Følgende forslag fremmes i representantforslaget:
«Stortinget ber regjeringen endre erstatningsbestemmelsen
i naturmangfoldloven § 19, slik at den blir likelydende med lovens
§ 50. Dette vil gi grunneiere i yngleområdet for rovdyr full erstatning
ved beitenekt og tap av næringsgrunnlag dersom husdyrhold må oppgis,
eller ved plikt til omfattende forebyggende tiltak.»
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Åsmund Aukrust, Per Rune Henriksen, Audun Otterstad, Tone-Helen
Toften og Terje Aasland, fra Høyre, Nikolai Astrup, Tina Bru, Odd Henriksen
og Tage Pettersen, fra Fremskrittspartiet, Jan-Henrik Fredriksen og
Oskar J. Grimstad, fra Kristelig Folkeparti, Rigmor Andersen Eide,
fra Senterpartiet, Marit Arnstad, fra Venstre, lederen Ola Elvestuen,
fra Sosialistisk Venstreparti, Ingunn Gjerstad, og fra Miljøpartiet
De Grønne, Rasmus Hansson, viser til den todelte målsettingen
som følger av rovviltforliket i 2004 og 2011. Rovdyrforvaltningen
baseres på en politikk der hensynet til å sikre overlevelse til
alle de store rovviltartene i norsk natur må kombineres med en forvaltning
som totalt sett bidrar til å dempe konfliktene og motvirke utrygghet
innenfor den todelte målsettingen. Rovviltforliket sier også at all
forvaltning av rovdyr skal bygge på vitenskapelig og erfaringsbasert
kunnskap og at det skal legges vekt på regional forvaltning, respekt for
eiendomsretten, og enkeltmenneskers og lokalsamfunns livskvalitet.
Komiteen er av den oppfatning
at den private eiendomsretten er viktig for å sikre en god forvaltning
av naturressursene, og at private grunneiere har en særlig interesse
av å drive sin eiendom i et langsiktig perspektiv.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, viser til svarbrev fra
klima- og miljøminister Tine Sundtoft, sendt komiteen 3. november
2014, der det gjøres rede for de erstatnings-, kompensasjons- og
tilskuddsordningene som beitenæringen i dag har tilgang til: erstatning
for beitedyr tatt av rovvilt, tilskudd til forebyggende tiltak mot
rovviltskader, tilskudd til driftsomstilling grunnet rovvilt og
kompensasjon for beiterestriksjoner. Etter statsrådens syn er det
i dag gode økonomiske ordninger for eiere av beitedyr som blir berørt
av rovvilt. Flertallet er enig i disse vurderingene,
og ser det som avgjørende med gode ordninger for å sikre en livskraftig
beitenæring.
Flertallet viser til Representantforslag
8:1 S (2014–2015), hvor det fremmes forslag om å endre erstatningsbestemmelsen
i naturmangfoldloven § 19, slik at den blir likelydende med lovens
§ 50, som omhandler erstatning i verneområder.
Flertallet vil påpeke at § 50
er et unntak blant de regler som ellers gjelder for statens erstatningsplikt,
og at det finnes en rekke økonomiske ordninger for dyreeiere innenfor
og utenfor rovviltprioriterte områder.
Flertallet vil derfor ikke anbefale
forslaget framsatt i Dokument 8:1 S (2014–2015).
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at eiendomsretten er en grunnleggende rettighet som både er
beskyttet av grunnloven og menneskerettighetene.
Dette medlem mener at utmarksbeite
innenfor yngleområdene for rovvilt nærmest er umuliggjort. De økonomiske
konsekvensene for den enkelte grunneier innenfor yngleområdene er betydelige.
Dette representerer etter dette medlems syn en innskrenkning
i eiendomsretten som bør tilsi erstatning ved rovdyrtap for mer
enn dyrets verdi og de direkte følgekostnadene som i dag erstattes.
Som beskrevet i representantforslaget har dyreeierne store utgifter
til inngjerding, gjeting, tidligsanking, forsinket beiteslipp, flytting
av dyr og andre forebyggende tiltak. Disse tiltakene gis det ingen
erstatning for. Etter Høyesteretts dom i Kleivasaken må tiltakene
være gjennomført for at erstatning for tap av husdyr skal kunne
gis.
Dette medlem registrerer at statsråden
i sitt svarbrev til komiteen 3. november 2014 peker på de ulike
økonomiske ordningene som skal kompensere for tap av beitedyr til
rovdyr. Brevet går ikke nærmere inn på at rovdyrpolitikken fører
til muligheten for å drive beitebruk og at yngleområdene er innskrenket
til det minimale. Dette medlem mener at en slik rådighetsinnskrenkning
tilsvarer vanskeliggjøring av igangværende bruk som gir grunneiere
i verneområder rett til erstatning.
Dette medlem tar opp forslaget
fremsatt i Dokument 8:1 S (2014–2015).
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Venstre og Sosialistisk Venstreparti er positive til å vurdere
ordninger som fremmer forebyggende tiltak på beite, men mener dette
må behandles som en del av en helhetlig sak som omfatter mer enn
erstatningsbestemmelsene.
Komiteens medlem fra Miljøpartiet
De Grønne foreslår en større omlegging av erstatningsordningen
for rovdyrtap. Det er ti år siden Stortinget vedtok en delvis omlegging
til en risikobasert erstatningsordning i rovviltforliket fra 2004,
jf. Innst. S. nr.174 (2003–2004). Innstillingen konkluderte blant
annet med at en betydelig del av erstatningene «skal gis som forhåndsutbetaling
som insentiv til iverksettelse av forebyggende tiltak.» Planen om
en slik omlegging ble skrinlagt i Soria Moria-erklæringen i 2005. Dette
medlem mener det er grunn til å tro at skrinleggingen av
ordningen har ført til større tapstall enn nødvendig, og at konflikten har
økt. Dette medlem viser til at en omdirigering av
erstatningsmidlene fra å erstatte drepte husdyr til å utbetale faste
«risikobaserte» tilskudd til bønder basert på hvor stor rovdyrtettheten
er i området, vil gi betydelige incentiver til forebyggende tiltak.
Dette medlem viser videre til
at dagens erstatningsordning for rovdyrtap er omdiskutert, blant annet
fordi det er usikkerhet knyttet til hvor mange husdyr som drepes
av rovdyr. Hvert år slippes omkring to millioner sau på utmarksbeite.
Av disse dør årlig rundt 125 000 på beite, omkring en fjerdedel
blir erstattet som tapt til rovdyr.
Dette medlem viser til at en
ny undersøkelse fra NINA (Odden m.fl. 2014) av rovdyrtap ved gaupeangrep
tyder på at det betales ut erstatning for betydelig flere sau enn
gaupa tar. Sammen med det faktum at bare omkring ti prosent av sauetap
til rovdyr faktisk er dokumentert, skaper dette usikkerhet om presisjonen
i rovdyrskadeerstatningene. Dette medlem mener det
er et alvorlig problem at store summer utbetales på feil eller sviktende
grunnlag. En slik praksis kan i verste fall bidra til å undergrave
landbrukets tillit i folket og være skadelig for næringen. I tillegg overdrives
inntrykket av negative effekter av rovdyr i norsk natur.
Dette medlem viser til at en
omlegging til en risikobasert erstatningsordning anbefales i den nevnte
rapporten fra NINA, som blant annet sier følgende om en slik ordning:
«Systemet vil ha fordelen av lavere transaksjonskostnader
(ingen undersøkelse av kadavre m.m.), en høyere grad av rettferdighet
og en stor grad av gjennomsiktighet (fordi man er avhengig av data
fra rovdyrovervåking som kan evalueres). I tillegg vil systemet
kunne stimulere til bedre dyrehold, da den beste måten å maksimere profitt
på er å beskytte både husdyr og rovdyr. Før et risikobasert erstatningssystem
eventuelt kan implementeres for andre rovviltarter (jerv, kongeørn,
bjørn og ulv) er man avhengig av tilsvarende kunnskap om forflytningsmønstre
og drapsrater på sau for disse rovviltartene.»
Dette medlem viser videre til
at landbrukere som lykkes med lave rovdyrtap, gis bedre økonomiske
betingelser ved omlegging til en risikobasert ordning. En omlegging
kan bidra til større aksept for rovdyr som en naturlig forutsetning for
sauedrift. Dagens erstatningsordning stimulerer motsatt: Rovdyrdrept
sau er det eneste som utløser penger fra staten, og erstatningene fokuserer
bare på rovdyr som problem. Dette medlem erkjenner
imidlertid at en omlegging av ordningen kan skape usikkerhet og
uforutsigbarhet for sauebønder i rovdyrområder, fordi konsekvensene
av omfattende rovdyrangrep kan bli større for den enkelte bonde.
Dette bør vurderes løst dels gjennom solidariske utjevningsordninger
i beitelag, kommune eller forsikringer.
Dette medlem mener det er nødvendig
å avklare betydelige usikkerheter om grunnlaget for framtidige erstatningsutbetalinger,
og ber derfor regjeringen sørge for at undersøkelsen fra NINA (Odden
m.fl. 2014) etterfølges av tilsvarende undersøkelser av tap av sau
til alle typer fredet rovvilt, som inkluderer en oversikt over forholdet
mellom reelle tap av sau til fredet rovvilt og antallet sau som
erstattes av staten.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen i løpet av 2015
sørge for at det utføres beregninger av forholdet mellom reelle
tap av sau til fredet rovvilt og antallet sau som erstattes av staten.
Beregningene skal gjøres for alle typer fredet rovvilt.»
«Stortinget ber regjeringen legge frem forslag om
å legge om erstatningsordningen for rovdyrtap til en risikobasert
ordning.»
Forslag fra Senterpartiet:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen endre erstatningsbestemmelsen
i naturmangfoldloven § 19, slik at den blir likelydende med lovens
§ 50. Dette vil gi grunneiere i yngleområdet for rovdyr full erstatning
ved beitenekt og tap av næringsgrunnlag dersom husdyrhold må oppgis,
eller ved plikt til omfattende forebyggende tiltak.
Forslag fra Miljøpartiet De Grønne:
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen i løpet av 2015 sørge for
at det utføres beregninger av forholdet mellom reelle tap av sau
til fredet rovvilt og antallet sau som erstattes av staten. Beregningene
skal gjøres for alle typer fredet rovvilt.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen legge frem forslag
om å legge om erstatningsordningen for rovdyrtap til en risikobasert
ordning.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til representantforslaget og rår Stortinget
til å gjøre slikt
vedtak:
Dokument 8:1 S (2014–2015) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Marit Arnstad og Geir Pollestad om
erstatningsvern for næringsutøvere innenfor yngleområdet for rovdyr
– vedlegges protokollen.
Jeg viser til brev av 16. oktober 2014 der Energi- og
miljøkomiteen ber om min vurdering av Dokument 1 S (2014-2015) -
representantforslag fra stortingsrepresentantene Marit Arnstad og Geir
Pollestad om erstatningsvern for næringsutøvere innenfor yngleområder
for rovdyr.
I representantforslaget heter det at grunneiere
innenfor yngleområder for rovdyr påføres langt større økonomiske
belastninger enn grunneiere innenfor verneområder. Det bes om at
staten erstatter reelle kostnader ved forebyggende tiltak og driftsomlegginger
”på linje med de erstatningsregler som finnes når det opprettes verneområder”,
og at ”plikt til forebyggende tiltak, driftsomlegginger, beitenekt
eller avvikling av husdyrhold på grunn av rovviltpolitikken (…) må
utløse full erstatning for den reduserte bruksverdien av eiendommen”.
Jeg er opptatt av å føre en rovviltpolitikk
der hensynet til å sikre overlevelse til alle de store rovviltartene
i norsk natur må kombineres med en forvaltning som totalt sett bidrar
til å dempe konfliktene, ivareta hensynet til utmarksnæringene og
motvirke utrygghet innenfor den todelte målsettingen. I dette ligger
også at staten bidrar med økonomiske støtteordninger til eiere av
beitedyr og andre som blir berørt av rovvilt.
Mitt utgangspunkt er at den private eiendomsrett er
en fundamental verdi i det norske samfunn. Privat eiendomsrett er
en forutsetning for et samfunn med frihet og utvikling.
Jeg mener også at den private eiendomsrett er
en forutsetning for å sikre en god forvaltning av våre naturressurser.
Private grunneiere har personlig interesse av å forvalte sin eiendom
i et langsiktig perspektiv slik at verdiene holdes i hevd gjennom
hele livsløpet og kan overlates til neste generasjon i minst like
god stand. Det er derfor viktig for denne regjeringen å sikre grunneiernes
rettigheter og gode vilkår for utmarksbaserte næringer.
Regjeringen fører en rovviltpolitikk med vekt
på regional forvaltning, respekt for eiendomsretten, og enkeltmenneskers
og lokalsamfunnslivskvalitet. Jeg vil understreke at det er viktig
å arbeide videre med målet om reduserte konflikter i rovviltpolitikken.
Den todelte målsettingen om både å ha levedyktige
rovdyrbestander og aktive utmarksnæringer er utfordrende. Jeg har
ingen problemer med å se at det kan være krevende å drive utmarksrelatert næringsvirksomhet
i rovdyrprioriterte områder, og at mange som lever i rovviltsonen
opplever det som at de har tapt rettigheter når det gjelder beitebruk
og jakt, Jeg har heller ingen problemer med på se at mange enkeltmennesker
og lokalsamfunn opplever at de har tapt livskvalitet som følge av
tilstedeværelsen av rovdyr. Det er derfor viktig med gode erstatnings-,
kompensasjons- og tilskuddsordninger for næringsutøvere i rovdyrprioriterte
områder.
Jeg ønsker å redegjøre nærmere for de ulike
erstatnings-, kompensasjons- og tilskuddsordningene dyreeiere i
rovviltprioriterte områder/områder med rovvilt i dag har tilgang
på. Under følger en gjennomgang av dette:
Erstatning
for beitedyr tatt av rovvilt. Staten skal sikre full erstatning
for dokumenterte og sannsynliggjorte rovviltskader på husdyr og tamrein.
Retten til erstatning for rovviltskader er lovbestemt i naturmangfoldloven,
og er nærmere regulert gjennom forskrift 30. mai 2014 nr. 677 om
rovvilterstatning for husdyr og i forskrift 4. mai 2001 nr 468 om
erstatning for tap av tamrein. Fylkesmannen behandler søknad fra
dyreeier og utbetaler erstatning. I 2013 ble 30 812 sau og 23 840
tamrein erstattet som tatt av rovvilt i Norge. For budsjettåret
2015 ligger det inne et forslag på over 150 mill. kroner over Klima-
og miljødepartementets budsjett (75 378 000 kroner til erstatning
for husdyr og 75 377 kroner til erstatning for tamrein) til erstatninger
for husdyr og tamrein som er drept eller skadet av rovvilt (gitt
med overslagsløyve).
Tilskudd til forebyggende
tiltak mot rovviltskader. Representantforslaget viser til
Høyesteretts dom i Dørum-Kleivasaken og det hevdes at dyreeiere
ikke får utbetalt erstatning for tap av husdyr uten at det er foretatt
omfattende forebyggende tiltak, og at det ikke gis kompensasjon for
dette. Disse påstandene er ikke riktige. Staten har opprettet en
tilskuddsordning blant annet for å forebygge rovviltskader til dyreeier
med rovviltskader på produksjonsdyr. Dyreeiere Dørum og Kleiva fikk
i 2007 et tilbud fra Fylkesmannen om tilskudd til ulike forebyggende
tiltak, blant annet tilskudd til beiting av inngjerdet areal, alternativt
flytting av sauene til beiteområde utenfor ulvesonen, men Fylkesmannens
tilbud ble avslått av eierne. I dommen i saken kom Høyesterett til
at eierne ved å avslå tilbudet fra Fylkesmannen ikke hadde utvist
den aktsomhet som erstatningsforskriften krever, og at de derfor ikke
hadde krav på rovvilterstatning. Dyreeiernes handlinger i denne
saken er lite representative for de erstatningssakene forvaltningen
får til behandling, og det blir feil å bruke denne saken alene for
å beskrive erstatningspraksis. Når det gjelder tilskuddsordningen,
er dette en frivilling ordning som har som mål å forebygge rovviltskader
i husdyrhold og tamreindrift gjennom å medvirke til å finansiere
forebyggende tiltak. Videre skal midlene brukes til godtgjøring
ved forsøk på skadefelling av rovvilt, og medvirke til å dempe konflikter
og øke verdiskaping i lokalsamfunnet knyttet til forekomst av rovdyr.
I tråd med føringer i rovviltpolitikken vil hoveddelen av midlene
bli kanalisert gjennom de åtte regionale rovviltnemndene. I budsjettforslaget
for 2015 er det foreslått i overkant av 68 mill. kroner over Klima-
og miljødepartementets budsjett til forebyggende og konfliktdempende
tiltak i rovviltforvaltningen.
Tilskudd til driftsomstilling
grunnet rovvilt. Midler til driftsomstilling grunnet rovvilt
gis til brukere som har hatt årvisse, betydelige tap til rovvilt.
Ordningen er frivillig, og er gjennomført med midler fra tilskuddsposten
for forebyggende og konfliktdempende tiltak over Klima- og miljødepartementet
sitt budsjett. I enkelte tilfeller er dette supplert med bygdeutviklingsmidler over
Landbruks- og matdepartementet sitt budsjett. Brukere innenfor kjerneområdene
for bjørn og jerv, samt forvaltningsområdet for ynglende ulv har
vært prioritert. Det er spesielt i Hedmark og Nord-Trøndelag det
er gjennomført omstillingstiltak. I all hovedsak har omstillingsmidler vært
gitt for å avvikle saueholdet og etablere ny, eller utvide annen
næringsvirksomhet. Fram til 2014 er det innvilget omstillingsmidler
til 63 søkere, hvorav 37 i Nord-Trøndelag og 22 i Hedmark. Det er
utbetalt 44 mill. kroner fra tilskuddsposten for forebyggende og konfliktdempende
tiltak, 13 mill. kroner bygdeutviklingsmidler og 0,6 mill. av andre
midler, til sammen 57,6 mill. kroner. Omstillingene har omfattet
ca. 5 400 vinterfôra sauer. Driftsomstilling er et effektivt tiltak
for å redusere tapene hos den brukeren som blir omstilt, og det
bidrar til at brukeren kommer over i en annen form for næringsvirksomhet
som er bedre tilpasset rovviltsituasjonen. I Regjeringens budsjett
for 2015 er det på Klima- og miljødepartementets budsjett foreslått
øremerking av 7 mill. kroner til frivillig driftomstilling grunnet
rovvilt.
Kompensasjon for beiterestriksjoner. I
representantforslaget vises det innledningsvis til Rendalsdommen
og til rettens uttalelser i dommen om omkostninger for dyreeier.
Saken gjaldt gyldigheten av et vedtak om beitenekt som ikke var tidsavgrenset
og der det ble gitt lite eller ingen kompensasjon. Retten kom til
at vedtaket var ugyldig. Som følge av dommen ble det opprettet en
ordning som innebar at full kompensasjon ble gitt ved vedtak om
beitenekt med mer enn en ukes varighet. I tråd med Representantforslag 163
S (2010-2011) og Stortingets behandling av dette (rovviltforliket
av 2011) er regelverket senere endret slik at de som med hjemmel
i dyrevelferdsloven blir pålagt restriksjoner i bruk av utmarksbeite
på grunn av rovvilt, har rett på kompensasjon allerede fra første
dag. De forhold som påpekes i dommen er med dette etter mitt syn
ivaretatt. Vedtak om beiterestriksjoner etter dyrevelferdsloven
er for øvrig et virkemiddel som er benyttet i svært begrenset grad.
Mattilsynet opplyser at de i 2013 og 2014 har fattet henholdsvis
tre og fire vedtak om beiterestriksjoner. Et vedtak både i 2013
og 2014 har hatt gyldighet for hele beitesesongen og gjelder en
beitebruker i Lierne som har hatt meget store tap. De øvrige vedtakene
har innebåret pålegg om tidlig nedsanking på grunn av akutt fare
for skader fra jerv.
Denne gjennomgangen viser etter mitt syn at
vi i dag har gode økonomiske ordninger for eiere av beitedyr som
blir berørt av rovvilt.
Når det gjelder grunneiere i verneområder (nasjonalparker,
landskapsvernområder, reservater, biotopvernområder), har disse
rett til erstatning fra staten for økonomisk tap når et vern medfører en
vanskeliggjøring av igangværende bruk, jf. lov 19. juni 2009 nr.
100 om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven) § 50
første ledd. Representantforslaget argumenterer for at lignende
praksis bør gjelde grunneiere i prioriterte rovviltområder.
Naturmangfoldlovens bestemmelse om erstatning
til eier og rettighetshavere ved områdevern er unik – den representerer
et unntak blant de regler som ellers gjelder for statens erstatningsplikt.
Det fremgår klart av bestemmelsens forarbeider at den ikke kommer
til anvendelse ved områdebeskyttelse etter annen lovgivning. I lovproposisjonen
heter det om bestemmelsen:
Bestemmelsen om erstatning
ved områdevern etter naturmangfoldloven kap. V utgjør en særbestemmelse
om erstatning ved rådighetsreguleringer. Det innebærer at bestemmelsen ikke
skal komme til anvendelse på andre rådighetsreguleringer som i dag
skal vurderes med utgangspunkt i de prinsipper som følger av Grunnloven
§ 105, analogisk anvendt på rådighetsreguleringer. Det innebærer
bl.a at erstatningsbestemmelsene i naturmangfoldloven ikke gjelder
for vedtak om midlertidig vern eller andre former for rådighetsreguleringer
fastsatt i medhold av loven, eller områdebeskyttelse/arealdisponering
etter annen lovgivning.
Ved andre rådighetsinnskrenkninger er praksis at
staten først blir erstatningsansvarlig hvis det ville være sterkt
urimelig om inngrepet skulle tåles uten at grunneieren ble tilkjent
erstatning. I praksis er det nokså sjelden at disse erstatningsvilkårene
er oppfylt, og normalt gis det derfor ikke erstatning ved rådighetsreguleringer.
På samme måte som områdevern representerer imidlertid
rovviltfeltet et saksområde med særskilte og gunstige regler. Som
det fremgår av redegjørelsen ovenfor er det innført en rekke gunstige
ordninger for husdyreiere som blir berørt av rovvilt. Jeg kan ikke
se at det er behov for å innføre ytterligere ordninger eller rettigheter.
I representantforslaget omtales vedtak om beiterestriksjoner
med hjemmel i dyrevelferdsloven og Rendalsdommen i Høyesterett.
Rettstilstanden slik den ble klarlagt gjennom denne dommen er forutsatt
videreført gjennom dyrevelferdslovens § 24 1. ledd bokstav b, jf
Innst. O. nr. 56 (2008-2009). Tingretten begrunnet sin dom i Rendalssaken
med at erstatningsansvaret kunne utledes av prinsippene i Grunnloven
§ 105. Lagmannsretten frifant staten med hovedbegrunnelse i at
vedtaket om beitenekt var av midlertidig varighet og dermed ikke
erstatningspliktig etter Grunnloven § 105. Grunneierne anket til
Høyesterett. Høyesteretts kjæremålutvalg tillot bare anken fremmet
for ett spørsmål, nemlig om dyrevernloven ga tilstrekkelig hjemmel
for et langvarig, i praksis for ubestemt tid, pålegg om å holde
sau borte fra det rovdyrtruede beiteområdet. Ved den etterfølgende
dommen kom Høyesterett til at dyrevernloven ikke ga slik hjemmel.
Staten hadde erkjent erstatningsplikt for det tilfellet at vedtaket
ikke hadde tilstrekkelig hjemmel. Høyesteretts begrunnelse for
at den daværende dyrevernloven § 24 ikke ga tilstrekkelig hjemmel
var at vedtak utløste ”tidsubestemte oppofrelser og utlegg”, og
”det er naturfredningshensyn og ikke dyrevernhensyn som har vært
årsak til at beiteforbudet ble stående ved lag”. Høyesteretts hovedkonklusjon var
at det ikke er hjemmel for beitenekt av en slik varighet som i dette
tilfellet. Rendalsdommen klargjør imidlertid at Mattilsynet har
hjemmel til å fatte vedtak om tidsbegrenset beitenekt begrunnet
i dyrevelferdshensyn i en akutt faresituasjon. Landbruks- og matdepartementet
har lagt stor vekt på at Mattilsynet må ha god dialog med rovviltmyndighetene
for at forsvarlig næringsdrift med beitedyr i utmark kan realiseres,
samtidig som vedtatt vern av rovvilt ivaretas, jf. rovviltforliket
2011 og de regionale forvaltningsplanene for rovvilt. Som nevnt
ovenfor ble det som følge av Rendalsdommen opprettet en ordning
med full kompensasjon ved vedtak om beitenekt.
Jeg vil avslutningsvis peke på at saueproduksjon og
andre produksjoner basert på utmarksbeite i prioriterte rovviltområdet
i tråd med rovviltforliket av 2011 skal tilpasses rovviltforekomsten
i beiteområdet gjennom forebyggende tiltak og omstilling. Regjeringen
følger opp dette og forebyggende tiltak og omstilling er statens
hovedvirkemidler for tilpasning av utmarksbeite i prioriterte yngleområder
for rovvilt, i tråd med rovviltforliket.
Oslo, i energi- og miljøkomiteen, den 29. januar 2015
Ola Elvestuen | Tina Bru |
leder | ordfører |