Jeg viser til brev fra Arbeids- og sosialkomiteen av
30. april 2013 med anmodning om min vurdering av representantforslag
112 S (2012–2013) fra stortingsrepresentantene Laila Dåvøy, Line
Henriette Hjemdal og Kjell Ingolf Ropstad om retten til tolk- og
ledsagerhjelp for døvblinde mennesker ved fritidsaktiviteter.
Representantene foreslår å utvide retten til
tolke- og ledsagerhjelp for døvblinde fra folketrygden. Ordningen
er hjemlet i folketrygdloven § 10-7 bokstav g, jf §§ 10-5 (arbeidsliv)
og 10-6 (dagligliv), og nærmere regulert i forskrift om stønad til
tolke- og ledsagerhjelp for døvblinde.
Retten til tolke- og ledsagerhjelp for døvblinde har
vært debattert både i media og fra Stortinget det siste året. Spørsmålet
har vært tatt opp både i form av spørsmål til skriftlig besvarelse
(spørsmålene nr. 511/2012 og nr. 987/2013), samt i den ordinære spørretimen
13. februar 2013.
Jeg vil først redegjøre for bakgrunnen for de
endringer som er gjort i forhold til denne ordningen.
Tolketjenesten i Arbeids- og velferdsetaten
formidles av hjelpemiddelsentralene. Selv om dekningsgraden for
tolkeoppdrag generelt er relativt god (om lag 90 prosent i 2011),
er det en stadig utfordring å ha nok tolker til å dekke oppdragene.
Dette fører også til at tolketjenesten må prioritere sine oppdrag. Det
jobbes systematisk med å øke dekningsgraden. Fra 2009 til 2012 økte
utgiftene til tolk fra 102 millioner til om lag 140 millioner kroner.
I tillegg er etatens driftsbudsjett styrket gjennom Revidert nasjonalbudsjett
for 2013 med 8,33 millioner på dette området, slik at Arbeids- og
velferdsetaten skal få styrket sine muligheter til å dekke tolkeoppdrag
generelt. Disse midlene skal blant annet brukes til å ansette flere
tolker.
Det har de senere årene også vært en relativt
stor økning i tidkrevende oppdrag for tolketjenesten, og særlig
i forhold til døvblinde. Dette er både ressurskrevende oppdrag for
tolketjenesten, og det er også svært kostnadskrevende oppdrag. Eksempelvis
vil en ukes tur til utlandet normalt kreve 3 tolker, og dette vil
kunne koste mellom 100.000 og 150.000 kroner. Blant annet på denne
bakgrunn var det et behov for Arbeids- og velferdsetaten å få presisert
nærmere hva som ligger i tolke- og ledsagerordningen for døvblinde.
Jeg vil presisere at slike oppdrag det er vist til ovenfor fortsatt
i all hovedsak vil dekkes av Arbeids- og velferdsetaten.
Sentralt er hvorvidt ordningen hjemler rett
til rene ledsageroppdrag, eller om det må dreie seg primært om tolking,
der ledsaging er et avledet behov av dette. Videre har det vært
et behov for å få presisert hvorvidt ordningen er underlagt den
samme begrensningen som øvrige tiltak etter folketrygdloven § 10-7,
knyttet til hvilke situasjoner det kan gis stønad. Rene hobby- og
fritidsaktiviteter faller som hovedregel utenfor stønadsrammen,
slik at brukere generelt ikke kan påregne å få stønad fra folketrygden
til alle slike aktiviteter.
Det har også vært behov for å tydeliggjøre ansvarsdelingen
mellom stat og kommune for ledsaging. Kommunene har et ansvar for
rene ledsagingsoppdrag/ praktisk bistand. Det har, når det er nødvendig
å prioritere i bruken av tolkeressurser, vært nødvendig å vise til
kommunenes ansvar på dette området. Det er også gjennom de nye retningslinjene presisert
at Arbeids- og velferdsetaten skal legge til rette for gode løsninger
for brukerne i dialog med bruker og kommunen i den enkelte sak.
Jeg har vært i kontakt med Helse- og omsorgsdepartementet
for å få en redegjørelse for hvilket ansvar som påhviler kommunen
på dette området.
Kommunenes ansvar er hjemlet i helse- og omsorgstjenesteloven.
§ 3-2 angir nærmere hva slags type tjenester kommunen skal kunne
tilby. Av bestemmelsens nr. 6 bokstav b heter det at kommunen skal
kunne tilby «personlig assistanse, herunder praktisk bistand og
opplæring og støttekontakt».
Praktisk bistand omfatter hjelp til alle dagliglivets
praktiske gjøremål i hjemmet og i tilknytning til husholdningen,
for eksempel innkjøp av varer, matlaging og vask av klær og bolig
mv. Videre omfattes hjelp til egenomsorg og personlig stell. Med
opplæring menes opplæring i dagliglivets gjøremål. Formålet med
opplæringen skal være å bidra til å gjøre den enkelte mest mulig
selvhjulpen i dagliglivet. Begrepet «personlig assistanse» er valgt
for å understreke viktigheten av brukermedvirkning og brukerstyring
i tjenesten.
Personlig assistanse omfatter også deltagelse
i fritidsaktiviteter. Personlig assistanse kan også organiseres
som bistand til organisert deltagelse i aktivitetsgrupper og individuelt
tilrettelagt tilbud i samarbeid med en frivillig organisasjon.
Retten til ytelser etter folketrygdloven kapittel 10,
herunder tolke- og ledsagerhjelp til døvblinde, faller bort i den
utstrekning det kommer inn under ansvarsområdet i annen lovgivning,
jf. folketrygdloven § 10-8. Som det fremgår over har kommunen et ansvar
for praktisk bistand til alle borgere – herunder døvblinde. Det
er denne ansvarsdelingen mellom kommunene og folketrygden som Arbeids-
og velferdsetaten har søkt å få synliggjort i sine retningslinjer.
I tillegg til å få tydeliggjort hva som er hhv.
Arbeids- og velferdsetatens ansvar og kommunenes ansvar, har det
vært nødvendig å gi en presisering av den generelle begrensningen
som ligger i alle tiltak som ytes etter folketrygdloven § 10-7 der
stønad gis i forbindelse med dagliglivets aktiviteter. Begrepet «dagliglivet»
slik det er definert i folketrygdloven § 10-6 inkluderer i utgangspunktet
ikke stønad til trening, sport og hobby, jf. Ot.prp nr. 10 (2003–2004). Her
går det frem at lovgivers forutsetning er at hjelpemidler og tiltak
etter denne bestemmelsen ikke omfatter rekreasjon, fritidsinteresser,
trening, med videre. Dersom hobby/ fritidsaktivitet har et så stort omfang
at det må anses som en del av dagliglivets aktiviteter, kan stønad
i spesielle tilfeller likevel tilstås. Denne begrensningen gjelder
altså alle tiltak etter folketrygdloven
§ 10-7, også tolke- og ledsagerhjelp for døvblinde. Det har vist
seg at Arbeids- og velferdsetaten ikke har hatt en entydig praktisering
av denne bestemmelsen, og det var også av den grunn behov for en
presisering av hva som ligger i dette begrepet.
Så vidt jeg forstår forslagsstillerne, foreslår
de en utvidelse av tolke- og ledsagerordningen som ser bort i fra
den generelle begrensningen som ligger i folketrygdloven § 10-6
om hva som defineres som dagliglivet, og videre at det ikke skal
være noe krav om et behov for kommunikasjon med andre. De ønsker
også å begrense kommunenes ansvar for denne gruppen av sine innbyggere.
Forslaget vil etter min vurdering bety at døvblinde
gis en rettighet utover det andre grupper har rett til etter folketrygdloven
kapittel 10. Jeg mener at en slik utvidelse for en bestemt gruppe
ikke er å anbefale. De rammer som er satt av Stortinget hva gjelder
forståelsen av begrepet «dagliglivet» bør etter min vurdering gjelde
for alle.
Forslagsstillerne trekker frem forholdet til
FN-konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne.
Det er viktig å få presisert at de endrede retningslinjene ikke
fratar døvblinde rettigheter de har. Det at ulike aktører har ansvaret
for å innfri en rettighet, gjør ikke at forholdet kan sies å bli i
strid med nevnte FN-konvensjon.
Videre mener jeg forslaget om at ordningen skal dekke
alt av behov for ledsaging – uavhengig av om det ikke er i sammenheng
med et behov for å kommunisere med omverdenen – gjør at folketrygden
i praksis overtar kommunens ansvar på dette enkeltområdet. Dette
vil føre til at kommunene ikke har det samme helhetlige ansvaret
for denne gruppen som for andre innbyggere, hvilket etter min mening
vil være uheldig.
Etter at endringen ble innført sommeren 2012, har
det kommet kritikk fra de døvblindes organisasjoner. Kritikken har
både gått på de materielle endringene, og på prosessen før endringen
ble gjort. Både departementet og Arbeids- og velferdsdirektoratet
har sagt seg enig i kritikken når det gjelder prosessen. Det burde
ha vært en bedre prosess i forkant av endringen. Det ble lagt opp
til at det i alle saker der det etter de nye retningslinjene gis
avslag på oppdrag som tidligere har vært innvilget, skal være en
dialog med brukeren og brukerens hjemkommune. Dette ser vi dessverre
har sviktet i enkelte saker. Arbeids- og velferdsetaten skal også
bistå kommunene med opplæring, slik at de settes i stand til å bistå
døvblinde i tråd med det ansvaret de har. Også her har det vist
seg at dialogen med kommunene ikke har vært god nok i alle tilfeller.
Dette har departementet tatt opp med Arbeids- og velferdsdirektoratet,
og jeg har tro på at dette vil bli håndtert på en god måte fremover
fra etatens side. Det er også slik at i enkelte fylker er ikke de
nye retningslinjene fullt ut implementert, nettopp fordi samhandlingen
og opplæringen av kommunene ennå ikke er på plass.
Arbeidsdepartementet avholdt møte med de døvblindes
organisasjoner 21. mars 2013 vedrørende denne problemstillingen.
Etter dette møtet ble det ikke gjort konkrete endringer i de nye
retningslinjene, men departementet har bedt Arbeids- og velferdsdirektoratet
om en lempelig praktisering av retningslinjene, slik at døvblinde
som tidligere ble innvilget tolke- og ledsagerhjelp ikke blir stående
uten et tilbud i de tilfeller kommunene ikke er klare til å bistå.
Det er lagt opp til en prosess der de døvblindes organisasjoner
inviteres til å være med på et arbeid der retningslinjene gjennomgås,
og man vurderer hvordan kommunene best kan settes i stand til å
ivareta sitt ansvar for denne gruppen.
Jeg har videre tatt et initiativ til å invitere
alle impliserte parter som har behov for tolketjenester til et arbeid
hvor man gjennomgår hvordan tolkeressursene best kan utnyttes. Dette
innbefatter både de døvblindes organisasjoner, de hørselshemmede
og tolkene/ Arbeids- og velferdsetaten. Det er viktig å presisere
at dette ikke utelukkende er et spørsmål om ressurser, men også
hvordan ressursene best utnyttes gjennom bedre organisering, samarbeid
med kommuner, med videre. Jeg tar sikte på at dette arbeidet igangsettes
i løpet av kort tid.
Jeg mener at den prosessen det nå er lagt opp
til, bør kunne legge til rette for at de døvblinde får sitt behov
for både tolking og ledsaging ivaretatt på en god måte, uten at
det skal være behov for å lage særregler for denne gruppen.