Kulturdepartementet legger i denne proposisjonen
frem forslag til endringer i åndsverkloven. Proposisjonen har to
hoveddeler. For det første foreslås endringer som gjelder reglene
om avtalelisens – både innføring av en generell avtalelisensbestemmelse
og enkelte spørsmål vedrørende tvisteløsning. For det andre foreslås regler
om gjennomføring av hitteverkdirektivet (2012/28/EU) i norsk rett.
I tillegg foreslås en mindre endring i § 16a, samt oppheving av
ordningen med et sakkyndig råd i åndsverkloven § 53.
Avtalelisens gjør det mulig å klarere rettigheter på
en enkel måte der individuell klarering vil være upraktisk eller
umulig. Dette er et system for rettighetsklarering som innebærer
store fordeler både for rettighetshavere og brukere. Det grunnleggende
trekk ved avtalelisensordningen er at en avtale inngått med en organisasjon som
er representativ for rettighetshaverne på området, får virkning
også for rettighetshavere som ikke representeres av organisasjonen.
På denne måten utvider loven virkningen av en avtale til også å
omfatte såkalte utenforstående rettighetshavere. Ordningen gjør
det mulig å klarere alle rettigheter til en bestemt bruk innenfor
et område. Også i fremtiden vil det være et klart behov for en velfungerende
avtalelisensordning.
Det er etter departementets syn grunn til å
utvide mulighetene for bruk av avtalelisens ved å innføre en generell
avtalelisensbestemmelse. I dag er avtalelisens begrenset til bruk
på områder som er definert i loven. Bruk av avtalelisens på nye områder
krever derfor lovendring. En generell avtalelisensbestemmelse vil
gjøre det enklere å benytte avtalelisens på nye områder og for nye bruksformer
der brukere og rettighetshavere finner det formålstjenlig. Forutsetningen
vil imidlertid være at individuell klarering er upraktisk eller
umulig, og forslaget endrer derfor ikke på de gjeldende prinsippene
for anvendelse av avtalelisens.
I proposisjonen behandles også spørsmål vedrørende
tvisteløsning for avtalelisensbestemmelsene. Etter gjeldende rett
er utgangspunktet at rettighetshavere har enerett til å tillate
bruk av opphavsrettslig beskyttet materiale og at det hører inn
under avtalefriheten å bestemme om avtale skal inngås. Det samme
gjelder for avtale med avtalelisensvirkning. Dersom partene ikke kommer
til enighet om slik avtale, blir resultatet derfor at den aktuelle
bruken ikke kan foretas i medhold av avtalelisens. Riktignok kan
det kreves megling dersom avtale ikke kommer i stand, men det er
opp til partene om avtale skal inngås. Det er gjort unntak fra denne
hovedregelen på området for videresending av verk i kringkastingssendinger,
hvor partene ved uenighet kan kreve at tillatelse til og vilkår
for bruken fastsettes av en nemnd (Kabeltvistnemnda) – såkalt subsidiær
nemndslisens.
Det foreslås noen endringer i tvisteløsningsreglene.
På videresendingsområdet foreslås det en endring i reglene om megling,
og at ordningen med subsidiær nemndslisens (Kabeltvistnemnda) oppheves.
Endringen foreslås for å tilpasse reglene til EU-regelverket på
området. På undervisningsområdet foreslås det å innføre regler om subsidiær
nemndslisens på bakgrunn av de samfunnsmessige hensyn som gjør seg
gjeldende på dette området.
Europaparlaments- og rådsdirektiv 2012/28/EU av
25. oktober 2012 om en viss tillatt bruk av hitteverk skal løse
problemene med å klarere bruk av verk i digitale bibliotek i tilfeller
der man ikke finner opphavsmannen eller andre rettighetshavere til
verket.
Hitteverkdirektivet innfører en felles europeisk klareringsordning
som bygger på omfattende søk etter rettighetshaver og påfølgende
gjensidig godkjenning av et verks hitteverkstatus i alle EØS-land.
Det foreslås at direktivet gjennomføres i form av nye regler i åndsverkloven.
De fleste høringsinstansene støtter forslaget
om innføring av en generell avtalelisensbestemmelse. Både høringsinstanser
på rettighetshaversiden og brukersiden er positive til forslaget. Noen
høringsinstanser er imidlertid kritiske, og kommer med innvendinger
mot forslaget. Disse mener blant annet at forslaget ikke er godt
nok utredet, og at det kan få uheldige virkninger på områder der
individuell rettighetsklarering fungerer i dag.
Når det gjelder de foreslåtte endringene i tvisteløsningsreglene
på videresendingsområdet, er de fleste av høringsinstansene som
uttaler seg om forslaget, positive til at reglene om megling i § 38
utvides til også å omfatte dette området. Det er delte meninger
om spørsmålet om endringer i nemndsordningen, der det i høringsnotatet
ble skissert to alternative forslag. Flere høringsinstanser går
inn for at nemndsordningen oppheves. Andre mener at det bør finnes en
nemnd eller tvisteløsningsorgan på området, men ønsker større endringer
i tvisteløsningsordningen enn det som ble foreslått i høringsnotatet. Noen
støtter den løsning som i høringsnotatet ble betegnet som alternativ
2 (nemnda opprettholdes, men med endret kompetanse). Forslaget om
å innføre en subsidiær nemndslisens på undervisningsområdet støttes
av høringsinstanser fra undervisningssektoren, men møter motstand
fra rettighetshaverne.
Forslagene om hitteverk og sakkyndig råd støttes
av de fleste høringsinstansene som uttaler seg om denne delen av
høringsnotatet.
I høringen har det også kommet flere innspill
og forslag til andre lovendringer enn det som ble foreslått i høringsnotatet.
I en proposisjon er det begrenset adgang til å komme med nye lovforslag
som ikke har vært på høring. Departementet vil imidlertid vurdere
slike forslag i forbindelse med den videre revisjonen av åndsverkloven,
der hele loven skal gjennomgås. Innspill og forslag av denne typen
vil altså ikke bli behandlet i dette lovforslaget, men vil bli tatt med
i det videre arbeidet.
Avtalelisensbestemmelsene som finnes i loven
i dag er begrenset til bruk på bestemte områder som er fastsatt
i lovbestemmelsene. En generell avtalelisensbestemmelse vil ikke
være tilsvarende begrenset i loven. En slik bestemmelse vil bl.a.
innebære at avtalelisens kan benyttes på nye områder og for nye
former for bruk uten at det er nødvendig å endre loven. Både i dansk
og svensk opphavsrettslovgivning er avtalelisensordningen utvidet
på denne måten ved innføring av bestemmelser om generell avtalelisens.
I høringsnotatet ble det foreslått å innføre
en generell avtalelisensbestemmelse. Departementet mente at det
er gode grunner for å innføre en slik bestemmelse i åndsverkloven.
Ikke minst på grunn av den teknologiske utviklingen oppstår det
nye bruksmåter for opphavsrettslig beskyttet materiale og behov
for å kunne klarere rettighetene til slik bruk. Det ble nevnt at
avtalelisens i mange tilfeller vil være en egnet klareringsform
der klarering ved individuelle avtaler med rettighetshaverne er
upraktisk eller umulig. Her kan både rettighetshavere og brukere
være tjent med å kunne benytte avtalelisens. Det ble påpekt at ettersom
nåværende avtalelisensbestemmelser er begrenset til bestemte anvendelsesområder,
vil det imidlertid ikke alltid være mulig å benytte avtalelisens
i tilfeller der dette vil være formålstjenlig og i alle parters
interesse. Gradvise utvidelser av ordningen gjennom nye avtalelisensbestemmelser
krever lovendringer som nødvendigvis vil ta noe tid. Departementet
mente derfor at innføring av en generell avtalelisensbestemmelse
vil gjøre avtalelisesordningen mer fleksibel og tilpasningsdyktig
overfor nye behov. Det ble også nevnt at en bestemmelse om generell
avtalelisens har blitt etterspurt fra flere aktører – både på rettighetshaver-
og brukersiden. For øvrig påpekte departementet at selv om det er
vektige argumenter for å innføre en generell avtalelisensbestemmelse,
reiser utformingen av en slik bestemmelse flere spørsmål som må
vurderes nærmere.
Departementet opprettholder i hovedsak forslaget
fra høringsnotatet om innføring av en generell avtalelisensbestemmelse.
Noen høringsinstanser har vært kritiske til forslaget.
Hovedinnvendingene disse høringsinstansene gjør gjeldende, er at
forslaget ikke er godt nok utredet.
Til innvendingen om at forslaget ikke er godt nok
utredet, bemerker departementet at det bygger på vurderinger av
at en generell avtalelisensbestemmelse kan forenkle rettighetsklarering
på nye områder, og gjøre opphavsrettslovgivningen mer moderne, fleksibel
og tilpasningsdyktig. Hvordan og i hvor stor grad bestemmelsen vil
bli anvendt i praksis, er vanskelig å forutsi. Dette vil bero på
forhold det er vanskelig å utrede på forhånd. Etter departementets
syn kan bestemmelsen innebære klare fordeler for både rettighetshavere
og brukere dersom den anvendes i tråd med forutsetningene i lovforslaget.
Avtalelisenssystemet har samlet sett bidratt til en god og velfungerende
rettighetsforvaltning i Norge, men samarbeid mellom partene og oppslutning om
slike ordninger er viktig for at de kan fungere godt i praksis.
Videre bemerker departementet at forslaget er basert
på samme hovedprinsipper som i Danmark og Sverige, der det tidligere
er innført bestemmelser om generell avtalelisens. Forslaget bygger
også på de vurderinger og utredninger som er foretatt ved innføringen
av generell avtalelisens i disse landene. Det er også grunn til å
påpeke at høringen viser at generell avtalelisens er ønsket av mange
høringsinstanser både på rettighetshaversiden og brukersiden. Formålet med
høringen var nettopp å få synspunkter på om det er behov for en
slik bestemmelse – noe de fleste av høringsinstansene mener det
er. De høringsinstansene som er kritiske til forslaget, er i et
klart mindretall. Erfaringene fra Danmark viser at bestemmelsen
har fått praktisk anvendelse i en rekke tilfeller. Situasjonen er
altså at en slik bestemmelse er innført i våre naboland etter grundige
vurderinger i disse landene, i tillegg til at det er en nokså bred
støtte for å innføre en slik bestemmelse i vår lovgivning. Departementet
mener at høringsinstansene som innvender at forslaget ikke er godt
nok utredet, stiller for strenge krav til utredning. Det er viktig
at bestemmelsen utformes slik at den gir så stor grad av forutsigbarhet
som mulig, samtidig som bestemmelsen må være egnet til å oppfylle formålet
om å kunne benyttes der nye behov oppstår. Det er imidlertid i praksis
neppe mulig å foreta en analyse i forkant som forutser alle mulige
konsekvenser av bestemmelsen.
Til de konkurranserettslige spørsmålene som
tas opp, bemerker departementet at det ikke er noe til hinder for
at det finnes flere organisasjoner som på et område kan inngå avtale
med avtalelisensvirkning. Men det ligger i ordningens natur at det
som regel vil være én eller få organisasjoner som tilfredsstiller
lovens krav til å inngå avtale med slik virkning. Departementet
kan ikke se at reguleringen som sådan kan være i strid med konkurranselovgivningen.
At enkelte hevder at ordningen kan misbrukes gjennom en praktisering
som ikke er i tråd med bestemmelsens formål og vilkår, kan ikke
endre på dette.
Når det gjelder innvendingene knyttet til internasjonale
forpliktelser på området for opphavsrett og nærstående rettigheter,
er departementets syn at forslaget er forenelig med slike forpliktelser.
Departementet fastholder de rettslige utgangspunktene som ble gjort
gjeldende i høringsnotatet om forholdet til internasjonale forpliktelser
på området. Den såkalte tretrinnstesten i Bernkonvensjonen fastsetter
en ramme for lovgiver for hvilke unntak og avgrensninger av opphavsrett
som det er adgang til å fastsette i lovgivningen. Avtalelisenser
er imidlertid i hovedsak å anse som forvaltning av rettigheter, og
ikke innskrenkninger (avgrensninger) i enerettighetene. Avtalelisens
er anerkjent som en nasjonal løsning for rettighetsforvaltning.
Som nevnt i høringsnotatet vil foreneligheten med internasjonale
forpliktelser kunne bero på hvordan ordningene utformes, der et
sentralt spørsmål vil være hvordan hensynet til utenforstående rettighetshavere
ivaretas. I den forbindelse viser departementet til at hensynet
til utenforstående rettighetshavere er godt ivaretatt i det foreliggende
forslaget, bl.a. gjennom at avtalelisensvirkning forutsetter avtale
med organisasjon som er representativ for rettighetshavere på det
aktuelle området, at utenforstående rettighetshavere kan nedlegge
individuelt forbud mot bruk av deres verk, og at de for øvrig likebehandles
med rettighetshavere som representeres av organisasjonen. Videre
er det grunn til å fremheve at forutsetningen for anvendelse av
bestemmelsen som nevnt er at individuell klarering er upraktisk eller
umulig – det må altså foreligge et konkret behov for å anvende avtalelisens.
Avtalelisens skal ikke kunne benyttes der forholdene ligger til rette
for at klarering kan skje individuelt med rettighetshaverne eller
deres organisasjoner. Departementet kan på denne bakgrunn ikke se
at forslaget kan være i strid med internasjonale forpliktelser på
området.
Departementet mener at en generell avtalelisensbestemmelse
kan forenkle rettighetsklarering og ha mange fordeler både for rettighetshavere
og brukere. Dette synspunktet deles av de fleste høringsinstansene.
Departementet kan ikke se at innvendingene som er gjort gjeldende
i høringen, gir grunn for ikke å gå videre med forslaget om innføring
av generell avtalelisens.
I høringsnotatet ga departementet uttrykk for
at kjennetegnet ved en generell avtalelisensbestemmelse vil være
at bestemmelsen ikke vil definere anvendelsesområdet og bruksmåten
for den avtale som skal ha avtalelisensvirkning. Etter departementets
syn burde en slik bestemmelse i utgangspunktet kunne omfatte ethvert anvendelsesområde.
Videre ble det ansett som nærliggende at bestemmelsen bør gi adgang
til klarering av rettigheter til både eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring
for allmennheten. Det ble ikke ansett som naturlig å begrense hvilke
typer opphavsrettslig beskyttet materiale som kan klareres i medhold
av bestemmelsen. Departementet mente at det heller ikke var grunn
til å begrense bestemmelsen til bestemte brukere, slik som i noen
av de særskilte avtalelisensbestemmelsene.
Selv om det generelle anvendelsesområdet for bestemmelsen
etter departementets syn bør være vidt, ble det imidlertid ansett
som viktig at det er fastsatt rammer for den konkrete anvendelsen
av bestemmelsen. Det ble uttalt at det ikke bør være mulig å inngå
avtalelisensavtale for klarering av alle rettigheter på alle områder.
Det ble foreslått at bestemmelsen bare bør gi hjemmel for å inngå avtale
med avtalelisensvirkning på et nærmere avgrenset område. Partene
må klart ha definert området der avtalelisensvirkning skal inntre.
Videre ble det understreket at den generelle avtalelisensbestemmelsen
vil bygge på de samme grunnleggende hensyn som lovens øvrige avtalelisensbestemmelser.
Derfor ble det ansett som et naturlig utgangspunkt at de vilkår og
betingelser som for øvrig gjelder, også gis anvendelse for den generelle
avtalelisensbestemmelsen. Det ble nevnt at avtalelisens bare vil kunne
anvendes når det er inngått avtale med en organisasjon som på det
aktuelle området oppfyller krav til representativitet for opphavsmennene
til verk som brukes i Norge.
Det ble nevnt at de særskilte avtalelisensbestemmelsene
er innført på områder der lovgiver har funnet at det foreligger
et særlig behov for klarering av rettigheter på denne måten. At
avtale med en organisasjon også skal ha virkning for rettighetshavere
som ikke representeres av organisasjonen, krever en særlig begrunnelse.
Utgangspunktet etter åndsverkloven er at rettigheter klareres gjennom
individuelle avtaler med rettighetshaverne eller deres organisasjoner –
og i så fall er avtalene ikke bindende for andre enn dem som representeres
av organisasjonen. Områder der avtalelisens er ansett som en egnet klareringsform,
har noen sentrale kjennetegn. Som regel vil det være tale om områder
der det er en stor mengde av opphavsrettslig beskyttet materiale
som anvendes. Kjerneområdet for avtalelisens er der brukeren har
behov for å klarere bruken av en stor mengde verk og det ikke er mulig
på forhånd å avgjøre hvilke verk som vil bli omfattet av bruken.
Det ble ansett naturlig å anvende slike momenter som retningslinjer
for anvendelsen av en generell avtalelisensbestemmelse.
De fleste høringsinstansene som kommenterer denne
delen av forslaget (anvendelsesområde og vilkår), støtter departementets
forslag. Disse høringsinstansene slutter seg stort sett til forslaget
om at bestemmelsen i utgangspunktet bør ha et vidt anvendelsesområde,
men likevel bare bør gi adgang til å inngå avtale med avtalelisensvirkning
på et nærmere avgrenset område.
Departementet fastholder hovedpunktene i forslaget
som har vært på høring. Departementet mener at det i utgangspunktet
ikke er naturlig at en generell avtalelisensbestemmelse inneholder noen
begrensning verken når det gjelder anvendelsesområde, hvilke typer
opphavsrettslige beføyelser eller hvilke typer rettigheter som kan klareres
i medhold av bestemmelsen. Men selv om det generelle anvendelsesområdet
er vidt, bør avtalelisensvirkning bare kunne inntre der avtalen
gjelder bruk på et nærmere avgrenset område. Høringsinstansene som
har kommentert disse sidene av forslaget, har i all hovedsak vært enig
i disse prinsippene.
I høringsnotatet ble det gitt uttrykk for at
ettersom en avtalelisens kjennetegnes ved at den får virkning for
rettighetshavere som ikke representeres av den organisasjon som
inngår avtale med brukeren, er det viktig at lovgivningen ivaretar hensynet
til disse (utenforstående) rettighetshaverne. Det ble ansett rimelig
at rettighetshavere gis adgang til å nedlegge individuelt forbud
mot bruk av verk i medhold av generell avtalelisens. Departementet
mente at det er nærliggende at forbud bør kunne meddeles til begge
parter i den avtale som utløser avtalelisensen – dvs. både den representative
rettighetshaverorganisasjonen og brukeren. Etter forslaget står
rettighetshaveren altså fritt med hensyn til hvem av disse forbudet skal
nedlegges overfor.
Etter departementets syn har det stor betydning at
lovgivningen ivaretar hensynet til rettighetshavere som ikke representeres
av organisasjonen som inngår avtale med brukeren. Hensynet til utenforstående
rettighetshavere kan gjøre seg enda sterkere gjeldende ved generell
avtalelisens fordi bruk kan skje innenfor mindre klart fastsatte
rammer enn for de særskilte avtalelisensbestemmelsene. Som nevnt
i høringsnotatet, mener departementet at adgangen til å nedlegge individuelt
forbud er viktig for å ivareta interessene til utenforstående rettighetshavere.
Forslaget om at bestemmelsen bør inneholde en forbudsrett, har fått
klar støtte i høringen.
En del høringsinstanser kommenterer eller ber om
en presisering av spørsmålet om hvem som kan nedlegge individuelt
forbud – om dette bare er utenforstående rettighetshavere, eller
også rettighetshavere som er omfattet av avtalen som skal få avtalelisensvirkning.
Det er de utenforstående rettighetshaveres adgang
til å nedlegge forbud som lovforslaget fastsetter.
Departementet fastholder forslaget fra høringsnotatet
om at rettighetshaveren kan velge hvem av partene i avtalen forbud
nedlegges overfor.
I høringsnotatet ble det foreslått at generell avtalelisens
i tillegg til der opphavsmannen har nedlagt forbud, heller ikke
skal kunne anvendes der det ellers «er særlig grunn til å anta at
han motsetter seg bruk av verket».
Departementet antar at hensynet til disse rettighetshaverne
bør veie tyngst, og at denne begrensningen følgelig bør opprettholdes
i lovforslaget.
I høringsnotatet reiste departementet spørsmål om
det skal stilles krav til at organisasjon som skal kunne inngå avtale
med avtalelisensvirkning, skal være godkjent av departementet –
slik systemet i dag er for de særskilte avtalelisensbestemmelsene.
Departementet mener det er gode argumenter både
for og imot godkjenningskrav. Det er en klar risiko for at godkjenningskrav
vil kunne gjøre ordningen mindre fleksibel, og kan medføre at det
tar lengre tid før avtalelisens kan benyttes på nye områder. Imidlertid
kan godkjenningskrav bl.a. gi større forutberegnlighet og kontroll.
På bakgrunn av at det klare flertallet blant høringsinstansene ønsker
en godkjenningsordning, finner departementet det vanskelig å gå
bort fra en slik ordning, når det også sees hen til at dette er
mest i tråd med lovens system i dag hva gjelder de særskilte avtalelisensbestemmelsene.
Departementet mener imidlertid at det kan være fornuftig å evaluere
ordningen når man har fått erfaringer med hvordan denne fungerer
i praksis, med henblikk på om ordningen bør opprettholdes på sikt.
Et sentralt spørsmål er på hvilket tidspunkt spørsmål
om godkjenning av organisasjon skal vurderes – før eller etter det
foreligger en forhandlet avtale med en bruker.
Departementet kan ikke se at det er grunn til
å stille krav om at det foreligger et fremforhandlet avtaleutkast
for å ta en søknad om godkjenning til behandling. Departementet
mener derfor at godkjenning bør kunne gis både før og etter det foreligger
en avtale mellom partene. Det avgjørende vil uansett være om organisasjonen kan
dokumentere at vilkårene for godkjenning er oppfylt.
Departementet bemerker at forslaget i høringsnotatet
innebærer det samme representativitetskravet for den generelle avtalelisensbestemmelsen
som for de gjeldende avtalelisensbestemmelsene (§ 38a).
Departementet vil knytte noen kommentarer til innholdet
av representativitetskravet etter § 38a, som er foreslått å gjelde
også for den generelle avtalelisensbestemmelsen. Etter denne bestemmelsen
må avtale som skal ha avtalelisensvirkning «inngås av organisasjon
som på området representerer en vesentlig del av opphavsmennene
til verk som brukes i Norge». Kravet til å representere «en vesentlig
del» har ikke vært ment som noe krav til flertall, eller noe i nærheten
av et flertall. En slik forståelse ville medføre at kravet på enkelte
områder kunne bli svært vanskelig å oppfylle, og ville heller ikke
være i tråd med hvordan representativitetskravet forstås i andre
nordiske land. Spørsmålet om en organisasjon oppfyller representativitetskravet vil
bli vurdert av departementet i forbindelse med søknader om godkjenning
for å inngå avtale med avtalelisensvirkning. Om representativitetskravet
anses oppfylt vil bero på en samlet skjønnsmessig vurdering fra
departementets side der flere momenter kan spille inn. Spørsmålet om
hva som anses som en vesentlig del er relativt, og vil kunne avhenge
av det aktuelle området og hva det her er naturlig å kreve. Antallet rettighetshavere
organisasjonen representerer vil være et viktig moment i vurderingen,
men er ikke i seg selv avgjørende. Ved vurderingen vil det også
kunne tas hensyn til i hvilken grad organisasjonen er egnet til
å representere rettighetshaverne og ivareta deres interesser.
I høringsnotatet ble det nevnt at det for de
fleste av de særskilte avtalelisensene er gitt regler om megling
dersom avtale ikke kommer i stand, jf. § 38. Departementet anså
imidlertid ikke en tilsvarende rett til megling som naturlig i en
generell avtalelisensbestemmelse. Departementet mente at situasjonen
her er annerledes enn der lovgiveren har definert området for avtalelisensen.
Departementet forstår at det i enkelte tilfeller
vil kunne være hensiktsmessig å benytte megling også for generell
avtalelisens. Departementet fastholder imidlertid at situasjonen
ikke er helt sammenfallende med forhandlinger under de særskilte
avtalelisensbestemmelsene. I de sistnevnte tilfellene har lovgiveren
vurdert det slik at det foreligger behov for avtalelisens på det
aktuelle området. For generell avtalelisens er anvendelsesområdet
ikke på samme måte definert i loven, og det er ikke nødvendigvis
rimelig at én av partene skal kunne kreve megling i alle slike tilfeller.
Dersom en av partene mener at forutsetningene for anvendelse av
avtalelisens ikke er til stede, er det ikke innlysende at den annen
part bør ha et ubetinget krav på megling om inngåelse av slik avtale.
På denne bakgrunn mener departementet at megling
ikke bør være noe hver av partene har krav på. Hvis det skal gis
regler om megling for generell avtalelisens, bør begge parter være
enige om å benytte meglingsinstituttet, men departementet vil ikke
foreslå slike regler nå. Dersom det oppstår behov for slike regler,
vil spørsmålet bli vurdert nærmere i den videre revisjonen av loven.
Det klare utgangspunktet etter loven er at opphavsmenn
har enerett til eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring for
allmennheten av sine verk, og at det er opp til dem å bestemme om
de vil tillate bruk som faller inn under eneretten. Slik bruk av
opphavsrettslig beskyttet materiale krever altså avtale med rettighetshaverne.
For å kunne inngå avtale med avtalelisensvirkning, kreves som tidligere
nevnt avtale med en organisasjon som bl.a. oppfyller krav til representativitet,
jf. §§ 36 og 38a. Dersom partene ikke kommer til enighet om en slik
avtale, vil det normalt innebære at den aktuelle bruken ikke kan foretas.
Lovgivningen bygger på dette prinsippet, slik
at det som hovedregel ikke er gitt regler om bindende tvisteløsning
der partene ikke kommer til enighet om avtale. Det er likevel i
§ 38 gitt visse regler om tvisteløsning for avtalelisensbestemmelsene.
Etter bestemmelsens første ledd kan hver av partene kreve megling
etter regler Kongen gir i tilfeller der avtale etter avtalelisensbestemmelsene
ikke kommer i stand.
Det prinsipielle utgangspunktet har altså vært
at det i avtalelisenstilfellene ikke er gitt tvisteløsningsregler
som innebærer at vederlag for bruk kan fastsettes med bindende virkning
der partene ikke kommer til enighet om avtale (eller bruk av tvisteløsningsmekanisme)
– såkalt subsidiær nemndslisens.
Unntak fra dette utgangspunktet har imidlertid blitt
vurdert der samfunnsmessige hensyn taler for at det gis slike regler.
For avtalelisensbestemmelsen vedrørende videresending av verk i kringkastingssendinger
er det gitt regler om subsidiær nemndslisens. Disse reglene innebærer
at hver av partene på visse vilkår kan kreve at en egen nemnd (Kabeltvistnemnda)
fastsetter tillatelse til og vilkår for videresending, jf. åndsverkloven
§ 36 andre ledd (og § 45a fjerde ledd). Hvorvidt regler om subsidiær
nemndslisens også skal innføres på andre avtalelisensområder har blitt
vurdert ved flere tidligere anledninger, men det har da blitt konkludert
med at dette ikke bør gjøres. Departementet mener at det er grunn
til å foreta en ny vurdering av dette spørsmålet for undervisningsområdet
(avtalelisensbestemmelsen i § 13b).
I proposisjonen vurderer departementet to hovedspørsmål.
Det første er om regler om subsidiær nemndslisens bør innføres på
undervisningsområdet. Det andre hovedspørsmålet gjelder endringer
i tvisteløsningsreglene for videresending av verk i kringkastingssendinger
– der det i dag er fastsatt regler om subsidiær nemndslisens gjennom
rett til å bringe tvister inn for Kabeltvistnemnda. Det vurderes
om reglene om megling som gjelder for de andre avtalelisensbestemmelsene,
også skal gis anvendelse på dette området. Videre vurderes endringer
i nemndsordningen på området.
På undervisningsområdet (opplærings- og utdanningsområdet)
gjelder at dersom partene ikke blir enige etter megling, vil det
ikke foreligge en avtale om kopiering i utdanningssektoren, og kopiering
i skoleverket vil i praksis ikke være mulig.
I høringsutkastet ble det foreslått å innføre
en subsidiær nemndslisens på undervisningsområdet. Nemndsløsningen
skulle kun være aktuell der megling var forsøkt.
Flere høringsinstanser har både i denne og tidligere
høringer uttalt at avtalelisensordningen for opplæring og utdanning
i praksis har et skjevt styrkeforhold ved at rettighetshaversiden
har mulighet til å sette stopp for kopiering i skoler og høyere
utdanningsinstitusjoner. Disse sektorene har påpekt at dette kan
føre til en vanskelig forhandlingssituasjon.
Departementet antar at tilgang til åndsverk
i opplæring og utdanning er så viktig at loven bør legge til rette
for at fastlåste konflikter blir løst uten så store konsekvenser
som en eventuell kopieringsstopp medfører. Inngrepet i rettighetshavernes
enerett må veies mot at det er en avgjørende samfunnsinteresse i
å sikre god tilgang til åndsverk i skolen og ved universiteter og
høyskoler. Spørsmålet berører kjernen i den balansen åndsverklovens
regler skal befinne seg i.
Departementet opprettholder forslaget i høringsutkastet
om at det innføres en tvisteløsningsmekanisme der partene ikke har
blitt enige etter megling, ved at spørsmålet kan bringes inn for en
nemnd, dvs. den nemnda som er opprettet etter reglene hjemlet i
åndsverkloven § 35 første ledd.
Departementet er enig med TONO i at det er en forutsetning
at eksisterende forhandlingsmuligheter og meglingsmuligheter faktisk
er uttømt, slik at partene har fått anledning til å bli enige via
forhandlinger. Dette var også lagt til grunn i høringsutkastet,
men for å få det enda tydeligere frem, foreslås en justering i lovteksten om
at megling skal være «gjennomført» før en sak bringes inn for nemnda.
Forslaget om en subsidiær nemndslisens vil for begge
parter bety at det innføres et tvangselement i forhold til gjeldende
rett. Nemndas avgjørelser vil være bindende for partene.
Den såkalte tretrinnstesten fastsetter en ramme for
lovgiver for hvilke unntak og avgrensninger av opphavsrett som det
er adgang til å fastsette i lovgivningen. Tretrinnstesten i Bernkonvensjonen
artikkel 9.2. lyder:
«Det er forbeholdt unionslandenes lovgivning å tillate
reproduksjon av de nevnte verk i visse spesielle tilfelle, under
forutsetning av at slik reproduksjon ikke skader den normale utnyttelse av
verket og ikke på urimelig måte tilsidesetter opphavsmannens legitime
interesser.»
Foreneligheten med internasjonale forpliktelser vil
bero på hvordan ordningene utformes. Departementet har i dette tilfellet
funnet det naturlig å vurdere forslaget opp mot tretrinnstesten,
sett hen til at det innfører et subsidiært tvangselement i et eksisterende
regelverk om tvisteløsning ved avtalelisens. Forslaget berører et
avgrenset tilfelle: tvister i forbindelse med avtalelisens i opplæring
og utdanning, som er et svært viktig samfunnsområde. Avtalelisenskonstruksjonen muliggjør
klarering av rettighetene på områder der individuell klarering må
anses upraktisk eller umulig. Bruk i undervisning er eksempel på
et område der forholdene ikke ligger til rette for individuell klarering
av opphavsmannens rettigheter. Departementet legger til grunn at
en subsidiær nemndslisens som siste alternativ på et så viktig samfunnsområde,
ikke kan anses å skade opphavsmannens normale utnyttelse av verket.
Det må også vurderes om forslaget på en urimelig
måte tilsidesetter opphavsmannens legitime interesser. Departementet
vil bemerke at forslaget kun vil gjelde der annen konfliktløsning
og megling er forsøkt. Begrunnelsen for forslaget er at det er av
vesentlig samfunnsmessig betydning at opplærings- og utdanningssektorene
har tilgang til åndsverk, og at det innføres mekanismer som gir
både rettighetshaverne og disse sektorene trygghet for at en avtale
i siste instans vil komme i stand. Til dette kommer at Stortinget har
bedt regjeringen om at det etableres en tvisteløsningsmekanisme
som løser uenighet mellom rettighetshavernes organisasjon og brukergruppen.
Det at nemndslisensen er subsidiær, bidrar også til
å begrense inngrepet i opphavsmannens enerett. I dette tilfellet
er det helt vesentlige samfunnshensyn som ligger til grunn for forslaget. Hensynet
til balansen tilsier nettopp at det finnes en slik mulighet for
konfliktløsning i loven.
Et sentralt formål med opphavsrettslovgivningen
er å finne en god balanse mellom rettighetshavernes og samfunns-
og brukerinteresser. Forslaget innebærer et subsidiært element av tvang
i forhold til begge parter. Etter departementets syn må dette konkrete
og avgrensede inngrepet og ulempen det gir rettighetshaverne, veies
opp mot de samfunnsmessige konsekvensene ved at en avtale ikke kommer
i stand, og ved at kopiering i skolen og høyere utdanning blir ulovlig
og må stoppes for kortere eller lengre tid. Slik kopieringstopp
– som i praksis innebærer stans av bruk av åndsverk på opplærings-
og utdanningsområdet – har store konsekvenser og medfører en rekke
ulemper for begge parter. Det er i første rekke en slik situasjon
forslaget ønsker å motvirke. En kopieringsstans vil utvilsomt gå ut
over kvaliteten på undervisningen for elever og studenter. Det er
også grunn til å tro at en kopieringsstopp vil være så upraktisk
at den antageligvis blir brutt i mange tilfeller – noe som ikke
bidrar til respekt for loven.
Departementet viser til at forslaget her gir partene
flere anledninger til å komme frem til en løsning. Den foreslåtte
nemndslisensen har som formål å ivareta vesentlige samfunnsinteresser og
vil være aller siste utvei etter at partene har fått god anledning
til å komme frem til en frivillig ordning. Før saken eventuelt behandles
av en nemnd, skal megling skje hos Riksmegleren. Det er et viktig
poeng i vurderingen av inngrepets konvensjonsrettslige omfang at
megling skjer hos en uavhengig part. Etter en eventuell nemndsavgjørelse
vil det videre være anledning for partene å få sakene prøvd også
for ordinære domstoler. Det er derfor etter departementets syn ikke
grunn til å tro at forslaget i praksis vil utgjøre et urimelig stort
inngrep i den enkelte opphavsmanns rettigheter. I Danmark har tilsvarende
regelverk knapt vært benyttet siden det trådte i kraft i 2008. Departementet
legger derfor etter en helhetsvurdering til grunn at forslaget er
forenlig med tretrinnstesten.
For bestemmelsen om videresending av verk i kringkastingssendinger
fastsetter åndsverkloven i dag en adgang for partene til å kreve
at tvister bringes inn for en nemnd (Kabeltvistnemnda).
I høringsnotatet ble det foreslått endringer
i tvisteløsningsreglene for videresending av verk i kringkastingssendinger.
Det ble i høringsnotatet foreslått at det innføres en
meglingsordning for forhandlinger om videresending av kringkastingssendinger
uavhengig av muligheten for megling i nemnda.
Det ble foreslått at reglene om megling i § 38 gjennom
henvisning i § 45a nest siste ledd også vil bli gjort gjeldende
for tvister om videresending mellom kringkastere og distributører.
Videre ble det foreslått endringer i gjeldende nemndsordning
for tvister om videresending i kabel. Det ble bedt om høringsinstansenes
syn på to alternative forslag til endring av nemndsordningen. Det
første alternativet innebærer at nemndsordningen avvikles.
Det andre forslaget er en ordning der nemndsordningen
opprettholdes, men endres slik at nemndas avgjørelser ikke blir
bindende for kringkasterne.
Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet
om innføring av en meglingsordning gjennom anvendelse av § 38 på
videresendingsområdet. Høringsinstansene har i hovedsak støttet
forslaget, selv om noen mener at megling kan ha begrenset effekt
på dette området. Anvendelse av reglene om megling som gjelder for
lovens øvrige avtalelisensbestemmelser, vil etter departementets
syn tilfredsstille kravene i SatCab-direktivet artikkel 11. Forslaget
vil innebære at tvisteløsningsreglene på videresendingsområdet blir
mer i tråd med hva som gjelder for avtalelisensbestemmelsene for øvrig.
Etter § 38 kan hver av partene der avtalelisensavtale
ikke kommer i stand, kreve megling etter regler som Kongen gir.
Slike regler er gitt i forskriften til åndsverkloven §§ 4-13 og
4-14.
Departementet vil etter en samlet vurdering foreslå
at nemndsordningen oppheves. Flere av høringsinstansene mener at
det i dag neppe er behov for en nemnd på området. Som det fremgår av
redegjørelsen for høringen, har høringsinstansene imidlertid noe
ulike oppfatninger når det gjelder dette spørsmålet. Andre høringsinstanser
mener at reglene om megling i seg selv ikke er tilstrekkelige, og
at det bør være andre tvisteløsningsmekanismer, slik som en nemnds- eller
voldgiftsordning. Blant annet er det vist til den ordning som finnes
i tysk lovgivning, der nemnda kan fremsette løsningsforslag som
blir bindende for alle parter med mindre noen av partene innen tre
måneder kommer med en skriftlig innsigelse.
Etter departementets syn er det mye som kan tyde
på at situasjonen i dag er annerledes enn da nemndsordningen ble
etablert. Hensynene som begrunnet ordningen med subsidiær nemndslisens,
synes ikke å gjøre seg gjeldende med samme styrke i dag. Departementet
mener at avvikling av nemndsordningen fremstår som det mest nærliggende
alternativet. I Sverige og Finland er det ingen tilsvarende nemndsordning
på området. Her må tvister som partene ikke klarer å løse eventuelt
bringes inn for de alminnelige domstolene. Dette er også i tråd
med hovedregelen for hva som gjelder for lovens øvrige avtalelisensbestemmelser.
Riktignok ser departementet at det også er argumenter til støtte for
å ha en tvisteløsningsmekanisme (utover megling) der partene ikke
kommer til enighet, bl.a. at domstolene ikke kan fastsette fremtidige vilkår
for videresending. Dersom det er aktuelt å ha et tvisteløsningsorgan/nemnd
på området, kan det ut fra høringen se ut til at mer omfattende endringer
enn det foreliggende alternativet bør vurderes. Her kan det imidlertid
være grunn til å se an utviklingen på området. Behovet for en bredere
gjennomgang av tvisteløsningsreglene bør etter departementets syn
vurderes i forbindelse med den helhetlige revisjonen av åndsverkloven.
I den forbindelse kan det blant annet være aktuelt å foreta en nærmere
vurdering av om andre løsninger enn de foreliggende alternativene
kan være hensiktsmessige og forenelige med SatCab-direktivet.
På denne bakgrunn går departementet inn for
at nemndsordningen på området oppheves.
Europaparlamentets og -rådets direktiv 2012/28/EU
av 25. oktober 2012 om en viss tillatt bruk av hitteverk har som
hovedformål å løse det problemet som oppstår der man ønsker å bruke
verk i digitale bibliotek, men ikke finner opphavsmannen eller andre
rettighetshavere til verket.
Direktivet inneholder en felles klareringsmetode for
slike verk. Behovet har oppstått siden det i mange EØS-land ikke
er mulig å bruke hitteverk uten samtykke fra rettighetshaver, og
det blir hull og mangler når kulturarven digitaliseres og gjøres
tilgjengelig på nett i digitale bibliotek.
Bibliotek, arkiv, kringkastere og undervisningsinstitusjoner
over hele Europa er i gang med å digitalisere sine samlinger for
å bevare og spre europeisk kulturarv. Digitale kulturbaser som Europeana
fremmer muligheten til forskning på samlingene til arkiv, museer
og bibliotek.
Det å finne en løsning på hitteverksspørsmålet har
vært et nøkkelmål innenfor den digitale agendaen til Europakommisjonen.
Det er behov for en felles tilnærming til hvordan hitteverk skal defineres
og klareres.
I fortalen legges det vekt på at kulturarvinstitusjoner
over hele Europa er i gang med å digitalisere sine samlinger for
å kunne lage europeiske digitale bibliotek. Disse bidrar til å bevare
og spre europeisk kulturarv, som også er viktig for å skape europeiske
digitale bibliotek som Europeana. Teknologien som muliggjør massedigitalisering
av trykt materiale samt søk og indeksering øker forskningsverdien
til bibliotekenes samlinger. Det å ha store bibliotek på nettet
fremmer elektroniske søk og gir oppdagelsesverktøy til forskere
som ellers hadde måttet bruke tradisjonelle analoge metoder.
Det å finne løsninger for klarering av hitteverk
er derfor en viktig del av den europeiske digitale agendaen.
Ulike løsninger om hitteverk hindrer det frie marked,
og det er behov for en felles tilnærming til hitteverk for å sikre
forutberegnelighet for brukerne av slike verk.
For å kunne fremme borgernes adgang til kulturarven
så er det nødvendig å sikre at hitteverk som er digitalisert og
tilrådighetsstilt i en medlemsstat også kan stilles til rådighet
for allmennheten i andre medlemsstater.
I Danmark er direktivet gjennomført i et eget kapittel
6 b i den danske opphavsrettsloven. I Sverige er hitteverkdirektivet
gjennomført i upphovsrättslagen.
Det ble i høringsutkastet foreslått å gjennomføre direktivet
i nye §§ 16b til 16e i åndsverkloven, og det ble foreslått at de
nye bestemmelsene vil utgjøre et alternativ til klarering av hitteverk
etter lovens eksisterende avtalelisensbestemmelser. I tilknytning
til dette ble det foreslått å utvide avtalelisensbestemmelsen i
åndsverkloven § 16a til å omfatte også offentliggjorte verk, og
ikke bare utgitte verk som etter gjeldende rett.
I høringen støtter alle som uttaler seg forslaget om
å utvide avtalelisensbestemmelsen i § 16a. Når det gjelder hitteverk,
er det flere instanser som støtter at de nye bestemmelsene skal
utgjøre et alternativ til avtalelisens og at dette regelverket fortsatt
vil kunne anvendes til også å klarere hitteverk.
Manglende mulighet til å kunne klarere hitteverk har
ikke vært et stort problem i Norge. Dette skyldes trolig at et verks
hitteverkstatus i mange tilfeller ikke er av betydning for bruk
i kulturarvinstitusjonene, siden slik status ikke er til hinder
for at verket inngår i en avtale med avtalelisensvirkning. I tillegg
er store deler av norsk kulturarv i ferd med å bli digitalisert
av Nasjonalbiblioteket, med hjemmel i åndsverkloven.
Avtalelisensordningen i åndsverkloven gjør det dessuten
mulig å ivareta rettighetshavernes interesser også der en ukjent
rettighetshaver eventuelt melder seg, jf. bl.a. § 37 andre ledd. Avtalelisensordningen
gjelder imidlertid ikke for klarering over landegrensene – for eksempel er
Nasjonalbibliotekets «Bokhylla» bare tilgjengelig for norske IP-adresser.
Direktivet foreslår en felleseuropeisk ordning som skal hindre dobbeltarbeid
og fremme digital tilgjengeliggjøring av hitteverk som inngår i
den europeiske kulturarven.
Departementet legger til grunn at avtalelisensordningene
på området (åndsverkloven §§ 16a og 32) kan beholdes uten hinder
av direktivet.
For klarering i Norge har avtalelisensen vist
seg som et fleksibelt system der partene gjennom forhandlinger kan
ta høyde for utvikling og nye behov. Det er viktig at klarering
av kulturarven kan skje så enkelt som mulig. Departementet legger
til grunn at avtalelisensordningen vil utgjøre et alternativ til
det system som hitteverkdirektivet innfører.
Åndsverkloven inneholder i dag ingen regler som
særskilt gjelder klarering og bruk av hitteverk, og slike verk er
heller ikke definert i loven. Departementet foreslår en definisjon
i loven som ligger nært opp til direktivets ordlyd.
Direktivet krever at det innføres en avgrensningsbestemmelse
om adgang til bruk av hitteverk i åndsverkloven. Denne bestemmelsen
vil avgrense opphavsmannens enerett til eksemplarfremstilling og
tilgjengeliggjøring for allmennheten på forespørsel ved visse kulturarvinstitusjoner.
Det foreslås derfor en ny avgrensningsbestemmelse i åndsverkloven
om at kulturarvinstitusjoner kan utnytte hitteverk gjennom eksemplarfremstilling
og tilgjengeliggjøring.
Hitteverkdirektivets hovedtanke er at kulturarvinstitusjonene
skal foreta et omfattende søk etter rettighetshavere før det kan
konstateres at et verk er et hitteverk som kan brukes etter direktivet.
Informasjonen om verket og søket skal deretter lagres i en felleseuropeisk
database som skal være søkbar for øvrige kulturarvinstitusjoner
andre steder i EØS-området. Slik skal dobbeltarbeid unngås, og klareringen
av hitteverk forenkles.
Departementet foreslår å gjennomføre hovedregelen
om omfattende søk i åndsverkloven. Departementet vil bemerke at
et «omfattende søk» kan hevdes å innbefatte både at søket skal være
«omsorgsfullt» og «omhyggelig». Departementets vurdering er at begrepet
«omfattende» synes å være et dekkende og forståelig norsk begrep
for direktivforpliktelsen, og er også det begrepet som brukes i
den nynorske oversettelsen av direktivet. Etter innspill i høringsrunden
vil det også fremgå av lovteksten at søket skal skje i «god tro».
Direktivet inneholder en bestemmelse om gjensidig
godkjenning av hitteverkstatus innen EØS-området. Et verk eller
et lydopptak som har fått status som hitteverk i et EØS-land skal
regnes som hitteverk i alle andre EØS-land. Verket eller lydopptaket
kan da brukes til de formål direktivet angir i alle EØS-land.
Departementet foreslår en bestemmelse om gjensidig
godkjenning av hitteverkstatus innen EØS-området.
Det følger av direktivet at en rettighetshaver
når som helst kan bringe et verks status som hitteverk til opphør.
Direktivet regulerer ikke hvordan dette skal skje.
Departementet legger til grunn at en rettighetshaver
som ser at et verk hun har rettigheter til blir brukt som hitteverk,
straks bør melde fra til institusjonen slik at bruken kan opphøre.
Verkets endrede status må også meldes videre fra institusjonen (via
den nasjonale myndigheten) til OHIM-databasen slik at verkets endrede
status går frem av databasen og får virkning for hele EØS-området.
Det må innføres en bestemmelse om kompensasjon
til rettighetshaver der et verk har fått status som hitteverk etter
direktivet og rettighetshaveren senere melder seg.
Størrelsen på kompensasjonen må vurderes konkret
i hvert enkelt tilfelle. Departementet antar at kompensasjonen ofte
vil dreie seg om relativt lave beløp, og legger til grunn at det
ikke vil være behov for egne tvisteløsningsregler i loven.
Det er en grunnleggende forutsetning for bruk etter
direktivet at verkene allerede finnes i institusjonenes samlinger.
Etter departementets oppfatning må dette begrepet i utgangspunktet avgrenses
mot materiale som er deponert hos eller lånt ut til institusjonen
– om ikke annet klart fremgår av avtale eller lignende. Og det må
være verk som tilhører samlingen til en institusjon som er omfattet
av direktivet.
Departementet legger til grunn at det må foretas en
konkret vurdering av hvorvidt deponert materiale skal regnes som
en del av institusjonens samling eller ikke. Momenter i denne vurderingen
vil være deponeringsavtalen og tidsaspektet. Departementet understreker
at det vil være opp til institusjonen å forsikre seg om at det ikke
vil være i strid med en eventuell deponeringsavtale om et konkret
verk skal anses som en del av samlingen og dermed være omfattet
av hitteverkreglene.
Direktivet omfatter for det første skriftlig
materiale i form av «verk» som bøker, tidsskrifter, aviser, blad
eller andre skrifter.
Direktivet omfatter for det andre lydopptak
og audiovisuelle produksjoner (filmverk).
Direktivet bruker begrepene «filmverk eller
audiovisuelle verk og fonogram». Åndsverkloven inneholder i dag
ikke begrepene «audiovisuelle verk» eller «fonogram». I loven anvendes
begrepene «filmverk», jf. § 1, samt «lydopptak», jf. åndsverkloven
§ 45. Departementet foreslår derfor at «filmverk» og «lydopptak»
brukes også i lovforslaget her.
Den foreslåtte avgrensningen gjelder bibliotek, utdanningsinstitusjoner
og museer som er offentlig tilgjengelige, samt arkiv og lyd- og
filmarvinstitusjoner. I tillegg er allmennkringkasterforetak omfattet.
Denne oppregningen er ikke helt sammenfallende
med gjeldende § 16, som gjelder arkiv, bibliotek, museum og undervisnings-
og forskningsinstitusjoner samt et krav om at bruken ikke må være
ervervsmessig. Departementet foreslår at gjennomføringen legger
seg tett opp til hitteverkdirektivets ordlyd for å unngå tvilstilfeller,
og har etter innspill i høringsrunden fra bl.a. Justisdepartementet
foretatt visse justeringer i lovteksten. Etter direktivet er det
et krav at brukerinstitusjoner skal ha et allmennyttig formål (public
interest mission i den engelske versjonen), og dette fremgår nå
tydeligere av loven.
«Lydarvinstitusjon» er et nytt begrep i åndsverkloven,
og vil i alle fall omfatte de institusjoner som har et bevaringsansvar
for den norske lydarven, så som Nasjonalbiblioteket.
Departementet foreslår at det presiseres i lovteksten
at bestemmelsen gjelder for materiale som har tilknytning til EØS-området.
Et verk skal anses som et hitteverk om samtlige rettighetshavere
er ukjente eller ikke kan finnes etter at et omfattende søk har
blitt foretatt av en brukerinstitusjon, og søket er dokumentert.
Definisjonen av hitteverk tas inn i en egen bestemmelse.
Etter direktivet artikkel 2 skal et verk anses som et hitteverk
dersom man ikke har kunnet finne rettighetshavere etter et omfattende søk.
Dette omfattende søket skal ha blitt utført og dokumentert i henhold
til artikkel 3 i direktivet.
Det omfattende søket skal utføres i god tro
og ta utgangspunkt i de kildene som er relevante for den aktuelle
typen av verk, jf. artikkel 3 nr. 1. Direktivet gir ingen nærmere
anvisning om hva som ligger i at søket skal utføres i «god tro»,
men departementet antar at det kan legges til grunn at søket først
og fremst skal ivareta interessene til rettighetshaveren til verket.
Brukerinstitusjonene skal føre register over
sine omfattende søk og skal gi informasjon videre til nasjonale
myndigheter. Departementet foreslår at det skal fremgå av loven
at dokumentasjon av omfattende søk skal videreformidles til nasjonal myndighet.
Informasjonen skal ende opp i en database som etter direktivet skal
være felles for hele EU og forvaltes av OHIM (Kontoret for harmonisering
i det indre markedet).
Departementet foreslår at det er brukerinstitusjonen
som etter loven har ansvar for å utføre det omfattende søket. Dette
er i henhold til direktivet ikke til hinder for at andre utfører
søket på brukerinstitusjonens bestilling.
Departementet foreslår at kravene til det omfattende
søket fremgår av lovteksten.
Etter direktivet legges det opp til at hvert
land skal sørge for at resultatet av omfattende søk «straks» sendes
til OHIMs database, jf. artikkel 3 nr. 6.
Departementet foreslår at Nasjonalbiblioteket blir
det norske kontaktpunktet mellom kulturarvinstitusjonene i Norge
og OHIM.
Bruken av hitteverk etter direktivet (tilgjengeliggjøring
og eksemplarfremstilling) kan bare skje på visse vilkår. Det kreves
at institusjonen som bruker hitteverket skal sørge for at bruken
skjer innenfor institusjonens allmennyttige formål og offentlige
oppdrag, særlig til konservering, restaurering samt tilgang til
samlingene i kultur- eller undervisningsformål. Det er ikke definert andre
allmennyttige formål i direktivet.
Vilkårene for bruk følger av direktivet artikkel
6. Brukerinstitusjonen skal kunne fremstille eksemplar og overføre
verk til allmennheten. Direktivet gjelder imidlertid bare overføring som
skjer på en slik måte at den enkelte selv kan velge tid og sted
for tilgang til verket, jf. åndsverkloven § 2 fjerde ledd. Dette
gjelder for eksempel når verk legges ut på Internett, slik at det er
tilgjengelig når brukeren selv ønsker det. Annen tilgjengeliggjøring
– som kringkasting – dekkes ikke av direktivet.
Et hitteverk kan bare brukes dersom bruken er
et ledd i å oppfylle et allmennyttig formål til institusjonen. Departementet
foreslår at lovteksten legges tett opp til direktivteksten også
på dette punktet.
Hitteverk kan ikke videre brukes ut over den bruk
som er hjemlet i direktivet eller brukes av institusjoner som ikke
er omfattet av direktivet.
Forslaget om gjennomføring av hitteverkdirektivet
plasseres i åndsverkloven andre kapittel, i nye §§ 16b til 16e.
Det innføres en avgrensning av eneretten for opphavsmenn som ved
henvisninger fra femte kapittel også gjøres gjeldende for nærstående
rettighetshavere til de verk som er omfattet av hitteverkdirektivet.
Som for de øvrige avgrensingsbestemmelsene i loven
følger dette av henvisningsbestemmelser i den enkelte paragraf som
regulerer de nærstående rettigheter i åndsverkloven. De nye bestemmelsene
som foreslås plassert i nye §§ 16b til 16e vil være omfattet av
eksisterende konkrete henvisninger – for eksempel henviser gjeldende
§ 42 femte ledd til § 11 til 17 som skal gjelde «tilsvarende» for
utøvende kunstnere som for opphavsmenn. Det vil derfor ikke være
nødvendig å foreslå endringer i loven for at nærstående rettighetshavere
skal bli omfattet av hitteverkbestemmelsene.
Åndsverkloven § 53 hjemler oppnevning av et sakkyndig
råd som ved behov skal bistå departementet i gjøremål etter loven.
Saker om forbud mot krenkende bruk av verk etter åndsverkloven § 48
og saksanlegg om opphavsmannens adgang til originaleksemplar av
verk etter § 49 skal etter § 53 alltid forelegges det sakkyndige
råd før departementet treffer sin avgjørelse.
I høringen ble det foreslått å oppheve reglene
om sakkyndig råd i åndsverkloven § 53. De høringsinstansene som
uttalte seg støttet forslaget.
Departementet anser at gjeldende lovregulering av
saksbehandlingen er utidsmessig og unødvendig tungvint. Departementet
bør kunne treffe avgjørelser i saker om forbud uten plikt til først å
forelegge spørsmålet for et sakkyndig råd.
Departementet foreslår at saksbehandlingen i saker
etter § 48 og § 49 forenkles ved at den lovbestemte ordning med
et sakkyndig råd i åndsverkloven § 53 oppheves.
Det vises her til proposisjonens kapittel 7.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Hege Haukeland Liadal, Sonja Mandt, Arild Grande og Rigmor Aasrud,
fra Høyre, Kjartan Berland, lederen Svein Harberg og Kårstein Eidem Løvaas,
fra Fremskrittspartiet, Morten Stordalen og Ib Thomsen, og fra Kristelig
Folkeparti, Geir Jørgen Bekkevold, viser til Kulturdepartementets proposisjon
for endringer i åndsverkloven ved gjennomføring av EUs hitteverkdirektiv
og innføring av generell avtalelisens med videre. Komiteen viser
videre til at proposisjonen har to hoveddeler. Den ene delen omfatter
både innføring av en generell avtalelisensbestemmelse og enkelte
spørsmål vedrørende tvisteløsning. Den andre delen foreslår gjennomføringen
av hitteverkdirektivet (2012/28/EU) i norsk rett. I tillegg foreslås
visse endringer i tvisteløsningsreglene for avtalelisens på undervisningsområdet
og området for videresending av kringkastingssendinger.
Komiteen viser videre til at
avtalelisens gjør det mulig å klarere rettigheter på en enkel måte der
individuell klarering vil være upraktisk eller umulig. Det eksisterende
lovverket på dette området i dag fremstår som fragmentert og vanskelig
tilgjengelig. En generell avtalelisens vil medføre at rettighetsklarering
forenkles ved at en avtale inngått med en representativ rettighetshaverorganisasjon
også gis virkning for rettighetshavere som ikke representeres av organisasjonen. Komiteen viser
slik til at avtalelisens i hovedsak ikke skal anses som en avgrensning
av opphavsretten, men som en form for rettighetsforvaltning.
Vedrørende endringer i tvisteløsningsreglene
for avtalelisensbestemmelsene, peker komiteen på at
gjeldende lovverk er fragmentert også på dette området. Det prinsipielle
utgangspunktet har vært at det i avtalelisenstilfellene ikke er
gitt tvisteløsningsregler som innebærer at vederlag for bruk kan
fastsettes med bindende virkning der partene ikke kommer til enighet
om avtale. Unntak fra dette utgangspunktet har imidlertid blitt
vurdert der samfunnsmessige hensyn taler for at det gis slike regler
– såkalt subsidiær nemdslisens. Komiteen viser til
at departementet har gjort en grundig vurdering og konkludert med
at subsidiær nemdslisens bør innføres på undervisningsområdet. Forslaget
om en subsidiær nemdslisens vil for begge parter bety at det innføres
et tvangselement i forhold til gjeldende rett, nemlig at nemdens
avgjørelser vil være bindende for partene.
Komiteen viser til at EUs hitteverkdirektiv
har som hovedformål å løse det problemet som oppstår der man ønsker
å bruke verk i digitale bibliotek, men ikke finner opphavsmannen
eller andre rettighetshavere til verket. Komiteen er samstemt
i at det er behov for en felles tilnærming til hvordan hitteverk
skal defineres og klareres, og viser til at direktivet inneholder
en slik felles klareringsmetode. Ved gjennomføring av direktivet
vil det foreligge en felles løsning som vil legge til rette for
markedsrettet bruk av digitalt åndsverk og fremme borgernes adgang
til vår felles kulturarv.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, vil
presisere at formålet med loven ikke er å begrense adgangen til
å inngå avtaler direkte med rettighetshaver, og at de gjeldende prinsippene
for forholdet mellom individuell klarering og klarering ved avtalelisens
skal ikke endres. Flertallet vil understreke, som
det fremgår i proposisjonen, at avtalelisens ikke skal omfatte områder
hvor individuell klarering kan skje. Det kan for eksempel gjelde
områder hvor det i dag er klarering ved individuelle avtaler med
rettighetshaverne eller deres organisasjoner, jf. Prop. 69 L (2014–2015)
s. 20.
Flertallet mener videre at kravet
om godkjenning av organisasjoner som kan inngå avtaler med avtalelisensvirkning
må gjelde for det enkelte området der bestemmelsen skal benyttes. Godkjenningsordningen
skal sikre at kriteriene for nye avtalelisenser er oppfylt.
Komiteen viser til
proposisjonen og til komiteens merknader og rår Stortinget til å
gjøre følgende
vedtak til lov
om endringer i åndsverkloven (gjennomføring av EUs
hitteverkdirektiv og innføring av generell
avtalelisens mv.)
I
I lov 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk
m.v. gjøres følgende endringer:
§ 8 første ledd andre punktum skal
lyde:
Et kunstverk og et fotografisk verk er
offentliggjort også når opphavsmannen har overdratt eksemplar av
verket og dette er gjort tilgjengelig for allmennheten i medhold
av §§ 19, 20, 23, 23a og 24.
§ 13b første ledd første og andre punktum skal lyde:
Til bruk i egen undervisningsvirksomhet kan det fremstilles
eksemplar av utgitt verk, når betingelsene for avtalelisens etter
§ 36 første ledd er oppfylt eller eksemplarfremstillingen
skjer etter tillatelse gitt av nemnd etter bestemmelsene i § 38
fjerde ledd. Det kan også gjøres opptak av kringkastingssending når betingelsene
for avtalelisens etter § 36 første ledd er oppfylt.
§ 16a skal lyde:
Arkiv, bibliotek og museer som angitt i § 16 første ledd
kan fremstille eksemplar av utgitte verk i samlingene og gjøre slike
verk tilgjengelig for allmennheten når betingelsene for avtalelisens
etter § 36 første ledd er oppfylt. Tilsvarende gjelder
for offentliggjort kunstverk og offentliggjort fotografisk verk.
Ny overskrift og nye §§ 16b til 16e skal lyde:
Bruk av hitteverk i kulturarvinstitusjoner mv.
§ 16b Kulturarvinstitusjoner
som er omfattet av reglene om hitteverk
Følgende institusjoner med allmennyttig formål er
omfattet av reglene om bruk av hitteverk etter §§ 16c til 16e:
a) offentlig tilgjengelige bibliotek,
utdanningsinstitusjoner og museer,
b) arkiv-, film- og lydarvinstitusjoner, og
c) allmennkringkastingsforetak.
§ 16c Definisjon av hitteverk
Litterære verk, lydopptak og filmverk skal regnes som
hitteverk dersom det ikke er mulig å finne rettighetshaver etter
at en institusjon etter § 16b har utført og dokumentert et omfattende
søk etter § 16e.
Der verk eller lydopptak som nevnt i første ledd har
flere rettighetshavere og bare noen av dem er funnet etter at det
er utført et omfattende søk, skal verket eller lydopptaket regnes
som hitteverk for den del av rettighetene som tilhører de ukjente
rettighetshavere. Slike verk eller lydopptak kan bare brukes som
hitteverk etter § 16d dersom de kjente rettighetshavere har gitt
samtykke etter § 6.
Dersom en rettighetshaver melder seg for en institusjon
som nevnt i § 16b, skal verket eller lydopptaket ikke lenger anses
som hitteverk. Er verket eller lydopptaket tatt i bruk som hitteverk
etter § 16d, må bruken opphøre. En rettighetshaver til et verk eller lydopptak
som er brukt som hitteverk, har krav på rimelig kompensasjon av
den som har brukt verket eller lydopptaket.
Verk eller lydopptak som i henhold til lovgivningen
i et land i EØS-området anses som hitteverk, skal også anses som
hitteverk i Norge.
§ 16d Bruk av hitteverk
Institusjon etter § 16b kan for sine allmennyttige formål:
a) fremstille eksemplar av hitteverk
i samlingene for å digitalisere, indeksere, katalogisere, bevare, restaurere
eller gjøre tilgjengelig for allmennheten etter bokstav b,
b) gjøre hitteverk i samlingene tilgjengelig for
allmennheten på en slik måte at den enkelte selv kan velge tid og
sted for tilgang til verket.
Bruk av hitteverk etter første ledd kan skje der følgende
vilkår er oppfylt:
a) Hitteverket har tilknytning til et
land i EØS-området ved at verket enten ble utgitt eller ble utsendt
i radio eller i fjernsyn for første gang i et land i EØS-området,
eller med rettighetshavers samtykke ble gjort tilgjengelig for allmennheten
i et land i EØS-området av en institusjon etter § 16b, og det ikke
er grunn til å tro at rettighetshaveren ville ha motsatt seg bruken,
b) institusjonen er etablert i et EØS-land,
c) inntekter fra bruk av hitteverk skal kun dekke
utgifter til eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring for allmennheten
av hitteverk etter denne paragraf, og
d) kjente rettighetshavere navngis.
For allmennkringkastingsforetak gjelder reglene kun
for bruk av hitteverk i form av lydopptak og filmverk i egne samlinger
som foretaket har produsert eller fått produsert av andre før 1.
januar 2003.
Institusjon etter § 16b kan på samme vilkår som
i første og andre ledd bruke verk som inngår i et hitteverk etter
§ 16c med slik tilknytning til et EØS-land som følger av andre ledd
bokstav a.
§ 16e Omfattende søk etter rettighetshavere
mv.
Før et litterært verk, lydopptak eller filmverk
kan få status som hitteverk etter § 16c, skal det utføres og dokumenteres
et omfattende søk i god tro etter rettighetshavere til verket eller
lydopptaket. Dokumentasjon av søket skal videreformidles til Nasjonalbiblioteket.
Det omfattende søket foretas i de kilder som er relevante
for den aktuelle verkstypen.
Søket skal foretas i det land innenfor EØS-området
der verket eller lydopptaket første gang ble utgitt eller utsendt.
Dersom verket eller lydopptaket ikke har blitt utgitt eller utsendt,
men har blitt gjort tilgjengelig for allmennheten med rettighetshavers samtykke
av en institusjon etter § 16b, skal det søkes i det EØS-landet der
institusjonen er etablert.
For filmverk der produsenten har sitt sete eller bosted
i et EØS-land, skal søket foretas i dette landet.
Dersom det finnes tegn på at relevant informasjon
om rettighetshaver er tilgjengelig i andre land enn det som fremgår
av første til fjerde ledd, skal informasjonskilder derfra også undersøkes.
Kongen kan gi nærmere regler om gjennomføring
og dokumentasjon av omfattende søk og bruk av hitteverk, herunder
om søkekilder for verk og videreformidling av dokumentasjon til
Nasjonalbiblioteket.
§ 34 første ledd skal lyde:
Verk som lovlig inngår i kringkastingssending, kan ved
samtidig og uendret videresending gjøres tilgjengelig for allmennheten
når den som videresender oppfyller betingelsene for avtalelisens
etter § 36 første ledd.
§ 35 andre ledd oppheves.
§ 36 andre ledd skal lyde:
Avtalelisens kan også anvendes i tilfeller som ikke
omfattes av paragrafene som er nevnt i første ledd, når en bruker
på et nærmere avgrenset område har inngått avtale med organisasjon
som nevnt i § 38a om bruk av offentliggjorte verk (generell avtalelisens).
Dette gjelder likevel ikke for verk der opphavsmannen overfor noen
av partene i avtalen har nedlagt forbud mot bruk av verket, eller
det ellers er særlig grunn til å anta at han motsetter seg bruk
av verket.
§ 38 skal lyde:
Kommer avtale etter §§ 13b, 14, 16a, 17b, 30, 32 og
34 ikke i stand, kan hver av partene kreve megling etter
regler som Kongen gir. Er partene enige om det, kan tillatelse til
og vilkår for eksemplarfremstillingen fastsettes etter reglene gitt
med hjemmel i § 35. Fastsettelsen får samme virkning
som avtale etter § 36 første ledd.
Er partene i avtaler etter §§ 13b, 14, 16a, 17b, 30, 32 og
34 enige om det, kan tvist om tolkingen av avtalen på
bindende måte avgjøres etter reglene gitt med hjemmel i § 35.
Kommer avtale med kringkastingsforetak om adgang til å
gjøre opptak av foretakets sendinger for slik bruk som omfattes
av §§ 13b, 14 eller 17b, ikke i stand, gjelder bestemmelsen i første
ledd første og andre punktum tilsvarende. Ved tvist om tolking av slik
avtale får bestemmelsen i andre ledd tilsvarende anvendelse.
Kommer avtale etter § 13b ikke i stand etter at megling
etter første ledd er gjennomført, kan hver av partene kreve at tillatelse
til og vilkår for eksemplarfremstilling etter § 13b på bindende
måte avgjøres av nemnd etter reglene gitt med hjemmel i § 35. Nemndsavgjørelsen
får samme virkning som avtale etter § 36 første ledd. Kongen kan
gi nærmere regler om nemndas virksomhet og behandling av slike saker,
herunder om saksbehandling og domstolsprøving.
§ 38a første ledd første punktum skal lyde:
Avtale som skal ha virkning som nevnt i § 36,
må inngås av organisasjon som på området representerer en
vesentlig del av opphavsmennene til verk som brukes i Norge, og
som er godkjent av departementet.
§ 45a fjerde ledd oppheves.
§ 45a femte ledd blir fjerde ledd, og skal lyde:
Bestemmelsene i §§ 7, 8, 11a til 13a, 15, 16, 18, 21 første
ledd, 22, 25, 27, 28, 31, 33, 35 og38 første til
tredje ledd gjelder tilsvarende.
§ 53 oppheves.
II
1. Loven gjelder
fra den tid Kongen bestemmer. De enkelte bestemmelsene kan settes
i kraft til ulik tid.
2. Endringene i loven her gjelder ikke
for handlinger som er utført eller rettigheter som er ervervet før
endringene har trådt i kraft.
Oslo, i familie- og kulturkomiteen, den
2. juni 2015
Svein Harberg | Kårstein Eidem Løvaas |
leder | ordfører |