Det overordnede utgangspunktet for arbeidsgruppens
rapport har vært presidentskapets innstilling, Innst. 240 S (2013–2014),
jf. Dokument 8:32 S (2013–2014), og Paris-prinsippenes krav til
nasjonale institusjoner. Arbeidsgruppen har for øvrig tatt utgangspunkt
i lovutkastet som allerede var utarbeidet av en arbeidsgruppe under
Utenriksdepartementet «Høringsdokument om vurdering av endring av
nasjonal institusjon for menneskerettigheter», sendt på høring 24. juni
2013, og høringsinstansenes innspill til dette, så langt det har
latt seg forene med Stortingets vedtak 19. juni 2014. Det er også
sett hen til andre nordiske lands lovgivning om nasjonal
institusjon for menneskerettigheter.
I rapporten redegjøres det nærmere for etableringen
av nasjonale institusjoner og det globale nettverket av nasjonale
institusjoner (ICC), samt prinsippene for nasjonale institusjoners
status, Paris-prinsippene, som fikk tilslutning av FNs generalforsamling i
1993 (resolusjon 48/134-1993).
Paris-prinsippene er ikke folkerettslig bindende, og
de definerer heller ikke én spesifikk organisasjonsmodell, men de
legger visse rammer (anbefalinger) for virksomheten som nasjonal
menneskerettighetsinstitusjon, hvor det spesielt er lagt vekt på
uavhengighet fra nasjonale myndigheter. Paris-prinsippene i originaltekst
og oversatt versjon er vedlagt rapporten.
Nasjonale institusjoner for menneskerettigheter er
i henhold til Paris-prinsippene offentlig oppnevnte, uavhengige
organer som har som hovedformål å fremme og beskytte menneskerettighetene.
De skal blant annet bistå myndighetene, frivillige organisasjoner
og enkeltmennesker med rådgivning, utredning og informasjon knyttet
til saksfelt eller enkeltsaker som har menneskerettslige aspekter.
Rapporten gjør også nærmere rede for ICCs akkrediteringsprosess
som gir de nasjonale institusjonene anledning til å få anerkjennelse
for i hvilken grad de oppfyller Paris-prinsippene. Akkrediteringen utføres
av en egen underkomité, «The Sub-committee on Accreditation («SCA»),
som har utarbeidet retningslinjer, såkalte «General Observations»,
som presiserer og utfyller SCAs tolkning av Paris-prinsippene. Arbeidsgruppen
påpeker at praksis i forbindelse med akkrediteringen kan tyde på
at SCA legger til grunn en dynamisk fortolkning av Paris-prinsippene,
i retning av å styrke de nasjonale institusjonenes status. Prinsippene
utvikles på denne måten gjennom akkrediteringsprosessen
Ved akkrediteringen benytter SCA tre klassifiseringer,
hvor «A-status» er et internasjonalt anerkjent kvalitetsstempel
som gis til nasjonale institusjoner som vurderes å oppfylle Paris-prinsippene
fullt ut. A-status gir den nasjonale institusjonen for menneskerettigheter
en rekke viktige rettigheter, herunder stemmerett i ICC både på
globalt og regional nivå, møte- og talerett i FNs menneskerettighetsråd,
og normalt møte- og talerett i en rekke andre FN-mekanismer.
I 2006 ble den norske nasjonale institusjonen
ved SMR tilkjent A-status. Etter en fornyet vurdering anbefalte
imidlertid ICC i 2011 en nedgradering til B-status på grunn av manglende
oppfyllelse av Paris-prinsippene. Ett av målene med en reetablering
av Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter er at institusjonen
igjen skal være i full overensstemmelse med Paris-prinsippene og
tilfredsstille kravene til A-status.
Arbeidsgruppen viser til at det er et grunnleggende
krav ifølge Paris-prinsippene at den nasjonale institusjonen for
menneskerettigheter skal gis et så bredt mandat som mulig til å
fremme og beskytte menneskerettighetene. Det legges til grunn at
institusjonen skal ha et nasjonalt perspektiv på arbeidet sitt. Mandatet
er derfor generelt formulert.
Det foreslås således lovfestet at den nasjonale
institusjonen har som hovedoppgave å fremme og beskytte menneskerettighetene
i tråd med Grunnloven, menneskerettighetsloven og den øvrige lovgivning, internasjonale
traktater og folkeretten for øvrig, jf. § 1.
Institusjonens uavhengighet og selvstendighet
er foreslått lovfestet i § 2. Det er foreslått inntatt i instruksen
§ 1 at institusjonens arbeid for å styrke menneskerettighetene skal
være i samsvar med Paris-prinsippene.
Lovfesting av arbeidsoppgavene skal sikre at
den nasjonale institusjonen gjennom sitt arbeid ivaretar Paris-prinsippene
fullt ut. Institusjonens selvstendige stilling innebærer stor grad
av frihet til selv å bestemme hvordan de ulike arbeidsoppgavene
skal prioriteres.
Den nasjonale institusjonens arbeidsmetoder
må tilpasses oppgavene. Det er opp til institusjonen selv, basert
på sitt mandat, å bestemme hvilke metoder den skal ta i bruk. Arbeidsgruppen
har derfor ikke ansett det for nødvendig å lovfeste dette.
Arbeidsgruppen anbefaler at det lovfestes at
den nasjonale institusjonen skal overvåke menneskerettighetssituasjonen
i Norge, jf. lovforslaget § 3 bokstav a. I samsvar med Paris-prinsippene
bør institusjonen identifisere utfordringer og komme med forslag
om hvordan menneskerettssituasjonen i Norge kan forbedres, jf. også
kommentarene til § 3 bokstav b nedenfor.
Overvåkning skjer først og fremst gjennom høringsuttalelser.
Etter Paris-prinsippene skal imidlertid en nasjonal institusjon
også kunne forberede og offentligjøre rapporter om den nasjonale
menneskerettighetssituasjonen. Institusjonen bør også kunne bidra
til internasjonale overvåknings- og rapporteringsprosesser.
Det må være opp til institusjonen selv å avgjøre hvordan
informasjon kan innhentes.
For at institusjonen skal få tilstrekkelig legitimitet,
er det viktig at institusjonen kan komme i kontakt med utsatte og
sårbare grupper. Institusjonen bør opprette kontakt med og legge
til rette for samarbeid med aktuelle offentlige instanser så vel
som private aktører.
Arbeidsgruppen mener at det ikke bør være noen begrensning
med hensyn til hvilke organer den nasjonale institusjon skal kunne
gi faglige råd til. Rådgivning kan være rettet mot ulike offentlige
organer, som for eksempel kommunene, politiet og påtalemyndigheten.
Det kan også være behov for å gi råd til private aktører, for eksempel
til frivillige organisasjoner.
Arbeidsgruppen har foreslått at det uttrykkelig tas
inn i lovteksten at institusjonen også skal kunne gi råd til Sametinget.
Dette for å understreke at Sametinget er et særskilt organ med en
egen plassering i det norske styringssystemet.
Den nasjonale institusjonen bør kunne bidra
med rådgivning på anmodning fra vedkommende organ, men også på eget
initiativ. Dette gjelder særlig på områder som ikke fanges opp av
eksisterende ombudsordninger.
Arbeidsgruppen mener videre at det av hensyn
til institusjonens krav til uavhengighet ikke bør stilles noen formelle
krav eller begrensninger angående rådgivningsfunksjonen. Menneskerettslige
analyser av lovutkast anses imidlertid å være en av de viktigste
oppgavene, og den nasjonale institusjonen bør derfor kunne komme
med innspill på alle stadier i lovgivningsprosessen.
Institusjonen må kunne påpeke mangelfull kunnskap
om menneskerettigheter i forvaltningen overfor ansvarlige myndigheter,
og arbeide aktivt for å gi informasjon og øke kunnskapsnivået hos
offentlig ansatte. Arbeidsgruppen foreslår å lovfeste at institusjonens
informasjonsoppgaver også skal omfatte veiledning til enkeltpersoner
om nasjonale og internasjonale klageordninger.
For å synliggjøre at institusjonen ikke skal
behandle klager i enkeltsaker, foreslås det en egen bestemmelse
om dette i § 3 andre ledd. Dette utelukker ikke at institusjonen
kan motta informasjon fra enkeltpersoner i individuelle saker, men
den skal ikke ha noen plikt til å følge opp henvendelser, da institusjonen
må kunne stå fritt til å velge sine innsatsområder og metoder.
Arbeidsgruppen foreslår lovfestet at institusjonen
skal bidra til å styrke gjennomføringen av menneskerettighetene
blant annet ved å «fremme opplæring, utdanning og forskning på menneskerettighetene»,
jf. lovforslaget § 3 bokstav d. I dette ligger at institusjonen
også bør arrangere seminarer, kurs og holde foredrag om menneskerettslige
spørsmål knyttet til norske forhold.
For å synliggjøre den nasjonale institusjonens rolle
og ansvar for oversikt over menneskerettighetsarbeidet i Norge,
mener arbeidsgruppen at det bør fremgå uttrykkelig av lovteksten
at det skal være en særskilt oppgave for den nasjonale institusjonen
å legge til rette for samarbeid med alle nasjonale menneskerettighetsaktører.
Selv om den nasjonale institusjonen på enkelte områder
vil ha et overlappende mandat med andre menneskerettighetsaktører,
har ikke arbeidsgruppen funnet det nødvendig eller hensiktsmessig
å fastsette en avgrensning mellom den nasjonale institusjonens oppgave
som konvensjonsovervåker og ombudenes rolle her. Arbeidsgruppen
mener at behovet for en slik grensedragning kan løses ved at den
nasjonale institusjonen utvikler et godt samarbeid med Sivilombudsmannen,
Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) og Barneombudet.
Oppgaven med å tilrettelegge for samarbeid innebærer
ikke at den nasjonale institusjonen skal legge noen føringer på
de øvrige menneskerettighetsaktørenes arbeid.
Arbeidsgruppen påpeker behovet for at den nasjonale
institusjonen utvikler et systematisk samarbeid med relevante aktører
for å få legitimitet i det samiske samfunnet. Det er også naturlig
at ny nasjonal institusjon bygger på det faglige miljøet som allerede er
etablert innenfor urfolksspørsmål. For øvrig pekes det på at Paris-prinsippene
ikke er til hinder for at den nasjonale institusjonen etablerer
lokale kontorer eller regionale avdelinger for å skape nærhet til
det sivile samfunn.
Det foreslås presisert i loven at den nasjonale
institusjonen skal ha som oppgave å delta i det internasjonale samarbeidet
for å fremme og beskytte menneskerettighetene.
Etter Paris-prinsippene er det et særskilt krav
at sammensetningen og utnevningen av medlemmer til de nasjonale
institusjonene skjer på en måte som avspeiler mangfoldet i samfunnet.
Kravet til pluralisme skal først og fremst bidra til å sikre at
institusjonene får oversikt over og har kapasitet til å engasjere
seg i alle menneskerettighetsspørsmål som påvirker samfunnet de
opererer i. Videre vil pluralisme i de nasjonale institusjonenes
sammensetning fremme tilgjengelighet for alle borgere, og sikre
at institusjonene får legitimitet innenfor ulike kulturer, livssyn
og levesett. Dette anses som en viktig garanti for å sikre de nasjonale
institusjonenes uavhengighet, troverdighet, effektivitet og tilgjengelighet.
Arbeidsgruppen mener at kravet til mangfold ivaretas
ved at det foreslås lovfestet at det til den nasjonale institusjonen
for menneskerettigheter skal tilknyttes et rådgivende utvalg hvor
ulike deler av det sivile samfunn skal være representert. Mangfoldkravet
vil også bli ivaretatt ved lovutkastets forslag til en åpen prosess
ved utnevnelse av institusjonens leder og forslaget om krav til
tverrfaglig kompetanse blant institusjonens personale.
Arbeidsgruppen redegjør kort om ulike minoritetsgrupper.
Det vises til at samene er anerkjent som urfolk i Norge, og dermed
har en særskilt status bl.a. gjennom grunnlovfestede rettigheter.
Arbeidsgruppen viser videre til uttalelser i innstillingen fra Stortingets
presidentskap om ivaretakelse av urfolks- og minoritetsrettigheter
som en naturlig del av ansvarsområdet til nasjonal institusjon for
menneskerettigheter, noe som vil legge visse føringer på sammensetningen
av institusjonens personale og utnevningen av rådgivende utvalg.
Arbeidsgruppen foreslår at institusjonens leder benevnes
direktør. Med utgangspunkt i Paris-prinsippenes krav til lovfesting
av krav til lederens kvalifikasjoner, foreslås det lovfestet at
direktøren skal «tilfredsstille høye krav til faglige kvalifikasjoner
og personlig egnethet, herunder inneha juridisk kompetanse eller
annen kompetanse om menneskerettigheter».
Ved at lederen velges etter plenumsbeslutning
i Norges folkevalgte forsamling, vil mangfoldet speiles i den representative
sammensetningen som Stortinget ivaretar. I samsvar med dette foreslår
arbeidsgruppen at direktøren oppnevnes av Stortinget i plenum etter
innstilling fra Stortingets presidentskap.
For å ivareta hensynet til en transparent oppnevningsprosess
foreslås det at det fremgår uttrykkelig av loven at stillingen skal
kunngjøres eksternt, noe som betyr at også søkerlisten skal være
offentlig tilgjengelig.
Arbeidsgruppen mener for øvrig at det må bli
opp til presidentskapet å avgjøre hvordan kravet til mangfold ved
valg av direktør kan tas hensyn til, og anser det ikke nødvendig
å lovfeste dette.
Arbeidsgruppen foreslår at direktøren tilsettes
på åremål med en funksjonstid på seks år uten adgang til gjenoppnevning,
hvilket foreslås lovfestet. Videre foreslås det at direktøren bare
kan sies opp fra sitt verv dersom han eller hun har utvist grovt
pliktbrudd eller annet vesentlig mislighold av arbeidsavtalen som
ikke er forenlig med den tillit stillingen innebærer. Bestemmelsen
er ment å gi direktøren et sterkere stillingsvern enn det som følger
av arbeidsmiljøloven og tjenestemannsloven.
Arbeidsgruppen foreslår at det fastsettes i
instruksen § 2 at Stortingets presidentskap fastsetter direktørens
lønn og øvrige arbeidsvilkår i samsvar med statens lederlønnssystem,
samt at direktøren har det administrative, økonomiske og personalmessige
ansvaret for institusjonens virksomhet.
Det foreslås lovfestet at personalet ved den
nasjonale institusjonen tilsettes av direktøren, som har det faglige
ansvaret for institusjonen.
Ved ansettelser skal direktøren i henhold til
lovforslaget ta hensyn til at institusjonen skal ha bred faglig
kompetanse, herunder kompetanse om urfolks- og minoritetsrettigheter.
Personalets lønn, pensjon og arbeidsvilkår foreslås
fastsatt av direktøren på bakgrunn av bestemmelsene som gjelder
for arbeidstakere i staten. Nærmere regler om fremgangsmåten ved
tilsetting foreslås fastsatt i et personalreglement godkjent av
Stortingets presidentskap.
Det foreslås lovfestet at Stortingets presidentskap
skal oppnevne 10–15 medlemmer til et rådgivende utvalg etter forslag
fra direktøren, samt at utvalget skal bidra med informasjon, råd
og innspill til den nasjonale institusjonen.
Det rådgivende utvalget skal avspeile mangfold og
synspunkter som gjør seg gjeldende blant menneskerettighetsaktørene.
Dette er særlig viktig når ledelsesansvaret, slik som foreslått
i lovutkastet, er tillagt en direktør og ikke et styre.
Det fremgår av forslag til instruks § 6 første
ledd at utvalget bør bestå av medlemmer fra frivillige organisasjoner,
det akademiske miljø eller andre særlig kvalifiserte profesjonsgrupper,
Sivilombudsmannen, Barneombudet, LDO og andre særlig berørte offentlige
institusjoner. For å styrke den nasjonale institusjonens legitimitet
blant samene spesielt, bør minst ett av medlemmene ha særskilt kjennskap
til samiske spørsmål.
Det bør legges til rette for at det sivile samfunn kan
få komme med forslag til medlemmer. I forbindelse med utpeking av
medlem(mer) med særskilt kjennskap til samiske spørsmål, bør direktøren
rådføre seg med Sametinget.
Arbeidsgruppen antar at det vil være mest praktisk
at det oppnevnes et nytt rådgivende utvalg etter hvert stortingsvalg.
Det må imidlertid tas høyde for at det kan være behov for færre
eller hyppigere utskiftninger av medlemmene, og det anses derfor
ikke hensiktsmessig å lovfeste noe om dette. Den nærmere organiseringen
av arbeidet i det rådgivende utvalget, og et eventuelt behov for
å knytte til seg mindre grupper av aktuelle aktører på prioriterte
områder, bør overlates til den nasjonale institusjonens direktør.
Arbeidsgruppen har foreslått lovfestet at offentlige
myndigheter og andre som utfører oppgaver på vegne av det offentlige,
skal legge til rette for at nasjonal institusjon skal kunne utføre
sine lovpålagte oppgaver. Arbeidsgruppen mener dette vil bidra til
å sikre institusjonen tilstrekkelig informasjon.
På bakgrunn av at flere høringsinstanser har
gitt uttrykk for at dette ikke vil være tilfredsstillende, drøfter
arbeidsgruppen om den nasjonale institusjonen bør ha fri adgang
til lukkede institusjoner for å skaffe seg oversikt og kunnskap
om hvordan menneskerettighetene blir ivaretatt på disse stedene.
Arbeidsgruppen mener at det vil være uheldig dersom den nasjonale
institusjonen skal drive tilsvarende virksomhet som de øvrige ombudene,
og da spesielt den nyetablerte forebyggingsenheten hos Sivilombudsmannen,
som har et konkret besøksmandat. Arbeidsgruppen viser videre til
at den nasjonale institusjonen ikke skal behandle klager, og dermed
ikke vil ha behov for de samme fullmakter som de institusjonene
som bedriver tilsyn på individnivå.
Arbeidsgruppen foreslår at det lovfestes en
plikt for institusjonen til å gi en årlig melding til Stortinget om
institusjonens aktiviteter og utviklingen av menneskerettighetssituasjonen
i Norge.
I enkelte lover i forvaltningen er det inntatt
bestemmelser hvor det er gjort unntak for «organer for Stortinget»
eller lignende. Unntakene er først og fremst begrunnet i konstitusjonelle
hensyn, ettersom organene for Stortinget skal være uavhengig av
forvaltningen og bare ansvarlig overfor Stortinget. Arbeidsgruppen
mener at det på tilsvarende måte som for de øvrige organene for
Stortinget, bør inntas egne unntaksbestemmelser i loven for den
nasjonale institusjonen, og at institusjonen for øvrig følger reglene som
er fastsatt i de aktuelle lovene så langt bestemmelsene passer.
Dette innebærer at det bør inntas en bestemmelse i
loven som regulerer offentlighetens innsynsrett i institusjonens
dokumenter, jf. lovforslaget § 9. Nærmere regler om adgangen til
å unnta dokumenter fra offentlighet foreslås inntatt i instruksen.
Ettersom de generelle bestemmelsene om taushetsplikt
i forvaltningsloven § 13 flg. i utgangspunktet ikke vil gjelde for
institusjonens virksomhet, foreslår arbeidsgruppen at det inntas
en egen bestemmelse om taushetsplikt i loven, jf. lovforslaget § 10.
Når det gjelder tjenestemannssaker, har arbeidsgruppen
foreslått at tjenestemannslovens §§ 2 til 5 skal gjelde så langt
de passer for den nasjonale institusjonens personale. Bestemmelsene
i lov om nasjonal institusjon for menneskerettigheter og tjenestemannsloven
suppleres ellers av arbeidsmiljøloven.
Også forvaltningslovens regler for avgjørelser om
tilsetting, oppsigelse, suspensjon, avskjed eller forflytting av
tjenestemenn bør etter arbeidsgruppens syn gjelde for institusjonens
personale.
Ifølge innstillingen fra Stortingets presidentskap skal
den nye nasjonale institusjonen samlokaliseres med, og ha en administrativ
tilknytning til, Sivilombudsmannen. Formålet er å «utnytte synergieffekten som
en samlokalisering og administrativ tilknytning vil innebære».
Arbeidsgruppen viser til at Paris-prinsippene
må forstås slik at institusjonen ikke skal underlegges økonomisk
styring som kan påvirke dens uavhengighet. For å sikre uavhengigheten
mener arbeidsgruppen at det er en forutsetning at institusjonen
er en egen juridisk enhet med eget organisasjonsnummer.
Arbeidsgruppen kan derimot ikke se at Paris-prinsippene
er til hinder for at den nasjonale institusjonen får levert enkelte
administrative tjenester fra Sivilombudsmannens kontor, for eksempel
lønnsadministrasjon og resepsjonsbetjening.
Presidentskapet har forutsatt at den nasjonale
institusjonen må tilføres nødvendige ressurser og kapasitet for
å kunne gjennomføre sine lovpålagte oppgaver tilfredsstillende,
og at den gis et eget kapittel i statsbudsjettet.
I statsbudsjettet for 2015 (Prop 1 S (2014–2015) er
det under kap. 45 post 1 avsatt 9,3 mill. kroner til Nasjonal institusjon
for menneskerettigheter.
Arbeidsgruppen påpeker at det er vanskelig å
ha noen klar formening om de økonomiske konsekvensene ved reetableringen
av den nasjonale institusjonen på lengre sikt.
Det overlates til direktøren av den nye institusjonen
i samarbeid med Sivilombudsmannen å vurdere hvordan samlokaliseringen
best kan gjennomføres i praksis.
Den nasjonale institusjonen bør ikke kunne drive med
oppdragsforskning eller yte konsulentbistand. Slikt inntektsbringende
arbeid fra et organ som er organisatorisk underlagt Stortinget,
står i et motsetningsforhold til hva som ellers er Stortingets rolle.
Arbeidsgruppen viser til at Stortingets administrasjon
og ledelsen ved Universitetet i Oslo har inngått en avtale om overføring
av Nasjonal institusjon for menneskerettigheter og dets ansatte
til Stortinget. I den forbindelse er det forutsatt at ny institusjon
i praksis vil kunne etableres fra 1. juli 2015.