til økt oppmerksomhet om et tema og kan
få fram gode ideer og eksempler som kan tas i bruk av andre. Regjeringen
vil derfor etablere en nasjonal jordvernpris.
I Innst. 149 S (2013–2014) har komiteen pekt
på etablering av et mulig jorderstatningsfond og at en slik etablering
bør vurderes i jordvernstrategien. Tiltaket har likhetstrekk med
enkelte tidligere forslag til styrking av jordvernet, herunder innføring
av jordvernavgift ved omdisponering av dyrka jord som tidligere
har blitt avvist. Konsekvensene av et eventuelt jorderstatningsfond er
ikke vurdert og utredet tidligere.
Innføring av jordvernavgift kan bidra til å
legitimere omdisponering av dyrka jord, siden en jordvernavgift
ofte må være svært høy for å kunne påvirke private utbyggeres investeringsbeslutninger
eller den samfunnsøkonomiske lønnsomheten til større samferdselsanlegg.
Dette er et argument som også gjør seg gjeldende for et eventuelt
jorderstatningsfond.
Et jorderstatningsfond vil først og fremst være aktuelt
for omdisponering i regi av private utbyggere. Dette vil øke utbyggingskostnadene,
og dermed prisene på boliger og næringsbygg, og kan gjøre det mindre
attraktivt med utbygging rundt kollektivknutepunkt.
Et jorderstatningsfond vil kreve oppbygging
av en forvaltning av fondsmidler både for å sikre midler til fondet
og for å sikre en effektiv og bærekraftig bruk av fondsmidler. Det
må utarbeides regelverk for bruk av midlene, det og vil kreve omfattende
søknads- og fordelingsprosesser som innebærer oppbygging av et nytt
og omfattende byråkrati.
Regjeringen vil ikke innføre ordninger med jorderstatningsfond
eller jordvernavgift.
I Innst. 149 S (2013–2014) har komiteen pekt
på at en vernehjemmel i jordloven bør vurderes i jordvernstrategien.
Et forslag om en hjemmel i jordloven for varig vern av dyrka jord
var på bred høring i 2009/2010. Regjeringen Stoltenberg II valgte
å legge bort forslaget etter høringen. Forslaget innebar at den
mest verdifulle dyrka jorda i alle deler av landet kunne gis et
varig vern.
Under den alminnelige høringen gikk et klart flertall
av kommunene og fylkeskommunene imot forslaget. Det ble argumentert
med at en jordvernhjemmel vil undergrave plan- og bygningsloven
som det sentrale virkemiddelet for sektorovergripende planlegging,
at de nye virkemidlene i plan- og bygningsloven må få tid til å
virke, at presset på areal utenfor et jordvernområde vil øke ved
innføring av en jordvernhjemmel, og at en bestemmelse om jordvern reduserer
det kommunale selvstyret.
En arbeidsgruppe nedsatt av Landbruks- og matdepartementet
i 2014 har igjen vurdert om innføring av en egen vernehjemmel i
jordloven kan ha effekt for jordvernet. Deres vurdering er at etablering
av jordvernhjemmel og opprettelse av jordvernområder vil kunne sikre
et utvalg av de mest verdifulle arealene for jordbruk i landet mot
nedbygging. Trolig vil imidlertid dette samlet sett gjelde begrensede
arealer, og presset på andre matjordområder vil øke.
Slik arbeidsgruppen vurderer det, vil fortsatt
arealplanlegging etter plan- og bygningsloven være det mest sentrale
for å ivareta jordressursene. Arbeidsgruppen påpeker at målsettingen
om økt matproduksjon forutsetter et sterkt jordvern. Det bør ifølge
gruppen derfor defineres et jordvernmål som viser statlige prioriteringer, og
som også legger føringer for regional og kommunal planlegging.
Regjeringen vil ikke innføre vernehjemmel i jordloven,
men videreføre plan- og bygningsloven som viktigste virkemiddel
i planleggingen.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Else-May Botten, Ingrid Heggø, Odd Omland og Knut Storberget, fra
Høyre, Frank Bakke-Jensen, Ingunn Foss, Rangdi Krogstad, Ove Trellevik, fra
Fremskrittspartiet, Tone Heimdal Brataas, Morten Ørsal Johansen
og Øyvind Korsberg, fra Kristelig Folkeparti, Line Henriette Hjemdal,
fra Senterpartiet, lederen Geir Pollestad, og fra Venstre, Pål Farstad,
mener at dyrka og dyrkbar jord er en viktig nasjonal ressurs. Prosessen
for dannelse av god matjord tar lang tid, og nedbygging av matjord
er i all hovedsak en irreversibel prosess.
Komiteen viser til at matjord
er en begrenset ressurs. Skal vi øke norsk matproduksjon, må vi ta
vare på mest mulig matjord. Derfor mener komiteen at
jordvern har stor betydning for Norge.
Komiteen viser til at det ikke
bare er i Norge det pågår en jordverndebatt. Europakommisjonen har
de siste årene kommet med flere rapporter som understreker viktigheten
av en streng jordvernpolitikk. Sluttrapporten til prosjektet «Sustainable
Agriculture and Soil Conservation (SoCo)» viser en rekke konsekvenser
ved svakt jordvern, som varig tap av evne til matproduksjon, redusert
karbonbinding, forsterket effekt av klimaendringene, økt flomfare,
økt fare for tørke og dårligere luftkvalitet. Under 3 pst. av Norges totalareal
er dyrka jord, og kun 1,3 pst. er egnet for dyrking av matkorn.
På verdensbasis er 10,7 pst. av totalarealet dyrka jord. Norge har
en vesentlig lavere andel dyrka jord enn sammenliknbare land, og
er blant landene med lavest prosentandel dyrka jord i Europa.
Komiteen ønsker at Norge skal
ha ambisiøse mål som sikrer dyrka og dyrkbar jord til framtidig
matproduksjon. Det tidligere målet om en maksimal omdisponering
av 6 000 dekar dyrka jord per år er nådd. Omdisponeringen av jord
til andre formål enn landbruk har gått ned. Det viser viktigheten
av et sterkt fokus på jordvern.
Komiteen mener jordvernet må
forsterkes ytterligere.
Komiteen viser til at målene
som er satt for norsk matproduksjon i Meld. St. 9 (2011–2012), innebærer
en økning av matproduksjonen tilsvarende 1 pst. per år. For å nå
dette målet er det viktig å ta vare på mest mulig av matjorda vi
har i Norge. I tillegg er det viktig å øke produksjonen av mat på
det arealet som er til rådighet. Komiteen ber derfor
regjeringen foreta en gjennomgang og vurdering av behovet for endringer
i regelverket for å sikre at en større del av jordbruksarealet blir
holdt i hevd og for å forhindre gjengroing.
Komiteen viser til at det er
stor vilje til et mer aktivt jordvern i befolkningen. Landbruks-
og matdepartementet gjennomførte en spørreundersøkelse om jordvern
i 2008. Denne viste at syv av ti ikke ville bygge ned dyrka jord.
En utredning gjennomført av AgriAnalyse i 2011 konkluderer med at
det er stor vilje i befolkningen til et mer aktivt jordvern. 86
pst. av befolkningen svarte at det er svært viktig eller ganske
viktig å verne om matjorda, slik at matproduksjonen og kulturlandskapet
ikke reduseres. Nesten halvparten, 46 pst., svarte at de mener jordvernet
bør praktiseres strengere, mens 38 pst. svarte at det burde være
som i dag.
Komiteen viser til at næringskomiteen
arrangerte høring i saken 1. oktober 2015 der følgende høringsinstanser
deltok: Norges Bondelag, Norges Bygdeungdomslag, Jordvern Oslo og Akershus,
Naturvernforbundet, Natur og Ungdom og Spire. Samtlige gav uttrykk
for at det er behov for et sterkt jordvern. Flere ønsket en nullvisjon
for omdisponering, og flere pekte på at omdisponeringsmålet i en
nasjonal jordvernstrategi må være på maksimalt 3 000 dekar per år.
Flere av høringsinstansene ønsket at det ble innført en vernehjemmel
i jordloven.
Komiteen har merket seg at Huseiernes
Landsforbund, Norges Automobil-Forbund (NAF) og Næringslivets Hovedorganisasjon
(NHO) ønsker en oppmyking i dagens regelverk.
Komiteen viser til at regjeringen
i sitt forslag til jordvernstrategi opprettholder målet på maksimalt
6 000 dekar omdisponert dyrket mark per år. Komiteen vil
påpeke at mange har tatt ansvar for at omdisponering av jord til
andre formål enn landbruk har gått ned, og bidratt til at målet om
at det omdisponeres maks 6 000 dekar dyrka jord per år er nådd.
Komiteen viser til at det i et
langsiktig perspektiv er viktig å ta vare på dyrka mark, som er en
viktig nasjonal ressurs. Komiteen mener derfor at
innen 2020 skal omdisponert dyrka mark være maksimalt 4 000 dekar
per år.
Komiteen mener at den regionale
og nasjonale arealplanleggingen må styrkes. Presset på dyrka areal
rundt eksisterende sentre må reduseres. Dette kan gjøres blant annet
gjennom fortetting. Komiteen mener at det kan være
et godt alternativ å tilrettelegge for bygging på ikke dyrka arealer
i nærheten av eksisterende sentre og boområder. Komiteen mener
strategisk etablering av nye areal til boformål vil bidra til å redusere
presset på dyrka jord.
Komiteen mener alle forvaltningsnivåer
har ansvar for å bevare dyrka jord. Lokalpolitikere som lokal planmyndighet
må fortsatt bidra til at omdisponering av dyrka jord blir redusert. Komiteen mener
det i langt større grad er mulig å drive utvikling uten å bygge
ned dyrka jord. Planmyndighet vil ofte akseptere omdisponering av
dyrka eller dyrkbar jord for å gjennomføre omsøkte tiltak ved næringsetableringer
og boligutbygginger. Komiteen ønsker større bevisstgjøring
hos lokalpolitikere om jordvern, og at det blir iverksatt tiltak
for å øke kompetansen.
Komiteen viser til at regjeringen
vil videreføre arbeidet med å øke plankompetansen i kommunene. Komiteen mener
at god plankompetanse i kommunene er viktig, og at ytterligere tiltak
for kompetanseutvikling er positivt.
Komiteen viser til at regjeringen
vil evaluere plandelen i plan- og bygningsloven. Komiteen mener
det er viktig med forenklinger av plan- og bygningsloven, men disse
kan ikke gå på bekostning av jordvernet. Komiteen viser
til at forslaget til endringer i plandelen nå er på høring.
Komiteen viser til at regjeringen
12. juni 2015 vedtok nye nasjonale forventninger til regional og
kommunal planlegging etter plan- og bygningsloven.
Jordvern er et viktig hensyn som skal ivaretas
i kommunal og regional planlegging. Arealet som er omdisponert etter
plan- og bygningsloven, har holdt seg stabilt på ca. 5 000 dekar
per år de siste ti årene, mens arealet omdisponert etter jordloven
har blitt redusert.
Komiteen peker på at cirka halvparten
av dagens omdisponering av dyrka jord er for å få tilgjengelig areal
til bolig, fritidsbolig og næringsvirksomhet. Av de omdisponerte
arealene ble 26 pst. omdisponert til trafikkområde, 34 pst. til
boligformål/fritidsbebyggelse, 15 pst. til næringsbebyggelse og
næringsvirksomhet, samt 25 pst. til øvrige formål.
Komiteen mener dette viser at
det må bli sterkere fokus på å redusere omdisponering av dyrka jord
etter plan- og bygningsloven. Komiteen mener at planmyndighet
kan være mer restriktiv når det gjelder bygging av fritidsboliger,
boliger og næringsbygg på dyrka og dyrkbar jord.
Komiteen er tilfreds med at regjeringen
vil gjennomgå og kartlegge omfanget, og dagens praksis, for spredt
utbygging. Komiteen mener at en slik kartlegging
av spredt bosetting er et godt grunnlag for å utarbeide en helhetlig
plan for både spredt og konsentrert utbygging, og ber regjeringen
om at en slik plan blir utarbeidet.
Komiteen er også tilfreds med
at regjeringen vil gjennomgå hvordan jordvern og andre hensyn ivaretas
i konseptvalgutredningsprosessene særlig innen samferdselsområdet. Komiteen mener
jordvern må gis høyere prioritet i konseptvalgutredninger. Dette
er viktige, strategiske dokumenter hvor man ofte kan velge mellom trasévalg
som bygger ned mye matjord, eller trasévalg som skjermer matjord.
Det er viktig at man på et tidlig stadium unngår løsninger som innebærer
stor utbygging av dyrka mark. Regjeringen må løfte frem jordvern
som en viktig faktor i disse prosessene. Komiteen ber
derfor regjeringen rapportere tilbake til Stortinget i løpet av
2016 hvordan jordvern kan ivaretas bedre i konseptvalgutredningsprosesser,
og sørge for tiltak for at jordvern som hensyn løftes bedre fram.
Komiteen viser til at regjeringen
vil at Vegvesenets håndbok V712 revideres innen 2017. Det er tidligere
utarbeidet forslag til alternative verdsettingsmetoder for matjord.
At matjord er en framtidig knapphetsressurs, må komme tydelig frem
i den nye håndboka. Komiteen viser til spørsmål fra
representanten Line Henriette Hjemdal (Kristelig Folkeparti) til
statsråd Listhaug, og statsrådens svar av 5. oktober 2015, hvor
det fremgår at det i perioden 2010–2019 i Nasjonal transportplan
(NTP) ble anslått et behov for omdisponering til 5 900 dekar i perioden.
Det ville medføre en årlig nedbygging på 590 dekar per år. I gjeldende
NTP for 2014–2023 er det anslått en nedbygging av dyrka jord på
7 600 dekar, dvs. ca. 760 dekar per år. Komiteen mener
dette viser at det derfor er viktig å ta grep for å redusere omdisponeringen
på andre områder, og at det oftere må brukes trasévalg som medfører
at dyrka eller dyrkbar jord ikke blir brukt.
Komiteen mener at planlagt bruk
av areal må synliggjøres på prosjektnivå når planer for nye gang-
og sykkelveier igangsettes. Dette må gjøres gjennom konkrete vurderinger
av ulike byggeløsninger. Det bør tilstrebes å velge den byggeløsningen
som gir minst forbruk av dyrka og dyrkbar jord.
Komiteen viser til Bioforsk-rapport
vol. 10 nr. 12 2015 og Asplan Viaks rapport til departementet, der
det tydelig fremgår at jordflytting er en komplisert prosess. Komiteen viser
til at regjeringen vil arbeide videre med å vurdere om kompensasjon
av jordbruksområder, bl.a. i form av jordflytting, er et hensiktsmessig
verktøy der det er vanskelig å finne alternativer. Dersom det er
umulig å unngå omdisponeringer, mener komiteen jordflytting
og nydyrking bør vurderes.
Komiteen viser til at det er
ulike oppfatninger om hvor mye nydyrket areal som kreves for å erstatte
godt jordsmonn. Komiteen viser til at NHO Mat og
Landbruk i høringen til Dokument 8:13 S (2013–2014) i komiteen 11. februar
2014 hevdet at det kreves et sted mellom to til fire dekar nydyrking
per dekar matjord som bygges ned, for å opprettholde produksjonen. Komiteen mener
dette viser at nydyrking og flytting av matjord alene ikke løser
utfordringene knyttet til nedbygging av matjord.
Komiteen mener derfor det er
behov for mer kompetanse og at vi må få mer forskning på jordflytting.
Ved jordflytting må det kreves at det opparbeides og dyrkes på andre
arealer enn de som allerede er godt egnet for nydyrking.
Komiteen mener regjeringen må
vurdere om kompensasjon av jordområder blant annet i form av jordflytting
er et hensiktsmessig verktøy.
Komiteen peker på at det totale
areal i drift har vært rimelig stabilt over tid, når man også tar med
areal som omdisponeres til jordbruksformål (nydyrking). Både omdisponering
av jord ut av og inn i jordbruket varierer fra år til år, og selv om
nydyrkingen har gått ned etter at statens tilskudd til dette opphørte
på begynnelsen av 1990-tallet, nydyrkes det fortsatt en del areal
ifølge SSB-rapport «Landbruket i Norge i 2011».
Komiteen ber regjeringen i løpet
av 2016 å komme med forslag til tiltak for å øke nydyrkingen.
Komiteen viser til at enkeltsaker
etter plan- og bygningsloven skal eller bør sendes til Fylkesmannen
til uttalelse dersom de må behandles som en dispensasjon. En grunn
til at de må behandles som en dispensasjon er at byggingen eller
fradelingen av tomt medfører omdisponering av dyrket jord, og at
det ikke er avklart i overordnet arealplan. Fylkesmannen vil da kunne
uttale seg til kommunen om disse sakene og eventuelt påklage dem
hvis kommunen ikke etterkommer Fylkesmannens krav.
Komiteenmener
det må vurderes om meldeplikten for enkeltsaker etter plan- og bygningsloven
bør forsterkes ved at det sammen med meldingen skal være en utredning
som viser alternative arealer som ikke er på dyrka eller dyrkbar
jord.
Komiteen mener det er viktig
at kommunene fortsatt har og tar ansvar for jordvernet, og at det fortsatt
skal være et lokalpolitisk ansvar å disponere areal etter plan-
og bygningsloven. Komiteen mener at det er viktig
at fylkesmannen har mulighet til å gjøre innsigelser når jordvernet ikke
blir tilstrekkelig tatt hensyn til. En streng praktisering av plan-
og bygningsloven er, etter komiteens syn, det viktigste
virkemiddel for å sikre et sterkt jordvern.
Komiteen ber regjeringen utrede
om fylkeskommunen bør få en større rolle i regionalt planarbeid
relatert til jordvern, og ber regjeringen utrede bruk av regionale
planer for å begrense utbygging av dyrka og dyrkbar mark.
Komiteen viser til arbeidet som
ble gjort med å lage felles arealplan for flere kommuner på Jæren.
Dette medførte at behovet for omdisponering av dyrka mark ble halvert.
Komiteen viser til at regjeringen
vil etablere en nasjonal jordvernpris. Komiteen mener
en nasjonal jordvernpris kan være et tiltak som gjør at den nasjonale
oppmerksomheten om jordvern styrkes.
Komiteen viser til at regjeringen
ikke vil innføre ordninger med jorderstatningsfond eller jordvernavgift. Komiteen anser
at det bør brukes andre virkemidler.
Komiteen viser til at regjeringen
ikke vil innføre vernehjemmel i jordloven, men videreføre plan-
og bygningsloven som viktigste virkemiddel i planleggingen.Jordloven er i seg selv meget viktig
for vernet av dyrka og dyrkbar mark i Norge.
Komiteen viser til at jordloven
faller bort så fort det er vedtatt i plan at LNFR-områder (landbruk,
natur- og friluftsområder) skal omdisponeres. Dette er en svakhet
ved loven. Komiteen mener jordloven skal gjelde for
dyrka jord som i arealplaner er vedtatt omdisponert, inntil jorda faktisk
er omdisponert og ikke lenger kan brukes til jordbruksformål. Komiteen mener
det må være større åpenhet rundt opsjonsavtaler om kjøp av dyrka
jord for utbygging.
Komiteen vil fremme følgende
forslag:
«I
Stortinget fastsetter det årlige målet for omdisponering
av dyrka mark til 4 000 dekar. Stortinget ber regjeringen sørge
for at målet nås gradvis innen 2020.
II
Stortinget ber regjeringen
a) legge fram
i revidert nasjonalbudsjett for 2016 positive virkemidler for kommunene
som vil gjøre det enklere å unngå utbygging av dyrka mark
b) etablere i løpet av 2016 et skolerings-
og tiltaksprogram for lokalpolitikere i norske kommuner, knyttet
til ivaretakelse av dyrka og dyrkbar mark
c) utrede om fylkeskommunen bør få større
rolle i planarbeidet relatert til jordvern
d) vurdere utvida meldeplikt for kommunene
til Fylkesmannen ved omdisponering av dyrka mark, og komme tilbake
til Stortinget med egnet forslag i løpet av 2016
e) vurdere forsterking av vernebestemmelsene
i jordloven
f) utrede endringer i lovgivningen som
vil begrense og sikre åpenhet om opsjonsavtaler om kjøp av dyrka
og dyrkbar jord for utbygging
g) fremme forslag i regelverket slik at
jordloven gjelder for omdisponert dyrka mark inntil den dyrka marka
faktisk er bygd ned
h) komme med forslag i løpet av 2016 for
å øke nydyrkingen»
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til vedlegg 4 i proposisjonen og rår Stortinget
til å gjøre slikt
vedtak:
I
Stortinget fastsetter det årlige målet for omdisponering
av dyrka mark til 4 000 dekar. Stortinget ber regjeringen sørge
for at målet nås gradvis innen 2020.
II
Stortinget ber regjeringen
a) legge fram
i revidert nasjonalbudsjett for 2016 positive virkemidler for kommunene
som vil gjøre det enklere å unngå utbygging av dyrka mark
b) etablere i løpet av 2016 et skolerings-
og tiltaksprogram for lokalpolitikere i norske kommuner, knyttet
til ivaretakelse av dyrka og dyrkbar mark
c) utrede om fylkeskommunen bør få større
rolle i planarbeidet relatert til jordvern
d) vurdere utvida meldeplikt for kommunene
til Fylkesmannen ved omdisponering av dyrka mark, og komme tilbake
til Stortinget med egnet forslag i løpet av 2016
e) vurdere forsterking av vernebestemmelsene
i jordloven
f) utrede endringer i lovgivningen som
vil begrense og sikre åpenhet om opsjonsavtaler om kjøp av dyrka
og dyrkbar jord for utbygging
g) fremme forslag i regelverket slik at
jordloven gjelder for omdisponert dyrka mark inntil den dyrka marka
faktisk er bygd ned
h) komme med forslag i løpet av 2016 for
å øke nydyrkingen
Oslo, i næringskomiteen, den 19. november
2015
Geir Pollestad | Pål Farstad |
leder | ordfører |