Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Eigil Knutsen, Tove Karoline Knutsen, Torgeir Micaelsen, Freddy
de Ruiter og Karianne O. Tung, fra Høyre, Kristin Ørmen Johnsen,
Elisabeth Røbekk Nørve, Sveinung Stensland og Kjartan Berland, fra
Fremskrittspartiet, lederen Kari Kjønaas Kjos, Harald T. Nesvik
og Tone Heimdal Brataas, fra Kristelig Folkeparti, Olaug V. Bollestad,
fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, fra Venstre, Ingjerd Thon Hagaseth,
og fra Sosialistisk Venstreparti, Audun Lysbakken, viser
til at forslagsstillerne framholder at kvinner og menn kan ha helt
ulike symptomer på samme sykdom, og ofte responderer ulikt på behandling. Komiteen viser
til at det foreslås en ny NOU om kvinnehelse.
Komiteen mener det er en utfordring
at kunnskap om ulike sykdommer stort sett har inkludert menn i forskningens
kliniske studier, noe som gjør det problematisk å anvende kunnskapen
på kvinners helse. Dette kan blant annet være en årsak til sykefravær
blant kvinner, ut fra betingelser som rammer kjønnene ulikt. Komiteen er
enig i at både helsepolitikk og praksis i helsetjenestene i sterkere
grad må tilpasses de forskjellene som finnes mellom kjønnene.
Komiteen viser til at det er
viktig å sikre innvandrerkvinners helse. Nye utfordringer på helseområdet
er blant annet knyttet til kulturforskjeller, språkvansker og til
hvordan kvinner med minoritetsbakgrunn opplever møtet med de ulike
aktørene i helsevesenet. Komiteen understreker at
det derfor er avgjørende at en utredning om kvinnehelse også tar
med en helhetlig tilnærming til innvandrerkvinners helse.
Komiteen viser til NOU 1999:13
«Kvinners helse i Norge» som avdekket stor kunnskapsmangel og manglende
integrering av kjønnsperspektiv i helsepolitikk og praksis. Komiteen peker
på at man her fokuserte på kvinner som søkte helsehjelp for ubestemte
kroniske plager, psykiske lidelser og skader ved overgrep. På bakgrunn
av dette ble det i 2002–2003 lagt en tiårig kvinnehelsestrategi,
hvor det blant annet ble fremmet tiltak om å styrke forskning på kjønnsforskjeller
i sykdomsrisiko, sykdomsutvikling, diagnostikk og optimal behandling. Strategien
hadde støtte fra samtlige partier i Stortinget.
Komiteen vil peke på at det har
kommet flere gode satsinger innenfor kvinnehelse de siste årene.
«Nasjonalt medisinsk kompetansesenter for kvinnehelse» åpnet i 2006,
og med utgangspunkt i kvinnehelsestrategien har satsingen i perioden
2004–2014 finansiert 19 prosjekter som tar for seg kvinners helse.
I et globalt perspektiv har FNs tusenårsmål hatt kvinne- og mødrehelse
på agendaen siden 2000.
Komiteen merker seg at Helsedirektoratet
arbeider med en rapport om status på det utfordringsbildet som blir
skissert i kvinnehelsestrategien. I den forbindelse vil det, slik komiteen ser
det, være interessant å se utviklingen i løpet av den tidsperioden
kvinnehelsestrategien har vart.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet mener det er behov for sterk satsing
på en likestillende og ikke-diskriminerende helsetjeneste. Disse
medlemmer deler forslagsstillernes hovedmålsetting om at det
er det offentliges ansvar å gi alle innbyggere et likeverdig tilbud
av helsetjenester, uavhengig av bosted, bakgrunn eller kjønn. Det
er biologiske og fysiologiske forskjeller mellom kvinner og menn
som påvirker helse og helseatferd på ulike måter. Disse medlemmer viser
til at det er regjeringens mål å skape pasientens helsetjeneste,
og at regjeringen derfor har uttalt at det vil være viktig å se
på kjønn som en av variablene som påvirker pasienters behov.
Disse medlemmer viser til at
det har vært forsket mer på kvinners helse etter at NOU 1999:13 ble
utgitt, og at regjeringen har valgt å videreføre dette innsatsområdet
i 2015. Forskning på kvinnehelse er prioritert i de regionale helseforetakene
gjennom departementets styringskrav, og det er opprettet en nasjonal
kompetansetjeneste for kvinnehelse som genererer ny kunnskap på området.
Disse medlemmer vil vise til
at regjeringen har ønske om å bruke flere strategier for å få et godt
kunnskapsgrunnlag om temaet, både gjennom Norges forskningsråd –
der forskning på kvinners helse er en strategisk satsing med øremerkede
midler, og der regjeringen de siste ti årene har brukt over 50 mill.
kroner til dette – og til å finansiere forskningsprosjekter knyttet
til blant annet psykisk helse, sosial ulikhet i helse og brystkreft.
Disse medlemmer viser til at
Nasjonal kompetansetjeneste for kvinnehelse arbeider med sykdommer
som hovedsakelig rammer kvinner, herunder reproduktiv helse og kjønnsforskjeller i
helse. På tjenestens nettsider opplyses det at kjerneaktivitet er
kunnskapsformidling, forskning og fagutvikling, og at det er etablert
nasjonale og internasjonale fagnettverk som bidrar til forskning
om årsaksforhold og behandling av sykdommer innen områdene reproduksjon
og kjønnsforskjeller i helse. Disse medlemmer merker
seg at målet for kompetansetjenesten er å være en nasjonal aktør
som fremmer kunnskap om kvinners helse i et livsløpsperspektiv til myndigheter,
helsepersonell og publikum, og mener dette er et viktig arbeid. Disse
medlemmer viser i denne sammenheng til høringsuttalelse
fra Norsk Sykepleierforbund som peker på behovet for økt fokus på
innvandrerkvinners helse, spesielt i tilknytning til at disse kvinnene
har betydelig dårligere prognose hva angår brystkreft enn gjennomsnittsbefolkningen. Disse
medlemmer viser til at Nasjonal kompetansetjeneste for kvinnehelse også
genererer ny kunnskap om innvandrerkvinners helse. Disse
medlemmer viser også til Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse (NAKMI),
som arbeider for å fremme kunnskap om helse og omsorg for innvandrere
og deres etterkommere i Norge.
Disse medlemmer vil i tillegg
vise til at det fra 2012 er godkjent 25 nye nasjonale tjenester
i spesialisthelsetjenesten, hvor seks av disse omfatter kvinnehelse.
Disse er Nasjonal kompetansetjeneste for svangerskap og revmatiske sykdommer,
Nasjonal kompetansetjeneste for inkontinens og bekkenbunnsykdommer
og Nasjonal kompetansetjeneste for CFS/ME, Nasjonal behandlingstjeneste
for gynekologiske fistler, Nasjonal behandlingstjeneste for særlig
avanserte bekkenskader, og Nasjonal behandlingstjeneste for fertilitetsbevarende
behandling med autologt ovarialvev.
Disse medlemmer vil videre vise
til at Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin (NEM) har
laget retningslinjer for inklusjon av kvinner i medisinsk forskning,
og at det er utarbeidet en handlingsplan mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Disse
medlemmer vil vise til at regjeringen har iverksatt flere
tiltak for å bedre kunnskapsgrunnlaget om kvinners helse. Det skal
komme en ungdomshelsestrategi, med kjønnsbestemte tiltak der også
vold og overgrep skal inn som et tiltaksområde. I tillegg skal regjeringen
komme med en handlingsplan for seksuell helse, hvor det vil bli
lagt vekt på tiltak for å forebygge uønskede svangerskap og helseutfordringer
for kvinner. Helse- og omsorgsdepartementet har i tillegg et samarbeid
med Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet og Justis-
og beredskapsdepartementet om vold i nære relasjoner.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen i 2015 vil igangsette et pilotprosjekt med tverrfaglige
diagnosesentre for ubestemte og sammensatte lidelser, og det skal
brukes 20 mill. kroner til å få dette på plass i 2015. Dette er
ofte langvarige smertelidelser som har lav status i behandlings-
og forskningssammenheng, og som oftest rammer kvinner. Regjeringen
har også bestemt at denne type lidelser skal være blant de prioriterte
temaene innenfor bevilgningen på 100 mill. kroner til klinisk forskning,
og viderefører denne bevilgningen i 2015. I tillegg er langvarige
utmattelseslidelser/ME/CFS blant temaene som skal prioriteres i
forskningsmidlene til Norges forskningsråds kliniske forskningsprogram.
Disse medlemmer viser til oppslag
i Aftenposten 4. desember 2014, hvor kvinnepolitikere fra partiene
Venstre, Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet ba regjeringen
sette kvinnehelse på dagsordenen. I oppslaget uttrykte partiene
bekymring for at det fortsatt i dag er slik at medisinsk forskning
ofte utelukker kvinner og at den biologiske forskjellen ikke kommer
tydelig nok frem hverken i profesjonsutdannelsen, forskning, behandling
og medisinering. Partiene ba regjeringen prioritere kvinnehelse
og medisinsk kjønnsspesifikk forskning, og ta flere viktige perspektiver
ved kvinners helse inn som en viktig del av arbeidet med Likestillingsmeldingen, som
regjeringen er i gang med å utarbeide. Kvinnepolitikerne fra de
fire partiene ba regjeringen sørge for å evaluere Kvinnehelsestrategien 2003–2013,
som ble opprettet på bakgrunn av NOU 1999:13 Kvinners helse og hensynta
denne i arbeidet med Likestillingsmeldingen.
Disse medlemmer viser til at
Helsedirektoratet har gjennomgått den tidligere kvinnehelsestrategien
som utløp i 2013, og at det i den forbindelse ble gjennomført en
ekstern høring. Helsedirektoratets rapport tar opp en rekke temaer
som blant annet omfatter forskning og kjønn som variable i beslutningsprosesser, legemiddelbruk,
arbeidsliv og helse, ikke smittsomme sykdommer NCD, seksuell helse
og abort, svangerskap-, fødsels- og barselomsorg, vold og overgrep,
samt helseutfordringer knyttet til etnisitet. Rapporten viser at
det er relativt bred enighet om at fokuset på kvinnehelse må styrkes, blant
annet gjennom å fortsette å integrere kjønnsperspektiv i forskning,
utvikle tilpassede helsetjenester og et fortsatt fokus på kvinnehelse og
arbeidsliv. Disse medlemmer viser til at Helsedirektoratets
gjennomgang av kunnskapsgrunnlaget og status på området vil være
blant de kilder som legges til grunn for Helse- og omsorgsdepartementets
bidrag til ny stortingsmelding om likestilling.
Disse medlemmer viser videre
til at det fremgår av rapporten fra Helsedirektoratet at høringsinnspillene
viser at mye av innholdet i NOU 1999:13, «Kvinners helse i Norge»
og kvinnehelsestrategien fortsatt er aktuelt. Disse medlemmer vil
fremheve at tidspunktet nå er kommet for å sette fokus på de områder
som har vært for dårlig dekket og nye utfordringer som har oppstått,
slik at man kan legge grunnlag for et ønske om en offensiv og brukerrettet
politikk på dette området. Målet på sikt vil være at det ikke lenger
er behov for egne satsinger på kvinnehelse, det skjer når kjønnsaspektet
er en naturlig del av utviklingen og utøvelsen av tjenestene innenfor
helse- og omsorgssektoren.
Disse medlemmer vil videre fremheve
at et særskilt mål for likestillingsmeldingen må være at kvinner
og menn skal ha like gode helsetjenester, og at man iverksetter
tiltak mot årsaker til uønskede kjønnsforskjeller i helse. Adferd
knyttet til og kommunikasjon om helse og sykdom er forskjellig for
kvinner og menn, og dette kan ha betydning for kvaliteten og treffsikkerheten på
tjenestene.
På bakgrunn av evaluering av kvinnehelsestrategien
ber disse medlemmer regjeringen utarbeide et eget
kapittel i likestillingsmeldingen, knyttet til kvinnehelse, og at
følgende områder spesielt prioriteres:
kjønnsforskning,
herunder forskning på arbeidshelse
innvandrerhelse og innvandrerkvinnes bruk
av helsetjenesten
forskning og kunnskapsutvikling knyttet
til legemiddelbruk for kvinner
forskning på kjønnsspesifikk rusbehandling
Disse medlemmer har tiltro til
at regjeringens likestillingsmelding i 2015 vil beskrive utfordringer
knyttet til uønskede kjønnsforskjeller i kvinners disfavør, og at
den vil peke på hvilke tiltak den ønsker å iverksette for å endre
på dette. Videre at meldingen vil avklare hvilke punkter som ikke
har blitt fulgt opp fra NOU 2003:13, og om det er sider ved kvinnehelse
som manglet i utredningen fra 1999.
Disse medlemmer ønsker at arbeidet
med å utjevne forskjeller mellom kjønnene knyttet til helse- og
helsetjenester må fortsette uten opphold, og at en ny offentlig
utredning vil kunne sette viktige prosesser på vent. Disse
medlemmer mener det er viktig å se kvinnehelse i et helhetlig
perspektiv og at regjeringens helhetlige likestillingsmelding vil
bidra til nettopp dette. Med et eget kvinnehelsekapittel vil man
kunne prioritere viktige nye tiltak, samt underbygge og videreføre
viktig arbeid som foregår i kjølvannet av NOU 2003:13. Disse
medlemmer imøteser at meldingen kommer til Stortinget i
løpet av 2015.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti er ikke
enig i at en ny offentlig utredning om kvinnehelse vil sette «viktige
prosesser på vent», men tvert om bidra til ny og oppdatert kunnskap om
kvinnehelse og hvilke tiltak som best bidrar til å utjevne forskjeller
mellom kjønnene knyttet til ulike helsetjenester. Disse medlemmer vil påpeke
at 15 år er lang tid i denne sammenheng, for eksempel er oppdatert
kunnskap om kvinnelig innvandrerhelse et større behov i dag. Dette
medlem vil påpeke at en ny offentlig utredning om kvinnehelse fikk
faglig støtte i høringen.
Disse medlemmer viser også til
at NOU 2014: 12, Åpen og rettferdig – prioritering i helsetjenesten,
er sendt på høring, og at regjeringen har varslet at en stortingsmelding
om prioritering i helsetjenesten skal fremlegges i 2016. Dette medlem
imøteser dette og vil understreke behovet for at prioritering av
kvinnesykdommer omtales eksplisitt i denne stortingsmeldingen.
Disse medlemmer vil understreke
betydningen av tydelig å ha fokus på et av de største kvinnehelseproblemene;
vold og overgrep i nære relasjoner. Disse medlemmer mener
at en offentlig utredning om kvinnehelse må behandle disse utfordringene
spesielt. Stoltenberg II-regjeringen la i 2013 fram Meld. St. 15
(2012–2013) «Forebygging og bekjempelse av vold i nære relasjoner.
Det handler om å leve». Meldingen ble fulgt opp av en konkret handlingsplan med
flere viktige punkter. Blant annet var opprettelsen av familiekoordinatorer
i alle politidistrikter et slikt handlingspunkt med tanke på at koordinatorene
skal bistå kvinnen inn mot offentlige instanser, blant annet helsevesenet.
En nylig framlagt rapport fra Juridisk rådgivning for kvinner (JURK)
viser at koordinatorene ikke alltid er pålagt arbeidsoppgaver som
tjener det planlagte formål, og at dette kan vanskeliggjøre voldsutsatte
kvinners mulighet til å få riktig hjelp av helsetjenestene. Disse
medlemmer legger til grunn at dette følges opp av regjeringen,
slik at sårbare kvinner og også deres barn kan få hjelp til nødvendig
oppfølging fra det kommunale helseapparatet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, vil
peke på betydningen av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress
(NKVTS) som ble etablert i 2004 som en tverrdepartemental satsing.
Senterets hovedoppgaver er å styrke forskning, utviklingsarbeid, kunnskapsformidling
og kompetanseutvikling på vold- og traumefeltet på nasjonalt nivå.
I perioden 2006–2008 ble det etablert fem regionale ressurssentre
for vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS). Sentrene
skal bidra til bedre og mer helhetlige tjenester og arbeide for
økt kompetanse og bedre tverrfaglig og tverretatlig samarbeid i
regionen. Sentrene skal bistå det utøvende tjenesteapparatet innen
helsetjenestene, barnevern, familievern, politi etc. med informasjon,
veiledning og kompetansebygging.
Flertallet vil understreke betydningen
av at det finnes lavterskeltilbud til personer utsatt for seksuelle
overgrep. Det er derfor viktig at volds- og overgrepsmottakene blir
gjort kjent blant befolkningen. Flere studier har vist at personer
som har vært utsatt for overgrep, opplever plager både av fysisk
og psykisk karakter i etterkant. Det er videre registrert en økt
risiko for å utvikle rusproblemer og for å bli utsatt for nye overgrep. Dixi
ressurssenter for voldtatte i Oslo gjennomførte høsten 2011 en nettbasert
spørreundersøkelse hvor ofre for voldtekt svarte på en rekke spørsmål.
Om lag 55 prosent svarte at de ofte eller svært ofte har hatt selvmordstanker
etter voldtekten. Dette viser de store helseproblemene som kan følge
i kjølvannet av en voldtekt.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil peke
på betydningen av en god helsestasjons- og skolehelsetjeneste.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er
derforglad for at Arbeiderpartiet har foreslått
å øremerke penger til en opptrappingsplan for dette formål i kommunene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti foreslår
at en offentlig utredning om kvinnehelse må ha et tydelig fokus
på sammenhengen mellom vold og overgrep mot kvinner og kvinners helseproblemer.
Her må man både se på somatiske lidelser og på rus og psykiske helseplager.
Komiteen understreker
at helsestasjon og skolehelsetjeneste er svært gode tiltak for nettopp
på et tidlig tidspunkt å kunne identifisere vold mot kvinner og
barn og ut fra dette sette inn riktige hjelpetiltak så snart som
mulig.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til partiets alternative budsjett der det foreslås økning og øremerking
av midler til helsestasjoner og skolehelsetjeneste.
Komiteen mener det
er en selvfølge at helsetjenestene i Norge reflekterer likestilling mellom
kjønnene, også når dette betyr ulik behandling og oppfølging. Kvinner
og menn har ulik biologi på fundamentale områder, noe som kan få
store konsekvenser for hvordan sykdomsskapende faktorer virker både
på cellenivå og på kroppen som helhet. Langt flere kvinner dør av
hjertesykdommer enn av kreft, selv om sistnevnte omtales langt oftere.
Forskning viser at én av tre norske kvinner dør av hjerte- og karsykdom,
og at det i Norge er flere kvinner enn menn som dør av disse sykdommene.
Med større kunnskap om ulikheter i symptomer mellom kjønnene ville
mange av tilfellene trolig vært avdekket tidligere og tolket mer
presist. Eksempelvis har kvinner ofte andre symptomer på hjerteinfarkt
enn menn.
Komiteen påpeker at biologiske
forskjeller mellom menn og kvinner også finnes i respons på behandling
for mange sykdommer. Forskning viser at det blant annet er ulikheter
i virkning og aktivitet av narkose, smertestillende midler og hjertemedisiner.
Det er problematisk at kvinner får behandling som ikke er godt nok
dokumentert på kvinner, fordi menn har vært overrepresentert i kliniske
studier. Komiteen viser til at også typiske kvinnesykdommer
hvor det ikke er fare for liv og helse, ofte kommer lavt i prioritering,
for eksempel livmorfremfall og inkontinens.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener
kjønnsspesifikk kunnskap er en forutsetning for å kunne iverksette
effektive tiltak, for at kvinner og menn skal kunne motta helsetjenester på
like premisser. Disse medlemmer er bekymret for at
disse utfordringene knyttet til kvinnehelse i for liten grad håndteres
av dagens helsetjenester, og viser til at siste utredning om kvinnehelse
i Norge ble opprettet av regjeringen i 1997 og avlevert i 1999 (NOU
1999:13 «Kvinners helse i Norge»). Utredningen avdekket stor kunnskapsmangel
og manglende integrering av kjønnsperspektiv i helsepolitikk og
-praksis. På bakgrunn av dette ble det lansert en kvinnehelsestrategi
«Resept for et sunnere Norge», St.meld. nr. 16 (2002–2003). I Prop.
1 S (2013–2014) for Helse- og omsorgsdepartementet heter det at
Helsedirektoratet skal gjennomgå kvinnehelsestrategien i 2013 og
utarbeide forslag til nye tiltak innenfor kjønn og helse. Disse
medlemmer kan ikke se at det ble foretatt en slik gjennomgang
i 2013. Helsedirektoratet arbeider imidlertid med en rapport om
dagens status på utfordringsbildet som blir skissert i kvinnehelsestrategien,
10 år etter at den ble lansert.
Disse medlemmer mener det er
behov for en utredning om kvinners helse i Norge, 15 år etter at
det sist ble foretatt en slik utredning. Det er ikke forsvarlig
å basere nye planer og tiltak på mangelfull og utdatert forskning.
Det er behov for oppdatert kunnskap for å kunne utvikle målrettede
strategi- og handlingsplaner innen kvinnehelse. Utredningen må se
på kjønnsforskjeller i sykdomsrisiko, sykdomsutvikling, diagnostikk og
behandling. Utredningen må også inkludere perspektiver om lavt prioriterte
kvinnesykdommer og innvandrerkvinners helse.
Komiteen viser til
rapporten «Formell og uformell omsorg. Samspill mellom familien
og velferdsstaten», utgitt ved Norsk institutt for oppvekst, velferd
og aldring (NOVA). Funnene i undersøkelsen tyder på at det er kjønnsforskjeller
i tildeling av offentlige pleie- og omsorgstjenester i Norge.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
til at dette omfatter både kjønnet på den eldre med behov for offentlige
tjenester, men også kjønnet på vedkommendes barn.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at undersøkelsen tyder på
at døtre forventes å yte mer uformell omsorg for sine foreldre enn
sønner, og dette gir seg utslag i at pleietrengende eldre med døtre
tildeles mindre tjenester enn pleietrengende eldre med sønner.
Komiteen viser til
at rapporten peker på at kjønnsdiskriminering i tildeling av tjenester
vil kunne øke de negative effektene på psykisk velvære og på sannsynlighet
for å være i jobb dersom døtre føler seg tvunget til å yte mer uformell
omsorg. Komiteen mener det er grunn til å merke seg
at rapporten kan tyde på at eldre som har døtre som pårørende, mottar
mindre hjemmehjelp enn de som har sønner som pårørende dersom hjelpebehovet
er det samme. Komiteen understreker at tjenestene
skal gis etter behov, ikke etter hvem som er pårørende. Det er mange
pårørende som ønsker å bidra i omsorgen for sine foreldre, barn
eller ektefeller. Komiteen mener dette er positivt,
og er opptatt av at det bør legges til rette for dette. Gjennom Pårørendeprogrammet
støttes pårørende som står i krevende omsorgsoppgaver bedre. Komiteen mener
det er viktig å ha oppmerksomhet på problemstillingen om kjønnsforskjeller
i regjeringens videre arbeid med Pårørendeprogrammet. Videre viser komiteen til
regjeringens samarbeid med KS og yrkesorganisasjonene om å øke etisk
bevissthet og forståelse for egne verdier og holdninger. Over 200
kommuner deltar i prosjektet. Kjønnsdiskriminerende praksis vil
være en relevant problemstilling å ta opp her.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener
det er behov for en gjennomgang av hvor utbredt slike skjevfordelinger
er, og hva som kan gjøres for å endre dette.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til Innst. 11 S (2014–2015) der dette medlem fremmet
forslag om tilsyn og tiltak for å stanse kjønnsbasert diskriminering i
tildeling av tjenester. Dette medlem mener at de
øvrige partiers manglende støtte til forslaget viser at diskrimineringen
ikke tas på alvor.
Komiteen viser til
at helse- og omsorgskomiteen fikk viktige innspill om kvinnehelse
i høringen til representantforslaget. Tre relevante høringsinstanser
møtte komiteen, og disse representerer viktig kunnskap om saksfeltet.
Komiteen viser til at Norsk Thyreoideaforbund
(NTF) påpeker at forekomsten av stoffskiftesykdommer er 4–5 ganger
større hos kvinner enn hos menn.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, viser til at NTF støtter forslaget om
utarbeidelse av en ny offentlig utredning om kvinnehelse.
Komiteen har merket
seg at lavt stoffskifte (hypotyreose) er vanligst, samtidig som
høyt stoffskifte (hypertyreose), kreft og struma er utbredt. Man
vet ikke helt hvorfor kvinner rammes oftere enn menn, og forbundet
understreker at det trengs mer forskning på stoffskiftesykdommer
og årsaken til disse, og på hvorfor kvinner rammes oftere og får
diagnosen senere enn menn.
Komiteen merker seg at kvinner
med brystkreft og spredning til lymfeknuter i armhulen etter operasjon,
får rutinemessig strålebehandling mot brystet/brystveggen, armhulen
og nedre del av halsen. Nesten én av fem brystkreftpasienter som
har fått strålebehandling, opplever å få lavt stoffskifte etterpå.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
det er varslet at Helsedirektoratet skal avgi rapporten «Kvinnehelse
– 10 år etter kvinnehelsestrategien», som er direktoratets gjennomgang
av kvinnehelsestrategien 2003 (St.meld. nr. 16 (2002–2003)) som
bygget på NOU 1999:13 Kvinners helse i Norge. Under høringen opplyste
Norsk Thyreoideaforbund at stoffskiftesykdommer etter alt å dømme
ikke vil få særlig plass i rapporten. Norsk Thyreoideaforbund mener
dette er en av grunnene til at det er behov for en ny NOU.
Komiteen viser til
innspillene fra Den norske jordmorforening, som under høringen understreket
at samfunnet i langt større grad må ta i bruk den kompetansen som
jordmødre representerer, både i behandling og oppfølging av kvinners
helse. Ikke minst er dette viktig i kommunehelsetjenesten. Jordmors
arbeidsoppgaver er vanligvis knyttet til svangerskap, fødsel og
barseltid. Komiteen er enig i at jordmors kompetanse
favner bredt, fra ungdomshelse med prevensjonsveiledning til kvinners
helse i klimakteriet. Komiteen mener det er viktig
at jordmødrenes kompetanse benyttes i arbeidet for å styrke kvinners
helse i hele kvinnens fertile alder, gjennom alt fra prevensjonsveiledning
til klimakterierådgivning, og at ikke jordmødre begrenses til å
jobbe opp mot svangerskap, fødsel og barseltid.
Komiteen merker seg at Jordmorforeningen støtter
og er glad for forslaget om å utvide rekvisisjonsretten til å gjelde
de fleste kvinner, og at den skal gjelde for alle typer prevensjonsmidler.
Komiteen viser til at Norsk Sykepleierforbund tar
opp flere av de temaene som representantforslaget berører. Sykepleierforbundet
peker på at fokus på kvinnehelse må styrkes, og at både forskningen
og helsetjenestene må integrere kjønnsperspektivet i sitt arbeid. Komiteen er enig
med Norsk Sykepleierforbund i at spesifikke kvinnelidelser som ofte
holdes skjult, som urininkontinens, livmorfremfall, diffuse muskel- og
skjelettplager, endometriose, klimakterieplager, fødselsskader og
problemer knyttet til kvinners sexliv, må tas på største alvor. Komiteen understreker
også viktigheten av gode lavterskeltilbud over hele landet, og deler
NSFs bekymring for innvandrerkvinner som rammes av brystkreft:
«Det er lite forskning på innvandrere og kreft i Norge,
men mange ‘trygge antagelser’. Forskning viser imidlertid at innvandrere
i Norge fra Somalia, Pakistan og Sri Lanka har betydelig dårligere
prognose hva angår brystkreft enn gjennomsnittsbefolkningen. Kvinner
fra disse landene hadde større primærsvulster ved diagnosetidspunkt,
oftere spredning og langt dårligere overlevelse (..) Innvandrerkvinner
benytter i mindre grad enn etnisk norske tilbudet om mammografiscreening.
Her må det settes inn forebyggende tiltak.»
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil i den sammenheng vise til
at regjeringens forslag om kutt i medisinsk forbruksmateriell til
personer med lettere inkontinens, ble vedtatt av Stortinget i statsbudsjettet
for 2015. Disse medlemmer er bekymret for at dette
vil forverre situasjonen for kvinner som lider av inkontinens.
Komiteen merket seg
at Sykepleierforbundet peker på at psykiske lidelser er mer vanlig
hos kvinner enn hos menn, og at det er viktig med lavterskeltilbud
for milde til moderate psykiske lidelser. Særlig unge kvinner er
overrepresentert når det gjelder slike plager.
Komiteen er enig i at skolehelsetjenesten,
helsestasjon for ungdom og helsesøstertjenesten generelt er svært
viktige tiltak å få på plass i alle kommuner. Komiteen er
spesielt opptatt av at disse yrkesgruppene kommer tidlig og nært
innpå barn, de unge og familiene, og at dette vil være avgjørende
for å avdekke omsorgssvikt, vold i nære relasjoner og overgrep. Komiteen noterte
seg at dette var et viktig moment for Sykepleierforbundet, og at
man framholdt slike problemer som særlig ødeleggende for kvinners liv
og hels.e
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til den grundige dokumentasjonen fra Norsk Sykepleierforbund som
viser at kommunene lar være å bruke penger avsatt til helsestasjoner
og skolehelsetjenesten, til det pengene skulle vært brukt til. Dette
medlem viser til barnevernsløftet, der øremerking ble brukt
for å sikre at pengene gikk til det de skulle. Dette medlem viser
videre til Sykepleierforbundets nye undersøkelse der kommunene får spørsmål
om de vil bruke de nye midlene til helsestasjonene. Svaret er urovekkende
og viser at de pengene regjeringen «setter av» til helsestasjoner
og skolehelsetjeneste, kommer til å brukes på feil måte.
Komiteen merker seg
at Sykepleierforbundet spesielt peker på utfordringene knyttet til
kvinners vilkår i arbeidslivet. Komiteen noterer
seg signalene om at man trenger en grunnleggende gjennomgang av
den kjønnsspesifikke måten vi organiserer samfunnet på. Vårt velferdssamfunn bygger
på at kvinner er i arbeid og representerer kompetanse, verdier og
inntekter for samfunnet. Kvinners deltidsarbeid og lavere inntekt
generelt står i veien for reell økonomisk likestilling. Komiteen er
enig i at det er viktig å finne tiltak som kan hindre uheldige og
utilsiktede forskjeller mellom kvinner og menns muligheter i arbeidslivet,
som igjen kan bidra til å produsere uhelse for enkeltmennesker og
grupper i samfunnet, særlig for kvinner.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen gjennomføre en offentlig
utredning om kvinnehelse i Norge.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til forskningens
erkjennelse av at enhver celle i kroppen har ett kjønn helt fra
fødselen av, og at jenter og gutter derfor aldri kan bli like. Kvinner
med sine to X-kromosomer med varierende aktivitet i ulike celler
er i tillegg en «mosaikk» som kan ha betydning for sykdommer, symptomer,
respons på behandling og prognose. På tross av økt kunnskap om kjønnsulikheter,
er det sjelden at hunndyr eller hunnceller inkluderes i forskning. Flertallet mener
derfor at det er på høy tid å sette likeverd i fokus og forske på
både kvinner og menn samtidig, i samme protokoll. Dagens praksis
er at det fortsatt er menn og hanndyr som er norm, og forskningsresultatet brukes
automatisk også på kvinner. Dermed øker risiko for at kvinner blir
feilbehandlet, på tross av kjente biologiske kjønnsforskjeller som
f.eks. gir ulike symptomer med fare for feil/forsinket diagnose,
eller ved medikamentell behandling gir alvorlige bivirkninger for
kvinner.
Flertallet har merket seg at
en systematisk satsing eller innsats relatert til «kjønnsbiologi», medisinsk
kjønnsperspektiv og kjønnsforskning, eller systematiske analyser
for å avdekke kjønnsforskjeller (sex differences) ikke har vært prioritert
i Norge på adekvat nivå. Tilstander som bare eller i hovedsak rammer
kvinner, omtales ofte som kvinnehelse. Begrepet «kvinners helse»
må ha et globalt kjønnsperspektiv (inkludert våre innvandrere) og
i prinsippet gjelde alle slags sykdommer/tilstander i hele livsløpet
samt påvirkning fra levekår, sosiale relasjoner, arbeidsliv, samfunnsrelaterte
forhold m.m. Belastninger hos mødre (f.eks. vold) påvirkes gjennom
epigenetikk og videreføres til barna.
Flertallet viser til at anbefalingene
gitt i NOU 1999:13 evalueres som et ledd i regjeringens planlagte
kapittel om helse i Likestillingsmeldingen. Evalueringen forventes
å gi grunnlag for forbedringer og iverksetting av tiltak og anbefalinger
som ikke er fulgt opp. I tillegg må man vurdere om ny kunnskap de
siste 10–15 år innen kvinners biologi og kjønnsforskjeller er inkludert
på en systematisk måte i studieplanene for profesjonsutdanningen
for helse og omsorg i Norge. Kjønnsperspektivet må også med i Folkehelsesatsingen
og det forebyggende arbeidet på alle nivå i samfunnet. Manglende kjønnsperspektiv
er diskriminerende.
Flertallet mener det må tas et
helhetlig og strategisk blikk på kvinners helse og levekår i Norge
i 2015, samt prioritere behov innen forskning, utdanning, forebygging
og behandling. Flertallet mener at å påpeke status
av kvinners helse og levekår er riktig, men ikke tilstrekkelig. Det
bør utarbeides en strategi på hva som bør gjøres for å få en samfunnsmessig
tverrsektoriell og helhetlig forståelse og satsing på kvinners helse,
inkludert å angi prioriteringer og spesifikk satsing i et langtidsperspektiv,
minimum 20 år.