Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Åsmund Aukrust, Per Rune Henriksen, Audun Otterstad, Tone-Helen
Toften og Terje Aasland, fra Høyre, Nikolai Astrup, Tina Bru, Odd Henriksen
og Tage Pettersen, fra Fremskrittspartiet, Jan-Henrik Fredriksen og
Oskar J. Grimstad, fra Kristelig Folkeparti, Rigmor Andersen Eide,
fra Senterpartiet, Marit Arnstad, fra Venstre, lederen Ola Elvestuen,
fra Sosialistisk Venstreparti, Ingunn Gjerstad, og fra Miljøpartiet
De Grønne, Rasmus Hansson, viser til Representantforslag
10 S (2014–2015) om å følge opp anbefalinger for å nå Norges klimamål
i 2020.
Komiteen viser til at Norge har
teknologi, kompetanse og kapital til å utvikle og ta i bruk ny teknologi
som kan redusere utslipp ute og hjemme. Norge har, som et av de
rikeste landene i verden, en unik mulighet til å vise at det er
mulig å kombinere høy levestandard med lave utslipp.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Miljøpartiet De Grønne, viser til Meld.
St. 21 (2011–2012) og klimaforliket som ble inngått i Stortinget
basert på denne meldingen. Flertallet mener hovedprinsippene
Stortinget ble enige om i behandlingen av Meld. St. 21 (2011–2012) fortsatt
bør ligge til grunn for Norges nasjonale klimapolitikk.
Komiteen mener Norge
må føre en ambisiøs nasjonal klimapolitikk som leder til en langsiktig omstilling
til et lavutslippssamfunn innen 2050.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, peker samtidig på at en ambisiøs politikk
nasjonalt må være fornuftig i global sammenheng der det overordnete
målet er å redusere de samlede globale utslipp av klimagasser. Dette
innebærer at det tas hensyn til konsekvensene av kvotesystemet,
faren for karbonlekkasje og til industriens konkurranseevne når
politikken utformes. Dette gir føringer for virkemiddelbruken for
å redusere nasjonale utslipp frem mot både 2020, 2030 og 2050.
Flertallet mener at det er et
viktig prinsipp for klimapolitikken at forurenser betaler. Flertallet mener
videre at klimapolitikken må innrettes slik at den gir størst mulig
utslippsreduksjon for innsatsen.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, mener
klimapolitikken må ta i bruk en kombinasjon av kostnadseffektive
og styringseffektive virkemidler ved å ta sikte på å hindre nye
store utslipp og å realisere klimakutt, teknologiutvikling og markedsintroduksjon
av ny teknologi.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne peker
på at norsk klimapolitikk skal bidra til å redusere de globale utslippene
av klimagasser og styre mot målet om at Norge skal bli et lavutslippssamfunn.
En vellykket klimapolitikk må redusere utslipp på kort sikt, men
også gi teknologiutvikling og utrulling av nullutslippsløsninger
som vil gi betydelige utslippsreduksjoner på lengre sikt. Skal verden
nå nullutslipp i 2050, må noen vise i årene som kommer at betydelige
kutt i utslipp kombinert med en positiv samfunnsutvikling er mulig.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Miljøpartiet De Grønne, mener at generelle virkemidler
er sentrale i den nasjonale klimapolitikken. Sektorovergripende
økonomiske virkemidler legger grunnlag for desentraliserte, kostnadseffektive
og informerte tiltak, der forurenser betaler. På områder som er
underlagt generelle virkemidler, skal det som hovedregel unngås
ytterligere regulering. Samtidig mener flertallet at
muligheten til å benytte andre virkemidler i tillegg til kvoter
og avgifter videreføres, også i disse sektorene. For eksempel kan
utvikling av ny teknologi i Norge bidra til en raskere omstilling
til bruk av mer klimavennlige teknologier.
Flertallet er positive til tiltak
som mobiliserer befolkningen til raskere omstilling til forbruksmønstre
som gir lavere utslipp.
Flertallet viser til at selv
om klimaproblemet bare kan løses gjennom bred internasjonal samhandling,
så bestemmes mye av den konkrete politikken likevel nasjonalt. Det
enkelte land har et ansvar for å føre en aktiv nasjonal politikk
for å redusere utslippene av klimagasser.
Komiteens medlem fra Miljøpartiet
De Grønne er enig i at Norge skal føre en ambisiøs nasjonal
politikk, at forurenser betaler er et sentralt prinsipp, at generelle
virkemidler er å foretrekke samtidig som det på mange områder er nødvendig
med sektorspesifikke virkemidler, og at nasjonale tiltak danner
grunnlaget for internasjonalt samarbeid om å løse klimaproblemet. Problemet
med resonnementet til komiteens flertall ovenfor er at det er formulert
slik at det holder døren åpen for å slippe unna forpliktende utslippskutt
i Norge.
Dette medlem minner om at det
langsiktige målet for norsk klimapolitikk er et lavutslippssamfunn
i 2050. Ifølge FNs klimapanel må de globale utslippene reduseres
med minst 70 pst. Enhver rimelig fordeling av ansvar tilsier at
rike land må kutte mer, i størrelsesorden 80 pst. av våre utslipp.
I klartekst innebærer dette at de norske utslippene per innbygger
må reduseres fra dagens om lag 12 tonn til under 2 tonn i 2050. Dette
medlem mener risikoen for norsk næringsliv på lang sikt
i større grad er knyttet til manglende evne til å delta i det grønne
skiftet enn karbonlekkasje.
Komiteen viser til
merknadene i denne innstillingen og fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge fram et lovforslag
som forbyr bruk av fossil olje til oppvarming i husholdninger og
til grunnlast i øvrige bygg. Regjeringen bes også vurdere å utvide
forbudet til også å omfatte topplast.»
«Stortinget ber regjeringen sørge for at kollektivtrafikken
i 2025 som hovedregel benytter null- eller lavutslippsteknologi
eller klimanøytralt drivstoff.»
Komiteenforutsetter
at dette gjøres på en slik måte at det ikke fører til redusert kollektivtilbud.
Komiteen fremmer videre følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen i samarbeid med havneeierne
lage en helhetlig plan for økt bruk av landstrøm i norske havner,
herunder finansiering og virkemidler for å oppnå dette.»
«Stortinget ber regjeringen utarbeide en statlig hydrogenstrategi,
og sørge for at støtteordningene til hydrogen opprettholdes i Enova.»
«Stortinget ber regjeringen legge frem en sak
om hvordan fossil energibruk i Norge kan erstattes med fornybare
energikilder som tilpasning til lavutslippssamfunnet.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser
også til Miljødirektoratets rapport «Faglig grunnlag for videreutvikling
av den nasjonale og internasjonale klimapolitikken – Klimatiltak mot
2020 og plan for videre arbeid», som viser at det er et gap mellom
Stortingets klimamål og dagens vedtatte klimatiltak og ‑virkemidler
på om lag 8 millioner tonn CO2. Det er
derfor behov for å forsterke klimapolitikken for å nå Stortingets
klimamål.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til Miljødirektoratets rapport med faglig
grunnlag for videreutvikling av den nasjonale og internasjonale
klimapolitikken.
Dette medlem vil påpeke at Kristelig Folkeparti
etterlyste et slikt tallmateriale da den forrige regjeringen la
frem sin klimamelding i 2012. Den gang fikk Stortinget ikke engang
vite hva de foreslåtte tiltakene ville innebære i reduksjoner.
Dette medlem er tilfreds med
at vi nå har et massivt grunnlag for å fatte riktige og nødvendige
beslutninger for å få ned klimautslippene. Dette medlem støtter
de tiltakene som skisseres i rapporten og som fremmes i representantforslaget. Dette
medlem er likevel av den oppfatning at flere av tiltakene
trenger en grundigere vurdering for å sikre at forslagene på best mulig
måte blir utformet etter hensikten.
Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen gjennomgå tiltakene som
skisseres i Miljødirektoratets rapport «Faglig grunnlag for videreutvikling
av den nasjonale og internasjonale klimapolitikken», og fremme konkrete
forslag til hvordan de enkelte tiltakene kan gjennomføres.»
Komiteens medlem fra Venstre fremmer følgende
forslag:
«1. Stortinget ber regjeringen
redegjøre for hvordan elektrifisering av eksisterende felt kan bidra til
å nå klimamålene frem mot 2030 og 2050 i den kommende energimeldingen.
2. Stortinget ber regjeringen gå i samarbeid
med fastlandsindustrien for å få på plass en avtale som blant annet
skal sørge for at vi tar ut energieffektiviseringspotensialet, utfaser
fossil energibruk til varmeformål og sørger for innfasing av biokull
som innsatsfaktor i prosessindustrien eller andre teknologier som
tilsvarende reduserer prosessutslipp.
3. Stortinget ber regjeringen gjennomgå
utslippstillatelser for PFK i industrien for å redusere dem gradvis
i retning av beste praksis.
4. Stortinget ber regjeringen sørge for
at alle statlige kjøretøy i 2020 som hovedregel benytter nullutslippsteknologi
eller klimanøytralt drivstoff.
5. Stortinget ber regjeringen i samarbeid
med havneeierne lage en helhetlig plan for økt bruk av landstrøm
i norske havner, herunder finansiering og virkemidler for å oppnå
dette.
6. Stortinget ber regjeringen stille miljøkrav
til kortbanefly ved anbudsutsettelse.
7. Stortinget ber regjeringen innfase strengere miljøkrav
til supplyskip som seiler i norsk farvann.
8. Stortinget ber regjeringen utvide omsetningspåbudet
av biodrivstoff til også å omfatte avgiftsfri diesel.
9. Stortinget ber regjeringen sørge for
at fossil olje til oppvarming av statlige bygg og bygg staten leier,
både grunnlast og topplast, avvikles senest 1. januar 2018.
10. Stortinget ber regjeringen legge frem
et lovforslag som forbyr bruk av fossil olje og gass som grunnlast
og topplast i fjernvarmeanlegg fra 1. januar 2018.
11. Stortinget ber regjeringen utarbeide
en statlig hydrogenstrategi, og sørge for at støtteordningene til
hydrogen opprettholdes i Enova.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at de 29 forslagene som foreslås i representantforslaget som
nå behandles, til sammen har et potensial til å kutte om lag halvparten
av de 8 mill. tonn CO2 som trengs for
å nå Stortingets klimamål.
Dette medlem viser til at regjeringen
har lovet å forsterke klimaforliket. En rimelig tolkning av en slik
lovnad er at man i det minste forsøker å nå det målet som Stortinget
har satt for 2020. Likevel viser regjeringen liten vilje til å foreslå ny
politikk, som gjør at det er noen realisme i å nå målet om at Norges
utslipp i 2020 skal være på maksimalt 47 mill. tonn CO2-ekvivialenter. Dette er bakgrunnen for
at Stortinget gjentatte ganger må vise initiativ og komme med nye forslag
for en mer offensiv klimapolitikk.
Dette medlem vil minne om at
det er gjort omfattende utredninger for hvordan Norge kan redusere
klimagassutslippene fram mot 2020, og at det som nå trengs er politisk
vilje til å implementere tiltak og virkemiddel som sikrer at målet
blir nådd.
Dette medlem vil minne om det
omfattende arbeidet «Klimakur 2020» som ble utarbeidet under ledelse
av Miljødirektoratet og med deltakelse fra Statens Vegvesen, Norges
Vassdrag- og energidirektorat, Oljedirektoratet og Statistisk sentralbyrå,
og lagt fram i 2010. En rekke fag- og forskningsmiljøer bidrog med
utredninger som har blitt benyttet i Klimakur 2020. Arbeidet presenterte
omfattende sektorutredninger og resulterte i en rekke forslag til
tiltak og virkemidler for å nå norske klimamål i 2020. Dette
medlem viser også til Miljødirektoratets rapport om det
faglige grunnlaget for videreutvikling av den nasjonale og internasjonale klimapolitikken,
som er en mindre omfattende oppfølging av dette arbeidet.
Dette medlem tar opp forslag
fremsatt i Dokument 8:10 S (2014–2015).
Komiteens medlem fra Miljøpartiet
De Grønne støtter alle forslagene i denne innstillingen.
Dette er gode og nødvendige klimatiltak. Dette medlem understreker
samtidig at dette er tiltak som i hovedsak kommer fra fagmyndighetene
og som har vært kjent lenge. Det burde være en selvfølge i norsk
klimapolitikk at disse tiltakene ble gjennomført i en situasjon
hvor Norge ligger langt på etterskudd for å innfri selv våre beskjedne
målsettinger i 2020. At tiltakene i stedet må komme i form av dette
representantforslaget, er et håndfast bevis på at klimaforliket ikke
fungerer. Dette medlem er derfor uenig i at klimaforliket
fra 2012 fortsatt skal være bærebjelken i norsk klimapolitikk.
Dette medlem viser til at ifølge
klimaforliket skal utslippene fra norsk territorium ned til om lag
47 mill. tonn innen 2020, et kutt på ca. 5 pst. fra 1990-nivå. Partene
i forliket har forsøkt å selge denne målsettingen som en ambisiøs
og fremtidsrettet klimapolitikk. Dette medlem mener en
slik omtale står fjernt fra klimavitenskapen, all den tid FNs klimapanel
har anbefalt at rike land må kutte minst 40 pst. av sine utslipp
i perioden 1990 til 2020.
Selv med et svært lavt ambisjonsnivå har politikken
og virkemidlene foreskrevet i klimaforliket vist seg ute av stand
til å bringe ned norske klimagassutslipp. Dette medlem minner
om at tross forsikringer om ambisiøs norsk klimapolitikk har klimagassutslippene
fra norsk territorium økt. I 2013 var de samlede utslippene fra norsk
territorium om lag 53,9 mill. tonn CO2-ekvivalenter,
om lag 4 pst. høyere enn i 1990. I Europa er det nå kun Russland
og Estland i tillegg til Luxembourg, Gibraltar og Færøyene som har
høyere utslipp per innbygger enn Norge. Dette medlem viser
til at det er enda mer alvorlig at regjeringen i nasjonalbudsjettet
forventer at utslippene vil fortsette å øke frem mot 2020. Dette
understreker med all tydelighet at Norge i dag ikke fører en ambisiøs
klimapolitikk.
Dette medlem ser positivt på
at regjeringen i denne situasjonen har sagt at den ønsker å forsterke
klimaforliket, og har varslet en stortingsmelding om målsettinger
for norsk klimapolitikk frem mot 2030.
Dette medlem konstaterer at det
har vært en kraftig kursendring i norsk klima- og miljøpolitikk
siden 1990-tallet, fra klare grenser og krav om å redusere forurensning
til en markedsstyrt, insentivbasert politikk. Dette medlem registrerer
at statlig styrt planlagt utfasing av klimaforurensning er normal
prosedyre i flere av våre naboland, som eksempelvis planer og krav
til utfasing av kullkraftverk i Danmark og Tyskland. Dette
medlem mener det er nødvendig med sterkere regulering av
klimagassutslipp for å lykkes med å kutte utslippene i Norge.
Dette medlem er enig i at klimaforliket
i altfor liten grad har vært rettet inn mot å engasjere befolkningen.
De største politiske initiativene i Norge har handlet om forhold
som ikke angår borgerne i deres hverdag, som internasjonal handel
med utslippskvoter og forskning på karbonfangst og -lagring. For
å bygge folkelig eierskap for de omfattende endringene vårt samfunn
skal gjennom på lang sikt er det avgjørende å flytte klimapolitikken
nærmere folk, og prioritere tiltak som gir borgerne eierskap i den
grønne omstillingen.
Dette medlem mener det trengs
ny politikk for å ta igjen etterslepet mot 2020, og som etablerer
en langt mer effektiv klimapolitikk mot 2030 – basert på følgende
hovedrammer:
– Forståelige mål:
Dette medlem mener en avgjørende
forutsetning for en vellykket klimapolitikk er at målene er klare
og forståelige, slik at borgerne kan følge med og holde politikerne
ansvarlige. Mål og kutt må uttrykkes i tonn, ikke i prosenter av
referansebaner. I klimaforliket er det skapt et inntrykk av at norske
utslipp i 2020 skal være 30 pst. lavere enn i 1990. Realiteten er
at mesteparten av dette, rundt fem seksdeler, skal kuttes gjennom
kvotekjøp i utlandet. I Norge skal utslippene kun være 5 pst. lavere
i 2020 enn i 1990. Dette tallet står imidlertid ikke i klimaforliket,
det må leseren selv regne seg frem til, basert på ulike referansebaner
og regler for bokføring av skogtilvekst.
– Klimalov:
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne mener at for systematisk
å kutte utslippene trengs det nasjonale og sektorvise mål, og tydelig
rapportering i forhold til målene. Disse medlemmer viser
i den forbindelse til Dokument 8:42 S (2014–2015) som er til behandling
i energi- og miljøkomiteen, der regjeringen bes legge frem forslag
til en klimalov i løpet av stortingsperioden. Klimaforurensning
skiller seg fra annen type forurensning ved at hvert enkeltutslipp
isolert sett ikke er et problem. Det er summen av utslippene som
er problemet. En klimalov vil gi et overordnet bindende rammeverk
for systematisk, sektorvis gjennomføring av vedtatte målsettinger
på kort og lang sikt. Lov er det mest effektive virkemidlet politikerne
har for å gjennomføre politikk. Det er også bakgrunnen for at klimalover
innføres eller planlegges innført i våre naboland.
– Petroleumspolitikk er klimapolitikk:
Komiteens medlem fra Miljøpartiet
De Grønne stiller seg uforstående til hvordan petroleumspolitikk
i så mange år har fått lov til å leve helt på siden av klimapolitikken.
Konsesjonsrunder og en langsiktig plan for utfasing av norsk petroleumsvirksomhet
er en sentral del av norsk klimapolitikk. Dette medlem viser
i den forbindelse til Dokument 8:39 (2013–2014) om å stanse tildelingen
av nye blokker i den 23. konsesjonsrunden.
– Konkrete klimakutt i Norge:
Dette medlem mener det suverent
største virkemidlet i klimaforliket målt i antall tonn er kjøp av
klimakvoter i utviklingsland. I perioden 2008–2012 kjøpte Norge
i snitt 4,3 millioner kvoter per år. For å oppfylle vår forpliktelse
i Kyoto 2 ligger Norge an til å måtte kjøpe enda flere kvoter. Dette
medlem mener det er avgjørende å øke støtten til grønn utvikling
i utviklingsland, men at tankegangen om at kjøp av kvoter i utviklingsland
skal erstatte klimatiltak på hjemmebane, er grunnleggende feil.
Innen 2050 skal utslippene per nordmann reduseres fra dagens om
lag 12 tonn til 2 tonn, og da må omstillingen innenlands starte
nå. Dette medlem viser i den forbindelse til Dokument
8:49 S (2014–2015) om at kjøp av klimakvoter i utviklingsland ikke
lenger skal brukes i det norske klimaregnskapet som erstatning for
å kutte utslipp i Norge.
– Statens pensjonsfond utland (SPU) som klimapolitisk
virkemiddel:
Dette medlem viser til at i kraft
av sin størrelse har SPU åpenbart klimapolitisk effekt, spørsmålet
er hvilken effekt det bør ha. Fondet har på få år opparbeidet seg
betydelig definisjonsmakt i internasjonale finansmarkeder, og dets
langsiktige horisont gjør at det er ekstra viktig å håndtere langsiktig
systemisk risiko. Samtidig er tilgang til kapital en av de viktigste begrensningene
for å få fortgang i det grønne skiftet internasjonalt. Dette
medlem mener SPU må ses på som en sentral del av norsk klimapolitikk,
og at fondet må investeres på en måte som fremmer grønt skifte og
dermed sikrer den langsiktige avkastningen. Dette medlem viser
i den forbindelse til Dokument 8:42 S (2014–2015) om å trekke SPU
ut av kullselskaper.
– Målrettet redskap for grønn omstilling:
Dette medlem viser til at klimapolitikken
ikke bør ses som en trussel mot arbeidsplasser, men som en mulighet
til å omstille næringslivet til en grønn fremtid. Dagens politikk
som hevder å være næringsnøytral, men som favoriserer petroleumsindustrien
med omfattende subsidier, legger ikke opp til omstilling. Et eksempel
er satsing på fornybar energi, hvor dagens teknologinøytrale linje
har gitt omfattende utbygging av småkraft med liten dokumentert klimagevinst,
men stedvis store naturinngrep. Samtidig er det snart ikke noe igjen
av en norsk havvindnæring, et område hvor Norge har store fortrinn
ressurs- og kompetansemessig.
Dette medlem understreker at
omstilling ikke skjer av seg selv. Det trengs en mer aktiv politikk for
å legge til rette for nytt grønt næringsliv med lave klimagassutslipp.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Miljøpartiet De Grønne, viser til at
om lag 50 pst. av de norske klimagassutslippene i perioden 2013–2020
vil være omfattet av EUs kvotesystem (ETS). Dette omfatter blant
annet industrien, petroleumssektoren og flytrafikken innenfor EØS-området.
EU har foreslått en betydelig innstramming i EUs kvotesystem fra 2020
til 2030, noe som medfører at antall kvoter vil reduseres raskere
enn i inneværende periode. Mens man i dag reduserer antall kvoter
med 1,74 pst., vil EU fra 2020 redusere antall kvoter med 2,2 pst.
hvert år. Dette vil gjøre det mulig å kutte utslippene i kvotepliktig
sektor med 21 pst. fra 2005–2020 og 43 pst. fra 2005 til 2030. Det
er forventet at kvoteprisen vil stige i takt med at antall kvoter
reduseres.
Flertallet understreker at dersom
verden skal lykkes med å redusere de globale utslippene av klimagasser
de neste tiårene, er det avgjørende at det utvikles nye teknologiske
løsninger. Flertallet peker på at det meste av teknologiutviklingen
skjer i og finansieres av det private næringslivet.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, viser til at den viktigste driveren for
teknologiutvikling er å prise utslipp av klimagasser. Når utslipp
prises, blir det mer lønnsomt å kutte utslipp og å utvikle ny, klimavennlig
teknologi.
Et tredje flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, viser til Meld. St. 21 (2011–2012) der
det var enighet om å unngå ytterligere regulering, som blant annet
CO2-avgift, for virksomheter i Fastlands-Norge
som er pålagt kvoteplikt. Dette flertallet var også
enig om at den samlede CO2-prisen i petroleumssektoren ikke
skal økes.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, peker
på at det er avgjørende at staten legger forholdene til rette for
utvikling og markedsintroduksjon av lavutslippsløsninger. Både prising av
klimagasser så vel som krav om bedre teknologi og lavere utslipp
av klimautslipp er viktig for å bidra til at teknologi utvikles
og tas i bruk.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, understreker at det også i
petroleumssektoren er behov for å legge til rette for ny teknologi
og bruk av klimavennlige løsninger som ikke automatisk utløses av
dagens pris på CO2. Dette flertallet peker
på at petroleumsinnretninger som bygges i dag og i tiden som kommer,
vil ha en levetid som gjør det viktig å påse at industrien tar i
bruk så klimavennlig teknologi som mulig.
Dette flertallet viser til at
mens den kjente horisonten til EU-ETS er 2030, så må norsk klimapolitikk
ha et lengre perspektiv. Bruk av kraft fra land, ny teknologi og
andre tiltak kan redusere utslippene av klimagasser fra produksjon av
olje og gass på norsk sokkel.
Komiteen vil understreke
at en offensiv nasjonal klimapolitikk må utformes slik at den også blir
god næringspolitikk. Klimapolitikken bør bidra til å videreutvikle
og omstille vårt næringsliv i klimavennlig retning og slik at det
blir enda mer konkurransedyktig. Teknologiutvikling står her helt
sentralt.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Miljøpartiet De Grønne, viser til at
utslippene fra fastlandsindustrien allerede er redusert med nesten
40 pst. siden 1990, gjennom frivillige avtaler og samarbeid mellom
næringsliv og myndigheter, og gjennomføring av prosjekter som både
gir god miljøeffekt og samtidig gir mening i et strategisk og kommersielt
perspektiv. Flertallet mener dette er en modell som bør
videreføres.
Flertallet vil understreke betydningen
av å hindre såkalt karbonlekkasje der industriproduksjon flytter
til andre deler av verden med mindre omfattende klimakrav.
Flertallet viser til at norske
industribedrifter på mange områder er blant de mest miljøvennlige
i verden. Dette er et konkurransefortrinn for norsk industri som
vil bli stadig viktigere, og det vil være svært uheldig for det
globale klimaet dersom norsk industriproduksjon flyttes til land med
en mindre ambisiøs klimapolitikk. En målsetting videre bør være
å bidra til å utvikle null- og lavutslippsteknologi innenfor de
mest sentrale norske industrigrenene.
Komiteen peker på at en reduksjon
i verdens klimagassutslipp i tråd med 2-gradersmålet vil kreve et
teknologisk sprang. Det må derfor satses betydelige ressurser på
å utvikle nye teknologiske løsninger som ikke nødvendigvis er kostnadseffektive
i dag, men som er nødvendige dersom vi skal nå klimamålene i 2050.
Samtidig som teknologien skal utvikles, må den også introduseres
i markedet.
Komiteen viser til at norske
bedrifter, forskningsmiljøer og organisasjoner har kompetanse og
kunnskap til å utgjøre en forskjell for fremtidens klima. Norge
er privilegert og har økonomiske muligheter til å satse sterkt på
dette, men det krever samarbeid mellom næringsliv, forskningsmiljøer
og politiske myndigheter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, viser i denne sammenheng til at
Fondet for klima, fornybar energi og energiomlegging er vedtatt
styrket med 12,75 mrd. kroner utover enigheten i klimaforliket.
Samtidig er Innovasjon Norges miljøteknologiordning styrket med
150 mill. kroner til 330 mill. kroner i statsbudsjettet for 2015.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
mener dette gir et godt utgangspunkt for en offensiv klima- og miljøsatsing
i norske bedrifter.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet mener det er avgjørende at man fortsetter
å forsterke disse ordningene, slik at man i større grad bidrar til
å avlaste risikoen ved å implementere ny og mer klimavennlig teknologi
i årene som kommer. I den forbindelse vil disse medlemmer understreke
betydningen av en forpliktende dialog mellom industri og myndigheter.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser
til at dagens kvotepris, og forventede framtidig kvotepris fram
mot 2020, ikke er tilstrekkelig for å unngå at det kan tas beslutninger
som kan låse inn høye klimagassutslipp for tiår framover. En ensidig
bruk av kvotesystemet som klimavirkemiddel er heller ikke tilstrekkelig
for å sikre at Norges konkurransefortrinn i klimavennlig industri
videreutvikles.
Disse medlemmer mener kvotesystemet
ikke er det eneste virkemiddelet som styrer utslippsutviklingen
i kvotepliktig sektor. En rekke andre virkemidler, som f.eks. infrastrukturinvesteringer,
offentlige støtteordninger og konsesjonspolitikk, påvirker utslippsutviklingen
i sektorer underlagt kvotesystemet. Disse medlemmer viser
til at en rekke medlemsland tilknyttet kvotemarkedet derfor benytter
aktivt supplerende virkemiddelbruk for å nå egne vedtatte mål for
omstilling, teknologiutvikling og klimagasskutt.
Komiteens medlem fra Miljøpartiet
De Grønne mener det er positivt at EUs kvotesystem setter
et forpliktende tak på de samlede utslippene av klimagasser. Men
EUs kvotesystem har i liten grad æren for at utslippene av klimagasser
i Europa har gått ned. Utslippsreduksjonene skyldes i hovedsak finanskrisen,
og separate målsettinger om utbygging av fornybar energi. Prisene
i kvotesystemet har kollapset, og mengden overskuddskvoter er så
store at «alle kan slippe ut akkurat hvor mye de vil frem til 2020»,
som senioranalytiker Stig Schølseth i Point Carbon uttalte til Teknisk
Ukeblad 23. mai 2014. Det er altså ikke grunnlag for å regne norske
bedrifters kvotekjøp i EU som tilsvarende fysiske utslippsreduksjoner
i Norge.
Dette medlem registrerer at Miljødirektoratet i
mars 2014 slo fast at de lave prisene forventes å vedvare frem mot
2025, og ikke vil gi «tilstrekkelig signal til at virksomhetene
gjennomfører den omleggingen som trengs med hensyn på EUs (og Norges)
langsiktige klimamål».
Dette medlem mener det er et
åpent spørsmål om EU faktisk greier å vedta innstramminger, som
vil gjøre kvotesystemet til et effektivt virkemiddel for å kutte
klimagassutslipp. Norge kan ikke basere sin politikk utelukkende
på EUs kvotesystem, hvor det er tilnærmet gratis kvoter tilgjengelig
for at alle.
Dette medlem mener det derfor
er nødvendig med tydelige målsettinger og ekstra virkemidler for
å redusere utslippene også i kvotepliktig sektor. Utover forslagene
i representantforslaget vil slike virkemidler være å øke CO2-avgiften til 1 000 kroner per tonn,
kraftig økte bevilgninger til miljøteknologiordningen, ny statlig
risikokapital til grønne investeringsfond, målrettede satsinger
på næringer der Norge har store kompetanse- og ressursmessige fortrinn
som fornybar energi, maritim næring og bioøkonomien, og starte en
systematisk nedtrapping av petroleumsvirksomheten gjennom konsesjonspolitikken
og endring av skatteordningene.
Komiteen mener Norge
bør ha ambisjon om å bidra til utvikling av kostnadseffektive løsninger for
fangst og lagring av CO2 fra ulike utslippskilder. Komiteen viser
i denne sammenheng til at CLIMIT-programmet har innvilget støtte
til prosjekter innenfor industriutslipp.
Komiteen viser videre til Gassnovas
arbeid med å bidra til en bred og oppdatert kartlegging av mulighetsområdet
for realisering av fullskala CO2-håndtering,
og Oljedirektoratets arbeid med å kartlegge lagringspotensialet
på norsk sokkel. Komiteen understreker viktigheten
av at norske myndigheter har en bred tilnærming til alle sider av
arbeidet med å utvikle en kostnadseffektiv teknologi for CO2-håndtering, og at skattebetalernes ansvar
og risiko er tydelig avgrenset når nye fullskalaprosjekter skal
realiseres. Komiteen viser for øvrig til regjeringens
CCS-strategi som ble lagt frem i 2014.
Komiteen mener det er positivt
at regjeringen har signalisert vilje til å støtte fullskalaanlegg
i Europa, og at det er gitt fullmakt til å finansiere inntil 125
mill. kroner til et slikt prosjekt i 2015. Komiteen har
videre merket seg at regjeringen vurderer muligheten for å benytte
EØS-midler til CCS-arbeid i EU.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er
viktig at regjeringen i tråd med klimaforliket får etablert et fullskala
CCS-prosjekt i Norge. Disse medlemmer viser til at
det i industrien vises vilje til å finne løsninger. Disse
medlemmer mener disse initiativene bør støttes på en god måte
slik at mulighetene for å realisere disse styrkes blant annet ved
at staten avlaster noe av industriens egen risiko.
Disse medlemmer viser til vedtaket
fra klimaforliket om å realisere et fullskala anlegg for CO2-håndtering innen 2020, men konstaterer
at regjeringen i statsbudsjettet for 2015 reduserer både aktivitet
og ambisjonsnivå.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet konstaterer at regjeringens strategi for
arbeidet med CO2-håndtering nå foreligger,
ett år etter at pågående arbeid ble stilt i bero i påvente av ny
strategi.
Disse medlemmer merker seg at
strategien med å utvikle og legge til rette for bruk av teknologi
for CO2-håndtering er uforpliktende og
bringer lite nytt inn i arbeidet. Strategiens tiltakspunkter preges
på den ene side av videreføring av pågående arbeid, og på den andre side
mangel på ambisjoner for utvikling av norske CCS-prosjekter og tanker
om potensial for norsk industri og teknologimiljøer.
Disse medlemmer viser til at
det må en kraftfull innsats til utover de tiltak som strategien
angir, for å øke antallet fullskala CO2-håndteringsanlegg
internasjonalt, og at dette kan gjøres ved å arbeide for at Verdensbanken
og andre internasjonale finansieringsinstitusjoner stiller krav
om at utslippskilder som får finansiering helt eller delvis, skal
være forberedt for CCS. Nasjonalt må det legges frem forpliktende planer
for rensing av norske punktutslipp hvor staten sikrer økonomiske
og andre rammevilkår som kan utløse minst ett slikt prosjekt.
Disse medlemmer vil også peke
på at inntil vi får en pris på utslipp og/eller forretningsmodeller
som gir inntekter på salg av fanget CO2,
vil det være behov for statlig bidrag til dekning av merkostnad
ved drift av CCS på norske punktutslipp.
Komiteens medlem fra Miljøpartiet
De Grønne understreker at visjonen om at Norge skulle utvikle
en banebrytende klimateknologi for hele verden, havarerte da regjeringen
i 2013 avlyste fullskalaprosjektet på Mongstad. Dette medlem mener
karbonfangst og -lagring fortsatt har en rolle å spille i norsk
klimapolitikk, men da som et virkemiddel for konkrete utslippskutt
i Norge.
Dette medlem mener at regjeringen
snarest må komme i gang med å pålegge fangst og lagring av CO2 på de store utslippspunktene i Norge,
med hjemmel i forurensningslovens bestemmelser om å kreve bruk av
best tilgjengelige teknologi. Dette medlem viser
til dagens praksis hvor store utslipp av forurensende klimagasser
i realiteten er unntatt fra lovregulering og er medvirkende til
at klimaforlikets mål ikke nås. Dette medlem mener
staten i en innledningsfase bør dekke en betydelig del av kostnadene, og
at målsettingen bør være å ha anleggene i drift innen 2020. Samlet
vil tiltakene gi mulighet for å kutte i størrelsesorden 4 mill.
tonn.
Komiteen mener Norge
har et betydelig potensial for å utvikle mer fornybar energi. Denne
energien bør i hovedsak benyttes til å erstatte fossil energi der
dette er mulig og hensiktsmessig, legge til rette for mer miljøvennlig
industriproduksjon i Norge og gjøre det mulig med økt kraftutveksling
med våre naboer på kontinentet og i Storbritannia. Dette vil både
ha positive miljøeffekter og bidra til at det skapes nye grønne
arbeidsplasser og grønn verdiskaping i Norge.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Miljøpartiet De Grønne, merker seg at regjeringen
nå tar flere grep for å realisere disse målene. Norge og Sverige
har et felles elsertifikatmarked. Norge har naturgitte fortrinn
innen produksjon av vann- og vindkraft sammenlignet med Sverige,
og bør derfor ha ambisjon om å ta en større andel av utbyggingen
enn tilfellet er nå. Regjeringen har derfor hevet innslagspunktet
for grunnrenteskatt for småkraftverk, varslet at den vil legge frem
bedre avskrivningsregler for vindkraft og utvidet elsertifikatmarkedet
fra 2020 til 2021. Regjeringen har også gitt konsesjon til to nye
mellomlandsforbindelser for kraft til henholdsvis Tyskland og Storbritannia.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til disse partiers forslag om 40
prosent meravskrivning over de første 4 årene for investeringer
i sertifikatkraft. Disse medlemmer etterlyser rask
handling fra regjeringen for å avklare på hvilket nivå de vil innføre
«grønne avskrivninger», slik at markedet kan ta sine beslutninger
på et avklart grunnlag så snart som mulig.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Miljøpartiet De Grønne mener det er viktig at den varslede
energimeldingen må styre mot nullutslippssamfunnet og fremmer derfor
flere forslag som kan bidra til dette. Disse medlemmer mener
det trengs en plan for å fase ut bruken av fossil olje og gass,
utvikle konkrete fornybarmål og energieffektiviseringsmål, og bruke
biogass til å kutte utslipp.
Komiteens medlem fra Miljøpartiet
De Grønne konstaterer at dagens støtteregime for fornybar
energi i Norge ikke har hatt påviselig positiv klimaeffekt. Ordningen
har i hovedsak bidratt til å finansiere utbygging av småkraft, som
kjennetegnes av liten installert effekt, svært lite teknologi- og
næringsutvikling, men derimot store negative konsekvenser for norsk
natur. I tillegg til ingen dokumenterbar effekt på klimagassutslippene
har ordningen også mislyktes i å legge til rette for utvikling av
ny energiteknologi og nytt norsk næringsliv.
Dette medlem mener norsk energipolitikk trenger
reorientering. Målsettingen i energipolitikken må eksplisitt være
å kutte klimagassutslipp og å legge til rette for nye norske arbeidsplasser
i fremtidsrettet energiteknologi. Norge bør la seg inspirere av
land som Tyskland og Danmark, som gjennom målrettede, teknologispesifikke
insentiver har bidratt til å presse prisene kraftig ned på fornybar
energi, samtidig som det har skapt teknologiutvikling og mange nye
arbeidsplasser.
Dette medlem mener det trengs
et nytt støtteregime for fornybar energi, der kutt i klimautslipp
er en eksplisitt målsetting, og spesifikke teknologier hvor Norge
har fortrinn blir prioritert. Havvind er en slik teknologi som peker
seg ut, hvor Norge har både teknologiske og ressursmessige fortrinn. Dette
medlem mener det bør etableres et program for å utforske og
prøve ut havvind i større skala i Norge.
Komiteen viser til
at byggsektoren er en betydelig kilde til utslipp av klimagasser
på global basis. I Norge er andelen kun 2,8 pst., ettersom det benyttes
elektrisitet generert med fornybar energi til oppvarming av mange
bygg. Forbrenning av fyringsolje er likevel et betydelig bidrag til
disse utslippene. I klimaforliket fra 2012 ble det enighet om flere
tiltak for å redusere utslippene fra stasjonære kilder, blant annet
et forbud mot fyring med fossil olje i husholdningene og utfasing
av fyring med fossil olje som grunnlast i øvrige bygg innen 2020.
Dette forutsatte gode støtteordninger for husholdningene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og
Miljøpartiet De Grønne, viser til at regjeringen derfor
har utvidet og rettighetsfestet støtteordningen for ENØK-tiltak
under Enova, slik at flere tiltak får støtte og det totale støttebeløpet
er økt.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til
at i 2015 vil det også lanseres nye tekniske standarder (TEK15)
for nybygg, i tråd med enigheten fra klimaforliket. Regjeringen
har også bestemt seg for å forsere utfasingen av fossil olje til
grunnlast til 2016 i Statsbygg.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, viser
til at det i klimaforliket i 2012 ble enighet om å forby bruk av
fossil olje til oppvarming i husholdninger, og til grunnlast i øvrige
bygg innen 2020. Flertallet mener det er viktig at
regjeringen så raskt som mulig fremmer forslag til lovendring på
dette punktet, slik at markedet får god tid til å tilpasse seg det
nye regelverket.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De
Grønne minner om at det finnes gode tekniske løsninger for
å fase ut fossil olje og gass både som grunnlast og topplast til
oppvarming av bygg. Tilgjengelige alternativer er bakgrunnen for
at Oslo kommune faset ut fossil oljefyring i alle sine 147 formålsbygg
uten å ty til fossil fyringsolje som topplast. Topplasten blir i
dag tatt med biofyringsolje og strøm. Også i Oslos fjernvarme har
man vedtatt å fase ut fossil olje og gass som topplast. Hafslund
fjernvarme har som mål at fjernvarmeproduksjonen skal være uten bruk
av fossil olje og gass innen 2016, og at fossil olje bare vil ha
en rolle som «backup» av beredskapshensyn.
Disse medlemmer viser til at
det er viktig å forberede markedet på det varslede forbudet mot fossil
oljefyring, slik at forbrukerne får mulighet til å omstille seg. Disse
medlemmer ber derfor regjeringen snarest legge fram det
varslede lovforslaget om et forbud mot fossil fyring med olje innen
2020.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti minner
om at regjeringserklæringen lovet mer enn Klimaforliket ved å presisere
at oljen skal fases helt ut. I regjeringserklæringen står det at
man skal «sikre utfasing av fyring med fossil olje i alle offentlige bygg
innen 2018 og forby bruk av fossil olje i oppvarming i alle bygg
fra 2020».
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Miljøpartiet De Grønne viser til at våre naboland har
langt høyere avgifter på oppvarming med fossil olje og gass enn
Norge. Norge kan lære av Sverige og trappe opp avgiftene på fyringsolje
kraftig i årene framover. En opptrapping av avgiftene på fossil
olje og gass til oppvarming vil bidra til å øke utfasingstakten
og forberede markedet på det varslede forbudet.
Komiteens medlem fra Miljøpartiet
De Grønne mener et helt sentralt og effektivt virkemiddel
for å stimulere til mer energisparing er å øke elavgiften, og viser
i den forbindelse til Miljøpartiet De Grønnes alternative statsbudsjett,
hvor denne satsen ble foreslått økt med 10 øre/kWh. Strøm er vesentlig
billigere i Norge enn i våre naboland, som også har mye kaldt vær.
Samtidig er det viktig å ha gode støtteordninger for energisparing,
som gjør at en økning av elavgiften ikke rammer urimelig.
Dette medlem mener det er all
grunn til å fremskynde utfasing av fossil energi til oppvarming,
og at det offentlige skal gå foran. Samtidig skjer dette ikke av
seg selv. Det er nødvendig med et systematisk informasjonsarbeid,
hvor kommunene har en sentral rolle. En nasjonal kampanje for å
skifte ut oljefyrer kan også kombineres med å grave opp oljetanker, som
ofte bidrar til lokal forurensning. En kampanje med slik tilnærming
vil også bidra til å styrke borgernes kunnskap og eierskapet til
klimapolitikken.
Komiteen har merket
seg at klimagassutslippene fra transportsektoren utgjør nesten en
tredjedel av utslippene i Norge.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet
De Grønne, viser til at transportsektoren med dette er den største
utslippssektoren i Norge som i hovedsak er utenfor kvotesystemet.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, viser til at det er innenfor denne sektoren
at potensialet for innenlandske kutt i klimagassutslippene er størst.
Komiteen peker på
at for å redusere utslippene fra denne sektoren må det fases inn
ny og miljøvennlig kjøretøyteknologi, og legges til rette for at
det skal være lettere å velge kollektivtransport, gange og sykkel. Komiteen mener at
mer gods må over fra vei til bane og sjø, og det må tas i bruk mer
miljøvennlig kjøretøyteknologi og drivstoff. Komiteen mener
at kommunene har en sentral oppgave i å redusere transportbehovet
gjennom en samordnet miljø-, areal- og transportplanlegging, tilrettelegging for
kollektivtransport og gjennom andre virkemidler som påvirker valg
av transportform.
Komiteen viser til at det er
tatt en rekke grep for å fremskynde omstillingen av transportsektoren,
bidra til at ny teknologi tas i bruk og en mer miljøvennlig arealplanlegging.
Fra 2015 blir omsetningen av biodrivstoff økt fra 3,5 pst. til 5,5
pst. Dette tiltaket alene anslås å redusere utslippene fra veitrafikken
i Norge med minst 130 000 tonn. I tillegg skal biodieselavgiften fjernes
fra 1. juli, avgiften på lavinnblandet bioetanol vil halveres og
det vil bli innført full veibruksavgift på naturgass og LPG for
å gjøre biogass konkurransedyktig som drivstoff. Dette siste grepet
har gjort at Biokraft AS har varslet at den vil investere 400 mill.
kroner i en ny biogassfabrikk på Skogn, og dermed bidra til å skape
nye grønne arbeidsplasser.
Komiteen viser videre til at
avgiftsfordelene for elbiler videreføres i 2015, og at ladbare hybrider
blir vesentlig billigere. Dette vil bidra til å fremskynde omstillingen
i transportsektoren.
Komiteen mener det er avgjørende
at det legges til rette for et lavest mulig transportbehov i byene,
og viser til at det er lagt frem nye retningslinjer for miljøvennlig
byutvikling for å oppnå dette. Samtidig må trafikkveksten i byene
møtes med bedre kollektivtransport. Komiteen viser til
at satsingen på effektive kollektivløsninger i og rundt de store
byene vil være viktig, og det er avgjørende at staten bidrar til
å betale for nye, store kollektivprosjekter. Komiteen merker seg
at regjeringen har varslet at slike prosjekter vil få 50 pst. statlig
investeringsstøtte, noe som vil gjøre det mulig å realisere viktige
prosjekter i de fire største byene.
Komiteen mener landstrøm er et
viktig tiltak for å redusere både lokal luftforurensning og globale
utslipp. Komiteen har merket seg at Oslo og Bergen
har kommet i gang med dette arbeidet, men mener at potensialet er
langt større. Komiteen understreker viktigheten av
at eierne av havnene benytter seg av det statlige virkemiddelapparatet
som finnes for å få på plass gode løsninger for landstrøm, spesielt
for ferger i fast rute med få anløp.
Komiteen viser videre til Stortingets
vedtak om at alle nye fergeanbud skal legge til grunn lav- eller
nullutslippsstandard når teknologien tilsier dette. Dette kan bidra
til at ny teknologi utvikles og tas i bruk, redusere utslippene
og skape industrielle muligheter med ringvirkninger utenfor landets
grenser.
Komiteen mener det er viktig
å bidra til utvikling av biogass i Norge, blant annet gjennom gårdsbaserte
biogassanlegg og store behandlingsanlegg for husdyrgjødsel og avfall. Komiteen peker
på at forutsigbare og langsiktige rammebetingelser er avgjørende
dersom vi skal øke produksjon og bruk av biogass i Norge.
Komiteen viser til at fossil
gass ikke lenger har en økonomisk fordel gjennom fritak for veibruksavgift,
og legger til grunn at dette vil bidra til å styrke etterspørselen
fra større flåter av busser og tungtransport.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Miljøpartiet De Grønne, mener for eksempel at
det nå ligger til rette for at Trondheim bør erstatte naturgass
med biogass i sine 200 gassbusser, gitt at utsalgsprisen nå er den samme.
Dette tiltaket alene vil gjøre det mulig for Trondheim å innfri
1/3 av sine klimamål. Prisen på dette klimatiltaket vil være kr. 0,-
pr. tonn CO2.
Komiteen viser videre
til regjeringens biogasstrategi og muligheten for støtte til pilotanlegg
for produksjon av biogass.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet er tilfreds med at naturgass nå blir ilagt
veibruksavgift, men forutsetter at regjeringen tar nødvendige grep
for å hindre at merutgiften som følge av endringen, ikke fører til
redusert kollektivtilbud i de områdene denne situasjonen oppstår.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti er tilhenger
av at staten kan finansiere opp til 70 prosent av de store kollektivinvesteringene
i byene, forutsatt forpliktende avtaler der byene forplikter seg
til en miljøvennlig transport- og arealpolitikk. Det betyr at graden
av statlig finansiering må være gjenstand for en forhandling der
byene også forplikter seg. Dette er viktig for å sikre målsettingen
om at klimagassutslippene skal gå ned, luftkvaliteten skal bedres,
og all vekst i persontrafikken skal komme i form av sykkel, kollektiv
og gange.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener det er viktig å realisere
flere tiltak for å redusere utslipp i transportsektoren. Det er
blant annet viktig å videreføre introduksjonen av bærekraftig biodrivstoff,
herunder andregenerasjons biodrivstoff fra tre og restavfall samt
biogass, og å føre en aktiv avgiftspolitikk for å kutte utslipp
og fremme klimateknologi. Disse medlemmer fremmer
derfor flere forslag som kan bidra til dette.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
det trengs en opptrapping av arbeidet med å få på plass landstrøm,
og fremmer derfor flere forslag for å realisere dette og å kutte
klimagassutslipp.
Dette medlem mener det offentlige
har både mulighet og ansvar for å etterspørre klimateknologi i sine
innkjøp. For transportsektoren er dette særlig viktig gjennom utlysing
av offentlige anbud i kollektivtrafikk og kjøretøy.
Dette medlem fremmer derfor flere
forslag som kan bidra til å kutte klimagassutlipp.
Komiteens medlem fra Miljøpartiet
De Grønne viser til at klimagassutslippene fra veitrafikken
har økt med 30 pst. siden 1990, samtidig som de største byene sliter
med stor luftforurensning og kø. Det er positivt at bevilgningene
til jernbane har økt betydelig, men problemet er at bevilgningene
til vei øker enda mer – til tross for at klimaforliket sier det
motsatte. Også i statsbudsjettet for 2015 er økningen i veibudsjettet
større enn økningen i jernbanebudsjettet.
Dette medlem mener klare prioriteringer
nå må til i samferdselspolitikken. Jernbane, kollektivtransport
og sykkel må prioriteres, både økonomisk og på veiene. Dette vil
også gi bedre livskvalitet og miljø i byer og tettsteder. I klartekst
betyr det å stanse alle kapasitetsøkende motorveiprosjekter der
byggingen ikke allerede er igangsatt, og stanse videre utbygging
av flyplasser.
Dette medlem mener det må innføres
en flyseteavgift på 300 kroner per sete ved flyvninger innenlands
der det finnes alternative transportformer, og 600 kroner per sete
ved flyvninger til utlandet, slik at prisen på flybilletter reflekterer de
faktiske kostnadene flytrafikken har på samfunnet.
Dette medlem mener fossilbiler
må fases ut av den norske personbilflåten i løpet av få år. For å
sikre forutsigbarhet mener dette medlem at avgiftssystemet
bør innrettes med en pakke på lang sikt, som inneholder et forbud
mot omsetning av fossile privatbiler senest innen 2020, progressivt
økende drivstoffpriser, samt statlige påbud om å innføre køprising
i storbyer. Parallelt mener dette medlem det må iverksettes
et landsomfattende utbyggingsprogram for hurti-ladestasjoner med
mål om å dekke hele landet innen 2017, som bør starte med minst
500 mill. kroner i forbindelse med revidert statsbudsjett for 2015.
Dette medlem viser til at en
klar prioritering gir vesentlig større beløp som kan brukes til
jernbane, kollektivtransport og sykkel, samtidig som disse transportformene
over tid vil bli mer attraktive enn privatbil.
Dette medlem viser til Miljøpartiet
De Grønnes alternative statsbudsjett, hvor det økte handlingsrommet
blant annet åpner for å øke sykkelsatsingen med over 1 mrd. kroner,
bevilgningene til jernbane med ca. 1,5 mrd. kroner, og mer enn 1,5
mrd. kroner til gjennomføring av bymiljøpakkene.
Komiteen vil understreke
kommunenes og fylkeskommunenes rolle i arbeidet med å redusere klimagassutslippene
i Norge. Areal- og transportplanlegging er avgjørende for å minimere trafikkveksten,
bidra til effektiv utbygging av kollektivtransport og legge til
rette for økt bruk av sykkel og gange til kortere reiser. Kommunale-
og fylkeskommunale forbrenningsanlegg kan fase ut fossil energi.
Kommunene og fylkeskommunene har, i likhet med staten, et betydelig
potensial for å bruke sin innkjøpsmakt i miljøets tjeneste. Når
kommuner og fylkeskommuner kjøper varer og tjenester, bygger og
rehabiliterer bygg eller gjør andre viktige disposisjoner, kan det
stilles miljøkrav som både reduserer utslippene og bidrar til å
skape et marked for og innovasjon og teknologiutvikling innen miljøvennlige
produkter og tjenester. Komiteen vil understreke
at for mange innkjøp vil det også være økonomisk gunstig for offentlige instanser
å vektlegge miljø høyere enn i dag.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at regjeringen og samarbeidspartiene har fremmet en rekke tiltak
for å forsterke klimaforliket, og legger til grunn at ytterligere
tiltak vil bli iverksatt i forbindelse med statsbudsjettene fremover.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet stiller seg uforstående til regjeringens
og samarbeidspartienes utsagn om at de forsterker klimaforliket, og
anser dette som en retorisk øvelse. Disse medlemmer konstaterer
at klimaforliket er uendret. Supplering og eventuell styrking av
tiltakene som er beskrevet i forliket, bør skje i et bredere samarbeid
mellom partene i forliket.
Komiteens medlem fra Miljøpartiet
De Grønne understreker at lokalt engasjement er avgjørende
for å kutte klimagassutslipp. Mange av de gode klimaløsningene må
utvikles lokalt. Kommuner og fylker har en sentral rolle i det lokale
klimaarbeidet, men i mange tilfeller har ikke kommunene tilstrekkelig
kompetanse til dette arbeidet. Dette medlem mener
derfor staten bør finansiere etableringen av flere klima- og miljørådgivere
som kan bistå kommunene i dette viktige arbeidet.