Veien til utvikling går gjennom kunnskap og
opplysning. Utdanning legger grunnlaget for enkeltmenneskets og
samfunnets utvikling og er en forutsetning for å oppnå vekst og
utvikling. En global satsing på relevant utdanning av god kvalitet
for alle vil utgjøre et løft for fattigdomsbekjempelse, nye arbeidsplasser,
næringsutvikling, helse, ernæring, likestilling, fred og demokrati.
Tiden er inne for å ta dette løftet, og Norge skal være pådriver
og partner.
Ti prosent av verdens barn går fortsatt ikke
på skole. Disse barna er de mest utsatte, ofte drevet på flukt eller
bosatt i kriserammede områder. En betydelig andel av dem har nedsatt
funksjonsevne. I mange land har ikke jenter likeverdige utdanningsmuligheter.
De geografiske ulikhetene er store. I Afrika
sør for Sahara går i snitt hvert fjerde barn i grunnskolealder ikke
på skolen, men det er store forskjeller innad i regionen. Situasjonen
er særlig alvorlig for de fattigste barna og på landsbygda. 250
av 650 millioner barn i skolealder lærer ikke å lese, skrive og
regne. Læring starter ved fødselen. Ernæring, omsorg og sosial og
kognitiv stimulering i de første barneår har stor betydning for
evnen til læring. Manglende kvalitet i opplæringen og svakt læringsutbytte
er et problem på alle nivå.
I tillegg fortsetter altfor få utdanningen etter
avsluttet barneskole. Over 70 millioner ungdommer går ikke på skole
og trenger utdanningstilbud, fra grunnleggende lese- og skriveopplæring
til praktisk arbeidslivstrening, videregående skole og høyere utdanning.
Samtidig mangler mange voksne grunnleggende ferdigheter; hele 16 prosent
av verdens voksne befolkning, 774 millioner mennesker, er analfabeter.
To tredjedeler av disse er kvinner.
Mye arbeid gjenstår selv om den totale andelen barn
som går på skole, har steget fra 82 prosent i 1999 til om lag 90
prosent i 2011. Finansieringsgapet for å nå målet om barneskole
for alle innen 2015 er beregnet til å være på om lag 26 mrd. amerikanske
dollar. Penger er imidlertid ikke den eneste utfordringen. UNESCO
anslår at ti prosent (129 mrd. amerikanske dollar) av de globale
utgiftene til grunnskole går tapt på utdanning som mislykkes i å
gi barn kunnskap. UNESCO slår videre fast at gode lærere er nøkkelen
til forbedring, og appellerer til alle verdens regjeringer om å
styrke innsatsen for å utdanne flere og bedre lærere.
Til tross for disse utfordringene, er den politiske viljen
til å prioritere utdanning svekket i det internasjonale utviklingssamarbeidet.
Utdanningsbistanden er fallende, og det er et økende gap mellom
behovene og tilgjengelige midler.
Andelen av norsk bistand som går til utdanning, sank
fra 13,3 prosent i 2005 til kun 7,2 prosent i 2013. Dette er en
trend regjeringen vil snu. Regjeringen varsler i meldingen at utdanningsfeltet
igjen skal være en hovedprioritet i utenriks- og utviklingspolitikken.
I meldingen pekes det på at global utdanningsbistand
har en viktig katalytisk rolle, men utviklingsland må ta hovedansvaret
for finansieringen av utdanningssektoren. Nasjonalt ansvar og eierskap
er en forutsetning for å kunne bygge robuste utdanningssystemer
og oppnå økonomisk vekst og utvikling. Flere lav- og mellominntektsland
har prioritert opp utdanning de siste ti årene og økt egne utdanningsbudsjetter. Dette
er positivt og åpner muligheter for konstruktive partnerskap med
giverlandene.
I denne meldingen blir det først redegjort for hvorfor
regjeringen vil styrke innsatsen på utdanningsfeltet. Deretter følger
en gjennomgang av hva regjeringen skal prioritere. Så redegjøres det
for tilnærminger og metodikk samt hvor og hvordan regjerningen skal
satse.
Det er foretatt avgrensninger fordi temaet er svært
omfattende. Hovedvekten er lagt på hva Norge kan bidra med i og
for utviklingsland og områder preget av krise og konflikt.
Utgifter knyttet til tiltak som drøftes i denne meldingen
vil bli dekket innenfor Utenriksdepartementets gjeldende budsjettramme.
I tillegg til å være en motor for økonomisk
vekst og en forutsetning for utvikling på en rekke sentrale samfunnsområder,
er utdanning en menneskerett og av avgjørende betydning for individets
personlige utvikling. Del 2 av meldingen redegjør nærmere for disse
faktorene.
I en global sammenheng vil lave kvalifikasjoner i
utviklingsland medvirke til at gapet mellom rike og fattige land
blir større. For å bidra til økonomisk vekst, like muligheter, realisering
av universelle rettigheter og utvikling, ser regjeringen det som
viktig og riktig at Norge bidrar til å redusere gapet mellom fattige
og rike både mellom og innad i land gjennom satsing på utdanning
i utviklingspolitikken.
Forskning viser at utdanning og økonomisk vekst
er positivt korrelert. Det er betydelig økonomisk gevinst å hente
ved å utdanne marginaliserte grupper og enda mer ved opphenting
av voksne som falt utenfor som barn. Imidlertid er det kvaliteten
på opplæringen og de ferdighetene som dermed tilegnes, som bestemmer
betydningen av utdanning for produktivitet og vekst.
FNs menneskerettighetserklæring stadfester at alle
har rett til utdanning av god kvalitet, og at denne skal være obligatorisk
og gratis, i hvert fall på grunnskolenivå. En rekke menneskerettighetskonvensjoner
bekrefter retten til utdanning. Menneskerettighetsperspektivet setter temaer
som maktforhold, statlig ansvar, ikke-diskriminering, kvalitet og
meningsfull læring i sentrum for utdanningsarbeidet.
Utdanningsprogrammer basert på menneskerettighetsstandardene
bidrar også til å styrke andre menneskerettigheter. Utdanning kan
få mennesker ut av fattigdomsfellen. Slik kan retten til en tilstrekkelig
levestandard, inkludert rettighetene til mat, vann og husly, styrkes
gjennom utdanning. Dette er en viktig plattform for norsk engasjement.
Meldingen fremhever utdanning som katalysator for
utvikling på mange ulike samfunnsområder: Utdanning er viktig for
næringsutvikling, godt styresett og fattigdomsbekjempelse. Opplæring og
utdanning fører til bedre helse og ernæring. Utdanning er dessuten
viktig for reproduktiv helse, begrensning av tenåringsgraviditeter
og en bærekraftig befolkningsutvikling. Meldingen peker også på
utdanningens rolle i nasjonsbygging og demokratiutvikling: Utdanning
og kunnskap bygger tillit mellom mennesker og til samfunnets institusjoner.
De er de viktigste virkemidlene i kamp mot religiøs og politisk
fanatisme, samt korrupsjon og utnyttelse.
Meldingens kapittel 3 omtaler Norges hovedmålsettinger
for innsatsen:
Alle barn får de
samme muligheter til å begynne på og fullføre skolen.
Alle barn og unge lærer grunnleggende ferdigheter
og rustes for livet.
Flest mulig får ferdigheter som sikrer
en overgang til arbeidslivet, og bedrer forutsetningene for økonomisk
vekst og bærekraftig utvikling i bred forstand.
Norsk strategi vil være å samles om felles mål, arbeide
for økte ressurser og koordinert innsats på globalt og nasjonalt
nivå, og samtidig styrke utdanningssystemer på landnivå. Målene
skal nås i samarbeid med et stort nettverk av internasjonale og
nasjonale organisasjoner og fagmiljøer. Samlet forventes dette å
gi en mer effektiv innsats og bevege utviklingskurven raskere i
riktig retning.
Utdanning er blant regjeringens prioriterte tematiske
områder for de nye bærekraftige utviklingsmålene. Norge skal påta
seg en internasjonal lederrolle og bidra til at FNs post-2015-mål om
utdanning baseres på etablerte internasjonale menneskerettighetsforpliktelser.
Likestillingsperspektivet må være integrert, og det må tas særlige
hensyn til marginaliserte grupper. Der FNs tusenårsmål kun gjaldt
innskrivning i barneskolen, må det nye målet om utdanning ha fokus
på hele utdanningsløpet, på gjennomføring, kvalitet og læringsutbytte,
på læring også for ungdom og voksne og for tilegnelse av nødvendige
ferdigheter for inntektsgivende arbeid, og for å fungere i samfunnet.
Bak gode gjennomsnittstall skjuler det seg lommer
av barn som ikke har tilgang på utdanning. Ofte ser man at disse
barna er rammet av diskriminering på flere nivå. Regjeringen vil
støtte opp om arbeidet med å identifisere og nå marginaliserte grupper.
Meldingens kapittel 3.2 spesifiserer regjeringens mål for arbeidet
med utdanning for marginaliserte grupper – jenter, fattige barn,
barn med nedsatt funksjonsevne, barn med minoritetsbakgrunn og urfolk.
Meldingens kapittel 3.3 omhandler utdanning
i krise og konflikt. Halvparten av barna som i dag ikke går på skolen
er berørt av kriser. I katastrofer, langvarige kriser og tidlig
gjenoppbygging etter konflikter og naturkatastrofer kan skolen bidra
til følelse av normalitet og opplevelse av håp, stabilitet og trygghet.
Skolene kan også inngå som en viktig faktor i katastrofeforebygging.
I konfliktrammede land er det en økende tendens til
at skoler blir direkte berørt. Stridende parter må oppfordres til
å forplikte seg til å følge Lucens-retningslinjene som er utformet
for bruk av skolens arenaer og nærområder, og hindre adferd som
gjør skolene mer utsatt for angrep. Regjeringen varsler at den vil
ta en lederrolle for å fremme Lucens-retningslinjene internasjonalt. En
annen utfordring når det gjelder skoler i konflikt, er at skolen
brukes som arena for å spre hatbudskap og bygge opp under eksisterende motsetninger
i et samfunn. Både før, under og etter en konflikt er det avgjørende
at skolen søker å være en nøytral arena.
Utdanning utgjorde i 2012 bare 1,4 prosent av
de globale midlene som svarte på de humanitære appellene til FN
og humanitære organisasjoner. De største humanitære organisasjonene
innenfor utdanningsfeltet har satt som mål at denne andelen skal
økes til minst fire prosent. Regjeringen ønsker å være en pådriver
for at budsjettandelen på fire prosent av humanitær bistand til
utdanning, minst skal oppfylles.
Meldingens kapittel 3.4 drøfter læring i skolen.
I mange land har fokus på kvantitet gått ut over kvaliteten på læring.
I noen tilfeller er kvaliteten på utdanningen så dårlig og lite
relevant at nytten er liten og jobbmuligheter få etter endt utdanning.
Manglende fokus på kvalitet og på å få barna
til å bli i skolen har ført til at man i dag snakker om en global
læringskrise. Mangel på kvalifiserte lærere er hovedgrunnen til
at det i mange land er en læringskrise. UNESCO har beregnet at det globale
behovet for nye lærere frem mot 2015 er på 5,2 millioner. Regjeringen
vil arbeide for å få til et globalt løft for lærere. Oppmerksomheten vil
særlig bli rettet mot behovet for å utvikle helhetlige strategier
for å sikre kvalifiserte lærere gjennom rekruttering, lærerutdanning,
karrieremuligheter, fordeling av lærere, insentiver for å holde
lærere i yrket og god skoleledelse.
Regjeringen mener det, som grunnlag for kvalitetsheving,
bør utvikles nasjonale systemer for å måle og vurdere kvaliteten
i opplæringen, og fremgangen i barnas læringsutbytte. Som ledd i
støtte til kvalitetsheving, vil Norge derfor bidra til utvikling
av gode og robuste nasjonale systemer for å måle læringsutbytte
i sentrale fag.
Infrastruktur som klasserom og sanitære forhold er
også viktig for å sikre et trygt og inkluderende undervisningsmiljø.
I mange land er dette spesielt viktig for å sikre at jenter fullfører
skolegangen. Mangel på godt og relevant læremateriell er også en
stor utfordring. Bruk av ny teknologi, som informasjonsteknologi,
har potensial til i betydelig grad å øke effektiviteten og kvaliteten på
læring.
Aktiv deltakelse av lærere og lærerorganisasjoner
gjennom sosial dialog vil være en forutsetning for å utvikle og
gjennomføre effektive strategier. I mange land er mangel på dialog
mellom myndigheter og lærerorganisasjoner en barriere for å få til
en kvalitetsheving. Norge innehar kompetanse og erfaring både på
arbeidsgiver- og arbeidstakersiden som kan være relevant og nyttig med
tanke på rådgivning og kompetanseheving i samarbeidslandene.
Meldingens kapittel 3.5 omhandler kvalifisering for
arbeidslivet: yrkesopplæring, videregående og høyere utdanning.
Befolkningen i fattige land har få og ensidige utdanningstilbud
som ofte er utilstrekkelige eller irrelevante for arbeidslivet. For
få begynner på universiteter og høyskoler. Afrikanske land vurderes
jevnt over å være dårlig stilt på yrkesfagsiden både kvalitativt
og kvantitativt.
Regjeringens mål er å bidra til at utviklingsland selv
blir i stand til å møte behovet for kvalifisert arbeidskraft og
sysselsetting av de store ungdomskullene. Norge skal arbeide for
at yrkesopplæring og høyere utdanning prioriteres høyere internasjonalt.
Yrkesfag har en svak stilling mange steder og har
heller ikke vært høyt prioritert i internasjonalt utviklingssamarbeid,
selv om flere bidragsytere nå synes å engasjere seg på dette feltet.
Blant annet i Afrika er arbeidsløsheten høy samtidig som næringslivet
har behov for personer med fagutdanning.
Regjeringen ser gode utviklingsmuligheter i skjæringsfeltet
mellom utdanning og næringsutvikling, spesielt når det gjelder teknisk
og yrkesfaglig utdanning og opplæring. Et norsk initiativ for yrkesrettet
utdanning innenfor energi- og utvinningssektorene, Yrkesrettet utdanning
for utvikling, skal supplere eksisterende utviklingsprogram og være
basert på behov og etterspørsel. Det norske initiativet inkluderer norsk
kompetanse og erfaringer fra høyere utdanning, yrkesfaglig opplæring
og lærlingeordninger i Norge, som anses som relevante i en utviklingskontekst.
Regjeringen vil utvikle en søknadsbasert støtteordning til yrkesutdanning tilknyttet
næringslivsinvesteringer i utviklingsland.
I tillegg til arbeidet med å styrke kvaliteten
på utdanning generelt vil regjeringen også prioritere arbeidet med
å gi dem som ikke har fått anledning til utdanning av god kvalitet,
en ny sjanse. Grunnutdanning av analfabeter og personer med svært
svake grunnleggende ferdigheter har høy samfunnsøkonomisk avkastning
og virker mobiliserende på tilgangen på arbeidskraft.
Det er behov for tiltak som sikrer at jenter
fullfører barneskolen og at de går videre på videregående skole,
inkludert yrkesskole. Norge ønsker å ha et spesielt fokus på å sikre
overgangen fra grunnutdanning til videregående skolegang for jenter.
Meldingens kapittel 4 beskriver tilnærminger
og metodikk. Behovet for nye og alternative finansieringsordninger
er ett av temaene i dette kapittelet. Ansvarliggjøring av enkeltland
er en sentral målsetting. Alle utdanningstiltak må være godt forankret
hos relevante myndigheter i samarbeidslandet. Aktivt eierskap forventes.
Bistand skal ikke erstatte, men supplere nasjonal innsats.
I engasjementet i sårbare stater og stater i
krise og konflikt er det en utfordring for utenlandske partnere
å bidra uten å skape parallelle strukturer. Ofte veier hensynet
til behovet for raske løsninger tyngre enn hensyn til bærekraft
og bygging av reell lokal kapasitet. Utdanning er et sentralt element
i statsbygging og stabilisering av post-konflikt områder. Norge
vil bidra til at det kan bygges fremtidige, statlige strukturer parallelt
med post-krise arbeid.
Norge skal i det globale utdanningsarbeidet
være en pådriver for kontinuerlig vurdering av effektive måter å
organisere arbeidet på, og for utvikling av nye virkemidler – også
der hvor det krever risikovilje. En forutsetning for å understøtte
resultatorientering er systematisk bruk av forskningsbasert kunnskap
om nytten av tiltakene som iverksettes. Store teknologiske fremskritt
og økt tilgang til digitale verktøy åpner nye muligheter for tilgang
til og kvalitetsheving av undervisning.
Norge har vært og er et foregangsland for utvikling
av Resultatbasert finansiering (RBF) innenfor helse og klima, samtidig
som interessen for RBF innen utdanning er stor og økende. Regjeringen
vil arbeide for at man i enda større grad søker å etablere RBF som
prinsipp i den type utdanningsprogrammer og -prosjekter der dette
er hensiktsmessig. Norge har tatt initiativ til opprettelsen av
et nytt fond i Verdensbanken for resultatbasert finansiering av
utdanning.
Meldingens kapittel 5 beskriver hvor og hvordan Norge
skal satse. Mangfoldet av arenaer og partnerskap på utdanningsområdet
har bidratt til fragmentering av innsatsen. Det er et stort behov for
bedre samordning og koordinering av den internasjonale innsatsen
for å nå utdanningsmålene. Norge vil gjennom dialog og konsensusbygging
styrke samarbeidet og være en pådriver for å sette utdanning høyt
på den internasjonale dagsordenen. For å oppnå bærekraftige løsninger,
må innsatsen være bygget på nasjonale prioriteringer og involvere
nasjonale ressurser og alle relevante samarbeidspartnere. Norsk
støtte skal ikke erstatte andre ressurser, men heller brukes som katalysator
for økt nasjonal og internasjonal innsats.
Representanter for sivilt samfunn spiller en
viktig rolle som kritiske observatører, og som bidragsytere i den
globale debatten. Lokalt baserte frivillige organisasjoner er særlig
betydningsfulle for å nå spesielt sårbare grupper barn og ungdom.
Også i land preget av kriser og konflikt, der man ofte finner et
dårlig fungerende skolesystem, spiller frivillige organisasjoner
ofte en avgjørende rolle.
Partnere fra privat sektor kan bidra finansielt
til å gjøre ny teknologi og innovasjon tilgjengelig og anvendelig
i utdanningssektoren, og til å styrke kvaliteten og relevansen på
utdanning.
En annen viktig gruppe å engasjere i arbeidet
for utdanning for alle er barn og ungdom, som må gis en sterkere
stemme. Mobiliseringen må gi resultater som svarer til deres ønsker
og behov.
Regjeringen vil også være opptatt av at utviklingslandene
utvikler robuste systemer for å måle, evaluere og rapportere resultater.
For å få til et globalt løft for utdanning,
er det helt avgjørende at innsatsen forankres og koordineres på
høyeste nivå i FN. Meldingen omtaler regjeringens mål for samarbeidet
med Global Education First Initiative, UNESCO, UNICEF, ILO, Det
globale partnerskapet for utdanning (GPE) og Verdens matvareprogram.
Videre drøftes rollen til Verdensbankgruppen og regionalbankene,
regionalt samarbeid og sør-sør-samarbeid. Dialog og samarbeid med
private stiftelser, filantroper, næringslivet og sivilt samfunn
er omtalt i meldingens kapittel 5.6. Til slutt omtales bilateralt
samarbeid. Basert på kriterier om sterkt nasjonalt eierskap til
utdanningssektoren og prioritering av de svakeste gruppene og yrkesopplæring,
vil det bli identifisert en mindre gruppe av pilotland der Norge
skal satse sterkt, også bilateralt, på utdanningsbistand.
Norge skal ta lederskap i arbeidet med å engasjere
og motivere andre bilaterale givere til å arbeide for å nå FNs tusenårsmål
på utdanning. Regjeringen vil inngå partnerskap med viktige bilaterale
givere som USA, Tyskland, Storbritannia og de nordiske land, og
søke partnerskap med nye store givere.
Denne meldingen er starten på en stor og strategisk
satsing. Regjeringen inviterer til dialog og samarbeid med et bredt
lag av det norske samfunn i det videre arbeidet.