Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jorodd Asphjell, Kari Henriksen, lederen Hadia Tajik og Lene Vågslid,
fra Høyre, Margunn Ebbesen, Hårek Elvenes, Peter Christian Frølich og
Anders B. Werp, fra Fremskrittspartiet, Ulf Leirstein og Dagfinn
Henrik Olsen, fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, og
fra Senterpartiet, Geir Inge Lien, viser til at ny straffelov
av 2005 ikke er satt i kraft med unntak av kapittel 16 om folkemord,
forbrytelse mot menneskeheten og krigsforbrytelser, som ble satt
i kraft 7. mars 2008.
Komiteen viser til at ikraftsetting
av ny straffelov opprinnelig ble koblet opp mot et større arbeid
med tilpassing av datasystemene i politi- og påtalemyndigheten.
Dette arbeidet ble senere koblet til en mer generell utvikling av
politiet gjennom det såkalte Merverdiprogrammet.
Komiteen konstaterer at på grunn
av forsinkelser i Merverdiprogrammet, besluttet regjeringen å fremskynde
arbeidet med ikraftsetting av ny straffelov. Det legges nå opp til
at implementeringen av straffeloven gjøres i de eksisterende systemer.
Det er lagt opp til at den gjenværende delen av straffeloven skal
tre i kraft fra 1. oktober 2015. Dette må skje gjennom vedtakelse
av en egen lov.
Komiteen viser til at ikraftsettingen
forutsetter at nødvendige datatekniske tilpasninger og regeltekniske
endringer er på plass.
Komiteen er i brev fra Justis-
og beredskapsdepartementet av 11. mai 2015 (vedlagt) gjort oppmerksom
på at det er behov for enkelte tekniske justeringer i lovforslaget
som følge av at andre lovforslag er behandlet eller behandles parallelt med
foreliggende lovforslag. Komiteen har innarbeidet
disse endringene.
Komiteen viser til
at siden det har gått lang tid mellom vedtakelsen av straffeloven
og ikraftsettingen, er det vedtatt mange endringslover som endrer
straffeloven av 2005 før den kan tre i kraft.
Komiteen viser til
at det i ny straffelov § 3 annet ledd er vedtatt at bestemmelsene
i kapittel 16 om folkemord/forbrytelse mot menneskeheten og krigsforbrytelser,
kan anvendes på handlinger begått før ikrafttreden dersom handlingen
på gjerningstidspunktet var straffbar etter dagjeldende straffelovgivning
og ansett som folkemord/forbrytelse mot menneskeheten og krigsforbrytelser
etter folkeretten. Komiteen har registrert at Høyesterett
i den såkalte krigsforbrytersaken Rt. 2010 side 1445 kom til at dette
strider mot Grunnloven. Departementet har derfor foreslått å oppheve
§ 3 annet ledd. Komiteen er enig i dette.
Komiteen viser til
at Stortinget tidligere har uttalt at det er nødvendig å gjøre unntak
fra dobbeltstraffprinsippet for terrorhandlinger begått i utlandet
av en norsk statsborger eller en person som er hjemmehørende her,
eller for terrorhandlinger begått av en utlending i utlandet. For
å sikre at disse handlingene kan straffeforfølges er det foreslått
at det gjøres unntak for dobbelt straffbarhet for straffeloven 2005
kapittel 18 om terrorhandlinger og terrorrelaterte handlinger. Komiteen er
enig i dette. Komiteen mener at hvorvidt oppfordring
til terror, terrorrekruttering eller terroropplæring skjer i Norge
eller utlandet av personer bosatt i Norge eller i utlandet, bør ikke
være avgjørende for muligheten til å straffe vedkommende, og at
terrorisme utgjør en universell trussel.
Komiteen konstaterer at hatefulle
ytringer og oppfordring til en straffbar handling er føyet til straffelovens
stedlige virkeområde i § 12 første ledd nr. 3 bokstav a og nr. 4
bokstav a i 2013. Departementet viste til at bestemmelsene rammer ytringer
som er praktiske å fremsette fra utlandet over Internett, og som
kan være alvorlige handlinger. For å få samme jurisdiksjonsregler
i straffeloven 2005 som i 1902-loven på dette punktet, er det foreslått
at § 183 om oppfordring til straffbar handling og § 185 om hatefulle ytringer,
føyes til i § 5 første ledd nr. 11. Komiteen viser
til at det også er foreslått inntatt en korresponderende henvisning
i straffeloven 2005 § 5 tredje ledd.
Komiteen er enig i at henvisningen
til påvirkningshandel i straffeloven av 2005 § 5 første ledd er
overflødig, siden påvirkningshandel er nevnt i § 6.
Komiteen viser til
at i forbindelse med vedtakelsen av ny straffelov 2005, ble ikke
straffskjerpelsen for grov bevæpning med skytevåpen på offentlig
sted videreført. Departementet har tatt opp spørsmålet om ikke denne
straffeskjerpelsen burde bli videreført. Selv om enkelte høringsinstanser
har stilt spørsmål ved behovet for en slik regel, har et flertall
ment at det er et reelt behov for en slik regulering. Komiteen er enig
i dette.
Komiteen registrerer at det i
lovforslaget er lagt opp til at strafferammen endres fra fire til
tre år. Den valgte strafferammen må ses i lys av at man i straffeloven
2005 reduserer antallet strafferammer. Komiteen forutsetter
i likhet med departementet at en reduksjon av strafferammen til
tre år ikke tar sikte på å endre rettspraksisen på området.
Komiteen viser til
at ordningen med elektronisk kontroll ved kontaktforbud ofte omtales
som en ordning med «omvendt voldsalarm». Komiteen mener
adgangen til å ilegge elektronisk kontroll, i enkelte tilfeller
er nødvendig for at kontaktforbudet skal bli overholdt. Ordningen med
elektronisk kontroll ved kontaktforbud ble vedtatt i 2009, men ikke
satt i kraft før i 2013.
Komiteen registrerer at ordningen
ikke er tatt inn i straffeloven av 2005. Bakgrunnen for dette var
at man ønsket å vinne erfaring med ordningen med elektronisk kontroll
før en tok stilling til om den skulle inn i den nye straffeloven. Komiteen viser
til at ordningen først ble innført i 2013, og at dette ikke gir
et tilstrekkelig grunnlag for å vurdere om ordningen bør videreføres mer
permanent.
Komiteen støtter forslaget om
å videreføre ordningen med elektronisk kontroll ved kontaktforbud
i straffeloven av 2005 §§ 57, 58 og 168, jf. lovforslaget § 3 om
endringer i straffeloven 2005. Komiteen ser i likhet
med departementet behov for å evaluere ordningen når det er vunnet nok
erfaring og ber departementet komme tilbake til en slik evaluering
på et senere tidspunkt.
Komiteen viser til
at en inkurie medførte at den dagjeldende § 33 annet ledd i straffeloven
1902 ikke ble videreført i straffeloven 2005. Paragraf 33 annet
ledd ga påtalemyndigheten anledning til å begjære et oppholdsforbud
endret uten at dette var knyttet til tidsfrister, ved at forbudssoner
kunne endres for å ta høyde for at den eller de personer som skal
beskyttes av kontaktforbudet, fortsatt er beskyttet dersom de bytter
bosted, arbeidssted, skole eller lignende.
Komiteen er enig i at det bør
videreføres en regel som gir adgang til å endre et kontaktforbud også
utenom tidsfristene i tilfeller hvor dette anses nødvendig av hensyn
til sikkerheten for den eller de personer som skal beskyttes av
forbudet.
Komiteen legger til grunn at
denne typen saker vil bli prioritert av domstolene.
Komiteen viser til
at departementet har foreslått å videreføre straffeloven 1902 § 353
for å sikre at det fortsatt skal være hjemmel for å straffe overtredelse
av påtalemyndighetens eller politiets avsperring av åsteder. Forslaget
er generelt utformet som en ny bestemmelse i § 176. Komiteen er
enig i forslaget og viser til merknadene om forslaget.
Komiteen konstaterer
at avvergingsplikten i straffeloven av 1902 er skjerpet og utvidet
ved lovendring i 2010. Enkelte av endringene som ble gjort, samsvarte
ikke med straffeloven av 2005 om avverging av straffbare forhold,
jf straffeloven 2005 § 196. Komiteen er enig i de foreslåtte
endringer slik at straffeloven av 2005 § 196 bringes i samsvar med
gjeldende straffelov.
Komiteen er også enig
i de forslag til lovendringer som er lagt frem med sikte på at det
ikke blir noen hull i straffeloven 2005 for forberedelse av dokumentfalsk,
blant annet med bakgrunn i Rt. 2010 side 1217 som omhandlet innførsel
og/eller oppbevaring av såkalt skimmingsutstyr.
Komiteen viser til
at utgangspunktet for norsk strafferett er at straffbare handlinger
foreldes på et eller annet tidspunkt avhengig av alvorligheten av
lovbruddet. Straffeloven av 1902 har likevel enkelte unntak fra
dette utgangspunktet.
Komiteen ser at ved lov 20. juni
2014 nr. 46 (ikr. 1. juli 2014) ble noen lovbrudd unntatt foreldelse,
jf. straffeloven 1902 § 66 tredje ledd annet punktum. I Prop. 96
L (2013–2014) punkt 2.3 side 5 var det forutsatt at dette også skulle gjennomføres
i 2005-loven.
Komiteen konstaterer at dette
innebærer at straffeloven 2005 §§ 275 (drap), 291 (voldtekt), 299
(voldtekt av barn under 14 år) og 302 (seksuell omgang med barn
mellom 14 og 16 år) unntas foreldelse. Videre foreslås det at regelen om
utskutt foreldelse i straffeloven 2005 § 87 også skal omfatte §§ 253
(tvangsekteskap) og 282 (mishandling i nære relasjoner).
Komiteen viser til at det også
foreslås å rette opp en inkurie, slik at foreldelse for forsøk på seksuell
omgang med barn under 14 og 16 år, først begynner å løpe når fornærmede
fyller 18 år. Departementet går videre inn for at endringene skal
få virkning for handlinger begått før lovens ikrafttredelse, forutsatt
at handlingene ikke allerede er foreldet.
Komiteen er enig i forslagene.
Komiteen ser at det
ved lov 9. januar 2015 nr. 1 ble en endring i straffeloven 1902
§ 39 e, slik at forvaring kan idømmes inntil 30 år for forbrytelser
som har en strafferamme på fengsel inntil 30 år. Tilsvarende endringer
er ikke gjennomført i straffeloven 2005. Maksimal tidsramme er fremdeles
21 år, jf. straffeloven 2005 § 43 første ledd første punktum.
Komiteen viser til at det i proposisjonen foreslås
endringer i reglene om maksimal tidsramme og minstetid i straffeloven
2005 § 43 tilsvarende endringene som ble gjort i straffeloven 1902
§ 39 e ved lov 9. januar 2015 nr. 1. Komiteen er
enig i dette.
Komiteen viser til
de foreslåtte endringer om oppretting av inkurier som departementet
er blitt gjort oppmerksom på, og slutter seg til dette.
Komiteen viser til
at det gjøres omfattende endringer i militær straffelov når straffeloven
2005 trer i kraft. Disse endringene er allerede vedtatt og ikrafttredelsen
medfører ingen realitetsendringer av betydning.
Komiteen viser til
at ikraftsetting av straffeloven 2005 nødvendiggjør betydelige endringer
i straffeprosessloven. Ikke alle spørsmål ble avklart i forbindelse
med vedtakelsen av straffeloven 2005, blant annet gjelder dette fordeling
av påtalekompetanse og bruk av tvangsmidler.
Komiteen ser at ordningen med
påtalebegjæring fra fornærmede opphører med ny straffelov. Alle
lovbrudd er i utgangspunktet undergitt ubetinget offentlig påtale.
Påtalemyndigheten kan imidlertid unnlate å forfølge handlinger med
en strafferamme på to år eller lavere, hvis ikke allmenne hensyn
tilsier påtale.
Komiteen viser til at det er
nær sammenheng mellom de gjeldende reglene om påtalebegjæring fra
fornærmede og adgangen til å gå til privat straffesak etter straffeprosessloven.
Det er fremdeles adgang til å fremme privat straffesak etter straffeprosessloven
§ 402 første ledd. Det er foreslått at gjeldende frist for å fremme privat
straffesak, videreføres. Komiteen er enig i dette.
Komiteen konstaterer at det i
forbindelse med ikraftsetting av ny straffelov er foreslått begrensede
justeringer i reglene om påtalekompetanse. Endringene er en nødvendig konsekvens
av den nye straffeloven, fordi antall saker som ellers måtte avgjøres
av Riksadvokaten ville økt dramatisk. Komiteen er
enig i at det bør være adgang til delegering, og mener at det er
funnet frem til en god løsning når delegasjonsadgangen kun gjelder
i enkeltsaker og ikke gjennom instruks. Dersom denne løsningen ikke fungerer
tilfredsstillende, får en eventuelt komme tilbake med forslag til
endringer.
Komiteen viser til at politiets
påtalekompetanse må endres som følge av at skillet mellom forbrytelser
opphører med den nye straffeloven. Med unntak av enkelte lovtekniske
justeringer, er påtalekompetansen i stor grad en videreføring av
dagens kompetanseregler.
Komiteen slutter seg til de foreslåtte
endringer.
Komiteen konstanter at etter
gjeldende rett følger henleggelseskompetansen i stor grad kompetansen
til å ta ut tiltale. Det er derfor ikke nødvendig med endringer
i henleggelseskompetanse utover eventuelle endringer som følge av
endringer i reglene om påtalekompetanse. Tilsvarende gjelder i all
hovedsak for ankekompetanse. Komiteen er enig i foreslåtte
justeringer.
Komiteen viser til at når det
gjelder aktorkompetanse og delegering, foreslås det at kravet til «særlige
grunner» i straffeprosessloven endres til når det er grunn til det,
for å gjenspeile hvordan reglene om aktorisering i dag praktiseres. Komiteen er
enig i dette. Komiteen legger til grunn at statsadvokatene,
basert på de konkrete forhold, vil gjøre en vurdering av om det
er forsvarlig og hensiktsmessig å delegere kompetansen.
Komiteen ser at det foreslås
endringer i fullbyrdelseskompetanse som følge av endringer i fordelingen
av tiltalekompetansen mellom politi og statsadvokaten. Komiteen slutter
seg til dette.
Komiteen viser til at Riksadvokaten
har foreslått å oppheve adgangen for Kongen i statsråd (regjeringen)
til å influere på behandlingen av den enkelte straffesak. Det er
anført at endringen vil medføre en formalisering av gjeldende praksis
for en politisk uavhengig påtalemyndighet. På grunn av forslagets
mer prinsipielle karakter, foreslår departementet at dette tas på
et senere tidspunkt og ikke i forbindelse med ikraftsetting av straffeloven. Komiteen ber
derfor departementet komme tilbake til Stortinget med en sak på
et senere tidspunkt.
Komiteen viser til
at adgangen til bruk av tvangsmidler i stor grad er betinget av
strafferammen for det aktuelle lovbruddet. Det er derfor nødvendig
å gjøre en rekke endringer i tvangsmiddelbestemmelsene ved ikrafttreden
av ny straffelov.
Komiteen viser til
at endringer i straffeprosesslovens regler om pågripelse og fengsling,
i hovedsak foreslås videreført. Ved en inkurie har tidligere bestemmelser
om pågripelse av naskere falt bort som følge av at overtredelse
av naskeribestemmelsen bare skal straffes med bøter etter straffeloven
av 2005. Komiteen er enig i at det ikke er noen grunn
til å reversere privatpersoners adgang til å pågripe naskere og
at bestemmelsen i straffeprosessloven § 171 rettes opp tilsvarende.
Komiteen ser at det
på grunn av at straff for naskeri etter ny straffelov kun gir bøter,
vil ransaking i utgangspunktet ikke kunne gjennomføres uten at straffeprosessloven
tilpasses. Komiteen er enig i at adgang til ransaking
kan være særlig praktisk for etterforskningen av mindre butikktyverier,
og er enig i endringene i straffeprosessloven slik at det fremdeles
skal være adgang til ransaking med mistanke om mindre tyverier (nasking).
Når det gjelder adgangen til hemmelig ransaking,
viser komiteen til departementets merknader om dette.
I all hovedsak dreier det seg om å erstatte dagens henvisninger
til straffeloven av 1902 med de tilsvarende bestemmelser i straffeloven
av 2005. Komiteen er enig i de foreslåtte endringene.
Komiteen har merket
seg at endringene i henvisningene til de aktuelle straffeprosessbestemmelser
kun skyldes endringer i nummereringen av de aktuelle straffebud
fra 1902- til 2005-loven.
Komiteen har merket
seg at flere av høringsinstansene, som statsadvokatembetene, ønsker
å utvide ordningen med kommunikasjonskontroll, mens andre som Advokatforeningen
ønsker å innskrenke ordningen. Formålet med proposisjonen er først
og fremst å videreføre gjeldende rett og å rette opp feil og mangler
som har oppstått i prosessen. En gjennomgang av kommunikasjonskontrollinstituttet
krever en større og grundigere revisjon og behandling.
Komiteen er for øvrig enig i
de foreslåtte endringer.
Komiteen har merket
seg at endringene i henvisningene til de aktuelle straffeprosessbestemmelser
kun skyldes endringer i nummereringen av de aktuelle straffebud
fra 1902- til 2005-loven og at det ikke har kommet inn merknader
fra høringsinstansene.
Komiteen bemerker
at det i liten grad har kommet innvendinger til de forslag til omnummerering
og justeringer som departementet har foreslått. De forslag som går
på utvidelser, foreslår departementet blir vurdert på et senere tidspunkt. Komiteen er
enig i dette.
Komiteen ser at etter
utlendingsloven § 106 gjelder straffeprosesslovens regler for pågripelse og
fengsling så langt de passer. NOAS anbefaler at de prosessuelle
reglene følger direkte av utlendingsloven.
Komiteen har merket seg at endringene
i henvisningene til de aktuelle straffeprosessbestemmelser kun skyldes
endringer i nummereringen av de aktuelle straffebud fra 1902- til
2005-loven. I likhet med departementet mener komiteen at
dette ligger utenfor det man bør ta stilling til i forbindelse med
ikraftsetting av ny straffelov.
Komiteen har merket
seg at når straffeloven 2005 blir vedtatt, vil enkelte straffebud
få en hevet stafferramme på mer enn seks år, med den følge at domfelte
får en ubetinget rett til ankebehandling etter straffeprosessloven.
Dette vil ha både kapasitetsmessige og økonomiske konsekvenser som
må håndteres i budsjettsammenheng. Komiteen forventer
at Den høyere påtalemyndighet som skal aktorere sakene og lagmannsrettene
som skal pådømme sakene, får de nødvendige ressurser til dette.
Komiteen støtter også forslagene
til justeringer i noen av bestemmelsene som knytter rettsvirkninger
til strafferammen som for eksempel dommerfullmektigkompetanse mv.
Komiteen har merket
seg at de aller fleste andre henvisningsendringer som er foreslått,
ikke har avstedkommet noen innvendinger fra høringsinstansene med
noen få unntak. Komiteen støtter de forslag til endringer
som er foreslått.
Komiteen viser til
at forslagene i hovedsak dreier seg om tekniske justeringer for
å sikre at de aktuelle lovendringene er oppdatert og tilpasset straffeloven
2005 når denne trer i kraft. I tillegg rettes det opp inkurier. Komiteen er enig
i de foreslåtte endringer.
Komiteen har merket
seg at det ikke er behov for særskilte overgangsregler utover straffeloven 2005
§ 3 som angir straffelovgivningens virkeområde i tid. Komiteen legger
til grunn at § 3 er utformet slik at tilbakevirkningsforbudet i Grunnloven
§ 97 er ivaretatt, og at faren for grunnlovsstrid dermed er minimert
så langt det praktisk er mulig å overskue i forkant av ikrafttredelsen.
Komiteen viser til
at de største økonomiske konsekvensene ved iverksetting av ny straffelov er
knyttet til arbeidet med å tilpasse datasystemene og gjennomføre
nødvendig opplæring på disse. Komiteen har merket
seg at departementet legger til grunn at de samlede kostnader og besparelser
som følge av endrede strafferammer stort sett vil oppveie hverandre,
og at økte kostnader som følge av at flere lovbrudd med en strafferamme
på over seks år vil måtte gå med lagrette, håndteres gjennom oppfølgningen
av NOU 2011:13 Juryutvalget.