1. Innledning og utfordringsbilde, bakgrunn og utviklingstrekk

1.1 Sammendrag

Regjeringen vil med meldingen legge grunnlaget for en fremtidsrettet kommunal helse- og omsorgstjeneste. Tjenesten skal fungere godt, både for de med god helse med behov for enkle konsultasjoner, for de med kroniske sykdommer og behov for mer oppfølging over tid, samt tjenester til de med sammensatte behov og nedsatt funksjon, som har behov for spesielt tilrettelagte tjenester. En fremtidsrettet tjeneste er en tjeneste som tar beslutninger i samråd med brukerne, som er opptatt av hva som er deres mål, behov og ønsker for eget liv, og som legger dette til grunn for hvilke tjenester som leveres og hvordan de er utformet.

En fremtidsrettet kommunal helse- og omsorgstjeneste har god tilgjengelighet, slik at problemer kan forebygges og avklares før de vokser seg større. Det er en tjeneste som bidrar til mestring gjennom god opplæring og systematisk oppfølging i samråd med brukerne og basert på faglige retningslinjer. Slik kan også de som lever med sykdom være aktive deltakere i skole og arbeid og annen aktivitet de finner meningsfylt. En fremtidsrettet helse- og omsorgstjeneste er innrettet i tråd med utviklingen i sykdomsforekomst, fag, teknologi og samfunnsutviklingen for øvrig. Den tar innover seg at flere brukere enn før har flere sykdommer samtidig, og at mer av oppfølgingen skjer i kommunene, slik at oppgavene i kommunene er blitt mer komplekse. Da må tjenestene organiseres annerledes, og det må jobbes annerledes. Dette krever endret kompetanse og god ledelse.

I arbeidet med meldingen er det lagt stor vekt på dialog med og innspill fra pasienter og brukere. Innspillsmøtene ga et tydelig budskap fra brukerne om hva som er de største utfordringene i primærhelsetjenesten: Kvaliteten i tjenestene, for lite koordinering mellom tjenestene, for lite brukerinvolvering og at fastlegene er for dårlig integrert i resten av den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Brukerne ga mange innspill til tiltak for å møte utfordringene, blant annet flere lavterskeltiltak og bedre tilgjengelighet, mer brukerstyrte tjenester, kompetanseheving i tjenesten og tettere oppfølging av pasienter.

I meldingen vises det til at utfordringene i den kommunale helse- og omsorgstjenesten er mange og av ulik karakter. De er knyttet til brukerorientering, ledelse, kompetanse, organisering og arbeidsformer, tilgjengelighet, finansieringsordninger og roller og ansvar gitt de ulike yrkesgruppene gjennom utdanning og regelverk. Det er også utfordringer knyttet til endringer i demografi, med flere eldre og flere innvandrere, og i selve sykdomsbildet. I tillegg kommer mangelfulle IKT-systemer og for lite data som kan benyttes til styring, tjenesteutvikling, kvalitetsarbeid og forskning. På noen områder er det kapasitetsutfordringer og for dårlig tilgjengelighet. Personellresurssene utnyttes ikke optimalt. Det legges ikke nok vekt på forebygging. Tjenestene er ikke tilstrekkelig proaktive og har ikke med populasjonsperspektivet i planleggingen. Det gis for lite opplæring i mestring i samarbeid med pasient og pårørende. Tjenestene er siloorganisert og ses ikke i sammenheng som en nødvendig helhet og med behov for tett koordinering. Det er også store bærekraftutfordringer. Dagens tjeneste er i for liten grad utformet til å møte dagens og morgendagens behov. Veksten i behov for tjenester kan overgå muligheten for å utdanne og rekruttere personell og samfunnets evne til å betale. De samlede ressursene i hele samfunnet må utnyttes bedre. Økt internasjonalisering av markedet for personell, tjenestetilbydere, pasienter og brukere stiller store krav til innovasjon og endring i tjenestene i årene fremover. Fremtidens tjenester må derfor ha nødvendig fleksibilitet og omstillingsevne.

Meldingen gjør rede for utviklingen av den kommunale helse- og omsorgstjenesten de siste 150 årene.

Samhandlingsreformen

Samhandlingsreformen omtales i et eget kapittel, og det understrekes at det var og er bred politisk enighet om det utfordringsbildet som lå til grunn for samhandlingsreformen:

• Pasienter og brukeres behov for koordinerte tjenester besvares ikke godt nok.

• Tjenestene preges av at de tradisjonelt har hatt stort fokus på behandling av sykdommer og i mindre grad satset på forebyggende arbeid og tidlig intervensjon for å forebygge sykdomsutvikling.

• Demografisk utvikling og endring i sykdomsbildet gir utfordringer som vil kunne true samfunnets økonomiske bæreevne.

Virkemidlene i samhandlingsreformen har derfor hatt som mål å bidra til en mer helhetlig tjeneste, økt fokus på forebygging, og at mer skal gjøres i kommunene når dette gir bedre kvalitet og kostnadseffektivitet.

Det vises til at retningen som pekes ut i meldingen, er i samsvar med samhandlingsreformens målsettinger og tar disse videre.

Hva skjer i andre land – Norge sammenliknet med andre land

Meldingen gjør videre rede for hva som skjer i andre land og peker på at mange land iverksetter tiltak for å etablere mer integrerte, koordinerte og tverrfaglige primærhelsetjenester. Internasjonale sammenlikninger viser at Norge scorer bra på mange områder, blant annet når det gjelder tilgang på helsehjelp på kveldstid og andel som har fast lege, og at norske brukere generelt er tilfredse med helsetjenestene. Men på enkelte områder ligger Norge under snittet; blant annet når det gjelder koordinering, kvalitetsmåling og generering av lister fra elektronisk pasientjournal for å få oversikt over tjenestebehovene til innbyggerne på listen. Det påpekes også at fragmentert ledelse er en utfordring, og at fastlegen er dårlig integrert i de øvrige tjenestene. Når det gjelder psykisk helse, vises det til at Norge tilbyr gode tjenester, men at det mangler gode data over befolkningens psykiske helsetilstand og at kompetansen i primærhelsetjenesten kan styrkes.

1.2 Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Ruth Grung, Ingvild Kjerkol, Tove Karoline Knutsen, Torgeir Micaelsen og Freddy de Ruiter, fra Høyre, Kristin Ørmen Johnsen, Elisabeth Røbekk Nørve, Sveinung Stensland og Tone Wilhelmsen Trøen, fra Fremskrittspartiet, Bård Hoksrud, lederen Kari Kjønaas Kjos og Morten Wold, fra Kristelig Folkeparti, Olaug V. Bollestad, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, fra Venstre, Ketil Kjenseth, og fra Sosialistisk Venstreparti, Audun Lysbakken, viser til Meld. St. 26 (2014–2015), der regjeringen påpeker at den vil skape pasientens helsetjeneste, og hvor pasientens behov skal settes i sentrum for utvikling og endring av helse- og omsorgstjenestene.

Komiteen vil påpeke at det er ulike utfordringer i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Disse utfordringene er knyttet til:

• fragmenterte tjenester

• svakhet i samhandlingen mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten

• lite kunnskap om kvaliteten på tjenestene

• for lite forskning på, i, og med de kommunale helse- og omsorgstjenestene

• for liten utnyttelse av de mulighetene IKT-løsninger gir

• ledelse, organisering og arbeidsformer

• brukerorientering,

• rekruttering og kompetanse

• finansieringsordninger

• roller og ansvar gitt de ulike yrkesgruppene gjennom utdanning og regelverk

• personalressursene utnyttes ikke optimalt

• det legges ikke nok vekt på forebygging

Komiteen viser til at samhandlingsreformens utfordrings- og målbilde er bredt forankret i Stortinget. Gjennom reformen fikk kommunene en viktigere rolle i å sørge for nødvendige helse- og omsorgstjenester.

Komiteens flertall, medlemmenefra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, støtter hovedtrekkene i det utfordringsbildet som meldingen skisserer, med manglende koordinering av og helhet i tjenestetilbudet. I tillegg vises det til for lite samarbeid mellom ulike faggrupper og en organisering av tjenestene som bygger barrierer heller enn å bidra til samlokalisering, hensiktsmessig organisering og nye måter å jobbe på. For at den kommunale helse- og omsorgstjenesten skal kunne møte fremtiden, kreves det tiltak som reduserer fragmenteringen i det kommunale tilbudet. Flertallet slutter seg til at de viktigste tiltakene kan oppsummeres til å dreie seg om flerfaglige team, økt kompetanse og styrket lederskap. Tjenester som representerer helhet og nærhet, og som bygger på og viderefører prinsippene fra samhandlingsreformen, vil bidra til en kommunal helse- og omsorgstjeneste som er bedre tilpasset befolkningens behov nå og i fremtiden.

Flertallet mener at samlokalisering av flere kommunale helse- og omsorgstjenester er et godt utgangspunkt for innovasjon, fagutvikling og nye samarbeidsmåter, både innad i kommunen og mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten.

Flertallet støtter det faktum at flerfaglighet og samarbeid mellom profesjoner gir et mer helhetlig og koordinert tjenestetilbud. Samlokalisering og teamorganisering legger til rette for bedre oppgavedeling og mer fleksible løsninger for samarbeid. Flertallet mener at organisering og finansiering av primærhelseteam må utredes nærmere, og at det må skje i nært samarbeid med relevante aktører. Flertallet er enig i at primærhelseteam der fastlegen har en sentral rolle, kan bidra til mer forebygging og bedre oppfølging av personer med kronisk sykdom. Organisering av flerfaglige primærhelseteam rundt allmennlegen må ta utgangspunkt i pasientenes og brukernes behov, ikke i enkeltdiagnoser. Pasientenes behov avgjør sammensetningen av primærhelseteamet.

Flertallet mener at tjenestetilbudet til mennesker med komplekse, langvarige og sammensatte behov krever en mer strukturert og individuell tilnærming enn i dag. Oppfølging som innebærer flere tjenester og bred kompetanse, må koordineres av team som tar utgangspunkt i den enkelte brukers behov og totale situasjon.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil understreke at det er viktig å finne gode modeller for aktivt teamarbeid mellom helseprofesjonene også i de kommuner der det viser seg å være vanskelig å samlokalisere de aktuelle faggruppene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at en ny kommunestruktur med større fagmiljø kan gjøre kommunene bedre i stand til å levere helse- og omsorgstjenester av høy kvalitet i tråd med både dagens og fremtidens behov. Meldingen kan dermed sees i sammenheng med Meld. St. 14 (2014–2015) Kommunereformen – nye oppgaver til større kommuner.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil videreutvikle primærhelsetjenesten og understreker at primærhelsetjenesten er grunnmuren i vår helse- og omsorgstjeneste. Samtidig skjer det primærforebyggende arbeidet i andre sektorer enn helsetjenesten; det foregår utenfor sykehus og legekontorer, i det samfunnet vi alle er en del av. Helse- og omsorgstjenesten må organiseres slik at den enkelte kan fortsette å leve et trygt, meningsfullt og mest mulig selvstendig liv. For disse medlemmer er det grunnleggende at alle skal ha likeverdig tilgang til helsetjenester av høy kvalitet, og at den samlede organiseringen, fordelingen, finansieringen og bruken av ressurser og fagkompetanse skal ledes av og for fellesskapet.

Disse medlemmer fremhever at det er et stort potensial for å styrke det forebyggende arbeidet i kommunene. Det er mange tjenester, i tillegg til helsetjenesten, som har gode muligheter for å identifisere personer med risikofaktorer og oppdage helseproblemer tidlig. Det er derfor behov for mer kunnskapsbasert og systematisk innsats i det forebyggende arbeidet. Disse medlemmer understreker viktigheten av en kunnskapsbasert helsepolitikk, som tar utgangspunkt i de tiltak vi vet fungerer, og som etterspør mer kunnskap og forskning når vi mangler svar.

Disse medlemmer mener det er behov for en helhetlig politikk for den kommunale helse- og omsorgstjenesten, som bygger på og viderefører gode eksisterende ordninger.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet registrerer at tiltak som på lengre sikt berører kommunenes oppgaver og ansvaret for forebygging og ansvarsforhold mellom kommuner og sykehus, skal drøftes videre i forbindelse med kommunereformen, nasjonal helse- og sykehusplan og i andre utredninger. Disse medlemmer merker seg at regjeringen skal utrede og vurdere innretningen på en rekke sentrale tjenester, som tannhelse, fastlegeordningen, folketrygdfinansiering og lovfesting av bestemte profesjoner, fremfor å gjennomføre konkrete tiltak som skaper fremtidens primærhelsetjeneste. Disse medlemmer merker seg at flere av forslagene i Meld. St. 26 (2014–2015) er avhengig av utfallet av regjeringens varslede kommunereform. Etter behandlingen av Oppgavemeldingen i Stortinget våren 2015, jf. Innst. 333 S (2014–2015), er det fortsatt usikkerhet knyttet til hvilke endringer kommunene kan forvente i sin oppgaveportefølje. To tredjedeler av oppgavene meldingen omtaler, skal vurderes eller utredes videre.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener sosial ulikhet i helse er et tema som bør adresseres i større grad i primærhelsemeldingen. Selv om Norge er et land med små økonomiske forskjeller, så finner vi de tydeligste sosiale forskjellene nettopp innen helse. Dette utgjør et rettferdighetsproblem, et levekårsproblem, et folkehelseproblem og et samfunnsøkonomisk problem. I tillegg er det et velferds- og livsstilproblem. Men vi har kunnskap og virkemidler til å møte disse utfordringene. Det er godt dokumentert at det er de brede tiltakene som treffer alle, som virker best. For disse medlemmer er det grunnleggende at god fordelingspolitikk er god folkehelsepolitikk, og at sterke fellesskapsfinansierte velferdsordninger bidrar til å utjevne forskjeller. Dette må reflekteres også i primærhelsetjenesten.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at hovedproblemet for primærhelsetjenesten er at det er for stor variasjon i kvalitet, ikke at det er for mange kommuner i Norge. Det er ikke synligjort at det er et kvalitetsskille i primærhelsetjenesten mellom små og store kommuner. Tvert om er innbyggere i små kommuner ofte mer fornøyd med det kommunale helse- og omsorgstilbudet enn innbyggere i store kommuner. Evalueringer av fastlegeordningen viser at den ofte fungerer best i små kommuner. Små kommuner har også kommet godt ut når det gjelder å etablere rutiner for legemiddelhåndtering på sykehjem og hjemmesykepleie. Når regjeringen tar mål av seg til å skape pasientenes helsetjeneste, er det disse medlemmers mening at man bør legge vekt på pasientopplevd kvalitet. Disse medlemmer viser til at mange småkommuner har tatt ansvar og enten på egenhånd eller i samarbeid med omkringliggende kommuner laget gode tilbud for både utskrivningsklare pasienter og senger for øyeblikkelig hjelp, mens mange storbyer er de siste til å innføre de nye lovbestemte oppgavene. Disse medlemmer mener at en styrking av primærhelsetjenesten må skje etter en kunnskapsbasert debatt og ikke gjennom en følelse av at små kommuner leverer dårlige helse- og omsorgstjenester og ikke vil være i stand til å levere helse- og omsorgstjenester av god kvalitet.

Disse medlemmer viser til at den norske befolkning bor der den bor. Forutsetningen for at en kommunereform skal bety stor endring i primærhelsetjenesten, er at folk bosetter seg helt andre steder enn der de bor i dag. Friheten til å kunne bosette seg der man vil og samtidig motta kvalifiserte helsetjenester, er grunnleggende for trygghet og frihet i befolkningen. Disse medlemmer mener en kommunereform med sentralisering som forutsetning også er en tydelig beskjed om at helsetjenester i distriktene vil bli nedprioritert av regjeringen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at Norge har forandret seg betydelig siden dagens kommunekart ble utviklet på 60-tallet. Det har vært en sterk befolkningsvekst, det er nye transportmuligheter, nytt bosettingsmønster, ny teknologi og nye kommunikasjonsmuligheter. Samtidig overføres flere oppgaver til kommunene, eksempelvis som følge av samhandlingsreformen. Kommunene skal nå ivareta flere eldre og personer med sammensatte og komplekse sykdommer eller lidelser. Flertallet viser til at dette medfører et behov for større og mer robuste kommuner med sterkere fagmiljø som kan gi bedre velferdstjenester til innbyggerne. Flertallet viser til at kommunereformen vil gi kommunene flere oppgaver, mer ansvar og større økonomisk handlingsrom.

Komiteen viser til at det i 2012 ble innført kommunal medfinansiering av utgifter til spesialisthelsetjenesten for pasienter med somatiske sykdommer. Kommunal medfinansiering ble avviklet 1. januar 2015.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet påpeker at det er uklart hvilke konsekvenser fravær av dette økonomiske insitamentet får for kommunenes prioritering av det forebyggende arbeidet og for utviklingen av et mer likeverdig og dynamisk samarbeid mellom kommune og spesialisthelsetjenesten med utgangspunkt i pasientens behov.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at avvikling av kommunal medfinansiering har skapt problemer for finansiering av lokalmedisinske sentre. Disse medlemmer er gjort kjent med at Valdres lokalmedisinske senter opplever kutt i kompetanse og bemanning etter at pengene fra kommunal medfinansiering forsvant. Disse medlemmer ber regjeringen avklare finansieringen av lokalmedisinske sentre.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge fram sak som avklarer og sikrer fremtidig finansiering av lokalmedisinske sentre.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at samhandlingen etter innføring av samhandlingsreformen på en del viktige områder ikke er styrket, men heller blitt mer fragmentert. Spesielt er disse medlemmer bekymret for konsekvensene for de «skrøpelige» eldre, der mange opplever uverdige forflytninger mellom hjem, sykehjem, sykehus og tilbake. For å unngå en slik utvikling og sikre verdigheten i tilbudet, må kommunehelsetjenesten prioriteres, og en må se kritisk på hvordan betalingsplikten praktiseres for mennesker i livets siste fase.

Komiteen vil påpeke at Norge generelt har gode helse- og omsorgstjenester sett i forhold til andre land. Likevel påpekes det i Commonwealth Fund-undersøkelsen fra 2010 blant voksenbefolkningen at det er svært få områder der Norge gjør det spesielt godt. Blant de områdene Norge skåret dårlig på, var for eksempel fastlegenes tid under konsultasjoner, omfanget av brukeropplevde medisinske feil og sykehusenes utskrivningspraksis rundt informasjonsflyt og videre oppfølging etter endt opphold.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at bemanning er et kjernespørsmål. Dette medlem viser til Dokument 8:129 S (2014–2015), representantforslag om å stoppe stoppeklokkene og øke bemanningen i eldreomsorgen, og oppfordrer til at det snart tas grep for å sikre likeverdig og trygg bemanning i alle landets sykehjem.

Dette medlem vil jobbe for en primærhelsetjeneste som har rom til å gjøre en bedre jobb, for alle som har behov. Dette medlem viser til kommuneopplegget fra Sosialistisk Venstreparti og understreker viktigheten av bedre økonomiske vilkår for kommunene. Dette medlem vil videre advare mot en utvikling der helse- og omsorgstjenestene får dårligere vilkår gjennom underfinansiering og kommersialisering.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til merknader i Dokument 8:108 S (2015–2016). Regjeringen vil etablere en norm/veileder for bemanning og kvalitet i pleie- og omsorgssektoren. Videre viser flertallet til at Sosialistisk Venstreparti ikke støttet innføring av bemanningsnorm verken for leger i sykehjem eller en statlig bemanningsnorm i Innst. 196 S (2011–2012). Flertallet viser også her til behovet for å utvikle en plan for rekruttering, kompetanseheving og fagutvikling i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

2. Sammen med pasient, bruker og pårørende

2.1 Sammendrag

I meldingen heter det at fremtidens helse- og omsorgstjenester skal utvikles sammen med pasienter, brukere og deres pårørende. Brukerne skal få større innflytelse over egen hverdag, gjennom mer valgfrihet og et større mangfold av tilbud. Målet er å skape tjenester som bidrar til at hver enkelt person får ivaretatt sine grunnleggende behov og mulighet til å leve et aktivt og godt liv i fellesskap med andre. Dette innebærer å ta i bruk brukernes ressurser på nye måter, med økt fokus på mestring og den enkeltes erfaringskompetanse som grunnlag for utvikling av tjenestene.

Dette prinsippet er allerede nedfelt i pasient- og brukerrettighetsloven. Derfor handler ikke dette om å gjøre lovendringer, men om å styre praksis slik at dette blir etterlevd. Samtidig ligger det store muligheter ved å ta i bruk ny teknologi og nye arbeidsmetoder.

Regjeringen vil

• videreføre arbeidet med en aktiv og fremtidsrettet pårørendepolitikk og utvide denne til å omfatte hele den kommunale helse- og omsorgtjenesten

• videreføre arbeidet med å utvikle en strategi for frivillig arbeid på helse- og omsorgsfeltet

2.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til at de fleste innbyggere i større eller mindre grad er brukere av den kommunale helse- og omsorgstjenesten, og dermed vil brukerrepresentasjon og forskningsbaserte brukerundersøkelser være viktige virkemidler. Brukermedvirkning bidrar også til å sikre legitimiteten til den offentlige tjenesteytelsen og til å sikre kvaliteten. Et ledd i åpenhet, tilgjengelighet og styrking av pasient- og brukerrollen er den offentlige helseportalen www.helsenorge.no.

Komiteen støtter at pasienter og pårørende i større grad tas med i beslutninger om egen behandling og mestring av eget liv.

Komiteen viser til at meldingen varsler at pårørende og frivillige skal få større og tydeligere plass i helse- og omsorgstjenesten fremover. Gjennom Pårørendeprogammet 2020 skal en rekke tiltak gjennomføres fram mot 2020. Målet med programmet er å synliggjøre, anerkjenne og støtte pårørende, samt bedre samspillet mellom helse- og omsorgstjenesten, brukeren og hans eller hennes nærmeste. Forskning og kunnskap om pårørende er et viktig satsingsfelt ved Universitetet i Stavanger etter et initiativ fra forskningsmiljøet for pårørendeforskning i 2013, hvor barn som pårørende får økt oppmerksomhet.

Komiteens medlem fra Senterpartiet vil understreke at pårørende og frivillige yter en stor innsats på omsorgsfeltet, og at nasjonal helsepolitikk må sørge for å synliggjøre, anerkjenne og støtte pårørende som står i krevende omsorgsoppgaver. Samspillet mellom den offentlige og den uformelle omsorgen må bedres, slik at kvaliteten i det samlede tjenestetilbudet også bedres. Det må legges til rette for å opprettholde pårørendeomsorgen minst på dagens nivå og gjøre det enklere å kombinere yrkesaktivitet med omsorg for barn og unge, voksne og eldre med funksjonsnedsettelser eller alvorlig sykdom. Senterpartiet mener at omsorgslønnsordningen må styrkes, og at pårørende med omsorgsoppgaver får rett til avlastning og opplæring. Dette medlem viser til at regjeringen har sendt på høring forslag til endringer i helse- og omsorgstjenesteloven (styrket pårørendestøtte) om å pålegge kommunen å tilby nødvendig pårørendestøtte til personer som har et særlig tyngende omsorgsarbeid, og at plikt til å ha tilbud om omsorgslønn skal erstattes av en omsorgsstønad. Departementet vurderer at forslaget ikke vil ha økonomiske konsekvenser av betydning. Dette medlem avventer endelig forslag fra regjeringen, men er skeptisk til omlegging fra omsorgslønn til omsorgsstønad og at regjeringen ikke signaliserer vilje til at pårørendeomsorg skal være et økonomisk satsingsområde.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at det i Prop. 1 S (2015–2016) er foreslått bevilget tilskudd til aktivisering og arbeidstrening i regi av frivillige organisasjoner og sosialt entreprenørskap. Arbeidsrettede tiltak og aktivisering i et arbeidsrettet løp er sentralt for rehabilitering og inkludering av personer med rusproblemer i arbeids- og samfunnsliv. Disse medlemmer mener det er behov for å styrke tilbud som kan bedre tilknytningen til arbeidslivet og bidra til en meningsfull hverdag, fremme mestringsevne og sosial inkludering for personer med rusproblemer.

Et mål for innsatsen er å styrke det frivillige arbeidet for dermed å bedre tilknytningen til arbeidsmarkedet, samt motvirke sosial ekskludering for personer med rusproblemer. Som et ledd i dette foreslås det derfor å styrke tilskudd til aktivisering og arbeidstrening i regi av frivillige organisasjoner med 15,5 mill. kroner og tilskudd til sosialt entreprenørskap med 4,5 mill. kroner i 2016.

Videre viser disse medlemmer til at det i Prop. 1 S (2015–2016) foreslås å videreføre momskompensasjonsordningen for frivillige organisasjoner i 2016, med en bevilgning på 1,3 mrd. kroner.

Disse medlemmer viser videre til at regjeringen mener det må legges bedre til rette for arenaer for dialog mellom ansatte, brukere og pårørende. Det er et ledelsesansvar å sørge for at ansatte får opplæring, sånn at de kan dra nytte av den ressursen som aktive brukere og pårørende representerer. Disse medlemmer mener kommunene bør ha et bevisst forhold til hvordan de sikrer bruker- og pårørendemedvirkning og organiserer slik involvering. Det kan vurderes om det er behov for å etablere permanente pårørende- og brukerutvalg hvor pasienter, brukere og pårørende kan ta opp saker av felles interesse.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre påpeker at regjeringen i denne meldingen foreslår å tydeliggjøre kommunenes plikt til opplæring av pasienter og pårørende. Opplæring er et sentralt element i for eksempel et rehabiliteringstilbud og helt nødvendig for å skape mestring.

Videre viser flertallet til at regjeringen har sendt på høring forslag om å utvide pleiepengeordningen ved å inkludere grupper av syke barn som i dag faller utenfor. Dette gjelder barn som ikke er livstruende eller svært alvorlig syke, men som har et kontinuerlig pleiebehov og barn med varig sykdom. Regjeringen vil forenkle dagens regelverk og gjøre ordningen mer fleksibel ved å øke graderingsmulighetene, slik at det skal bli lettere å kombinere pleieoppgaver og yrkesdeltakelse. Dette er nærmere omtalt i Prop. 1 S (2015–2016). Målet er å styrke det sosiale sikkerhetsnettet for pårørende som tar vare på sine nærmeste. Pleiepenger og omsorgspenger skal kompensere for bortfall av arbeidsinntekt for yrkesaktive i forbindelse med barns sykdom. Pleiepenger kompenserer også for bortfall av arbeidsinntekt ved pleie av nærstående i livets sluttfase. Ytelsene beregnes som sykepenger.

3. Team – tilgjengelighet, tverrfaglighet og koordinering

3.1 Sammendrag

Regjeringen vil legge til rette for en mer teambasert helse- og omsorgstjeneste, og sier i meldingen at tjenestene i dag er for fragmenterte, bl.a. som følge av siloorganisering. Samlokalisering av tjenester er et godt første steg for bedre samhandling og samordning på tvers av dagens deltjenester, men samlokalisering alene skaper ikke team. Regjeringen ønsker særlig å legge til rette for to typer team: primærhelseteam og oppfølgingsteam for brukere med store og sammensatte behov.

Primærhelseteam

Primærhelseteam er team med ansvar for grunnleggende helsetjenester til hele befolkningen. En teambasert førstelinjetjeneste muliggjør et bredere og mer samordnet tilbud, bedre tilgjengelighet og riktigere bruk av personellressursene. Fastlegene vil få bedre tid til å ta seg av brukere med store og sammensatte behov og komplekse medisinske problemstillinger. Samtidig vil brukere med langvarige eller kroniske tilstander, som fortsatt er selvhjulpne, få et bedre tilbud. Det er denne gruppen som særlig vil ha glede av primærhelseteam. Teamene vil, gjennom brukermedvirkning, oversikt over egen populasjons behov og god arbeidsdeling, kunne utvikle et tilbud som innebærer god opplæring, tett oppfølging og god tilgjengelighet over tid.

Etablering av primærhelseteam kan skje på ulike måter som i ulik grad vil kreve endringer i dagens fastlegeordning og finansiering. Generelt forutsettes bedre IKT-løsninger og nye arbeidsformer. Meldingen drøfter ulike modeller:

• Gi fastlegene insentiv til å ansette annet personell i sin praksis. Dette kan gjøres ved endringer i finansieringsordningen for fastlegeordningen eller endringer i folketrygdloven.

• Kommunene kan ansette personell og inngå avtaler med fastleger om hvilke oppgaver personellet skal utføre og hvordan fastlegene og personellet skal samarbeide.

• Kommunene ansetter fastleger på fast lønn. Om lag 5 pst. av fastlegene er i dag fast ansatt, og tilbakemeldingen som gis, er at samhandling bedres. Modellen krever ingen endringer i regelverket.

• Kommunene kan etablere primærhelseteam på siden av fastlegeordningen ved å ansette leger på fast lønn uten fastlegeavtale og etablere team rundt disse legene.

I meldingen argumenteres det for at den mest fremtidsrettede måten å etablere primærhelseteam på er gjennom endringer i regelverk og finansiering. Da kan teamets medlemmer sammen være ansvarlige for de tjenester teamet skal levere. I tillegg må finansieringen gjøres uavhengig av hvilke deler av teamet som utfører oppgaven. Kommunen inngår da avtale med praksisen/teamet, ikke den enkelte lege/tjenesteyter. Teamet får ansvar for en bestemt populasjon/liste. Retten til en fastlege kan videreføres ved at befolkningen kan velge fastlege i praksisen, som har felleslister, eller de kan velge praksis. Det kan stilles krav til sammensetning av teamet, kompetanse, ledelse og til tjenester teamet skal levere. Team kan drives som selvstendig næringsvirksomhet, slik fastlegepraksis er i dag. Kommunene kan bruke den lokale avtalen med praksisen til å tilpasse teamet og innholdet i tjenesten etter lokale behov (dvs. at kravene i forskriften er en minstestandard). F.eks. kan kommunene vurdere om de ønsker at teamet skal ta ansvar for andre allmenne legeoppgaver, som legetjenester i sykehjem, ha ansvar for veiledning osv. På denne måten kan kommunen sikre et tettere samarbeid mellom omsorgstjenesten og primærhelseteamet og bedre utnyttelse av tilgjengelig kompetanse. Avtalestruktur må utredes nærmere.

Ledelse av team

Team må ledes. Ledelsen av primærhelseteamene kan finnes på to nivåer. Det ene nivået er virksomhetsledelsen, dvs. ledelse av praksisen der teamet, eventuelt flere team, arbeider. Virksomhetslederen vil ha ansvar for at virksomheten samlet ivaretar sine forpliktelser etter lover, regler og avtaler. I dagens fastlegepraksiser er denne ledelsen utydelig fordi virksomheten ikke har noe definert samlet ansvar. Dette vil endre seg dersom kommunene inngår en avtale med praksisen i tillegg til den enkelte lege, slik Legeforeningen foreslår. Mange avtalenivåer kan likevel skape uklarheter. Disse uklarhetene unngår man med en modell der det bare inngås en praksisavtale. I denne modellen blir det lett å plassere ansvaret og ledelsen av all virksomhet i praksisen, både den faglige og den administrative. Det andre nivået gjelder den faglige virksomheten til det enkelte primærhelseteam. Teamet bør ha et felles ansvar for helheten og felles mål, selv om mange av de daglige oppgavene løses av det enkelte teammedlem individuelt. Det krever at det etableres rutiner og tydelig oppgavedeling og derfor ledelse.

Team for særlige brukergrupper – oppfølgingsteam

Brukerne med de mest sammensatte behovene får i dag ikke gode nok tjenester. De får ofte for lite legetjenester og rehabilitering, og episoder med funksjonsfall oppdages ofte så sent at innleggelse ikke kan unngås. Etablering av team er viktig for å bedre dette. Mange slike team finnes allerede i dag, men er ofte knyttet til diagnoser. Regjeringen ønsker en mer strukturert tilnærming til grupper av brukere, basert på funksjon og behov, uavhengig av diagnose. En strukturert tilnærming innebærer bl.a. en koordinator, bruk av kunnskapsbaserte prosedyrer og sjekklister, en individuell plan utformet i samråd med brukeren og en systematisk oppfølging og evaluering for å nå målene fastsatt i planen. Koordinatoren leder et team som samarbeider med flere, gjerne på tvers av nivåene, og samordner tilbudet.

Regjeringen vil

• stimulere til samlokalisering av helse- og omsorgstjenester i kommunene

• utrede hvordan den kan legge til rette for etablering av primærhelseteam gjennom endringer i regelverk

• legge til rette for etablering av oppfølgingsteam for oppfølging av brukere med store og sammensatte behov i kommunene

• legge til rette for etablering av mer ambulant behandling i form av flerfaglige ambulante team der spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten arbeider sammen på en måte som styrker tjenestetilbudet, bedrer koordineringen og sikrer kompetanseoverføring mellom nivåene

3.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til at pasientene skal oppleve tjenestene som tilgjengelige, trygge, helhetlige og koordinerte. Til tross for dette rapporterer mange brukere at tjenestene er for fragmenterte og lite tilgjengelige. Behovet for en endret innretning av tjenestene skyldes at brukernes behov har endret seg.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, mener dette understreker hensikten ved at tjenestene organiseres i team, som kan ivareta de helhetlige behovene og den koordinerte innsatsen som disse pasientene har behov for.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at det i Prop. 1 S (2015–2016) kommer frem at departementet har sendt på høring forslag til regelverksendring som opphever dagens begrensninger knyttet til forsending av legemidler fra apotek. Det tas sikte på at endringen skal gjelde f.o.m. 2016. Det må videre gjøres tilpasninger i e-resept for å legge til rette for effektive nettapotekløsninger – som samtidig ivaretar sikkerhet rundt helseopplysninger om enkeltpersoner. Regjeringen har i Prop. 1 S (2015–2016) foreslått en bevilgning på 25 mill. kroner i 2016 til nødvendige tekniske endringer. Norske apotek vil da kunne etablere netthandel med reseptpliktige legemidler.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er vanskelig å se at konsekvensene av mer nettbasert apotekvirksomhet er fullt utredet. Det er vesentlig at det er fullgod og rask tilgang til medikamenter i distriktene. Disse medlemmer påpeker at regjeringen har et sterkt ansvar for å legge til rette for at dette fortsatt er mulig, selv om økt netthandel tillates.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet vil påpeke at nettapotek også vil være tilgjengelig i distriktene. En av bakgrunnene for et slikt apotek er nettopp økt tilgjengelighet for mennesker i distriktene.

Komiteen viser videre til høringsinnspill fra Norsk interessefaggruppe for sårheling om finansiering av hjelpemidler til ikke-helende sår. Det offentlige Norge bekoster i dag, med noen få unntak, behandlingen av sårpasienter. Dette skjer hovedsakelig via kommune, refusjon via § 5-22 og for enkelte pasienter på blå resept. I tillegg kommer pasienter som er innlagt i spesialisthelsetjenesten. Komiteen mener det offentlige fortsatt skal finansiere sårprodukter i denne kategori, men at ordningen blir mer lik for alle pasientgrupper. I dag oppleves ordningene som uklare både for pasienter og helsepersonell, noe som medfører ekstra og unødvendig belastning for både pasienter og behandlere. Komiteen ber derfor regjeringen vurdere disse ordningene opp mot hverandre og sørge for en bedre samordning. Komiteen mener at disse skal finansieres via en offentlig ordning.

Komiteen har merket seg at det i Prop. 1 S (2015–2016) også vises til at det er dokumentert at over 50 pst. av pasientene med astma/kols bruker medisinene feil. En veiledning i hvordan inhalasjonsmedisinene skal brukes, foreslås gjennomført av farmasøyter i apotek. Det foreslås at det etableres en prøveordning for inhalasjonsveiledning i apotek.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, vil peke på at fastlegene utgjør en viktig og helt sentral del av primærhelsetjenesten. Fastlegene gjør helsehjelp lett tilgjengelig for folk, sikrer kontinuitet i tjenesten til befolkningen og bidrar til helhetlige pasientforløp. Samtidig vil flertallet påpeke at dagens organisering og finansiering av fastlegeordningen ikke i stor nok grad synes å legge til rette for godt samarbeid om forebygging. Derfor er det flertallets oppfatning at ordningen bør videreføres, men den må videreutvikles for å gjenspeile behovet i samfunnet. Flertallet mener det er nødvendig å gjennomgå organiseringen og finansieringen av fastlegeordningen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er behov for en mer tverrfaglig, effektiv og tilgjengelig primærhelsetjeneste, som ikke går på bekostning av fastlegenes medisinske ekspertise og gode kunnskap om pasienten. Kontinuitet er særlig etterspurt av kronikere, multisyke og eldre. Fastlegeordningen er et godt utgangspunkt for å bygge dynamiske tverrfaglige team med utgangspunkt i pasientens behov og allerede eksisterende samarbeid, fremfor å utvikle nye primærhelse- og oppfølgingsteam.

Disse medlemmer vil peke på at sosiale tjenester og samfunns- og deltakerperspektivet er lite fremhevet i meldingen. I tillegg til relevant helsefaglig kompetanse bør Nav ha en sentral plass i teamet. Arbeid er helsefremmende, og for mange brukere vil også tiltak som bolig og ulik sosial støtte ha betydning for den enkeltes helse. Disse medlemmer mener at gode verktøy som individuell plan og koordinator må videreutvikles, gjøres mer brukervennlige og mer forpliktende, gjerne etter modell fra pakkeforløpene.

Tydelig medisinskfaglig ledelse i kommunene er viktig for å skape målrettet og dynamisk samarbeid i kommunehelsetjenesten, med utgangspunkt i pasientens behov.

Disse medlemmer mener fastlegenes ansvar for å utarbeide individuell plan i samarbeid med pasienten og relevante fagmiljø må tydeliggjøres. Det bør utvikles veiledere for individuell plan for ulike pasientgrupper som trenger spesiell oppfølging, som for eksempel kronikere, demente og pasienter som trenger rehabilitering eller habilitering.

Spesielt i de hjemmebaserte tjenestene har man lang erfaring fra organisering i ulike team, som for eksempel dement-, psykiatri- og palliative team. For disse medlemmer er det viktig å bygge på modeller som videreutvikler slike team med blant annet bedre tilgang på legekompetanse, legemiddelgjennomgang og tilpasset behandling.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener det er helt nødvendig at kommunene tar et større ansvar for å involvere fastlegene sterkere og mer helhetlig, både med tanke på å styrke det forebyggende arbeidet og for å gi likeverdige helsetilbud til hele befolkningen. Disse medlemmer mener at kommunene må få økt veiledning i utarbeiding av avtalene med spesialisthelsetjenesten.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener regjeringen bør invitere kommuner til å delta i pilotprosjekter der ulike modeller og finansieringsordninger blir prøvd ut, herunder modeller som inkluderer flere aktører. De alternative finansieringsmodellene som utredes, må være fleksible og gi rom for lokale tilpasninger og individuelle løsninger, som ikke påfører kommunene større finansiell risiko. Målet for prøveordningene er en kommunehelsetjeneste som prioriterer målrettede forebyggende tiltak, og som tar utgangspunkt i den enkelte pasients behov, med vekt på å mobilisere pasientens egne ressurser.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende to forslag:

«Stortinget ber regjeringen igangsette et utredningsarbeid som ser på ulike organisasjonsmodeller for et styrket samarbeid mellom fastleger og øvrige deler av kommunehelsetjenesten.»

«Stortinget ber regjeringen styrke fastlegers ansvar for utarbeiding av individuell plan og oppfølging av pasienter som har risiko for å utvikle dårlig helse.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet registrerer at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti etterlyser initiativ til pilotprosjekter der ulike modeller og finansieringsordninger blir prøvd ut. Disse medlemmer tillater seg i den forbindelse å minne om den pågående forsøksordningen, hvor kommunene får anledning til å søke om statlige midler til kommunens eldreomsorg.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at det skal etableres primærhelseteam gjennom endring i regelverk og finansiering. Dette medlem mener at primærhelseteam kan ha noe for seg og viser til at det i dag er organisert slik flere steder. Men stortingsmeldingen skisserer i liten grad detaljene i dette, og det er uklart hvordan ordningen er tenkt. På komiteens høring kom innspill fra flere helseprofesjoner om at også deres yrkesgruppe måtte inn i primærhelseteamet. Det er også et uklart spørsmål om dette vil føre til en sentralisering av for eksempel legetjenester og at «ute-kontorer» i deler av kommuner blir vanskeligere å opprettholde rent økonomisk. Et annet spørsmål som er uklart i meldingen er hvem som egentlig vil ha ansvaret dersom det skjer uheldige hendelser, eller dersom pasientbehandlingen ikke er forsvarlig på annet vis. Er det da teamet som skal stå ansvarlig samlet, eller er det lagt til lege?

Dette medlem støtter ikke at det skal utredes en modell der et primærhelseteam skal kunne etableres på utsiden av fastlegeordningen. Det kan rokke ved sørge-for-ansvaret som har vært fastlegeordningens styrke, og kan skape systemer i systemet som skaper usikre ansvarsforhold og mindre, ikke mer samhandling.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til regjeringens forslag om å utrede primærhelseteam som den instansen som har ansvar for grunnleggende helsetjenester til hele befolkningen. Det foreslås videre å endre regelverk og at finansiering av tjenester gjøres uavhengig av hvilke deler av teamet som utfører oppgaven. Flertallet understreker verdien av god ressursutnyttelse i kommunehelsetjenesten, både ved å sikre at den enkelte pasient får riktig hjelp så raskt som mulig, og ved at det tilrettelegges for mer forebyggende virksomhet, i tråd med intensjonen i samhandlingsreformen. Flertallet støtter målet om en mer tverrfaglig primærhelsetjeneste og opprettelsen av primærhelseteam og mener hensikten med slik organisering først og fremst må være bedre og mer helhetlig pasientbehandling og tilgjengeliggjøring av nødvendig kompetanse, ikke effektivisering.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet merker seg at det i beskrivelsen av primærhelseteam erkjennes at en negativ effekt vil være at pasientenes relasjon til én lege vil bli svekket. Disse medlemmer mener kontinuiteten som fastlegene representerer, er en viktig kvalitet i primærhelsetjenesten. Fordi fastlegene behandler sine pasienter over flere år, kan de lettere se endringer i helsetilstand og raskt vite hva som feiler pasienten. Disse medlemmer mener en mer tverrfaglig, effektiv og tilgjengelig primærhelsetjeneste ikke må gå på bekostning av fastlegenes medisinske ekspertise og gode kjennskap til pasienten. Disse medlemmer merker seg at Legeforeningen kan vise til at kontinuitet har gitt bedre behandlingsetterlevelse, mindre press på spesialisthelsetjenesten og er en verdi pasientene etterspør. Kontinuitet er særlig etterspurt av kronikere, multisyke og eldre, som er en stor og viktig pasientgruppe i primærhelsetjenesten. Disse medlemmer mener dette er hensyn som må tillegges stor vekt i utredningsarbeidet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er viktig å klargjøre hvem som skal ha det overordnede ansvar for den enkelte pasient, da det vil være avgjørende at organisering i egne primærhelseteam ikke resulterer i en ansvarspulverisering som utilsiktet konsekvens. Disse medlemmer ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en tydeliggjøring av hvordan de ulike modellene som skisseres vil ivareta pasientrettighetene og sikre en tydelig plassering og fordeling av ansvaret ved en eventuell ny organisering av tjenestetilbudet til kommunens innbyggere.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, er opptatt av at primærhelseteamene kan foreta hjemmebesøk, og at skrøpelige hjemmeboende eldre og personer med behov for palliativ behandling og lindring får et bedre tilbud, jf. Dokument 8:92 S (2014–2015) om å sikre livshjelp ved livets slutt.

Flertallet støtter at det legges til rette for etablering av oppfølgingsteam for brukere med store og sammensatte behov i kommunene.

Flertallet mener det er behov for å gjennomgå finansieringsordningen for å bedre tilrettelegge for primærhelseteamenes deltakelse i forebygging og folkehelsearbeid, i tråd med intensjonen i samhandlingsreformen.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at grunnbemanningen i den kommunale helse- og omsorgstjenesten har stor betydning for kvaliteten i tjenestene og for om tjenestene oppleves som – og er – trygge, helhetlige og koordinerte.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener regjeringens manglende satsing på kommunenes økonomi svekker kommunenes mulighet til å øke grunnbemanningen, ansette flere fagarbeidere og sørge for flere heltidsstillinger. Det burde vært motsatt. Disse medlemmer mener at teamorganisering er et for enkelt svar alene. Eksempelvis viste tall fra KOSTRA-databasen i 2014 at 114 av landets kommuner gir eldre på sykehjem 0,2 timer fysioterapi eller mindre per uke. Det er med andre ord langt igjen før bemanningen er på et slikt nivå mange steder at det er mulig å etablere velfungerende «team». Disse medlemmer mener bemanningsutfordringen i helse- og omsorgstjenesten må gis størst prioritet og løses først.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at denne muligheten allerede ligger i forsøksordningen regjeringen nå utreder gjennom statlig finansiering av eldreomsorgen. En av bakgrunnene for forsøksordningen er å finne mulige løsninger på blant annet bemanningsutfordringen eldreomsorgen opplever flere steder i landet. Disse medlemmer viser til at regjeringen har foreslått en vekst i kommunenes frie inntekter som er om lag på nivå med den gjennomsnittlige veksten i årene 2008–2013.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti understreker viktigheten av godt koordinerte tjenester. Disse medlemmer vil likevel uttrykke bekymring for at såkalte primærhelseteam kan legge til rette for økt kommersialisering, og dermed mer oppstykkede tjenester, i stedet for å stimulere til en bedre koordinert offentlig sektor. Disse medlemmer mener at dagens viktige ordning med demensteam må sikres videre.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til Innst. 221 S (2014–2015), jf. Dokument 8:53 S (2014–2015) om en forpliktende opptrappingsplan for etablering av dagaktivitetstilbud for hjemmeboende eldre med demens. Ved behandlingen av innstillingen ble det vedtatt å be regjeringen fastsette en plikt for kommunene til å tilby et dagaktivitetstilbud til hjemmeboende personer med demens, gjeldende fra 1. januar 2020.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser videre til at regjeringen også i budsjettet for 2016 har foreslått å styrke dette området med ytterligere 1 200 plasser. Aktivitetstilbud er en sentral del av tjenestetilbudet for å støtte hjemmeboende personer med demens og deres pårørende. Videre viser dette flertallet til at Demensplan 2020 nå er ute på høring og ser frem til behandling av denne.

4. Finansiering av team, forebygging og nye arbeidsformer

4.1 Sammendrag

I meldingen fremholdes det at etablering av team vil gjøre det mulig å arbeide annerledes enn før. For å møte behovene til hele befolkningen er det ikke lenger nok at tjenestene følger opp når behov oppstår og folk selv oppsøker behandlere. Det er nødvendig med en mer aktiv, befolkningsrettet tilnærming, oversikt over behov og en systematisk tilnærming for å fordele ressurser i tråd med behovene. Hele tjenesten må arbeide mer forebyggende, tilby oppfølging, gi opplæring som bidrar til mestring og lage behandlingsplaner i samråd med brukerne. Slike innholdsmessige endringer kan ta tid. Det krever endringer i kompetanse, kultur og holdninger, og derfor i utdanninger, og de må etterspørres av ledere på alle nivåer. Regjeringen fremmer en rekke tiltak for å få til dette. Det skal tydeliggjøres i loven at kommunene må tilby pasienter og brukere opplæring. Det skal utformes veiledere og nasjonale faglige retningslinjer. Læringsnettverk som bidrar til forbedringsarbeid skal videreføres. Det innføres en plikt til faglig dialog mellom fastleger/primærhelseteam og spesialisthelsetjenesten. Infrastruktur som moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi må støtte en slik utvikling.

For å oppnå en økt innsats på forebyggende arbeid i helse- og omsorgstjenesten kan en løsning være å finansiere forebyggende tjenester på samme måte som konsultasjoner og behandlinger. Følgende modeller kan være aktuelle for videre utredning:

• Avvikle folketrygdfinansieringen for kommunale helsetjenester og samle sørge-for- og finansieringsansvar for alle helse- og omsorgstjenester på kommunalt nivå.

• Endre folketrygdloven slik at forebyggende aktivitet kan finansieres av folketrygden og endre lovbestemmelsene om hvilke yrkesgrupper som kan utløse trygderefusjon.

• Endre folketrygdloven slik at annet personell, i samarbeid med fastleger, kan ivareta sekundær- og tertiærforebygging (oppfølging av personer med kroniske sykdommer).

Regjeringen vil

• ta sikte på å endre folketrygdloven for å legge til rette for primærhelseteam, forebygging og ny arbeidsdeling. Endringer må utredes før det tas endelig stilling til en eventuell omlegging og omfanget av denne.

4.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til at å forebygge sykdom, skader og sosiale problemer inngår i kommunenes ansvar gjennom helse- og omsorgstjenestelovens § 3-3 første ledd. Forebygging av sykdom er også et ansvar for fylkeskommunen etter tannhelsetjenesteloven.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at ved å etablere primærhelseteam, vil det legges til rette for mer forebygging, proaktivitet og egenmestring. Hvis disse teamene også skal baseres på privat næringsvirksomhet og trygdefinansiering, er det et problem at folketrygdloven i dag ikke finansierer forebyggende virksomhet og heller ikke åpner for at tjenester kan utføres av annet personell enn de som i dag kan utløse refusjoner.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti er for incentiver som understøtter forebyggende arbeid i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Disse medlemmer vil ha et lovverk som hegner om den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Helse- og omsorgstjenestene i kommunene skal fortsatt være et offentlig kommunalt ansvar, og dette gjelder like mye for forebyggende helsetjenester som for andre helsetjenester. De ulike fagprofesjonene som inngår i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, bør som hovedregel være ansatt i kommunen, og kommunen bør drive tjenestene i egenregi. Disse medlemmer mener en utvikling av tjenestene i tråd med dette er den beste måten å sikre innbyggerne trygge, helhetlige og koordinerte tjenester på. Disse medlemmer ser det ikke som et mål, snarere tvert imot, at primærhelseteam skal baseres på privat kommersiell næringsvirksomhet og ser ikke behov for å endre lovgivningen for å understøtte dette.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil bemerke at de fleste fastleger er selvstendig næringsdrivende, selv om flere etter hvert heller ønsker å være fast ansatt i den kommunen de jobber i. I mange kommuner har fastlegeordningen fungert godt, men utfordringene i framtidens primærhelsetjeneste krever at man nå vurderer både organiseringen og den rådende finansiering av fastlegeordningen.

Disse medlemmer mener finansieringen av fastlegens virksomhet må understøtte den viktige rollen legen skal ha som nav i de samlede helse- og omsorgstjenestene i kommunen. Det er kommunen som må ha den overordnede styringen med et helhetlig helsetilbud som skal gi likeverdige tjenester til alle innbyggere. For å oppnå dette må finansiering og organisering av både fastleger og annen fagkompetanse gi kommunens helseledelse det handlingsrom som trengs. Disse medlemmer er derfor kritiske til en modell der primærhelseteam er organisert som egne privatpraktiserende enheter. Disse medlemmer har også merket seg at flere høringsinstanser, blant annet Norsk Fysioterapeutforbund, heller ikke støtter en slik modell.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at regjeringen tar sikte på å endre folketrygdloven for å legge til rette for primærhelseteam, forebygging og ny arbeidsdeling, og at tre finansieringsmodeller skisseres som aktuelle for videre utredning, deriblant å avvikle dagens modell for folketrygdfinansieringen av kommunale helsetjenester og samle sørge-for- og finansieringsansvar på kommunalt nivå. Disse medlemmer mener at dagens modell er et godt prinsipp og kan ikke på det foreliggende grunnlag se behovet for å utrede en fullstendig avvikling av ordningen. Disse medlemmer mener at regjeringen i stedet bør justere og utvikle dagens finansieringsmodell for blant annet å bygge opp under kommunenes ansvar for helsefremmende og forebyggende aktivitet. På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen om ikke å utrede avvikling av folketrygdfinansiering av kommunale helsetjenester.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at regjeringen i meldingen skriver følgende:

«Regjeringen vil ta sikte på å endre folketrygdloven for å legge til rette for primærhelseteam, forebygging og ny arbeidsdeling. Endringer må utredes før det tas endelig stilling til en eventuell omlegging og omfanget av denne.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, vil understreke at både private og ideelle aktører har ført til at helse- og omsorgstjenesten har kunnet levere gode og trygge helsetjenester til innbyggere der kommunen og staten ikke har hatt tilstrekkelig kapasitet. I et historisk perspektiv har store deler av helsevesenet vært privat eid og drevet, selv sykehusene.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre vil fremheve kommunehelsetjenestens sentrale rolle i arbeidet med forebygging. Gjennom teamorganisering kan tilbudet til pasientene bli bedre og mer helhetlig. Disse medlemmer mener fastlegen må spille en nøkkelrolle i fremtidens primærhelsetjeneste og støtter forslagene om å utrede finansieringsordninger som gir incentiver for forebyggende virksomhet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil imidlertid understreke at forebygging først og fremst må foregå utenfor helsesektoren, og at gode insentiver bør rettes inn mot de arenaene der folk har sin hverdag og lever sine liv. Trygge og gode levekår for barn og unge og deres familier må prioriteres, der innsatsen rettes inn på å motvirke sosiale forskjeller og uhelse. Disse medlemmer vil her peke på betydningen av å ha en sunn skolematordning, en godt utbygd skolehelsetjeneste, mulighet for fysisk aktivitet og meningsfylte fritidsaktiviteter for alle. Disse medlemmer merker seg at regjeringen hverken i meldingen eller i sine budsjetter prioriterer slike satsinger, på tross av tydelige kunnskapsbaserte anbefalinger.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener at godt forebyggende arbeid er god samfunnsøkonomi og understreker at forebyggende tiltak må være kunnskapsbaserte og kostnadseffektive. I dag finansieres store deler av de forebyggende helsetjenestene gjennom rammetilskudd og kommunens frie inntekter. En fortsatt styrket kommuneøkonomi er nødvendig for å opprettholde gode og trygge tjenester, og for å forebygge effektivt. Disse medlemmer er opptatt av å ha et bredt kunnskapsgrunnlag om hvordan innretningen av folketrygdfinansierte tjenester påvirker utviklingen i helsetjenesten, og hvordan dagens innretning bidrar til å nå politiske og samfunnsøkonomiske mål. For å belyse hvordan ulike finansielle virkemidler påvirker utviklingen i primærhelsetjenesten fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede alternative måter å finansiere forebyggende arbeid i primærhelsetjenesten på, herunder folketrygdfinansierte tjenester, med mål om å forebygge på en kunnskapsbasert og kostnadseffektiv måte.»

Komiteen viser til helse- og omsorgstjenesteloven § 7-3, som slår fast at kommunene skal ha en koordinerende enhet, og § 7-2, som påpeker at kommunene skal tilby pasienter og brukere med behov for langvarige og koordinerte tjenester en koordinator. For øvrig regulerer pasient- og brukerrettighetsloven § 2-5 en individuell rett til individuell plan. Komiteen er kjent med at både retten og innholdet til koordinator og individuell plan er godt beskrevet i lov, forskrift og veileder. På tross av dette ser man at dette ikke fungerer etter hensikten i mange kommuner. Det rammer brukerne og familiene. Komiteen registrerer at bl.a. brukerorganisasjonene peker på flere mulige årsaker til dette, f.eks. manglende prioritering og kompetanse. Komiteen mener det er viktig at kommunenes arbeid knyttet opp mot de nevnte pasientene og brukerne kvalitetssikres i tråd med gjeldende lov, forskrift og veileder. Dette vil kunne lette tilværelsen til brukerne og deres familier betydelig. Det er også sannsynlig at bedre kvalitet knyttet opp mot koordinering, koordinator og individuell plan i kommunene kan være samfunnsøkonomisk lønnsomt.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at utfordringen med å prioritere forebyggende arbeid først og fremst handler om finansiering og politisk vilje. Disse medlemmer vil advare sterkt mot ytterligere kommersialisering av helsetjenester, fordi dette stykker tjenestene opp og bidrar til at penger som burde gått til helsearbeid, i stedet går til profitt.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at regjeringen har valgt å kutte gratis skolefrukt samtidig som det brukes store penger på økte taxfree-kvoter. Dette medlem mener folkehelsearbeidet hadde tjent på en regjering som var mer opptatt av tiltak som faktisk bedrer folkehelsen, ikke minst for barn.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener folkehelsearbeid handler både om å redusere risiko for sykdom, og om å fremme livskvalitet og trivsel, for eksempel gjennom deltakelse i sosialt fellesskap som gir tilhørighet og mestringsfølelse. Disse medlemmer peker på at det i Prop. 1 S (2015–2016) er flere tiltak for å styrke folkehelsearbeidet. Ett av tiltakene er en kraftig styrking av gang- og sykkelvei på statlig veinett. Videre er det for eksempel foreslått 440 mill. kroner til å heve kvaliteten i barnehagen gjennom blant annet å styrke personalets kompetanse. I tillegg er bevilgningen til forsøket med gratis kjernetid økt med ytterligere 20 mill. kroner. Disse medlemmer mener videre at friluftsliv er en viktig kilde til god helse og livskvalitet for befolkningen. Forslag til bevilgning til friluftsliv i 2016 over Klima- og miljødepartementets budsjett er på samme nivå som i 2015, da bevilgningen var rekordstor.

Det er også grunn til å minne om at sist taxfreekvoten ble økt, ble dette gjennomført av en finansminister fra Sosialistisk Venstreparti.

5. Kompetanse

5.1 Sammendrag

Regjeringen vil styrke kunnskapsgrunnlaget og kompetansen i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og viser til at de ansatte er tjenestens viktigste ressurs. De kommunale helse- og omsorgstjenestene er personellintensive tjenester, og tjenestenes kvalitet er avhengig av personellets kvalifikasjoner, kunnskap og holdninger. God kompetanse på riktig nivå og sted og til riktig tid er en forutsetning for gode, effektive og trygge tjenester.

Kunnskapsbasert praksis er en forutsetning for å kunne levere trygge og sikre helse- og omsorgstjenester av god kvalitet. Kunnskapsbasert praksis er en syntese av forskningsbasert kunnskap, erfaringsbasert kunnskap og brukerkunnskap. Gode pasientforløp er kjennetegnet ved at tjenestene tar utgangspunkt i brukerens mål for eget liv, oppsummert kunnskap om hvilke tiltak som har god effekt, og ved at tjenestene gis koordinert i en planlagt og mest mulig uavbrutt kjede.

Enhver kommune plikter å medvirke til undervisning og praktisk opplæring av helsepersonell i grunn, videre- og etterutdanning. Kommunen skal medvirke til og tilrettelegge for forskning i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Når forskning er en integrert del av praksis, blir personellet faglig oppdatert, og det gir et bedre grunnlag for å drive kunnskapsbasert undervisning og veiledning.

Regjeringen vil

• utvikle en plan for rekruttering, kompetanseheving og fagutvikling i dem kommunale helse- og omsorgstjenesten, Kompetanseløft 2020, som skal bidra til å skape en faglig sterk helse- og omsorgstjeneste og styrke tjenestens eget kunnskapsgrunnlag gjennom fagutvikling, forskning og innovasjon.

• utrede om utvalgte helsefaglige utdanninger holder tilstrekkelig kvalitet med hensyn til kandidatenes sluttkompetanse. Arbeidet starter med grunnutdanningen for sykepleiere.

• vurdere om innholdet i dagens videreutdanninger for sykepleiere møter behovet i tjenestene.

• utrede etablering av én eller flere kliniske videreutdanninger på masternivå tilpasset behovene i kommunale helse- og omsorgstjenester, i første omgang for sykepleiere, og vurdere om det bør etableres offentlig spesialistgodkjenning for sykepleiere med slike masterutdanninger.

• utrede om utvalgte grupper skal gis utvidede rettigheter til å forskrive legemidler, medisinsk forbruksmateriell og næringsmidler på blå resept og på sikt vurdere om flere grupper skal få rett til å henvise til andre tjenesteytere.

• gjennomføre et pilotprosjekt med nasjonal deleksamen for bl.a. sykepleierutdanningen. Endringer i opptakskrav vurderes årlig ved revisjon av opptaksforskriften.

• utrede endring av lov om kommunale helse- og omsorgstjenester (helse- og omsorgstjenesteloven), slik at kommunen a) får en veiledningsplikt overfor spesialisthelsetjenesten som speiler spesialisthelsetjenestens veiledningsplikt overfor kommunene og b) vurdere en plikt til kompetansedeling innad i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Det skal i den forbindelse vurderes om pedagogiske virkemidler kan være et egnet alternativ til pliktbestemmelse.

• at alle allmennleger i den kommunale helse- og omsorgstjenesten skal være spesialister eller under spesialisering i allmennmedisin. Regjeringen vil utrede nærmere innretning av et krav og konsekvensene av tiltaket.

• innføre kompetansekrav i helse- og omsorgstjenesteloven, ved opplisting av de profesjoner som representerer den kompetansen som det forventes at enhver kommune skal ha som et minimum.

• igangsette et arbeid med å gjennomgå flere av sektorforskriftene og vurdere om det i forskriftene skal fastsettes konkrete minimumskrav til kompetanse for ulike tjenester eller tjenesteområder.

• utarbeide en handlingsplan for regjeringens oppfølging av HelseOmsorg21-strategien.

5.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til at den kommunale helse- og omsorgstjenesten står overfor kompetanse- og personellmessige utfordringer som har betydning for både kapasitet og kvalitet på tjenestetilbudet. Utfordringen dreier seg om å få nok arbeidskraft, og samtidig at arbeidskraften har riktig kompetanse. Meld. St. 13 (2011–2012) Utdanning for velferd, påpeker at de helse- og sosialfaglige utdanningene ikke i tilstrekkelig grad møter behovet for kompetanse i tjenestene. Utdanningssystemene må innrettes slik at det ikke skapes uhensiktsmessige skiller mellom ulike personellgruppers kompetanse og dermed hvilke oppgaver de kan utføre. Kompetanseløft 2020 ble presentert i del 3 i Prop. 1 S (2015–2016). Regjeringen har i Prop.1 S (2015–2016) lagt frem en handlingsplan for rekruttering, kompetanse og fagutvikling i omsorgstjenestene, Kompetanseløft 2020. Den omfatter hele den kommunale helse- og omsorgstjenesten slik meldingen omtaler. Den inneholder langsiktige strategier og konkrete tiltak for kompetanseheving og fagutvikling.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser videre til at regjeringen vil innføre kompetansekrav i lov om kommunale helse- og omsorgstjenester, fordi man mener at rett kompetanse i den kommunale helse- og omsorgstjenesten er så grunnleggende at det bør fremgå direkte ved lov. Loven bør liste opp de profesjoner som representerer den kjernekompetansen som det forventes at enhver kommune skal ha.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at regjeringen varsler at den vil innføre lovfestede krav til profesjoner kommuner vil ha knyttet til seg. Dette medlem imøteser fremlegg om dette, og vil, forutsatt fornuftig innretning, støtte slike lovkrav.

Komiteen er kjent med at det med hjemmel i helse- og omsorgstjenesteloven er fastsatt flere forskrifter som regulerer deler av den kommunale helse- og omsorgstjenesten hvor noen stiller konkrete kompetansekrav, mens andre igjen overlater til kommunens skjønn å bestemme hvilken kompetanse som er tilstrekkelig. Komiteen viser til at sykepleiere med økt klinisk kompetanse kan få utvidede roller i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Komiteen viser til at regjeringen vil utvide retten for helsesøstre og jordmødre til å rekvirere alle typer prevensjonsmidler ved endring av forskrift 27. april 1998 nr. 455 om rekvirering og utlevering av legemidler fra apotek § 2-5. Endringen vil gjelde fra 1. januar 2016. Komiteen mener dette er et viktig tiltak for å gjøre prevensjon mer tilgjengelig for kvinner i alle aldre. Komiteen er opptatt av å styrke kvinnehelsen ytterligere og mener at kvinner i alle livsfaser vil kunne dra nytte av at jordmødre får utvidet sitt arbeidsfelt i kommunene. På denne bakgrunn ønsker komiteen at regjeringen vurderer mulighetene for å legge til rette for en bedre utnyttelse av jordmorkompetansen slik at de kan bidra i en mer helhetlig kommunal tjeneste rundt den friske kvinnen, ved å ivareta flere slike tjenester knyttet til kvinners helse.

Komiteen viser til at jordmødrene ofte har små deltidsstillinger, og at antall jordmødre i kommunene vokser sakte. Komiteen mener at disse tiltakene vil gjøre en rekke helsetjenester lettere tilgjengelig for kvinner i alle aldre.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at jordmødre får nye oppgaver, knyttet til prevensjon. Disse medlemmer understreker viktigheten av at det settes av ressurser til kompetanseheving, slik at de nye oppgavene også følges av hjelp til å sikre at de kan bli utført.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener jordmordekningen i kommunene er for lav til å kunne følge opp Stortingets forventninger til den kommunale jordmortjenesten. Den kommunale jordmortjenesten er i de senere år forventet å utføre en rekke nye oppgaver. Det gjelder blant annet å avdekke vold og overgrep mot gravide for å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner, tidlig livsstilssamtale, kartlegge hjemmesituasjon, avdekke bruk av rusmidler, og medisinbruk, oppfølging under svangerskapet dersom den gravide velger dette og hjemmebesøk etter ankomst fra sykehus for mor og barn. Disse medlemmer mener at skal kommunene sikres tilstrekkelig jordmorkompetanse, så fordrer det prioritering i de årlige budsjettene, endring av finansieringsordningen slik at det blir mer attraktivt for kommuner å ansette jordmødre, bevisst politikk for heltidsstillinger og samhandling mellom spesialist og kommunehelsetjenesten og at utdanningskapasiteten sikres.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener man bidrar til ytterligere søyletenkning ved å omtale «Den kommunale jordmortjenesten» som har fått mange nye oppgaver. Alle oppgavene som nevnes er ikke nødvendigvis jordmoroppgaver. Disse medlemmer mener det handler om ansvaret for svangerskaps- og barselomsorgen.

Disse medlemmer viser til merknader i Dokument 8:112 S (2014–2015) hvor disse medlemmer i innstillingen støtter at en godt fungerende jordmorkompetanse i kommunene er svært viktig for å kunne gi gravide og fødende et godt svangerskap og god fødsels- og barselomsorg. Disse medlemmer mener også at jordmødre kan være viktige aktører i det forebyggende folkehelsearbeidet, ikke bare inn mot mor og barn, men også inn mot tenåringer og ungdom.

Disse medlemmer påpeker at et sentralt mål for regjeringen er å styrke det helsefremmende og forebyggende arbeidet i kommunene. Svangerskaps- og barselomsorg er en sentral del av dette arbeidet. Gravide skal få en trygg og god oppfølging underveis i svangerskapet. Disse medlemmer viser til at regjeringen har styrket helsestasjons- og skolehelsetjenesten med til sammen 455 mill. kroner gjennom kommunerammen i 2014 og 2015 og har foreslått en ytterligere styrking med 200 mill. kroner gjennom kommunerammen i 2016. I KOSTRA er det registrert 9 flere jordmorårsverk i 2014 enn i 2013. Med en total økning på 112 årsverk i helsestasjons- og skolehelsetjenesten i 2014 mener disse medlemmer at kommunene er godt i gang med å styrke tjenesten. Med midlene som er avsatt i kommunerammen for 2015 og 2016, bør det være gode muligheter for kommunene til å styrke jordmorkompetansen.

Disse medlemmer sier seg enig i at målet må være økt bruk av heltidsstillinger der det er ønskelig og hensiktsmessig. Disse medlemmer er derfor fornøyd med at regjeringen i tråd med målene i regjeringsplattformen nå arbeider for å redusere bruken av ufrivillig deltid og midlertidighet i offentlig sektor.

Komiteen viser til høringsuttalelsen fra Spekter, som påpeker viktigheten av at tilstrekkelig og rett kompetanse vil være en av bærebjelkene i de fremtidige kommunale helse- og omsorgstjenestene i fremtiden. Videre peker de på betydningen av å utdanne og rekruttere flere helsefagarbeidere, samtidig som det er stort behov for å kvalifisere voksne og ufaglærte til blant annet helsefagarbeideryrket.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser i den forbindelse til Kompetanseløft 2020, som er regjeringens plan for rekruttering, kompetanse og fagutvikling i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. I Prop. 1 S (2015–2016) foreslår regjeringen å etablere et nytt rekrutteringstiltak med formål å bidra til økt rekruttering av sykepleiere og helsefagarbeidere. Bevilgningene til grunn-, videre- og etterutdanning av ansatte i omsorgssektoren, som også omfatter fagskoletilbud, er foreslått styrket med 30,7 mill. kroner. Dette kommer i tillegg til styrkingen på 50 mill. kroner til grunn-, videre- og etterutdanning i 2014.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til Fagforbundets høringsuttalelse der det heter:

«Det er nesten uvirkelig lesing at de største gruppene som har sitt virke i kommunenes pleie- og omsorgstjeneste i dag; helsefagarbeidere og assistenter – på en så gjennomført måte glimrer med sitt fravær i meldinga ...»

Fagforbundet påpeker at sykepleiere er den personellkategorien som har økt mest i årene 2007–2010, mens andelen helsefagarbeidere/hjelpepleiere har gått ned. Disse medlemmer deler Fagforbundets syn på at det er positivt at andelen med høyere utdanning har økt i helse- og omsorgstjenesten, men at det ikke er ønskelig at andelen med fagbrev går ned. Disse medlemmer støtter opp om at kompetansehevingstiltak også må gjelde fagarbeidere, og flere assistenter må gis mulighet til å ta fagbrev.

Disse medlemmer er opptatt av å videreføre arbeidet som ble startet under Kompetanseløftet 2015. Vi er avhengige av at de ansatte i tjenestene har rett kompetanse og nok tid. Disse medlemmer ser behov for styrking av basiskompetansen innen pleie, omsorg og rehabilitering. Målet må være å heve det formelle utdanningsnivået ved å redusere andelen uten formell helse- og sosialfaglig utdanning, samt satse på lederutdanning. Meldingen omtaler i stor grad behovet for spisskompetanse, men retter i liten grad oppmerksomhet mot det store kompetansebehovet som finnes i bredden av tjenestene.

Disse medlemmer mener at kompetansekravet må gjelde alle yrkesgrupper i kommunehelsetjenesten. Videre mener disse medlemmer at høy andel deltid er til hinder for å bedre kvaliteten i kommunehelsetjenesten.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet er i utgangspunktet skeptisk til å lovfeste bestemte profesjoner, fordi det vil medføre at annen kompetanse som ikke er lovfestet, vil kunne bli nedprioritert, og at lovfesting dermed vil være et hinder for at pasientene får tilbud om den mest relevante behandlingen. Lovfesting av enkeltprofesjoner vil i tillegg kunne svekke kommunenes evne til å være innovative.

Disse medlemmer vil understreke at det er en svært viktig oppgave å sørge for at kommunene har tilstrekkelig helsefaglig kompetanse, med ansatte som møter innbyggernes ulike behov i den enkelte kommune. Disse medlemmer mener at profesjonsnøytralitet regulerer kommunens plikter på en mer dynamisk og bedre egnet måte for å oppnå god helsefaglig utvikling. En slik tilnærming kan ivareta større bredde i måten å organisere tjenestetilbudet på, samtidig som det åpner for at kvalitetsindikatorer og kompetansekrav får større plass i beskrivelsen av kommunenes tjenestetilbud. En profesjonsnøytral lov vil etter disse medlemmers mening gi bedre mulighet for lokale tilpasninger, større handlefrihet og en organisering av tjenestene som tar utgangspunkt i lokale ønsker og behov. Dette vil igjen gi kommunene større frihet til å sette sammen nødvendig fagkompetanse for å oppfylle kommunens forpliktelser overfor befolkningen. Disse medlemmer vil peke på at mange pasienter og brukere vil ha behov for helse- og omsorgstjenester som krever ulike bidrag fra flere fagprofesjoner. En profesjonsnøytral lovgivning vil understøtte tjenesteytelse på tvers av fagprofesjoner og bidra til samarbeid mellom deltjenester. Profesjonsnøytral lovgivning vil også, etter disse medlemmers mening, motvirke at lovfestede profesjoner etter helsepersonelloven fremstår som mer viktige enn de som ikke er eksplisitt lovfestet. Ved å videreføre handlingsrommet i en profesjonsnøytral lovgivning gis det større mulighet for lokal tilpasning i forhold til hensiktsmessig organisering av tjenestene, til det beste for pasienten.

Komiteens medlem fra Senterpartiet er bekymret for at lovfesting av enkeltprofesjoner vil gå ut over helseprofesjoner som ikke er nevnt i lov, og fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen avvente innføring av lovfesting av enkeltprofesjoner til en grundig evaluering av den profesjonsnøytrale lovgivningen er gjort.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ser behov for styrking av basiskompetansen innen pleie, omsorg og rehabilitering. Det er svært viktig å utdanne og rekruttere helse- og sosialpersonell og helsefagarbeidere, samtidig som det er stort behov for å kvalifisere voksne og ufaglærte til helsefagarbeidere. Et viktig verktøy for å få til dette er tydelig satsing på desentraliserte utdanningstilbud. Alle kommuner og virksomheter skal ha strategiske og individuelle kompetanseplaner. Disse medlemmer forventer at kommunene tar et større arbeidsgiveransvar for at flere helsefagarbeidere får økt kompetanse innen fagskolesystemet. Tilbudet er stort sett gratis, men mange fagarbeidere sliter med å få støtte fra arbeidsgiver for å kombinere utdanning og jobb. Videre bør det utredes nye kliniske videreutdanninger på masternivå for helse- og sosialpersonell rettet mot oppgaver i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Det bør fortsatt øremerkes midler til minoritetsspråklige som trenger ekstra norskopplæring.

Disse medlemmer registrerer at det er et misforhold mellom Stortingets politikk for å styrke jordmortjenesten og barselomsorgen, og den reelle tilgangen på jordmødre i kommunehelsetjenesten. Disse medlemmer savner også et tydeligere initiativ for samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene for å få flere hele jordmorstillinger.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, mener det er en betydelig svakhet at meldingen mangler analyser og tiltak for å styrke forskning i primærhelsetjenesten, og at man dermed ikke følger opp anbefalingene i HelseOmsorg21-strategien. For å imøtekomme morgendagens utfordringer på helsefeltet er det behov for økt forskning, samt kunnskap og kompetanseheving om anvendelse av ny teknologi og behandlingsmuligheter i primærhelsetjenesten. Kun 10–20 pst. av fastlegens konsultasjoner henvises videre til spesialisthelsetjenesten, mens 80–90 pst. behandles i primærhelsetjenesten. Det er behov for økt klinisk, pasientnær forskning – forskning knyttet til tjenestens organisering, finansiering og struktur, samt tjenesteinnovasjon. Innovasjon må omhandle brukernes kontroll på egen helse, samhandling internt i kommunen og mellom primær- og spesialisthelsetjenesten.

Det er også behov for strukturer som bidrar til at pasienter får mulighet til å delta i utprøvende behandling gjennom kliniske studier.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti støtter fagmiljøenes forslag om et felles praksisbasert forskningsnettverk for primærhelsetjenesten, bestående av et nettverk av allmennpraksiser som er knyttet til forskningsinstitusjoner på en systematisk måte. Slike forskningsnettverk finnes i mange land, og forskningsresultatene gir gode muligheter for utvikling av bedre behandling og forebygging. Disse medlemmer fremhever spesielt den skotske modellen, der et felles sentralt nettverk har ansvar for å koordinere fire regionale nettverk i allmennmedisin, samt et nasjonalt nettverk for tannhelsetjenesten.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at kommunene må få plikt til å tilby praksisplasser for ulike helseutdanninger som er relevant for kommunehelsetjenesten, herunder hos privatpraktiserende fastleger og eventuelle andre private helseaktører som kommunen har driftsavtale med.

Disse medlemmer er kjent med at det arrangeres få felles kurs som samler flere helseprofesjoner. For å styrke det tverrfaglige arbeidet er det viktig at ulike yrkesgrupper sammen drøfter hvordan utfordringene kan løses på en bedre måte.

Disse medlemmer har merket seg at vaksiner og behov for vaksineinformasjon er lite omtalt i primærhelsemeldingen, til tross for at dette er viktig for å forebygge infeksjoner og sykdom, og for å forhindre utvikling av antibiotikaresistens. Eldre er en spesielt utsatt gruppe. Disse medlemmer mener det er behov for å øke kunnskapen gjennom effektive informasjonstiltak om verdien av å vaksinere seg, rettet mot helsepersonell og publikum.

Disse medlemmer mener det bør etableres tilskuddsordninger som støtter kommuner som tar i bruk nye behandlingstilbud som er anbefalt i nasjonale retningslinjer. Musikkterapi er et eksempel på kompetanse som har fått høyeste effektscore på behandling, blant annet innen psykisk helse. Økonomiske incentivordninger har vist seg å være effektive virkemidler for å implementere ny kunnskap.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at man her foreslår å etablere tilskuddsordninger som støtter kommuner som tar i bruk nye behandlingstilbud som er anbefalt i nasjonale retningslinjer. Disse medlemmer vil minne om at det er opp til kommunene hva de vil tilby av tjenester og behandling, så fremt lover og regelverk overholdes. Regjeringen vil legge frem en handlingsplan for oppfølgingen av HelseOmsorg21.

Komiteen registrerer at det er langt færre kliniske ernæringsfysiologer i Norge enn i andre land det er naturlig å sammenligne seg med. Forekomsten av spiseforstyrrelser er høy og økende blant barn og unge. Det er også flere kroniske sykdommer hvor ernæringsbehandling er sentral, slik som allergier, tarmsykdommer, kreft eller diabetes. Det samme gjelder økende vektutfordringer knyttet til både fedme og underernæring. Kosthold og ernæring har også betydning ved psykiske lidelser og rusbehandling. Rapporten «Appetitt på livet» fra 2015 forteller at 20 til 60 pst. av eldre på sykehjem har, eller er i risikosonen for, å utvikle underernæring. Eldre som bor alene har ofte dårlig matlyst. Et forskningsprosjekt ved Frambu senter for sjeldne diagnoser viser at 78 pst. av utviklingshemmede som bor alene, lider av overvekt og fedme. Gode kostvaner skapes i ung alder.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at satsing på et sunt skolemåltid vil være en investering i fremtidens folkehelse.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, mener det er viktig med gode ordninger for måltider i skolen og viser til omtalen av dette i Meld. St. 19 (2014–2015) Folkehelsemeldingen. Det er mange ulike ordninger lokalt, og det er viktig at sentrale myndigheter støtter opp om dette på flere måter, slik det vises til i Folkehelsemeldingen. Helsedirektoratet har nylig lansert ny nasjonal faglig retningslinje for mat og måltider i skolen som følges opp med informasjon og verktøy.

Flertallet viser til den pågående kampanjen Gylne måltidsøyeblikk, hvor målet med konkurransen blant annet er å øke bevisstheten om maten og måltidenes betydning, og der respekt for maten og måltidene, inkludert involveringsaspektene, er i fokus. Det er anslag som sier at det er mellom 20 og 60 pst. underernæring i norske sykehjem. Ved å fokusere på mat som både ser god ut og smaker godt, er målet å øke matlysten.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, merker seg at tap av hørsel og syn ikke prioriteres. Hørselstap er en av de mest vanlige permanente funksjonsnedsettelsene i den vestlige verden. Hørselsutredning er et viktig forebyggende grep og bør tilbys alle eldre. Forskning viser at eldre med hørseltap har større risiko for å utvikle demens. Kommunene bør ha hørselskontakt med bred kompetanse, og det bør vurderes om audiograftjenesten skal gis utvidede rettigheter, med refusjonsrett for medisinsk avklarte pasienter. Det bør etableres systematisk oppfølging av syn og øyehelse. En pågående studie i Buskerud viser at mer enn 40 pst. av elever i videregående skole har synsfeil som enkelt kan korrigeres med brille/kontaktlinser, men bare halvparten har fått det. Syn og øyehelse bør bli en del av primærhelsetilbudet. Bruk av optikere kan øke tilgjengeligheten og avlaste spesialisthelsetjenesten.

Komiteen mener at det er viktig med kompetanse i kommunen som i større grad enn i dag øker tilgjengeligheten og bedrer tilbudet, også når det gjelder optikere. For å bidra til mer helhetlig tilbud, mindre ventetid og effektive tjenester for pasienter med hørsels- eller synsproblemer kan i tillegg til øre- nese-hals- og øyeleger yrkesgrupper som audiografer og optikere være viktige bidragsytere. Komiteen viser til høringsinstanser som påpeker at synsundersøkelser er viktige for barn og unge, og at barn som går lenge med synsproblemer kan få utfordringer i skolehverdagen.

Komiteen viser til at ifølge Hørselshemmede Landsforbund vil en million nordmenn ha store utfordringer med hørselen i 2020. Manglende hørsel kan føre til ensomhet og isolasjon, samtidig som redusert hørsel kan føre til en dårligere tilknytning til utdanning og arbeidsliv. Det fremgår av primærhelsemeldingen at personer med hørselstap er en stor pasientgruppe med rehabiliteringsbehov. Komiteen viser videre til at i Stortingets behandling av Meld. St. 19 (2014–2015) Folkehelsemeldingen, skrev en samlet komité at det er svært uheldig at pasienter risikerer å vente i over ett år for å få hjelp til sine hørselsproblemer, og at det er viktig å finne gode tiltak for å redusere ventelistene innen hørselsomsorgen. I dag er det slik at hørselshemmede som har behov for justering av høreapparat, settes på venteliste i spesialisthelsetjenesten før de henvises videre til oppfølging hos audiograf. Komiteen mener at det er uheldig at mange pasienter som ikke har behov for ytterligere utredning, sendes innom spesialisthelsetjenesten i stedet for å sendes direkte til oppfølging hos audiograf. Dette medfører økte ventetider og er en unødvendig flaskehals i helsetjenesten. En mulig løsning kan være at førstegangsutredning for hørsel går fra fastlege til øre-nese-hals-lege, som ved behov henviser til audiograf for tilpasning og oppfølging av høreapparat. Tidligere utredede pasienter henvises direkte fra fastlege til audiograf, og ved behov for nye høreapparater vil fastlegen kunne henvise til spesialist for ny utredning. Komiteen mener regjeringen bør vurdere regelverket, slik at pasienter kan få refundert sine utgifter for tilpasning og justering av høreapparat hos audiograf.

Komiteen flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, vil understreke at muskel- og skjelettsykdommer er en av de lidelsene som plager mange, fører til flest år med helsetap og er den vanligste årsaken til sykefravær og uførhet. Flertallet mener det er for lite oppmerksomhet rundt denne diagnosegruppen og mener at tidlig avklaring vil gi betydelig reduserte pasientlidelser og gi betydelige samfunnsøkonomiske besparelser. Under høringen etterlyste blant annet Norsk Manuellterapeutforening tiltak som vil bedre henvisningskvaliteten.

Flertallet er positive til å vurdere nye roller og oppgaver for helsepersonell, så lenge det er faglig forsvarlig, gir god pasientsikkerhet og ikke medfører økte sosiale forskjeller.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti viser til at regjeringens forslag om å gi innbyggere direkte tilgang til fysioterapi kan føre til at de som trenger det mest, får dårligere tilgang dersom ikke øvrige tiltak gjennomføres. Disse medlemmer viser til at det i dag er lang ventetid hos fysioterapeuter, til tross for at leger og andre med henvisningskompetanse prioriterer hvilke pasienter som har størst behov for tjenester.

Komiteen viser til Akuttutvalgets delrapport som dokumenterer at samarbeidsavtalene mellom helseforetak og kommunene i liten grad fungerer som et planleggingsverktøy. Komiteen fremhever at det er viktig at kommunens medisinske ledelse tar del i arbeidet med samarbeidsrutiner mellom kommune og helseforetak.

Komiteen vil påpeke at ergoterapeuter er en viktig og nødvendig profesjon i fremtidens helse- og omsorgstjenester. I stortingsmeldingen vektlegges viktigheten av at brukerne skal ha et godt liv og kunne bo hjemme lengst mulig. For å kunne realisere dette er det spesielt viktig å skreddersy tjenester som bidrar til at brukerne gjennom mestring av dagliglivets gjøremål blir i stand til å klare seg selv – til tross for sykdom og funksjonsnedsettelser. Forskning og prosjektevalueringer har vist at for eksempel hverdagsrehabilitering, gjerne kombinert med velferdsteknologi, folkehelsetiltak og fokus på læring og mestring, gir resultat – både individuelt for brukere, og samfunnsøkonomisk. For eksempel har til nå ca. 100 kommuner i Norge valgt å satse på igangsetting av hverdagsrehabilitering etter modell fra Danmark parallelt med at velferdsteknologiske løsninger tas i bruk, og flere er på trappene. Komiteen understreker at det for mindre kommuner må være anledning til å skape en ordning med felles ergoterapikompetanse. Ergoterapeuter har god kunnskap om aktivitet og deltakelse, samt tilrettelegging. Disse arbeider for at alle skal kunne delta aktivt i samfunnet og vil kunne fylle en viktig rolle i en helhetlig tiltakskjede.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, mener det er viktig å innlemme også ergoterapeutene i den kommunale helse- og omsorgstjenesten – gjeldende fra 2020 – og fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med forslag til lovendring som inkluderer ergoterapikompetanse som en lovpålagt tjeneste i kommunene.»

Komiteen viser til at det i 2013 var om lag 2 600 årsverk for ergoterapeuter i norske kommuner, hvorav de fleste i helsestasjoner og skolehelsetjenesten. Det såkalte Hagen-utvalget foreslo i sin innstilling «Innovasjon i omsorg» (NOU 2011:11) å tredoble antallet ergoterapeuter i kommunene for å styrke arbeidet med aktiv omsorg, rehabilitering og velferdsteknologi. Komiteen vil peke på ergoterapeutene som en svært viktig yrkesgruppe i kommunenes pleie- og omsorgssektor for å møte framtidas utfordringer med flere eldre over 80 år. Universell utforming og ny teknologi vil gi stadig nye muligheter både for mestring og aktivitet. Ergoterapiutdanningen har i dag velferdsteknologi og universell utforming som en viktig del av utdanningen. I tillegg til den helsefaglige kompetansen vil ergoterapeutene også representere viktig kompetanse for tjenestedesign og utbygging, særlig knyttet til innkjøp og tilpasning av velferdsteknologi, samt for opplæring av andre helsearbeidere.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at lov om kommunale helse- og omsorgstjenester ble gjort «profesjonsnøytral». Hensikten var å gi rom for kommunalt selvstyre ut fra lokale vurderinger. Dette medlem mener det er avgjørende at en ny og mindre «profesjonsnøytral» lovgivning baserer seg på et solid kunnskapsgrunnlag, og at det dermed er nødvendig med en grundig utredning basert på en bred kartlegging av kompetansebehovet for fremtidens primærhelsetjeneste.

Dette medlem mener det er avgjørende at behovet for både helse- og sosialfaglig kompetanse vurderes både når det gjelder lovpålagt kjernekompetanse, og i forbindelse med bemanning av de ulike teamene som er foreslått. Det er også avgjørende at en eventuell lovfesting av profesjoner baseres på en tydelig faglig begrunnelse, og at den bygger oppunder målsettingen om tverrfaglighet og et vidt helsebegrep.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at da helse- og omsorgstjenesteloven erstattet kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven, var Kristelig Folkeparti og mange andre bekymret for at det ville svekke kvaliteten i helse- og omsorgstjenesten. Gjeldende lov er profesjonsnøytral, og det stilles ikke krav i loven om at kommunens helse- og omsorgstjeneste skal ansette spesifikke profesjoner, med unntak av krav om fastlegeordning. Dette medlem mener at tilgang til variert kompetanse i de kommunale helse- og omsorgstjenestene kan være avgjørende for et helhetlig helsetilbud av høy kvalitet. Dette medlem støtter lovfesting av profesjoner som skal representere kommunens kjernekompetanse, men understreker viktigheten av at lovfesting av noen profesjoner ikke blir en uttømmende liste, hvor en risikerer at kun noen profesjoner utelates og således svekkes.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti etterlyser en mer utfyllende evaluering av hvorvidt den profesjonsnøytrale lovgivningen har påvirket de kommunale tjenestene i praksis og ber regjeringen redegjøre ytterligere for dette.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti ser behov for en helhetlig vurdering og utredning av hvilke profesjoner som bør lovfestes, hvor sammensetningen av kjernekompetansen i kommunen drøftes inngående. Nettopp for å motvirke fragmenterte tjenester er det avgjørende å sikre ulik kompetanse, også utover helsefaglig kompetanse, for å ta sikte på en helhetlig og riktig oppfølging av den enkelte. Det er etter dette medlems syn mye av intensjonen bak en helhetlig gjennomgang av primærhelsetjenesten. Dette medlem viser til at det av den tidligere kommunehelsetjenesteloven fremgikk krav om sykepleiertjeneste, jordmor- og helsesøstertjeneste, herunder hjemmesykepleie- og fysioterapitjeneste. Dette medlem mener det bør tas sikte på å gjeninnføre lovfesting av disse profesjonene som en del av kommunens kjernekompetanse. Ifølge tall fra SSB manglet noe over 100 kommuner en ergoterapeut i sin stab (2013). Tilbudet om habilitering/rehabilitering varierer i kommunene, og mange steder er ikke tilbudet tilstrekkelig bygd ut. Ergoterapeutene har en viktig rolle i dette arbeidet i kommunene, i samarbeid med en rekke andre profesjoner. Dette medlem understreker viktigheten av aktiviserende og helsefremmende tiltak rettet mot eldre og pleietrengende i kommunene. Om få år vil vi få en kraftig økning i den aldrende befolkningen. Tidlig tilrettelegging av boligsituasjon og tilpasning av aktiviteter er avgjørende, så flere kan bo hjemme som ønsket og leve selvstendige og fullverdige liv, til tross for enkelte begrensninger. Dette medlem mener i likhet med Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon og Norsk Handikapforbund at ergoterapi bør være en del av kjernekompetansen som kommunene er lovpålagt å ha.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, deler FFOs bekymring om at de sosialfaglige profesjonene i liten grad nevnes. Flertallet ber regjeringen i ytterligere grad gjøre rede for sosionomers og andre sosialfaglige profesjoners rolle i fremtidens primærhelsetjeneste.

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, støtter en lovfesting av psykolog som en del av kjernekompetansen i kommunen.

Komiteen mener det vil være avgjørende å styrke kompetansen om psykisk helse i førstelinjen i helsetjenesten. Norske og internasjonale studier viser at opp mot halvparten av befolkningen i løpet av livet vil rammes av en psykisk lidelse. Ifølge Folkehelseinstituttet er det vanskelig å si noe om utviklingen av psykiske lidelser, siden vi mangler presise og oppdaterte data om forekomsten i den norske befolkningen. I takt med den demografiske utviklingen og en stadig eldre befolkning må man imidlertid forvente økt behov for helsetjenester for psykiske lidelser fremover. Komiteen påpeker viktigheten av at psykologer i kommunene er delaktige og bidrar til utvikling av det forebyggende arbeidet i kommunen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det bør tilrettelegges for at flere psykologer ansettes direkte i skolehelsetjenesten og studenthelsetjenesten, eller ved at det etableres et tettere samarbeid mellom kommunepsykolog og lavterskeltilbudet.

Disse medlemmer understreker at kommunene må gis tilstrekkelig handlingsrom til å oppfylle kravene til kompetanse.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, understreker viktigheten av at forskningen i primærhelsetjenesten styrkes og tilrettelegges for i større grad enn i dag. Særlig viktig er den pasientnære forskningen som har betydning for utforming av tjenestetilbudet. I dag har ansatte på sykehjem begrenset mulighet til å bidra i forskningsprosjekter innenfor sin arbeidstid, mens det er gode finansieringsordninger for tiden som blir benyttet til innhenting av data i spesialisthelsetjenesten. Flertallet mener det må ses på innretninger som sørger for statlig finansiering av slik forskning i primærhelsetjenesten for å sikre innovasjon og utvikling i tjenestetilbudet i kommunene. Flertallet understreker at i et samarbeid med universitet og høyskoler må forskning innen alders- og sykehjemsmedisin utredes og prioriteres. Flertallet mener det bør etableres egne enheter for forskning innen den kommunale helse- og omsorgstjenesten, i tråd med KS sin anbefaling.

Komiteens medlem fra Venstre vil peke på behovet for å komme i gang med utdanningsløp i fagskolene som inkluderer velferdsteknologi. Særlig aktuelt er dette for yrkesgrupper som helsefagarbeidere, tannpleiere, fotterapeuter, helsesekretærer og aktivitører som har en helsefaglig grunnutdanning. Flere av disse yrkesgruppene har allerede erfaring med hjemmebesøk og vil med videreutdanning både kunne gi et enda bedre tjenestetilbud og supplere de kommunale tjenestene med mer systematisk informasjon og oppfølging.

6. Ledelse

6.1 Sammendrag

Meldingen påpeker at den kommunale helse- og omsorgstjenesten er blitt en stor og kompleks virksomhet som legger beslag på en stor del av samfunnets ressurser. Det er et stort behov for innovasjon og utvikling i årene fremover. Det stiller store krav til ledelse og til lederne. Tjenesten trenger et lederløft. Det er behov for å styrke ledelsen på alle nivåer. Det er behov for flere ledere, men fremfor alt for ledere med god lederkompetanse og tilgang på solid helse- og sosialfaglig kompetanse. Regjeringen vil bidra til dette på flere måter, bl.a. ved å tydeliggjøre kommunens plikt til internkontroll og ved å øke tilgangen til relevante lederutdanninger. Den vil bl.a. etablere et samarbeid med spesialisthelsetjenesten om et topplederutdanningstilbud. Regjeringen vil også utarbeide en veileder for kommunens styring av private aktører med driftsavtale. Viktig er også at regjeringen, gjennom meldingen, peker ut en endret innretning av tjenestene med flere og tydeligere lederroller. Det gir muligheter både for kommunene og for helse- og sosialpersonell med visjoner og vilje til å være med og utvikle fremtidens tjenester.

Regjeringen vil

• bygge ut lederutdanningene for den kommunale helse- og omsorgstjenesten som en del av det nye Kompetanseløft 2020

• arbeide videre med å styrke ledelsesfunksjonen i kommunene og styring og kontroll i helse- og omsorgstjenestene

• regjeringen vil legge til rette for regelmessig faglig dialog både mellom kolleger i primærhelsetjenesten og primær- og spesialisthelsetjenesten

• videreføre arbeidet med ledelse i kvalitetsavtalen med KS

• legge til rette for at plasser på Nasjonalt topplederprogram i regi av Nasjonal ledelsesutvikling stilles til disposisjon for ledere i den kommunale helse- og omsorgstjenesten

• utarbeide veileder for kommunens oppfølging av private aktører med driftsavtale

6.2 Komiteens merknader

Komiteen vil påpeke at god ledelse er avgjørende for å skape pasientens helsetjeneste. Dersom pasienten og brukeren skal oppleve helhetlige og koordinerte helse- og omsorgstjenester, stiller dette høye krav til ledelse og styring i en stadig mer kompleks sektor. Helsetilsynet har flere ganger pekt på utfordringer knyttet til styring og ledelse.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, viser til at ledelse er et innsatsområde både i Kompetanseløftet 2015 og i regjeringens satsing på rus og psykisk helse. Som del av Kompetanseløftet 2015 kan én eller flere samarbeidende kommuner bestille skreddersydd lederutdanning for helse- og omsorgssektoren gjennom Høgskolen i Hedmark i samarbeid med Ressurssenter for omstilling i kommunene og Fagakademiet. Videre er Helsedirektoratet gitt i oppdrag å sørge for en lederutdanning i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Flertallet viser til at regjeringen har varslet at de vil revidere dagens internkontrollforskrift ved å tydeliggjøre krav til kommunens styring og kontroll av helse- og omsorgstjenestene.

Flertallet viser til Meld. St. 19 (2014–2015) Folkehelsemeldingen – Mestring og muligheter, hvor kommunal sektors arbeid med å utarbeide gode helseanalyser bør styrkes.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet understreker at gode helsetjenester ikke alltid handler om penger eller organisering, men om ledelse og kultur. God ledelse er avgjørende, og ansatte må gis tillit i vurderingen av hvilke behov og tiltak som passer for den enkelte pasient, barn og familie, samtidig som arbeidet må gi etterprøvbare resultater innenfor satte økonomiske rammer.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til at det de siste 20 årene har utviklet seg en styrings- og ledelseskultur i store deler av offentlig virksomhet som bygger på målstyring, rapportering og belønningssystemer. Det igjen fører til en kultur der det blir et hovedmål å rapportere riktig. Dette befestes også i en rekke undersøkelser om helsearbeideres tidsbruk og sist i Virkes høringsutsagn om at sykepleierne bruker 20 pst. av tiden sin på rapportering. Samtidig avdekker Helsetilsynet mangler knyttet til styring og ledelse. Disse medlemmer mener utviklingen har vist at det ikke er noe entydig samsvar mellom økt rapportering og kvaliteten i tjenestene. Disse medlemmer mener kjernen i ledelseskulturen må være å sikre møtet mellom brukerne av tjenestene og helsearbeideren. Fagfolk må gis større personlig ansvar for å gjennomføre arbeidet på sin plass i tråd med overordnet ledelses intensjon (operasjonsbasert ledelse).

Den daglige driften av helse- og omsorgstjenestene må være tillitsbasert gjennom sterke faglige fellesskap mellom alle ansatte og en leder som er til stede i arbeidsfelleskapet.

Disse medlemmer viser til at fremtidens helsetjeneste bygger på faglighet, på frihet til å drive tjenester basert på sunn fornuft og på godt samarbeid mellom ansatte og de som trenger tjenestene. Disse medlemmer viser til at to av Norges største byer, Tromsø og Oslo, nå skal gjennomføre en tillitsreform som skal ta et oppgjør med byråkrati, rigide målesystemer og ufrihet for ansatte og brukere av tjenestene. Disse medlemmer gleder seg over denne utviklingen og mener disse initiativene bør spres over hele landet.

7. Kvalitet, pasient- og brukersikkerhet

7.1 Sammendrag

Kommunen er gjennom helse- og omsorgstjenesteloven pålagt å drive systematisk kvalitetsforbedring og arbeide systematisk med pasient- og brukersikkerhet. Det innebærer planlegging, iverksetting, evaluering og systematisk forbedringsarbeid. Kvalitetsforbedring skal være en sentral oppgave for kommuneledelsen og ledelsen ved den enkelte virksomhet. Data fra tjenesten er nødvendig for systematisk kvalitetsarbeid. Et sentralt tiltak er derfor å etablere et register for kommunale helse- og omsorgstjenester.

Både ledelsen og den enkelte helsearbeider har plikt til å involvere pasienter og brukere i utforming av tjenestene på systemnivå og valg av behandling på individnivå. Pasientene skal oppleve at tjenestene de mottar har god kvalitet. Kvaliteten blir ikke bedre enn det som leveres fra det svakeste leddet i behandlingsforløpet.

I Meld. St. 11 (2014–2015) Kvalitet og pasientsikkerhet 2013 framgår det at regjeringen vil arbeide for å begrense ubegrunnet variasjon, styrke ledelsen i sektoren og i større grad styre ut fra kvalitetshensyn. Viktige tiltak er å legge til rette for at alle kommuner kan delta i pasientsikkerhetsprogrammet og å etablere flere kvalitetsindikatorer og systemer som skal bidra til bedre kvalitet. Det skal sikres tilstrekkelig kompetanse hos personellet, lederkompetansen skal styrkes, og krav til ledelse skal tydeliggjøres.

Regjeringen vil

• oppfordre alle kommuner til å delta i pasientsikkerhetsprogrammet

• etablere flere kvalitetsindikatorer fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten

• bidra til å styrke den etiske kompetansen blant ansatte i de kommunale helse- og omsorgstjenestene

• vurdere å utvide den nasjonale meldeordningen for uønskede hendelser til kommunale helse- og omsorgstjenester

• videreutvikle beslutningsstøtte som fagprosedyrer, retningslinjer og veiledere

• utrede tiltak for å sikre lokalpolitisk behandling av kvalitetskrav

• videreføre nasjonale læringsnettverk for helhetlige, koordinerte og trygge pasientforløp

• vurdere hvordan NOU 2014:8 – Tolking i offentlig sektor, skal følges opp

7.2 Komiteens merknader

Komiteen vil påpeke at mange kommuner jobber systematisk og godt med kvalitetsforbedring og utvikler gode lokale løsninger som andre kommuner kan lære av. Likevel er det fortsatt behov for en koordinert, nasjonal innsats for å støtte kommunenes kvalitets- og pasientsikkerhetsarbeid. Det vil være viktig med tilgang på nødvendige pasientopplysninger, registerdata og klinisk informasjon for å sikre godt utviklingsarbeid i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. En utfordring som er spesielt relevant for den kommunale helse- og omsorgstjenesten, er at verken helsepersonell eller pasienter har oppdatert oversikt over eller mangler tilgang til liste over pasientens faktiske legemiddelbruk. Dette er nærmere omtalt i Meld. St. 28 (2014–2015) Legemiddelmeldingen.

Det er nødvendig å opprettholde og styrke pasientsikkerhetsarbeidet. Det må jobbes kontinuerlig med å unngå uheldige hendelser, unødige komplikasjoner og belastninger i behandlingen og oppfølgingen av pasientene.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet er opptatt av at de statlige tilsynsorganene i større grad vektlegger læringsprosesser i kommunene, og at god egenkontroll og administrativ internkontroll i kommunene reduserer behovet for statlig tilsyn og kontroll.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil også vise til flere gode eksempler på samarbeid mellom skolehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten ved BUP. Disse medlemmer vil nevne Nord-Trøndelag, der ordningen med forsterket skolehelsetjeneste er etablert. Gjennom denne ordningen har alle elever i de videregående skolene muligheten for å ha inntil fem samtaler med behandlere fra BUP på egen skole. Ordningen er mye benyttet av elever, og i tillegg deltar BUP i møter med skolenes elevtjenester, med tanke på veiledning i elevsaker. Disse medlemmer mener øremerking vil tilrettelegge for økt samarbeid og bidra til å både styrke kvaliteten og øke kapasiteten i skolehelsetjenesten.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til pasient- og brukerombudenes årsmelding for 2014, der ombudene anbefaler at helsetjenester i kommunene må innlemmes i meldeordningene til Nasjonalt kunnskapssenter og Statens helsetilsyn, og at det i større grad bør føres stedlig tilsyn med sykehjem, og at pasienter og pårørende må involveres i tilsynet. Disse medlemmer deler anbefalingen fra pasient- og brukerombudene og vil understreke at stedlig tilsyn med sykehjem der pasienter og pårørende involveres, er svært viktige tiltak som kan sikre forsvarlighet i tjenestene.

Komiteens medlem fra Senterpartiet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen innlemme helsetjenester i kommunene i meldeordningene til Nasjonalt kunnskapssenter og Statens helsetilsyn.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil understreke viktigheten av det pågående arbeidet med kvalitetsindikatorer. Disse medlemmer viser til at Helsedirektoratet helt siden 2009 har arbeidet med et revidert nasjonalt kvalitetsindikatorsystem for pleie og omsorg, og etterlyser at dette arbeidet får økt prioritet. Kvalitetsindikatorene må sees i sammenheng med faglige retningslinjer og kunne gi relevant informasjon om hvorvidt faglige anbefalinger gir ønsket endring av praksis. De må være brukervennlige, lette å rapportere og gi nyttig informasjon til pasient/bruker, helse- og sosialpersonell, pårørende, ledelse og offentligheten. Det forventes at man fjerner all unødvendig rapportering. Verktøyet bør piloteres og testes i større grad og bør ha som mål å bli et viktig styringsverktøy for kommunenes politiske og administrative ledelse.

Komiteen mener at farmasøytens legemiddelkompetanse bør brukes målrettet for å sikre riktig legemiddelbruk og for å unngå feil- og overmedisinering. Det gjelder spesielt i sykehjem og hjemmesykepleien. Tall fra pasientsikkerhetskampanjen viser at det hos 50–90 pst. av pasienter i hjemmesykepleien er uoverensstemmelse mellom medisinkort i hjemmet og hos fastlegen. Apotekene er blant de mest tilgjengelige helsetilbudene vi har, og potensialet er stort for god rådgivning og veiledning til den delen av befolkningen som bruker legemidler fast.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet merker seg at apotekene har kompetanse til å avlaste øvrige deler av helsetjenesten ved å kunne tilby vaksinasjon, røykesluttveiledning, farmasøytutlevering av enkelte legemidler og screening ved mistanke om føflekkreft.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener det ikke er mulig å snakke om kvalitetsarbeid uten å se på om det er nok folk på jobb i helse- og omsorgstjenestene. Dette medlem viser til de store forskjellene vi ser over hele landet i eldreomsorgen, og i andre helse- og omsorgstjenester. Dette medlem mener det er på høy tid å sikre kvalitet og likeverdige tjenester landet over. Dette medlem viser til Dokument 8:129 S (2014–2015) om innføring av en bemanningsnorm i eldreomsorgen.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at det er for dårlig sentral oversikt over bemanningssituasjonen i norske sykehjem, og mener det er nødvendig at det iverksettes et større arbeid knyttet til dette for å gi pårørende, pasienter, helsemyndigheter og Stortinget bedre forutsetninger for å vurdere situasjonen.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen iverksette en fullgod kartlegging av bemanningssituasjonen i norske sykehjem, der pleiefaktor og antall ansatte på jobb fra forskjellige yrkesgrupper kartlegges, for å sikre et vesentlig bedre beslutningsgrunnlag for likeverdige helsetjenester.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til tidligere merknad om bemanning, og til regjeringsplattformen, som sier at regjeringen vil etablere en norm/veileder for bemanning og kvalitet i pleie- og omsorgssektoren.

8. Digitale verktøy i helse- og omsorgstjenesten

8.1 Sammendrag

Teknologi vil bli en av bærebjelkene i fremtidens helse- og omsorgstjeneste. Informasjonsteknologi (IKT) kan bidra til bedre kvalitet og pasientsikkerhet i kommunal helse- og omsorgstjeneste. Nye digitale tjenester på nett vil i større grad bidra til at innbyggerne og pasientene kan ta aktive valg rundt egen helse og gi dem bedre mulighet til å påvirke eget helsetilbud. Tilgang til egne helseopplysninger og selvbetjening kan gi pasienten en enklere hverdag og reell medvirkning i egen behandling. Det må arbeides videre for at den kommunale helse- og omsorgstjenesten har de nødvendige IKT-verktøyene som understøtter deres arbeidsoppgaver på en god måte. Regjeringen vil modernisere IKT-plattformen slik at nødvendige helseopplysninger kan følge pasienten gjennom hele pasientforløpet. Kommunene og spesialisthelsetjenesten arbeider nå sammen med Helsedirektoratet om en rekke utviklingstiltak som på ulike måter legger til rette for bedre elektronisk samhandling.

Mange av tiltakene i meldingen vil ha betydning på tvers av deltjenester og brukergrupper. Det gjelder bl.a. tiltak knyttet til kompetanse, ledelse, organisering, arbeidsdeling og arbeidsformer. I tillegg fremmer regjeringen tiltak rettet spesifikt mot enkelte deltjenester.

Regjeringen vil

• arbeide for at helsepersonell skal ha enkel og sikker tilgang til pasient- og brukeropplysninger gjennom hele behandlingsforløpet, uavhengig av hvor i landet pasienten og brukeren blir syk eller får behandling

• fortsette satsingen på nasjonale IKT-tiltak for bedre digital samhandling som kan understøtte den kommunale helse- og omsorgstjenesten på en god måte

• utnytte mulighetene som ligger i nye teknologiske hjelpemidler som mobil helseteknologi, velferdsteknologi og dialogtjenester

• arbeide for utvikling av felles standarder og rammeverk som vil kunne bidra til bedre løsninger for kommuner og innbyggere

• vurdere statlig virkemiddelbruk for styrket gjennomføringsevne på IKT-feltet

• videreføre samarbeidet om EPJ-utvikling på legekontor (EPJ-løftet)

• etablere et nasjonalt prosjekt for behandling og pleie hvor kronisk syke blir fulgt opp av helsepersonell på avstand ved hjelp av velferdsteknologiske løsninger, jf. Innst. 11 S (2014–2015)

8.2 Komiteens merknader

Komiteen påpeker at det i dag finnes få og begrensede digitale innbyggertjenester, og da spesielt i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, viser til Helsedirektoratets undersøkelse om status, utfordringer og behov for IKT-løsninger i pleie- og omsorgstjenesten, som konkluderer med at dagens IKT-systemer ikke har kapasitet til å understøtte den kliniske oppfølging av pasienter. Flertallet mener at de foreslåtte tiltakene ikke svarer på hvordan informasjonssikkerheten skal sikres. En av de største IKT-utfordringene er manglende EPJ-systemer i pleie- og omsorgssektoren. Dette rammer særlig syke og eldre. Forbedring er helt nødvendig for å sikre riktig legemiddelbruk og redusere risiko for alvorlige hendelser. Flertallet mener det er uholdbart å overlate dette ansvaret til fastlegene alene, og at det offentlige må ta et langt større ansvar for utvikling av enhetlig EPJ i pleie- og omsorgssektoren. Kostnadene for kommunal IKT er beregnet til 10 mill. kroner. Uten tilstrekkelig statlig finansiering vil man ikke kunne ivareta målene for pasientbehandling, pasientsikkerhet og informasjon i kommunehelsetjenesten.

Flertallet er kjent med at mangel på elektroniske kommunikasjonsløsninger hindrer et effektivt samarbeid mellom fastleger og for eksempel helsesøstre. Det kan bety at viktige journalopplysninger ikke følger pasienten og kan forsinke utredning og behandling av barn. Det medfører også at personopplysninger kan komme på avveier. Det er også viktig med god informasjonsutveksling mellom spesialisthelsetjeneste og fastlege, slik at samhandling mellom nivåene blir bedre.

Komiteen mener meldingen burde beskrive tiltak for sikker informasjonsutveksling mellom jordmor, fastlege og fødeavdeling. Det nasjonale helsekortet for gravide har ikke blitt vesentlig endret siden 1985, det skrives for hånd og det er den fødendes ansvar å ha helsekortet med ved alle relevante møter med helsetjenesten. Komiteen er kjent med at Helsedirektoratet er i ferd med å ferdigstille en ny papirversjon av helsekort for gravide, og høringsrunden ble avsluttet 28. februar 2015. Blant de 43 høringsuttalelsene finner vi innspill fra NSF v/Jordmorforbundet, Legeforeningen, Jordmorforeningen, FHI og Norsk Gynekologisk forening, og samtlige påpeker at den største mangelen ved ny versjon er at kortet ikke foreligger elektronisk. Det er behov for et elektronisk helsekort for gravide som er tilgjengelig for helsepersonell som samarbeider om god svangerskapsomsorg, og som gir en sikker oppbevaring av sensitiv helseinformasjon. Komiteen mener utvikling av elektroniske helsekort bør prioriteres slik at det blir enklere å samle data om gravide og få mer forskningsbasert kunnskap om de reelle behovene i svangerskapsomsorgen.

Komiteen viser til at i helsekomiteens Innst. 295 L (2013–2014) understreker flertallet behovet for at det utvikles elektronisk helsekort for gravide med tanke på å gi best mulig hjelp og oppfølging under svangerskapet. Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at elektronisk helsekort for gravide prioriteres i det videre arbeidet med nasjonal handlingsplan for e-helse.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, mener videre at regjeringen i større grad må adressere utfordringene med å implementere velferdsteknologiske løsninger til bruk både på institusjoner og i hjemmene til personer som har behov for det. Flertallet vil peke på at vi blir stadig flere eldre, og at de aller fleste ønsker å bo i eget hjem så lenge som mulig. Det er et betydelig behov og stort potensial for å ta nye innovative grep og finne nye løsninger for å møte framtidas omsorgsutfordringer. Ikke minst er det utfordringer knyttet til å skulle øke kunnskapen om, og fortroligheten med, det mulighetsrommet som finnes for velferdsteknologi. Her må det etter flertallets mening arbeides både mot politiske miljøer, fagpersonell og blant brukerne selv.

Flertallet vil understreke at velferds- og omsorgsteknologi dreier seg om å ta i bruk hjelpemidler og teknologiske løsninger som allerede i dag er tilgjengelig, og som øker tryggheten og sikkerheten for eldre og andre grupper med et hjelpebehov. Ikke minst kan det gjøre mennesker selvhjulpne og selvstendige langt opp i svært høy alder, som et supplement til – men ikke som erstatning for – tilstrekkelig og kompetent helsepersonell. Flertallet mener dette handler om den enkeltes frihet til å velge løsninger som passer for seg, og som vil kunne gi en verdig og trygg alderdom. Flertallet mener det både må komme et tydelig finansieringsløft og en konkret plan for å minske avstanden mellom tilgjengelige velferdsteknologiske løsninger og de brukerne som har nytte av slike hjelpemidler.

Flertallet merker seg at Helsedirektoratet har inngått en avtale med KS om å videreutvikle verktøyet Veikart for velferdsteknologi og ser fram til å følge dette arbeidet med tanke på hvordan de ulike prosjektene følges opp i praksis mot kommunene.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, etterlyser mer offensive grep for å understøtte samspillet mellom offentlig innkjøp, brukere og leverandører.

9. Kommunalt helse- og omsorgstjenesteregister

9.1 Sammendrag

For å kunne forvalte og utvikle en kommunal helse- og omsorgstjeneste av god kvalitet må nasjonale helsemyndigheter ha kunnskap om en rekke forhold. Det må finnes kunnskap om hvilke ressurser som finnes i tjenesten, om hvilke tjenester som ytes og i hvilket omfang og om hvem som mottar hvilke tjenester. De ansvarlige må vite i hvilken grad tjenestene faktisk fungerer etter hensikten og overordnet sett oppnår de resultatene som ønskes, og om pasienter og brukere opplever tjenestene som gode. Videre trengs informasjon om forekomst og årsaker til sykdom, funksjonssvikt og sosiale problemer, slik at vi kan forebygge og bygge ut tjenester med riktig kapasitet. Det må foreligge kunnskap om hva som er effektiv forebygging, behandling, rehabilitering og gode måter å organisere og finansiere behandlingen og tjenestene på. Det trengs altså kunnskap for å planlegge, dimensjonere, evaluere og korrigere tjenestene.

Hovedformålet med et kommunalt helse- og omsorgsregister (Kohr) er å gi grunnlag for planlegging, styring, finansiering og evaluering av kommunale helse- og omsorgstjenester for sentrale og kommunale myndigheter. Opplysningene i registeret skal også være en viktig datakilde for statistikk, helseanalyser, kvalitetsforbedringsarbeid, beredskap, forebyggende arbeid og forskning.

Helse- og omsorgsdepartementet har gitt Helsedirektoratet i oppdrag å utrede innholdet i et kommunalt helse- og omsorgstjenesteregister i tildelingsbrevet for 2014. Helsedirektoratet har etablert et tett samarbeid med Folkehelseinstituttet for å løse dette oppdraget. Over statsbudsjettet er det for 2015 bevilget 30 mill. kroner til utvikling av registeret, som også vil omfatte tannhelsetjenester, både offentlige og private.

9.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til at Stortinget nylig har vedtatt ny lov om pasientjournal og ny lov om helseregistre. Etablering av et helseregister innebærer at våre helseopplysninger blir brukt for å forbedre og utvikle tjenester til beste for oss som brukere og pasienter, samt samfunnet. Komiteen legger samtidig personvernet til innbyggerne til grunn og viser til Innst. 295 L (2013–2014), jf. Prop. 72 L (2013–2014) Pasientjournalloven og helseregisterloven. Komiteen mener det er viktig at både regelverk og teknologi sikrer at personlige helseopplysninger ikke blir gjenstand for uautorisert bruk. For å bedre styring og for å kunne måle resultat og kvalitet i de kommunale helse- og omsorgstjenestene er det nødvendig med et kvalitetsregister.

Komiteen viser til høringsinnspill fra Virke, som i en uformell undersøkelse fikk frem at pleiere på sykehjem bruker omtrent 20 pst. av arbeidsdagen på rapportering. Komiteen mener at målet med et nasjonalt kvalitetssystem bør være at tilstrekkelig informasjon innhentes på en så effektiv måte som mulig, og at dataene gjøres også tilgjengelig for lokalt lærings- og utviklingsarbeid.

10. Tjenester til barn og unge

10.1 Sammendrag

Å legge til rette for gode oppvekstvilkår for barn og unge er blant de viktigste oppgavene i samfunnet. Meldingen viser til at gode oppvekstvilkår er et mål i seg selv samtidig som det legger grunnlaget for en god helse gjennom livet. Å investere i barn og unges helse er avgjørende i et samfunnsøkonomisk perspektiv; en bærekraftig samfunnsutvikling fordrer en oppvoksende generasjon med god helse. Å forebygge, avdekke og avverge tidlig og å følge opp de barna, ungdommene og familiene som sliter, er derfor avgjørende for dem det gjelder og for samfunnets bærekraft. Regjeringen har derfor bl.a. igangsatt et tverrdepartementalt arbeid rettet mot utsatte barn og unge (0–24-samarbeidet), med overordnet mål om å redusere utenforskap og frafall i videregående opplæring.

Regjeringen vil bedre det forebyggende og helsefremmende helsetilbudet til barn og unge i kommunene. Helsestasjons- og skolehelsetjenesten skal styrkes og videreutvikles ved å øke antallet årsverk, skape mer flerfaglighet og å tydeliggjøre tjenestens kjerneoppgaver. I 2014 ble helsestasjons- og skolehelsetjenesten styrket gjennom en økning av de frie inntektene med 180 mill. kroner. Tjenesten er styrket med ytterligere 270 mill. kroner i 2015 gjennom vekst i kommunenes frie inntekter, til sammen 455 mill. 2015-kroner. Styrkingen i 2015 innebærer om lag 400–450 årsverk, dersom alle midlene ble brukt til økt årsverksinnsats i tjenestene.

Den pedagogisk-psykologiske tjenesten (PP-tjenesten) er en kommunal eller fylkeskommunal rådgivende tjeneste. Tjenesten skal gi skoler råd og veiledning for å tilrettelegge for barn og unge voksne som trenger det, og bistå skoler for å legge opplæringen bedre til rette for elever med særskilte behov. For å nå den politiske målsettingen om økt satsing på systemrettet arbeid i PP-tjenesten er det iverksatt en satsing på etter- og videreutdanning av ansatte i tjenesten for perioden 2013–2018. Formålet er å styrke ansattes kompetanse, og bidra til mer innsats innen systemrettet arbeid. Målgruppen for satsingen er ansatte og ledere i PP-tjenesten. I 2015 er det satt av 38 mill. kroner til satsingen.

Risikoutsatte barn og unge har ofte behov for flerfaglige tjenester, herunder psykologtjenester. Regjeringen har videreført tilskuddsordningen til psykologer i kommunene med 100 mill. kroner i 2015. Flertallet av psykologer som er rekruttert, arbeider med barn og unge. Det er viktig at disse etablerer et godt samarbeid med kommunens øvrige helsetjeneste, PP-tjenesten og sosialpedagogiske rådgivere på skolene, ikke minst for å redusere frafallet av elever fra videregående skole. Regjeringen vil lovfeste en plikt for kommunene til å ha psykologkompetanse.

Regjeringen vil

• revidere forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten

• utarbeide en ungdomshelsestrategi

• utarbeide en samlet strategi for seksuell helse

• videreutvikle samarbeidet om utsatte barn og unge mellom 0 og 24 år

• legge fram en strategi mot barnefattigdom og konsekvenser av fattigdom for barn og ungdom våren 2015

• gjennomføre et arbeid overfor barn og unge, som skal løfte regjeringens satsinger på barn og unge generelt og satsinger rettet spesielt mot utsatte barn og unge

10.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til at psykiske plager er en av de store samfunns- og folkehelseutfordringene blant dagens barn og unge i Norge. Plager som angst, depresjoner og atferdsproblemer er de hyppigst forekommende lidelsene i barne- og ungdomsårene. Dette er plager som går utover barn og unges trivsel, læring, daglige gjøremål og samvær med andre.

Komiteen viser til at barn som pårørende kan møte utfordringer de ikke er i stand til, eller ikke bør håndtere på grunn av sin unge alder. Dette gjelder blant annet barn som har foreldre/foresatte, søsken eller andre nære omsorgspersoner med psykiske lidelser, rusproblemer eller annen alvorlig og langvarig sykdom, eller barn som opplever stort konfliktnivå i forbindelse med foreldrenes samlivsbrudd.

Komiteen viser til at flere unge oppgir at de har behov for å benytte seg av fastlegen sin, men at de opplever tjenesten som lite tilgjengelig. Dette er begrunnet i flere forhold som åpningstider, kostnad, at det er vanskelig å bestille time, eller at tjenesten ikke passer for deres problemstillinger og utfordringer. Komiteen viser i denne sammenhengen til at det for de fleste unge er den helsefremmende og forebyggende tjenestene og den tidlige innsatsen som ytes gjennom helsestasjons- og skolehelsetjenesten som er den viktigste.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti mener at helsestasjons- og skolehelsetjenesten er viktige lavterskeltilbud for barn og unge. Stortinget har i de to siste statsbudsjett økt tilskuddet til skolehelsetjenesten for å styrke tilbudet, men lokalpolitikerne har i for liten grad fulgt opp med å bruke pengene til formålet. I en opptrappingsfase vil disse medlemmer derfor øremerke midlene til skolehelsetjenesten.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at det er etablert stadig flere helsestasjoner som har samlet ulike profesjoner under ett tak. Det vil etter flertallets syn være lite hensiktsmessig å straffe de kommunene som har etablert gode ordninger og rutiner, ved å øremerke midler. Dersom kommunepolitikere deler synet om behov for å styrke helsestasjonstjenesten, har flertallet tillit til at dette vil bli prioritert i kommunebudsjettene, på bakgrunn av midlene de tildeles. Flertallet påpeker at vi er på rett vei. KOSTRA-tall fra juni 2015 viser til flere årsverk i tjenesten.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti peker på at fastlegen er en viktig del av det samlede helsetilbudet for barn og unge. Sammen med helsesøster har de ofte fulgt barn og ungdom fra de var spedbarn og har god kjennskap til familien. Disse medlemmer mener at denne kunnskapen gjør at barn og unge i risikosonen kan fanges opp på et tidlig tidspunkt.

Disse medlemmer mener at primærhelsetjenesten bør ta hensyn til at ungdom er i en sårbar alder i overgang til voksen. I tillegg til kroppslige endringer kan det være utfordrende å flytte hjemmefra og ta et større ansvar for eget liv. En ventetid på uker og måneder for å få legetime eller behandling får ofte større negativ virkning på ungdom. Mange ungdommer vil vegre seg for å kontakte fastlegen, enten på grunn av økonomi eller at legen kjenner den unges familie, og at det er usikkerhet hos de unge om hvorvidt taushetsplikten overholdes. Ungdom trenger informasjon om det totale helsetilbudet.

Disse medlemmer mener derfor at alle ungdommer som fyller 16 år, bør få et informasjonsskriv om fastlegetilbudet; hvem som er fastlegen, kontaktinfo, taushetsplikt, retten til å skifte fastlege og andre relevante helsetilbud i kommunen.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til følgende flertallsmerknad i fra Innst. 380 S (2014–2015) Folkehelsemeldingen:

«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, vil påpeke at ifølge Helsedirektoratet mangler det mellom 560 og 800 mill. kroner for å nå opp til minste bemanning som direktoratet anbefaler, og Barneombudet mener det er behov for minst 1 500 stillinger for å ha en forsvarlig tjeneste. Tilsvarende tall fra Helsedirektoratet er at det er behov for 1 200 nye stillinger. Flertallet støtter derfor opp om en nasjonal opptrapping av skolehelsetjenesten, med mål om raskest mulig å sikre en tilgjengelig og forsvarlig skolehelsetjeneste.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener det neste store helseløftet i Norge må være en tverrfaglig opptrappingsplan for forebygging og tidlig innsats for psykisk helse, spesielt blant barn og unge.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser også til Senterpartiets representantforslag om en 5-årig kommunal opptrappingsplan for psykisk helse, Dokument 8:41 S (2013–2014), jf. Innst. 271 S (2013–2014), der det blant annet slås fast at:

«En kommunal opptrappingsplan for psykisk helse må ha stor oppmerksomhet på barn og unge. (…) Forslagsstillerne mener at en kommunal opptrappingsplan for psykisk helse særlig må omhandle en forpliktende styrking av helsestasjonen og skolehelsetjenesten.»

Komiteen understreker viktigheten av at personer med psykiske plager får hjelp tidlig. Barn og unge er spesielt sårbare, og psykisk sykdom i barne- og ungdomsår øker risikoen for å oppleve psykiske plager og lidelser også i voksen alder. Komiteen påpeker viktigheten av at psykologer i kommunene er delaktige og bidrar til utvikling av det forebyggende arbeidet blant barn og unge i kommunen. Det bør tilrettelegges for at flere psykologer ansettes direkte i skolehelsetjenesten og studenthelsetjenesten eller ved at det etableres et tett samarbeid mellom kommunepsykologene. Komiteen viser til Innst. 315 S (2014–2015), jf. Dokument 8:54 S (2014–2015) om tiltak for å bekjempe vold mot barn, hvor en samlet justiskomité ber regjeringen utrede en bindende minimumsnorm for skolehelsetjenesten. Komiteen forventer at regjeringen følger opp dette arbeidet for å sikre en skole- og studenthelsetjeneste med tilstrekkelig antall ansatte for å sørge for en tilgjengelig tjeneste av høy kvalitet – med tid til den enkelte.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti mener at midler til skolehelsetjenesten må øremerkes i en opptrappingsfase, for å sikre et offensivt løft for dette tilbudet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser at det er dokumentert, gjentatte ganger, at regjeringens såkalte satsing på helsestasjoner og skolehelsetjeneste ikke fører til den styrkingen som er lovet. Disse medlemmer mener denne kunnskapen må føre til at midlene øremerkes.

Komiteens medlem fra Senterpartiet vil øremerke penger til en ny opptrappingsplan for psykisk helse i kommunene som også vil inkludere tjenester for barn og unge, i stedet for en isolert opptrappingsplan for skolehelsetjenesten.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at regjeringen i meldingen skriver at de vil bedre det forebyggende og helsefremmende helsetilbudet til barn og unge i kommunene. Disse medlemmer vil understreke at kosthold og fysisk aktivitet da er viktige tiltak. Disse medlemmer mener det må innføres én times fysisk aktivitet hver dag i skolen, og at ordningen med gratis frukt og grønt igjen bør bli et tilbud i grunnskolen. Disse medlemmer mener også at det bør satses mye sterkere på utvikling av skolemåltidet.

11. Habilitering og rehabilitering

11.1 Sammendrag

Habilitering og rehabilitering har i mange år vært pekt på som et av helse- og omsorgstjenestens svakeste områder. Meldingen fremhever at til tross for dette, og gjentatte tverrpolitiske ønsker og verbale ambisjoner om å løfte disse områdene, har for lite skjedd. Det ønsker regjeringen å gjøre noe med. For å få til en reell styrking av habilitering og rehabilitering i de kommunale helse- og omsorgstjenestene må en rekke tiltak settes i verk.

Det må klargjøres hva som er nødvendige og forsvarlige habiliterings- og rehabiliteringstjenester for de store målgruppene. Ansvarsdelingen mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten må bli tydelig. Det er et politisk ønske å samle flere rehabiliteringsoppgaver som i dag ivaretas i spesialisthelsetjenesten i større og mer kompetente kommuner i forbindelse med kommunereformen. Tilbud i spesialisthelsetjenesten må imidlertid ikke trappes ned før det er bygget opp i kommunene.

Når behov er avdekket, må ledere og personell i tjenestene vite hvordan disse behovene kan dekkes på en god og kunnskapsbasert måte, og tilbudet må finnes. Det handler både om organisering, arbeidsmetoder og helse- og sosialpersonell med rett kompetanse og tverrsektorielt samarbeid. Opplæring av brukere og pårørende er avgjørende for å mestre livet med sykdom eller funksjonsnedsettelse. Det er nødvendig å tydeliggjøre kommunenes plikt til å sørge for denne opplæringen. Endelig må det sikres at kapasiteten er tilstrekkelig.

Rehabilitering er tjenester og støtte til bruker/pasient i form av strukturerte tiltak over en tidsperiode for å gjenvinne tapte funksjoner.

Habilitering relateres til funksjonsnedsettelser som skyldes medfødte og tidlig ervervede tilstander. Habilitering består ofte av flere prosesser gjennom hele livsløpet, og starter for mange tidlig i barndommen.

Habilitering og rehabilitering er flere tjenester satt sammen til en helhet. Derfor er dette et krevende område. De ansatte må ha kompetanse på mange felt, evne til å samarbeide med brukere, pårørende, kolleger i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og i spesialisthelsetjenesten og med andre støttespillere i andre samfunnssektorer. Videre kreves det god organisering av tjenestene og at disse utformes etter brukernes behov, mål og ressurser og ikke den enkeltes diagnose.

Regjeringen vil

• utarbeide en opptrappingsplan for rusfeltet

• etablere en forskrift som regulerer avtalefysioterapeutenes virksomhet, herunder kvalitets- og funksjonskrav

• vurdere å innføre direkte tilgang til fysioterapeut uten henvisning fra lege eller annen henvisende instans når forskrift som regulerer virksomheten er innført

• utrede muligheten for at kommunene kan tildeles fastlønnstilskudd også når fysioterapeuten har driftsavtale med kommunen for å gjøre fysioterapitjenesten mer fleksibel for kommunene

• tydeliggjøre kommunenes ansvar for pasient- og pårørendeopplæring i helse- og omsorgstjenesteloven

• utrede nærmere hvordan en utvidelse av kommunenes ansvar for habilitering og rehabilitering kan gjennomføres som en del av det videre arbeidet med kommunereformen

• videreføre arbeidet med å dokumentere effektene og utvikle og implementere hverdagsrehabilitering i kommunene

• ta sikte på å utarbeide en opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering som vil ha sitt hovedfokus rettet mot kommunene

11.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til at regjeringen har varslet at den vil legge frem en opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering med hovedvekt på kommunene. Komiteen mener denne også må ha oppmerksomhet på ansvarsavklaringen mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten, og ikke minst samhandlingen mellom disse. Det vises i meldingen til tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) fra 2013, som viser at i overkant av 100 kommuner ikke har ergoterapeuter knyttet til sin virksomhet, samtidig som mange kommuner har lang ventetid for å få tjenesten.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at regjeringen jobber med en opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering, i tråd med samarbeidsavtalen, og det tas sikte på å legge frem planen i løpet av 2016.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti har merket seg at regjeringen lenge har bebudet en større satsing på habilitering og rehabilitering. Disse medlemmer vil si seg enig med flere høringsinstanser som peker på at regjeringens formuleringer er for vage og uforpliktende når det meldes at man «tar sikte på» å utarbeide en opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil peke på at Helsedirektoratet utarbeidet en rapport i 2011 på oppdrag fra regjeringen Stoltenberg II, der et partssammensatt utvalg gjennomgikk habiliterings- og rehabiliteringsområdet med sikte på å beskrive hvordan ansvarsfordelingen bør være mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten på dette feltet. Disse medlemmer mener denne rapporten gir et godt grunnlag for konkrete habiliterings- og rehabiliteringstiltak i primærhelsetjenesten. Derfor mener disse medlemmer at regjeringen nå må vise handlekraft og levere politikk i tråd med de forventningene man selv har skapt.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti viser til Norges Handikapforbund, som mener at meldingen legger til grunn en svært snever fremstilling av habilitering og rehabilitering og etterlyser et tydeligere samfunnsperspektiv med vekt på mestring av sykdom og nedsatt funksjonsevne, sosial trygghet, bedre levekår for vanskeligstilte og som sikrer at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig, med en aktiv tilværelse i fellesskap med andre. Hverdagshabilitering må konkretiseres nærmere.

Disse medlemmer mener at helseforetakene må få et tydeligere ansvar for oppretting av rehabiliteringsplasser i spesialisthelsetjenesten for ungdom, og at det bør lages retningslinjer for god overføring fra barnehabilitering til voksenhabilitering, samarbeidet mellom rehabilitering på kommunenivå og i helseforetakene bør styrkes og informasjonen bli bedre. Disse medlemmer mener det er viktig å sikre brukermedvirkning fra ungdom både på system- og individnivå.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke behovet for at en opptrappingsplan retter seg mot kommunene. Etter innføringen av samhandlingsreformen har kommunene tatt imot flere utskrivningsklare pasienter enn før. Hjemmeboende pasienter som trenger avlastning, korttidsplasser eller rehabilitering kan måtte vente for lenge fordi utskrivningsklare pasienter fra sykehusene fyller plassene. Disse medlemmer mener det er viktig at utskrivningspraksisen ikke er for hard, slik at antall reinnleggelser kan gå ned, og at tilbudet i kommunene bygges opp i takt med kommunenes økte ansvar.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til Innst. 212 S (2009–2010), hvor flertallet overførte det økonomiske ansvaret for utskrivningsklare pasienter fullt og helt til kommunene fra og med 2012. Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet advarte den gangen om at kommunene måtte settes i stand til å kunne ivareta nye oppgaver, hvilket ikke skjedde. Flertallet påpekte da særlig behov for kompetanse og kapasitet til å forebygge, diagnostisere og behandle. Det er man etter flertallets syn godt i gang med gjennom Meld. St. 26 (2014–2015) Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet.

Flertallet viser til at hovedintensjonen bak samhandlingsreformen var gjennom bredt forlik å få til bedre samhandling mellom aktørene i helse- og omsorgstjenestene. Det var videre en intensjon at pasienter skulle få tjenester av høyere kvalitet, nær der de bor, og at eldre, skrøpelige pasienter skulle slippe å fraktes til sykehus for helsehjelp som kan utføres i kommunene med oppbygging av kompetanse. Slik ble det ikke, mange kommuner rakk ikke å bygge ut tilstrekkelig kapasitet. Flertallet viser i den forbindelse til NOVA-rapport 6/15 om prosessevaluering av samhandlingsreformen, hvor det fremkommer at samhandlingsreformen har gitt lite økonomisk støtte til langsiktig forebyggingsarbeid i kommunene. Kommuner har altså hatt vansker med å tilfredsstille kravet i samhandlingsreformen om å utforme et planverk som beskriver tiltakene som kan iverksettes innenfor kommunens økonomiske begrensninger. I denne rapporten fremkommer det også at ressursbruken til folkehelsearbeidet ikke har økt vesentlig med Samhandlingsreformen og folkehelseloven, og at alle pengene med samhandlingsreformen har gått til tjenesteyting, behandling og pleie og omsorg i fylkets kommuner, noe som er stikk i strid med reformens intensjoner. Flertallet mener at denne meldingen tar for seg flere av utfordringene som samhandlingsreformen har stått i.

Komiteens medlem fra Senterpartiet vil understreke at NOVA-rapporten om prosessevalueringen av samhandlingsreformen burde ført til en grundigere vurdering av innføring av betalingsplikt for utskrivningsklare pasienter innen rus- og psykiatrifeltet, for å unngå at dette innføres uten at kommunene har fått bygget ut sitt tilbud i forkant.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke at selv om det er viktig og riktig at kommunene gis sterkere mulighet til å gjøre godt habiliterings- og rehabiliteringsarbeid, er det vel så vesentlig at ikke spesialiserte tilbud legges ned uten å nøye ha vurdert konsekvensene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til oppdragsdokumentene til de regionale helseforetakene, hvor det blir påpekt at rehabilitering innen spesialisthelsetjenesten ikke kan bygges ned før et tilbud er på plass i kommunene.

12. Tjenester til personer med psykisk helse- og rusproblemer

12.1 Sammendrag

Meldingen påpeker at psykiske plager og rusproblematikk er blant de største helseutfordringene i Norge. Områdene har på nasjonalt nivå vært høyt politisk prioritert over lang tid. Likevel er det fortsatt et stort behov for forbedringer.

Kommunens ansvar for å tilby nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester omfatter alle pasientgrupper. For å understreke kommunens ansvar overfor personer med psykisk sykdom og rusmiddelproblem, ble disse bruker- og pasientgruppene særskilt nevnt i ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester. Tjenestetilbudet skal være forsvarlige og likeverdig over hele landet. Likevel beskrives det store forskjeller i tjenestetilbud til psykisk syke og personer med rusmiddelproblem fra kommune til kommune.

Utfordringsbildet tilsier at det er behov for kapasitets- og kvalitetsheving på alle nivåer; fra forebygging, tidlig innsats gjennom lavterskeltilbud, oppfølging av personer med lettere og moderate lidelser, hevet prioritering og fortsatt omstilling i spesialisthelsetjenesten og bedre oppfølging etter utskrivelse, bl.a. gjennom styrket samarbeid mellom kommuner og spesialisthelsetjeneste. For å få til dette må brukere og pasienter involveres og være sentrale i utformingen av tjenestene.

Regjeringen vil derfor styrke tjenestetilbudet til personer med rusproblemer og personer med psykiske helseutfordringer og vil tydeliggjøre kommunenes ansvar for å gi forsvarlige tjenester til mennesker med psykisk sykdom og rusproblematikk. Videre vil regjeringen gjennom kommunereformen skape kommuner som har kapasitet og kompetanse til å levere et bredere tjenestespekter, noe som også vil komme mennesker med psykisk sykdom og rusproblemer til gode.

Regjeringen vil

• rekruttere flere psykologer til kommunene gjennom å lovfeste kommunens plikt til å ha psykologkompetanse, innføre en ny finansieringsordning for kommunepsykologer frem til plikten trer i kraft i 2020 og få utarbeidet informasjonsmateriell for kommuner som ansetter psykologer

• innføre kommunal øyeblikkelig hjelp døgntilbud også for psykisk helse- og rusområdet fra 2017

• ta sikte på en innføring av betalingsplikt for utskrivningsklare pasienter innen psykisk helse og rus, tidligst fra 2017

• utarbeide en opptrappingsplan for rusfeltet

• følge opp handlingsplanen for forebygging av selvmord og selvskading

• vurdere en ny og varig finansieringsordning for aktivt oppsøkende behandlingsteam

• styrke kompetansen om rus i den kommunale helse- og omsorgstjenesten

• gjennomføre et forsøk med overføring av driftsansvar for DPS til kommuner

12.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til at regjeringen foreslår å innføre krav om psykologkompetanse i kommunene, som et ledd i å sikre en nødvendig kompetanseheving innen kommunenes psykisk helse- og rustjeneste. Arbeidet med å inkludere psykisk helse som en likeverdig del av folkehelsearbeidet er nærmere omtalt i Meld. St. 19 (2014–2015) Folkehelsemeldingen – Mestring og muligheter.

Komiteen viser til at mennesker med alvorlige psykiske helse- og rusproblemer i dag i for liten grad får sammenhengende og koordinerte tjenester. Det går på bekostning av helse, tilfriskningspotensial og livskvalitet for den enkelte og er samfunnsøkonomisk ulønnsomt. Erfaringer fra effektive tiltak, som f.eks. oppsøkende behandlingsteam og Jobbmestrende Oppfølging, er at også mennesker med alvorlige psykiske lidelser og betydelige rusproblemer kan nyttiggjøre seg behandling og delta i ordinært arbeid og aktivitet. Formålet med oppsøkende behandling etter ACT- modellen (Assertive Community Therapy) er å gi sammenhengende og helhetlige tjenester fra kommune- og spesialisthelsetjeneste til en pasientgruppe som ikke makter å oppsøke hjelpeapparatet, eller som ikke ser behov for det selv.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti går imot å overføre DPS til kommuner. Disse medlemmer mener oppbyggingen av et fungerende og faglig forsvarlig psykiatrisk helsetilbud i spesialisthelsetjenesten er kommet godt i gang, og det er uklokt å eksperimentere med dagens ordning. En overføring til kommunen vil ikke bedre samhandlingen, bidra til mer koordinerte tjenester eller bedre ressursutnyttelsen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser i den forbindelse til Innst. 333 S (2014–2015), jf. Meld. St. 14 (2014–2015) Kommunereformen – nye oppgaver til større kommuner, hvor det påpekes at et DPS normalt vil være første kontaktpunkt med spesialisthelsetjenesten. Innenfor spesialisthelsetjenesten består psykisk helsevern for voksne av desentraliserte spesialisthelsetjenester ved distriktspsykiatriske sentre (DPS), mer spesialiserte sykehusavdelinger og privatpraktiserende avtalespesialister. DPS har et hovedansvar for å gi behandlingstilbud i et gitt geografisk område. For å få tilbud ved DPS forutsettes det vanligvis henvisning fra lege eller psykolog. Pasienter som ikke har rett til helsehjelp i spesialisthelsetjenesten blir normalt tilbakeført til den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Flertallet viser til at det skal gjennomføres pilotprosjekt hvor spesialisthelsetjenesten fortsatt skal ha det faglige og juridiske ansvaret, mens kommunene skal stå for driften.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti forventer at psykologkompetanse også gjøres tilgjengelig for eldre.

Disse medlemmer er bekymret for konsekvensene med å innføre betalingsplikt for utskrivningsklare ruspasienter, uten at man samtidig har utviklet kvalitetssystemer som sikrer god medisinsk oppfølging i kommunene og gode bo- og aktivitetstilbud. Undersøkelsene fra Kunnskapssenteret fra 2014 viser at brukerne i liten grad er tilfreds med de kommunale tilbudene. Fagrådet – Rusfeltets hovedorganisasjon informerte på komiteens høring om at 40 pst. av pasientgruppen trenger reinnleggelse i løpet av det første året etter utskriving. Disse medlemmer mener det er behov for et betydelig løft i kommunene for å følge opp den behandlingen ruspasienter har fått i spesialisthelsetjenesten. Disse medlemmer forutsetter at kommunene får tilført midler som gjør at de kan bygge opp kompetanse til å ivareta pasienter med avhengighetsproblematikk.

Disse medlemmer er positive til styrking av brukermedvirkning, likemannsarbeid og samarbeid med frivillige organisasjoner.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, mener kommunene kjenner sine innbyggeres behov best og dermed er nærmest til å vurdere omfang og bredde i tjenestetilbudet. Som ledd i regjeringens varslede opptrappingsplan på rus er det foreslått 480 mill. kroner i statsbudsjettet for 2016, som er en betydelig satsing på feltet. I tillegg har regjeringen gjeninnført av «den gylne regel», som skal sikre høyere vekst i psykisk helse og rus enn i somatikk i hver helseregion. 400 mill. kroner av veksten i kommunenes frie midler er begrunnet med en økt satsing på rusfeltet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at Psykologforeningen i sin høringsuttalelse påpeker at kommunal drift av DPS er et uegnet virkemiddel for bedre samhandling, effektiv ressursutnyttelse og mer koordinerte tjenester. Det har tatt år å bygge opp psykiske helsetjenester på spesialistnivå med de strukturer og den kompetansen tjenesten besitter i dag. Psykologforeningen er bekymret for at slike strukturendringer gjennomføres når oppbyggingen av DPS-ene ikke er tilstrekkelig bygd ut innen spesialisthelsetjenesten. Fremfor å overføre DPS-er til kommunehelsetjenesten etterspør Psykologforeningen ytterligere satsing på kompetanse i DPS-ene slik de er organisert i dag.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til Senterpartiets representantforslag om å avvikle foretaksmodellen og innføre folkevalgt styring av sykehusene, Dokument 8:96 S (2014–2015), jf. Innst. 377 S (2014–2015). Dette medlem understreker at med denne styringsmodellen ville DPS-ene vært underlagt regional folkevalgt styring og et bedre system for nødvendig samhandling med kommunehelsetjenesten. Dette medlem er imot å innføre kommunal betalingsplikt for disse pasientene så lenge et tilfredsstillende bo- og oppfølgingstilbud ikke finnes i kommunene. 58 pst. av pasientene i tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) og nesten halvparten av brukere av lavterskeltilbud for rusavhengige har en psykisk lidelse. En rapport utarbeidet av Norsk institutt for by- og regionforskning i 2015 viser at 60 pst. av TSB-pasientene har bolig og 40 pst. er bostedsløse ved avsluttet behandling. Halvparten av brukerne av lavterskeltilbud har bolig, og den andre halvparten er bostedsløse. Boligtilbudet til personer med psykiske lidelser må styrkes som del av en opptrappingsplan, og dette medlem viser i den forbindelse til Senterpartiets representantforslag om en 5-årig kommunal opptrappingsplan for psykisk helse, Dokument 8:41 S (2013–2014), jf. Innst. 271 S (2013–2014).

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det kan være en fare for at tjenester og hjelp svekkes dersom spesialiserte tjenester desentraliseres. Disse medlemmer viser til at stadig nedleggelse av spesialiserte tilbud kan føre til mer sporadisk oppfølging av mennesker som trenger mer stabile rammer. Disse medlemmer støtter ikke en overføring av DPS til kommunene. Disse medlemmer vil også peke på at en kommunal betalingsplikt for utskrivningsklare pasienter innen psykisk helse og rus kan føre til for tidlige utskrivninger, med de alvorlige konsekvenser det vil ha. Disse medlemmer er ikke trygge på at dette er til beste for de menneskene som omfattes.

13. Tjenester til personer med kronisk sykdom

13.1 Sammendrag

Helse- og omsorgstjenesten vil i årene fremover møte flere brukere med kroniske lidelser som vil kreve langvarig oppfølging. Det er de fire ikke-smittsomme sykdommene hjerte- og karsykdommer, diabetes, kroniske lungesykdommer og kreft som bidrar mest til for tidlig død. Når det gjelder tap av livskvalitet og årsaker til uførhet utgjør psykisk sykdom og kroniske muskel- og skjelettlidelser de viktigste årsakene.

Økningen i forekomst av ikke-smittsomme, kroniske sykdommer har først og fremst sammenheng med at det blir flere eldre. Likevel er situasjonen den at bedre levekår og levevaner gjennom livet har bidratt til at eldre i dag er sprekere og lever lenger enn tidligere. Endringen kan knyttes til en pensjonisttilværelse med relativt god helse, mye fritid og god økonomi som historisk sett er en ny fase i livet og er økende.

Én eller flere kroniske sykdommer er ikke nødvendigvis til hinder for at en bruker eller pasient kan oppleve høy livskvalitet eller leve et aktivt og godt liv, være i arbeid og klare seg selv hjemme. Det som kjennetegner de fire nevnte ikke-smittsomme sykdommene, spesielt diabetes og KOLS, er at forebygging, god medisinsk behandling og rehabilitering over tid kan påvirke prognosen og redusere konsekvensene av sykdommene.

Regjeringen vil

• at brukerne i større grad skal få ta del i beslutninger om egen behandling

• tilrettelegge for etablering av primærhelseteam for å styrke det forebyggende tilbudet, pasientopplæringen og sikre brukerne mer aktiv oppfølging i tråd med nasjonale faglige retningslinjer

• tydeliggjøre kommunenes ansvar for pasient- og pårørendeopplæring i helse- og omsorgstjenesteloven

• legge til rette for at IKT og teknologiske hjelpemidler i større grad benyttes i kommunale helse- og omsorgstjenester, bl.a. gjennom etablering av et nasjonalt prosjekt for behandling og pleie hvor kronisk syke blir fulgt opp av helsepersonell på avstand ved hjelp av velferdsteknologiske løsninger

13.2 Komiteens merknader

Komiteen legger vekt på at målet for tjenestene i møtet med brukere med risiko for, eller allerede etablert kronisk sykdom, er å avdekke dette tidsnok til at eventuelle muligheter til forebygging eller behandling ikke blir forringet. Målet må være å hjelpe brukeren til et best mulig liv, der denne opplever å mestre livet i tråd med egne mål, unngår forverring, komplikasjoner og innleggelser i sykehus, samt forblir i arbeid og er selvhjulpen lengst mulig. Brukerne bør få tjenestene de trenger, særlig de tjenestene de trenger ofte, så nærme der de bor som mulig. Den største delen av oppfølgingen og koordineringen bør bli ivaretatt av primærhelseteamet (fastlegen) i samarbeid med brukeren selv.

Komiteen viser til at med god oppfølging i kommunene kan behovet for spesialisthelsetjenester reduseres ytterligere. Bruk av ny teknologi som telemedisinske konsultasjoner, eventuelt ambulante spesialisthelsetjenester, kan bidra til å flytte de spesialiserte tjenestene nærmere der pasientene bor og til å styrke kompetansen ved den kommunale tjenesten. Alle som har behov for oppfølging i spesialisthelsetjenesten, skal fremdeles få det.

Komiteen viser til at Helsedirektoratet i tildelingsbrevet for 2015 ble bedt om å etablere et nasjonalt prosjekt for behandling og pleie, hvor kronisk syke blir fulgt opp av helsepersonell på avstand ved hjelp av velferdsteknologiske løsninger.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti registrerer at Nasjonalt KOLSråd etterlyser kvalitet i behandling og rehabiliteringstilbud i kommunehelsetjenesten. KOLS forårsaker flere innleggelser på sykehus i Norge enn snittet i Europa. Bedre tilbud i kommunene kan motvirke dette. Fastlegene har for lite kunnskap om diagnosen og for lite systematisk oppfølging. Det bør etableres et nasjonalt kvalitetsregister for personer med KOLS, slik man har for diabetes. Helt siden Nasjonal strategi for KOLSområdet 2006–2011 har det vært etterlyst tilbud om lungerehabilitering, hjelp til røykeslutt, ernæringsråd og psykososial støtte i kommunene.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at fastlegene må få et tydeligere ansvar for at kronisk syke pasienter raskt får en individuell plan og systematisk oppfølging. Opplæring om, og mestring av, egen helse bør få økt oppmerksomhet, og spesielt i overgangen mellom barn og voksen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil understreke betydningen frivilligheten og frisklivs- og mestringstilbud har for folkehelsen generelt og for kronikere. Disse medlemmer savner en tydelig satsing på frivilligheten og beskrivelse av dens rolle som samarbeidspartner for helse- og omsorgstjenesten i kommunene. Disse medlemmer mener også det er beklagelig at regjeringen ikke har vist vilje til å satse på frisklivs- og mestringstilbud.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet påpeker at det er opp til kommunene å tilby frisklivs-, lærings- og mestringstilbud. Likevel påpeker disse medlemmer at regjeringen er opptatt av å stimulere til videre etablering av frisklivstilbud og har dermed fortsatt tilskuddsmidler til formålet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Venstre viser til en rapport fra Nordens Velfærdscenter fra februar 2013 som oppgir at 70–80 pst. av helseutgiftene i de nordiske landene gjelder kronikere, og at det er en felles utfordring for de nordiske landene at antallet kronikere vil stige sterkt de neste årene. Disse medlemmer er særlig opptatt av at Norge utvikler telemedisin og mobil helse som et strategisk satsingsområde for å møte utfordringene vi står overfor i både forebygging, behandling og oppfølging av kroniske lidelser og psykisk uhelse. I tillegg til å gi brukerne et bedre tilbud vil dette også være en anledning til å gi et kompetanseløft for mange ansatte i primæromsorg, ernæringssektor og i ideell sektor. Den store gevinsten, både for pasienten og samfunnet, er å gi så mye ansvar og kompetanse til pasienten som mulig.

Komiteens medlem fra Venstre vil lovfeste retten til å bli fulgt opp på avstand (telemedisin) dersom man har to kroniske lidelser eller mer.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen nedsette et lovutvalg for å utrede en lovfestet rett til å bli fulgt opp på avstand dersom man har to kroniske lidelser eller mer.»

Dette medlem registrerer at implementeringen av velferdsteknologi i primærhelsetjenesten tar tid. Et stort antall ulike IKT-plattformer, mangel på standardisering og nasjonal styring, ulike rutiner, varierende kompetanse og ulike innkjøpsrutiner er noen av årsakene som trekkes fram. Dette medlem viser til at Venstre ønsker et forsøk med en «bibliotekordning» for velferdsteknologi, hvor forsøkskommuner kan leie utstyr for en periode for å prøve ut. En slik ordning vil kunne bidra til å teste utstyr mot egne plattformer, avklare kompetansebehov og redusere risiko ved framtidige investeringer – blant annet.

14. Tjenester til brukere med store og sammensatte behov

14.1 Sammendrag

En liten andel av befolkningen har sammensatte og komplekse behov og er vesentlig hjelpetrengende. De har flere sykdommer samtidig, funksjonsnedsettelse og et stort tjenestebehov. Størstedelen av helse- og omsorgstjenestens ressurser brukes på disse gruppene. Over 100 mrd. kroner eller mer enn fire femdeler av de økonomiske og personellmessige ressursene i disse tjenestene benyttes til hjemmetjenester, dagtilbud og sykehjem for om lag 5 pst. av befolkningen.

Som følge av en rekke reformer har ansvar og oppgaver blitt overført fra spesialisthelsetjenesten til kommunene. I tillegg kommer omstilling i spesialisthelsetjenesten med kortere liggetid, mer dagbehandling og poliklinisk behandling, en omstilling som også gjennomføres innen psykisk helsevern. Den kommunale helse- og omsorgstjenesten har dermed fått nye brukergrupper med mer faglig krevende og komplekse medisinske og psykososiale behov.

Brukere med sammensatte behov finnes i alle aldre, og de har et bredt spekter av helseutfordringer. Det kan være personer med utviklings- og/eller funksjonshemning, personer med kognitiv svikt og demens, personer med alvorlig psykisk sykdom og/eller rusproblemer, personer med nevrologiske sykdommer og skrøpelige eldre mennesker med flere samtidige sykdommer.

Å utvikle en helse- og omsorgstjeneste som er innrettet for å møte behovene til brukerne med de største og mest sammensatte og komplekse behovene, er ett av hovedmålene med meldingen.

Regjeringen vil

• videreføre arbeidet i de nasjonale læringsnettverkene

• ta initiativ til at det utvikles en veileder for kommunene for oppfølging av de multisyke og mest skrøpelige brukerne

• legge til rette for etablering av oppfølgingsteam

• vurdere en ny og varig finansieringsordning for aktivt oppsøkende behandlingsteam

• følge opp Omsorg 2020 og Meld. St. 29 (2012–2013) Morgendagens omsorg, jf. Innst. 447 (2012–2013) i arbeidet med fornyelse og innovasjon med sikte på nye bærekraftige løsninger for framtidas samlede kommunale helse- og omsorgstjeneste

• videreføre arbeidet med å unngå feilmedisinering og kvalitetssikre legemiddelhåndteringen i sykehjem og hjemmetjenester

• utforme en ny plan, Demensplan 2020, for å bedre tjenestilbudet til personer med demens og deres pårørende

• legge til rette for at pasienten skal kunne tilbringe den siste tiden av livet der han eller hun føler seg trygg

• følge opp de aktuelle tiltakene som foreslås i den nylig framlagte fagrapporten om Lindrende behandling og omsorg mot livets slutt (Helsedirektoratet 2014)

• sikre økt kompetanse om lindrende behandling og pleie ved livets slutt

14.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til at noen av utfordringene i tjenestene til brukere med store og sammensatte behov er knyttet til kompetanse, organisering av og innhold i tjenestene, samt ledelse. Denne gruppen krever annen kompetanse og høyere og mer flerfaglig kompetanse enn det som før var nødvendig i kommunene. Dette understreker hensikten ved at tjenestene organiseres i team som kan ivareta de helhetlige behovene.

Komiteen viser til at det gjennom Kompetanseløftet 2015 blant annet ble gitt tilskudd for å øke andelen ansatte med helse- og sosialutdanning og redusere antallet uten relevant fagutdanning.

Mange brukere med store og sammensatte behov får ikke dekket sine behov for legetjenester. Komiteen viser til at dette særlig gjelder hjemmeboende hjelpetrengende etter at de passerer 80–85 år, hvor de gradvis sjeldnere møter ansikt til ansikt hos sin fastlege. Det å fange opp fall i funksjonsnivå tidlig, som vil kunne forebygge og samtidig unngå innleggelser, er faglig krevende. Mange fastleger har ikke system som fanger opp hvem som er mottakere av hjemmetjenester og eventuelt hvem som er deres primærkontakt i hjemmesykepleien.

Videre viser komiteen til at en av de største utfordringene helse- og omsorgstjenestene står overfor som følge av økt levealder, er at tallet på personer med demens sannsynligvis vil bli fordoblet i løpet av 35 år. Den sterkeste veksten vil skje om 10–15 år. Kommunene har gjennom Demensplan 2015 i økende grad satt demens på dagsordenen og iverksatt tiltak for å bedre tilbudet og kvaliteten.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til regjeringens budsjettforslag for 2016. Der sier regjeringen at den vil styrke tjenestetilbudet til personer med demens og i den forbindelse legge frem Demensplan 2020 høsten 2015. Denne skal inneholde konkrete tiltak for å utvikle gode, fleksible og tilpassede kommunale helse- og omsorgstjenester med fokus på diagnostisering til rett tid og oppfølging etter diagnose. For å sikre bedre kvalitet i tjenestene skal det iverksettes et systematisk kvalitetsutviklingsarbeid med sikte på å utvikle en trygghetsstandard for sykehjem.

Disse medlemmer viser videre til at regjeringen i Prop. 1 S (2015–2016) foreslår å bevilge midler til 1 200 flere dagaktivitetsplasser for personer med demens i 2016.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til Innst. 221 S (2014–2015) om en forpliktende opptrappingsplan for etablering av dagaktivitetstilbud for hjemmeboende personer med demens, og er glad for at det fra 2020 skal lovfestes en plikt for kommunene til å tilby et dagaktivitetstilbud for hjemmeboende personer med demens. Disse medlemmer understreker viktigheten av å øke kompetansen om demenslidelser blant ansatte, pårørende og frivillige. Disse medlemmer er opptatt av å styrke årsaksforskningen knyttet til demenslidelser, og støtter utvikling av ulike modeller for oppfølging etter diagnose og videre implementering av slike utviklingsprogram i alle kommuner. Disse medlemmer viser for øvrig til disse partiers alternative kommuneopplegg.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at behovet for dagaktivitetsplasser for personer med demens er beregnet til 23 000 og dermed betydelig høyere enn antallet plasser som bygges ut, og at midlene som er satt av til formålet ikke blir brukt opp. I representantforslaget om en forpliktende opptrappingsplan for etablering av dagaktivitetstilbud for hjemmeboende personer med demens, Dokument 8:53 S (2014–2015), jf. Innst. 221 S (2014–2015), foreslo Senterpartiet å endre tilskuddsordningen slik at kommunenes andel av de totale utgiftene reduseres. Dette medlem mener den lave utbyggingstakten viser at dette fortsatt er nødvendig.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til tidligere merknad om dagaktivitetstilbud til personer med demens.

Komiteen mener god palliativ behandling er viktig for den enkelte det gjelder og for de pårørende, og er et kjennetegn ved en helse- og omsorgstjeneste av god kvalitet. I Norge er de fleste lindrende enheter i den kommunale helse- og omsorgstjenesten lagt til sykehjem, i tillegg til at det er etablert lindrende senger på sykehjem. Det er utviklet et nasjonalt handlingsprogram for palliasjon i kreftomsorgen. Det er også bevilget midler til videreutdanning innen barnepalliasjon. I Innst. 379 S (2014–2015), jf. Dokument 8:92 S (2014–2015) om en plan for å sikre retten til livshjelp ved livets slutt, foreslår en samlet komite at:

«Stortinget ber regjeringen gjennomføre en helhetlig offentlig utredning (NOU) av palliasjonsfeltet, med bredt sammensatt representasjon fra ulike fagmiljøer, og hvor barnepalliasjon er en del av arbeidet.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til Nasjonalforeningen for folkehelsen om at til tross for at 80 pst. av beboere på sykehjem har demens, er bare 3,5 pst. av plassene tilrettelagt deres behov. Disse medlemmer mener at personer med demens må få rask oppfølging etter at de har fått diagnosen, og at ordningen med demensteam må videreføres.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at Legemiddelindustrien (LMI) har pekt på at om lag 12 pst. av pasientskadene skyldes feil legemiddelbruk. Det hevdes at så mange som 2 000 dør hvert år som følge av feil legemiddelbruk og at 10 pst. av akuttinnleggelsene skyldes det samme. Disse medlemmer mener at regelverket for legemiddelinformasjon må moderniseres og tilpasses dagens informasjonssamfunn. Bedre informasjon om riktig bruk av legemidler må tillates når informasjon distribueres av helsepersonell etter at forskrivning har funnet sted.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at det var mellom tre og fire ganger så mange utskrivningsklare pasienter på sykehus i 2014 som i 2011. Til tross for denne økningen har det vært en tydelig nedgang i antall liggedøgn og gjennomsnittlig liggetid på sykehus for de samme pasientene. Tallet på reinnleggelser etter utskrivning har også økt. Dette indikerer at pasientene er sykere og har høyere omsorgsbehov ved utskrivning enn tidligere. Disse medlemmer deler Helsedirektoratets uttrykte bekymring for økt transport av skrøpelige eldre, noen av dem i livets siste fase. Disse medlemmer mener det ikke kan fortsette at eldre syke pasienter i større grad enn før blir transportert mellom sykehus og sykehjem, ikke på grunn av medisinske eller pleiemessige forhold, men på grunn av økonomiske forhold og den kommunale betalingsplikten. Disse medlemmer mener at sykehusene må pålegges å endre den harde utskrivningspraksisen, betalingsplikten bør fjernes slik den nå fungerer, og kapasiteten og kvaliteten i eldreomsorgen må bedres gjennom blant annet økt grunnbemanning og legedekning på sykehjem.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det er et reelt problem at informasjonen til legemiddelbrukere er for dårlig. Samtidig er det grunn til forsiktighet rundt å gi industrien for frie tøyler til å bruke informasjon til langsiktig merkevarebygging der kommersielle interesser kan bli viktigere enn innbyggernes interesser.

Komiteen er enig i at bedre informasjon om riktig legemiddelbruk er viktig for å unngå feilmedisinering, og ser frem til behandlingen av Meld. St. 28 (2014–2015) Legemiddelmeldingen. Riktig bruk – bedre helse senere i høst, der regjeringen viser til at legemiddelgjennomgang gir bedre kvalitet i behandlingen, økt pasientsikkerhet, bedre helse for pasienten, og kan føre til færre sykehusinnleggelser. Derfor foreslår regjeringen å forskriftsfeste en plikt for kommunene til å sørge for systematiske legemiddelgjennomganger for pasienter i sykehjemmene de har ansvar for. Bedre informasjon om legemidler til pasient og helsepersonell vil bidra til at risikoen for feilbruk av legemidler reduseres, og bedre etterlevelse av behandlingen.

15. Tjenestenes arbeid for å bekjempe vold og seksuelle overgrep

15.1 Sammendrag

Vold og seksuelle overgrep er et alvorlig folkehelseproblem. Altfor ofte lever barn og voksne i årevis med vold uten at dette avdekkes. Å avdekke vold og seksuelle overgrep er et ansvar for alle, men personell som jobber med og møter barn daglig har et særlig ansvar. Det gjelder bl.a. helsepersonell i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Regjeringen vil derfor forsterke arbeidet for å utvikle tjenestene på dette området, tydeliggjøre ansvar i lov, øke kompetansen og gjøre de kommunale helse- og omsorgstjenestene, inkludert fastleger og legevakt, bedre i stand til å avdekke og bekjempe slike overgrep. Fra 2016 vil spesialisthelsetjenesten få hovedansvar for tilbud til barn og voksne utsatt for seksuelle overgrep, samtidig som eksisterende, robuste kommunale overgrepsmottak videreføres. Legevakttjenesten vil fortsatt ta hånd om de fleste personer utsatt for vold i nære relasjoner.

Regjeringen vil

• med forsterket innsats gjennomføre, følge opp og videreutvikle alle handlings- og tiltaksplaner om vold og overgrep

• sørge for at utsatte skal høres og deres synspunkter vektlegges i den kommunale helse- og omsorgstjenestens arbeid og utvikling på dette området

• vurdere å tydeliggjøre i helselovgivningen helse- og omsorgstjenestens ansvar for å bidra til å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep

• klargjøre dagens bestemmelse om helsepersonells opplysningsplikt til barnevernet

• styrke kompetanse om vold og overgrep i helse- og omsorgstjenesten

• Vvurdere hvordan samarbeidet mellom helse- og omsorgstjenesten og krisesentrene fungerer og kan bedres

15.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til at Redd Barna mener at vold og overgrep er et av Norges mest underkommuniserte samfunnsproblemer. Vold og seksuelle overgrep påfører betydelig lidelse, og de helsemessige konsekvensene kan være omfattende og potensielt livstruende. Eksponering for vold og overgrep øker risikoen for posttraumatisk stressforstyrrelse, depresjon, rusproblemer, personlighetsforstyrrelser, andre psykiske og somatiske helseproblemer og sosiale problemer.

Komiteen viser til at regjeringen har varslet at de i løpet av 2015 vil igangsette et arbeid med å vurdere om helselovgivningen bør tydeliggjøre helse- og omsorgstjenestens ansvar på systemnivå for å bidra til å avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til Handlingsplanen mot radikalisering og voldelig ekstremisme, hvor det i statsbudsjettet for 2016 foreslås å styrke de fem regionale ressurssentrene mot vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) med til sammen 3 mill. kroner. Styrkingen skal bidra til at sentrene kan øke sin kompetanse og bistå kommunene i arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at arbeidet med ferdigstillelse av elektronisk helsekort for gravide må prioriteres, slik at retningslinjene om hvordan avdekke vold og seksuelle overgrep under graviditet kan implementeres så raskt som mulig.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener det vil bli en viktig forbedring at elektroniske helsekort vil gi mulighet for at opplysninger knyttet til vold og seksuelle overgrep kan være en del av journalen. Selv om dette per i dag ikke er informasjon som journalføres, skal likevel oppfølgingen av faglig nasjonal retningslinje for svangerskapsomsorgen – hvordan avdekke vold (IS-2181) – implementeres ved at helsepersonell skoleres og at det tilrettelegges for oppfølgingstiltak.

Komiteen vil påpeke kommunenes viktige rolle i forebygging og bekjempelse av vold mot barn. Komiteen viser til representantforslag om tiltak for å bekjempe vold mot barn, jf. Innst. S 315 (2014–2015), hvor en enstemmig justiskomité ber regjeringen om:

«… snarest fremme forslag om en forpliktende og helhetlig opptrappingsplan som skal redusere forekomsten av vold i nære relasjoner samt styrke ivaretakelsen av barn utsatt for vold og overgrep, etter modell av opptrappingsplanen for psykisk helse. Planen må sikre en tverrfaglig bredde i tiltakene, god samordning, samt en langsiktig forpliktelse til økt finansiering og øremerkede midler.»

Førstelinjen i helsetjenesten har jevnlig kontakt med barn og familier gjennom lavterskeltilbud og rutineinnkallinger og er den som slår alarm ved uteblivelse fra disse. Komiteen viser til at fastlege, helsesøster, tannlege eller andre ansatte på helsestasjoner og i skolehelsetjenesten kan ha gode forutsetninger for å oppdage om et barn har blitt utsatt for vold. Eksempelvis kommer det rundt 500 bekymringsmeldinger fra tannhelsetjenesten til barnevernet hvert år. Komiteen forventer at den helhetlige planen inneholder konkrete og offensive tiltak for å forebygge og bekjempe vold mot barn og understreker viktigheten av å forbedre samhandlingen mellom instansene i ulike deler av kommunehelsetjenesten, men like viktig må det være å bedre den tverrfaglige samhandlingen betraktelig.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser også til revidering av retningslinjene for svangerskapsomsorgen fra 2014 – Hvordan avdekke vold, der jordmødre og helsepersonell anbefales å åpne opp for temaet vold i nære relasjoner så tidlig som mulig i svangerskapet som del av etablert god klinisk praksis. Med begrepet «vold» menes i denne retningslinjen både fysisk, psykisk og seksuell vold.

Disse medlemmer mener det er helt nødvendig å styrke jordmortjenesten i kommunene om dette viktige arbeidet for kvinner og barns helse skal kunne gjennomføres på en helsefaglig god måte. Disse medlemmer viser i den forbindelse til Representantforslag om å styrke jordmortjenesten i norske kommuner, Dokument 8:112 S (2014–2015).

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til tidligere merknad, hvor disse medlemmer blant annet viser til at regjeringen har styrket helsestasjons- og skolehelsetjenesten med til sammen 455 mill. kroner gjennom kommunerammen i 2014 og 2015 og har foreslått en ytterligere styrking med 200 mill. kroner gjennom kommunerammen i 2016.

16. Nye og forsterkede tiltak i Omsorg 2020

16.1 Sammendrag

I meldingen beskrives regjeringens nye tiltak for å styrke kapasitet, kvalitet og kompetanse i sykehjem, hjemmetjenester og dagaktivitetstilbud. Regjeringen har allerede styrket investeringstilskuddet til heldøgns omsorgsplasser og bevilget økte midler til kompetanseutvikling. I tillegg vil regjeringen i samarbeid med KS utarbeide en plan som bygger på en forutsetning om netto tilvekst av heldøgns plasser i sykehjem og omsorgsboliger, etablere en forsøksordning med statlig finansiering av omsorgstjenestene, bidra til spredning av forebyggende hjemmebesøk for eldre, lovfeste rett til heldøgns pleie og omsorg, utarbeide en ny Demensplan 2020 sammen med brukere og pårørende og etablere et kvalitetsutviklingsarbeid for sykehjem.

For å gi et helhetlig bilde ble Omsorg 2020, regjeringens plan for omsorgsfeltet 2015–2020, lagt fram samtidig med meldingen. Omsorg 2020 omfatter allerede vedtatt politikk for å styrke kapasitet, kvalitet og kompetanse i sykehjem, hjemmetjenester og dagaktivitetstilbud, og følger opp Meld. St. 29 (2012–2013) Morgendagens omsorg, som fikk bred politisk tilslutning gjennom Stortingets behandling, jf. Innst. 447 (2012–2103).

Regjeringen vil

• gjennomføre en forsøksordning med statlig finansiering av omsorgstjenestene

• lovfeste rett til heldøgns pleie og omsorg og vurdere om det bør fastsettes kriterier for heldøgns langtidsplass

• i samarbeid med KS utarbeide en plan som bygger på en forutsetning om netto tilvekst av heldøgns omsorgsplasser

• bidra til spredning av forebyggende hjemmebesøk for eldre

• innføre kvalitetsindikatorer, bl.a. basert på bruker og pårørendeerfaringer

• igangsette et kvalitetsutviklingsarbeid i sykehjem

16.2 Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at regjeringen sier de vil fortsette sin nye politiske kurs, som gjennom klare prioriteringer og nye løsninger skal sikre at brukerne får større innflytelse over egen hverdag, økt valgfrihet og et tilstrekkelig mangfold av tilbud med god kvalitet. Staten skal ta et større økonomisk ansvar for å sikre at kommunene bygger ut tilstrekkelig kapasitet og kvalitet i omsorgstjenesten, og at brukerne får et likeverdig tilbud. Det er satt i gang et utredningsarbeid for å gjennomføre et forsøk med statlig finansiering av omsorgstjenestene, som starter opp i 2016.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener det er viktig å finne gode innretninger på finansieringen av den kommunale eldreomsorgen. Disse medlemmer er bekymret over de store forskjellene kommunene imellom når det gjelder å kunne tilby tilstrekkelige og kvalitativt gode tjenester til den eldre befolkningen. Derfor mener disse medlemmer at det er bra å kunne tenke nytt om disse spørsmålene. Disse medlemmer vil imidlertid peke på at Arbeiderpartiet er kritisk til regjeringens utprøving av en politikk som innebærer en slags stykkprisfinansiering og fjernstyring av eldreomsorgen. Disse medlemmer er av den oppfatning at statlige tildelingskriterier, statlig finansiering og statlig prismodell ikke er en ønsket utvikling. Disse medlemmer mener en slik politikk vil gi økt byråkrati, feil bruk av ressursene og svekke den lokale styringen av et viktig politikkområde. Det er etter disse medlemmers mening langt enklere og mer treffsikre måter å sikre eldreomsorgen på, som for eksempel å vurdere et øremerket sektortilskudd til feltet, med beskrivelse av tydelige krav til innhold og kvalitet som tjenestene skal baseres på. Da vil man i stedet for å frata kommunen en betydelig del av sitt virke og økonomiske handlingsrom gi dem ansvar for både tildeling, tilbud og produksjon av tjenester.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at Senterpartiet er imot statlig finansiering av eldreomsorgen. Dette medlem mener ordningen er byråkratiserende, sentraliserende og svekker det lokale selvstyret. Statlig finansiering av eldreomsorgen vil bringe eldreomsorgen bort fra lokalsamfunnet og brukerne av tjenestene, lokale initiativ og lokalt påvirkningsarbeid vil bli betraktelig vanskeligere. Dette medlem mener kommunene, fundert i Stortingets overordnede beslutninger og rammeoverføringer, skal ha det fulle og hele ansvaret for den kommunale eldreomsorgen og at det er i kommunene den beste kompetansen finnes. Kommune-Norge har lang tradisjon som eiere, drivere og utviklere av norsk eldreomsorg. Dette medlem vil understreke Stortingets ansvar for å legge til rette for at kommunene kan gjøre denne jobben skikkelig; det forutsetter en solid kommuneøkonomi der nye pålagte oppgaver følges opp med ressurser.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til tidligere merknad om statlig finansiering av eldreomsorgen, og finner det merkelig at Arbeiderpartiet og Senterpartiet ønsker å øremerke en rekke midler på mange områder samtidig som de mener staten ikke skal finansiere nettopp eldreomsorgen fordi de mener det svekker det lokale selvstyret. I første omgang er dette en forsøksordning, fordi det er nødvendig å se på innretningen av fremtidig finansiering.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at Senterpartiet kun har foreslått å øremerke midler til en 5-årig kommunal opptrappingsplan for psykisk helse og registrerer at forsøk med statlig finansiering ikke er snakk om en opptrappingsplan for å styrke eldreomsorgen, men å la staten overta ansvaret for noe som Senterpartiet mener er og bør være et kommunalt ansvar.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at en god primærhelsetjeneste avhenger av nok penger til å drive tjenestene, nok folk på jobb og en ledelseskultur som gir tillit, og som lar sunn fornuft få forme og drive tjenestene. Fremtidens helsetjenester frigjøres fra ideen om at nok en papirstandard vil fjerne problemer, og demper ideene om at enda mer måling vil styrke kvaliteten. Det som mangler er penger og folk, problemene løses ikke før dette blir tatt på alvor.

Dette medlem mener de senere årenes erfaringer tilsier sterkere statlig styring, mer øremerking og sterkere tilsyn for å sikre at alle innbyggere får likeverdige tjenester. Dette medlem viser til at regjeringens «satsing» på skolehelsetjeneste og helsestasjoner er et eksempel på at regjeringens politikk ikke fungerer; penger til disse formålene, som ikke er øremerket, går ikke til en styrket skolehelsetjeneste og bedre helsestasjoner.

Dette medlem vil at det skal være enkelt for alle å anbefale sine barn et yrkesliv i helsetjenesten, at det skal være trygghet for hele og faste jobber, for en trygg og solid pensjon, og for at det er så mange kolleger på jobb at ikke helsen ryker.

Dette medlem mener helsetjenesten trenger en virkelig modernisering, bort fra gammelt tankegods om deltidsstillinger, kommersialisering og markedsbasert oppstykking. Det er på tide at de som trenger tjenestene blir viktigere enn sinnrike systemer og måleordninger.

Komiteen viser til at Husbankens investeringstilskudd til heldøgns omsorgsplasser er økt, for å møte de utfordringene samfunnet står overfor om noen år, samt for å forbedre dagens tjenestetilbud. Ordningen kan benyttes både til modernisering og utskiftning av eldre institusjonsbygg og boliger med omsorgsformål og til bygging av flere slike bygg.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre påpeker at dagens finansierings- og egenbetalingsordninger er ulike avhengig av om tjenestemottakeren bor i eget hjem/omsorgsbolig, eller i institusjon. Helse- og omsorgsdepartementet har derfor satt i gang et arbeid med å utrede finansierings- og egenbetalingsordningene uavhengig av boform. Utredningsarbeidet skal sees i sammenheng med regjeringens ønskede mål om å hindre skjevfordeling mellom omsorgsboliger og sykehjem og sikre raskere utbygging av flere omsorgsplasser ut fra lokale behov.

Komiteen viser til at komiteen i forbindelse med behandlingen av Morgendagens omsorg, Meld. St. 29 (2012–2013), jf. Innst. 477 S (2012–2013), understreket behovet for at tilskuddsordningen også omfatter trygghetsboliger. Komiteen uttrykte dette slik:

«Komiteen ser det som svært viktig at det settes krav om at sykehjem og omsorgsboliger som bygges og moderniseres med tilskudd fra Husbanken, blir tilrettelagt i små enheter. Boliger bør plasseres i ordinære bomiljøer for bedre integrering og aktivitetsmuligheter også for personer med demens og kognitiv svikt.

Komiteen understreker at det fremdeles vil være behov for utbygging og ombygging av omsorgsboliger og sykehjem, og støtter at dagens ordning i Husbanken videreføres også etter 2015. Komiteen mener det er fornuftig og ønskelig at ordningen vurderes utvidet til å omhandle utbygging av trygghetsboliger og ikke bare tilbud for heldøgns omsorgstjenester.»

Komiteen mener dette behovet fortsatt er til stede.

Komiteen viser til at de hjemmebaserte tjenestene kan forebygge ytterligere funksjonssvikt og sykdomsutvikling, samt bidra til å utsette sykehusinnleggelse. Om lag 25 pst. av landets kommuner tilbyr forebyggende hjemmebesøk til eldre, og det har vært en markant økning de siste tre årene. Formålet med hjemmebesøkene er å bidra til å fremme helse og mestring gjennom forebyggende tiltak og tidlig intervensjon.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at regjeringen har varslet at de vil iverksette et systematisk kvalitets- og utviklingsarbeid for sykehjem for å bedre kvaliteten i omsorgssektoren. Arbeidet skal ses i sammenheng med meldingens øvrige tiltak for å sikre kompetanse og kvalitet i omsorgssektoren, som Kompetanseløft 2020, innføring av kompetansekrav i helse- og omsorgstjenesteloven, veileder for bemanning, samt utvikling av kvalitetsindikatorer for pleie- og omsorgssektoren og Kommunalt helse- og omsorgsregister (Khor).

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, mener at kunnskapsbasert praksis er en forutsetning for å kunne levere trygge og sikre helse- og omsorgstjenester av god kvalitet. Flertallet er positive til at Kompetanseløft 2020 utvides til å omfatte hele den kommunale helse- og omsorgstjenesten og ikke bare omsorgstjenesten. Samhandlingsreformen har hatt målbar effekt, og flere pasienter får i dag god behandling i kommunene. Flertallet mener det er behov for å styrke den helsefaglige ekspertisen i kommunene. I meldingen foreslår regjeringen blant annet at spesialistkravet til allmennleger som jobber klinisk i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, skal utredes. Flertallet viser til Helsedirektoratets rapport fra 2014 om at dette er ferdig utredet, og at spesialiteten allmennmedisin er eneste spesialitet som stiller krav om etterutdanning med fornyelse av spesialistgodkjenningen hvert femte år. Flertallet mener dette vil være en viktig kvalitetssikring av legers kompetanse og et godt tiltak for å sikre medisinsk ekspertise i kommunene.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti påpeker at som følge av samhandlingsreformen sendes pasientene til kommunen tidligere enn før, er sykere enn før, uten at kapasiteten og kompetansen har vært tilstrekkelig bygd ut. Disse medlemmer viser til en undersøkelse utført av Telemarksforsking på vegne av Sykepleierforbundet, hvor 2 705 pleiere ble spurt om tidsbruk og ressurser. Hele 75 pst. svarte at pasienter blir skrevet ut fra sykehus for tidlig, og 72 pst. sier de ikke har nok tid til god nok behandling. Ansatte i de kommunale helse- og omsorgstjenestene opplever å være i kryssilden mellom en effektiv spesialisthelsetjeneste og en kommune med betalingsforpliktelser om pasienten blir liggende på sykehus lenger enn nødvendig i påvente av tilgjengelig plass og nødvendige ressurser i kommunen. Disse medlemmer understreker behovet for flere leger og større stillinger i pleieinstitusjonene for å sikre den enkelte medisinskfaglig oppfølging ved behov. Disse medlemmer mener det bør innføres bemanningsnormer for legedekning ved sykehjem.

Disse medlemmer støtter regjeringens satsing på kompetanseheving og rekruttering for å imøtekomme veksten i pleie- og omsorgssektoren, men savner flere konkrete tiltak som bidrar til å styrke bemanningen i dagens helse- og omsorgstjeneste i kommunen, både i institusjonene og hjemmetjenestene. Disse medlemmer ser behovet for å utrede en generell bemanningsnorm for antall ansatte, men mener en slik norm også må favne hjemmetjenestene eller på annen måte sikre at en norm ikke forårsaker vridninger i bemanningen – fra en allerede utsatt hjemmetjeneste – over til institusjonsbasert pleie.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er behov for å stimulere til et løft for geriatrien som fagfelt og tilrettelegge for at flere ønsker å spesialisere seg innen geriatri, som et sentralt område i dagens og morgendagens omsorgstjenester.

Disse medlemmer viser til at den største veksten i de kommunale pleie- og omsorgstjenestene de siste årene har vært i hjemmetjenestene. Disse medlemmer merker seg at Legeforeningen peker på flere tiltak som vil kunne sikre bedre oppfølging av pleietrengende i hjemmet ved å sørge for godt samarbeid mellom fastleger og hjemmetjenesten etter modellen fra læringsnettverkene i KS. I denne modellen tilrettelegger kommunene for at fastlegene og hjemmetjenesten jobber strukturert sammen. Man har organisert hjemmesykepleien til bestemte legekontor, som både forenkler samarbeidet og sikrer at fagfolk blir bedre kjent. Disse medlemmer er kjent med at dette samarbeidet har sikret etablering av rutiner og holdninger som ivaretar samstemming av legemiddellister, legemiddelgjennomgang og tilpasset behandling. I gjennomsnitt har hver fastlege mellom 15 og 18 pasienter i denne gruppen. For mange av disse vil det være behov for oppfølging av et dynamisk team bestående av fastlege og hjemmesykepleier. Disse medlemmer mener et slikt samarbeid bør vurderes for å sørge for bedre trygghet for pleietrengende pasienter i eget hjem.

Disse medlemmer mener alle hjemmeboende eldre bør få tilbud om hjemmebesøk i sin kommune.

Disse medlemmer viser til Helsetilsynets rapporter, hvor det påpekes utfordringer og mangler i tjenestetilbudet til personer med demens og deres pårørende. Det er spesielt behov for økt oppmerksomhet om utredning og diagnostisering av demens. Disse medlemmer understreker viktigheten av å sikre medisinskfaglig utredning av personer med demenssykdommer. Vi vet at det er store mørketall når det gjelder demensdiagnose, og at langt flere trolig har sykdommen uten at de har fått en diagnose. Disse medlemmer viser til at nyere undersøkelser viser at det fortsatt er opptil 50 pst. av alle beboere i sykehjem med sikre tegn på demens som ikke er blitt diagnostisert (Aldring og helse, 2015). Manglende kapasitet i primærhelsetjenesten og dårlig koordinering med spesialisthelsetjenesten er noe av årsaken. For å sikre medisinskfaglig utredning av personer med demenssymptomer må helsepersonell ha kompetanse på sykdommen. Disse medlemmer påpeker viktigheten av at arbeidet med å øke kompetansen om demenssykdommer blant ansatte i helse- og omsorgstjenestene i kommunen intensiveres ytterligere. Disse medlemmer understreker nødvendigheten av kompetanseplaner og internopplæring i kommunene. Helsetilsynet melder om at mange kommuner mangler slike planer og har dårlig informasjonsflyt internt. Disse medlemmer påpeker viktigheten av at dagens ordning med demensteam videreføres, da disse teamene har bygget opp en uvurderlig kompetanse.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti mener det må være lovpålagt med en medikamentgjennomgang ved alle sykehjem.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener videre at første medikamentgjennomgang må foregå innen tre uker etter sykehjemsinnleggelse for hver enkelt pasient og deretter på nytt ved tre til fire måneders intervaller. Medikamentgjennomgangen må foretas av pasientens lege i samråd med en annen lege, slik at det blir en kollegastøttet veiledning.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at ressurssituasjonen i omsorgstjenestene ser ut til å komme i bakgrunnen, mens det er stor oppmerksomhet rundt billige tiltak som å produsere veiledere og eksempelsamlinger. Dette medlem frykter at stadig mer oppmerksomhet rundt produksjon av papirer gjemmer bort de virkelige utfordringene i omsorgen. Dette medlem understreker at det er tid for å utrede og gjennomføre en bemanningsnorm i omsorgen, slik at alle eldre kan få trygge og verdige tjenester.

Dette medlem mener hjemmebesøk, en tillitsreform for bedre kvalitet, nok sykehjemsplasser og solide rettigheter for den enkelte er avgjørende. Regjeringens forslag til lovendring om rettigheter til sykehjemsplass ser ikke ut til å gjøre situasjonen verken verre eller bedre. Dette medlem mener det er på høy tid med forsterkede rettigheter heller enn symbolske endringer.

17. Tannhelsetjenester

17.1 Sammendrag

I den fylkeskommunale tannhelsetjenesten er det mye kompetanse innen ernæring, forebygging og folkehelsearbeid. Tjenesten har også lang erfaring med regelmessig innkalling til tannhelseundersøkelser basert på tannhelsetilstand og risikovurderinger. Meldingen peker på at organisering og integrering av tannhelsetjenester med det helsefremmende og forebyggende arbeid i kommunen vil gi synergieffekt. Det samme gjelder organisatorisk integrering av tannhelsetjenester med kommunale helse- og omsorgstjenester. Dette gjelder spesielt for personer med særskilte og store hjelpebehov, f.eks. personer med rett til individuell plan, personer med rusproblemer og med alvorlige psykiske lidelser. Nærhetshensyn tilsier kommunal forankring av allmenntannhelsetilbudet. Større og mer robuste kommuner vil også ha økonomisk bæreevne til å løse oppgavene på allmenntannhelsefeltet.

I meldingen foreslås også at ansvaret for spesialisttannhelsetjenester overføres til kommunene. Dette gjelder både ansvaret for å sørge for at slike tjenester er tilgjengelige for hele befolkningen, og ansvaret for å sørge for at personer med rettigheter etter tannhelsetjenesteloven får nødvendig spesialisthjelp når slike tjenester anses nødvendige. Fylkeskommunene har i samarbeid etablert seks regionale odontologiske kompetansesentre. De skal tilby spesialistbehandling basert på henvisninger og drive praksisnær forskning i samarbeid med ulike deler av tannhelsetjenesten, kommunale helse- og omsorgstjenester og med spesialisthelsetjenesten. Kompetansesentrene skal i tillegg tilby etterutdanning av øvrig tannhelsepersonell og være praksisarena for tannleger under spesialistutdanning. Flere fylkeskommuner har etablert tannklinikker med både allmennpraktikere og tannlegespesialister. Overføring av de regionale odontologiske kompetansesentre til større kommuner vil innebære at kommuner tilføres praksisnære forskningsmiljøer hvor det skal foregå tverrfaglig forskning i et samarbeid med flere relevante fagmiljøer i kommunene.

17.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til at regjeringen i Meld. St. 14 (2014–2015) Kommunereformen – nye oppgaver til større kommuner, foreslår å overføre ansvaret for tannhelsetjenester fra fylkeskommunen til kommunen. Videre viser komiteen til at om lag 70 pst. av tannhelsetjenester utføres av private tjenesteutøvere. I privat sektor er det fri etableringsrett og fri prissetting.

Komiteen mener det er nødvendig at tannhelsetjenesten i større grad enn i dag ses på som en naturlig del av et helhetlig helsetilbud.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at tannhelsetilstanden i befolkningen er blitt betydelig bedre de siste tiår og ser ikke umiddelbare behov for å endre organisering av tjenesten. Den norske tannlegeforening mener at suksessen til god samhandling mellom tannhelse og den øvrige helsetjenesten bygger på kompetent tannhelsefaglig ledelse, store nok faglige enheter med stabil bemanning, høy kompetanse og bred erfaring, samt forutsigbar finansiering. Disse medlemmer mener det er rom for å se på hva som gir de mest helhetlige og sammenhengende tjenestene, og er avventende til regjeringens utredning. Disse medlemmer mener det er behov for å se på hvordan støtteordningen i større grad kan innrettes mot forebygging.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti ser utfordringer ved å overføre ansvaret for tannhelsetjenester fra fylkeskommunen til kommunen, i tråd med tannlegeforeningens innspill.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at Stortinget har vedtatt at den offentlige tannhelsetjenesten bør flyttes til kommunene og bli en del av primærhelsetjenesten. Dagens norske tannhelsemodell har gitt gode resultater, og flytting til kommunene er ikke utredet. Disse medlemmer vil understreke at det følger flere utfordringer med å flytte tannhelsetjenesten fra fylkeskommunene til kommunene. Bortsett fra i de større bykommunene vil kommunene måtte samarbeide om tannhelsetjenesten og dermed etablere noe som ligner dagens regionale fylkeskommunale tannhelsetjeneste. Behovet for kompetent faglig ledelse må oppfylles; oppsplitting av tjenesten må ikke virke til hinder for kvalitet og kontinuitet. Disse medlemmer vil også peke på at tannhelsetjenesten må sikres forutsigbare systemer som gir stabil finansiering og en organisering som på en god måte understøtter befolkningens behov.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at tannhelsetjenester er svært dyre. Egenbetalingen til tannhelse beløper seg til over 10 mrd. kroner i året. Tannhelse er skjevt fordelt, og det er en sterk urett i at denne delen av helsen ikke er håndtert av fellesskapet slik nesten all annen helse er. Dette medlem mener det er behov for fundamental endring av tannhelsepolitikken. Tennene må bli en del av kroppen, også helsepolitisk.

18. Tjenester til den samiske befolkningen

18.1 Sammendrag

Samiske brukere har krav på likeverdige helse- og omsorgstjenester i likhet med den øvrige befolkningen. Dette fremgår av pasient- og brukerrettighetsloven. Kommunene skal sørge for at personer som oppholder seg i kommunen tilbyr nødvendige helse- og omsorgstjenester. Dette innebærer at de må være bevisst sitt ansvar for å legge til rette for at samiske innbyggere skal få nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester.

Urfolkskonvensjonens artikkel 25 (ILO-konvensjon nr. 169) påpeker at urfolk har rett til å være med å planlegge og administrere sine egne helsetjenester. Samiske brukere har behov for å bli møtt av en tjeneste som har kompetanse på samisk språk og kultur. Likeverdige helse- og omsorgstjenester for samiske pasienter innebærer at tjenester må tilrettelegges slik at samiske pasienters språk og kulturelle bakgrunn ikke er til hinder for at det kan ytes forsvarlige tjenester. Likeverdprinsippet i helse- og omsorgstjenesten er ikke ivaretatt når personell mangler kunnskap om samisk språk og kultur.

Regjeringen vil

• vurdere hvordan NOU 2014:8 Tolking i offentlig sektor skal følges opp

• vurdere hvordan gjennomgangen av gjeldende ordninger, tiltak og regelverk for de samiske språkene i Norge skal følges opp (Språkutvalget)

• videreføre tilskudd til senter for samisk helseforskning og til Sametinget

18.2 Komiteens merknader

Komiteen peker på at de samiske bosettingsområdene kjennetegnes av små kommuner med spredt bosetting og store avstander til nærmeste tettsted hvor det finnes helse- og omsorgstjenester og spesialisthelsetjeneste. Videre bærer befolkningssammensetningen i de samiske kommunene preg av at disse har relativt mange eldre, og få unge innbyggere. Flere kommuner har utfordringer med å rekruttere og beholde fagpersonell, samt gi disse veiledning og etterutdanning i samisk språk og kulturforståelse. Komiteen viser til at den samiske befolkningens bruk av helse- og omsorgstjenester er lite dokumentert.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til høring av Sametinget ved Sametingsrådet, som stiller seg undrende til at regjeringen ikke ville imøtekomme Sametingets ønske om konsultasjon. Samiske pasienters utfordringer i møte med helsetjenestene er beskrevet i meldingen, men det fremkommer ikke hvordan utfordringene skal møtes. Sametinget etterlyser strategier for likeverdige helsetjenester og tilrettelegging for samiske pasienters språklige og kulturelle bakgrunn. NOU-utredningen om temaet fra 1995 ble fulgt opp av handlingsplan «Mangfold og likeverd 2002–2005», og den har vært grunnlag for sentrale myndigheters helse- og omsorgspolitikk innen samisk helse frem til 2012. Undervisningssykehjemmet i Karasjok ble etablert i 1999 som et prosjekt under UiO, men fikk ikke økonomiske midler til å ivareta kompetanseoppbyggingen.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet har fra Helse- og omsorgsdepartementet fått opplyst at det har vært gjennomført tre dialogmøter med Sametinget i forbindelse med arbeidet med denne meldingen.

19. Tjenester til innvandrere

19.1 Sammendrag

Innvandrere er ingen homogen gruppe, og de helserelaterte utfordringene varierer. Personer med kort botid i Norge og svake norskferdigheter kan ha store vanskeligheter med å orientere seg i helsesystemet. Dette kan føre til forsinket behandling for pasienten og dårlig utnyttelse av ressursene. I noen innvandrergrupper er det særskilte utfordringer på følgende områder: forebygging og behandling av diabetes, psykisk helse, tannhelse, prevensjon og svangerskapsomsorg. I tillegg er forebygging av ulykker en utfordring, spesielt blant barn og personer ansatt i risikosektorer som bygg og anlegg.

Informasjon må tilpasses svake lesere, og helsepersonell må sikre at det gis muntlig informasjon om forebygging, behandling og medisinering. Dagens helseinformasjon er i hovedsak rettet mot den delen av befolkningen som er sunnest og har høyest utdanning. Fremtidige kampanjer og aksjoner bør rettes mot de gruppene som trenger det mest.

Det er et stort kompetansebehov blant helse- og omsorgspersonell om innvandrergruppers helse, sykdomsforståelse, risikofaktorer og om sammenhengen mellom migrasjon og helse. Det er også for lite kunnskap om hvilke barrierer innvandrere opplever når det gjelder tilgang til tjenester. Kvalifiserte tolker brukes i liten grad, og det er mangelfulle rutiner for, og kunnskap om, bestilling, bruk og oppfølging av tolkene. For å skape en reelt likeverdig helsetjeneste er det viktig at ansatte i helse- og omsorgstjenesten har kunnskap og kompetanse om innvandreres helse, slik at de kan yte god hjelp og omsorg til mennesker med en annen landbakgrunn.

Asylsøkere og flyktninger har et særskilt behov for oppfølging av helse- og omsorgstjenesten i kommunene. Denne gruppen skiller seg fra andre innvandrere ved at de oppholder seg i landet mens myndighetene vurderer om de skal få tillatelse til opphold i Norge. I denne perioden bor majoriteten i asylmottak. Det er kommunen der det enkelte asylmottak er geografisk plassert, som har ansvaret for å tilby kommunale helse- og omsorgstjenester til beboere i mottak. Kommunene mottar øremerkede tilskudd til dette. Asylsøkere og personer med lovlig opphold har i hovedsak samme rettigheter til helsehjelp som majoritetsbefolkningen. I tråd med Helsedirektoratets anbefaling er det flere kommuner som tilbyr helseundersøkelser til asylsøkere og flyktninger når de bosettes i kommunen.

Regjeringen vil

• følge opp Nasjonal strategi om innvandreres helse 2013–2017 Likeverdige helse- og omsorgstjenester – god helse for alle

• vurdere hvordan NOU 2014:8 Tolking i offentlig sektor skal følges opp

19.2 Komiteens merknader

Komiteen fremhever at kommunikasjon er helt sentralt for å kunne gi likeverdige helse- og omsorgstjenester. Mange innvandrere har begrensede språkferdigheter i norsk, som gjør kommunikasjon ekstra viktig, men også vanskeligere. Helsedirektoratet har utarbeidet en veileder om kommunikasjon via tolk for ledere og personell i helse- og omsorgstjenesten.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til høringsinnspill fra Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD), der de fremhever at dagens helseinformasjon i hovedsak er rettet inn mot den delen av befolkningen som er sunnest og som har høyest utdanning. Diabetesforbundet fremheves som en interesseorganisasjon som har vært dyktig til å inkludere minoriteter i sitt opplysningsarbeid og ha dialog med risikogrupper. Disse medlemmer mener det er behov for konkrete tiltak og ressurser for at etniske minoriteter får reell mulighet til brukerinnflytelse, og at minoritetsperspektivet ivaretas i helseutdanning og forskning.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, er bekymret over økningen av diabetesforekomst, også blant innvandrerbefolkningen. Primærhelseteam med ansvar for grunnleggende helsetjenester til hele befolkningen vil være et viktig ledd både i å forebygge og avdekke flere diabetestilfeller. En teambasert førstelinjetjeneste muliggjør et bredere og mer samordnet tilbud, bedre tilgjengelighet og riktigere bruk av personellressursene.

Komiteen viser i den forbindelse til Meld. St. 19 (2014–2015) Folkehelsemeldingen, hvor det fremgår at Norge har sluttet seg til Verdens helseorganisasjons mål om å redusere for tidlig død av ikke-smittsomme sykdommer (NCD) – som hjerte- og karsykdommer, diabetes, KOLS og kreft – med 25 pst. innen 2025. De globale målene for risikofaktorer som er relevante for folkehelsepolitikken, er blant annet å stoppe økningen i diabetes og overvekt. I den forbindelse ser komiteen at det er behov for en ytterligere satsing på dette området og fremmer i den forbindelse følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen igangsette arbeidet med en diabetesplan.»

20. Tjenester til innsatte i fengsel

20.1 Sammendrag

Alle fengsler har tilbud om helsetjenester i fengselet. De vanligste personellgruppene i fengselshelsetjenesten er lege, fysioterapeut, sykepleier og/eller spesialsykepleier med utdanning i psykisk helse og rus. Noen få kommuner bruker kommunepsykolog i fengselet. De seks største fengslene som har egne psykiatriske poliklinikker inne i fengslene. I den kommunale fengselshelsetjenesten blir det stadig flere sykepleiere med videreutdanning i psykisk helse. Noen få kommuner rapporterer at de har kommunal psykolog tilgjengelig for de innsatte. Dersom det er behov for helse- og omsorgstjenester som fengselshelsetjenesten ikke kan ivareta, skal innsatte bringes til lege/sykehus eller annen legehjelp rekvireres. Spesialisthelsetjenesten er til stede med psykolog eller psykiater i mer enn 30 fengsler. De seks største fengslene har etablert egne psykiatriske poliklinikker inne i fengslene i samarbeid med spesialisthelsetjenesten.

Det er de senere årene etablert egne rusmestringsenheter i 13 fengsler, og Stifinner’n er etablert ved Oslo fengsel og ved Bredtveit kvinnefengsel. De har også tilbud til innsatte med psykiske lidelser ved siden av sin rusavhengighet. Narkotikaprogram med domstolskontroll (ND) er nylig evaluert. Resultatene er positive og ordningen vil bli vurdert videreført med tanke på å gjøre dette til en permanent ordning for hele landet.

Helsedirektoratet har utgitt en veileder for helse- og omsorgstjenester for innsatte i fengsel. Den retter seg i hovedsak mot den kommunale helse- og omsorgstjenesten og den fylkeskommunale tannhelsetjenesten.

Regjeringen vil

• vurdere endringer i tilskuddsordningen med sikte på bedre fordeling av midlene

• legge til rette for at kommunene utvider kapasiteten i fengselsehelsetjenesten i tråd med økningen i soningskapasitet

• arbeide videre for å finne løsninger som bidrar til at innsatte får nødvendig oppfølging i helse- og omsorgstjenesten ved løslatelse

20.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til at det er kommunen der fengselet er geografisk plassert, som har ansvaret for å tilby kommunale helse- og omsorgstjenester til de innsatte. Til dette formålet mottar kommunene øremerkede tilskudd, og fylkeskommunene mottar tilskuddsmidler for å tilby tannhelsetjenester til innsatte. En rapport fra Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri (Cramer 2014) viser at innsatte i norske fengsler har høyere forekomst av psykiske lidelser enn øvrig befolkning. Rapporten sier ingenting om hvorvidt helsetilbudet for innsatte er tilstrekkelig dimensjonert for å håndtere dette. Når kommunene på sikt får på plass IKT-verktøy og det er etablert et register for kommunale helse- og omsorgstjenester (Khor), vil det kunne hentes ut mer kunnskap både lokalt og nasjonalt om helsetilstanden og helsetilbudet til innsatte i norske fengsler.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti registrerer at det er en opphopning av helse- og levekårsutfordringer blant innsatte i fengsel. Hjemmesoning kan påvirke konsentrasjonen av krevende innsatte i fengslene, og fulle fengsler gir lite rom for fleksibilitet. Mange innsatte sliter med psykiske lidelser, men kun et fåtall får et poliklinisk tilbud. Videre er antall spesialplasser innen psykisk helsevern utilstrekkelig for de innsatte. Disse medlemmer mener det er behov for å se på helsetilbudet til innsatte, og spesielt styrke psykologtilbudet og adressere tydeligere behovet for tilpasset spesialisthelsetilbud til denne gruppen. Det bør også ses på samhandlingen mellom helsetilbudet i fengselet og behov for oppfølging i bostedskommunen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil understreke at kommunene har like stor plikt til å sørge for grunnleggende helsehjelp til innsatte i fengsler som til øvrige innbyggere. Disse medlemmer mener at behovet for bedre IKT-løsninger ikke kan være til hinder for at innsatte i norske fengsler får nødvendig og god helsehjelp på linje med resten av befolkningen. Disse medlemmer vil vise til Representantforslag om ein gjennomgang av LAR-ordninga i Noreg, Dokument 8:102 S (2013–2014), jf. Innst. 143 S (2014–2015), og behovet for en endring av hvordan LAR-ordningen fungerer i fengsel. Det er behov for å styrke rehabiliteringsdelen i LAR i norske fengsler, og det forutsetter en styrket helsetjeneste for dem som sitter i fengsel.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, ser frem til opptrappingsplanen for rus og viser i den forbindelse til tidligere merknader.

21. Øyeblikkelig hjelp

21.1 Sammendrag

Meldingen viser til at god tilgang til øyeblikkelig hjelp er av stor betydning for folks trygghet. Legevakten har over lang tid vært pekt ut som et svakt ledd i den akuttmedisinske kjeden. Regjeringen har derfor revidert akuttmedisinforskriften. Virkningene av denne vil følges nøye. Mange kommuner, særlig i distriktene, har utfordringer knyttet til å skaffe nødvendig kompetanse i denne tjenesten. Gode løsninger forutsetter et nært samarbeid mellom helseforetak og kommunene regionalt og lokalt. Regjeringen vil bidra til lokalt samarbeid gjennom sin styring av de regionale helseforetakene og ved å gi kommunene rammevilkår for gode løsninger. Kommunereformen er et viktig bidrag til å bedre rammevilkårene. I tillegg vil regjeringen bidra til en faglig styrket hjemmebasert helse- og omsorgstjeneste. Dette kan være et viktig supplement til legevakt og øyeblikkelig hjelp døgntilbud. Ved godt samarbeid mellom tjenestene kan det etableres alternativ til innleggelse i sykehus eller et kommunalt øyeblikkelig hjelp døgntilbud.

Regjeringen vil

• innføre plikt til øyeblikkelig hjelp døgntilbud for pasienter med somatiske sykdommer fra 2016, og for pasienter og brukere med psykiske lidelser og rusproblemer fra 2017

• helsedirektoratet skal revidere veilederen for etablering og drift av øyeblikkelig hjelp døgntilbud til også å gjelder pasienter og brukere med psykiske lidelser og rusproblemer

• styrke kompetansen om vold, overgrep og akuttmedisin i legevakt. Den nye akuttmedisinforskriften stiller krav om at leger som skal ha legevakt alene uten bakvakt, og helsepersonell som arbeider sammen med lege i vakt, skal ha gjennomført kurs i akuttmedisin og volds- og overgrepshåndtering

21.2 Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at regjeringen sier de vil ha en helse- og omsorgstjeneste som sikrer befolkningen likeverdig tilgang på forsvarlige tjenester når det haster på grunn av ulykker, skader eller akutt sykdom. Det forutsetter et godt samvirke mellom en rekke deltjenester: fastleger, legevakt, legevaktsentral, hjemmesykepleie og andre hjemmetjenester, ambulansetjenesten, AMK-sentral, distriktspsykiatriske sentre (DPS), ambulante team og sykehus. Lokalisering og dimensjonering av legevakt og ambulansestasjoner må sikre befolkningen et helhetlig og forsvarlig akuttilbud. Videre må samarbeidsavtalene være så konkrete at de kan fungere som et felles planleggingsverktøy, og det bør være dialog mellom helseforetak og kommuner om eventuelle endringer i tilbudet.

Flertallet påpeker at det er en risiko for at brukere med samtidig psykisk sykdom eller rusproblematikk og somatiske sykdommer ikke får nytte av et kommunalt øyeblikkelig hjelp-tilbud, fordi de vurderes primært å ha en psykisk sykdom eller ruslidelse og dermed ikke har rett til et slikt tilbud. Flertallet støtter at også rus og psykiske lidelser inkluderes i dette tilbudet fra 2017.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener at endring i akuttmedisinforskriften ikke gir noen garanti for en trygg og forsvarlig legevakttjeneste. Tiltakene som er foreslått i meldingen, er ikke tilstrekkelig for å sikre en god akuttmedisinsk beredskapstjeneste i kommunene. Med flere eldre og multisyke pasienter i kommunene vil det bli behov for flere sykebesøk, og utrykning fra legevakt og døgnberedskap må derfor styrkes. Norsk kompetansesenter for legevaktmedisin har vist at 80 pst. av legevaktene kun har én lege på vakt kveld, natt og i helgene. Det er stor usikkerhet om akuttmedisinforskriftens krav til bakvaktsordning er tilstrekkelig. Disse medlemmer ser svært alvorlig på at Norsk kompetansesenter for legevaktmedisin rapporterer at kun 36 pst. av legevaktene har legevaktbil, og av disse er det kun 29 pst. som er uniformert eller merket. Kun 15 pst. av legevaktene har en bil som er utrykningsgodkjent.

Komiteen mener det bør være fleksibilitet i organisering av akutt-tjenester for å imøtekomme lokale behov. Samtidig viser Norsk kompetansesenter for legevaktmedisin at kvaliteten ved legevaktene varierer for mye. Komiteen mener at kommunene bør utarbeide en akuttmedisinsk plan som tar utgangspunkt i en risiko- og sårbarhetsanalyse. Dette er særlig viktig for å få kommuner til å vurdere avstand og responstid som en potensiell risikofaktor for kommunens innbyggere. Kommunen bør forpliktes til å invitere berørte parter i utarbeiding av planen slik at den blir godt forankret og sikrer koordinering og oppgavefordeling mellom legevakt, spesialisthelsetjenesten og øvrige deler av primærhelsetjenesten.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil samtidig påpeke at krav til bakvaktsordning kun er en liten del av hva som må forbedres i legevaktsordningen. Disse medlemmer vet at det i mange kommuner er umulig å oppfylle krav til bakvakt på døgnbasis, og at dette derfor fører til sentralisering og lengre reiseavstand. Reiseavstand til legevakt på over en time svekker befolkningens kontakt med helsetjenesten.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil advare mot å utvide øyeblikkelig hjelp-tilbudet til pasienter med psykiske lidelser og rusproblemer før det er gjennomført en grundig evaluering av dagens øyeblikkelig hjelp-tilbud- i somatikken. Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremlegge en evaluering av øyeblikkelig hjelp-tilbudet i kommunene før en utvider tilbudet til pasienter med psykiske lidelser og rusproblemer.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til merknad i Innst. 207 S (2012–2013), hvor det heter at:

«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener det må være selvfølgelig at også de som er syke på grunn av en avhengighet eller en psykisk lidelse, skal ha det samme tilbudet som andre når det gjelder retten til et døgntilbud for øyeblikkelig hjelp.»

Flertallet er glade for at alle pasientgrupper, uavhengig av diagnose, fra 2017 skal ha like rettigheter i kommunene.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti understreker at kommunene trenger nødvendig hjelp og finansiering for å håndtere sykere pasienter og vil samtidig sette spørsmålstegn ved om det som var gode intensjoner i samhandlingsreformen, har endt med at mennesker som fortsatt burde vært på sykehus, skrives ut for tidlig. Dette medlem vil understreke at prinsipper om organisering og reformprestisje ikke må komme før trygghet og helse for befolkningen.

22. Forslag fra mindretall

Forslag fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 1

Stortinget ber regjeringen legge fram sak som avklarer og sikrer fremtidig finansiering av lokalmedisinske sentre.

Forslag 2

Stortinget ber regjeringen igangsette et utredningsarbeid som ser på ulike organisasjonsmodeller for et styrket samarbeid mellom fastleger og øvrige deler av kommunehelsetjenesten.

Forslag 3

Stortinget ber regjeringen styrke fastlegers ansvar for utarbeiding av individuell plan og oppfølging av pasienter som har risiko for å utvikle dårlig helse.

Forslag fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet:

Forslag 4

Stortinget ber regjeringen utrede alternative måter å finansiere forebyggende arbeid i primærhelsetjenesten på, herunder folketrygdfinansierte tjenester, med mål om å forebygge på en kunnskapsbasert og kostnadseffektiv måte.

Forslag 5

Stortinget ber regjeringen fremlegge en evaluering av øyeblikkelig hjelp-tilbudet i kommunene før en utvider tilbudet til pasienter med psykiske lidelser og rusproblemer.

Forslag fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 6

Stortinget ber regjeringen om ikke å utrede avvikling av folketrygdfinansiering av kommunale helsetjenester.

Forslag 7

Stortinget ber regjeringen iverksette en fullgod kartlegging av bemanningssituasjonen i norske sykehjem, der pleiefaktor og antall ansatte på jobb fra forskjellige yrkesgrupper kartlegges, for å sikre et vesentlig bedre beslutningsgrunnlag for likeverdige helsetjenester.

Forslag fra Senterpartiet:

Forslag 8

Stortinget ber regjeringen avvente innføring av lovfesting av enkeltprofesjoner til en grundig evaluering av den profesjonsnøytrale lovgivningen er gjort.

Forslag 9

Stortinget ber regjeringen innlemme helsetjenester i kommunene i meldeordningene til Nasjonalt kunnskapssenter og Statens helsetilsyn.

Forslag fra Venstre:

Forslag 10

Stortinget ber regjeringen nedsette et lovutvalg for å utrede en lovfestet rett til å bli fulgt opp på avstand dersom man har to kroniske lidelser eller mer.

23. Komiteens tilråding

Komiteens tilråding til I fremmes av medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre.

Komiteens tilråding til II og III fremmes av en samlet komité.

Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre slikt

vedtak:

I

Stortinget ber regjeringen komme tilbake med forslag til lovendring som inkluderer ergoterapikompetanse som en lovpålagt tjeneste i kommunene.

II

Stortinget ber regjeringen sørge for at elektronisk helsekort for gravide prioriteres i det videre arbeidet med nasjonal handlingsplan for e-helse.

III

Stortinget ber regjeringen igangsette arbeidet med en diabetesplan.

IV

Meld. St. 26 (2014–2015) – om fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet – vedlegges protokollen.