Jeg viser til brev fra arbeids- og sosialkomiteen av
7. mai 2013. Komiteen ber om min vurdering av representantforslag
128 S (2012–2013) fra stortingsrepresentantene Laila Dåvøy, Kjell
Arvid Svendsen, Line Henriette Hjemdal og Øyvind Håbrekke om tiltak
for å bekjempe fattigdom i Norge. Representantforslaget inneholder
ni konkrete enkeltforslag. Jeg vil kommentere forslagene etter en
tilsvarende inndeling. Da forslagene gjelder tiltak på flere departementers
områder, gis dette svaret i samråd med berørte departementer.
Innledningsvis vil jeg kommentere utviklingen på
feltet, og kort redegjøre for Regjeringens prioriteringer i innsatsen
mot fattigdom.
Norge har i internasjonal sammenheng en jevn inntektsfordeling
og begrenset omfang av lavinntekt og fattigdom. Den generelle langsiktige
trenden fra midten av 1980-tallet fram til 2006 er at inntektsforskjellene
viste en svak, men jevn økning. Fra 2006 har det vært små endringer
i inntektsfordelingen, men i utjevnende retning. Andelen med lavinntekt har
vært noenlunde stabil de senere årene, men har i et lengre tidsperspektiv
økt noe, og sammensetningen av lavinntektsgruppen har endret seg.
Endrede familiemønstre med flere enslige forsørgere og aleneboende
har bidratt til økt forekomst av lavinntekt. Et økt antall nyankomne
innvandrere er også med på å forklare utviklingen. Samtidig har
forekomsten av lavinntekt i andre grupper, blant annet pensjonister, falt.
Opptrapping av minstepensjonen, økt yrkesaktiv alder og høyere pensjonsgrunnlag
blant nye pensjonistkull har bidratt til denne utviklingen.
Andel med relativ lavinntekt er en forenklet
indikator på omfanget av fattigdom i befolkningen. En husholdning
med en normal inntekt vil kunne havne under den relative lavinntektsgrensen
på grunn av stor forsørgerbyrde. Eksempelvis vil en husholdning med
to voksne og to barn, der den ene er i arbeid, måtte ha en estimert
brutto lønnsinntekt (før skatt) på om lag 450 000 kroner for å komme
over lavinntektsgrensen satt ved 50 pst. av medianinntekten (OECD-ekvivalensskala),
eller over 500 000 kroner for å komme over lavinntektsgrensen ved
60 pst. av medianinntekten (EU-ekvivalensskala). En husholdning med
to voksne og fire barn, der den ene er i arbeid, vil måtte ha en
estimert brutto lønnsinntekt (før skatt) på om lag minst 640 000
kroner for å komme over disse lavinntektsgrensene. Det understrekes
at disse beregningene er typeeksempler basert på et gitt sett av
forutsetninger.
For å bekjempe fattigdom og utjevne sosiale
og økonomiske forskjeller kreves det både en langsiktig og kortsiktig
innsats. Jeg er enig med representantene i at innsatsen mot fattigdom
må bygge på velferdsordninger som omfatter alle og bred arbeidsinkludering,
samtidig som det iverksettes tiltak som kan bidra til å redusere
fattigdom og bedre situasjonen for de som er rammet.
Regjeringen vektlegger den forebyggende innsatsen
mot fattigdom. Regjeringen presenterte i Meld. St. 30 (2010-2011)
Fordelingsmeldingen en bred fordelingspolitikk som omfatter virkemidler
og innsatsområder som også er grunnleggende i en helhetlig og langsiktig
innsats for å forebygge fattigdom. Høy sysselsetting, sterke fellesskapsløsninger innen
barnehage, skole og helse, og stor grad av omfordeling gjennom skatter
og inntektssikringsordninger, er de viktigste bidragene for å skape
like muligheter og små forskjeller.
På enkelte områder er det behov for en forsterket innsats
og mer målrettede tiltak overfor personer med økt risiko for fattigdom.
Regjeringens handlingsplan mot fattigdom er fulgt opp med tiltak
i de årlige statsbudsjettene. Tiltakene er rettet inn mot at alle
skal gis muligheter til å komme i arbeid, at alle barn og unge skal
kunne delta og utvikle seg, og for å bedre levekårene for de vanskeligst
stilte. Det vises til rapporteringen på tiltak i handlingsplan mot
fattigdom i Prop. 1 S (2012-2013) for Arbeidsdepartementet.
Frivillige organisasjoner utfører viktig arbeid
for sosialt og økonomisk vanskeligstilte, og er viktige samarbeidspartnere
til det offentlige i innsatsen mot fattigdom og sosial eksklusjon.
De enkelte forslagene er kommentert nedenfor.
I.
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
at barnetrygd og kontantstøtte holdes utenfor utmålingen av sosialhjelp.
Økonomisk stønad (sosialhjelp) utmåles etter
en konkret og individuell vurdering for å dekke et forsvarlig livsopphold
for en familie, enten som eneste inntekt eller som et supplement
til andre inntekter. Lovens system er at alle inntekter tas hensyn
til ved utmåling av stønad. Dette gjelder også barnetrygd og kontantstøtte.
Skal kommunene pålegges å holde barnetrygden og kontantstøtten utenfor
ved stønadsberegningen, vil det måtte reguleres i loven.
Hvis kommunene følger opp intensjonene med en
slik lovbestemmelse, vil det i prinsippet innebære at samme utgifter
dekkes to ganger, av staten som barnetrygd og av kommunen som sosialhjelp.
Det må legges til at så lenge loven ikke inneholder normerte satser,
vil en slik lovregulering ikke gi en garanti mot at kommunenes i
praksis likevel velger å ta hensyn til en inntekt som barnetrygd.
Dette vil for eksempel kunne gjenspeiles i de kommunale satsene
for barnefamilier. Eventuelle økte overføringer til kommunene for
å kompensere for økte sosialhjelpsutgifter vil da ikke nødvendigvis
komme barnefamiliene til gode.
Kommunene forholder seg i dag ulikt til barnetrygd
og kontantstøtte ved utmåling av økonomisk stønad, og jeg regner
med at det er noe av bakgrunnen for dette representantforslaget.
Noen kommuner lar familiene ”beholde” disse inntektene i tillegg
til den veiledende stønadssatsen for barnefamilier, mens andre kommuner
gjør fradrag for barnetrygden eller kontantstøtten i den kommunale
satsen ved utmåling av stønad. Dette skaper et inntrykk av forskjellbehandling,
selv om dette ikke nødvendigvis betyr at det er reelle forskjeller
i utbetalingen til barnefamilier.
De statlige veiledende satsene har barnetillegg som
angir nøkterne kostnader knyttet til barnas livsopphold (inkludert
utgifter til fritidsaktiviteter og fritidsutstyr). Barnetrygden
er ment å dekke utgifter til barn og sosialhjelpen skal da dekke
utgifter som barnetrygden ikke dekker. I de veiledende retningslinjene
anbefales det derfor at det gjøres fradrag for mottatt barnetrygd.
Kommuner som velger å ikke gjøre fradrag for barnetrygd
og kontantstøtte, vil kunne ha lavere kommunale satser for barns
livsopphold. Også i disse kommunene skal sosialhjelp til barnefamilier
supplere barnetrygden og/eller kontantstøtten, og til sammen dekke
et forsvarlig livsopphold.
Hvordan kommunene saksbehandler barnetrygden
og kontantstøtten ved beregning av sosialhjelp til barnefamilier,
skal i prinsippet ikke ha betydning for størrelsen på stønaden.
Lovens prinsipp om sosialhjelp som en subsidiær og behovsprøvd stønad,
har vært bestemmende for at departementet har anbefalt kommunene
å gjøre fradrag for en inntekt som barnetrygd og kontantstøtte ved
utmåling av stønad. Dette vil gi en oversiktlig saksbehandling som
likebehandler alle inntekter, og anbefalingen påvirker ikke nivået
på sosialhjelpen til barnefamiliene. Det er dessuten hensiktsmessig
at kommunene følger samme system, slik at det ikke oppstår uklarheter
og misforståelser om forskjellsbehandling.
Det fremmes ofte forslag om å lovfeste at bestemte
inntekter ikke skal regnes med ved vurderingen av familiens stønadsbehov.
Det gjelder i tillegg til barnetrygd og kontantstøtte, erstatningsutbetalinger,
engangsstønad ved fødsel mv. Å lovfeste unntak vil bryte med prinsippet
om at sosialhjelp skal være en subsidiær og behovsprøvd ytelse.
Jeg mener at loven bygger på et riktig prinsipp og at statlig veiledningsmateriell
og kompetanseoppbygging bidrar til at de vurderingene som gjøres
av kommunene og NAV-kontorene blir gode og i samsvar med loven.
II.
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
at forsørgere med inntekt under 2G maksimalt skal betale 40 prosent
av gjeldende maksimalsats av barnehagebetaling, samt at betaling
for SFO-plass ikke kan overstige 40 prosent av samme beløp for samme gruppe.
Barnehage er et viktig velferdsgode som alle
familier skal kunne nyte godt av, uansett inntektsnivå. Takket være
den store utbyggingen de senere årene og innføringen av rett til
plass har vi i dag en situasjon med god dekningsgrad. Innføring
og videreføring av maksimalpris for foreldrebetaling er Regjeringens
viktigste virkemiddel for høy deltakelse i barnehage og lave kostnader
for barnefamiliene.
Det er gitt en fyldig omtale av moderasjonsordninger
for foreldrebetaling i Meld. St. 24 (2012-2013) Framtidens barnehage,
der det blant annet sies følgende:
Forskriften om foreldrebetaling
regulerer maksimalprisen for foreldrebetalingen. Maksimalprisen
er i 2013 på 2330 kroner i måneden for en heltidsplass. Forskriften
gir også bestemmelser om at det skal være søskenmoderasjon og inntektsgradering
for foreldre med lav betalingsevne. I lov om sosiale tjenester er
kommunenes hjemmel til å yte økonomisk hjelp til barnefamilier hjemlet
i § 18 Stønad til lovsopphold og § 19 Stønad i særskilte tilfeller.
Det finnes videre moderasjonsordninger etter vedtak med hjemmel
i barnevernloven. I tillegg gis det moderasjoner i oppholdsbetalingen
i barnehage for den tiden barnet får spesialpedagogisk hjelp med
hjemmel i opplæringsloven § 5-7. (…)
Når vi ser alle moderasjonsordningene
under ett, med unntak av søskenmoderasjonen, har i overkant av 40
prosent av kommunene en eller annen form for inntektsgradert foreldrebetaling/
moderasjon i oppholdsbetalingen på grunn av lav betalingsevne. Ordningene
omfatter 2,8 prosent av alle barnehagebarn. (…)
Departementet vurderer
at vi har tilfredsstillende ordninger som skal gi foreldre med lavest
betalingsevne lavere utgifter til barnehageplass. Departementet
vurderer at ordningen med søskenmoderasjon, som det stilles krav
om i forskriften om foreldrebetaling, fungerer godt.
Departementet registrerer
på bakgrunn av kunnskapen som finnes om omfanget av moderasjoner knyttet
til foreldre med lavest betalingsevne, at det likevel kun er i underkant
av 6 prosent av barnehagebarna som i praksis er omfattet av moderasjonsordningene,
inkludert gratis tilbud. Det er en noe høyere andel av familier
med barn i førskolealder som har vedvarende lavinntekt. Departementet
vil derfor veilede kommunene i forståelsen av regelverket knyttet til
reduksjon i eller fritak fra foreldrebetaling for barnefamilier
med lavest betalingsevne.
Kunnskapsdepartementet vil følge opp meldingen
om framtidens barnehage med veiledning til kommunene i forståelsen
av regelverket knyttet til reduksjon i eller fritak fra foreldrebetaling
for barnefamilier med lavest betalingsevne. Kunnskapsministeren
mener at dette vil ivareta forslagsstillernes ønske om at barnefamilier
med lav betalingsevne får mulighet til å benytte barnehage for sine
barn.
Utforming og pris på SFO-tilbudet er i stor
grad et kommunalt ansvar. Dette er blant annet begrunnet med kommunal
handlefrihet og kommunenes muligheter til å tilpasse tilbudet til
lokale forutsetninger og behov. Svært mange kommuner praktiserer
i dag søskenmoderasjon og det store flertallet av SFO-ene har det.
1 454 SFO-er har søskenmoderasjon, mens 863 ikke har søskenmoderasjon.
Mange har også inntektsgradering og friplasser. Dette tyder på at
svært mange kommuner prioriterer moderasjonsordninger. Regjeringen
har i flere runder innført flere undervisningstimer i skolen og
gratis leksehjelp. Dette bidrar til å minske tiden barna tilbringer
i SFO og følgelig kommunenes kostnader til SFO. Dette legger til
rette for at kommunene kan prioritere å sette ned SFO-prisen. Tall
fra Grunnskolens Informasjonssystem (GSI) viser at den gjennomsnittlige
SFO-prisen reelt sett har gått ned fra 2006 og frem til i dag. Prisen
for 20 timer i 2006 (1 831 kroner), utgjør 2 330 kroner i 2012-kroner.
20-timersprisen i 2012 er 2 135 kroner, dvs. 195 kroner lavere enn
i 2006. Selv om det finnes eksempler på kommuner som har satt prisen
kraftig opp, er altså situasjonen for kommunene sett under ett langt
mer positiv. Målet i Soria Moria II om å innføre en time gratis
SFO er langt på vei innfridd. Regjeringen har imidlertid gjort dette
ved å innføre flere timer og gi gratis leksehjelp og gratis kulturskoletilbud.
Deltakelsen i SFO er høyere blant barn med foreldre med høy sosial
bakgrunn, mens leksehjelpen som er gratis har høyere deltakelse
blant barn av foreldre med lav utdanning og inntekt, samt barn med minoritetsbakgrunn.
Slik sett treffer tiltaket godt og det vil derfor være et mål å
fortsatt jobbe for å utvide gratistilbudet, slik det blir gjort
fra høsten 2013 med kulturskoletime i skole/SFO.
På bakgrunn av de nevnte forholdene anser Kunnskapsdepartementet
det ikke som aktuelt på nåværende tidspunkt å gå videre med et forslag
om å innføre makspris knyttet til grunnbeløpet i folketrygden.
III.
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
flere arbeidsmarkedstiltak, spesielt øremerket personer med nedsatt
funksjonsevne.
Først vil jeg gjøre det klart at jeg deler forslagsstillernes
engasjement for å hindre at personer med nedsatt funksjonsevne faller
varig utenfor arbeidslivet.
I Regjeringens Jobbstrategi for personer med nedsatt
funksjonsevne ble det øremerket 500 nye tiltaksplasser i statsbudsjettet
for 2012 og ytterligere 400 nye tiltaksplasser i statsbudsjettet
for 2013. Det er lagt vekt på å opprette tiltaksplasser i ordinært
arbeidsliv. Målgruppen i strategien er personer med nedsatt funksjonsevne
under 30 år og denne målgruppen skal prioriteres ved tildeling av
tiltak. Det gjelder både tiltaksplasser innenfor den generelle tiltaksbevilgningen
for personer med nedsatt arbeidsevne og ved tildeling av øremerkede
tiltaksplasser. En generell økning i tiltaksnivået for personer
med nedsatt arbeidsevne vil derfor komme strategiens målgruppe til
gode.
I revidert nasjonalbudsjett har Regjeringen
foreslått å øke tiltaksnivået for personer med nedsatt arbeidsevne
med ytterligere 600 plasser i gjennomsnitt i 2. halvår 2013. Dette
vil styrke tiltakstilbudet og bidra til å redusere ventetiden på
tiltak for personer med nedsatt arbeidsevne eller nedsatt funksjonsevne.
Regjeringen vil prioritere tiltaksplasser som fremmer
integrering i ordinært arbeidsliv. Innsatsen ovenfor personer med
nedsatt arbeidsevne styrkes i alt med 20 mill. kroner. Etter revidert
nasjonalbudsjett gir budsjettrammen for 2013 rom for i gjennomsnitt
om lag 71 000 plasser for arbeidsledige og personer med nedsatt
arbeidsevne. For å sikre en god oppfølging av tiltaksdeltakere styrkes
Arbeids- og velferdsetaten med 25 nye årsverk.
Det legges nå opp til at behovet for arbeidsmarkedstiltak
for personer med nedsatt arbeidsevne vil bli vurdert nærmere i stortingsmeldingen
som Regjeringen skal fremme på dette området.
IV.
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
fritak for egenandeler for helsetjenester for personer i husholdninger
med samlet inntekt under 2 G.
Tjenestemottakere betaler i utgangspunktet egenandeler
for de fleste helse- og omsorgstjenester med noen unntak. Det er
skjermingsordninger ut fra forskjellige kriterier for å hindre at
det for noen grupper blir stor økonomisk belastning slik at de kommer urimelig
ut.
Noen tjenester er gratis. Det er ingen egenandeler på
inneliggende behandling på sykehus og heller ingen egenandeler på
personrettede tjenester fra kommunen (hjemmesykepleie, personrettet
praktisk bistand, støttekontakt og avlastningstiltak), herunder tekniske
hjelpemidler.
Det er også gratis behandling for allmennlegetjenester
i forbindelse med allmennfarlige smittsomme sykdommer, graviditet/fødsel
og fysioterapi for pasienter med visse diagnoser (kroniske sykdommer, opptrening
etter større operasjoner). I tillegg er barn under 16 år er fritatt
for egenbetaling for helsetjenester. Barn og ungdom opp til 18 år
er fritatt for egenandeler ved behandling hos psykolog, og innen
barne- og ungdoms-psykiatrien. Tannhelsetjenester er gratis for
barn og ungdom fra 0 til 18 år, og ungdom 19-20 år betaler 25 prosent
av statlig takst for tannbehandling.
Det er innført takordninger som forhindrer at noen
får egenandelsutgifter over det som Stortinget har vedtatt for de
helsetjenester som hører inn under takordningene. Egenandelstak
1 setter et årlig utgiftstak (2040 kroner i 2013) for egenandeler
ved legehjelp (herunder offentlig poliklinikk), psykologhjelp, legemidler
på blå resept og reiser til og fra behandling. Når taket er nådd,
utstedes et frikort som gir full dekning for utgifter over dette.
Tak 2-ordningen (2620 kroner i 2013) omfatter fysioterapi, refusjonsberettiget
tannbehandling med visse unntak, opphold ved opptreningsinstitusjon
og behandlingsreiser til utlandet (klimareiser).
Helsetjenester er personrettede og de skjermingsordninger
som er etablert er individuelle rettigheter som er knyttet til pasienten.
Dette fastholdes som en riktig innrettning på skjermingsordninger
for helsetjenester.
For kommunale hjemmebaserte tjenester (praktisk
bistand) er det innført en skjerming etter inntekt i husstanden.
Personer i husstander med samlet skattbar nettoinntekt under 2 G
før særfradrag, skal ikke betale mer enn 175 kroner (2013) i måneden
samlet. Dette er imidlertid ikke en personrettet tjeneste, men en
tjeneste som utføres i boligen og som kommer hele husstanden til
gode.
V.
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
fritak for egenandeler ved tannhelsetjenester for langtids sosialhjelpsmottakere,
personer i kvalifiseringsprogram og personer i kommunale tiltak.
I den politiske plattform for flertallsregjeringen, Soria
Moria-erklæringen, sa Regjeringen at den vil ”sikre tilgjengeligheten
til tannhelsetjenester og følge opp stortingsmeldingen om framtidas
tannhelsetjenester, St meld. nr. 35 (2006-2007). Vi har som mål
at det offentlige gradvis skal ta et større ansvar på tannhelsefeltet,
og utrede ulike modeller med sikte på at det etableres et tak på
hvor mye den enkelte selv skal dekke av utgifter til nødvendig tannbehandling.
Vi vil innføre gratis tannhelsekontroll for eldre over 75 år.”
Fra 2011 er det gitt tilskudd til oppbygging
av team av psykolog og tannlege i fylkeskommunene. Disse skal gi
tilbud om hjelp til tortur- og overgrepsofre, og til personer med
stor angst for tannbehandling (odontofobi) (12 mill. koner i 2013).
Fra 2013 er folketrygdens stønad til dekning av utgifter til tannbehandling
for personer med varig somatisk eller psykisk sykdom, eller med
varig nedsatt funksjonsevne, og som har sterkt nedsatt evne til
egenomsorg, økt med om lag 60 pst. (økning med 20 mill. kroner). Fra
2012 økte folketrygdens stønad til behandling av tannkjøttsykdommen
periodontitt med 25 – 30 pst.
Levekårsundersøkelsen til SSB fra 2008 viser
at stønadsmottakere har høyere gjennom-snittlige tannhelseutgifter
enn dem som ikke er stønadsmottakere. Representantenes forslag er
derfor et viktig innspill til det utredningsarbeid som må ligge
til grunn for et eventuelt forslag fra Regjeringen om et større
offentlig ansvar på tannhelsefeltet. Som omtalt i 2013-budsjettet
til Helse- og omsorgsdepartementet har Helsedirektoratet fått i
oppdrag å kartlegge tannhelseforholdene hos personer som mottar
kvalifiseringsstønad.
VI.
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
bedret lavterskel botilbud i regi av Husbanken og sterkere satsing
på oppfølging og botrening i regi av kommuner og frivillige organisasjoner.
Boligpolitikken er en del av Regjeringens brede velferdspolitikk.
Å disponere en bolig er en forutsetning for å kunne ta del i arbeidslivet,
for å ta utdanning og for å kunne ta vare på helsen. Boligen er
også viktig for å kunne ha et sosialt liv og ta del i lokalmiljøet.
Det boligsosiale arbeidet har vært gjennom en positiv
utvikling de siste 10-15 årene. Vi står imidlertid overfor utfordringer
som må løses. I Meld. St. 17 (2012-2013) Byggje – Bu – Leve, som
ble avgitt til Stortinget 8. mars 2013, varsler Regjeringen en ny nasjonal
strategi for boligsosialt arbeid. Strategien skal bidra til at flere
får et egnet sted å bo, at flere får den oppfølgingen de trenger
for å mestre boforholdet, og til at det boligsosiale fagmiljøet
blir styrket. Strategien skal utvikles i 2013 og gjelde fra 2014.
Noen grupper må ha særlig oppmerksomhet og hjelp
til en mer varig bosituasjon. Det gjelder spesielt utsatte unge,
personer med rusmiddelproblemer og psykiske lidelser, flyktninger
og vanskeligstilte barnefamilier. Det er også mulig å forebygge
boligproblem, særlig i overgangen fra fengsel og institusjon, ved
bruk av midlertidige botilbud og ved fare for utkastelse. Dette
er innsatsområder som er løftet fram i Meld. St. 17 (2012-2013)
Byggje – Bu – Leve.
Kommunal- og regionaldepartementet forstår det slik
at med ”lavterskel botilbud” mener forslagsstillerne ”varige” botilbud
for de mest vanskeligstilte, og ikke midlertidige botilbud som følger
av § 27 i lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen.
Tilskudd til utleieboliger forvaltes av Husbanken og er et viktig
virkemiddel for å skaffe flere egnede boliger for vanskeligstilte
på boligmarkedet. Tilskuddet er styrket flere ganger de siste årene,
sist med 44,4 mill. kroner i statsbudsjettet for 2013. Regjeringen
foreslår å styrke tilsagnsrammen ytterligere med 33,3 mill. kroner
i revidert nasjonalbudsjett for 2013. Tilsagnsrammen blir med dette
på 521,9 mill. kroner i 2013.
Arbeids- og velferdsdirektoratet forvalter også
et tilskudd til boligsosialt arbeid. Formålet med tilskuddet er
å styrke og utvikle de ordinære tjenestene i kommunene for å bedre
den enkeltes behov for oppfølging i bolig. Målgruppen er bostedsløse
og rusmiddelmisbrukere. Tilskuddet har en økonomisk ramme på i overkant
av 60 mill kroner, og hvert år mottar over 100 kommuner tilskudd
gjennom ordningen.
I en tid med høye leiepriser og et presset boligmarkedet,
er det viktig at kommunene kan tilby en stabil og trygg bolig til
de mest vanskeligstilte. Mange kommuner melder om at de disponerer
for få boliger til denne gruppen. Derfor vil Regjeringen også i
statsbudsjettet for 2014 foreslå å styrke tilsagnsrammen for tilskuddet
med 66,7 mill. kroner (regnet fra saldert budsjett 2013). I Meld.
St. 17 (2012-2013) Byggje – Bu – Leve sier Regjeringen videre at
den vil gi opptil 40 prosent i tilskudd til utleieboliger for flyktninger
og andre prioriterte grupper. Kommunal- og regionaldepartementet
viser videre til at Regjeringen i revidert budsjett for 2013 har
foreslått å øke Husbankens låneramme med 5 mrd. kroner for inneværende
år, til 25 mrd. kroner. Lån til utleieboliger og andre boligsosiale
formål er spesielt viktig.
VII.
Stortinget ber regjeringen om å sikre gode rammevilkår
for gjeldsrådgivning i regi av frivillige organisasjoner.
I utgangspunktet er gjeldsrådgivning en offentlig oppgave.
Økonomisk rådgivning er en lovhjemlet oppgave for kommunene, plassert
i NAV-kontorene, jf. lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen
§ 17. Alle kommuner skal ha et tilfredsstillende tilbud om økonomisk
rådgivning og veiledning til personer med økonomiske problemer og gjeldsproblemer.
For mange små kommuner er det vanskelig å skaffe
tilstrekkelig ekspertise knyttet til økonomisk rådgivning og gjeldsrådgivning.
Arbeids- og velferdsdirektoratet har gitt tilskudd til forsøk med
interkommunalt samarbeid, noe som kan være en god løsning for mange
kommuner.
Økonomirådstelefonen 800GJELD, som ble etablert
etter initiativ fra Arbeids- og velferdsdirektoratet i 2009, er
et supplement til kommunenes gjeldsrådgivning. Dette er et lavterskeltilbud
og gir hjelp til selvhjelp for brukere med økonomiske problemer
eller som står i fare for å få økonomiske problemer. Formålet er
å gjøre økonomisk rådgivning lettere tilgjengelig og bidra til at
personer med betalingsproblemer kommer raskere i gang med å finne
en løsning. Økonomirådstelefonen er landsdekkende og henvender seg
til alle som har økonomiske problemer og som har behov for privatøkonomiske
råd og veiledning.
Alle som ønsker det og mener de har den nødvendige
kompetanse, kan etablere gjeldsrådgivningstjenester i Norge. Det
finnes allerede en del slike, også i regi av frivillige organisasjoner.
Organisasjonenes rammevilkår for gjeldsrådgivning er de samme som for
annet arbeid organisasjonene driver for vanskeligstilte.
Mange som sliter med gjeld har også andre problemer,
knyttet til blant annet helse, rusmiddelmisbruk eller manglende
tilknytning til arbeidslivet. Mange med gjeldsproblemer vil derfor,
parallelt med håndtering av gjeld, ha behov for helsetjenester,
sosialfaglig oppfølging, arbeidsrettet bistand mv. Dette krever
samarbeid mellom ulike instanser, og dette vil vanskelig kunne ivaretas
for en gjeldsrådgivningstjeneste i privat eller frivillig regi.
Regjeringen vil derfor prioritere å sikre kvaliteten i de offentlige
økonomirådgivningstjenestene. Dette er ikke til hinder for et samarbeid
med organisasjoner i dette arbeidet. Organisasjonene kan ha tettere
kontakt med enkeltpersoner, og blant annet fange opp de som har
problemer på et tidligere tidspunkt enn de av eget initiativ kontakter
det offentlige tilbudet. Organisasjoner kan for eksempel også ha
en rolle som medhjelper i direkte kontakt mellom skyldner og kreditorer
dersom den enkelte ønsker dette.
VIII.
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om styrking
av ordningen med fri rettshjelp.
Regjeringen er særlig opptatt av rettssikkerheten for
de som er aller vanskeligst stilt og for de med særskilte rettshjelpsbehov.
Regjeringens målsetting med fremtidens rettshjelpsordning er at
den skal bidra til en effektiv og god avklaring av juridiske problemer og
konflikter på et tidligst mulig tidspunkt.
I St.meld. nr. 26 (2008–2009) Om offentleg rettshjelp
(rettshjelpsmeldingen) tok Regjeringen til orde for en forbedring
av rettshjelpsordningen slik at flere kan få raskere og bedre rettshjelp.
På denne bakgrunn ble et prosjekt med førstelinjerettshjelp prøvd
ut i kommuner i Buskerud, Rogaland og i Lindesnes-regionen i perioden
2010-2012. Prosjektet innebar en førstelinjetjeneste der alle innbyggerne
kunne få gratis juridisk bistand hos advokat eller privat rettshjelper.
Oxford Research har evaluert prosjektet, og avleverte evalueringsrapport
til Justis- og beredskapsdepartementet ultimo april 2013.
I rettshjelpsmeldingen anbefalte Regjeringen
flere endringer i rettshjelpsregelverket. Det ble tatt til orde
for å oppjustere inntektsgrensene slik at flere omfattes av ordningen.
Det ble også foreslått å utvide ordningen med enkelte nye saksområder
som har særlig stor velferdsmessig betydning. Samtidig ble en ny,
gradert egenandelsmodell der rettshjelpsmottakeren betaler en prosentandel
av sakens kostnader anbefalt, mens de som tjener minst og er uten
formue fortsatt ikke skal betale egenandel.
Førstelinjerettshjelpen og den øvrige oppfølgingen
av stortingsmeldingen skal ses i sammenheng. Justis- og beredskapsdepartementet
skal gjennomgå resultatene av førstelinjeprosjektet og deretter
vurdere hvordan forslagene i stortingsmeldingen kan følges opp videre.
IX.
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
å øke kontantstøtten til å gjelde frem til barnet er 3 år.
Fra 1. august 2012 gis det bare kontantstøtte
til barn i alderen 13 til 23 måneder. To-åringene får ikke lenger
kontantstøtte.
Regjeringen ser det ikke som aktuell politikk
å gjeninnføre kontantstøtten for to-åringer. Kontantstøtten slik
den var utformet bidro til at noen kvinner trakk seg ut av arbeidslivet
for en kortere eller noe lengre periode. Dette kan isolert sett
ha ført til reduserte inntekter og økt forekomst av lavinntekt blant disse
familiene.
Selv om de sosiale forskjellene i barnehagebruk er
mindre i dag enn tidligere, er det fremdeles slik at barna fra familier
der foreldrene har lav utdanning eller er født i et annet land enn
Norge, går litt sjeldnere i barnehagen enn andre grupper. Nettopp
for disse barna gir barnehage en positiv utvikling, ikke minst i språksammenheng.