Etter folketrygdloven § 5-7 yter folketrygden stønad
til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling hos psykolog
som er godkjent spesialist i klinisk psykologi og som har avtale
om driftstilskudd med et regionalt helseforetak. Det er i dag et
vilkår for rett til stønad at medlemmet er henvist enten fra lege
eller barnevernsadministrasjonens leder. Helse- og omsorgsdepartementet
foreslår i proposisjonen at også henvisninger fra psykologer skal
kunne utløse refusjon fra trygden.
For regjeringen er det et overordnet mål at
mennesker med psykiske lidelser og rusproblemer skal ha gode muligheter
til å ta vare på egen helse. Et hovedmål med lovendringen er å forenkle
veien inn til spesialisthelsetjenesten for personer med psykiske
lidelser og rusmiddelproblemer. I tillegg er det et hovedmål å forebygge
dobbeltarbeid for primærhelsetjenesten.
Med hjemmel i blant annet spesialisthelsetjenesteloven
har departementet fastsatt forskrift om godtgjørelse av utgifter
til helsehjelp som utføres poliklinisk ved statlige helseinstitusjoner og
helseinstitusjoner som mottar driftstilskudd fra regionale helseforetak
(poliklinikkforskriften). Etter forskriften må en pasient normalt
være henvist fra lege, kiropraktor eller manuellterapeut for at
godtgjørelse skal ytes. Det legges opp til at for henvisning til
psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB)
kan pasienten også være henvist fra psykolog.
Hvis Stortinget vedtar lovendringen, tar departementet
sikte på å endre forskriftene slik at de trer i kraft sammen med
endringene i folketrygdloven.
Departementet har vurdert om det skal være begrensning
på hvilke psykologer som skal kunne henvise. Forslaget som ble sendt
på høring, la opp til at et vilkår skulle være at henvisningen var
fra «psykolog i klinisk virksomhet som er offentlig ansatt i eller
utøver av sin virksomhet etter avtale med kommune eller regionale helseforetak».
Høringsinstansene var gjennomgående imot en slik
begrensning, og departementet er kommet til at det likevel er lite
praktisk å knytte refusjonsadgangen til en avgrenset gruppe arbeidsgivere. Departementet
foreslår derfor i proposisjonen at psykologer generelt skal ha anledning
til å skrive henvisninger som utløser refusjon fra folketrygden.
Departementet viser til at enhver psykolog som henviser til spesialisthelsetjenesten,
uansett hvor vedkommende er ansatt, vil utøve helsehjelp og således
være underlagt helsepersonelloven, som blant annet stiller krav om
faglig forsvarlig praksis, taushetsplikt og journalføring.
Departementet understreker at fastlegene fortsatt skal
ha et hovedansvar for pasientene, og at henvisende psykolog vil
være forpliktet til å innrette seg etter sine faglige kvalifikasjoner
og innhente bistand eller henvise pasienter videre der dette er nødvendig.
Ett av hovedformålene med lovutkastet er at
de psykologene som først kommer i kontakt med pasienten, og som
kjenner pasienten best, ved behov skal kunne gi ham eller henne
en henvisning som utløser refusjon. Dette sparer tid for pasienten
og hindrer overflødige besøk hos fastlegen.
Departementet presiserer at også psykologene
i PP-tjenesten skal omfattes av forslaget. Departementet viser til
at disse har en særlig viktig rolle for å ivareta utsatte barn og
unge, og at det å kunne henvise til spesialisthelsetjenesten er
en viktig del av dette, og at det er viktig at barn skal slippe
å måtte fortelle sin historie flere ganger.
Forslaget til lovendring kan by på særlige utfordringer
for psykologer som ikke primært jobber som helsepersonell, men som
jobber under annet regelverk, for eksempel psykologer i PP-tjenesten
og i barnevernet. Arbeidet med henvisninger vil være omfattet av
regelverket for helsepersonell, mens hoveddelen av arbeidsoppgavene
reguleres av annet lovverk. Dette kan kreve et markert skille mellom
forskjellige arbeidsoppgaver og roller. Det er også viktig at pasienten
eller brukeren gis nødvendig informasjon om psykologens ulike roller.
Departementet mener at psykologer som sådan har
den nødvendige kompetanse til å vurdere om en pasient trenger ytterligere
behandling i spesialisthelsetjenesten, og går bort fra de foreslåtte begrensningene
knyttet til «klinisk virksomhet», arbeidssted og avtale med kommune
eller regionalt helseforetak. Psykologer bør i kraft av sin kompetanse
ha adgang til å henvise pasienter videre til relevante deler av
spesialisthelsetjenesten, med den følge at pasienten gis rett til
utgiftsdekning.
Departementet foreslår derfor at «psykolog» føyes
til i oppramsingen over hvem som kan henvise videre i folketrygdloven
§ 5-7 tredje ledd.
I proposisjonen foreslår departementet også
to mindre endringer i folketrygdloven:
Norsk psykologforeningen
har vedtatt nytt reglement for spesialistutdanningen for psykologer, og
for å tilpasse seg nye betegnelser foreslår departementet at «godkjent
spesialist i klinisk psykologi» endres til «godkjent psykologspesialist»,
jf. folketrygdloven § 5-7 første ledd.
Folketrygdloven § 5-7 andre ledd henviser
til spesialisthelsetjenesteloven § 2‑1 a tredje ledd. Korrekt henvisning
skal være spesialisthelsetjenesteloven § 2‑1 a sjette ledd.
De foreslåtte lovendringene antas å ha liten
eller ingen betydning for omfanget av refusjoner, og det antas videre
at endringene ikke vil føre til økt press på spesialisthelsetjenesten.
Departementets samlede vurdering er at de endringer som foreslås
i proposisjonen, kan slå begge veier i enkeltsituasjoner, men at
det er liten grunn til å anta en signifikant totaløkning av antall
henvisninger på sikt. Antall konsultasjoner hos fastlegene må antas
å kunne reduseres noe.