Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jorodd Asphjell, Kari Henriksen, lederen Hadia Tajik og Lene Vågslid,
fra Høyre, Margunn Ebbesen, Hårek Elvenes, Peter Christian Frølich og
Anders B. Werp, fra Fremskrittspartiet, Ulf Leirstein og Dagfinn
Henrik Olsen, fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, og
fra Senterpartiet, Geir Inge Lien, viser til Prop. 112 L
(2014–2015) Endringer i straffeprosessloven (avhør av barn og andre
særlig sårbare fornærmede og vitner). Proposisjonen følger opp rapporten
«Avhør av særlig sårbare personer i straffesaker», samt Innst. 269 S
(2013–2014).
Komiteen viser til at dagens
regelverk ikke gir et tilfredsstillende vern av barn og andre særlig sårbare
fornærmede og vitner. Det er derfor viktig etter komiteens mening
at det foretas endringer i straffeprosessloven knyttet til avhør
av barn og andre særlig sårbare personer. Komiteen viser
til at det har vært en kraftig økning i antall anmeldelser knyttet
til saker vedrørende vold og seksuelle overgrep. Forskningen viser imidlertid
at mørketallene fremdeles er store, og det er etter komiteens mening
viktig at innsatsen intensiveres.
Komiteen viser til at Politidirektoratet
har det overordnede ansvaret for oppfølgingen av Statens Barnehus.
Hvert barnehus er underlagt politimesteren i det politidistrikt
hvor barnehuset ligger. Statens Barnehus gjennomfører dommeravhør,
medisinske undersøkelser og oppfølging av volds- og overgrepsutsatte
barn og voksne med psykisk utviklingshemning eller tilsvarende funksjonsnedsettelse,
eller som har vært vitne til vold.
Komiteen viser til årsrapport
for 2014 fra Statens Barnehus hvor det fremgår at gjennomsnittlig
ventetid for dommeravhør ved barnehusene var 50 dager i 2014, mens
ved avhør av barn i saker vedrørende seksuelle overgrep var ventetiden
43 dager. Komiteen viser til justiskomiteens høring
vedrørende proposisjonen hvor UNICEF påpekte at ventetiden de fire
første månedene i 2015 for seksuelle overgrep var på 36 dager, mens
ventetiden totalt sett var på 47 dager. Komiteen viser
til at departementet har foreslått en rekke tiltak som skal bidra
til å redusere ventetiden.
Komiteen viser til forslaget
om at dommeren ikke lenger skal lede avhøret, og viser til forslag om
å omtale avhørene som «tilrettelagt avhør» i stedet for «dommeravhør».
Departementet foreslår at avhørene nå skal ledes av en påtalejurist
med utvidet påtalekompetanse. Komiteen mener dette
er viktige tiltak som kan redusere ventetiden.
Komiteen registrerer at regjeringen
følger opp en samlet komités ønske om å endre dommeravhørsforskriften
og at dommeren ikke lenger skal lede avhøret. Komiteen vil
vise til Innst. 269 S (2013–2014) fra juni 2014 hvor en samlet komité
skrev:
«For å sikre at avhørene kan gjennomføres mer effektivt,
og så raskt som nødvendig, ønsker komiteen at ansvaret for avhørene
flyttes til politiet. Tilstedeværelse av en dommer vil i så tilfelle
ikke lenger være nødvendig for å gjennomføre avhøret. Komiteen viser
til at det nå har gått over ett år siden høringsfristen for høring vedrørende
rapporten med blant annet forslag til forskrift om avhør av særlig
sårbare personer gikk ut. Det er derfor etter komiteens mening nødvendig
at vi får på plass forskriften så raskt som mulig. Det er viktig
blant annet for å sikre et likere tilbud til barn og unge som er
utsatt for vold og overgrep eller har vært vitne til det, noe som
også vil øke rettssikkerheten til barn og unge. Det er også viktig
å få på plass retningslinjer som sikrer enhetlig og samordnet bruk
av barnehusene. Komiteen viser til at det for tiden er satt ned
en arbeidsgruppe som skal utarbeide forslag til slike retningslinjer,
men vil påpeke viktigheten av at disse kommer på plass så raskt som
mulig.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
at det har tatt for lang tid før disse forslagene til endring ble
sendt Stortinget, men er glad for at de nå endres i tråd med vedtakene
gjort under behandling av Arbeiderpartiets representantforslag Dokument
8:31 S (2013–2014) om å gjøre bruken av barnehus obligatorisk, og
styrking av barnehusene.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil peke
på viktigheten av at påtalemyndigheten tilføres tilstrekkelige ressurser,
slik at man kan oppnå reell reduksjon av ventetiden for avhør.
Komiteen viser til
at det foreslås at barn mellom 12 og 15 år ikke lenger skal kunne
fritas fra forklaringsplikten når mistenkte er nærstående. Komiteen viser
i den forbindelse til justiskomiteens høring 12. mai 2015 hvor det
var delte meninger knyttet til dette punkt. Barneombudet på sin
side støtter forslaget om at også barn mellom 12 og 15 år skal ha
forklaringsplikt når mistenkte er nærstående, og begrunner det med at
barnet da ikke lenger har ansvaret for om det vil vitne eller ikke.
De påpeker at det vil være til barnets beste at deres historie blir
fortalt, og støtter derfor forslaget om forklaringsplikt. Komiteen støtter
dette.
Komiteen viser til at lovverket
skal sikre at etterforskning og straffeforfølging gjennomføres på
en skånsom måte. Komiteen viser til forslag om å
lovfeste at det skal tas tilrettelagt avhør ved Statens Barnehus
når barn eller særlig sårbare voksne avhøres som vitne i saker som
gjelder seksuallovbrudd, kjønnslemlestelse, mishandling i nære relasjoner,
drap eller kroppsskade. Det vil kun være adgang til å fravike dette
om avhørsleder og barnehuset er enige om at man kan fravike regelen
om at avhøret ikke skal foretas på barnehuset. Komiteen viser
til at fornærmede regnes som vitne i denne sammenheng.
Komiteen viser videre til at
departementet foreslår at første avhør som hovedregel skal kunne
tas før mistenkte er siktet eller varslet om avhøret. Begrunnelsen
for dette er å senke terskelen for å melde fra til politiet og redusere
risikoen for at barn og særlig sårbare personer utsettes for nye
overgrep. Det er viktig å sikre at avhør tas så raskt som mulig
for på den måten bedre å ivareta fornærmede, samtidig vil det kunne
bidra til at politiet i mindre grad tar ut siktelse mot uskyldige
personer. For å sikre kontradiksjon for siktede foreslår departementet
at mistenkte skal gis mulighet til å begjære supplerende avhør av
vitnet hvor siktedes spørsmål vil bli stilt. Komiteen er
av den oppfatning at dette ivaretar både fornærmede og siktede på
en god måte. Komiteen viser også til forslaget om
at alle aktører som skal delta i avhøret må stille på det tidspunktet
politiet fastsetter. Dette vil etter komiteens mening
være et viktig tiltak for å redusere ventetiden.
Komiteen viser til at departementet
går inn for at aldersgrensen fremdeles skal være 16 år, men at aldersgrensen
hvor fornærmede har blitt utsatt for seksuelle overgrep begått av
nærstående personer, skal utvides til 18 år.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til at barn over 16 år har et stort behov for behandling og bistand
fra et fagmiljø med høy kompetanse. Ved å heve aldersgrensen til
18 år for alle saker vil det medføre stor pågang ved barnehusene.
Dette kan etter flertallets mening gå på bekostning
av de som trenger tilrettelagte avhør aller mest, blant annet fordi
ventetiden vil øke, samt at økt pågang kan gå utover kvaliteten
på avhørene. Det vil etter flertallets mening kunne
medføre at bevisene blir dårligere og at flere skyldige går fri
i saker der små barn er ofre, noe som igjen kan medføre at utsatte
barn ikke får den hjelpen de trenger.
Flertallet viser også til at
en heving av aldersgrensen til 18 år vil kunne innebære en svekkelse av
siktedes rettigheter. Det vil kunne være i strid med siktedes rettigheter
etter Grunnloven § 95 og EMK artikkel 6 at videoopptak av tilrettelagte
avhør skal tre i stedet for personlig forklaring under hovedforhandlingen.
Det bør etter flertallets mening derfor foretas en
ny menneskerettslig vurdering før en eventuell heving av aldersgrensen
til 18 år.
Flertallet viser til at selv
om barnekonvensjonen og Lanzarote-konvensjonen gjelder barn opp
til 18 år, er det ikke til hinder for at tilrettelagt avhør bare
tilbys til de under 16 år. Avhørssituasjonen til de mellom 16 og
18 år kan tilpasses, blant annet ved at siktede går ut fra rettssalen
eller at det benyttes fjernavhør.
Flertallet viser til begrunnelsen
for å øke aldersgrensen for barn mellom 16 og 18 år som har blitt
utsatt for seksuelle overgrep av nærstående, jf. Prop 112 L (2014–2015)
punkt 5.4:
«Det vil normalt være svært belastende å vitne om
seksuelle overgrep begått av nærstående. Dessuten vil barn som har
blitt utsatt for seksuelle overgrep av nærstående ofte bo hos mistenkte
og være i et avhengighetsforhold som gjør det særlig vanskelig å
melde fra. Det vil normalt stille barnet i en enda vanskeligere
situasjon enn om det for eksempel ble utsatt for voldtekt på en fest.
Som Barneombudet skriver, vil de som er krenket av nære familiemedlemmer
også ha et særlig behov for den oppfølgingen som er knyttet til
at det tas tilrettelagt avhør.»
Flertallet ber om at regjeringen
innen 2 år gjør en ny vurdering om å heve aldersgrensen i alle tilfeller
til 18 år. Flertallet viser til at man i en slik
vurdering må se på om straffeprosessloven § 298 må endres, samt
vurdere siktedes rettigheter etter Grunnloven § 95 og EMK artikkel 6.
Komiteen mener dette
er et viktig tiltak for å ivareta utsatte barn på en bedre måte. Komiteen viser
til at departementet foreslår at det som hovedregel skal være alder
ved første avhør som avgjør hvorvidt barn må forklare seg under hovedforhandlingen
eller ikke. Komiteen viser til at departementet foreslår
at personer med psykisk utviklingshemning og personer med funksjonsnedsettelse
som gir tilsvarende behov for tilrettelegging, skal avhøres ved
tilrettelagt avhør i de samme sakene som barn. Tilrettelagt avhør
skal også foretas i de tilfellene politiet er i tvil om funksjonsnivået.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet mener at bruken av barnehus, skal være
obligatorisk for alle barn under 18 år. Disse medlemmer vil
vise til høringsinstanser som Barneombudet, Redd Barna og Statens
Barnehus som støtter dette. Disse medlemmer mener
på linje med disse høringsinstansene at det er uheldig at en skiller mellom
seksuelle overgrep og voldssakene. Vold er også svært skadelig for
barn og unges psykiske og fysiske helse. Disse medlemmer mener
at de unge over 16 år har et like stort behov for behandling og
bistand fra et fagmiljø med høy kompetanse på området.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
viser til at regjeringen foreslår å innføre differensierte lovpålagte
frister for når avhør skal foretas. Ved akutte saker skal fristen
for å foreta tilrettelagt avhør være én uke, mens i de andre mest
alvorlige sakene skal fristen være på to uker, og i de resterende
sakene skal den være på tre uker. For å hindre at fristene går på
bekostning av kvaliteten av avhøret, foreslår departementet i tillegg
at fristen kan forlenges med en uke i de sakene der politiet, før
fristen gikk ut, har foretatt tidkrevende etterforskningskritt eller
forberedelser som var nødvendige av hensyn til vitnet eller avhørets
kvalitet.
Dette flertallet viser til at
det er stor forskjell på hvor mye det haster at tilrettelagte avhør
foretas raskt. Differensierte frister er nødvendig for å sikre at
de avhørene som haster aller mest, tas raskt nok. Dette flertallet viser
til at differensierte frister vil bidra til å hjelpe politiet med
å prioritere og legger til rette for at avhør som haster blir tatt
raskest. I en del saker vil det være svært alvorlig om det går to
uker før avhør blir tatt. Dette flertallet er derfor
glad for at det nå innføres en frist om at avhøret skal foretas
innen en uke i de aller mest alvorlige tilfellene.
Dette flertallet viser til at
i en situasjon der tilgangen på avhørsressurser er begrenset, kan
en lik frist på når avhør skal måtte bli tatt, presse politiet til
å behandle alle saker likt i stedet for å prioritere de sakene som
haster mest. Det er hensynet til barnets beste som ligger til grunn
for dette flertallets ønske om en slik differensiering.
Dette flertallet viser til at
Statens Barnehus Trondheims innspill på justiskomiteens høring om
Prop. 112 (2014–2015) der de støttet opp om dette:
«Ved å lovfeste at barn, unge og voksne psykisk utviklingshemmede
kommer raskere inn til avhør er det å håpe at rettssikkerheten blir
ivaretatt på en bedre måte, og at deres forklaring i større grad
kan bringe vold og overgrepssaker inn for retten. Barnehusene er
av den oppfatning at det er for få saker som bringes inn til domstolen
for avgjørelse. Det å foreslå tidsbruk på 1-3 uker, fra anmeldelse
til tilrettelagte avhør, er et positivt forslag. Imidlertid er barnehusene
svært opptatt av at mange av disse sakene er krevende i etterforskningsøyemed.
Dermed er det ikke sikkert at fristen på en uke er til det beste
for barnet, med tanke på ivaretakelse av dets rettssikkerhet. Det
kan være at politiet har behov for å gjøre taktisk etterforskning
i sakene før de avhører barna, og da vil 1 uke være urealistisk.
Derfor vil en differensiering av tidsbruken være bra.»
Dette støtter dette flertallet opp
om. Det er også etter dette flertallets mening sentralt
at det er barnets beste som er det avgjørende hensyn ved vurderingen
av om når avhør skal foretas, og ikke ressurshensyn eller andre
hensyn.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er
imot å innføre differensierte lovpålagte frister for når avhør skal
tas. Disse medlemmer viser til høringsinnspill fra
Barneombudet som mener forslaget til ny § 239 e er unødvendig komplisert,
og at alle rettssikkerhetshensyn taler for en så kort frist som
mulig. Videre viser disse medlemmer til Unicefs høringsinnspill
som går imot forslaget om differensiering, og som mener alle saker
bør ha en frist på én uke. Disse medlemmer er enig
i dette.
Disse medlemmer vil understreke
at det vil være vanskelig i enkelte tilfeller å vite før et barneavhør
er tatt hvor akutt og alvorlig saken er. Disse medlemmer mener
at man ikke kan utelukke at det kan fremkomme opplysninger under
avhøret som vil endre alvorlighetsgraden av saken. Videre vil disse
medlemmer peke på at for å gjennomføre en differensiert
fristpraksis blir det behov for ytterligere byråkrati.
Disse medlemmer vil videre vise
til riksadvokatens høringsinnspill til arbeidsgruppens rapport som
sier:
«I dag er det et beklagelig faktum at 2- ukersfristen
nærmest systematisk brytes. Flere av årsakene til at en ikke lykkes
i å overholde fristen, vil falle bort ved den nye avhørsmodellen.
Politiet vil ha et langt større herredømme over saken og tidspunktet
for gjennomføringen av det første avhøret, i det langt færre personer vil
måtte involveres. Som ved andre alvorlig straffbare forhold, må
en forvente at sentrale avhør foretas kort tid etter at politiet
har mottatt anmeldelse. Riksadvokaten slutter seg derfor fullt ut
til at forslaget om at fristen for det første avhøret etter at politiet
har fått kjennskap til saken, som hovedregel skal være en uke.»
Disse medlemmer deler riksadvokatens
syn og mener det taler for å ha en frist for når avhør skal tas. Disse
medlemmer mener fristen for alle saker bør være én uke. Disse
medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
«Straffeprosessloven ny § 239 e skal lyde:
Tilrettelagt avhør skal gjennomføres snarest
mulig og innen én uke når det skal tas avhør etter § 239 første
ledd, andre ledd andre punktum eller tredje ledd.
Har politiet før fristen gikk ut, foretatt tidkrevende
etterforskingsskritt eller forberedelser som var nødvendige av hensyn
til vitnet eller avhørets kvalitet, forlenges fristen etter første, andre
og tredje ledd med én uke. Det samme gjelder dersom avhørsleder
og barnehuset er enige om at det klart er til vitnets beste at avhøret
utsettes.
Fristene regnes fra tidspunktet for anmeldelse eller
når politiet av andre grunner har rimelig grunn til å undersøke
om det foreligger straffbart forhold. Når politiet først på et senere
stadium i etterforskingen blir klar over at det aktuelle vitnet
bør avhøres, regnes fristen fra det tidspunktet politiet hadde rimelig
grunn til å anta at vitnet burde avhøres.
Ved supplerende avhør skal avhøret gjennomføres
så raskt som mulig og ikke senere enn én uke etter forrige avhør,
med mindre det er nødvendig av hensyn til etterforskningen eller
siktede og det ikke vil være en uforholdsmessig belastning for vitnet.
Er avhørsleder og barnehuset enige om at det klart er til vitnets
beste at det supplerende avhøret utsettes og dette ikke svekker
siktedes rett til kontradiksjon, kan fristen også forlenges.»
Komiteen viser til
at departementet foreslår at observasjonsordningen for avhør av
de yngste barna og særlig sårbare voksne avvikles, og at avhørene
i stedet kan gjennomføres som sekvensielle avhør.
Komiteen viser til at proposisjonen
ikke omhandler avhør av mistenkte. Årsaken til det er at dette ikke
var en del av mandatet til arbeidsgruppen. I tillegg viser komiteen til
at spørsmål knyttet til finansiering av medisinske undersøkelser
ved barnehusene blir fulgt opp gjennom virksomhetsstyringen av Helsedirektoratet
og Politidirektoratet, og er derfor ikke behandlet nærmere i proposisjonen.
Komiteen viser til at for å redusere
ventetiden for avhør av barn og særlig sårbare personer, er det
en forutsetning at politiet prioriterer saker vedrørende vold og
overgrep. Det er derfor etter komiteens mening helt
sentralt at det avsettes nok ressurser til å etterforske vold og
overgrep mot barn, både tidsmessig og med hensyn til nok etterforskere.
Det er avgjørende at politiet har kunnskap om hvordan man på en
best mulig måte kan etterforske vold og overgrep mot barn, for å
sikre god kvalitet på etterforskningen.
Komiteen viser til at det har
vært en betydelig økning i antall saker på barnehusene i 2015 sammenlignet
med samme tid i 2014. I de fire første månedene var det en økning
i Sandefjord og Bodø på 50 pst., i Kristiansand var økningen på 48 pst.,
i Ålesund var økningen på 44 pst., 38 pst. i Oslo og 32 pst. i Bergen.
Oversikten fra Politidirektoratet viser at det fra 1. tertial 2015 var
en økning på 40 prosent sammenlignet med 1. tertial 2014. Komiteen vil
således påpeke at endringene som foreslås i proposisjonen også vil medføre
flere saker på barnehusene, ved at aldersgrensen og hvem som har
rett til avhør på barnehusene utvides. Barnehusene fasiliterer ikke
kun avhør, men gir også volds- og overgrepsutsatte god oppfølging. Komiteen mener at
regjeringen må følge saksutviklingen nøye og sikre at barnehusene
har tilstrekkelige økonomiske rammer.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
det er et stort behov for å styrke barnehusene og viser til Arbeiderpartiets
alternative statsbudsjett hvor det ble foreslått å styrke barnehusene
og øremerke 100 mill. kroner for 2015. Disse medlemmer vil
understreke betydningen av øremerking av disse midlene. Disse
medlemmer merker seg tilbakemeldingen fra Statens Barnehus
under justiskomiteens høring på Prop. 112 L (2014–2015) om at de reelt
har opplevd et kutt i sin drift for 2015. Disse medlemmer mener
dette ytterligere underbygger behovet for øremerkede midler, og
en langt sterkere satsing på barnehus enn hva regjeringen har levert
til nå. Både UNICEF, Redd Barna og Statens Barnehus har opptil flere ganger
tatt til orde for at finansieringen av barnehusene må øremerkes.
Disse medlemmer mener i lys av
forliket om politireformen at det er behov for et nytt barnehus
i politidistrikt Øst. Etter at politireformen er gjennomført vil
det være barnehus i nesten alle politidistrikter, unntatt politidistrikt
Øst og politidistrikt Finnmark. Disse medlemmer mener det
er et særlig behov for et nytt barnehus i politidistrikt Øst, som
etter politireformen vil ha en stor befolkning. Et eget barnehus
i politidsitrikt Øst vil føre til at det er den samme politimesteren
som har ansvar for barnehuset hvor avhørene foretas og den videre
etterforskningen av vold og overgrep mot barn, noe som vil være positivt
for etterforskningen av disse sakene. I dag benytter barn fra Romerike
barnehuset i Hedmark og barn fra Østfold barnehuset i Oslo, noe
som innebærer at politidistrikt Øst vil måtte forholde seg til to
ulike politidistrikt i etterforskningen av saker om vold og overgrep
mot barn i sitt distrikt. Disse medlemmer mener dagens
organisering ikke er tilpasset den nye distriktsstrukturen i politiet
som nå er klar etter at Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre inngikk forlik om en politireform.
På denne bakgrunnen vil disse medlemmer fremme følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen etablere ett nytt barnehus
i det nye politidistrikt Øst, samt vurdere å opprette ett nytt barnehus
i politidistrikt Finnmark.»
Disse medlemmer vil vise til
at lovfesting av barnehus og økningen i saksmengden vil kreve styrking
av bevilgningene til barnehusene. Disse medlemmer vil
vise til at etter 3 måneders drift i 2015 har barnehuset i Oslo
hatt en økning på 38 pst., Stavanger 40 pst. og Trondheim 20 pst. Disse
medlemmer mener regjeringen må ta den klare tilbakemeldingen
fra Statens Barnehus på alvor og viser til høringsbrevet fra Statens
Barnehus hvor det fremkommer at den store økningen i antall saker
gjennom flere år nå har ført til sprengt kapasitet. Dette gjelder
både infrastruktur og personell. Disse medlemmer mener
signalene fra regjeringen om at de ønsker å styrke barnehusene til
nå ikke er fulgt opp i tilstrekkelig grad.
Disse medlemmer viser til at
det i svarbrevet fra statsråden vises til at alle barnehusene har
fått ekstra midler i 2015, dog i varierende grad. Disse medlemmer er
kjent med og ble oppmerksom på at barnehuset i Trondheim fikk 300 000 kroner
ekstra for 2015, men ble samtidig kuttet med 500 000 kroner i sitt
driftsbudsjett for 2015, slik at det reelt sett ble et kutt på 200 000
kroner. Disse medlemmer mener dette viser at dagens
finansieringsmodell er prisgitt hvorvidt den enkelte politimester
ønsker å prioritere barnehus, og understreker behovet for en økt
satsing på avhør av barn og barnehus med øremerkede midler. Disse
medlemmer merker seg at ekstrabevilgningen på 10 mill. kroner
kun har ført til tre stillinger samlet sett, og ikke vært tilstrekkelig
til å få ned ventetiden til den lovpålagte fristen. Tvert imot registrerer disse
medlemmer at ventetidene igjen stiger.
Komiteen viser til
at Politidirektoratet i slutten av 2014 etablerte Barnehusrådet
som skal være et rådgivende organ for Politidirektoratets oppfølging
av barnehusene. Evalueringen av barnehusene fra 2012 viste at ansatte
i liten grad opplevde en helhetlig styring av barnehusene fra sentralt
nivå. I tillegg påpekte den at barnehusene har utviklet seg i forskjellig
retning, og at det foreligger kvalitetsforskjeller mellom barnehusene. Komiteen mener
det er positivt at Barnehusrådet nå er opprettet, hvor nasjonale retningslinjer
vil bli drøftet.